Etter å ha oppdratt sine barn, ble Flora nonne i klosteret i Pasarea, hvor hun fikk det nye navnet Philothea. Hennes eldste sønn ble prest, og senere mottok han den monastiske tonsuren og tok navnet Acacius. Det er derfor ikke overraskende at den yngre sønnen Konstantin ble tiltrukket til det monastiske liv og ønsket å følge deres eksempel. På festdager elsket han å besøke klosteret Cernica. Hegumen (abbed) på den tiden var den svært fromme Georg, som var en disippel av den hellige Paisius Velitsjkovskij (1722-94). Klosteret Cernica fulgte også Paisius’ regel.
Etter avslutningen av studiene i Bucuresti trådte han som tyveåring i 1807 inn i klosteret Cernica. Han ble overlatt til p. Pimen, en mestertreskjærer og en av de åndelige fedrene i klosteret. I løpet av kort tid overrasket Konstantin resten av munkene ved den måten han oppfylte sin monastiske lydighet på, gjennom sin bønn og faste og ved sin usedvanlige kjærlighet og naturlige godhet. Den unge munken fortsatte å utføre sine plikter og forbløffet brødrene med sin renhet, kunnskap, overbærenhet, vennlighet og oppriktige kjærlighet, jf. 2 Kor 6,6: «Vi går frem med redelighet og visdom, med tålmodighet og godhet, i Den Hellige Ånd, med oppriktig kjærlighet» (DNB 2011). Derfor bestemte p. Pimen seg for ikke å vente på hele den treårige monastiske prøveperioden for Konstantin. Den 9. november 1808, med hegumen Timotheos’ velsignelse, mottok han sin tonsur samt det nye monastiske navnet Kallinikos.
Han ble snart høyt aktet for sin kjærlighet til bønn, sin ydmykhet og sitt balanserte åndelige liv. Noen av de mindre nidkjære munkene skammet seg imidlertid når de så hans usedvanlige glød. Han gjorde seg tidlig bemerket gjennom sin asketiske nidkjærhet. Kallinikos ba, fastet, oppfylte alle regler og tillot seg bare tre timer søvn hver dag. På grunn av strengheten i sitt liv og sitt gode eksempel for andre ble han viet til diakon den 3. desember 1808. Han forble under p. Pimens veiledning, for ingen kan komme inn i himlenes rike uten lydighet.
På grunn av sitt strenge liv fanget hierodiakon (munkediakon) Kallinikos snart oppmerksomheten til hegumen Timotheos. I 1813, etter at mange av prestene i klosteret var døde av kolera, ble diakon Kallinikos funnet verdig til det hellige prestedømme. Hans ordinasjon fant sted den 4. februar 1813. Selv om han med sine 26 år var yngre enn de fleste av munkene, respekterte de hans visdom og ba ham om å bli deres skriftefar og åndelige far. Derfor utnevnte metropolitt Nektarios av Ungro-Valakia ham den 20. september 1815 til klosterets åndelige far.
Kallinikos deltok selv i dette arbeidet. I 1812 dro han og hans åndelige far Pimen til Moldavia for å se etter hjelp. Da de kom tilbake, dro p. Pimen til Athosfjellet for større ro. Kallinikos fant seg under lydighet til p. Dorotheos, som ble valgt til ny hegumen etter p. Timotheos i 1816. Ettersom p. Dorotheos var ganske gammel, hvilte de fleste av klosterets byrder på Kallinikos’ skuldre. Men dette ansvaret gikk ikke ut over hans arbeid med å opplyse sin egen sjel.
I 1817 følte p. Dorotheos at slutten nærmet seg, så han sendte Kallinikos og munken Dionysios (som snakket tyrkisk) for å bringe p. Pimen tilbake fra Athosfjellet slik at han kunne erstatte ham som hegumen. Kallinikos var glad for å gjennomføre denne reisen. Da de kom til Athosfjellet, besøkte patrene Kallinikos og Pimen mange av klostrene der og observerte munkenes liv. Han lærte mange ting som han senere brukte da han var hegumen for klosteret, og selv som biskop. Han lyttet til rådene fra munkene på Athos, både de lærde og de beskjedne.
