Den salige Alexander Rusu (ro: Alexandru) ble født den 22. november 1884 i landsbyen Şăulia, også kjent som Şăulia de Câmpie (ung: Mezősályi), i kommunen Şăulia i fylket Mureş i regionen Transilvania i Romania, som da lå i komitat Turda Arieş (ung/ty: Torda-Aranyos) i kongeriket Ungarn i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Han tilhørte den rumenske gresk-katolske kirke, og hans foreldre var den lokale sognepresten og honorære dekanen Vasile Rusu og hans hustru Rozalia født Sabo, husmor og niese av kannik Ioan Antonelli, aktiv deltaker i revolusjonen i 1848. Han hadde ti brødre og en søster. To av brødrene ble prester, Alexander og hans bror Valer, og deres søster ble prestefrue, gift med en gresk-katolsk prest. Da Alexander ble utnevnt til biskop i 1930, var seks av de tolv søsknene i live (to prester, to advokater, en lege og en prestefrue).
Alexander gjennomgikk grunnskolen og de to første gymnasklassene på den tyske skolen i Bistriţa, mens gymnasklasse III og IV ble gjennomført på det ungarske romersk-katolske gymnaset Târgu-Mureş (1896-99) og klassene V-VIII på det gresk-katolske gymnaset i Blaj (1899-1903). Helt fra første klasse til siste klasse på gymnaset fikk han som en av få hovedkarakteren pur eminenţi («ren eminent»), og til sin gymnaseksamen (baccalaureat) i 1903 fikk han hovedkarakteren eximio modo («enestående»).
Senere i 1903 ble han akseptert som prestestudent, og erkebiskop Victor Mihaly de Apşa (1841-1918) av Alba Iulia og Făgăraş (1895-1918) sendte ham til sentralseminaret i Budapest med teologistudier ved universitetet i Budapest. Etter fire år med studier fikk han sitt absolutoriul (eksamenssertifikat) i teologi, med en sterk innstilling til doktorgraden. I 1907 var det meningen at han skulle gjennomføre sine høyere teologiske studier på Augustineum i Wien, men på grunn av uheldige omstendigheter måtte han bli værende i Budapest, selv om han hadde blitt akseptert på kollegiet i Wien. Han måtte forlate sentralseminaret, så da ble han kateket og underviste i religion på noen grunnskoler. I juni 1910 ble han promovert til doktor i teologi med tesen Căsătoria preoţilor în Biserica Greco-Catolică («Presters ekteskap i Den gresk-katolske kirke»).
Tilbake i Blaj ble Alexander Rusu den 20. juli 1910, festen for den hellige profeten Ilie Tesviteanul, Elia fra Tisjbe (1.Kong 17,1), ordinert til sølibatær prest i metropolittkatedralen «Den Hellige Treenighet» (Catedrala Mitropolitană Greco-Catolică Sfânta Treime) i Blaj, 25 år gammel. Den 17. august 1910 ble han utnevnt til vikarierende professor ved Institutt for dogmatikk ved Det teologiske akademiet i Blaj. Der erstattet han Vasile Suciu, fremtidig metropolitt, som da var kanonisk valgt til den ledige lærestolen i historie etter dr. Augustin Buneas død. Da lærestolen i dogmatikk var besatt, ble Alexander Rusu utnevnt til studieprefekt ved det teologiske seminaret og professor i religion ved guttegymnaset Sfântul Vasile cel Mare («St. Basilios den store») i Blaj. Etter tre år ble han valgt til lærestolen ved Institutt for teologi, som han hadde til 1918.
Etter forsamlingen i Alba Iulia den 1. desember 1918, hvor unionen mellom Romania og Transilvania ble erklært, ble professor dr. Alexandru Rusu utnevnt til generalsekretær i hovedstyret for Consiliul Dirigent («Kontrollrådet»), som midlertidig administrerte Transilvania med lovgivende, utøvende og administrative fullmakter fra 2. desember 1918 til 4. april 1920. Dette var perioden fra erklæringen av unionen i 1918, da dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn gikk i oppløsning, og til Romanias overtakelse av Transilvania formelt ble slått fast i Trianon-avtalen av 4. juni 1920, en del av Fredskonferansen i Paris i 1919-20. Professor Rusu var representant for den gresk-katolske kirke, mens representanten for den ortodokse kirke var professor dr. Ioan Lupas og for de militære dr. Onisifor Ghibu. P. Rusu satt i embetet til den 10. april 1920, da hovedstyret ble oppløst.
Mellom 1919 og 1920 ble han valgt som delegat for det rumenske nasjonalistpartiet (Partidului Naţional Român). Men etter valget i 1920, da general Alexandru Averescu kom til makten etter et nytt kandidatur for Teaca, ga han definitivt opp den militante politikken, kvalm av det han hadde sett. Han kom tilbake til Blaj den 12. juni 1920, og da ble han utnevnt til sekretær for den nye erkebiskopen av Alba Iulia og Făgăraş (1920-35), Vasile Suciu (1873-1935). I august samme år ble han gjenvalgt som professor i dogmatikk ved Det teologiske akademi, og den 17. august 1920 ble han betrodd vervet som rektor for internatet Vancean (oppkalt etter den gresk-katolske erkebiskop Ioan Vancea) (1820-92), som han ledet frem til den 1. oktober 1925. I mellomtiden ble han den 11. januar 1923 forfremmet til kannik ved domkapittelet og samtidig administrator av katedralen, et verv han hadde frem til han ble utnevnt til biskop av Maramureş. Fra 1925 til 1930 var han rektor for Det teologiske akademiet i Blaj.
I tillegg til de grunnleggende funksjonene utførte dr. Alexander Rusu også andre oppdrag ved erkeeparkiets kurie, for eksempel som forsvarer ved ekteskapstribunalets andre instans. en tid også ved ekteskapstribunalets tredje instans for suffraganbispedømmene. Han var medlem av bispedømmets elektorat, skattekonsistoriet, president for kommisjonen for undersøkelse av religionslærere, kateketisk inspektør, president for kommisjonen for undersøkelse av kandidater til presteskapet, visitator til kvinneklostre og annet. Han var også en eksepsjonell skriftefar. Som administrator utstyrte han katedralen med en skriftestol hvor han selv satt, og horder av botferdige sto i kø. Han var også redaktør for og medgrunnlegger av det prestisjetunge magasinet Cultura Creştină («Kristen kultur») i Blaj fra 1911 til 1918 og redaktør og senere fra 1922 til 1930 direktør for ukeavisen Unirea («Union») i Blaj, som var grunnlagt i 1890 av kulturpersonlighetene i Blaj Alexandru Grama, Augustin Bunea, Victor Smighelschi, Vasile Hossu og Izidor Marcu. Han publiserte en rekke artikler og studier. Han viste seg også som en polemiker og forsvarer av rettighetene til den rumenske unerte kirken, dens tradisjoner og selvstyre. Det var som regel målsettinger som ble beskyttet, støttet og kommentert av skribenten. Det er spesielt verdt å nevne den vedvarende kampen i Cultura Creştină mot det ungarske gresk-katolske bispedømmet Hajdúdorog.
Med en vel bevandret pedagogs kompetanse skrev han to lærebøker i katekese, som en stimulans for andre lærere og pedagoger i den rumenske unerte kirken til å kompilere lærebøker i religion, spesielt for middelskole og gymnas, som Alexandru Ciplea (1895-1938) (Gherla), Ioan Georgescu (1889-1968) (Oradea), Nicolae Brânzeu (1883-1962) (Lugoj) og George Fireza SJ (1887-1946), bøker om religion innen rekkevidde for studenter av begge kjønn, et nødvendig verktøy for ungdom under opplæring. Hans omsorg for trosopplæringen og kjærlighet for ungdom under opplæring vises av de marianske møtene under hans lederskap fra 1912 til 1918 for studenter fra gymnaset for gutter i Blaj, som ble grunnlagt i hans ungdom av en annen stor entusiast for å utdanne ungdom, den senere erkeepark Alexandru Nicolescu (1882-1941) av Alba Iulia og Făgăraş (1936-41).
Det gresk-katolske eparkiet Maramureş (lat: Diœcesis Maramuresensis; ro: Eparhia de Maramureş) som ligger langs grensen mellom Romania og Ukraina og har sete i Baia Mare (ung: Nagybánya; ty: Frauenbach), skulle egentlig ha blitt opprettet i 1777 samtidig med eparkiet Oradea Mare, men det skjedde aldri. Først etter inngåelsen av konkordatet mellom Den hellige stol og Romania i 1927. ratifisert av senatet i det rumenske parlamentet den 25. mai 1929 og av deputertkammeret den 29. mai, ble bispedømmet Maramureş den 5. juni 1930 opprettet av pave Pius XI (1922-39) med virkning fra 15. august 1930 i den apostoliske konstitusjonen Solemni Conventione, gjort gjeldende ved dekret fra nuntiaturet i Bucureşti utstedt den 16. juli 1930 av den apostoliske nuntius Angelo Maria Dolci (1867-1939).
Det nye eparkiets territorium ble utskilt fra eparkiene Oradea Mare og Gherla (fra 1930: Cluj-Gherla) med 169 sogn fra Gherla og 31 sogn fra Oradea. I tillegg kom 38 sogn av gresk-rutensk ritus, ti fra bispedømmet Hajdúdorog i Ungarn, elleve fra bispedømmet Muncaci (ukr: Мукачево, Mukatsjevo; ung: Munkács; cz: Mukačevo) i Transkarpatia (da i Tsjekkoslovakia, nå i Ukraina), og sytten fra bispedømmet Stanislău (ukr: Станиславів, Stanislaviv: pl: Stanisławów) i Polen, nå Ivano-Frankivsk (ukr: Івано-Франківськ) i Ukraina. Rutenske troende ble satt under jurisdiksjonen til en «ekstraordinær generalvikar av samme ritus, utnevnt av biskopen av Maramureş». Det nye eparkiet besto av 264 sogn med 310 732 troende, hvorav 38 sogn med 27 737 var rutenere og de resterende 201 sogn var rumenere (statistikk fra 1940). Den 15. august 1930 ble kirken «Marias opptakelse i himmelen» i Baia Mare opphøyd til katedral, og inntil en ny biskop ble valgt, var den salige biskop Julius Hossu (ro: Iuliu) (1885-1970) av Cluj-Gherla den 19. juli 1930 blitt utnevnt til apostolisk administrator.
