Den salige Julius Hossu (ro: Iuliu) ble født den 30. januar 1885 i landsbyen Milaşul Mare (ung: Nagynyulas, Nyulas; ty: Hasendorf) i grevskapet Bistriţa-Năsăud (ung: Beszterce-Naszód; ty: Bistritz-Nassod) i Transilvania (ung: Erdély; ty: Siebenbürgen) i kongeriket Ungarn i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, nå Milaş i fylket (judeţ) Bistriţa-Năsăud i regionen Transilvania i Romania. Hans familie var etnisk rumenske og tilhørte den rumenske gresk-katolske kirken i enhet med Roma.
Han stammet fra en familie med dype røtter i Transilvanias historie. To av forfedrene på farssiden, Petru og Toma Hossu, var i 1525 fyrster i den historiske regionen Ţara Chioarului (ung: Kővárvidék), som tilsvarer dagens rumenske fylker Cluj og Maramureş. Petru ble drept i slaget ved Mohács i 1526 mot tyrkerne, som etter å ha seiret, okkuperte Buda og rykket frem helt til bymurene i Wien. Avskaffelsen av livegenskapet i Hosseştilor er attestert i 1530 av Toma Hossu. Den første kjente presten i familien var Grigore Hossu, dokumentert i Mesteacăn i fylket Sălaj i 1700, året for unionen mellom noen rumenske ortodokse fra Transilvania og Kirken i Roma. Han ble etterfulgt av andre prester i familien, alle sønner av den rumenske gresk-katolske kirke. I Milaş i fylket Bistriţa-Năsăud, landsbyen hvor biskop Julius ble født, er den første av de kjente forfedrene hans oldefar Iosif Hossu-Nyulaşi eller «av Milaş», som var der som en nyvigslet prest i 1822. En annen av hans kjente forfedre var Nicolae (1768-1841).
Julius var den tredje av seks sønner av Ioan Hossu (1856-1934), som var gresk-katolsk sogneprest i Milaş, og hans hustru Victoria Măriuţiu, kalt «Tori» (1859-1931). Julius ble døpt og konfirmert den 19. mars samme år av protopopi (erkeprester, dekaner) Cosma og Gabriel Cheţan. Hans fadder var Vasile Hossu, protopop i Târgu Mureş, senere biskop av Lugoj (1903-12) og Gherla (1912-16). Erkeprest Vasile Hossu var sønn av Iosif Nyulaşi [Iosif Hossu (1822-46)], og hans bror Vasile Hossu (1831-89) og hustruen Maria Sebeni var Julius’ besteforeldre. Iosif Hossu-Nyulaşi var altså Julius’ oldefar. Bestefaren Vasile Hossu var også prest i Milaş, og i 1880 tjenestegjorde han som sogneprest og protopop i Cojocna i fylket Cluj, og til ny prest i Milaş ordinerte han sin sønn Ioan, Julius’ far. Julius’ fetter på farssiden var Iustin Hossu og en av hans nevøer var Stefan Hossu. Hans onkel og tante på farssiden var Alecsa og Nicolae Hossu (1859-1914).
Hans mors familie, som kommer litt i bakgrunnen, stammet fra det samme området Hosseştilor og var en rumensk borgerlig familie. Hans mormor Adolfina Hossu var datter av Ştefan Hossu, distriktserkeprest av Indol, i dag Deleni i fylket Cluj, og hans morfar var Simion Măriuţiu (Mauriţiu). Han var under revolusjonen i 1848-49 førstetribun og sjef for domstol III i legion XIII på Câmpie (ung: Alföld) («Sletten»), ledet av prefekten av Avram Iancu, Nicolae Vlăduţiu, gresk-katolsk prest i Bogata i fylket Mureş.
Julius begynte på den gresk-katolske folkeskolen i den hjemlige landsbyen (1892-96), deretter fortsatte han på middelskolen ved det lutherske gymnaset i Reghin (1896-99). Deretter flyttet han over til det romersk-katolske gymnaset i Târgu Mureş (klasse IV) (1899-1900) og endelig til det høyere gresk-katolske gymnaset Sfântul Vasile cel Mare («St. Basilios den store») i Blaj (V-VIII) (1900-04). På gymnaset i Blaj var han klassekamerat med den fremtredende professor ved universitetet i Cluj og senere lege Iuliu Haţieganu. Begge de to var fremragende studenter i klassen, og de var forbundet av et nært vennskap som varte til slutten av Julius’ liv.
Et viktig øyeblikk i livet til unge Julius Hossu var i 1903, da han sammen med førti pilegrimer reiste fra Blaj til Roma, blant dem var Iuliu Haţieganu. Den 27. april 1903 ble de mottatt av pave Leo XIII (1878-1903), som var 93 år gammel og den 20. februar 1903 hadde feiret sitt 25-årsjubileum som pave (han skulle dø den 20. juli 1903). Denne dagen klokken 11.30, klatret han opp til den pavelige tronen og kysset pavens ring, og deretter besluttet han at hans skjebne skulle være ikledd prestedrakt.
Våren 1904 tok Julius Hossu eksamen artium i Blaj, nitten år gammel. Deretter ble han opptatt som kleriker av biskopen av Lugoj, Vasile Hossu (1866-1916), epark av Lugoj (1903-11), som mange kilder kaller hans «onkel». Men han var ikke hans fars bror, men hans fetter, men Julis hadde alltid kalt ham unchiul Viluc («onkel Viluc»). Han sendte sin unge slektning for å studere ved seminarene i Cluj og i Budapest, og han studerte også på universitetet i Wien. Deretter ble han sendt til det pavelige ateneum Urbaniana ved Propaganda Fide i Roma. Der hadde han stipend fra 1904 til 1910 og tok baccalaureat i filosofi hos kardinal Gotti. I 1906 ble han master og doktor i filosofi. Fra 1907 til 1910 studerte han ved høyere kollegiet Urbaniana, også med kardinal Gotti. Der ble han master og den 18. juni 1910 doktor i teologi. Den 27. mars 1910 ble han ordinert til sølibatær prest for erkeeparkiet Alba Iulia og Făgăraş, 25 år gammel. Vigselen ble foretatt i Roma av biskop Vasile Hossu av Lugoj, som var i Den evige stad for sitt ad limina-besøk ved gravene til de hellige Peter og Paulus, som alle biskoper skal avlegge hvert femte år. Han ble assistert av Victor Smighelschi og Ioan Hossu, den nye prestens far, som kom til Roma og brakte med seg klærne som var sydd av mor Tori. Tilstede var også Ion Coltor og den salige Anton Durcovici (1888-1951), som skulle bli Julius Hossus cellekamerat i fengselet Sighet. Han var da nyvigslet romersk-katolsk biskop av Iaşi (1948-49). Fra 1910 til 1911 fullførte Julius sine studier. I sitt siste år med teologi han ble valgt til Primo Prefetto, seniorprefekt for teologistudentene som var samlet på kollegiet ved Propaganda Fide fra alle verdens nasjoner.
Da han vendte tilbake til hjemlandet, ble han utnevnt til å arbeide ved bispekurien i Lugoj, hvor han var protokollfører (1910-12), arkivar og bibliotekar. Han avanserte etter en stund til vikarierende konsistorialnotar og biskopens sekretær. I 1912 ble han forfremmet av den nye biskopen av Lugoj, den salige Valerius Trajan Frenţiu (ro: Valeriu Traian) (1875-1952) av Lugoj (1913-22), til direktør for kanselliet. Han ble også tildelt rødt belte som æresdekan (protopop onorar) og utnevnt til konsistorialassessor eller deltaker i møter i ledelsen av bispedømmet. Vasile Hossu var den 15. november 1911 blitt utnevnt av keiser Frans Josef I (1830-1916) av Østerrike (1848-1916) til biskop av Gherla, Armenopoli og Szamos-Ujvár (1911-16), og utnevnelsen ble stadfestet den 10. desember 1911 av den hellige pave Pius X (1903-14). P. Julius Hossu ble en venn av István Tisza, greve av Borosjenő og Szeged (1861-1918), som var ungarsk statsminister (1903-05; 1913-17).