Etter å ha hjulpet klostrene med alt de hadde og feiret festen for Guds Mors dormisjon (innsovning), dro Kallinikos og Pimen tilbake til Romania i 1818. Da de kom til Cernica, fant de p. Dorotheos fortsatt i live, og han ba p. Pimen om å ta hans plass. Men Herren hadde andre planer.
Den alltid salig ihukommede p. Dorotheos sovnet inn i Herren den 13. desember 1818. Dagen etter valgte munkene i Cernica p. Kallinikos til ny hegumen. P. Pimen var overhodet ikke trist over dette. Han ble værende som Kallinikos’ åndelige far, og helt til sin død fortsatte han å rådgi og elske sin tidligere disippel. P. Pimen fikk ansvaret for klosterets messeklær og alle dets forretninger. Han innførte noen nye regler i Cernica, som var lignende dem han hadde funnet på Athos. Munkene i Cernica fant imidlertid disse reglene svært vanskelige å følge. Kanskje det er grunnen til at Kallinikos ble valgt til hegumen og ikke p. Pimen.
Elleve år hadde gått siden han trådte inn i klosteret, og nå var han tretti år gammel. På mindre enn to år hadde han fullført det ikonografiske arbeidet i kirken St. Nikolas på øya. Han fullførte også kirkens eksteriør og møblerte den med alt som trengtes. Da han så hvilken nidkjærhet Kallinikos hadde for Guds hus, opphøyet metropolitt Dionysius Lupu ham til rang av arkimandritt.
Kallinikos var svært tålmodig og vennlig med mennesker, men han kunne også være svært streng når det var nødvendig. Han veiledet dem som var late eller ulydige, og han sendte noen av dem bort til andre klostre slik at hans munker ikke skulle bli influert av deres dårlige eksempel. Han tillot ikke sladder i klosteret, for han betraktet denne lasten som «sjelens død». Han utførte sine oppgaver som hegumen med stor glød, for han visste hvilken vanskelig oppgave det var å styre menn. Han mente at hegumenen skulle være «hjertet for alle hjerter som søker ham eller ber om hans veiledning eller trøst. Han er veien til perfeksjon for alle de troende sjeler rundt seg».
På samme måte som de hellige Antonius den store, Pakhomios og Makarios hadde ansvaret for mange klostre i ørkenen i Egypt, hadde Kallinikos ansvaret for flere klostre og sketer i tillegg til sitt eget, nemlig klostrene Pasarea, Tiganesti og Caldarusani og sketene St. Johannes av Tigia, Poiana Marului, Ratesti og Ciorogirla. Sognekirkene i Campina, Ghenoaia og Tohani Buzaului sto også under hans autoritet. I sistnevnte kirke var det privilegiet til den åndelige far i Cernica å velge hovedpresten.
Kallinikos var hegumen i Cernica i vanskelige tider. I mars 1821 begynte Tudor Vladimirescus opprør. Etter dette angrep tyrkerne landet, og mange av innbyggerne i Bucuresti søkte ly i klosteret Cernica. Kallinikos mottok alle med faderlig kjærlighet og gjemte dem i cellene i kirken St. Nikolas. På denne tiden sendte han munker til øya St. georg. Den 15. mai samme år kom tyrkerne til byen Catsela, som lå nær klosteret. Noen informerte tyrkerne om at noen opprørere gjemte seg i klosteret. Tyrkerne omringet bygningene og plasserte kanoner overalt med den hensikt å rasere klosteret.
Da Kallinikos fikk høre om faren, samlet han folket og munkene i kirken. Etter å ha oppmuntret dem, ba han hele natten i kirken med dem om at de og klosteret skulle bli spart. Neste dag sendte han en munk til pasjaen i Catsela for å forsikre ham om at det bare var enkle mennesker fra Bucuresti med kvinner og barn i klosteret. Pasjaen skiftet mening og sendte soldater for å beskytte klosteret mot fare. Matforsyningen for dem som bodde i klosteret, begynte å minske, men munkene hadde ingen flere forsyninger. Den dypt bedrøvete Kallinikos prostrerte seg foran et ikon av Guds Mor og den hellige Nikolas, og ba om hjelp. Da han var ferdig med å be, skjedde det et mirakel. Fem vogner fulle av brød og trukket av to okser kom gjennom klosterportene.
