Den salige Basilios Aftenie (ro: Vasile) (1899-1950) ble født den 14. juni 1899 i landsbyen Lodroman (ung: Lodormány; ty: Ledermann) i kommunen Valea Lungă («Den lange dalen») i fylket Alba i Transilvania i Romania, ikke langt fra Blaj, da i fylket Kis-Küküllő (ty: Komitat Klein-Kokelburg) i kongeriket Ungarn i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Han var den andre av fire barn, tre gutter og en jente, av Petru Aftenie og hans hustru Agafia fra en fyrstelig jordbruksfamilie. Han begynte på grunnskolen i hjemlandsbyen Lodroman, men avsluttet den i Blaj etter en gammel transilvansk rumensk skikk. Foreldre i landsbyene med barn som ønsket å fortsette utdannelsen, sendte dem for å gå grunnskolens siste klasse på en skole i nærmeste by. For der hadde hver klasse sin egen lærer, mens på landet, og spesielt på små steder med religiøse skoler, var det vanligvis en lærer for alle klasser. Dermed var det vanskelig å kunne få den grunnleggende opplæringen som var nødvendig for videregående studier.
Etter grunnskolen fortsatte Basilios på gymnaset i Blaj, de første seks klassene som «ordinær» student, mens de to siste klassene som en «spesiell» student. For i de to siste klassene kunne studentene ofte få korte innkallinger til fronten i Galicia og Italia under Første Verdenskrig. Tidlig i 1917 ble han innkalt til den østerriksk-ungarske hæren i en alder av atten år. I 1918 tok han sitt baccalaureat (eksamen artium).
Etter at krigen var over i 1918, begynte Basilios å studere ved juridisk fakultet på universitetet i Bucureşti. Men sommeren 1919 bestemte han seg for å bli prest, så han forlot jussen og begynte å studere teologi ved Det teologiske akademiet i Blaj. Han ble opptatt som kleriker i erkebispedømmet og sendt for høyere teologiske studier i Roma. Der bodde han i Det pavelige greske kollegiet St. Athanasius (Pontificio Collegio Greco di Sant’Atanasio), mens han studerte på instituttet Angelicum (nå pavelig universitet). Der tok han i 1925 etter seks års studier doktorgrader i filosofi og teologi, og deretter vendte han tilbake til Romania.
Han ble presteviet den 1. januar 1926 for erkeeparkiet Alba Iulia og Făgăraş av erkeepark dr. Vasile Suciu (1873-1935) av Alba Iulia og Făgăraş (1920-35). Siden han ikke var gift, avla han sølibatsløfte. Etter bare en måned ble han den 1. februar 1926 utnevnt til professor ved Det teologiske akademiet for den rumenske gresk-katolske kirke i Blaj med lærestoler i kirkehistorie og kirkerett frem til 1934. Deretter ble han i 1934 utnevnt til en stilling med stort ansvar, som erkeprest eller dekan (protopop) i Bucureşti. Den 21. desember 1937 ble erkeprest dr. Basilios Aftenie av Bucureşti forfremmet til domkannik i det erkebiskoppelige domkapitlet i Blaj, men han forlot ikke hovedstaden før den 6. mai 1939. Han tok opp sin stilling i erkebispedømmets domkapittel ved begynnelsen av studieåret, den 1. oktober 1939. I tillegg de kanoniske oppdragene ved den erkebiskoppelige kurie ble han også utnevnt til rektor for Det teologiske akademiet.
Den 12. april 1940 ble Basilios Aftenie utnevnt av den ærverdige pave Pius XII (1939-58) til titularbiskop av Ulpiana og hjelpebiskop i Alba Iulia og Făgăraş, førti år gammel, ved resolusjon nr. 114/40 fra Østkirkekongregasjonen ved Den hellige stol. Denne nyheten sto i Vatikanets halvoffisielle avis L’Osservatore Romano fra 20. til 30. april 1940. Erkebiskopen utnevnte ham til generalvikar for vikariatet «Bucureşti og Det gamle riket» (det vil si Romania før innlemmelsen av Transilvania), hvor han arbeidet med myndighet delegert fra metropolitten i Blaj.