Den 16. oktober 1930 ble p. Alexander Rusu valgt til den første biskop av Maramureş, 45 år gammel. Den 17. oktober stadfestet pave Pius XI valget, og nyheten ble offentliggjort i avisen Unirea i Blaj den 25. oktober 1930. Etter bekjentgjøringen av utnevnelsen skrev biskop Julius Hossu, apostolisk administrator av bispedømmet Maramureş, den 1. november 1930 i Curierul Creştin («Den kristne kurer»): «Hele Kirken mottar denne utnevnelsen oppriktig velkommen for de kvaliteter som pryder han som ble funnet verdig til å stige opp blant apostlenes etterkommere. Hans opplyste sinn, varme hjerte, udelte sjel fullt ut gitt til Herren, gir et vakkert og oppløftende håp for Kirken og nasjonen som kjærtegner våre sjeler. Den største gleden er først og fremst i bispedømmet Maramureş. Herren har velsignet eparkiet (...) med dette valget».
I henhold til bestemmelsene i konkordatet møtte biskop-elekt Rusu kongen den 25. november 1930. Han ble ledsaget av biskop dr. Iuliu Hossu av Cluj-Gherla, statsminister Gheorghe G. Mironescu (1874-1949) og Neculai Costăchescu (1876-1939), minister for utdannelse og religiøse anliggender. Samtidig møtte kongen den romersk-katolske biskopen Augustin Pacha (1870-1954) av Timişoara (1927-34), som i 1930 var opphøyd fra apostolisk administratur til bispedømme, og den romersk-katolske biskop István Fiedler (1871-1957) av Oradea og Satu Mare (1930-39), den første biskop av det sammenslåtte bispedømmet.
Alexander Rusu ble bispeviet fredag den 30. januar 1931, festen for De tre hierarker (Basilios den store, Gregor av Nazianz og Johannes Krysostomos), i metropolitankatedralen i Blaj av erkeepark dr. Vasile Suciu (1873-1935) av Alba Iulia og Făgăraş (1920-35), assistert av eparkene dr. Julius Hossu (1885-1970) av Cluj-Gherla (1917-70) og apostolisk administrator av Maramureş, og dr. Alexandru Nicolescu (1882-1941) av Lugoj (1922-36). Katedralen var fullsatt og mange delegasjoner deltok. I tillegg til de tre biskopene som foretok konsekrasjonen, deltok den latinske biskop Mihai Robu (1884-1944) av Iaşi (1925-44), representanter fra det gresk-katolske eparkiet Oradea Mare, for det romersk-katolske bispedømmet Alba Iulia, den nye ministeren for religiøse spørsmål, Ghiţă Pop, president for Agru (Asociaţiei Generale a Românilor Uniţi), Valer Pop, og parlamentsmedlemmer fra deputertkammeret og senatet.
Det nye bispedømmet Maramureş var representert «av en vakker samling av delegater, blant annet sogneprest Ilarie Boroş, dekanene Alexandru Breban, Aurel Dragoş og Nicolae Doroş (...) senatorene dr. Titus Doroş og dr. Coriolan Bohăţiel, og deputerter dr. Ilie Lazar og dr. Gavril Osianu. Den vakre familien til den nye høyærverdige var representert ved herrene dr. Rusu, lege og direktør for sanatoriet Geoagiu, advokatene dr. Aurel Rusu og dr. Octavian Rusu, p. Valer Rusu, Mihail Ilieşiu, dr. V. Rusu, sekretær for prefekturet Târgu-Mureş, og professor Aurel Rusu fra Blaj (...) Koret var godt organisert og med virkelig kompetanse (var) ledet av professor Celestin Cherebeţiu». (Konsekrasjon og innsettelse av Hans Høyærverdighet dr. Alexandru Rusu, første biskop av Maramureş, Curierul Creştin nr. 4/1931).
I sin tale som svar til metropolitt Vasile Suciu, utla den nye biskopen Frelserens ord: «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh 16,33). Talen var intuitiv, inspirert og profetisk, og tidens gang skulle bekrefte at forfølgelsen senere skulle ramme den rumenske unerte kirken og kreve ofre, inkludert livet til den nyvigslede biskopen: «Så tro på kraften i disse ordene, kirken i Blaj, fordøm fremmed herredømme, fordøm og stå i dag stolt og seirende, som kristendommen for alle rumenerne».
Dagen etter feiringen i anledning bispevigselen, lørdag den 31. januar 1931, forlot biskop Rusu Blaj ledsaget av biskop dr. Julius Hossu av Cluj-Gherla. Sammen skulle de dra til Baia Mare, hvor den nye biskopen skulle installeres. Klokken ni om morgenen ankom de jernbanestasjonen i Cluj, hvor de ble møtt av lokale sekulære og religiøse myndigheter, ledet av dr. Alexandru Vaida-Voievod og forfatteren Ion Agârbiceanu, erkepresten i Cluj, dr. Valer Pop, president for erkeeparkiets Agru, Teodor Mihali, ordfører Adam Popa, prefekten for fylket og andre personligheter fra universitetet i Cluj. Om ettermiddagen samme dag ankom de stasjonen i Gherla, hvor de ble hilst varmt velkommen av notabiliteter fra fylket, byen, staten og kirken under ledelse av prefekt Munteanu og generalvikaren for stedets biskop, dekan dr. Octavian Domide.
Søndag morgen reiste de to biskopene fra Gherla til Baia Mare, hvor de igjen ble hilst varmt velkommen. Biskop Rusu tok sitt bispedømme høytidelig i besittelse mandag den 2. februar 1931, festen for Herrens fremstilling i tempelet. Det skjedde i den fullsatte katedralen Catedrala Adormirea Maicii Domnului i Baia Mare. Liturgien ble feiret av de to biskopene foran en gruppe av prelater og dekaner fra Maramureş og gjester og delegater fra andre bispedømmer. Til stede var også representanter for statlige og lokale myndigheter, ledet av Ghita Pop, minister for religiøse spørsmål. Biskop Iuliu Hossu leste den pavelige bullen med utnevnelsen av den nye biskopen, dr. Alexandru Rusu, den første biskop av bispedømmet Maramureş, og det kongelige anerkjennelsesdekretet. Ved denne anledning fikk biskop Alexandru Rusu overført makt og jurisdiksjon som ordinarius fra biskop Iuliu Hossu som apostolisk administrator. En bankett med mange taler avsluttet feiringen, før biskopen kunne innta sin residens, en tidligere jenteskole.
Pliktene var mange helt fra begynnelsen. Det nye bispedømmet var dannet av sogn fra mange andre bispedømmer med ulik organisering. Den biskoppelige kurien måtte få strukturer som assisterte bispedømmets biskop i ledelsen. Det ble opprettet et kapittel i katedralen med kanniker, og et kanselli, sekretariat og andre bispedømmelige embeter. Den territorielle organiseringen av bispedømmet fortsatte med å omstrukturere sogn, antall dekanater ble redusert til elleve pluss et vikariat for troende av gresk-rutensk ritus i Maramureş og Bukovina. Umiddelbart begynte biskopen å organisere eparkiet ved å utnevne dekaner og gjennom formasjonen av nye prester. Bispedømmet hadde ikke noe eget teologisk akademi for opplæring av prester, så de fikk hjelp fra akademiene i Cluj og Oradea, hvor biskop Rusu sendte sine unge teologistudenter. Når det gjaldt høyere teologiske studier, var det som for andre bispedømmer tilgjengelige høyskoler og universiteter med katolsk profil, som i Roma, Paris, Strasbourg og andre.
For å lære sitt bispedømme å kjenne, foretok biskop Rusu kanoniske visitatasjoner, noen ganger ledsaget av vigsling av kirker og ordinasjon av prester, og de årlige pilegrimsreisene til klostrene Bixad og Moisei samlet titusener av troende fra hele landet. Han foretok også mange pastorale besøk og ledet eparkiet med kompetanse, mot og apostolisk iver. Han sørget for orden og verdighet i prestenes og de troendes pastorale virksomhet. På sine visitasjoner av sognene sanksjonerte han prestenes uaktsomhet etter alvorlighetsgrad. Til tross for hans hardhet ble han elsket fordi han gjorde alt forsiktig, med en enestående rettferdighetssans og perfekt høflighet mot sine ofre. Et vitnesbyrd i saligkåringssaken sier at hvis han kom til liturgien, og presten på stedet var sen, begynte han feiringen selv, og presten fikk et notat om at han ikke lenger var sogneprest, og at han ville få en annen oppgave. «Hyrden må ta vare på flokken, ikke omvendt», insisterte biskopen. Biskop Rusu var medkonsekrator ved bispevielsene av de salige biskopene Johannes Bălan (ro: Ioan) (1880-1959) (1936) og Basilios Aftenie (ro: Vasile) (1899-1950) (1940). Fra 1931 var han senator med rett i det stor-rumenske parlamentets overhus.
Nabolandet Ungarn ble ledet av admiral og regent Miklós Horthy (1868-1957), som var krigshelt fra Første verdenskrig. Han slo ned den kommunistiske revolusjonen i Budapest i 1919, og i mars 1920 proklamerte Ungarns parlament landet som monarki igjen. Men etter press fra Ententemaktene (Storbritannia og Frankrike) valgte de ikke å kalle tilbake kong Karl IV (den salige eks-keiser Karl I av Østerrike) fra hans eksil da han i 1921 forsøkte å gjenvinne tronen. Isteden utnevnte de Horthy som regent på ubestemt tid, tyve år senere fikk han embetet på livstid. Han var sterkt konservativ og sympatiserte med den fremvoksende fascismen i Tyskland og Italia. Da tyske myndigheter krevde tilbake områder tatt fra dem etter Første verdenskrig, sluttet Horthy seg sammen med dem, for Ungarn var det landet som hadde mistet de største områdene. Gjennom det som ble kalt «Den første Wien-voldgift» i november 1938 annekterte Ungarn en tredjedel av Slovakia, som før krigen hadde vært ungarsk, og fire måneder senere tok de også Rutenia, tidligere ungarsk land som var lagt til Tsjekkoslovakia (nå i Ukraina). Regenten annekterte også land fra Jugoslavia.