I 1913 ble p. Julius Hossu utnevnt til professor ved Institutt for bibelske studier ved det rumenske gresk-katolske Teologiske akademi, som nylig var grunnlagt i Lugoj. Sommeren 1914 foretok han en studiereise til Tyskland og Frankrike og deltok som representant for det rumenske gresk-katolske episkopatet ved den internasjonale eukaristiske kongress i Lourdes. Under denne reisen ble han overrasket av utbruddet av Første verdenskrig (1914-18). I 1914 ba myndighetene de gresk-katolske og de «gresk-orientalske» (rumensk-ortodokse) biskopene om å sverge troskap til det østerriksk-ungarske imperiet for å hindre at de vurderte å la seg påvirke av den pan-slaviske ideologien.
Tilbake i Lugoj begynte p. Hossu i august 1914 å organisere hjelp i byen Lugoj til familier av de soldatene som ble innrullert i den syvende østerriksk-ungarske arme. Så ble han mobilisert i de østerriksk-ungarske væpnede styrkene som kapellan med løytnants grad. Hans oppgave var å gi pastoral omsorg til de syke og sårede, særlig de rumenske, på militære sykehus i Østerrike, Bøhmen og Morava. Han oppmuntret dem og ga dem håp. Julius’ brødre Vasile og Traian ble mobilisert som soldater under krigen, mens hans bror Ioan ble utnevnt til jernbaneoffiser ved stasjonen i Oradea. Hans fetter Iustin Hossu var kaptein i den østerriksk-ungarske hæren, hvor han kjempet på den serbiske fronten og led heltedøden på den russiske fronten. Det var fetterens død som førte Julius til å bli militær kapellan. I desember 1914 forlot løytnant p. Hossu Timişoara og dro til Wien sammen med 64. infanteriregiment, som skulle vokte den keiserlige hovedstaden. Dette regimentet hadde fire ortodokse kapellaner og fire gresk-katolske. I Wien ga han åndelig assistanse til både sikkerhetsansatte som bevoktet Schönbrunn-palasset, og vokterne i fangeleirene.
Legen professor dr. Gheorghe Bilaşcu (1863-1926) i Budapest var biskop Vasile Hossus venn og huslege, og alltid når han var i den ungarske hovedstaden, bodde han noen dager hos ham og lot seg undersøke. Ved hans besøk den 13. januar 1916 døde han overraskende, bare femti år gammel. Denne Vasile Hossu må ikke forveksles med den biskop Vasile Hossu (1919-97) som var biskop av Oradea Mare etter kommunismens fall (1990-97). Den 3. mars 1917 ble p. professor dr. Julius Hossu utnevnt ved keiserlig dekret av den salige keiser Karl I av Østerrike (1887-1922), landets siste keiser (1916-19), til ny epark av Gherla, Armenopoli og Szamos-Ujvár, bare 32 år gammel og fortsatt militær kapellan. Den 21. april 1917 stadfestet pave Benedikt XV (1914-22) utnevnelsen.
Julius Hossu ble bispeviet i Blaj den 4. desember 1917 (den 21. november i den julianske kalenderen), festen Intrării în Biserică a Maicii Domnului («Guds Mors inngang i tempelet»), i vest Jomfru Marias fremstilling i tempelet, av metropolitterkebiskop Victor Mihaly de Apşa (1841-1918) av Alba Iulia og Făgăraş (1895-1918), assistert av eparkene Demetriu Radu (1861-1920) av Oradea Mare (1903-20) og Valerius Trajan Frenţiu av Lugoj. Biskop Julius Hossu valgte som sitt bispemotto: Credinţa noastră este viaţa noastră («Vår tro er vårt liv»). Han fortsatte i embetet som militær kapellan. Den 15. desember overtok han ansvaret for bispedømmets kurie, og den 16. desember 1917 ble han høytidelig innsatt i embetet i katedralen i Gherla. Mindre enn ett år senere, den 11. november 1918, var Første verdenskrig slutt.
Sentralmaktene (Tyskland, Østerrike-Ungarn, Det osmanske riket og Bulgaria) erkjente at de var beseiret og kapitulerte. Fire imperier gikk i oppløsning, blant dem Tsar-Russland og Østerrike-Ungarn. Det faktum at Ungarn var blant taperne og Romania blant vinnerne, fikk store konsekvenser for blant annet Transilvania gjennom etableringen av Stor-Romania. Nasjonalkonsilet i Chişinău den 27. mars (9. april) 1918 besluttet en union mellom Romania og Bessarabia (som hadde tilhørt Russland), og den 15./28. november besluttet det rumenske nasjonalkonsilet i Bukovina besluttet at Bukovina skulle tilbake til «moderlandet» (Ţara Mamă) Romania.
Den 1. desember 1918 samlet over 100 000 rumenere seg til et folkemøte på Platoul Romanilor eller Câmpul lui Horea i Alba Iulia i Transilvania og proklamerte foreningen av alle rumenere fra Transilvania, Banat, Crişana og Maramureş med kongeriket Romania («Det gamle riket»). Området som helhet hadde et flertall av rumenere, men noen av disse regionene var bebodd av over 90 % ungarere, mens andre hadde tysk (saksisk) flertall. På folkemøtet i Alba Iulia fikk biskop Hossu i oppdrag av Det rumenske nasjonale storrådet, hvor han ved denne anledning var en av fire visepresidenter, å lese opp proklamasjonen av unionen mellom Transilvania og kongeriket Romania til folkemengden som var samlet.
Før han leste opp Unionserklæringen, holdt han en tale hvor han uttrykte sin personlige glede over denne store begivenheten i nasjonens liv, opprettelsen av Stor-Romania (România Mare), ett og udelelig. «Alle rumenerne fra disse landene forenes med Moderlandet Romania for alltid! Dette er timen for Guds rettferdighet og Hans belønning». Etter å ha lest opp erklæringen, omfavnet han den ortodokse biskopen Miron Cristea (1868-1939), da biskop av Caransebeş (ung: Karánsebes) i Banat, som senere ble den første patriarken for den rumensk-ortodokse kirken (1925-39). Patriarken sa: «Som de ser oss i dag i broderlig omfavnelse, slik skal alle rumenske brødre alltid omfavne hverandre!»
Den 2. desember ble de to biskopene, sammen med to andre ledere fra Transilvania, Alexandru Vaida-Voievod (gresk-katolsk) og Vasile Goldiş (ortodoks), valgt til å utgjøre delegasjonen som skulle bringe erklæringen til Bucureşti, hvor den ble overlevert til kong Ferdinand I av Romania (1914-27). Biskop Hossus bror Ioan stilte som jernbaneoffiser et lokomotiv til disposisjon for denne reisen. Romanias overtakelse av Transilvania ble formelt slått fast i Trianon-avtalen av 4. juni 1920, en del av Fredskonferansen i Paris i 1919-20. Deretter opptrådte den rumenske forvaltningen overalt i landet etter en sentralstyrt nasjonalstats logikk, akkurat slik den ungarske staten hadde gjort tidligere. Selvforståelsen til de mange ulike etniske gruppene i Transilvania (rumenere, ungarere, saksere, armenere og jøder), som var basert på egne særinteresser på bekostning av andres interesser, ble dermed sterkt innskrenket. Riktignok hadde minoritetene teoretisk vidtgående rettigheter som under det ungarske herredømmet, men disse ble ikke alltid fulgt i praksis.
Som senator deltok biskop Hossu i debattene om alle lover som berørte Kirken og hennes anliggender. Han deltok spesialt i debattene om Utdannelsesloven (1924), Loven om religiøse spørsmål (1928) og ratifiseringen av konkordatet med Den hellige stol (1929). Ortodokse hierarker avbrøt ham alltid, spesielt gjaldt det metropolitt Nicolae Bălan av Sibiu, men han beholdt alltid fatningen og svarte med uberørt verdighet. I 1924 mottok den gresk-katolske biskopen av Gherla, Armenopoli og Szamos-Ujvár den romersk-katolske minorittkirken med tilhørende kloster i Cluj-Napoca som en donasjon fra Den hellige stol ved pave Pius XI (1922-39). Minorittene eller fransiskaner-minorittene er et annet navn på fransiskanerkonventualene (Ordo Fratrum Minorum Conventualium – OFMConv). Kirken var bygd fra 1775 til 1779 av erkehertuginne Maria Theresia i egenskap av storfyrstinne av Siebenbürgen (Transilvania).