En annen pasja kom til klosteret Pasarea i landsbyen Panteleimon og kidnappet en av nonnene. Kallinikos flyttet resten av nonnene fra Pasarea til klosteret Snagov for deres sikkerhets skyld. Deretter skrev han et protestbrev til guvernøren, som ga pasjaen ordre om å løslate nonnen. Pasjaen sverget på at han ville ødelegge klosteret Cernica og ta hevn over Kallinikos. Igjen fikk Kallinikos høre om pasjaens intensjoner, og han ba hele natten sammen med sitt presteskap om at klosteret måtte spares. Ved midnatt var pasjaen klar til å angripe klosteret, men først ba han om en kopp kaffe. En tjener ga ham kaffen, og da han gjorde det, skjøt han pasjaen. Men kulen traff posen med gullmynter han bar under skjorten, og dermed ble han ikke drept. I takknemlighet for sin redning sendte han gullet til Kallinikos og sa at det skulle brukes til å bygge en brønn for klosteret. Kallinikos fryktet et det var noe lureri, så han sa til tyrkerne: «Hvis dere ønsker, og hvis dere sier sannheten, da skulle dere selv bygge brønnen ved siden av broen». Arbeidere bygde brønnen på nordsiden av øya St. Georg, og den er kjent som Tyrkerbrønnen til denne dag.
Ved en annen anledning fortalte klosterets kokk Kallinikos at de ikke hadde mer mel. Han svarte: «La oss sette vårt håp til Guds Mor og St. Nikolas, og vi skal ikke mangle noen ting». Kallinikos gikk deretter til sin celle for å be foran de hellige ikonene og be St. Nikolas om å hjelpe dem. Et mirakel skjedde den kvelden etter vesper. En kjerre med to drivere kom til klosteret med en last med mel. De spurte p. Kharalampos, ekklesiarken, hvor de skulle laste av melet som deres herre hadde sendt som en gave. Da munken spurte etter navnet på deres mester, sa de at han ønsket å være anonym. Kallinikos feiret en moleben (takkegudstjeneste) til St. Nikolas før han gikk for å velsigne brødet, som ble brukt til å bake brød for brødrenes trøst.
I 1827 kom en viss mann til klosteret mens Kallinikos snakket med sin åndelige far Pimen. Mannen spurte om han kunne låne femti lei. En time etter at mannen hadde dratt, kom en ung mann til Kallinikos og kysset hans hånd og sa: «Hellige far, min far er død. Før sin død ba han meg om å gi tusen lei til klosteret. Jeg har ikke hele beløpet nå, men her er 500 lei, og senere vil jeg bringe deg 500 lei til». Kallinikos forsto at personen som hadde bedt om å få låne femti lei, hadde blitt sendt av Gud for å teste hans barmhjertighet og hans kjærlighet, og så hadde han fått ti ganger det beløpet igjen. P. Pimen spurte ham: «Hva tenkte du, p. Kallinikos, da du ga almissen til den mannen?» Hegumenen svarte: «Jeg ville gi ham hundre lei, men jeg hadde ikke så mye. Jeg ga ham femti og fikk 500 igjen. Som evangeliet sier: «Salig er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet» (Matt 5,7).
Etter matutin en morgen i juli 1829 var Kallinikos i sin celle og leste St. Nikolas’ biografi. Da han kom til sjette kapittel, falt han i søvn av tretthet etter hele nattens våking. Plutselig viste St. Georg seg i sin rustning og St. Nikolas seg i sin bispedrakt. Bak dem var p. Georg, den avdøde hegumenen av Cernica. St. Nikolas sa: «Stå opp, og bygg på denne øya en kirke viet til den hellige stormartyren Georg». St. Georg sa til ham: «Vi skal sende deg alt du trenger». Så sa hegumen Georg: «Ikke tvil i ditt hjerte». Etter å ha sagt dette, forsvant de.
