Den salige Titus Livius Chinezu (ro: Tit Liviu) ble født den 22. desember 1904 i Iernuţeni (ung: Radnótfája; ty: Etschdorf) i grevskapet Mureş-Turda (ung/ty: Maros-Torda) i Transilvania (ung: Erdély; ty: Siebenbürgen) i kongeriket Ungarn i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn (1867-1918), nå i kommunen Reghin i fylket Mureş. Disse opplysningene er hentet fra fødselsregisteret. Andre kilder sier at han ble født den 22. juni, men det skyldes en unøyaktig lesning av hans kriminalrulleblad (VI i stedet for XII). Noen kilder skriver at han ble født i Huduc i grevskapet (comitat) Alba de Jos (ung: Alsó-Fehér; ty: Unterweißenburg; lat: Alba inferior) i Transilvania; i dag landsbyen Maioreşti i kommunen Ruşii-Munţi i fylket (judeţ) Mureş i regionen Transilvania i Romania. Vi vet ikke hvor disse opplysningene kommer fra.
Familien tilhørte den rumenske gresk-katolske kirke, som har gifte prester, og Titus’ far Ioan (noen skriver den ungarske formen Pál János) (Paulus Johannes) var prest i hjemlandsbyen. Hans mor var Elena Cauşan, i kirkebøkene står det: filius Ioannis et Helenæ Ceucian. I sognets dåpsregister står det at han ble døpt den 26. desember. Helt fra han var barn hadde han et vanskelig liv. For å gå på skolen i en nærliggende landsby måtte han gå til fots hver dag i frost eller varme, regn eller snøstorm. Etter grunnskolen tok han middelskole og gymnas på tre forskjellige institutter. Middelskolen tok han ved det saksiske gymnaset i Reghin (klasse 1-3), det rumenske kollegiet i Reghin (klasse 4-6) og til slutt på gymnaset St. Basilios den store (Liceul Sfântul Vasile cel Mare) for gutter i Blaj (klasse 7-8). Der var han blant de beste studentene og gjorde inntrykk både på sine jevnaldrende og lærerne takket være sin skarpe intelligens, sin arbeidskraft, sin punktlighet og sitt svært ryddige sinn, sin godhet og utstrålte vennlighet, erobret han alle for sin måte å være på, den fødte leder og høyt elsket. Som en gymnaselev i 8. klasse presenterte han et filosofisk arbeid for elevens litterære samfunn. Ingen hadde mot til å stå opp for å kritisere ham. Arbeidet ble tilskrevet en god tenker og ble rost av professor Ştefan Pop, leder for samfunnet.
Hans medelev på kollegiet i Blaj var den salige Johannes Suciu (ro: Ioan) (1907-1953), som var tre år yngre og også kom fra en familie av prester. De skulle begge bli biskoper, og de to vennene skulle begge dø i kommunistiske fengsler. Andre klassekamerater var Ioan Miclea, en fremtidig filosof og en verdig representant for nythomismen i Romania, Nicolae Margineanu, fremtidig psykolog og professor ved universitetet i Cluj, og Ioan Vultur, fremtidig prest og forfatter. Han var svært vennlig mot alle, spesielt kolleger, og alltid tilgjengelig. Han visste å høre på og forstå alle. Han hadde ingen lidenskapelige meninger og han ble ikke sint på noen, men prøvde å foreslå for samtalepartneren i hvilke tilfeller han kunne ha rett.
Hans vennskap med Johannes Suciu, som også var basert på en dyp samhørighetsfølelse, ambisjoner og idealer, var enda mer spesielt på grunn av forskjellene i deres karakter. Mens Johannes, Ionel som han ble kalt av medstudentene, noen ganger var svak av karakter, med lynraske reflekser, med en enestående hukommelse og en fremragende veltalenhet, var Titus en gutt som levde tilbaketrukket og rolig, analyserte sine tanker med større dybde, trengte inn i den store virkeligheten. Titus Livius Chinezu og Ionel Suciu var lykkelige med hverandre. Deres nære vennskap skulle vare livet ut.