Etter konkordatet mellom Den hellige stol og Romania kom pave Pius XIs bulle Solemni Conventione av 5. juni 1930, som reorganiserte de katolske kirkene av begge riter i Romania. I Den rumenske gresk-katolske kirken ble bispedømmet Maramureş opprettet med sete i Baia Mare. Bispedømmet Gherla (ung: Szamosújvár; lat: Armenopolis; ty: Neuschloss) ble til Cluj-Gherla, og dets sete ble flyttet til Cluj. Det skjedde på grunn av den nye representative kirken de hadde fått der. Den tidligere minorittkirken ble opphøyet til gresk-katolsk katedral med navnet Herrens forklarelse (Catedrala Schimbarea la Faţă), mens den gamle katedralen Jomfru Maria i Gherla ble konkatedral i eparkiet. Katedralens fulle navn er «Jomfru Marias fremstilling i tempelet (Catedrala Intrarea în Biserică a Maicii Domnului). Den 5. juni 1930 ble også biskop Hossu offisielt utnevnt til biskop av Cluj-Gherla. I oktober 1930 ble biskop Hossu offisielt installert i den nye katedralen.
Ved omorganiseringen ble også bispedømmet Gherla berørt, ikke bare ved å skifte navn. Noen av sognene i bispedømmet ble overført til bispedømmet Oradea og det nyopprettede bispedømmet Maramureş, i bytte for andre sogn i erkebispedømmet Alba Iulia og Făgăraş, blant annet byen Cluj. Han kjøpte Casa Popenilor i Gherla til teologisk akademi, men etter bare ett år la han lærerskolen for jenter dit mens akademiet ble flyttet til Cluj fra det akademisk år 1931-32. I den gamle bispeboligen Karácsonyi i Gherla (nå kommunalt museum) etablerte biskop Iuliu Hossu den gresk-katolske lærerskolen, senere oppløst av de kommunistiske myndighetene.
Bisperesidensen ble flyttet til Cluj og etablert i palasset Calea Moţilor nr. 26, som han kjøpte fra familien Vesselenyi. Deretter kjøpte han apotekernes palass i Calea Moţilor nr. 24, i umiddelbar nærhet av boligen, hvor han plasserte guttenes internatskole, i dag det gresk-katolske teologiske instituttet og det teologiske seminaret. Han bygde det imponerende lokale teologiske akademiet i Strada I. C. Brătianu nr. 15, som i 1945 ble gymnas for rumenske gutter. Han sørget også for at den nye katedralen i Cluj ble utstyrt med en ikonostas, som den ikke hadde ettersom den hadde vært en romersk-katolsk kirke.
Mellom 1920 og 1926 foretok han kanoniske visitasjoner til over 700 religiøse kommuniteter. Han fortsatte de kanoniske visitasjonene i sognene som var opprettet på 1930-tallet i fylkene Cluj, Alba og Salaj. I 1932 fikk han rett til å bruke, sammen med de romersk-katolske, Bisericii Piariştilor (Piaristkirken) som universitetskirke i Cluj. I 1933-1934 ble den moderne bygningen til det teologiske akademiet bygd i nærheten av katedralen, okkupert i dag av konservatoriet «Gh. Dima».
Som gresk-katolsk epark var biskop Hossu også senator med rett i overhuset i det stor-rumenske parlamentet i kongeriket Romania, og i den egenskap forsvarte han landets suverenitet og integritet mot tidenes revisjonisme (det vil si ønsket om å endre landegrensene). På et folkemøte i desember 1932 på det sentrale torget i Cluj-Napoca med deltakelse av rundt 30 000 mennesker, motsatte han seg en revisjon av de nasjonale grensene. Han var også honorært medlem av Det rumenske akademiet (fra 1945). Fra den 19. juli 1930 til den 31. januar 1931 var biskop Hossu apostolisk administrator av Maramureş fra opprettelsen av bispedømmet og til den nyutnevnte første eparken, den salige Alexander Rusu (ro: Alexandru) (1884-1963), var bispeviet. Den 16. september 1936 ga pave Pius XI (1922-39) ham tittelen «pavelig tronassistent» (Assistente al Soglio Pontificio). Biskop Hossu var medkonsekrator ved vigslingen av fire av de senere martyrene, tre offentlige og en hemmelig bispevigsel: Biskop Alexander Rusu (1931), biskop Johannes Bălan (ro: Ioan) (1880-1959) (1936), biskop Johannes Suciu (1940) og biskop Titus Livius Chinezu (ro: Tit Liviu) (1904-1955) (1949).
Biskopen feiret personlig daglig Den hellige liturgi i kapellet, og på søndager og festdager deltok han i feiringene i katedralen. Hver sommer arrangerte han retretter, først i Gherla og deretter i Cluj, hvor alle prestene i eparkiet deltok i puljer, mens biskopen deltok i alle. Han foretok årlige pilegrimsreiser til klostre, underviste elever fra alle klassetrinn i katekese, deltok i barnas første kommunion, spesielt i byene. Han anbefalte sine prester ikke å delta i militante politiske aktiviteter. Han introduserte bønneuken for å «kirkelig enhet» (18.-25. januar). Når det gjaldt opplæring av nye prester, lå problemene for unge klerikere biskopens hjerte nær, både de som gikk på det teologiske akademiet i Cluj, hvor han bisto i kursene og alltid ved eksamener, og de fra utlandet, særlig de fra Den evige stad, som han besøkte minst en gang i året og presteviet kandidater.
Som en konsekvens av Molotov-Ribbentrop-pakten mellom Sovjetunionen og Tyskland i 1939 kunne man inngå Den andre Wien-voldgift (fra rumensk side også kalt Wiener-diktatet) av 30. august 1940, hvor territoriet i det nordre Transilvania (inkludert hele Maramureş og en del av Crişana) ble overført fra Romania til Ungarn. Den nordvestlige delen av Transilvania var på 43 000 km² og hadde 2 ½ millioner innbyggere. Romania måtte også avstå Bessarabia og det nordre Bukovina til Sovjetunionen.
Så snart biskop Hossu fikk vite om Wien-voldgiften, sendte han et rundskriv til prester og troende som fortsatt var på plass og ikke hadde søkt tilflukt. Den 2. september besøkte han den ortodokse metropolitt Nicolae Bălan av Sibiu og den ortodokse biskop Nicolae Colan av Cluj, sistnevnte var forberedt på å flykte fra landet. Metropolitten spurte Julius Hossu: «Hva skjer, bror? Skal du dra?» «Hvor skal du hen, bror», svarte biskop Hossu forbauset. «Forlate folket? La administrasjonen og tjenestemennene reise om de er interessert. Jeg blir værende her med mitt folk for å dele deres skjebne». «Ja, bror, det gjør du bra», svarte metropolitten. Så vendte han seg mot biskop Colan og sa til ham: «Hold deg her, bror, sammen med bror Julius!» «Vær her, bror, vær her», sa Hossu til Colan og omfavnet ham hjertelig. Så begynte et nært og fruktbart samarbeid for den rumenske sak. De deltok i hverandres gleder, jubileer, feiringer, konferanser, prester begynte å bli venn med to rumenske tilståelser. Ved feiringen av Julius Hossus 25-årsjubileum som biskop i 1942, holdt biskop Nicolae Colan en tale på vers.
Mellom 1940 og 1944 ble epark Hossu værende i Cluj-Napoca, selv om området kom under ungarsk administrasjon (som rumenere gjerne omtaler som «horthyistisk okkupasjon»). Også det meste av bispedømmet Oradea Mare lå i Nord-Transilvania, inkludert bispesetet Oradea, men de nye ungarske myndighetene nektet biskop Valerius Trajan Frenţiu adgang. Derfor administrerte biskop Hossu i praksis den delen av bispedømmet Oradea Mare som var under ungarsk herredømme. Den 29. august 1941 ble biskop Frenţiu utnevnt til apostolisk administrator av det vakante erkebispesetet i Blaj (erkebispedømmet Alba Iulia og Făgăraş) (1941-47), og da ble biskop Hossu også formelt utnevnt til apostolisk administrator av Oradea Mare. Den salige hjelpebiskop Johannes Suciu (ro: Ioan) (1907-1953) ble boende i Oradea.