Da p. Kallinikos våknet, fortsatte han å lese biografien om St. Nikolas helt til han nådde slutten. Deretter gikk han ut for å besøke sin åndelige far Pimen på den lille øya St. Georg for å spørre ham om denne visjonen kunne være en slags fristelse fra djevelen. P. Pimen svarte: «Nei, mitt barn, dette er ikke demonisk, men det er virkelig noe fra Gud. De samme tre personene viste seg også for meg tre ganger i natt og ga ordre om at arbeidet måtte begynne straks. Jeg har akkurat kledt på meg slik at jeg kunne overlevere deg disse instruksjonene».
På den tiden var det bare noen få celler på øya St. Georg, blant dem var cellen til den avdøde hegumen Georg, hvor p. Pimen nå hadde tatt opp sin residens. Det var også en liten kirke viet til St. Georg, en gave fra Bratovian. Ved siden av denne bygde Kallinikos en stor og vakker kirke. Med tiden ble St. Georgs ord oppfylt, og alt de trengte ble virkelig sørget for.
Flere år etter opprøret til Tudor Vladimirescu, inngikk en viss rumensk adelsmann en hemmelig avtale om å forvise fanariotene (gr: Φαναριωτες; det greske embetsmannsaristokratiet i tyrkisk tjeneste) fra landet og å velge en rumensk konge. De samlet inn penger og andre nødvendigheter til dette formålet. Midlene skulle oppbevares av biskop Joannicius, som bodde i Bucuresti. Adelsmennene fortalte ham at hvis planen mislyktes og hvis de måtte flykte fra landet, skulle pengene brukes til å bygge en kirke. Den hellige biskopen bidro også med noen av sine egne penger til denne summen. Under et utbrudd av kolera i 1831 kom biskop Joannicius til Cernica og betrodde alle pengene til Kallinikos. Byggingen av kirken hadde allerede begynt i 1823. Den ble fullført i 1836 og konsekrert på festen for Herrens forklarelse den 6. august samme år.
I januar 1838 ble kirken ødelagt av et stort jordskjelv. Helgenen restaurerte den og bygde celler nær ved, og han omga bygningen med sterke murer. Arbeidet ble fullført i 1842. I 1846 begynte han byggingen av en kirke i sketen Pasarea, som ble konsekrert året etter. Kallinikos bygde også en kirke i Buesti ved elven Baragan, og han bygde steinhus i landsbyen for oppsynsmennene. Han bygde også låver for dyrene i klosteret Cernica. Mange mennesker ble forbauset da han dyrket land og plantet piletrær midt på åkeren. Flere ganger da Alexander Ghica var guvernør, ble Kallinikos valgt til å bli metropolitt, men han avslo hver gang. Han hadde ikke noe ønske om å forlate klosteret hvor han hadde arbeidet i så mange år.
Rundt denne tiden var det noen i klosteret som forgiftet abbeden. Brødrene i klosteret ble svært triste over denne onde handlingen. Siden han var nær døden, ga han munkene det råd å velge en annen til å erstatte ham som hegumen. De valgte den svært fromme Benjamin Katulos. En natt da Kallinikos lå i sengen og ventet på at Herren skulle hente ham hjem, bønnfalt ham: «Å, Herre, min Gud, jeg tenkte ikke. Jeg ønsker ikke å dø av gift». I det øyeblikket syntes han å høre en stemme som sa til ham: «Du kommer ikke til å dø av gift. Stå opp og bli frisk, for snart skal du bli biskop av Râmnicu Vâlcea. Der vil du lede kirken på en riktig kurs, for noen har fått den til å avvike fra den sanne vei». Straks følte han seg fullstendig frisk. Han sto opp og gikk til kirken, hvor munkene sang midnattsofficiet. De var forbløffet over å se ham fullstendig tilfrisknet og stående på sin vanlige plass. De gikk til hans celle etter officiet for å spørre ham om hvordan han hadde blitt frisk så plutselig. Han gjenga alt det stemmen hadde sagt til ham, og de gledet seg alle og priste Gud.
Den utpekte guvernøren av Romania, Barbu Demetrius Stirbei, hadde akkurat vendt tilbake fra Den sublime port (det offisielle navnet på porten som førte til et kvartal med regjeringskontorer i Konstantinopel). Han var en intelligent mann og en god hersker. Som sådan bestemte han seg for også å få orden på kirkens anliggender, så han fikk valgt biskoper til å fylle de setene som var vakante.