I 1925 tok Titus og Johannes sitt baccalaureat (eksamen artium), og de bestemte seg begge for å bli prester som sine fedre, men som ugifte sølibatære prester. De ble opptatt som klerikere av erkebiskop Vasile Suciu av Alba Iulia og Făgăraş, og den 27. oktober 1925 ble begge sendt for å studere i Roma, og erkebiskopen håpet at de ville bli «lærde og fromme prester». De var seminarister ved Det pavelige greske kollegiet St. Athanasius (Pontificio Collegio Greco di Sant’Atanasio), på rumensk Sfântul Atanasie, hvor liturgien var etter østlig ritus på gresk. De gjennomførte sine studier på kollegiet De Propaganda Fide, nå Det pavelige universitetet Urbaniana. På kollegiet St. Athanasius ble Johannes Suciu og Titus Livius Chinezu kollegaer med en annen fremtidig biskop og martyr, den salige Basilios Aftenie (ro: Vasile) (1899-1950).
Den unge teologen Titus Livius Chinezu hadde stadig fremgang både i sine studier og i sitt indre liv. Hans progresjon i studiene var slik: 1925-27 filosofi, doktorgrad i filosofi, 1927-28 I teologi, 1928-29 II teologi, 1929-30 III teologi, 1930-31 IV teologi, lisensiat i teologi. Han studerte filosofi ved kollegiet De Propaganda Fide og teologi på Det pavelige internasjonale institutt Angelicum (Pontificium Institutum Internationale Angelicum), det fremtidige pavelige universitetet St. Thomas Aquinas (Angelicum). Titus og Johannes studerte sammen til og med det andre året med teologi, Men Johannes hadde et avbrudd i studiene fra august 1929 til november 1930, da han dro tilbake til hjemlandet av helsemessige årsaker. Titus mottok de kirkelige vielser slik: Lektor den 2. mai 1928, subdiakon den 28. april 1929, diakon den 6. januar 1930 og prest den 18. januar 1931, 25 år gammel. Sammen med sin venn Johannes Suciu vurderte han en stund å slutte seg til jesuittene. Men til slutt, etter å ha uttrykt dette ønsket i et brev til Blaj, protesterte metropolitt Basilios Suciu. Johannes’ livsløp tok en helt annen vei. Han ble presteviet den 29. november 1931, 23 år gammel.
Etter å ha fullført doktorgraden i filosofi med laud og nesten fullført sine teologiske studier, ble Titus den 31. januar 1930 presteviet i Roma. Han fikk en alvorlig skade i øret og måtte opereres, noe som hindret ham i å ta en doktorgrad i teologi. I 1931 kom han hjem til sitt hjemland og ble utnevnt til professor i religion ved Normalskolen for grunnskolelærere i Blaj. På skolen var han en dynamisk lærer, de som åpnet seg for ham, ble imponert over hans takt og ble fascinert av dommene og retningslinjene som han ga dem. Han var en sann initiator for kall og en av de mest berømte tjenerne til den rumenske gresk-katolske kirken. P. Alexandru Mircea, opprinnelig fra Spania og tidligere hans student, vitnet om at han skyldte ham alt.
I 1937 ble han professor ved avdelingen for apologetikk og filosofi ved Det teologiske akademiet Preasfânta Treime («Den Hellige Treenighet») i Blaj. Samtidig ble han studieprefekt og senere rektor for akademiet. Både som professor og rektor viste han seg å være en beundringsverdig organisator og renoverte den gamle lærerskolen, noe som ga dem et nytt pust og en ny rytme. Sammen med den eminente Gabriel Pop, Augustin Popa og Septimius Todoran skapte Titus Livius Chinezu historie i en grundig opplæring av teologistudenter. Selv flere år senere husket hans tidligere studenter hans navn med respekt, ros og ærefrykt. Titus var en multifasettert personlighet, som alltid var rettet mot å fremme kirken. Han organiserte og ledet den prestelige foreningen Sfântul Nichita de Remesiana («St. Niketas av Remesiana»), som var grunnlagt av den salige kannik Johannes Bălan, hvor han samlet de sølibatære prestene som følte seg marginaliserte, alene og glemte i fjerntliggende sogn. Han organisert foreningen på en slik måte at to eller tre unge sølibatære prester kunne møte eldre prester som tok seg av dem, initierte dem og veiledet dem og støttet dem med tillit i deres vanskeligheter. I foreningen ga de reformerte statuttene i 1935 artikler 9-13 et detaljert daglig åndelig program for medlemmer og andre periodiske oppgaver som månedlige og årlige åndelige øvelser.