I 1940 forberedte Ungarn seg på å gå til krig mot Romania for å ta tilbake en annen tapt provins, Transilvania. Tyske myndigheter intervenerte på deres vegne og sørget for en avtale som ga dem halvparten av det omstridte området, uten at det ble løsnet et skudd. Denne avtalen av 30. august 1940 kalles «Den andre Wien-voldgift» (fra rumensk side også kalt Wiener-diktatet), da territoriet i det nordre Transilvania (inkludert hele Maramureş og en del av Crişana) ble overført fra Romania til Ungarn. I mai 1941 ble Ungarn fullverdig medlem av Aksemaktene (Tyskland og Italia), og dermed også alliert med Romania.
Etter avtalen i august 1940 havnet hele eparkiet Maramureş i Ungarn, med unntak av noen sogn i det rutenske vikariatet i Bukovina. Bukovina var opprinnelig den nordlige delen av Moldavia, men ble annektert av Østerrike i januar 1775 og ble en region under kongeriket Galicia og Lodomeria. I 1804 ble Østerrike et keiserrike, og i 1849 ble Bukovina skilt ut som et eget hertugdømme innenfor det nye dobbelmonarkiet Østerrike-Ungarn. Etter Første verdenskrig ble området i 1918 innlemmet i Romania. Den nordligste delen som er bebodd av ukrainere, ble annektert av Sovjetunionen i 1940, tapt til Romania igjen i 1941, men gjenannektert i 1945, og er nå en del av Ukraina. Under den ungarske administrasjonen ble biskop Rusu værende i sitt bispedømmet til tross for de vanskelighetene og omskiftelsene han ble utsatt for. Han nektet å gi etter for presset om å avskaffe det rumenske språket i kirkene.
I 1918 hadde Romania erobret Bessarabia fra Russland, og snart etter erklærte regionen seg uavhengig for deretter å gå i union med kongeriket Romania. Legaliteten av disse handlingene ble imidlertid bestridt, spesielt av Sovjetunionen, som betraktet området som okkupert av Romania. Etter pakten mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen i 1939 presset Sovjet Romania under trussel om krig til å trekke seg tilbake fra Bessarabia. Da Tyskland angrep Sovjetunionen i 1941, benyttet deres allierte Romania anledningen til å erobre Bessarabia tilbake, men de mistet området igjen i 1944 da krigslykken snudde. Etter krigen ble området til sovjetrepublikken Moldava.
I sine over sytten år som erkehyrde (arhipăstorire) frem til den rumenske gresk-katolske kirken ble forbudt i 1948, gjennomlevde biskopen altså harde tider som forårsaket mye smerte for ham. Gjennom Sovjets gjenerobring av Bessarabia og Nord-Bukovina mistet eparkiet Maramureş en del gresk-rutenske sogn samt det unerte rumenske sognet Boian i fylket Cernăuţi. Da Ungarn okkuperte Nord-Transilvania, havnet nesten hele eparkiet på den andre siden av grensen, bortsett fra noen gresk-rutenske rester i det søndre Bukovina og prester i erkeeparkiets vikariat Bucureşti. I 1944 gikk sovjetiske tropper inn i det nordlige Transilvania, og da ble de to delene av regionen forent igjen i kongeriket Romania. Dette ble formalisert først den 10. februar 1947, da Paristraktatene ble undertegnet. Dette var en serie fredsavtaler mellom de seirende allierte og land som hadde kjempet mot dem, bortsett fra Tyskland og Japan.
Til tross for sovjeternes tilstedeværelse i landet, prøvde den rumenske gresk-katolske kirken mellom 1945 og1948 å lege sårene og traumene de hadde lidd under i fire år. I denne perioden, den 5. juni 1941, døde erkebiskop Alexandru Nicolescu (1882-1941) av Alba Iulia og Făgăraş (1936-41), og erkebispestolen forble vakant under resten av Andre verdenskrig. Den 29. august 1941 ble den salige biskop Valerius Trajan Frenţiu (ro: Valeriu Traian) (1875-1952) av Oradea Mare utnevnt til apostolisk administrator av erkeeparkiet. Gjenopprettelsen av freden gjorde at metropolitansynoden samlet seg i Blaj den 16. mars 1946 for å velge ny erkeepark av Alba Iulia og Făgăraş, og flertallet satte biskop Rusu øverst på listen av tre navn i prioritert rekkefølge (en terna). Valget ble stadfestet av Den hellige stol, men konkordatet fra 1929 slo fast at også den rumenske regjeringen måtte stadfeste valget.
Men det var de sovjetiske okkupantene som satt med den reelle makten, og etter at den sovjetiske viseutenriksministeren (1940-49) Andrej Vysjinskij (ru: Андрей Выши́нский; pl: Andrzej Wyszyński; ro: Andrei Vâşinski) (1883-1954) den 6. mars 1945 slo knyttneven i bordet og tvang kong Mikael til å ta kommunistene inn i regjeringen, ledet av Petru Groza og Gheorghe Gheorghiu-Dej, hadde de dominert den. Statsminister Petru Groza (1884-1958) var ikke selv kommunist, men ledet fra grunnleggelsen i 1933 den venstreorienterte agrarorganisasjonen som var kjent som «Pløyerfronten» (Frontul Plugarilor). Han ble i 1952 erstattet som statsminister av kommunistenes leder Gheorghe Gheorghiu-Dej (1901-65).
Denne stalinistiske regjeringen ville aldri anerkjenne den nye metropolitten, spesielt siden sovjeterne samme år (1946) forbød den gresk-katolske kirke i Ukraina og innlemmet den i den russisk-ortodokse kirken. Dessuten var Alexander Rusu kjent for sin kamp for forsvaret av kirkens og den rumenske nasjonens rettigheter, som var truet av kommunistene. Så da Den hellige stol avholdt samtaler med rumenske myndigheter om anerkjennelse av den nye erkebiskopen, førte det ikke til noen resultater. Regjeringen ledet av Petru Groza nektet å anerkjenne den nyvalgte metropolitten. Vatikanet gjorde ingenting for å sette i gang prosedyrene som var etablert i konkordatet med Romania, som fortsatt var i kraft. I stedet utnevnte de den salige biskop Johannes Suciu (ro: Ioan) (1907-1953) til apostolisk administrator (1946-48) helt til kirken ble forbudt i 1948. Deretter forble erkeeparkiet vakant helt til 1990.
Etter at kommunistene hadde overtatt makten fullstendig og kastet kongen ut av landet ved årsskiftet 1947/48, ble Romania en sosialistisk folkerepublikk (1947-89). Angrepene mot den katolske kirken generelt og de rumenske unerte spesielt vokste fra dag til dag. Med besøket av patriark Alexej I av Moskva (1945-70) i Romania i juni 1947 og Den pan-ortodokse kongressen i Moskva i mars 1948, var skjebnen til den rumenske gresk-katolske kirken allerede forseglet. En resolusjon på Den pan-ortodokse kongressen kalte paven mannen bak «de to imperialistiske verdenskriger og en pådriver for Tredje verdenskrig». Appeller fra den ortodokse metropolitten Nicolae Bălan av Transilvania og den nye patriarken Justinian Marina til de gresk-katolske troende om å returnere «hjem» (til den rumensk-ortodokse kirke), ble sterkere og sterkere. Den anti-katolske og anti-unerte kampanje initiert av såkalte hierarker og støttet av noen teologer fra Sibiu i Transilvania, teologiprofessorene Dumitru Stăniloaie og Grigore Marcu, fikk all mulig hjelp fra det kommunistiske regimets propaganda og pressen sluttet seg til, og den traff Den katolske kirke med stor kraft.
Kommunistregjeringen i Bucureştis strategi for å utslette den unerte kirken var oppdelt i flere faser, hovedsakelig inspirert av erfaringene fra Ukraina. Forberedelsene og koordinasjonen ble overlatt til Departementet for religiøse spørsmål, og gjennomføringen involverte hjelp fra flere sentrale og lokale administrative strukturer, hvor det undertrykkende systemet hadde en betydelig rolle. For å sikre operasjonens suksess, grep myndighetene til et bredt utvalg av tiltak og aktiviteter. Vold, i ulike former og av forskjellige typer, var en konstant ingrediens, og gjennom den hadde de som mål å skape blant presteskapet og de troende en velvillig innstilling til den såkalte religiøse samlingen, som ble beskrevet som en politisk nødvendighet på den tiden, ment å gagne konsolideringen av «folkedemokratiet». I sin tur var hierarkiet i den rumensk-ortodokse kirke ikke fremmed for «iscenesettelsen» av denne dramatiske episoden.
For å gi dette tiltaket legitimitet, ble en stor propagandamaskin satt i gang, og den strenge kontrollen som ble utøvd på massemedia, ikke bare gjennom sensur, men også gjennom forbudet mot de katolske publikasjonene, kvalte i hovedsak utbredelse av de meningene som var mot den planlagte aksjonen. Så tidlig som i begynnelsen av 1948 ble sensuren av de gresk-katolske publikasjonene grovere. Det felles brevet som de gresk-katolske biskopene rettet til de troende i anledning feiringen av de hellige Peter og Paulus den 29. juni, ble spredt via budbringere, for myndighetene hindret trykkingen av det. Publikasjonene til den rumenske gresk-katolske kirke ble fullstendig suspendert.
I de kommunistiske myndighetenes språk var «den religiøse samlingen» betraktet som «et problem for hver gresk-katolsk troendes samvittighet», og det folkedemokratiske regimet tilbød innbyggerne muligheten til å løse «fullstendig frivillig» de gresk-katolskes «tilbakevendelse» til den rumensk-ortodokse kirke formet et veltalende vitnesbyrd når det gjaldt respekten for den religiøse friheten i Folkerepublikken Romania (RPR). Ved andre anledninger hadde dette språket som tema eksistensen av en sosiokulturell og politisk kløft mellom prester og troende på den ene siden og biskoper på den andre, ansvarlig for sistnevntes avslag til å støtte den autentiske, folkelige tendensen til å «returnere» til «forfedrenes kirke». Om de førstnevnte var forbundsfeller av de demokratiske og progressive kreftene, var de sistnevnte plass sammen med de reaksjonære kreftene, fordi de aktet å gjøre den unerte kirken til «et instrument i hendene på reaksjonen utenfra og de ureturnerte innenfra», men deres anstrengelser var forgjeves. Tolkningen i en stalinistisk stil av den «religiøse samling» ble internalisert i de administrative og repressive strukturene som var involvert, noe som rettferdiggjorde tiltakene mot dem som motsatte seg dette. For eksempel ble det i en rapport fra Securitate om biskop Alexander Rusu fra 1950 sagt at denne «var aktivt mot samlingen (...) skrev og kringkastet oppviglerske memoranda (...) og som en konsekvens ble han arrestert i oktober 1948 med andre biskoper». I andre dokumenter ble arrestasjonen av biskoper kalt «et preventivt tiltak fra regjeringen».