Han åpnet internatskolen i Cluj for rumenske elever og samlet rundt seg rumenske studenter som han hjalp materielt. Men livet kunne også være farlig. Biskopen ble utsatt for to attentatforsøk, et i Cutiş ved demontering av en bro (22. august 1943) og et i Budac, hvor det ble avfyrt skudd (31. oktober 1943). Det teologiske akademiet i Cluj ble ødelagt (3. mars 1944), og biskop ble fornærmet av noen studenter hvorav en spyttet ham i ansiktet (4. mars 1944). Men i dagene som fulgte, besøkte han jøder i ghettoen og sikret dem mat. Fra 23. august 1944 startet frigjøringen av det okkuperte Cluj.
I begynnelsen av Andre verdenskrig havnet Romania på tysk side, og tyske soldater opererte på rumensk jord. Men krigen gikk etter hvert dårligere for Tyskland, og i 1944 hadde den fremrykkende røde hær til hensikt å okkupere Romania og ødelegge de tyske styrkene i landet. «Slaget om Romania» i månedsskiftet august/september 1944 endte med en fullstendig sovjetisk seier. Det ble undertegnet en våpenhvileavtale den 12. september 1944, som sørget for at Den røde armé kunne rykke raskt gjennom Romania. Landet skiftet da side i krigen og ble med i kampen mot sine tidligere allierte. Landet var frigjort, men sammen med frigjøringen kom kommunismen.
Den nye regjeringen var dominert av militære og i begynnelsen preget av politisk bredde. De viktigste partilederne var med, også kommunistene. I november 1944 ble det etter sovjetisk press dannet en hovedsakelig sivil regjering, og i mars 1945 kom Sovjetunionen med et ultimatum om en mer sovjetvennlig regjering. Den 6. mars utnevnte kongen den sovjetvennlige Petru Groza (1884-1958), leder for det lille venstreorienterte partiet Småbrukerfronten, til statsminister. Regjeringen var en koalisjon, men kommunistene bestemte hvem som skulle representere de andre partiene, og de festnet grepet. Hele tiden sto sovjetiske tropper i landet. I november 1946 ble det omsider arrangert valg i Romania. Kommunistene fikk offisielt sammen med sine allierte 80 % av stemmene. Sommeren 1947 ble all opposisjon umulig. Den 30. desember 1947 tvang kommunistlederen Gheorghe Gheorghiu-Dej (1901-65) og statsminister dr. Petru Groza kong Mikael I til å abdisere og forlate landet. Noen timer senere avskaffet parlamentet monarkiet og utropte Romania til en folkerepublikk.
Stalin hadde vunnet krigen, men det var en motstander som var uslåelig: Den katolske kirke, ledet av paven i Roma. Det rumensk-ortodokse hierarkiet la merke til kommunistenes intensjon om å starte kampen mot katolisismen i satellittlandene, så de startet angrepet. Den røde hær hadde ikke nådd til Sibiu, og metropolitt Nicolae Bălan skrev til metropolitt Aleksij av Leningrad, senere patriark av Moskva (1945-70), at rumenerne angrep Sovjetunionen fordi de var delt, og at en av kirkene var «i kommunion med paven i Roma». I 1946 ble den gresk-katolske kirke i Ukraina forbudt og innlemmet i den russisk-ortodokse kirken, en livline for det pro-kommunistiske hierarkiet i den rumensk-ortodokse kirke. Mellom 30. mai og 12. juni 1947 besøkte patriark Aleksij Romania. I Cluj ble alle kirkelederne invitert til å ønske ham velkommen, bortsett fra biskop Julius Hossu, selv om han hadde det høyeste antall troende. I mars 1948 fant den pan-ortodokse kongressen sted i Moskva. Biskop Hossus «bror» i Cluj, Nicolae Colan, fortalte om pavens aggresjon i Romania de siste femti årene. På denne kongressen ble oppløsningen av den rumenske gresk-katolske kirke bestemt. Hennes skjebne var beseglet.
Den 15. mai (3. mai) 1948 ble det på Câmpia Libertăţii («Frihetsmarken») i Blaj holdt en feiring av hundreårsjubileet for forsamlingen på dette stedet i 1848. Festtalen ble holdt av metropolitt Nicolae Bălan, som kom med en appell for forening av alle rumenere i «forfedrenes kirke». Den rumensk gresk-katolske biskop Johannes Suciu, apostolisk administrator i Blaj og en av tidens beste talere, ble nektet å tale, så han forlot møtet. Den nye rumensk-ortodokse patriarken Justinian Marina, de kommunistiske makthavernes mann, slo fast at når parlamentet kom sammen (mai-juni 1948), var de forpliktet til å «fjerne» blant rumenerne «den smertefulle separasjon som har vart i 250 år». Det ortodokse hierarkiets kampanje ble fulgt opp av regjeringens offisielle presse, som gikk til voldsomme angrep, spesielt mot Vatikanet og paven. Den 19. juli 1948 fordømte den rumenske regjeringen konkordatet med Den hellige stol. Den 2. august kom den nye religionsloven, som stopper enhver forbindelse mellom kirkene i Romania og institusjoner eller utenlandske personer utenfor landets grenser (åpenbart paven). Den 3. september ble biskop Johannes Suciu avsatt fra sitt embete ved et regjeringsdekret. Den 13. september kom det siste angrepet fra patriark Justinian i Caransebeş: «Hvis disse falske hyrder og rumenske forrædere fortsatt ønsker å holde fårene i villfarelse, vil vi sanke inn fårene».
Den 21. september 1948 mottok statsminister Petru Groza biskop Hossu i audiens. De to kjente hverandre fra før Første verdenskrig, da Groza var advokat i Lugoj og Hossu var sekretær for biskopen av Lugoj. Statsministeren tilbød biskop Julius Hossu å bli ortodoks metropolitt av Moldavia med sete i Iaşi i bytte mot å avsverge den katolske tro og båndet til Roma. Hossu avviste dette og motsatte seg alle forsøk på å overføre de gresk-katolske troende til den rumensk-ortodokse kirke. Han ba i stedet om at det teologiske akademiet i Cluj måtte åpne igjen. Dette ble selvsagt ikke imøtekommet, og kommunistregimet gikk videre med planene om å likvidere den rumenske gresk-katolske kirken. Mellom 24. september og 4. oktober satt biskop Julius Hossu i husarrest i sin bolig. Den som kom inn eller ut av den, ble arrestert. Den unerte rumenske kirke kunne ikke forsvare seg, for den var suspendert av alle offisielle og uoffisielle pressepublikasjoner.
Under disse forholdene ble 38 gresk-katolske prester brakt til Cluj. To av dem klarte å flykte, mens 36 rumenske gresk-katolske prester, inkludert en erkeprest, samlet seg til et møte i Cluj den 1. oktober 1948, som ble organisert av de kommunistiske myndighetene på Stalins ordre. Dette møtet kalles også en pseudosynode. Der undertegnet de, under psykologisk press, en erklæring som sa at de forlot den rumenske kirken i enhet med Roma og sluttet seg til den rumensk-ortodokse kirke. De var «kommet hjem».
Samme dag utstedte Julius Hossu som stedets gresk-katolske biskop, et dekret om ekskommunikasjon ipso facto («faktum i seg selv») for alle deltakerne på møtet i Cluj. Denne pseudosynoden i Cluj som «besluttet» at den rumenske gresk-katolske kirken skulle vende tilbake til ortodoksien, noe som utløste forfølgelse av biskoper, prester og nereveniţi («ureturnerte») troende. I praksis forbød regimet den gresk-katolske kirken og tvangsinnlemmet den i den rumensk-ortodokse kirke. Deretter avsatte regimet på Stalins ordre alle biskopene i Den gresk-katolske kirke. Den 21. oktober 1948, 250-årsdagen for den rumenske gresk-katolske unionen med Roma, arrangerte regimet den «frivillige» og «spontane» overføringen av alle medlemmer av den gresk-katolske kirken til den rumensk-ortodokse kirke (dekret 358/1948).