Den høytidelige bispevielsen av kannik Basilios Aftenie ble foretatt i katedralen Den Hellige Treenighet (Catedrala Mitropolitană Greco-Catolică Sfânta Treime) i Blaj på festen for Kristi himmelfart den 5. juni 1940 av metropolitt Alexandru Nicolescu (1882-1941) av Alba Iulia og Făgăraş (1936-41), assistert av de salige biskopene Alexander Rusu (1884-1963) av Maramureş og Johannes Bălan (1880-1959) av Lugoj. Under bispevielsen sa erkeepark Nicolescu: «Du skal fortsette det oppdraget som du hadde som erkeprest i Bucureşti, for å fullføre organiseringen av våre troende i denne enorme diasporaen, men denne gangen som biskop og med myndighet som generalvikar, som jeg delegerer til deg med kjært hjerte» (Unirea Blaj nr. 20, 8. juni 1940). Videre sa erkeeparken at han spesielt skulle vie seg til «skjebnen til våre sønner fra det gamle kongeriket Romania (...) uten noen intensjon om aggresjon mot andre trosretninger, spesielt brødre av samme blod som oss». Biskop Basilios Aftenie fikk en delegert myndighet, begrenset til territoriet til det nyetablerte generalvikariatet.
Han vendte tilbake til Bucureşti som generalvikar i vikariatet Bucureşti og «Det gamle riket» med sete i kirken St. Basilios den store (Sfântul Vasile cel Mare). I anledning opprettelsen av vikariatet ble denne kirken opphøyd til katedral.
Sommeren 1940 mistet Romania territorier i både øst og vest. Sovjetunionens okkupasjon av Bessarabia og Nord-Bukovina delte generalvikariatet i to, og rutenske gresk-katolikker bosatt i Cernăuţi (ukr: Чернівці́, Tsjernivtsi) i Bukovina, en autonom kirkelig enhet, men ivaretatt av den rumenske gresk-katolske biskop av Maramureş. Ved Den andre Wien-voldgift (fra rumensk side også kalt Wiener-diktatet) av 30. august 1940 ble det nordre Transilvania (inkludert hele Maramureş og en del av Crişana) overført fra Romania til Ungarn. Dermed havnet enkelte rumenske gresk-katolske sogn i Sør-Bukovina, som inntil da tilhørte bispedømmet Maramureş, igjen i Ungarn. Utviste og flyktninger fra Nord-Transilvania, mange av dem gresk-katolikker, dro via Feleac og ble spredt over hele landet innenfor de nye grensene. I hovedstaden var det nå nesten 100 000 troende rumenske gresk-katolikker, så til 1. januar 1942 hadde generalvikariatet Bucureşti og Det gamle riket, som residerte i Strada Batişte nr. 39 i Bucureşti, følgende sogn:
I dekanatet Bucureşti med sete i Strada Polonă nr. 48 (dekan dr. Titus Mălai, kannik av Cluj-Gherla, utvist fra Cluj): Bucureşti I, Strada Polonă nr. 48; Bucureşti II, Strada Acvila nr. 38, Bucureşti III, Strada Polonă nr. 48, Bucureşti IV, Strada Batişte nr. 39, Brăila, Brezoi (fylket Vâlcea), Câmpina (fylket Prahova), Constanţa, Craiova, Ferdinand (i fylket Constanţa), Galaţi, Iaşi, Moreni, Ploieşti, Târgovişte, Târgu-Jiu og Turnu-Severin. Rumenske gresk-katolske sogn i eparkiet Maramureş (Baia Mare) som var igjen i Romania, var Bicaz (fylket Neamţ), Boian (fylket Cernăuţi), Gura Humorului, Iacobeni og Vatra Dornei, alle i fylket Suceava.