Den rumensk-ortodokse kirke skapte sitt eget språk rundt hendelsene, hvor det viktigste begrepet var «religiøs gjenforening» av rumenerne. Disse formuleringene var et ekko av de kommunistiske myndighetenes doktrine når det gjaldt religionsfriheten. Den 19. juli 1948 fordømte regjeringen i Bucureşti konkordatet med Den hellige stol. Den 4. august 1948 dukket det opp en ny religionslov som forbød kontakter med «andre religioner, institusjoner eller tjenestemenn i utlandet uten samtykke fra ministeren for religiøse spørsmål og innenriksdepartementet», som henviste direkte til koblingen de katolske kirker av alle riter i landet har med Den hellige stol i Roma, med paven. Den 1. oktober 1948 fulgte pseudosynoden i Cluj som «besluttet» at den rumenske gresk-katolske kirken skulle vende tilbake til ortodoksien, noe som utløste forfølgelse av biskoper, prester og nereveniţi («ureturnerte») troende. I praksis forbød regimet den gresk-katolske kirken og tvangsinnlemmet den i den rumensk-ortodokse kirke.
Høsten 1948 ble det gjort forsøk på å involvere biskop Rusu i en rettssak i forbindelse med den illegale smuglingen av valuta, en etterforskning som ble innledet av anklagerembetet ved domstolen i Satu Mare. Dokumentene ble oversendt til retten fra Oradea i slutten av september. Imidlertid hadde rettssaken mange forsinkelser fordi det i dokumentene ikke var «nok bevis til å gi ham hans velfortjente straff», som det ble nevnt i en rapport fra Securitate. Etterforskningen av biskop Rusu mellom januar og mai 1950 i generaldirektoratet i Securitate ga ikke nok inkriminerende bevis, så hans involvering i saken ble droppet.
Den 18. oktober 1948 ble Alexander Rusu avsatt som biskop ved et regjeringsdekret, men han forlot ikke sine troende og sitt bosted. Den 28. oktober ble han arrestert og fengslet i innenriksdepartementet i Bucureşti. Sammen med de fem andre biskopene, Valeriu Traian Frenţiu, Iuliu Hossu, Ioan Bălan, Vasile Aftenie og Ioan Suciu, ble han deretter internert i den ortodokse patriarkens sommervilla i Dragoslavele nord i fylket Argeş i regionen Muntenia i Romania, ved den tidligere grensen mellom Valakia og Transilvania. Denne villaen fungerte som fangeleir for de gresk-katolske biskopene som hadde nektet å bli med i den rumensk-ortodokse kirken. Leiren ble inngjerdet med piggtråd og sikret med militært vakthold. Der fikk de flere ganger besøk av den rumensk-ortodokse patriarken Justinian Marina, som prøvde å få dem til å konvertere til ortodoksien. Dekret nr. 358 av 1. desember 1948 gjorde den tidligere gresk-katolske tro straffbar etter «selvødeleggelsen» av Den gresk-katolske kirke gjennom presteskapets og de troendes «tilbakevendelse» til Den rumensk-ortodokse kirke. For de kommunistiske myndighetene var de som forble «trofaste mot Roma» etter desember 1948 betraktet som å være utenfor loven.
I februar 1949 ble de seks biskopene brakt til det ortodokse klosteret Căldăruşani i Gruiu i fylket Ilfov nær Bucureşti, og dit kom også de 25 ledende gresk-katolske prestene, kanniker, dekaner og teologiprofessorer, som hadde vært internert i klosteret Neamţ. De ble sammen med biskopene internert i den tidligere kantorskolen i klosteret.
Etter ordre fra generaldirektoratet i Securitate (Securitatii Poporului – «Folkets sikkerhet») ble den 25. mai 1950 klokken 13 de fire gresk-katolske biskopene Valerius Trajan Frenţiu, Johannes Bălan, Alexander Rusu og Julius Hossu sendt fra leiren i Căldăruşani til tukthuset Sighet «for fengsling». Det samme ble 21 ledende prester, inkludert de hemmelige biskopene Titus Livius Chinezu (ro: Tit Liviu) (1904-55) og Johannes Chertes, som var bispeviet i leiren. De ble lastet inn i to store varebiler uten vinduer, og de ble ikke fortalt hvor de skulle. P. Iuliu Raţiu viser i sine memoarer hvor umenneskelig denne transporten var: ingen ventilasjon, lukt av brent gass og mangel på lys. Mange kastet opp i en bøtte som Securitate hadde gjort klar i tide. Om kvelden den 25. mai 1950 klokken 21 kjørte de to varebilene inn porten til fengselet Sighet.
Det beryktede fengselet Sighet lå i byen av samme navn (fra 1964 Sighetu Marmaţiei) (ung: Máramarossziget) i området Maramureş helt nordvest i Romania, på grensen til Ukraina. Dette fengselet ble på 1950- og 1960-tallet brukt som fangeleir for dem som var stemplet som «klassefiender», og de ble utsatt for tortur og mishandling. Dette var de facto en dødsdom for å tjene Gud. Biskopene og prestene ble satt i dette fengselet uten rettssak eller dom. Fengselet Sighet ble brukt av regimet for å fengsle kriminelle, krigsfanger og politiske fanger. Det er nå omgjort til Sighet Minnemuseum, en del av «Minnesmerket for kommunismens ofre og motstanden» (Memorialul Victimelor Comunismului şi al Rezistenţei), som i tillegg til Sighet Museum består av «Det internasjonale senteret for studier av kommunismen».
I Sighet fulgte år med sult, kulde, isolasjon og mangel på medisin, noe som var ment som en langsom utryddelse. I løpet av fire og et halvt år i Sighet døde tre gresk-katolske biskoper: Valerius Trajan Frenţiu den 11. juli 1952, Johannes Suciu den 27. juni 1953 og Titus Livius Chinezu i januar 1955. Som andre avdøde ble de gravlagt uten kister i vanlige graver på fattigkirkegårder. Lenge var deres graver ikke kjent. I tillegg til biskoper og prester i den rumenske gresk-katolske kirken ble også andre fengslet og utsatt for utryddelse der, nemlig nasjonens fremste menn, politikere, akademikere, universitetsprofessorer og høyere offiserer, blant dem tidligere kommandanter fra Østfronten og Vestfronten.
Den 4. januar 1955, like før klokken fire, ble de tre biskopene Julius Hossu, Alexander Rusu og Johannes Bălan som overlevde fengselets utryddelsesregime, fjernet fra celle 44. I gården til det beryktede fengselet Sighet ble de tre eldre mennene i presteklær hjulpet av vakter inn i en liten varebil under strengt oppsikt av den fryktede fengselsdirektøren, Vasile Ciolpan. Andre kamerater av biskopene, som de hadde gått inn fengselsportene sammen med for nesten fem år siden, hadde bukket under mishandlingen i tukthuset, biskop Valerius Trajan Frenţiu av Oradea (11. juli 1952), biskop Johannes Suciu (27. juni 1953), biskop Titus Livius Chinezu som hadde blitt bispeviet i hemmelighet i en fengselscelle i desember 1949 (15. januar 1955). Biskop Basilios Aftenie døde på sykehuset i fengselet Văcăreşti (10. mai 1950) på grunn av den brutale behandlingen han fikk under avhør i Innenriksdepartementet.
I den kalde januarmorgenen ble biskopene overrasket av fengselsdirektørens vennlighet, han sjekket personlig ullteppene som var lagt i bilen for å holde kulden ute, og da de skulle dra, rakte han ut hånden og smilte. Denne episoden gjengis i kardinal Julius Hossus memoarer. Denne gang skulle biskopene kjøres fra nord i landet til Bucureşti. Det var et tegn på at vinden fra den post-stalinistiske opptiningen hadde begynt å blåse også i det kommunistiske Romania. Turen varte i to dager og to netter. Underveis gjorde de korte stopp i fengsels- eller sivile bygninger. Etter å ha forlatt Sighet bestemte regjeringen at biskopene skulle få en intensiv medisinsk behandling, kanskje for å skjule de synlige konsekvensene av det regimet de hadde vært underlagt i dette fengselet. I en måned de ble behandlet av en lege i et av Securitates trygge hus, med kamuflerte vinduer og skjult dør. Der var de fra den 6. januar og var også innlagt på sanatoriet Gerota i Bucureşti. Den 2. februar 1955 ble de fraktet til sykehuset «I. C. Frimu» (i dag akuttsykehuset Floreasca) «for rehabilitering». Siden da ble de ikke tvunget til å bruke ugjennomsiktige briller. Biskop Bălan gjennomgikk vellykkede brokkoperasjoner ved to anledninger. De helt ødelagte tennene ble restaurert.
I diskusjonene biskopene hadde med høytstående embetsmenn i departementet for religiøse saker, samt under audiensene de hadde med religionsministeren Petre Constantinescu-Iaşi og med Petru Groza, tidligere statsminister og deretter president for nasjonalforsamlingens presidium, ble de fortalt at deres løslatelse var resultatet av en generell avspenning i landet. Denne gangen ble de ikke tvunget til å akseptere pensjonering, selv om dekret nr. 1596 av 17. september 1948, som anerkjente noen biskoper av begge riter (latinsk og bysantinsk), fortsatt var gyldig, men ble trukket tilbake. For å sikre dem det nødvendigste for hverdagslivet, ville de motta en pengesum, og i residensen som var utpekt av religionsdepartementet, ville de nyte en viss grad av frihet, på betingelse av at de ikke ville forårsake «uro». I stedet, «når det gjelder fortiden, ville de ikke komme tilbake til den», og rehabiliteringen var ikke opptatt av å endre deres konfesjonelle status som var stadfestet gjennom dekret nr. 358 av 1. desember 1948. Gjennom dette unike arrangementet håpet myndighetene at ved å holde biskopene borte fra deres residenser, mot deres ønske, og fullstendig de gresk-katolske troendes, ville hindre forekomsten av noen konfesjonelle tumulter og uro i Transilvania. I tillegg var biskopene nådd en ærverdig alder, Johannes Bălan var 76, Alexander Rusu 72 og Julius Hossu var 72 år gammel, og de ville gradvis bli glemt. Samtidig var løsningen nyttig fra et utenrikspolitisk synspunkt, som på den tiden hadde som mål å bli medlem av FN.