Den 27. oktober 1948 ble biskop Julius Hossu sammen med den romersk-katolske biskopen av Alba Iulia (1938-80), Guds tjener Áron Márton (1896-1980), kalt til Bucureşti, hvor departementet for religiøse spørsmål presenterte for dem en lov om den katolske kirke i Romania av alle riter, latinsk, bysantinsk, armensk og rutensk. Loven ble ikke akseptert, og biskop Julius Hossu ble arrestert klokken ett om morgenen den 28. oktober 1948 i Bucureşti i hjemmet til sin bror, ingeniør Traian Hossu, hvor han hadde overnattet. I en samordnet aksjon ble alle biskopene og en rekke ledende prester arrestert den 28. oktober. Julius Hossu ble arrestert klokken ett om natten og ført til innenriksdepartementet. Derfra ble han brakt til det beryktede underjordiske fengselet i Jilava rett utenfor Bucureşti i fylket Ilfov i regionen Muntenia.
Den 31. oktober ble alle de gresk-katolske biskopene, Valerius Trajan Frenţiu, Alexander Rusu, Johannes Bălan, Basilios Aftenie, Johannes Suciu og Julius Hossu, brakt til den rumensk-ortodokse patriarkens sommervilla i Dragoslavele. Den var blitt forvandlet til en fangeleir for dem, omgitt av piggtråd og væpnede vakter. Patriark Justinian Marina besøkte dem den 14. november og igjen den 2. desember, da sammen med biskopsvikar Teoctist Arăpaşu som brakte det publiserte dekretet av 1. desember 1948 som avskaffet Den rumenske gresk-katolske kirke.
I februar 1949 ble de alle overført til klosteret Căldăruşani i Gruiu i nærheten av Bucureşti, som også var forvandlet til en leir. Dit kom også 25 høyere prester, kanniker, dekaner og teologiprofessorer, som var arrestert samme dag den 28. oktober 1948 og brakt til klosteret Neamţ, som også var forvandlet til en leir.
Etter ordre fra generaldirektoratet i Securitate (Securitatii Poporului – «Folkets sikkerhet») ble den 25. mai 1950 klokken tretten de fire gresk-katolske biskopene Valerius Trajan Frenţiu, Johannes Bălan, Alexander Rusu og Julius Hossu sendt fra leiren i Căldăruşani til tukthuset Sighet «for fengsling». Det samme ble 21 ledende prester, inkludert de hemmelige biskopene Titus Livius Chinezu og Johannes Chertes, som var blitt bispeviet i Căldăruşani. De ble lastet inn i to store varebiler uten vinduer, og om kvelden den 25. mai 1950 klokken 21 kjørte de to varebilene inn porten til fengselet Sighet.
Det beryktede fengselet Sighet lå i byen av samme navn (fra 1964 Sighetu Marmaţiei) (ung: Máramarossziget) i området Maramureş helt nordvest i Romania, på grensen til Ukraina. Dette fengselet ble på 1950- og 1960-tallet brukt som fangeleir for dem som var stemplet som «klassefiender», og de ble utsatt for tortur og mishandling. Dette var de facto en dødsdom i et utryddelsesregime. Biskopene og prestene ble satt i dette fengselet uten rettssak eller dom, og deres «forbrytelse» var å tjene Gud og sine troende. Fengselet Sighet ble brukt av regimet for å fengsle kriminelle, krigsfanger og politiske fanger. Det er nå omgjort til Sighet Minnemuseum, en del av «Minnesmerket for kommunismens ofre og motstanden» (Memorialul Victimelor Comunismului şi al Rezistenţei), som i tillegg til Sighet Museum består av «Det internasjonale senteret for studier av kommunismen».
I Sighet fulgte år med sult, kulde, isolasjon og mangel på medisin, noe som var ment som en langsom utryddelse. I løpet av fire og et halvt år i Sighet døde tre gresk-katolske biskoper: Valerius Trajan Frenţiu den 11. juli 1952, Johannes Suciu den 27. juni 1953 og Titus Livius Chinezu i januar 1955. Som andre avdøde ble de gravlagt uten kister i vanlige graver på fattigkirkegårder. I tillegg til biskoper og prester ble også andre fengslet og utsatt for utryddelse der, nemlig nasjonens fremste menn, politikere, akademikere, universitetsprofessorer og høyere offiserer, blant dem tidligere kommandanter fra Østfronten og Vestfronten. Fra Sighet sendte biskop Hossu år etter år memoranda til republikkens president og ba om at landets lover og internasjonale avtaler måtte observeres angående Den rumenske gresk-katolske kirke. I Sighet ble biskop Hossu kontaktet av Securitate og tilbudt å bli rumensk-ortodoks metropolitt, noe han igjen avslo. I fengselet ble han slått fordi det ved ransakelse ble funnet en treskje for å spise polenta med. Han ble satt til ekstremt utmattende tvangsarbeid. Men han overlevde.
Like før klokken fire den 4. januar 1955 ble de tre overlevende biskopene Julius Hossu, Alexander Rusu og Johannes Bălan fjernet fra celle 44. De ble satt i en liten varebil midt på vinteren på vei til en ukjent destinasjon. De ble ledsaget av fengselsdirektøren i Sighet. Turen varte i to dager og to netter, og underveis gjorde de korte stopp i fengsler eller sivile bygninger. Etter å ha forlatt Sighet bestemte regjeringen at biskopene skulle få en intensiv medisinsk behandling, kanskje for å skjule de synlige konsekvensene av det regimet de hadde vært underlagt i dette fengselet.
I en måned de ble behandlet av en lege i et av Securitates trygge hus, med kamuflerte vinduer og skjult dør. Der var de fra den 6. januar og var også innlagt på sanatoriet Gerota i Bucureşti. Den 2. februar 1955 ble de fraktet til sykehuset «I. C. Frimu» (i dag akuttsykehuset Floreasca) «for rehabilitering». Fra da av ble de ikke lenger tvunget til å bruke ugjennomsiktige briller. Biskop Bălan gjennomgikk ved to anledninger vellykkede brokkoperasjoner. Deres helt ødelagte tenner ble restaurert. Om ettermiddagen den 7. mai 1955 ble de brakt til klosteret Curtea de Argeş i fylket Argeş i regionen Muntenia. Der annonserte direktør Mircea Neicov fra departementet for religiøse spørsmål muntlig at dette var deres D.O. (domiciliu obligatoriu) («obligatorisk bosted»), det vil si husarrest. De bodde i det tidligere palasset til dronning Elisabeth (1843-1916), hustruen til kong Carol I (1839-1914) av Romania (1866-1914). De hadde hvert sitt lille rom, som hadde vært rom for lakeier. I dette klosteret var de frem til den 14. juli 1956. Der ringte presidenten i ministerrådet, dr. Petru Groza, biskop Julius Hossu og tilbød ham igjen å bli ortodoks metropolitt av Moldavia. Han avslo igjen og sa at han var gresk-katolsk.
På det sovjetiske kommunistpartiets historiske 20. partikongress fra 14. til 25. februar 1956 i Moskva tok førstesekretær Nikita Khrusjtsjov et kraftig oppgjør med stalinismen. Talen var ikke offentlig, men innholdet ble likevel raskt kjent, både i Sovjetunionen og i utlandet. For landene i Øst-Europa førte oppgjøret i Moskva til at mange fikk større håp om frihet, et håp som skulle bli knust da Sovjetunionen invaderte Ungarn i oktober 1956. Dette håpet om mer frihet kan være bakgrunnen for at de tre eparkene i husarrest i 1956 utarbeidet et memorandum til kommunistlederen Gheorghiu-Dej, hvor de ba om en gjenopprettelse av Den rumenske gresk-katolske kirken. Erklæringen fikk de også sendt til utlandet via den franske ambassadøren i Bucureşti. Dette memorandumet ble støttet av tusenvis av underskrifter fra gresk-katolske troende i hele landet.