Erkeepark Alexandru Nicolescu av Alba Iulia og Făgăraş døde den 5. juni 1941, bare 58 år gammel. I henhold til den avdøde metropolittens siste ønsker, ble biskop Basilios Aftenie den 15. juni 1941 utnevnt av Den hellige stol til apostolisk administrator av erkeeparkiet. Han skulle virke som fungerende erkebiskop til det var mulig å innkalle biskopene til valgsynode for å velge ny erkebiskop. Det skulle vise seg at det ikke kunne skje før i 1946 på grunn av krigen og det faktum at metropolitanprovinsen var blitt delt i to av «Wienerdiktatet» av 30 august 1940.
Men biskop Aftenie ga ikke sitt samtykke til erkeeparkiets kapittel, ledet av dekan Victor Macavei, ettersom han ønsket å fortsette som biskopvikar i Bucureşti. Da ble i stedet senior i det rumenske gresk-katolske episkopatet, den salige biskop dr. Valerius Trajan Frenţiu (1875-1952) av Oradea Mare, som etter Wienerdiktatet var forvist fra Oradea og hadde slått seg provisorisk ned i Beiuş, den 29. august 1941 utnevnt til ny apostolisk administrator av erkeeparkiet med sete i Blaj.
Biskopens aktiviteter var kanoniske visitasjoner i gresk-katolske sogn i Det gamle riket, prekener, artikler, pastoralt arbeid, også på et diplomatisk plan, kampanjer for rettigheter til den rumenske gresk-katolske kirken. Biskop Aftenie var en åpen og kommunikativ mann, og han vant raskt aktelse og respekt i Bucureşti. Dette forklarer det at han slapp inn til de politiske fangene i fengselet Văcăreşti for å gi dem åndelig assistanse. Det var en modig handling på den tiden da den stalinistiske terroren ble sluppet løs i Romania, å komme fra en høy kirkelig posisjon og havne midt blant «fiender av folket», politiske fanger.
Dette var våren 1947, rundt festen for Herrens oppstandelse. Biskopen kom til fengselet Văcăreşti fullt ut vitende om den kommunistiske terroren, det var en modig handling, ikke bare av ham, men også av fengselets direktør, imponert over hierarkens gode sjel og adferd. Etter liturgien snakket biskopen en stund med hver av de innsatte og avsluttet med ordene: «Kirken er med deg. Kirken ber for deg». I sin preken fokuserte han på den rollen lidelse spiller i menneskets liv, spesielt den kristne. De politiske fangene som deltok i liturgien, ble ledet av general Aurel Aldea (1887-1949), sammen med general Constantin Eftimiu (1893-1950), oberst Evolceanu, kaptein Mircea Criveanu og professor Ion Vulcănescu. Nesten et halvt århundre senere sa dr. Vasile Marcu:
«Jeg husker ham godt selv i dag. Han var høy, blond og sterk med blå øyne, åpen, lys og mild. Han var full av sjarm og humor, han var svært nærværende og høyt elsket av alle troende. Det var den tiden da mange troende, etter okkupasjonen av Nord-Transilvania, hadde flyktet og forlatt alle sine eiendeler. Han trøstet dem og ga dem mot og forkynte sin kristne nestekjærlighet. Han tok ikke imot noe av det han ble tilbudt, tvert imot hjalp han de fattige, spesielt i årene 1946-47, som var år med en forferdelig hungersnød.
I sin bolig hadde han permanent innkvartert fem-seks fattige studenter (...) De bodde der gratis, men hjalp til med å vedlikeholde boligen. Han tålte ikke løgn og slo ned på usannheter, noen ganger med hardhet. Han førte sin myndighet med en bemerkelsesverdig verdighet og en eksemplarisk holdning, og ved sin måte å uttrykke seg på, klarte han å bli hørt, forstått og respektert. Huset var åpent, uansett tid, for alle, ydmyke eller rike».