Om ettermiddagen den 7. mai 1955 ble de brakt til klosteret Curtea de Argeş i fylket Argeş i regionen Muntenia. Der annonserte direktør Mircea Neicov fra departementet for religiøse spørsmål muntlig at dette var deres D.O. (domiciliu obligatoriu) («obligatorisk bosted»), det vil si husarrest. De bodde i det tidligere palasset til dronning Elisabeth (1843-1916), hustruen til kong Carol I (1839-1914) av Romania (1866-1914). De hadde hvert sitt lille rom, som hadde vært rom for lakeier. De troende mottok nyheten om biskopenes løslatelse med glede og sinnsbevegelse, og bølgen av optimisme ga næring til ryktene om deres retur til sine residenser, og de besøkene de mottok under den perioden de lå på sykehus, ble mangedoblet etter at de kom til Curtea de Argeş.
Biskopene fikk ikke bare besøk av troende og prester. Noen av begrensningene på diplomaters reiser rundt omkring i landet ble fjernet, og den 25. september 1955 grep den franske utsendingen til Bucureşti, Jean Deciry, anledningen til å reise til Curtea de Argeş, hvor han ganske enkelt ble presentert for tre «høyt aktede biskopene», som han fikk en samtale med. Ifølge den franske diplomaten levde biskopene under anstendige forhold, de kunne koncelebrere liturgien etter den gresk-katolske ritus i en salong som var omgjort til kapell, og deres helsetilstand var tilfredsstillende. De tre ga ham inntrykk av stor verdighet, og de hadde aldri fornektet sin tro selv under voldsomt press og mange års fengsling, noterte diplomaten seg. På det nye stedet ventet de i håp og stillhet og håpet at de kunne flytte tilbake til sine bispedømmer.
Biskopene ville reorganisere de bispedømmelige strukturer som eksisterte i 1948, noe som også var nødvendig etter at biskopene Valerius Trajan Frenţius og Johannes Sucius døde, og de kontakt med dem som var utnevnt i deres fravær av det apostoliske nuntiaturet i Bucureşti. Dermed overtok biskop Hossu, epark av bispedømmet Cluj-Gherla, bispedømmet Oradea, hvor han hadde vært apostolisk administrator under den ungarske okkupasjonen av Nord-Transilvania (1940-44). Biskop Alexander Rusu, som var epark av bispedømmet Maramureş, hadde overtatt erkeeparkiet Blaj, ettersom valgsynoden i mars 1946 hadde valgt ham til den 36. metropolitt av Blaj, noe som var stadfestet av Vatikanet. Biskop Johannes Bălan fortsatte å lede de troende i sitt bispedømme Lugoj. Reorganiseringen var også ment å klargjøre noen aspekter knyttet til utøvelsen av jurisdiksjonen og funksjonen til kirkelige strukturer, spesielt etter at ulike arrestasjoner fra 1940-tallet hadde skapt en rekke åndelige og kanoniske problemer som ikke kunne reguleres av de vikarene som eksisterte i bispedømmene. Ved å gå frem på denne måten, ønsket biskopene uansett å bevise at det fantes en kanonisk organisasjon – de jure, som biskop Hossu kalte den – av kirken, som hadde rett til å anmode om annullering av dekret nr. 358/1948 og at de «kan arbeide gjennom bispedømmer, fra mann til mann, med å forberede gjenopprettelsen av legalitet. Som legitime ledere ville biskopene avgjøre hva som var den beste veien de skulle følge, samt de adekvate midlene for å legalisere den unerte kirken igjen, synspunkter som ble uttrykt under et besøk fra en prest fra erkeeparkiet Blaj, som ble overgitt til den rumensk-ortodokse kirke, fulgt av to gresk-katolske jurister.
Under dette møtet, som ifølge biskop Hossus memoarer fant sted høsten eller vinteren 1955, ba de tre besøkende om mobiliseringen av prestene og intellektuelle fra alle bispedømmene for å starte en aksjon for organisering av de troende og for å samle underskrifter for legalisering av den unerte kirken. Sammen med mistanken om at de sto overfor en mulig utfordrende aksjon iscenesatt av myndighetene, avviste biskopene forslaget som erklærte at kirken hadde en legal struktur og episkopatet gjennom memoranda og audienser i religionsdepartementet og hos president Petru Groza anmodet om opphevelse av dekret nr. 358. Ideen var god, innrømmet biskopene, men måten var ikke god, med alle de negative følgene for den gresk-katolske kirken, svekke biskopers «legale makt», som gjennom de «eksisterende kirkelige strukturene» kunne de utføre sin aktivitet med å forberede gjenopprettelse av legitimitet «midt blant de troende som ble værende med sine prester og biskoper. Ut fra det biskop Hossu skrev i sine memoarer, viser det at biskopene ikke aktet, i alle fall ikke i andre halvdel av 1955, å involvere presteskapet og de troende i tiltakene som var ment å føre til legalisering av deres kirke, men foretrakk å sende selv petisjoner til de kommunistiske myndighetene.
Serien av denne typen tiltak ble åpnet av biskop Alexander Rusu. I slutten av juli 1955 var han i Bucureşti for en medisinsk undersøkelse, og han benyttet anledningen til å be om en audiens i religionsdepartementet. Men han fikk avslag, og derfor sendte han den 1. august 1955 et memorandum hvor han utfordret premissene og gyldigheten av dekret nr. 358, som forbød den gresk-katolske kirke. Biskopen skrev at erklæringen som hevdet at de troende «ved å bruke samvittighetsfriheten som var garantert av RPR», forlot den gresk-katolske tro «i mengder og entusiastisk for å slutte seg til den østlige økumeniske kirke, også kalt de ortodokse», representerte en «åpenbar usannhet» motsagt av manifestasjonen av tro fra 1948 og de følgende årene. Med utgangspunkt i «de eksisterende realitetene» og hans status, og på vegne av de andre to biskopene som var i live, anmodet han religionsminister Petre Constantinescu-Iaşi om å løse «spørsmålet om den unerte kirke» gjennom å forkaste oppløsningsdekretet og gi midlertidig frihet til denne kirken «minst den samme som den katolske kirke av latinsk ritus nyter i dag for landets etniske minoriteter», samvittighetsfriheten og religionsfriheten som garanteres av grunnloven i RPR. I tillegg, for å finne en endelig løsning på statusen til den katolske religion av begge riter i RPR. Biskopen foreslo at saken ble løst gjennom dialog mellom myndighetene og Den hellige stol, og han var overbevist om at de ville finne en løsning «i ånden fra Genève». Memorandumet ble underskrevet av biskop Rusu av Maramureş, «valgt og stadfestet av Den hellige stol i Roma til metropolittbiskop av den kirkelige provinsen Alba Iulia og Făgăraş». Biskop Hossu stadfester dette og at både han og biskop Bălan fikk en kopi hvor biskop Rusu fortalte dem at «han handlet på vegne av alle».
Lignende meninger ble gjentatt av biskop Rusu under audiensen han fikk med president Petru Groza, som han også ga en kopi av sitt memorandum. To måneder senere ble en artikkel publisert av Stelian Niţulescu (1893-1985), tidligere justisminister (1949-53), president i Foreningen for FN i RPR, i regjeringens talerør Scînteia, hvor han hevdet at de rettighetene som nevnes i FNs charter, inkludert samvittighetsfrihet og religionsfrihet, var «fullt ut oppnådd i det kommunistiske Romania». Dette førte til et svar til artikkelens forfatter fra biskop Rusu i et brev datert den 5. oktober 1955 i Curtea de Argeş. Der erklærte biskop Rusu at regjeringen gjennom sin politikk «fortsetter å holde hundretusener av troende av rumensk ritus av den katolske religion, kalt gresk-katolske i bestemmelsene til dekret nr. 358», som erklærte som ikkeeksisterende en religion «som aldri sluttet å eksistere og som ber utholdende for sin rett til en fullstendig fri eksistens». Biskopen skrev også at det memorandumet han sendte til religionsdepartementet, aldri hadde fått noe svar, og de tusener av troende er fratatt retten til å utøve sin frihet», et faktum som er en «direkte benektelse» av et av grunnlagene for hans artikkel. På slutten av brevet ba han Stelian Niţulescu om å ta alle tiltak overfor myndighetene slik at kravene i hans memorandum ble oppfylt «og på den måten forenkle anerkjennelsen av Romania blant medlemmene av FN.
På samme tid skrev biskop Rusu et brev til den nye statsministeren i det kommunistiske Romania, Chivu Stoica. Han var blitt utnevnt til regjeringssjef den 2. oktober 1955 og ble sittende til den 21. mars 1961. I dette brevet sammenfattet han sine brev til Religionsdepartementet og Stelian Niţulescu for å oppheve dekretet som erklærte den gresk-katolske religion ikkeeksisterende. De to dokumentene var vedlagt brevet adressert til statsminister Chivu Stoica. I slutten av dokumentet ba biskop Rusu om at statsminister Stoica grep inn når det gjaldt å gi den gresk-katolske religion «sine naturlige rettigheter» tilbake.
Men den viktigste og velkjente petisjonsaktiviteten fant sted våren neste år. Kopien av det memorandumet som var skrevet av biskop Rusu, ble diskutert og fullført sammen med de andre biskopene, i den kontekst av håpet som var blitt skapt etter det sovjetiske kommunistpartiets tyvende kongress og Plenumsmøtet i sentralkomiteen i det rumenske kommunistpartiet.
I memorandumet til de politiske myndighetene av den 23. april 1956 fordømte biskopene de lyssky og illegale metodene som ble brukt i 1948 da en del av presteskapet og de troende ble «flyttet» til Den ortodokse kirke, og benektet gyldigheten av «forsamlingen i Cluj den 1. oktober» og retten til de 36 prestene som var samlet der, å avgjøre noe på vegne av hele kirken. Han påkalte statens lover og de internasjonale forpliktelsene som PRR hadde påtatt seg og ba om opphevelse av dekret nr. 358/1948 og gjeninnsette den unerte kirken «i alle de rettighetene de hadde før». Memorandumet ble mangfoldiggjort og spredt i de gresk-katolske bispedømmene. På denne måten nådde det mange troende og med hjelp fra en vestlig legasjon skulle det bli kjent utenlands.