Kallinikos ble den 14. september 1850 valgt til biskop av Râmnicu Vâlcea (tidligere Rîmnicu Vîlcea), en by i Valakia i Romania ved Olt, femten mil nordvest for Bucuresti, som hadde vært bispesete fra 1496. Han aksepterte stillingen svært motvillig og etter at fyrst Barbu Stirbei insisterte – han ønsket ikke å gjøre herskeren trist. Siden han ville måtte forlate sitt kloster for å utføre sine plikter som biskop, valgte munkene arkimandritt Nikander til å erstatte ham.
Munkene elsket sin åndelige far som hadde veiledet dem på veien til frelse gjennom sine ord og sitt eksempel. Da han forlot Cernica, ble det ringt med den store klokken inntil alle hadde samlet seg i kirken for å ta farvel med helgenen. Det var rundt 350 munker i klosteret på denne tiden, og selv de som var syke, sto opp fra sengen for å motta hans velsignelse en siste gang. Kallinikos trådte inn i kirken og leste bønnen om tilgivelse, og han ba dem om å overholde Kirkens og klosterets regler. Da gudstjenesten var over, forlot alle kirken og gikk utenfor og gikk til den ventende vognen til lyden av klosterets klokker. Mange gråt, og selv de hardeste hjertene myknet. Kallinikos tok med seg flere munker slik at de kunne assistere i den guddommelige liturgi i bispedømmet. På denne måten forlot han klosteret Cernica hvor han hadde levd i nesten 43 år, 32 av disse som hegumen.
Han ble bispeviet i metropolittkatedralen i Bucuresti den 26. oktober 1850. På grunn av at den biskoppelige residens i Râmnicu Vâlcea var ødelagt i en brann, var bispesetet flyttet til Craiova, hovedstaden i provinsen Olteni. Der ble han innsatt den 26. november, og den nye biskopen var 63 år gammel. På den lange reisen dit stanset han i flere byer og landsbyer, hvor folket hilste ham med det tradisjonelle brød og salt. I Craiova ringte kirkeklokkene, og mange mennesker sang sanger skrevet til hans ære. Så mange mennesker kom for å se ham at kirken for den hellige stormartyren Demetrios ikke hadde plass til dem alle sammen. Det ble sagt bønner for den nye biskopens helse, og offisielle representanter for byens presteskap og verdslige gratulerte ham og ønsket ham suksess i sin erkepastorale tjeneste.
Kallinikos begynte sitt arbeid neste dag ved å besøke kirker og klostre, og han korrigerte det som ikke var i samsvar med Kirkens orden. Hans dør var alltid åpen for de fattige og undertrykte, og han underviste sin flokk gjennom ord og personlig eksempel. Han smittet presteskapet med sin dynamikk fordi han brukte sin tid til pastorale oppgaver og oppmuntret dem til et åndelig liv inspirert av sine monastiske idealer.
Slik fortsatte tingene inntil 1854, da det brøt ut krig mellom Russland og tyrkerne. Dette var vanskelige tider for Romania, ettersom tyrkerne rykket inn i provinsen Olteni den 18. juli. Selv om Kallinikos hadde fått ordre om å vende tilbake til Bucuresti med sitt presteskap og sin stab, dro han i stedet til Râmnicu Vâlcea, det tidligere setet for bispedømmet. Kirken og de omliggende bygningene hadde blitt ødelagt da det brøt ut en brann der den 27. mars 1847. Kallinikos var i stand til å restaurere alt på to år.
Den hellige biskopen var også forfatter. Han skrev en «klagesang», ulike dikt og en «instruksjon» for munker, i tillegg til en krønike om hendelsene i 1821. Samtidig som bispesetet ble returnert til Râmnicu Vâlcea fra Craiova, etablerte Kallinikos en trykkpresse slik at han kunne trykke ritualbøker for kirkene, og åndelige bøker til de troendes oppbyggelse.