Han var en mann av dialog og oppriktig god vilje, som derfor feilaktig ble ansett som en tilhenger av regimet. Han ble til og med tilbudt å bli ortodoks patriark av Bucureşti i bytte for sin «konvertering». Han svarte: «Verken min tro eller min nasjon er til salgs». I stedet ble Justinian Marina den 24. mai 1948 valgt til den tredje ortodokse patriark av Bucureşti (1948-77).
«En dag i slutten av august 1948 sto general Doncea Constantin, kommunistisk ordfører i hovedstaden, sammen med sitt følge ved porten til biskopens residens. De ga ham 24 timer på å rydde stedet. Fra den dagen begynte ildprøven for biskop Aftenie. Han måtte flytte til kirken i Strada Polonă med lite bagasje, hjulpet av sin ydmyke og flinke vaktmester, Luca, senere basilianermunk» (dr. Vasile Marcu, tidligere advokat for erkeeparken i Blaj i Bucureşti).
Biskopens spesielle egenskaper, spesielt den enkelheten han møtte mennesker med, fikk de som konspirerte ødeleggelsen av den rumenske gresk-katolske kirken i 1948, til å tro han ville være et lett bytte for overtalelser fra den ortodokse kirke og det kommunistiske regimet. De ønsket å vinne over minst en av de gresk-katolske biskopene, for de visste at Kirken er der biskopene er, og at uten biskoper, er det ingen kirke. Deres forsøk overfor de andre gresk-katolske biskopene mislyktes sørgelig, så det ortodokse hierarkiets og den politiske maktens største håp ble satt til biskop Aftenie. Først forsøkte de et svikefullt angrep mot ham ved hjelp av de mest nedrige midler. De organiserte en festlighet i Sinaia «til hans ære», en bankett med drukkenskap og orgier, som de inviterte ham og hentet ham til. De ønsket alle å kompromittere ham for å få ham i sine hender. Men hierarken beholdt sin verdighet og styrke og ble ikke kompromittert.
På et møte i Cluj den 1. oktober 1948, som ble organisert av de kommunistiske myndighetene i Roma på Stalins ordre, undertegnet 36 rumenske gresk-katolske prester, inkludert en erkeprest, under psykologisk press en erklæring som sa at de forlot den rumenske kirken i enhet med Roma og «vendte tilbake» til den rumensk-ortodokse kirke. Samme dag utstedte den gresk-katolske biskopen av Cluj, den salige Julius Hossu (1885-1970), et dekret om ekskommunikasjon ipso facto (faktum i seg selv) for alle deltakerne på møtet i Cluj. Hele gruppen dro fra Cluj til patriarkatet i Bucureşti for å bringe patriark Justinian Marina og den hellige synode «dommen» fra Cluj og for formelt å erklære sitt forbund med den rumensk-ortodokse kirken og sin uttreden fra den rumenske gresk-katolske kirken. Delegatene fra Cluj var på restauranten Casa Capşa da biskop Aftenie offentlig skjelte dem ut etter noter for å ha forrådt deres egne rumenske gresk-katolske kirke. Mange år senere bekjente mange av dem at de ble presset til dette frafallet. Noen av dem ble til og med sendt til biskop Aftenie for å overtale ham til å endre mening, men biskopen svarte dem: «Mine brødre, vår tro er ikke en skjorte som du tar på om kvelden og tar den av om morgenen. Jeg kan ikke fornekte det jeg har forkynt et helt liv!» Han aksepterte ikke noen kompromiss, men valgte martyriets vei. Biskop Basilios Aftenie virket i Bucureşti inntil han ble arrestert.
Alle de seks gresk-katolske biskopene ble arrestert av Securitate den 28. oktober 1948 i en samordnet aksjon. Biskop Aftenie ble arrestert på Piaţa Romană («Den romerske plass») i Bucureşti, like etter at han forlot katedralen St. Basilios. Denne kirken ble deretter overtatt av et ortodoks sogn. Etter mer enn førti år i katakombene ble den rumenske gresk-katolske kirken igjen tillatt i Romania i slutten av 1989.