Biskop Rusu erklærte senere under etterforskningen during at biskopene gjennom å spre sine memoranda ønsket å informere prestene og de troende om deres tiltak for å hjelpe kirken til å bli legalisert igjen, og samtidig håpet de at disse ville støtte dem gjennom sin holdning og gjennom å uttrykke deres religiøse tro, og det som sto i disse memoranda ga på denne måten mer legitimitet til den gresk-katolske sak. Det synes som det var to andre sekundære faktorer som bestemte biskopenes endring av strategi ved å støtte prestene og troende i de handlingene som var ment å hjelpe kirken til å bli lovlig igjen. Den ene faktoren var fraværet av et svar fra myndighetene på biskopenes petisjoner. Selv om de ganske ofte fikk besøk fra tjenestemenn i Religionsdepartementet, ble de kravene som var uttrykt av dem, ikke tatt opp i de diskusjonene de hadde. Den andre faktoren kan knyttes til hierarkiet i den rumensk-ortodokse kirkes beslutning om å «styrke den kirkelige forening» samme sommer.
Starten på bevegelsen for den unerte kirkens legalisering kan settes til april 1956, da de første petisjonene kom til Religionsdepartementet. Støtet til de troendes initiativ skyldtes det gresk-katolske presteskapet, og høydepunktet ble nådd i månedene juli og august samme år. Akkurat i disse månedene planla det ortodokse patriarkatet i Bucureşti, som diskret var informert om de gresk-katolsk biskopenes memoranda, en rekke handlinger som var ment å avskrekke presteskapets og de troendes initiativer, noe som blant annet innebar at de «returnerte» prestene måtte fylle ut noen spørreskjemaer hvor de skulle fornye sin lydighet til den ortodokse kirke.
Et av de viktigste sentrene for bevegelsen var Cluj. Historikeren O. Bozgan regnet ut basert på Religionsdepartementets statistikk, at 3 243 signaturer ble skaffet fra de gresk-katolske troende. Ikke tilfeldig ble det i begynnelsen av august, under et møte som ble holdt i det ortodokse bispedømmet i denne byen, vedtatt tiltak for å få kontroll over uroen. Dette arbeidet ble ledet av biskopsvikar Sabin Tropa, tidligere gresk-katolsk prest. Under sesjonen fra den 8. august 1956 bestemte «krisecellen» å innskrenke gudstjenestene som skulle finne sted den 15. august for å unngå samlinger, å sette i gang «motpropaganda» blant de intellektuelle i Cluj og å be myndighetene om å arrestere de gresk-katolske prestene som ble betraktet som ansvarlige for bevegelsen – N. Pura, S. A. Prunduş, Vasile Chindriş, L. Man, Iosif Bal, Gh. Neamţu og Augustin Fărcaş fra Gherla.
Bevegelsens høyeste intensitet ble nådd i august, da de fleste av petisjonene ble sendt. De siste petisjonene som kom til Religionsdepartementet, kom fra Cluj og fra noen av stedene nær byen. En statistikk som ble laget av Religionsdepartementet den 15. september, registrerte 20 308 signaturer, men kontoristene undervurderte den deltakelsen som manglet i statistikken fra regionen Oradea, og noen lister som ankom senere, ble ikke inkludert. Fra de tilgjengelige data, publisert av historikeren O. Bozgan, viser det seg at flertallet av dem som undertegnet, var fra landsbygden, mens et mindre antall kom fra byer som Cluj, Satu Mare og Gherla. Bozgan viser på den ene side til de demografiske realitetene i Transilvania og på den andre side til asymmetrien i midlene for kontroll og undertrykkelse, som var mange flere i byer enn i landsbyer.
På det sovjetiske kommunistpartiets historiske 20. partikongress fra 14. til 25. februar 1956 i Moskva tok førstesekretær Nikita Khrusjtsjov et kraftig oppgjør med stalinismen. Talen var ikke offentlig, men innholdet ble likevel raskt kjent, både i Sovjetunionen og i utlandet. For landene i Øst-Europa førte oppgjøret i Moskva til at mange fikk større håp om frihet, et håp som skulle bli knust da Sovjetunionen invaderte Ungarn i oktober 1956. Dette håpet om mer frihet kan være bakgrunnen for at de tre eparkene i husarrest i 1956 utarbeidet et memorandum til kommunistlederen Gheorghiu-Dej, hvor de ba om en gjenopprettelse av den rumenske gresk-katolske kirken. Erklæringen fikk de den også sendt til utlandet via den franske ambassadøren i Bucureşti. Dette memorandumet ble støttet av tusenvis av underskrifter fra gresk-katolske troende i hele landet. Men Romania var ennå ikke klar for en avstalinisering.
På grunn av de besøkene de tre biskopene mottok i sin husarrest, men spesielt takket være det memorandumet som ble sendt regjeringen og spesielt et hyrdebrev til det gresk-katolske presteskapet, som sogneprest Gheorghe Marina spredte blant prester og troende i Cluj og omgivelser, grep myndighetene inn. Den 13. juli 1956 kom direktør Neicov og stedfortredende patriark Teoctist til klosteret Curtea de Argeş og fortalte de tre biskopene at de samme dag måtte forlate dette klosteret og dra til det ortodokse nonneklosteret i Ciorogârla. Biskopene protesterte og bemerket at de måtte pakke sin bagasje, så avgangen ble forsinket med en dag. Ved middagstid den 14. juli ble de tre biskopene fraktet til klosteret i Ciorogârla, hvor de ankom samme kveld. Det ortodokse nonneklosteret Samurcăşeşti, også kalt klosteret Ciorogârla, ligger i kommunen Ciorogârla i fylket Ilfov i Muntenia, like vest for Bucureşti. Der bodde de tre biskopene sammen i en måned.
De tre biskopenes memorandum ble støttet av tusenvis av underskrifter fra gresk-katolske troende i hele landet. Den 12. august 1956 feiret prestene Vasile Chindriş (1905-72) og Izidor Ghiurco den gresk-katolske liturgi i offentlighet på plassen foran piaristkirken i Cluj. Vasile Chindriş og den gresk-katolske litteraturen anslo at det hadde vært rundt 5 000 mennesker tilstede, mens etterforskere fra Securitate mente at mellom 2 000 og 3 000 mennesker deltok.
Initiativet til å organisere en liturgi etter den gresk-katolske ritus kom fra den impulsive presten Vasile Chindriş, velkjent blant de gresk-katolske fra Cluj, men også av andre. Håpet om at denne typen offentlig manifestasjon av ens tro ville overbevise myndighetene til å akseptere den unerte kirkens retur til legal eksistens, var ikke bare naivt, men også tragisk gjennom de konsekvensene hendelsene fikk. Om kvelden den 13. august og i de følgende dagene arresterte Securitate i Cluj dem som ble ansett som opphavsmenn og medskyldige til den oppviglede aksjonen. De gresk-katolske prestene Teofil Băliban, Ioan Chertes (hemmelig bispeviet), Vasile Chindriş, Iulian Manu OSBM, L. Oprea, V. Sălăjanu OSBM, Iosif Sîngeorgian og V. Fărcaş ble arrestert om kvelden den 13. august, Octavian Ghiurco, sønn av presten Izidor Ghiurco den 16. august, og p. Izidor Ghiurco den 19. august. Viorica Răileanu, som med sin skrivemaskin mangfoldiggjorde de troendes støttende petisjoner for legalisering av den unerte kirken, omhyggelig utarbeidet av p. Chindriş, måtte først gå gjennom et avhør uten fengsling, men i slutten av november ble hun også arrestert. I samtidiges minne og deretter i historiografien er gruppen kjent under navnet «p. Chindriş’ gruppe», men etterforskningsmappen nr. 269/1956 åpnet av Securitate, har undertittelen «Băliban T. og andre».
Etterforskningen ble utført av innenriksdepartementet (Ministerul Afacerilor Interne – MAI) Cluj Region avdelingen i Securitate med ansvar for politiske forbrytelser. Først syntes etterforskningen å konsentrere seg om hendelsene den 12. august samt andre offentlige trosmanifestasjoner fra de gresk-katolske som man forventet ville finne sted de neste dagene. Imidlertid klarte de ikke å forhindre to lignende hendelser. Den 15. august, etter at den romersk-katolske messen var over, gikk p. Izidor Ghiurco, som hadde feiret liturgien sammen med p. Vasile Chindriş den 12. august, inn i piaristkirken og feiret liturgien etter den gresk-katolske ritus, og fire dager senere, den 19. august, gjentok han feiringen. Men denne gangen ble han arrestert av Securitate. Etterforskerne utvidet gradvis sine granskninger, og de var interessert i de aktiviteten som de arresterte hadde utført i «den gresk-katolske undergrunnen» (gudstjenester, dåp og bryllupsseremonier), deres politiske virke, inkludert i perioden før kommunistene tok makten, for å legge til rette for å skape politisk skyld, og ikke minst ønsket de å avsløre den skjulte naturen til den uroen som var fremprovosert i befolkningen gjennom kontaktene prester hadde med biskopene, som de mottok sine «instrukser» fra.
Undersøkelsene var fullført i slutten av november, og saken ble overført fra den militære anklageren til militærdomstolen i Cluj. I sesjonen fra den 29. november 1956 ga domstolen ordre om at rettssaken mot elleve av de anklagede skulle begynne den 10. desember 1957. Men den 6. desember ba den militære anklageren om å få tilbake mappen for «Băliban Teofil og andre» for å fortsette etterforskningen mot andre anklagede, noe militærdomstolen aksepterte. Anklageren ba også retten om å fastsette en ny og senere dato for rettssaken, så retten bestemte å utsette saken til den 25. februar.