I lederartikkelen i foreningens bulletin av 25. mars 1945 skrev p. Chinezu: «Formålet med foreningen Sfântul Nichita og de store fordelene den har tilført Kirken, er noen tjenester av stor betydning for medlemmene og unik i vår Kirkes historie. Med et mål om fast og prestelig vennskap, støtte fra mange gjennom et stabilt program for åndelig liv, et ønske om å orientere hele vårt prestedømme på en opphøyd måte i den kirkelige sannhet. Det er ting som uten vår forening ville bare ha vært sporadiske». Ifølge sosiologen Lamarzelle «var foreningen en styrke, en enorm Guds kraft ble gjort tilgjengelig for menneskeheten». P. Chinezu ville at denne kraften skulle bli en kilde til lys og energi for Kirken. Han førte en konstant korrespondanse med alle, kunngjorde datoer for de åndelige øvelsene, kjente emnene som ble diskutert på generalforsamlingen. Takket være foreningen Unio Apostolica, godkjent av Roma og ledet av den romersk-katolske salige Mgr Antonius Durcovici, kjøpte han land i Cluj hvor foreningen Sfântul Nichita bygde et hus for broderlige møter og åndelige øvelser.
Som en tenker fra eliten innledet han en sterk strøm av støtte til nythomistisk filosofi og organisere innføringskurs i filosofi, som ble fulgt av et stort antall studenter, prester og legfolk, mange lærere fra skoler Blaj og intellektuelle i andre yrker. Til dette formål oversatte han fra fransk Jacques Maritains «Introduksjon til filosofi», et uutgitt etterlatt arbeid. Han publiserte en samling av sine egne meditasjoner i «Face á la Vie» (Înfruntă viaţa) og publiserte en rekke artikler med pedagogisk innhold i avisene og magasinene Unirea, Cultura Creştină, Blajul, osv. Hans slektninger sa at han hadde påbegynt en bok om den hellige og store mystikeren Teresa av Ávilas (1515-1582) liv og lære og andre arbeider, som dessverre forble i manuskript. I fengselet i Sighet næret han fortsatt håp om at hvis han skulle gjenvinne friheten, ville han foreta en pilegrimsreise til hennes hellige grav. Han som var så forståelsesfull og nedlatende vennlig mot andre, hadde også en stor feil ved å være for krevende mot seg selv. Han var aldri fornøyd med det han hadde skrevet, og derfor var det et uopprettelig tap for Kirken at han tok med seg i graven alle disse upubliserte skattene.
På kulturelt nivå var han den mannen i sin generasjon som kanskje var den største tenkeren i Blaj. Han var en energikatalysator. Han samlet rundt seg professorer og intellektuelle i denne lille byen og oppmuntret dem til å publisere, som i serien «Mennesker fra Blaj», de beste bøkene av forfattere som Nicolae Comşa, Dionisie Popa, Nicolae Lupu osv., presentert i attraktive former, men med full respekt for den historiske sannhet, noen av de flotte skikkelsene som gjorde at Blaj ble kalt en lyskilde for hele menneskeheten. Noen av disse verdifulle forfatterne som samlet seg rundt p. Chinezu, har definitivt gått inn i rumensk litteraturhistorie, for eksempel talentene Pavel Dan og Radu Brateş.
Det samme kan sies om hans involvering i seminaristenes liv. For eksempel fulgte han i 1940 de indikasjonene som kom fra Baron Killinger. For å unngå enhver mulig splid mellom rumenere og ungarere, som fremtidige allierte mot sovjeterne i krigen som begynte sommeren 1941, forbød «fører» Antonescu enhver manifestasjon den 1. desember 1940. P. Chinezu bestemte seg da for å holde en intern feiring, hvor p. Man og en student skulle tale. I henhold til de instruksjonene de hadde mottatt, kom studentene i hemmelighet på en konspirerende måte sammen to og tre, inntil de var samlet på høyden med minnekorset for Avram Iancu (1824-72). Samlet rundt korset trakk de frem de rumenske flaggene som de til da hadde gjemt under sine klær, mens de sang «Våkn opp, rumenere!»