Straks etter den rumenske revolusjonen i desember 1989 ble det gresk-katolske sognet St. Basilios den store gjenåpnet, og det anmodet om å få sin gamle katedral tilbake. Ortodokse hierarker lovte først å gi den tilbake, men de ble oppmuntret av de statlige myndighetene til å anerkjenne rettighetene til de ortodokse troende som nå sognet til St. Basilios, så de skiftet mening om en tilbakeføring til den rumenske gresk-katolske kirke. Dette gjorde de til tross for at det ligger seks ortodokse kirker et kort stykke fra kirken St. Basilios den store. I et møte med statsministeren den 2. juni 2005 gjentok den rumensk-ortodokse patriarken (1986-2007) Teoctist Arăpaşu (1915-2007) deres intensjon om å gi kirken St. Basilios tilbake til de rettmessige eierne. Men dette skjedde ikke i praksis, så saken gikk til rettssystemet. Der vant den gresk-katolske kirken frem etter fjorten år med prøvelser for det gresk-katolske sognet. Den 28. desember 2006 fikk den gresk-katolske kirken bygningen tilbake, men en ortodoks prest fikk fortsette å bo i prestegården til februar 2007.
Den 4. mai 2008, i en seremoni med over 2 000 mennesker tilstede, ble det i kirken installert en ny gresk-katolsk biskop, nå vikar av Bucureşti, Mihai Frăţilă (f. 1970), og bygningen ble nok en gang opphøyd til katedral. P. Mihai Frăţilă var den 20. juni 2007 blitt valgt til hjelpebiskop i Alba Iulia og Făgăraş, bare 36 år gammel. Han ble stadfestet av paven og utnevnt den 27. oktober. Den 16. desember 2007 ble han bispeviet. Den 29. mai 2014 ble han stadfestet som den første biskop av eparkiet Sfântul Vasile cel Mare de Bucureşti («St. Basilios den store i Bucureşti»), og den 30. august 2014 ble han innsatt i sitt nye embete i samme katedral. Ved liturgien i den anledning presiderte hans salighet kardinal Lucian Mureşan, storerkeepark for den rumenske gresk-katolske kirke, i nærvær av kardinal Leonardo Sandri, prefekt for Østkirkekongregasjonen i Vatikanet. I denne kirken St. Basilios hadde fire gresk-katolske biskoper tjent tidligere. Den første var Demetriu Radu, og senere de salige Basilios Aftenie, Titus Livius Chinezu og Johannes Bălan, som alle tre led martyrdøden i kommunistiske fengsler. I tillegg tjente den salige Mgr. Vladimir Ghika der i 1943.
De seks rumenske gresk-katolske biskopene, dr. Valerius Trajan Frenţiu, dr. Iuliu Hossu, dr. Johannes Bălan, dr. Alexander Rusu, dr. Johannes Suciu og dr. Basilios Aftenie, ble etter arrestasjonen ført til Dragoslavele, den ortodokse patriarkens sommervilla som var omgjort til fangeleir, omgitt av piggtråd og med militær beskyttelse. Der fikk de flere ganger besøk fra patriarken, men biskop Aftenie avslo nok en gang tilbudet fra det rumensk-ortodokse lederskapet og kommunistregjeringen om å bli ortodoks metropolitt i bytte mot at han frivillig gikk over til den ortodokse kirke. I Dragoslavele ble de holdt innesperret under umenneskelige forhold med kulde og sult, for å tvinge dem til å gi etter. I februar 1949 ble de sendt til det ortodokse klosteret Căldăruşani i nærheten av Bucureşti, som var omgjort til en fangeleir inngjerdet med piggtråd og sikret med militære vakter. Samtidig ble de 25 fremste medlemmene av det gresk-katolske presteskapet også ført til Căldăruşani, kanniker, teologiprofessorer, dekaner og prester fra større byer. De var blitt fengslet den 28. oktober 1948 i en nedslitt klosterskole i klosteret Neamţ, også forvandlet til en leir.