Men Romania var ennå ikke klar for en avstalinisering. Den 13. juli 1956 kom direktør Neicov og stedfortredende patriark Teoctist til klosteret Curtea de Argeş og fortalte de tre biskopene at de samme dag måtte forlate dette klosteret og dra til det ortodokse nonneklosteret i Ciorogârla. Biskopene protesterte og bemerket at de måtte pakke sin bagasje, så avgangen ble forsinket med en dag. Ved middagstid den 14. juli ble de tre biskopene fraktet til klosteret i Ciorogârla, hvor de ankom samme kveld. Det ortodokse nonneklosteret Samurcăşeşti, også kalt klosteret Ciorogârla, ligger i kommunen Ciorogârla i fylket Ilfov i Muntenia, like vest for Bucureşti. Der bodde de tre biskopene sammen i en måned. Under husarresten i dette klosteret fikk de jevnlig besøk fra ortodokse hierarker, inkludert patriark Justinian Marina, Teoctist Arăpaşu og Gherasim Cristea (1914-2014), senere biskop av Râmnicu (1984-2014) i fylket Vâlcea i den historiske provinsen Oltenia i Romania.
Deres memorandum ble støttet av tusenvis av underskrifter fra gresk-katolske troende i hele landet. Den 12. august 1956 feiret prestene Vasile Chindriş (1905-72) og Izidor Ghiurco den gresk-katolske hellige liturgi i offentlighet på plassen foran piaristkirken i Cluj [noen kilder sier feilaktig at det var de tre biskopene som feiret denne liturgien]. En gruppe klerikere og troende under ledelse av biskop Rusu ble holdt ansvarlige for alle disse «lovbruddene». På grunn av omfanget av kravene fra de tidligere gresk-katolske hadde Securitate allerede den 10. august tatt en beslutning om å splitte biskopene.
Sommeren 1956 ba den kommunistiske regjeringen de gresk-katolske biskopene som var i live og i husarrest i ulike ortodokse klostre rundt Bucuresti, å bekrefte at det fremdeles fantes rumenske unerte troende, under påskudd av at frihet kunne gis til Den rumenske gresk-katolske kirke i enhet med Roma. I en diskusjon med religionsminister Petre Constantinescu-Iaşi forpliktet Vasile Chindriş, som arbeidet som funksjonær og i hemmelighet var aktiv som prest, seg til å bevise eksistensen av svært mange gresk-romersk-katolske troende. Derfor vendte han tilbake til Cluj, og sammen med et stort antall troende innkalte han til et møte søndag den 12. august 1956 på Universitetsplassen i Cluj. Dagen før hadde de romersk-katolske prestene i piaristkirken lovet at de ville la liturgien finne sted foran deres kirke, men søndag morgen trakk de løftet tilbake under press fra de kommunistiske myndighetene. Under disse omstendighetene ba p. Vasile Chindriş, utsendt av p. Izidor Ghiurco og andre, de troende om å delta i den hellige liturgien på kirkegården Hajongard, men folkemengden ba ham om å feire den på trappene til piaristkirken, noe som også skjedde. Før begynnelsen av liturgien spurte Vasile Chindriş de samlede om hvilken religion de tilhørte, og han fikk svaret: «Vi er rumenske gresk-katolikker». Ved bønnen «For Hans Hellighet vår far pave Pius XII, for Deres Høyheter våre hierarker Iuliu Hossu, Alexandru Rusu og Ioan Bălan», brast alle i gråt.
Derfor ble biskop Alexander Rusu den 13. august 1956 flyttet fra klosteret i Ciorogârla og brakt til husarrest i det avsidesliggende klosteret Cocoş i Niculiţel i fylket Tulcea i regionen Dobrogea. I slutten av 1956 ble han fjernet fra klosteret Cocoş, dømt til 25 års tvangsarbeid og tatt til Gherla fengsel, hvor han døde den 9. mai 1963. Den 14. august 1956 kom de rumensk-ortodokse patriarkvikarene Teoctist Arăpaşu og Alexandru Ionescu til klosteret i Ciorogârla og fortalte biskop Hossu at han skulle flyttes til et annet kloster. Denne nyheten smertet biskopen dypt. Flyttingen fant sted den 16. august 1956 klokken åtte om kvelden, da han ble brakt tilbake til Căldăruşani, hvor han hadde vært fra 1949 til 1950. Biskop Bălan ble værende i klosteret i Ciorogârla, hvor han døde den 14. august 1959, og han og biskop Hossu skulle aldri se hverandre igjen.
Biskop Julius Hossu skulle sitte i husarrest i Căldăruşani i kommunen Gruiu i fylket Ilfov nær Bucureşti helt til slutten av sitt liv. Han feiret den guddommelige liturgi daglig og mottok besøk, men han kunne ikke forlate klosteret. Ifølge memoarene til den gresk-katolske presten Ioan Mitrofan besøkte Andrei Andreicuţ biskop Iuliu Hossu i Căldăruşani. Andrei Andreicuţ (f. 1949) var fra 1990 ortodoks biskop av Alba Iulia (erkebispedømme i 1998) og siden mars 2011 metropolitt av Cluj (han var 21 år gammel da biskop Hossu døde). Abbeden i klosteret, Gherasim Cristea (1914-2014), senere ortodoks biskop av Râmnicu (1984-2014), var informatør for sikkerhetspolitiet, og han undertegnet noen ganger rapportene med sin riktige navn, andre ganger med kodenavnet «Ionescu».
Den 14. september 1969 kom presten Emil Riti til biskop Hossus rom i klosteret Căldăruşani, hvor han ville ta opp på bånd at biskop Julius Hossu leste opp Alba Iulia-resolusjonen fra 1918. I opptaket (for rumenskkyndige, trykk her) hører vi en sliten 84-årig kardinal (in pectore) som snart skulle dø. I 1976 klarte Riti å bringe opptaket til München, hvor det gjennom Ion Ioanid (1926-2003) og Vasile Zăpârţan (1918-76) ble sendt på Radio Free Europe. På det samme opptaket utnevnte biskop Hossu p. Julius Riti til sin etterfølger i bispedømmet Cluj-Gherla, noe som senere ble ignorert av biskop Alexander Todea da han i 1990 ble utnevnt til ny erkeepark av Alba Iulia og Făgăraş.
Noen ord om kardinal Iuliu Hossus brødre, som siden 1948 ble kontinuerlig forfulgt av Securitate. «Ioan Hossu, prest i Milaş, hadde seks sønner: Ioan Victor (1881-1951), en ingeniør som i 1940 flyttet til Bucureşti, Strada Cortului nr. 11, adressen hvor biskop Iuliu Hossu ble arrestert den 28/29. oktober 1948 ved midnatt. Deretter følger Iosif Iustin (1883-1963), landbruksingeniør, i 1940 flyttet han til Bucureşti. Deretter Iuliu – den fremtidige kardinal (1885-1970), og Vasile Pompei (1887-1965), advokat, som bodde i Strada Avram Iancu nr. 1 i Cluj. Teofil (f. 1889) var prest i Milaş (1932-47) og underjordisk dekan i Târgu Mureş, var i husarrest, hadde ikke sett biskop Julius fra 1948. Den yngste broren var Ştefan Traian (1891-1978), lege og rettsmedisiner i Cluj, som deretter flyttet til Strada Petre Poni i Bucureşti, ble konstant overvåket – alle som ønsket å treffe biskop Julius da han satt i husarrest i klosteret Căldăruşani, kom til ham» [noen kilder kaller ham Traian Ştefan, men på hans gravstein står det Ştefan Traian].
Av hans sekretærer som biskop av Cluj-Gherla ble Ioan Chertes generalvikar for bispedømmet Cluj-Gherla, politisk fange, hjelpebiskop og erkebiskop ad personam. Pompeiu Onofreiu ble gresk-katolsk erkeprest i Sibiu, så politisk fange og pavelig prelat. Vasile Visarion Aştileanu (1914-84), gikk i 1958 over til den ortodokse kirke og ble rumensk-ortodoks biskop av Arad (1973-84). Silvestru Augustin Prunduş (1915-2004), munk OSBM, politisk fange, deretter ordinarius (interimleder) av det rumenske gresk-katolske bispedømmet Cluj-Gherla og superior (proto-hegumen) for de basilianske munkene (OSBM) i Romania. Alexandru Nicula (1913-2015), politisk fange, æresdekan av Dej og pavelig prelat.