De 120 studentene dannet en formasjon på fire rader og gikk ned i byen til oppmuntrende applaus fra hele befolkningen. Etter å ha krysset «Løgnenes bro» (som lokalbefolkningen kalte broen over jernbanen), ble de stanset av en stor sperring av soldater. Stilt overfor denne uventede hindringen, snakket en av de fremste i rekkene, dr. Padureanu, til publikum, som omfattet praktisk talt hele Blaj: «Er det virkelig en synd å marsjere i dag med det rumenske flagget i spissen?» Svaret var et rungende «nei» fra tusenvis av struper, og akklamasjonen fra hele befolkningen gjorde at sperringen brøt sammen, og marsjen fortsatte mot plassen foran domkirken og tilbake til seminaret. Det var en ide fra p. Chinezu. Han hadde risikert sin stilling og sin frihet, men ideen måtte seire, og Blaj måtte forbli tro mot seg selv. Selv om han var veldig nær og forstående overfor de fremste seminaristenes ubøyelig gode tro på uakseptable metoder, uansett hvor vanskelig, og hadde underordnet seg deres beskyttere i hierarkiet.
I 1947 ble han forflyttet til Bucureşti som protopop (erkeprest eller dekan), underlagt generalvikaren for vikariatet Bucureşti og «Det gamle riket», biskop Basilios Aftenie. Snart samlet han rundt seg mange ungdommer og studenter, og det utviklet seg til et slags fritt universitet, hvor rektor og professor i filosofi var Titus Livius Chinezu og åndelig veileder var den salige monsignore og fyrste Vladimir Ghika (1873-1954).
Den 30. desember 1947 tvang kommunistlederen Gheorghe Gheorghiu-Dej (1901-65) og statsminister dr. Petru Groza kong Mikael I til å abdisere og forlate landet. Noen timer senere avskaffet parlamentet monarkiet og utropte Romania til en folkerepublikk. Angrepene mot den katolske kirken generelt og de rumenske unerte spesielt vokste fra dag til dag. På Stalins ordre avsatte det rumenske regimet alle biskopene i Den gresk-katolske kirke. Den 21. oktober 1948, 250-årsdagen for den rumenske gresk-katolske unionen med Roma, arrangerte regimet den «frivillige» og «spontane» overføringen av alle medlemmer av den gresk-katolske kirken til den rumensk-ortodokse kirke (dekret 358/1948).
En uke senere, den 28. oktober 1948, ble alle de gresk-katolske biskopene arrestert i en samordnet aksjon, og det samme gjaldt 26 av de høyest rangerte prestene, som dekaner og erkeprester. En av dem var dekan Chinezu og den senere biskopen Ioan Cherteş. Mens de seks biskopene ble internert i den rumensk-ortodokse patriarkens sommervilla i Dragoslavele, ble de 26 prestene internert i klosteret Neamţ. Ifølge professor Eugen Popas memoarer ble en av de arresterte i Neamţ oppsøkt av arkimandritt Teoctist Arăpaşu (senere patriark), som ba dem gå over til BOR [Biserica Ortodoxă Română; den rumensk-ortodokse kirke] og advarte om at «hvis dere ikke aksepterer, vil patriarken ta bort sin beskyttende hånd fra deres hoder». Den 27. februar 1949 ble biskopene og prestene fra den rumenske gresk-katolske kirke, som hadde vært fengslet siden 1948, brakt for tvangsopphold eller husarrest i klosteret Căldăruşani, et rumensk-ortodoks kloster i kommunen Gruiu i fylket Ilfov nær Bucureşti i regionen Valakia (ro: Valahia) i Romania.