Kallinikos hadde evnen til å utføre mirakler, og mange mennesker var klar over det på den tiden. En ung munk som var nær ham og var i stand til å observere hans hellige liv, sa at han ble slått av biskopens åndelige liv, ettersom han hadde lest mye om livene til andre hellige fedre. Derfor forsto han at han tjente en levende helgen. Kallinikos kjente også andres tanker. Den samme unge munken fortalte senere at biskopen etter kveldsbønnen pleide å besøke ham og snakke med ham om tro og om hans plikter som munk. En gang lyttet han til biskopen og tenkte at Hans Nåde ville bli glorifisert (kanonisert) som helgen etter sin død. Kallinikos svarte på hans uuttalte tanker: «Hvorfor har du så høye tanker om meg? Jeg ber Gud om at mitt syndige legeme etter min død skal vende tilbake til jorden, og ikke dit hvor du tenker, min fromme munk». Munken ba om tilgivelse fordi han hadde hatt disse tankene om ham. Da ba biskopen ham om ikke å snakke om sin gave til å lese tanker så lenge han levde. Han sa: «Min sønn, det finnes munker og legmenn som er troende bare i ord. Deres tanker er imidlertid langt fra kristen rettskaffenhet, og derfor trenger de ikke å vite det du vet om meg. Etter min død kan du fortelle dem som er sanne kristne om meg, gjennom både tale og skrift.
En gang lot Kallinikos legemet av en person som lenge hadde vært død, forvandle til støv. Sommeren 1854 dro han opp elven Valea Jiului til sketen Lainici. Mange av de troende fra alle landsbyene kom ut for å motta hans velsignelse. Blant dem var sønnene til en viss velstående mann som var død en tid tidligere. De ba biskopen om å bli i deres hjem den natten, ettersom dagen etter var lørdag og de ønsket at han skulle feire en minnegudstjeneste for deres far. Biskopen gikk med på å overnatte i deres hjem. Med stor sorg fortalte de at deres far nå hadde vært død lenge, men at legemet ennå ikke var forvandlet til støv. De åpnet hans grav tre ganger og hadde fått biskoper og prester til å forrette minnegudstjenester for ham. Ettersom legemet fortsatt ikke var gått i oppløsning, trodde de at en eller annen slags forbannelse var kastet over ham.
Neste dag feiret Kallinikos den guddommelige liturgi i landsbykirken. Deretter gikk han til mannens grav, som hadde blitt åpnet for fjerde gang. Legemet ble tatt ut av graven og plassert ved kirkeveggen. Alle hans klær så ut som om de var nye. Etter liturgien leste biskopen opp bønnen for tilgivelse av alle synder. Mens han leste, begynte mannens kropp å forvandles til støv, først føttene. Da bønnen var ferdig, var det ikke noe igjen av kroppen bortsett fra en haug med støv og noen hvite ben. De som var til stede, begynte å prise Gud, som hadde utrustet biskop Kallinikos med slike mirakuløse krefter.
Etter tre dager ved sketen i Lainici, gikk Kallinikos av gårde på en fjellsti mot kirken. Men ved en viss høyde stanset han plutselig, satte seg ned på bakken og begynte å gråte. En av hans disipler spurte om han var blitt syk. Han svarte: «Nei, min sønn, men jeg trodde ikke at jeg ville overleve den eldste i Cernica. Eldste Nikander har falt i søvn». Disippelen noterte seg det eksakte tidspunktet for samtalen. Senere, da han dro til Bucuresti i forretninger, stanset han i Cernica. Der fikk han vite at eldste Nikander virkelig var død nettopp den dagen og i den timen da han hadde snakket med Kallinikos i fjellene.
Ved en annen anledning helbredet Kallinikos en kvinne som var blitt besatt av en demon. Han utførte dette miraklet i en av kirkene i Râmnicu Vâlcea. Det skjedde i nærvær av p. Kostako, erkepresten i den byen, arkimandritt Anastasius Baldovin og landeieren Kostako, som bygde sketen Frasinei og andre sketer. Kallinikos hadde akkurat feiret den guddommelige liturgi da han ble bedt om å lese en bønn for en kvinne som var ganske syk. Hun var besatt av en ond ånd og måtte holdes av fire menn. Hennes klær var fillete og istykkerrevet, og hun skrek så skummet frådet om munnen. Det var bare ned store vanskeligheter at de hadde fått brakt henne til biskopen og fikk henne til å knele. Biskopen leste bønnen, velsignet henne tre ganger og sa: «Stå opp i Vår Herres Jesu Kristi navn». Straks sto kvinnen opp, fullstendig helbredet i sjel og legeme. Hun bøyde seg for de hellige ikonene og takket Gud. Hun ba om noen klær, siden hun ikke ville gå i de fillene hun hadde på seg.