Forsøkene på å vinne over biskop Aftenie ble gjenopptatt den 10. mai 1949, da han ble overført fra klosteret Căldăruşani til innenriksdepartementet. Der ble han holdt i isolasjon i kjelleren i et forsøk på å avsløre visse skriftemål fra noen medlemmer av kongehuset, som han var skriftefar for. Han ble torturert mer, men han brøt aldri skriftemålets segl. Etter at han nok en gang forkastet de tilbudene han fikk og nektet å forråde sin kirke, ble han torturert etter ordre fra general i Securitate Alexandru Nikolski (f. Boris Grünberg) (1915-92). Der ble han utsatt for tortur som krevde overmenneskelig motstand. Når han etter lange timer med tortur som ble gjentatt daglig, ble ført tilbake til cellen, var hans ansikt rolig i bønn, selv om blåmerker og avrevet skjegg var utvilsomme bevis på at han ble utsatt for unevnelig tortur. Det ble sagt at «jernvarehandlere og metallarbeidere ble muskuløse etterforskere som gjorde sin plikt a la carte».
Lemlestet, invalidisert og mentalt nedbrutt, men fast i troen, ble han kastet i fengsel i klosteret Văcăreşti i Bucureşti. Det var lite igjen av den høyreiste mannen han hadde vært, nå var han bare et vrak. Men han fordømte kommunismen åpent helt til livets siste øyeblikk, og han ga aldri opp sin tro på Jesus. Til sine lidelsesfeller hadde han sagt: «Hvis jeg blir isolert, vil jeg bli drept». Dette skjedde også. Standhaftig i troen døde han på fengselssykehuset den 10. mai 1950, femti år gammel. Det ble også sagt at han ble skutt av en offiser i Securitate. Fordi han var svært høy og ikke fikk plass i den trekassen som ble brukt i stedet for kiste og som han satt i, ble bena sagd av og tilpasset.
Myndighetenes intensjon om å kremere ham synes å ha blitt stoppet, noen tror det var fengselslegen. Men mer plausibel er nok forklaringen til Maria Blaj, født Aftenie fra Târgu-Mureş, biskopens niese, som fortalte at to dager etter begravelsen mottok familien et telegram fra fengselsdirektøren i Văcăreşti, Isaia Popa, som annonserte biskopens død. Det var nok operatøren av forbrenningsovnen som stanset kremasjonen. Kisten med hans levninger ble transportert til den katolske delen av Cimitirul Şerban Vodă, vanligvis kalt Bellu-kirkegården. «Ved siden av kisten var ingen fra familien, politimenn eller sikkerhetsvakter: Han het Basilios. Og han dro (…) Nysgjerrige kvinner på kirkegården og graveren åpnet lokket, som ironisk nok var spikret fast, og de gjenkjente umiddelbart offeret. De prøvde å krysse hans hender over brystet som det var vanlig, men de var forferdet da de fant ut at hans underarmer var løse og skjegget revet av. Men det syntes å være et smil på hans lepper». Sannsynligvis var det i tilfredshet over at hans evige drøm ble oppfylt: å bli et offer for Kristus, i forsvaret av Kirken. En prest ble tilkalt via telefon fra den romersk-katolske katedralen St. Josef, og p. Baltheiser (Baltazar) ble sendt. Han feiret en seremoni før biskopen ble gravlagt. Flere dager etter begravelsen fullførte denne presten ritene på kirkegården, om natten og med bare offiserer fra det hemmelige politiet Securitate tilstede.
En annen prest satte med tillatelse fra de kommunistiske myndighetene opp et enkelt kors med en korsfestet Kristus på hans grav. Under Kristi føtter var det et rundt skilt med hans initialer «V.A.» og under «1950», hans dødsår. I mellomtiden ble graven innrammet av en ramme av hvit marmor. Etter revolusjonen i 1989 ble det i 1990 satt en hvit marmorgravstein med hans bilde på hans grav. «Ifølge informasjon som ikke kunne bekreftes, ble arbeidet bekostet av ortodokse troende» (dr. Vasile Marcu).