Den 22. februar 1969 mottok den hellige pave Paul VI (1963-78) i privat audiens Mgr Hieronymus Menges (1910-2002), en prelat av tysk opphav, født i Romania, som ble utnevnt, men ikke vigslet til biskop og satt i rumensk fengsel fra 1951 til 1964. Han ba paven om å gjøre noe som kunne oppmuntre de rumenske troende. Paven spurte ham om råd om hva han kunne gjøre. Menges anbefalte at paven skulle kreere både Guds tjener biskop Áron Márton (1896-1980), ungarsk romersk-katolsk biskop i Romania og politisk fange i landet, og biskop Hossu til kardinaler og gi tittelen monsignore til flere prester.
Paven gikk med på dette og ga erkebiskop Agostino Casaroli (1914-98; kardinal fra 1979) i oppdrag å finne ut om dette var akseptabelt for den rumenske regjeringen. Casaroli sendte sin assistent for å møte kulturministeren i Bucureşti og spørre om denne doble utnevnelsen ville bli ønsket velkommen. Ministeren forsikret adjutanten om at utnevnelsen av biskop Márton ville være akseptabel for dem, men biskop Hossu var et uakseptabelt valg. Biskop Márton avslo å bli kardinal da han hørte at regjeringen hadde avslått purpur til Hossu. Paven valgte imidlertid å omgå regjeringen: han utnevnte biskop Hossu til kardinal, men aldri biskop Márton.
I mars 1969 brakte Mgr. Giovanni Cheli (1918-2013), spesialutsending fra pave Paul VI og senere kardinal, biskop Hossu nyheten om at han ville bli kreert til kardinal i det kommende konsistoriet. Paven inviterte ham til å komme til Roma, noe han avslo, ettersom han nektet å tro at de rumenske myndighetene da ville la ham komme tilbake til hjemlandet igjen, og han ville ikke forlate sitt folk og la de troende i stikken. Han ville fortsette sitt arbeid for kirken i landet og ikke bli kalt kardinal mens hans kirke ble forfulgt. Paven respekterte dette ønsket, men han lot Hossu vite at han alltid ville være velkommen til å komme til Roma. Så biskop Hossu ble kardinal in pectore, det vil si at utnevnelsen ble holdt hemmelig i pavens hjerte.
Mens Mgr. Cheli var inne hos biskop Hossu, ventet ministeren for religiøse spørsmål, George Nenciu, utenfor, nysgjerrig på å finne ut biskopens avgjørelse. Da døren ble åpnet, spurte han biskop Hossu: «Deres nåde, har De forstått?» Den tapre og faste biskopen svarte: «Ja. Vi forstår. Jeg blir her». Ministeren svarte: «Vi vet ikke hva vi skal gjøre med en kardinal her i landet». Biskopen svarte: «Min jobb er å bo her i mitt land, hos mitt folk, for å dele skjebne med mine brødre, mine prester og troende. Jeg kan ikke forlate dem».
Ved pave Paul VIs tredje konsistorium den 28. april 1969 kreerte han 35 kardinaler, hvorav to in pectore (lat: «i brystet»), det vil si i hemmelighet. Ved pavens fjerde konsistorium den 5. mars 1973 ble de to hemmelige kardinalenes navn publisert, biskop Štěpán Trochta SDB (1905-74) av Litoměřice i Tsjekkoslovakia og biskop Julius Hossu, begge ofre for forfølgelse fra kommunistiske regimer.
Men kardinal Hossu var da død. Han var i mai 1970 blitt overført fra sin husarrest i klosteret Căldăruşani til sykehuset Colentina i Bucureşti fordi hans helsetilstand var forverret. Den 7. mai 1970 mistet han bevisstheten flere ganger, men sykehusinnleggelsen ble forsinket med en uke. Biskop Alexandru Todea (senere erkebiskop og kardinal) satt ved hans side (kardinal Hossu hadde diakonviet ham i 1938). Han var tilkalt til den døendes seng via telegram den 26. mai fra noen av kardinalens slektninger, men hadde vanskeligheter med å komme seg til hovedstaden på grunn av flom.
Da Todea kom inn i sykerommet, satt det to prester ved siden av sengen. Da kardinalen så ham, ba han de to om å la dem være alene. Todea forberedte kardinalen for hans siste reise, og Hossu betrodde ham å kommunisere til alle dem som hadde forfulgt ham, at han hadde tilgitt dem. Etter skriftemål, den hellige liturgi og kommunion ba kardinalen Todea vennligst lese fra Johannes-evangeliet, fra Joh 14, 27 til kapittel 20. Han ønsket å si åpningsordene: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere». Etter det kunne han ikke snakke, bare fra tid til annen et lite ord. Hans siste ord var: Lupta mea s-a sfârşit, a voastră continuă («Min kamp er over, din fortsetter»). Han døde klokken ni om morgenen den 28. mai 1970 på sykehuset, 85 år gammel. Hans etterfølger som biskop av Cluj-Gherla ble ikke innsatt før etter kommunismens fall. Det ble George Guţiu (1924-2011), som var biskop fra 1990 til 2002.
I sitt skriftlige testament og muntlig før sin død uttrykte biskop Julius Hossu sitt ønske om å bli gravlagt i sitt gamle bispedømme Cluj-Napoca, men dette ble avvist av de statlige myndighetene, som fryktet at en begravelse der ville utløse gresk-katolske demonstrasjoner. Myndighetene bestemte at begravelsen skulle skje allerede dagen etter, den 29. mai, for at det ikke skulle samles for mange mennesker. Begravelsen ble overlatt til biskopens bror, den pensjonerte legen dr. Ştefan Traian Hossu.
Etter en konsultasjon med familien konkluderte han med at levningene skulle plasseres midlertidig i graven som var eid av en av biskopens nevøer, ingeniør Liviu Hossu, legens sønn, på den katolske delen av kirkegården Belu i Bucureşti, i sektoren til venstre for Capelei Sfintei Ana («St. Annas kapell»), parsell P 3 h 1-2, hvor hans svigermor også var gravlagt. Kildene sier at graven tilhørte familien Ţurcanu, som kanskje var Liviu Hossus svigerfamilie? Der ble kisten plassert. Begravelsen ble forrettet av en eneste prest, p. Zudor de la Bărăţie. En marmorplakett som ble ødelagt under jordskjelvet i 1977, hadde hans navn og «ansett blant de troende». Kjente som gikk forbi graven til biskop Basilios Aftenie, gjorde det til en ekte pilegrimsreise.
Familien ønsket å gi kardinalen en permanent grav slik at den første graven kunne disponeres igjen. Dr. Ştefan Traian Hossu søkte det romersk-katolske erkebispedømmet Bucureşti om å få kjøpe en plass i familiegraven hvor hans og kardinalens bror Liviu lå på parsell P3, 3-4 med fire plasser. Etter en vurdering av kirkegårdsadministrasjonen, gjorde Mgr. Francisc Augustin (1906-83), de facto leder av det romersk-katolske erkebispedømmet Bucureşti, en reduksjon til to plasser, en med kisten til biskopen og søkerens bror, og de resterende to til familien.
I mellomtiden begynte arbeidet med å reparere graven og forberedelsene for transport av kisten, men før arbeidet var avsluttet, døde kardinalens bror Ştefan Traian i 1978 og ble bisatt i denne graven ved siden av broren. Arbeidet med graven ble videreført, og det var ikke før i 1982 at biskopens kiste kunne flyttes ved siden av brorens kiste.
En avtale ble den 1. mars 1982 undertegnet av pateren som vitne og sønnene til de avdøde ingeniør dr. Liviu Hossu og lege dr. Traian Hossu, hvor skulptøren V. Dimitriu Leorda, medlem av Fondului Plastic, forpliktet seg til på tre eller høyst fire måneder å utføre et «basrelieff [lavt relieff] i Carrara-marmor med utsmykning utskåret i relieff på sidene av monumentet med inskripsjon i relieff bak data i bronse eller sort emalje». Arbeidet kostet 10 000 lei hvorav de betalte 50 % på forskudd. Men kunstneren oppfylte ikke sine forpliktelser, og en rettsbekreftelse av 12. november 1982 påla ham å returnere beløpet. For det ønskede formålet ble en annen ansatt. Et marmorkors ble plassert i betongen ved graven, og to betongplater ble plassert over selve gravene. Et bronsebilde av kardinalen ble limt til korset, som hadde påskriften: «Dr. Iuliu Hossu, cardinal, episcop de Cluj-Gherla 1885-1970».