Det er svært sannsynlig at militærdomstolens prosedyre ble bestemt av de kommunistiske myndighetenes beslutning om på en brutal måte å få en slutt på de gresk-katolske petisjonistenes aksjoner, hvor domstolene hadde en svært viktig rolle. Arrestasjonen av biskop Rusu og etterforskningen mot ham var blant de tiltakene som ble vurdert, ettersom han ble ansett som den moralske opphavsmannen til bevegelsen. På den andre side hadde den tragiske utviklingen av situasjonen i Ungarn en betydelig rolle. Sammenhengen mellom arrestasjonen av biskop Rusu og situasjonen i det kommunistiske nabolandet fantes ikke bare i Securitates interne dokumenter, men også i rapportene fra noen vestlige diplomater akkreditert i Bucureşti. For eksempel erklærte Jean Deciry, Frankrikes representant i Bucureşti, i en rapport fra den 7. oktober 1957 at han hadde hørt fra «troverdige kilder» at «den gamle biskopen av Cluj-Gherla [sic!] ble dømt til livsvarig fengsel fordi han prøvde å gjenoppbygge den unerte kirken og at han skapte besvær under hendelsene i Budapest». Den franske diplomaten gjorde en feil der, ettersom dette handlet om biskop Alexander Rusu og ikke biskop Julius Hossu av Cluj-Gherla.
Selv om petisjonsbevegelsens opprinnelse fortsatt diskuteres blant historikere, er det relativ enighet om de omstendighetene den viste seg under. Endringene som hadde funnet sted i Sovjetunionen etter Stalins død, samt den begrensede avspenningen mellom Øst og Vest, illustrert av den såkalte «ånden fra Genève» [en henvisning til Folkeforbundet etter Første verdenskrig], fant også et ekko i det kommunistiske Romania, hvor noen tiltak med en liberal karakter ble innført, riktignok svært begrenset om man sammenligner med andre kommuniststater, blant dem løslatelsen av en rekke politiske fanger, inkludert de gresk-katolske biskopene og noen av prestene. Disse tiltakene ble også signalisert av de vestlige diplomatene som var akkreditert i Bucureşti, for eksempel den franske representanten Jean Deciry. I en rapport fra sommeren 1955 erklærte han at «for øyeblikket synes Den katolske kirke i Romania i likhet med den i Ungarn å nyte godt av noen lettende tiltak».
En gruppe klerikere og troende under ledelse av biskop Rusu ble holdt ansvarlige for alle disse «lovbruddene». På grunn av omfanget av kravene fra de tidligere gresk-katolske hadde Securitate allerede den 10. august tatt beslutningen om å splitte biskopene. Dette ble gjort til tross for at alle de tre biskopene var mot den demonstrative feiringen av liturgien, noe som ble kommunisert til presteskapet av p. dr. Silvestru Aug. Prunduş OSBM, som hadde besøkt biskopene inkognito i Ciorogârla.
Den 13. august 1956 ble biskop Alexander Rusu flyttet fra klosteret i Ciorogârla. Neste dag, den 14. august 1956, kom de rumensk-ortodokse patriarkvikarene Teoctist Arăpaşu og Alexandru Ionescu til klosteret og fortalte biskop Hossu at han skulle flyttes til et annet kloster. Denne nyheten smertet biskopen dypt. Flyttingen fant sted den 16. august 1956 klokken åtte om kvelden, da han ble brakt tilbake til Căldăruşani. Biskopene Bălan og Hossu skulle aldri se hverandre igjen. Biskop Bălan ble værende i klosteret i Ciorogârla.
Da biskop Alexander Rusu den 13. august 1956 var den første som ble fjernet fra Ciorogârla, var det under påskudd av at han skulle bli mottatt i audiens av ministeren for religiøse spørsmål, Petre Constantinescu-Iaşi (1892-1977). I stedet ble han brakt til husarrest i det avsidesliggende klosteret Cocoş i Niculiţel i fylket Tulcea i regionen Dobrogea, gjennom innenriksdepartementets vedtak nr. 6467 av 14. august 1956. Biskop Alexander Rusu reflekterte over de episodene og begivenhetene som hadde funnet sted det fra den 2. februar 1955 og til hans overføring til fengselet Cocoş. «De har handlet utelukkende om min rett og min plikt til å hjelpe de gresk-katolske troende til å styrke deres samvittighetsfrihet og deres frihet til å praktisere sin tro», skulle biskopen skrive senere, under andre omstendigheter.
Biskop Alexander sendte den 8. desember 1956 et memorandum til sentralkomiteen i Romanias Arbeiderparti (det vil si kommunistene). Der erkjente han alle handlinger i likhet med de andre to biskopene. Takket være dette memorandumet og spesielt et pastoralt brev til det gresk-katolske presteskapet, som sogneprest Gheorghe Marina spredte blant prester og troende i Cluj og omgivelser, ble biskop Alexandru Rusu i slutten av desember, etter en ordre mottatt fra Innenriksdepartementet (MAI), Securitates tredje direktorat, arrestert av Galaţi/MAIs regionale direktorat og brakt fra klosteret Cocos til Securitate i Cluj og forhørt. Etter anmodning fra Cluj regionale direktorat ble han overført fra Galaţi for en fortsettelse av undersøkelsen.
Deretter ble han innlemmet i gruppen av tiltalte som var kjent som «p. Chindriş’ gruppe» bestående av deltakere på liturgien den 12. august 1956 i Cluj. Biskop Alexandru Rusu, som hadde skrevet memorandumet, ble regnet som hovedmannen. Han ble stilt for retten «for deltakelse i fiendtlige aktiviteter under hendelsene i Folkerepublikken Ungarn». Nøyaktig hva som skjulte seg bak de upresise, men svært alvorlige anklagene gjennom forbindelsen med begivenhetene høsten 1956 i det kommunistiske nabolandet, ville biskopen forstå under den etterforskningen han var gjenstand for etter overføringen til Cluj. En etterforskning som strakte seg over en periode på mer enn to måneder, kulminerte med at han ble stilt for retten sammen med tolv andre personer, prester og troende.
Etterforskningen mot biskop Rusu foregikk til den 20. mars 1956. På omslaget til etterforskningsmappen (nr. 313) som ble opprettet den 10. januar 1957, nevnes to navn, Rusu Alexander og Dârlea Silvia. Beslutningen om å rette anklager mot biskop Rusu av en primært politisk karakter, stadfestes også av at det i etterforskningsmappen var innlemmet en annen person som var fullstendig ukjent for biskop Rusu.
Denne personen var Silvia Dârlea fra Arad, tidligere medlem av Jerngarden, arrestert i juni 1948 fordi hun kan ha hatt forbindelser med rømte jerngardister som ble fulgt av Securitate. Etter sin løslatelse i 1953 slo hun seg ned i Cluj. Dette valget var ikke tilfeldig. Under sitt fengselsopphold, spesielt i den perioden hun satt i fengselet i Târgşor, møtte Silvia Dârlea Agapia (Pia) Chindriş, en gresk-katolsk nonne og søster av p. Vasile Chindriş. Gradvis vokste det frem en beundring for presten hos henne, og hun tilbød seg å gjøre ham små tjenester i forbindelse med den gresk katolske undergrunnskirken, noe hun erklærte under etterforskningen. «De små tjenestene» besto i å hjelpe p. Chindriş med katekeseundervisning til noen barn, og i august 1956 deltok hun i mangfoldiggjøring av petisjonene som deretter ble undertegnet av troende for å hjelpe den unerte kirken å bli legal igjen. Men for etterforskerne var «den aktiviteten hun utførte i den gresk-katolske undergrunnen» mindre viktig enn «den aktiviteten hun utførte» i sin politiske biografi før og etter krige, ettersom den lettere kunne settes inn i rettssaken mot biskop Rusu ved å bygge opp hans politiske skyld.
På rettssakens første dag den 7. mai 1957 begynte militærdomstolen høringen av de tretten tiltalte. I sitt kryssforhør husket biskop Rusu begivenheter og hendelser hvor han var involvert eller hadde vært vitne til siden hans arrestasjon den 28. oktober 1948 til slutten av 1956, da han igjen ble arrestert. Selv om hans hukommelse på grunn av alderen ikke var helt nøyaktig, beskrev biskop Rusu fakta og handlinger og plasserte dem i konteksten av den dramatiske nylige historien til hans kirke, som han tok uten å nøle, men han avviste det politiske narrativet bygd opp av etterforskerne. Han innrømmet for eksempel sin involvering sammen med de to andre biskopene i å reorganisere de gresk-katolske bispedømmene ved å utnevne noen vikarer, men han tilbakeviste at han hadde gitt «instruksjoner» til presteskapet. Ifølge sin forklaring prøvde han bare klargjøre sitt syn på den situasjonen de gresk-katolske troende befant seg i, og han fortalte til de prestene som besøkte ham i Curtea de Argeş at han skrev sine brev og memoranda for en legalisering av den gresk-katolske kirken.
Men han benektet at de memoranda som biskopene hadde sendt til myndighetene, inneholdt «ærekrenkende påstander» som aktoratet hevdet. Han benektet også at han hadde gitt prestene «instruksjoner» når det gjaldt forberedelsen av petisjoner til fordel for å legalisere den gresk-katolske religion, han bare oppmuntret dem til å gå til de troende og få dem til å sende anmodninger og brev om legalisering av kirken, på måter «som de mente var best».
Biskopen beskrev møtene som de hadde hatt etter deres løslatelse med ulike tjenestemenn fra Religionsdepartementet samt med andre tjenestemenn. Ved disse anledningene sa han at «spørsmålet om den unerte kirken begynte å bli hett», uten noen forbud. Han argumenterte for at dette var konteksten for biskopenes handlinger for å legalisere den gresk-katolske kirke. Når det gjaldt den franske diplomatens besøk, ga biskop Rusu en versjon som var lik den som biskop Hossu ga i sine memoarer samt vitnemålet til nonnen Onisifora Rusu, som hadde ansvaret for deres opphold i Curtea de Argeş. Hun ble innkalt som vitne under etterforskningen. Når det gjaldt de dokumentene som ble sendt til den amerikanske legasjonen av p. Remus Ilie, innrømmet biskopen at han ga ham to kopier, men han visste ikke om de ble sendt eller ikke. Etterforskerne var heller ikke sikre på om p. Ilie ga disse dokumentene til noen amerikansk diplomat. Neste dag fortsatte rettssaken med avhør av de andre tiltalte og vitner.