Kallinikos helbredet også sønnen til landeieren Kostako, som viste tegn på epilepsi. Hver dag syntes han å bli verre. Da den unge mannen falt på bakken med skum rundt munnen, gikk landeieren til biskopen og fortalte ham om sin sønn. Biskopen svarte: «Gå hjem og be til Guds Mor». Da Kostako kom hjem, fant han sin sønn i bønn foran et ikon av Theotókos. Den unge mannen fortalte sin far og sin familie: «Dere skulle også be til Guds Mor. Ser dere ikke hvordan biskopen ber? Nå skal jeg ikke være syk lenger».
Kostako dro tilbake til biskopen for å takke ham for dette miraklet. Ved porten til sitt hjem møtte Kostako arkimandritt Anastasius Baldovin, som bar et sølvrelikvar med hodet av den hellige martyren Merkurios. Munken spurte ham hvor han skulle. Han svarte: «Jeg skal gå for å takke biskopen fordi min sønn har blitt frisk». P. Anastasius sa da: «Hans Nåde har sendt meg hit med relikvien av St. Merkurios slik at den sønn kan ære den». Fra det øyeblikket var den unge mannen fullstendig frisk.
En viss bonde i landsbyen Muereasca-Vâlcea hadde en datter som var syk. Hun kunne ikke bli brakt til biskopen i den nærliggende sketen Frasinei fordi Kallinikos ikke tillot kvinner der. Han fulgte eksemplet til den hellige Athanasios av Athos, som ikke tillot kvinner å sette sin fot på Athosfjellet, den allhellige Theotókos’ hage. En tavle var blitt plassert på grensen mellom sketen og Muereasca-Vâlcea med denne inskripsjonen: «Kallinikos, ved Guds Nåde biskop av Râmnicu Vâlcea og Noul Severin, beordrer at ingen kvinne må sette sin fot bortenfor dette sted».
Ingen var ulydig mot denne ordren, ettersom folket var redde for å gjøre det. Men sommeren 1862 eller 1863 krysset en jente fra Muereasca grenselinjen uten å vite det mens hun sprang etter en ku. Hun ble da syk og hadde anfall. Hennes foreldre ba landsbypresten om å be Kallinikos om å tilgi henne og helbrede henne. Da biskopen hørte om dette, gikk han med på å gå for å treffe jenta. Da han kom inn i huset, fant han jenta til sengs og med store smerter. Han spurte: «Kjenner du igjen meg?» Den syke nikket på hodet. Mens han kjærtegnet hennes hode sa biskopen til henne: «Du kommer til å bli frisk, ja, du vil bli frisk. Jeg har tilgitt deg. La oss nå be Herren om at han også må tilgi deg». Han leste bønnen om tilgivelse og sa til henne igjen: «Ja, du vil bli frisk». Jenta ble selvfølgelig helbredet, og nyheten om miraklet spredte seg i hele distriktet. Kallinikos utførte lignende mirakler i de sytten årene han tjente som biskop av Râmnicu Vâlcea.
Biskop Kallinikos var også en inspirert patriot. Som biskop deltok han i den offentlige debatten om det rumenske land og var medlem av ad hoc-komiteen som utarbeidet Unionen av fyrstedømmene. Han var også medlem av den valgforsamlingen som den 24. januar 1859 valgte Alexandru Ioan Cuza til fyrste av Moldavia og Valakia. I et pastoralbrev til erkeprest og prester i sitt bispedømme, oppfordret han dem til å ære sitt land og dets herskere, og ikke å spare noe offer for den borgerlige orden skyld, for «en god kristen er også en god patriot».
Da Kallinikos nådde sin åttiårsdag, begynte han å føle at døden nærmet seg. Han hadde tjent Herren i 62 år, og han var sterkt svekket av alt sitt arbeid, og han syntes at han skulle trekke seg tilbake fra sine biskoppelige plikter. Han bestemte seg for å vende tilbake til klosteret Cernica, hvor han ønsket å bli gravlagt. Den 24. mai 1867 kom han til klosteret, hvor han så noen av de munkene han hadde kjent i sine yngre dager. Da han så seg rundt, så han mange påminnelser om sine tidligere resultater. Der var øya St. Georg og kirken St. Georg, som han hadde bygd og omgitt med sterke murer. Alt på dette stedet var kjært for ham, og det var passende at han skulle komme dit for å hvile, og også å dø.