Hans grav ble et valfartsmål og prydes alltid av blomster og tente stearinlys. Biskop Basilios Aftenie blir påkalt for hjelp og assistanse, og flere mirakler har blitt tilskrevet ham. Over hele verden knelte menn og kvinner, unge og gamle, og ba om hans hjelp. Til og med den sekulære pressen kunne forteller at ting skjedde ved hans grav. Dagsavisen Evenimentul Zilei fra 10. november 1993 hadde en notis med overskriften «Et nytt mirakel ryster Bucureşti: Lysene på biskop Aftenies grav tenner seg selv». «Miraklet ble bevist ved en vannprøve. Mange merket seg at blant de gravene på kirkegården hvor det hele tiden var brennende stearinlys, var det bare én grav, biskop Aftenies, hvor dag og natt og i regn eller storm var lysene alltid brennende. En gruppe troende bestemte seg da for å foreta en vannprøve. Flere dager på rad helte de troende store mengder vann over lys i nærheten. Det ble observert at mens de andre lysene sluknet for alltid, ble lysene på biskopens grav tent av seg selv etter en liten stund». «Troende som kommer hit, sier at for å unnslippe problemer, sykdom eller få et ønske oppfylt, er det tilstrekkelig å tenne et lys og be ved graven». Undertegnet Eugeniu Stavri.
Ettersom enhver biskop har rett til å gravlegges i den kirken hvor han tjente, ble biskop Vasile Aftenies levninger ekshumert i 2010. De ble den 12. mai 2010 brakt fra Bellu-kirkegården til den gresk-katolske kirken Adormirea Maicii Domnului («Jomfru Marias opptakelse i himmelen») i Strada Sirenelor 39 i Bucureşti for oppbevaring inntil hans saligkåring. Biskopens levninger ble gravd opp den 12. mai 2010, og de ble vasket og katalogisert to dager senere. De ble den 19. juni plassert i fire bokser av glass, og forseglet av biskop Mihai, i påvente av at saligkåringsprosessen skulle bli fullført. Boksene ble låst inne i en treboks som sto til venstre for ikonostasen. De skulle bli i denne kirken til gjenopprettelsen av den ærverdige kirken St. Basilios den store.
I de fire boksene er de få gjenværende benene: lange fibiæ (leggben), tibiæ (skinneben), femur (lårben), kneskåler, rester av knehaser og fotben, negler, store rester av hodeskallen, tennene, noen benfragmenter fra armen og et krageben. Det som var igjen av klærne ble sendt til restaurering. Det er også bevart rundt femten sekker jord fra området hvor bena lå, og de vil bli lagret for oppbevaring i et marmorskrin.
Saligkåringsprosessen for de syv biskopene fra den rumenske gresk-katolske kirken som ble drept mellom 1950 og 1970 under det kommunistiske regimet i Romania, ble åpnet på bispedømmenivå den 16. januar 1997. Den 28. januar 1997 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga dem tittelen «Guds tjenere» (Servi Dei). Informativprosessen i storerkeeparkiet Alba Iulia og Făgăraş og i andre eparkier ble avsluttet den 10. mars 2009, og den 18. februar 2011 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet et dekret som anerkjente gyldighetene av denne prosessen. Den 27. mai 2012 ble det utnevnt en relator for å hjelpe postulatoren med å skrive Positio super Martyrio. I april 2018 ble sakens Positio overlevert til kongregasjonen.
Den 19. mars 2019 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som martyrier in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». Den 25. mars ble det annonsert at pave Frans selv ville foreta saligkåringen under sitt besøk i Romania. Saligkåringen skjedde den 2. juni 2019 på «Frihetsmarken» (Câmpia Libertăţii) i Blaj. I saligkåringsdekretet ble deres minnedag lagt til saligkåringsdagen 2. juni.
Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, it.wikipedia.org, ro.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, catholic-hierarchy.org, findagrave.com, e-communio.ro, romanialibera.ro, catholica.ro, bru.ro, procesulcomunismului.com, iiccr.ro – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 10. august 2019