Da var alt klart for å flytte kardinalens kiste, og for dette formålet ga p. Grigore Pop, en tidligere sogneprest i Telciu i fylket Bistriţa-Năsăud, nå bosatt i Bucureşti, ingeniør Liviu Hossu i oppdrag på vegne av familien å søke erkebispedømmet om autorisasjon til ekshumasjon og gjenbegravelse, noe han fikk. Familien ønsket å få ordnet transport av kisten, noe som var nødvendig for å skape forutsetninger for flyttingen. P. Grigore Pop varslet ordinariatet i bispedømmet Cluj-Gherla, som anbefalte at alt ble gjort i samråd med familien, og de ba om å bli varslet når det var aktuelt for at bispedømmets ledelse kunne sørge for at noen var til stede i alle fall ved denne handlingen, ettersom ingen kunne være tilstede ved begravelsen i 1970 på grunn av flom og svært kort frist.
Men i mellomtiden ble p. Grigore Pop innlagt på sykehus, og etter å ha blitt utskrevet, fryktet han at han ville dø før han ville se tiltakene som skulle ende med at erkebispedømmet ga den nødvendige autorisasjonen. Han ville gjøre det raskt med muntlig veiledning og med minimal assistanse. Han anså det ikke hensiktsmessig å varsle bispedømmets ordinariat, og han varslet heller ikke ingeniør Hossu og de andre familiemedlemmene, så alt ble utført bare med kirkegårdsadministrasjonen. Etter disse forhastede tiltakene, overdrevet og feil tolket og håndhevet, ble det foretatt en «tvungen flytting» under «helt uverdige forhold» den 7. desember 1982. I tiden etter begravelsen hadde det oppstått sprekker slik at det rant vann ned i graven, særlig i regntiden. Vannet dekket kisten, som etter tolv år med konstant fuktighet var fullstendig råtnet. Da de fikk den opp, ble den åpnet. I stedet for å stanse transporten og melde fra til rette myndighet, fikk kommisjonen i forvirring og frykt kjøpt en nylonpose, hvor de la det som var igjen av bena som de hadde samlet sammen, og tok med posen til den nye graven. Der ble de murt inn i en improvisert nisje av pusset murstein, og betongplaten ble lagt over graven. Protokollen ble skrevet i tre eksemplarer og underskrevet av kommisjonens medlemmer.
En kopi av rapporten ble laget av p. Grigore Pop og levert til ingeniør Liviu Hossu, som gjorde oppmerksom på at han skulle ha vært til stede. De ble enige om å kjøpe en kiste for å legge levningene i, og ved denne anledningen skulle brystkorset og ringen oppbevares forsvarlig i familien. De viste også dyp misnøye over kommisjonen fremgangsmåte da de fant kisten, og spesielt måten levningene ble plassert i den nye graven.
En ny kiste ble kjøpt og satt i kapellet. Da kirkegårdens administrasjon fikk høre hvordan erkebispedømmet hadde håndtert ekshumasjonen og gjenbegravelsen, og at familien ønsket å berge hans kors og ring når knoklene skulle legges i kisten, besluttet de at denne operasjonen manglet ny godkjenning. Den hardnakkede p. Grigore Pop ga seg ikke. Gjennom en håndskrevet lapp datert 10. desember 1982 og signert av p. Szilagyi, autoriserte erkebispedømmet flytting av levningene til en ny kiste, og bemerket «at etter plassering av gjenstander av gull (kors, ring og tann), skal kisten og hvelvet bli forseglet».
«Ved denne anledning fortalte p. Szilagyi oss at Mgr. Augustin var tilgjengelig ved ekshumasjonen og leggingen av levningene i kisten uten noen religiøs seremoni», uttalte p. Grigore Pop i et brev. Etter dette skrev familien ved ingeniør Liviu Hossu et brev adressert til Mgr. Francisc Augustin, ordinarius i erkebispedømmet, og klaget over måten ekshumasjonen og gjenbegravelsen var blitt foretatt. Mgr. Francisc Augustin svarte med et brev hvor han nektet dem rett til å ta ut gullgjenstander «som er det respektive bispedømmets eiendom», altså Cluj-Gherla.
Dermed ble også ordinarius av Cluj-Gherla, p. dr. Silvestru Augustin Prunduş OSBM («p. Silviu») (1915-2004), blandet inn i saken. Han tok familiens parti og sendte et brev til Mgr. Francisc Augustin i Bucureşti, men han fikk ikke noe svar. Da sendte han brev til undergrunnsbiskopene Ioan Dragomir i Baia Mare og dr. Alexandru Todea i Reghin. Basert på dokumentasjon presentert av p. Grigore Pop og en protokoll av 10. desember 1983 endte med at den avdøde kardinalens familie ved ingeniør Liviu Hossu utarbeidet en uttalelse den 6. juli 1984, som viser at det ble brukt 5 625 lei på graven til dr. Basilios Aftenie og 21 372 lei for graven til kardinal Julius Hossu, totalt 26 997 lei.
Etter denne uheldige og skandaløse historien hvilte nå kardinalen sammen med sin to år yngre bror dr. Vasile Hossu (1887-1965) og sin yngste bror, dr. Ştefan Traian Hossu (1891-1978). Hans grav ble et valfartsmål, noe som ble bevitnet av lysene og blomstene som alltid dekket hans grav. I forbindelse med saligkåringen i juni 2019 ble hans grav åpnet igjen i mars 2019. Da ble hans relikvier delt, og den ene halvdelen forble i familiegraven, mens den andre halvdelen ble overført til bispedømmet Cluj-Gherla.
Julius Hossu ble den første kardinal med rumensk statsborgerskap og som kom fra en rumensk kirke. Det hadde også vært en Stefan Vancea (Vancha), muligens fra Onceşti (ung: Váncsfalva) i fylket Maramureş i Romania, erkebiskop av Esztergom og ungarsk primas, som ble kreert til kardinalbiskop av Palestrina av pave Innocent IV i desember 1251. Han kan ha vært av rumensk opprinnelse, men han var en ungarsk romersk-katolsk biskop og regnes i statistikkene som ungarer.
Saligkåringsprosessen for de syv biskopene fra den rumenske gresk-katolske kirken som ble drept mellom 1950 og 1970 under det kommunistiske regimet i Romania, ble åpnet på bispedømmenivå den 16. januar 1997. Den 28. januar 1997 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga dem tittelen «Guds tjenere» (Servi Dei). Informativprosessen i storerkeeparkiet Alba Iulia og Făgăraş og i andre eparkier ble avsluttet den 10. mars 2009, og den 18. februar 2011 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet et dekret som anerkjente gyldighetene av denne prosessen. Den 27. mai 2012 ble det utnevnt en relator for å hjelpe postulatoren med å skrive Positio super Martyrio. I april 2018 ble sakens Positio overlevert til kongregasjonen.
Den 19. mars 2019 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som martyrier in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». Den 25. mars ble det annonsert at pave Frans selv ville foreta saligkåringen under sitt besøk i Romania. Saligkåringen skjedde den 2. juni 2019 på «Frihetsmarken» (Câmpia Libertăţii) i Blaj. I saligkåringsdekretet ble deres minnedag lagt til saligkåringsdagen 2. juni.
Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, it.wikipedia.org, ro.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Miranda, newsaints.faithweb.com, catholic-hierarchy.org, findagrave.com, procesulcomunismului.com, eparhiaclujgherla.ro, romanialibera.ro, catholica.ro, bru.ro, iiccr.ro, ziuadecj.realitatea.net, remusmirceabirtz.wordpress.com, formula-as.ro, e-communio.ro, greco-catolic-brasov.ro - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. september 2019 - Oppdatert: 7. september 2019