Biskop Rusu ble betraktet som den moralske opphavsmannen til petisjonsbevegelsen, og den 12. mai 1957 fant et militærtribunal i Cluj ham skyldig i «oppvigleri og høyforræderi» etter en skueprosess. For dette ble han dømt til 25 års tvangsarbeid. Mer presist ble han i dom nr. 1202 av 3. juli 1957 dømt av militærdomstolen i tredje militærregion i Cluj for høyforræderi (art. 184 kombinert med straffelovens art. 31) til livsvarig fengsel, og for offentlig oppvigleri (art. 327) til ti års forbedringsfengsel og konfiskasjon av hans formue. På grunn av biskop Rusus alder (73 år) bestemte retten i henhold til en paragraf i loven for straffeprosedyre at han ikke skulle idømmes straffen som var foreskrevet for høyforræderi, livsvarig straffearbeid, men livsvarig fengsel under harde vilkår. I henhold til loven for straffeprosedyre skulle han sone den strengeste straffen i et høysikkerhetsfengsel. De andre tolv tiltalte fikk straffer mellom tyve års hardt fengsel (Teofil Băliban) og seks år på forbedringsanstalt (Octavian Ghiurco).
Dermed måtte biskop Rusu i sitt 73. år igjen oppleve prøvelsene i kommunistiske fengsler, nesten to år etter hans løslatelse til «relativ frihet». Han ble fengslet i tukthuset i Gherla i fylket Cluj i regionen Transilvania, i celle nr. 10 i den kalde kjelleren, hvor han opptrådte med stor verdighet. Han var den eneste av de syv martyrbiskopene som ble stilt for retten og dømt. En periode var han i Dej, men ble senere ført tilbake til Gherla.
I likhet med andre som ble dømt i denne gruppen, sendte biskop Rusu fra tukthuset i Gherla hvor han var fengslet, en søknad om å akseptere en anke mot dommen. I dokumentet adressert til høyesterett og militærkollegiet skrev biskopen at han ikke anså seg skyldig i høyforræderi, så han ønsket at høyesterett skulle avvise den delen av dommen og dermed befri ham fra den «grufulle anklagen om høyforræderi», en anklage som sto i motstrid til «hele hans liv i den rumenske nasjonens tjeneste».
Han understreket også at han ikke var skyldig i offentlig oppvigleri fordi alt han hadde gjort «fra den relative friheten fra 2. februar 1955 til 13. august 1956, da han ble straffet med husarrest i klosteret Cocoş, utelukkende var forbundet med hans rett og plikt til å hjelpe de troende», å utøve sin samvittighetsfrihet og den frie religionsutøvelsen f. Hans og de andre biskopenes handlinger ble beskrevet i memorandumet som den 8. desember 1956 ble adressert til lederen for kommunistpartiet.
Gjennom vedtak nr. 467 av 29. august 1957 bestemte høyesterett seg for å avvise ankene fra biskop Rusu og andre mot dom nr. 1202 av 3. juli 1957. Siden dommen dermed var endelig, fikk biskop Rusu en dato for utførelse som ble registrert i tukthuset i Gherla. Men den ærverdige biskopen hadde ikke forlatt konfrontasjoner med kommunistenes juridiske system. Den 25. november 1957 sendte direktøren for tukthuset i Gherla til militærdomstolen i Cluj søknaden om «ny gjennomgang» av rettssaken mot «fangen Alexandru Rusu». Søknaden skrevet av biskopen var basert på både form og substans, og illustrerer ikke bare teknikker og metoder som etterforskerne søkte å bygge politiske anklager på, men også et åpenbart brudd på loven.
Blant de formelle grunnene nevnte biskopen referatene fra forhør, som med svært få unntak «inneholder ikke bare vilkårlig klassifisering som er særegen for etterforskere [...] men også fordomsfulle erklæringer diktert av avdelingssjefen». Han undertegnet imidlertid slike protokoller på grunn av «moralsk press og tvilsomme fremgangsmåter» som han ble tvunget til å tåle, og for det ble han fortalt av aktoren «at alle ting vil bli bestemt før rettssaken». Hans mappe, som av «uforståelige grunner» var koblet sammen med mappen for Silvia Dârlea, ble fremlagt ved slutten av etterforskningen, «ustrukturert og uten agenda», slik at det var mulig å legge til nye bevis, noe som virkelig skjedde, som han aldri så, fordi han ikke lenger kunne få se mappen, selv om han ble utspurt etterpå. Hans rett til å forsvare seg selv var «nesten fullstendig stjålet», i referatene fra etterforskningen fikk han ikke lov til å si noe til sitt forsvar, anmodningen om å skaffe en advokat ble ikke akseptert. Han og den utnevnte advokaten hadde ett eneste møte, og da i nærvær av en sikkerhetsvakt. I retten hadde han blitt brakt til taushet «av den grunn at det ikke er tillat å lage erindringer».
Blant de substansielle grunnene ba biskop Rusu om at retten måtte høre hans to kolleger for å finne ut hans rolle i samtalen med den franske diplomaten, og når det gjaldt dokumenter som han skulle ha sendt til den amerikanske legasjonen, krevde han en konfrontasjon med p. Remus Ilie. For å bevise at hans rolle ikke var avgjørende under de religiøse bevegelsene i august 1956 i Cluj og omegn, krevde biskop Rusu å høre igjen alle dem som hadde kommet med uttalelser om dette. Han mente at han dermed ville demonstrere at hans inkludering i gruppen «var en feil og kanskje til og med arrangert».
I militærdomstolen i Clujs møte den 12. desember 1957 for å behandle anmodningen fra Alexander Rusu, krevde både søkeren, representert av en utnevnt advokat, og det militære aktoratet ba om en utsettelse på grunn av mangel på saksmappe, noe retten aksepterte. Saken ble utsatt til den 10. januar 1958. På denne datoen vedtok retten å avvise søknaden, og de opprettholdt dommen. Biskop Rusu appellerte også den 18. januar 1958, og hans søknad ble skrevet den 20. januar i tukthuset i Gherla og sendt til høyesterett, igjen av en utnevnt advokat. Men i møte den 28. mars 1958 avviste høyesterett igjen appellen fra biskop Rusu.
Den siste episoden av biskopens konfrontasjon med det kommunistiske byråkratiske systemet fant sted i begynnelsen av 1963. Som en konsekvens av dekret nr. 5 av 3. januar 1963, ble livsvarig fengsel omgjort til 25 år hardt fengsel. Derfor skrev biskop Rusu den 20. mars 1963 fra Gherla en søknad til militærdomstolen i Cluj som ba om fratrekk for den preventive arrest (29. oktober 1948 til 5. februar 1955), den perioden han var i klosteret Cocoş og i fengsel i Cluj frem til avsigelsen av dommen datert den 3. juli 1957. Kravet ble godtatt av militærdomstolen i Cluj, som for å løse den, ba om informasjon fra den sentrale ledelsen i Securitate og Innenriksdepartementet, referanser til fengslingen, gjerningene som han var fengslet for og om hva som var det juridiske grunnlaget. Den første sesjonen i retten ble fastsatt til 12. april. Imidlertid ble retten tvunget til å utsette saken fordi informasjon de hadde bedt om, ikke var mottatt. Til slutt ble det fremlagt noe informasjon, men ikke nok til å løse saken. UM 0123/E av Securitate stadfestet ikke engang å ha mottatt anmodningene som var sendt av den militære domstolen i Cluj. Det er vanskelig å tro at fraværet av et svar fra Securitate var mulig uten samtykke fra den øverste ledelsen i kommunistpartiet og Securitate. Slutten på dette siste initiativet fra biskop Rusu ble rapportert i det offentlige møtet i militærdomstolen den 12. juni 1963, etter at de var varslet av tukthuset i Gherla med et brev av 29 mai, hvor det fastslås at «fangen Rusu» døde den 9. mai, og godtok «kansellering av søknaden på grunn av søkerens død».
For våren 1963 var biskop Rusu blitt rammet av en alvorlig nyresykdom. Den 9. mai, etter å ha velsignet de tilstedeværende og sine cellekamerater, sa han: «Fraţii mei, acum mă duc la Dumnezeu să-mi primesc răsplata pentru viaţa primită de la El, pentru Biserică şi pentru români» («Mine brødre, jeg går nå til Gud for å få min lønn for det livet jeg fikk fra Ham, for Kirken og for rumenerne»). Dette var hans siste ord før han døde den 9. mai 1963, 78 år gammel. Han ble gravlagt uten noen religiøs seremoni i grav nummer 133 på kirkegården for politiske fanger i Gherla. En tid senere ble stedet etter ordre fra Securitate pløyd med traktorer for å forhindre at det ble et valfartssted. Ingen vet i dag hvor graven til martyren Alexander Rusu er.
Alexander Rusu fikk en etterfølger som biskop av Maramureş først i 1990 etter kommunismens fall, Lucian Mureşan (f. 1931), som var biskop der fra 1990 til 1994, da han ble valgt til erkebiskop av Alba Iulia og Făgăraş, stor-erkebiskop i 2005 og kardinal i 2012. Han er fortsatt (2019) stor-erkebiskop, 88 år gammel.
Saligkåringsprosessen for de syv biskopene fra den rumenske gresk-katolske kirken som ble drept mellom 1950 og 1970 under det kommunistiske regimet i Romania, ble åpnet på bispedømmenivå den 16. januar 1997. Den 28. januar 1997 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga dem tittelen «Guds tjenere» (Servi Dei). Informativprosessen i storerkeeparkiet Alba Iulia og Făgăraş og i andre eparkier ble avsluttet den 10. mars 2009, og den 18. februar 2011 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet et dekret som anerkjente gyldighetene av denne prosessen. Den 27. mai 2012 ble det utnevnt en relator for å hjelpe postulatoren med å skrive Positio super Martyrio. I april 2018 ble sakens Positio overlevert til kongregasjonen.
Den 19. mars 2019 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som martyrier in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». Den 25. mars ble det annonsert at pave Frans selv ville foreta saligkåringen under sitt besøk i Romania. Saligkåringen skjedde den 2. juni 2019 på «Frihetsmarken» (Câmpia Libertăţii) i Blaj. I saligkåringsdekretet ble deres minnedag lagt til saligkåringsdagen 2. juni.
Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, it.wikipedia.org, ro.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, catholic-hierarchy.org, findagrave.com, Ioan-Marius Bucur (byzantinohungarica.com), procesulcomunismului.com, bru.ro, e-communio.ro, romanialibera.ro, catholica.ro, digi24.ro - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. september 2019