I begynnelsen av forfølgelsen mot den gresk-katolske kirken fantes det seks rumenske katolske biskoper av bysantinsk ritus. For å sikre lederskap i de gresk-katolske bispedømmene under de vanskelige forholdene, bestemte Vatikanet seg for å utnevne seks nye hjelpebiskoper som skulle vigsles i hemmelighet. I 1948, da den gresk-katolske kirken ble forbudt, var biskopene i tjeneste: biskop (erkebiskop ad personam) Valeriu Traian Frenţiu av Oradea, biskop Iuliu Hossu av Cluj-Gherla som senere skulle bli den første kardinalen i Romanias historie, biskop Ioan Bălan av Lugoj, biskop Alexandru Rusu av Maramureş, biskop Vasile Aftenie, vikar for «det gamle riket» og hjelpebiskop i Alba Iulia og Făgăraş, og Ioan Suciu, apostolisk administrator av erkebispedømmet Alba Iulia og Făgăraş.
Av de seks nye gresk-katolske hjelpebiskopene ble det i første fase i hemmelighet vigslet tre: Den 30. november 1948 ble p. Ioan Ploscaru vigslet til hjelpebiskop i Lugoj og den 6. mars 1949 ble p. Ioan Dragomir vigslet til hjelpebiskop i Maramureş. Den 28. juli 1949 ble Iuliu Hirtea vigslet til hjelpebiskop for bispedømmet Oradea. Alle tre ble bispevigslet av biskop Gerald Patrick O’Hara, regent av nuntiaturet i Bucureşti.
En gang i 1949 (tidspunktet er ukjent på grunn av den strenge hemmeligholdelsen) utnevnte pave Pius XII p. Chinezu til hjelpebiskop i Alba Iulia og Făgăraş og titularbiskop av Regiana i dagens Algerie med ansvar for vikariatet Bucureşti og «det gamle riket». Utnevnelsen skal ha kommet etter forslag fra Ioan Ploscaru. Han ble bispevigslet i hemmelighet den 3. desember 1949, 45 år gammel, i klosteret Căldăruşani, hvor alle de involverte satt fengslet. Hovedkonsekrator var epark Valerius Trajan Frenţiu av Oradea Mare, assistert av epark Julius Hossu av Cluj-Gherla, epark Johannes Bălan av Lugoj og hjelpebiskop i Oradea og apostolisk administrator av erkebispedømmet Johannes Suciu, Titus’ gode venn helt fra gymnasdagene i Blaj tidlig på 1920-tallet.
Den 25. desember 1949 (etter midnatt på julenatt) ble Ioan Chertes vigslet til hjelpebiskop i bispedømmet Cluj-Gherla av biskop Frenţiu, assistert av biskopene Hossu og Bălan. Den 19. november 1950 ble Alexandru Todea vigslet til hjelpebiskop i Alba Iulia og Făgăraş. Til tross for alle forholdsregler for å sikre at regimet ikke fikk vite om bispevigselen, fant Securitate ut hva som hadde skjedd, og under et besøk som en delegat fra innenriksdepartementet MAI (Ministerul Afacerilor Interne) foretok i Sighet, sa han til alle mens han pekte på Chinezu og Chertes: «Visste du at disse to er biskoper?» Alle ble overrasket over denne avsløringen.
Etter ordre fra generaldirektoratet i Securitate (Securitatii Poporului – «Folkets sikkerhet») ble den 25. mai 1950 klokken 13 de fire gresk-katolske biskopene Valerius Trajan Frenţiu, Johannes Bălan, Alexander Rusu og Julius Hossu sendt fra leiren i Căldăruşani til tukthuset Sighet «for fengsling». Det samme ble 21 ledende prester, inkludert de hemmelige biskopene Titus Livius Chinezu og Johannes Chertes, som var bispeviet i leiren. De ble lastet inn i to store varebiler uten vinduer, og de ble ikke fortalt hvor de skulle. P. Iuliu Raţiu viser i sine memoarer hvor umenneskelig denne transporten var: ingen ventilasjon, lukt av brent gass og mangel på lys. Mange kastet opp i en bøtte som Securitate hadde gjort klar i tide. Om kvelden den 25. mai 1950 klokken 21 kjørte de to varebilene inn porten til fengselet Sighet.