Den andre dagen etter sin ankomst gikk Kallinikos inn i kirken og ba lenge foran de hellige ikoner. Etter gudstjenesten delte han ut prosfora til alle og ga dem sin velsignelse. Deretter vendte han tilbake til sin celle, som han aldri siden forlot igjen før mot slutten av sitt liv. I nesten ett år ble den hellige værende i sin celle. På skjærtorsdag 1868 tilkalte han syv prester for å komme og tildele ham salvingens mysterium (sakrament). Ved slutten av ritualet sa han til dem: «Patre, be til Herren for meg, for snart skal vi skilles».
På den strålende dagen for Kristi oppstandelse ba han en av prestene om å bringe ham den hellige kommunion. Etter å ha mottatt de hellige mysterier, mottok han en av munkene som ønsket å få hans velsignelse til å reise til Râmnicu Vâlcea, hvor han var blitt sendt. Biskopen svarte: «Du skal dra den 11. april, men inntil da les bønneregelen for meg, siden jeg i min svakhet ikke kan lese den selv». Klokken fem om morgenen på den spesifiserte datoen ba biskopen sin disippel Germanos om å gi ham en ren skjorte, for flere høyt rangerte personer hadde kommet for å ta farvel med ham. Kallinikos ba også om at et kors skulle plasseres i hånden hans. Han kysset det og sa: «Hellige kors, hjelp meg». Han la hodet på brystet til p. Germanos, sukket tre ganger og oppga sin sjel til Gud.
Kallinikos sovnet inn i Herren den 11. april 1868. Ikke bare visste han tidspunktet for sin egen død, men han forutsa også datoen for metropolitt Nifon, sin åndelige sønn. Da metropolitten kom for å skrifte for ham, snakket den hellige med ham en tid. Da metropolitten dro, kom p. Germanos inn i Kallinikos’ celle. Helgenen fortalte ham at det var håp om at Nifon ville leve i enda syv år. Han fortsatte: «Min sønn, syv år etter at de graver meg opp, vil metropolitt Nifon selv bli plassert i graven». Slik skulle det også gå. Syv år senere, den 5. mai 1875, døde metropolitt Nifon.
Kallinikos kom også med profetier for landet Romania. Han forutsa at en utenlandsk fyrste ville bli satt på tronen, at den russiske tsaren i 1877 ville krysse Donau med sin hær og utkjempe slag mot tyrkerne, og at det ville bli en stor krig, «slik som det aldri har vært på jorden» (Første verdenskrig).
Nyheten om helgenens død spredte seg raskt til Bucuresti og til andre byer. Mange mennesker kom til Cernica for å se den hellige biskopen for siste gang. Biskop Kallinikos var kledd i de klærne han hadde fått som gave fra Sava Brancoveanu da han ble bispevigslet. Han ble brakt til kirken sittende i en stol med evangeliet og en stav i hendene. Han ble værende der i to dager. Lørdag den 16. april 1868 kom metropolitt Nifon til Cernica sammen med fire biskoper og sang liturgien for en avdød sjel sammen med alle prestene i klosteret. Deretter ble Kallinikos gravlagt i forhallen til kirken St. Georg.
Kallinikos døde i fattigdom, for han ga bort alt til enker og foreldreløse, ga midler til bygging av kirker, og også til andre veldedige formål. 87 år etter hans død bestemte den hellige synode i den rumenske ortodokse kirken våren 1955 å helligkåre Kallinikos. Helligkåringsseremonien ble feiret i Cernica den 23. oktober 1955, med rundt tretti biskoper, utallige munker og hundretusener av troende samlet fra hele landet. Hans minnedag er dødsdagen 11. april. Han var den første helligkårete rumenske biskop.
Kilder: Infocatho, oca.org, ro.orthodoxwiki.org, crestinortodox.ro - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 18. november 2011