Den hellige Laurentius (ru: Lavrentij; Лаврентий) levde på 1100-tallet i Russland. Han var først eremitt i klosteret for stormartyren Demetrius, bygd av storfyrst Izjaslav av Kiev nær byporten i Kiev, i dag hovedstaden Kyjiv i Ukraina. Senere flyttet han over til Huleklosteret i Kiev.
Huleklosteret ble grunnlagt i 1051 av den hellige Antonios Petsjerskij (983-1073). Klosteret ligger på en bratt skråning på vestbredden av elven Dnjepr sør for dagens bysentrum, og består av et forgrenet system av huler og underjordiske kirker. Klosteret består av to områder. Den eldste delen kalles nå «Nedre lavra» eller «De fjerne hulene». Da Antonios i 1057 trakk seg tilbake til en nærliggende hule hvor han gravde seg en ny celle, ble dette starten på «Øvre lavra» eller «De nære hulene» (ru: Blizjnie pesjtsjery), som også kalles St. Antonios-hulene. De fjerne hulene kalles også St. Theodosios-hulene etter klosterets andre hegumen, den hellige Theodosios Petsjerskij (ca 1008-74). I 1926 stengte sovjetregjeringen Huleklosteret, og først i 1992 vendte de ortodokse munkene tilbake.
Mens Laurentius var eremitt i De fjerne hulene i Huleklosteret, ble han benådet med helbredende evner. I 1182 ble han utnevnt til biskop av Turov i regionen Minsk i det nåværende Hviterussland. Der etterfulgte han den hellige Kyrillos av Turov. Han døde i 1194 og ble gravlagt i De nære hulene i Huleklosteret.
Hans minnedag er 29. januar. I tillegg feires han den 28. september, som er synaxis (= fellesfest) for de hellige fra «De nære hulene» i Huleklosteret i Kiev. I tillegg feirer Den ortodokse kirke på andre søndag i fastetiden en «Synaxis for alle de monastiske fedre i Huleklosteret».