Det beryktede fengselet Sighet lå i byen av samme navn (fra 1964 Sighetu Marmaţiei) (ung: Máramarossziget) i området Maramureş helt nordvest i Romania, på grensen til Ukraina. Dette fengselet ble på 1950- og 1960-tallet brukt som fangeleir for dem som var stemplet som «klassefiender», og de ble utsatt for tortur og mishandling. Dette var de facto en dødsdom for å tjene Gud, for selv om biskop Chinezu teoretisk ville hatt mulighet til å flykte, men forholdene der førte ham til døden.
Biskopene og prestene ble satt i dette fengselet uten rettssak eller dom. Fengselet Sighet ble brukt av regimet for å fengsle kriminelle, krigsfanger og politiske fanger. Det er nå omgjort til Sighet Minnemuseum, en del av «Minnesmerket for kommunismens ofre og motstanden» (Memorialul Victimelor Comunismului şi al Rezistenţei), som i tillegg til Sighet Museum består av «Det internasjonale senteret for studier av kommunismen». I dette fengselet døde tre av dem, Ioan Suciu, Valerius Trajan Frenţiu og Titus Livius Chinezu. Biskopene Julius Hossu, Johannes Bălan og Alexander Rusu overlevde fengselsoppholdet i Sighet og ble flyttet til husarrest.
I fengselet Sighet gjentok en kaptein i Securitate forslaget fra biskop patriarkvikar Teoctist Arăpaşu om at Titus skulle gå over til den rumensk-ortodokse kirken. Titus avslo kategorisk, og den rasende Securitate-kapteinen forlot cellen. Men fengselsdirektør Vasile Ciolpan returnerte nervøst til cellen, og p. Chinezu ble straffet med isolasjon i to uker. I de første årene av sitt opphold i fengselet i Sighetu Marmaţiei ble han tvunget til tvangsarbeid helt til hans alvorlige helsetilstand ikke tillot ham å forlate cellen. P. Alexandru Raţiu sier: «På grunn av sin eksepsjonelle følsomhet led biskop Chinezu sterkt i fengselet, men han klaget aldri, tvert imot prøvde han å styrke håpet til dem rundt ham. Hans eksempel vil forbli levende for dem som har levd med ham».
Flere ganger tilbød en offiser i Securitate ham å gå over til ortodoksien, men han nektet alltid. En dag sa biskop Chinezu: «Min herre, jeg er overrasket over å se at den kommunistiske regjeringen som erklærer seg som ateistisk, viser så mye interesse for vår omvendelse». Offiseren svarte: «Du bør være forsiktig med hva du snakker om. Blant oss er det personer som kan mer teologi enn deg». Senere samme dag kom direktøren i fengselet og fortalte ham at han var blitt rapportert for uforskammethet.
For å vise at de gresk-katolske prestenes og biskopenes motstand kunne beseires, bestemte ledelsen i fengselet seg for å ty til drastiske tiltak. Dette var den kalde vinteren i 1955. Biskop Chinezu var allerede alvorlig syk. En natt begynte han å spytte blod, men han fikk ingen medisinsk hjelp. De ha tilkalte sykepleieren i fengselet, som sa at han ville bringe ham til sykestuen, men dette var løgn, for det fantes ikke noen sykestue. Selv om biskop Chinezu ba sykepleieren om ikke å la dem ta ham bort fra de andre, hadde han ingen myndighet. Fengselsdirektør Vasile Ciolpan ga ordre om at vinduet i hans celle skulle være åpent til tross for den bitende kulden. Han satt alene i en stor uoppvarmet celle, nr. 62, i høyre fløy av T-en (Sighet fengsel var formet som en T), hvor han døde ikke lenge etter, syk og stivfrossen. På arket om hans helse i fengselet i Sighet sto det «hjerte, tuberkulose, kolitt, brokk, hemoroider, dårlig hørsel (operert)».
Dokumenter som nylig ble undersøkt av den gresk-katolske kirken, viser at Titus Livius Chinezu tilbrakte tid sammen med de andre biskopene helt til siste dag av sitt liv. Han hadde skriftet dagen før, den 14. januar 1955, til protopop Alexandru Todea (1912-2002) av Reghin, fremtidig gresk-katolsk metropolitt og kardinal. Alexandru Todea hadde mottatt bispevielsen i hemmelighet den 19. november 1950 i kapellet i baptisteriet i den romersk-katolske katedralen St. Josef (Catedrala Sfântul Iosif) i Bucureşti. Den 28. februar 1952 var han blitt overført til fengselet Sighet.
Bevis for dette er også vitnesbyrdet til kannik dr. Coriolan Tămâian («p. Cori») (1904-90), som ble innsamlet av saligkåringssakens postulator. «Den 12. januar 1955 var han [biskop Chinezu] syk, han snakket ikke, han spiste ikke før om morgenen den 15. januar. Vi fant at vi var ubevoktet og så ikke noe til vaktene, som ellers hadde brakt dit biskop Frenţiu og biskop Suciu for å dø. En rutener gikk rundt og så den syke, og han varslet vakten, som sammen med meg bar ham til en enkeltcelle, og sa at han ville bli brakt til sykehuset, noe han protesterte mot. Han grep meg i jakkeermet, han ville ikke dra. Han døde to timer senere». Det var aldri blitt holdt en rettssak mot ham, og derfor hadde det heller aldri blitt felt noen dom. Han ble femti år gammel.
Om ettermiddagen den 15. januar, akkurat da kirkeklokken ringte til vesper i den romersk-katolske kirken i Sighet, døde biskop Titus Livius Chinezu som martyr, en av de lysende unge biskopene i den rumenske kirken forent med Roma. Han ble gravlagt uten andakt på et sted på som ikke er kjent i dag på fattigkirkegården, samme kirkegård som hjemløse og selvmordere. Der ble også hans livslange venn Johannes Suciu gravlagt sammen med andre biskoper, mange prester og andre dignitærer, inkludert Iuliu Maniu (1873-1953), rumensk statsminister i tre perioder (1928-1933).
«Det kan sies at han ble forsettlig myrdet gjennom kulde og sykdom. Da prester på rengjøringstjeneste gikk forbi, hadde de tid til å åpne kikkhullet. Pasienten hang med hodet over kanten av sengen, og på gulvet var det en blodpøl (...) en sann martyrdød». Om natten ble han kjørt på en vogn og gravlagt på fattigkirkegården, en kirkegård uten kors og uten graver, på venstre bredd av elven Iza, hvor de som døde i Sighet ble gravlagt. Han var den fjerde martyrbiskopen i den rumenske gresk-katolske kirken, etter Basilios Aftenie, Valerius Trajan Frenţiu og Johannes Suciu.
Saligkåringsprosessen for de syv biskopene fra den rumenske gresk-katolske kirken som ble drept mellom 1950 og 1970 under det kommunistiske regimet i Romania, ble åpnet på bispedømmenivå den 16. januar 1997. Det var Valerius Trajan Frenţiu, Julius Hossu, Johannes Bălan, Alexander Rusu, Basilios Aftenie, Johannes Suciu og Titus Livius Chinezu. Den 28. januar 1997 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga dem tittelen «Guds tjenere» (Servi Dei). Informativprosessen i storerkeeparkiet Alba Iulia og Făgăraş og i andre eparkier ble avsluttet den 10. mars 2009, og den 18. februar 2011 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet et dekret som anerkjente gyldighetene av denne prosessen. Den 27. mai 2012 ble det utnevnt en relator for å hjelpe postulatoren med å skrive Positio super Martyrio. I april 2018 ble sakens Positio overlevert til kongregasjonen.
Den 19. mars 2019 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som martyrier in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». Den 25. mars ble det annonsert at pave Frans selv ville foreta saligkåringen under sitt besøk i Romania. Saligkåringen skjedde den 2. juni 2019 på «Frihetsmarken» (Câmpia Libertăţii) i Blaj. I saligkåringsdekretet ble deres minnedag lagt til saligkåringsdagen 2. juni.
Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, it.wikipedia.org, ro.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, catholic-hierarchy.org, findagrave.com, e-communio.ro, romanialibera.ro, procesulcomunismului.com, catholica.ro, egco.ro, iiccr.ro – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 10. august 2019