Den hellige Lucia av Campania og 22 ledsagere (d. 301)

Den hellige Lucia av Campania og hennes ledsagere (d. 301)

De hellige Rictiovarus, Antoninus, Lucian, Isidor, Dion, Diodorus, Cutonius, Arnosus, Capicus og Satyrus og tolv andre

Den hellige Lucia (Luceja) levde på slutten av 200-tallet og kom fra regionen Campania (Campagna) i Sør-Italia. Helt fra hun var ung, viet hun seg til Gud og levde strengt og kyskt. Mens hun fortsatt var ganske ung, ble hun tatt til fange og fraktet bort til et fremmed land. Det finnes to versjoner når det gjelder hvem som bortførte henne:

Den første versjonen sier at det var den hellige Rictiovarus (Rictius Varus, Rixius Varus), som hadde tittelen vicarius, som er en vikar for en død eller fraværende provinsguvernør. Rictiovarus forsøkte først å tvinge Lucia til å ofre til avguder, men hun sto fast i sin tro og var villig til å akseptere tortur for Kristi sak. Rictiovarus ble da fylt av respekt for henne og tillot til og med henne og hennes tjenere å få et separat hus, hvor de levde avsondret og tilbrakte tiden i uavbrutt bønn. Hver gang Rictiovarus dro avgårde på et militært felttog, ba han ærbødig om Lucias bønner, og han vendte seierrik tilbake.

Rictiovarus er en mytisk og trolig fiktiv skikkelse. Han skal ha vært romersk prefekt i Gallia på slutten av 200-tallet, og Martyrologium Romanum inneholder mange referanser til ham. Han ble utnevnt av keiser Diokletians (284-305) medregent i vest, Maximian Herculeus (286-305), og han skal ha vært svært blodtørstig og full av hat til kristne. Han skal ha drept mange martyrer, og han nevnes i lidelseshistoriene til de hellige Valerius og Rufinus av Soissons (d. ca 287), Quintinus av Augusta Veromanduorum (d. ca 287), Thyrsus, Bonifatius og Palmatius av Trier og deres ledsagere (d. 302), Justus av Beauvais (d. 303), Fuscian, Victoricus og Gentian av Amiens (d. ca 287) og Crispin og Crispinian (d. ca 287). I legenden tar han livet av seg selv i desperasjon etter å ha mislyktes med å drepe Crispin og Crispinian, men andre kilder hevder altså at han omvendte seg og selv ble en kristen martyr. Men moderne forskere ikke bare avviser historien om hans omvendelse – de betviler også hele hans eksistens.

Den andre versjonen sier at Luceja (it: Luceia) var en from romersk borger (civis urbica) fra Romas omegn (Urbicaria) og ble ført bort i fangenskap av barbarkongen Aucejas (Aucius, it: Auceia), som på grunn av hennes skjønnhet brant av kjærlighet til henne. Men da hun bekjente for ham at hun allerede var forlovet med Jesus Kristus, ble kongen fylt av ærefrykt for henne. Han lot henne tilvise en passende bolig og ga hennes tjenestejenter som fikk streng ordre om å være lydig i alle ting til denne store jomfruen som æret den Gud som bodde i himmelen. Luceja bega seg til sine gemakker og takket Gud under bønn og faste dag og natt for denne store nåde. Samtidig ba hun svært ofte for kongen og hans hus, og kongen takket hennes vedvarende bønner for sin strålende seier over en fiende, og derfor æret han henne også som en mor.

Ifølge begge versjonene fikk Lucia etter tyve år høre at keiser Diokletian (284-305) hadde begynt en forfølgelse mot kristne, og hun overtalte da Rictiovarus (alternativt Aucejas) til å sende henne tilbake til Italia, hvor hun ønsket å forherlige Herren med martyriet sammen med sine landsmenn. Under innflytelse av Lucia hadde hennes vert allerede tatt imot kristendommen på den tiden, og han lengtet til og med etter martyriet. Han lot sitt følge og sin familie bli værende igjen mens han selv dro til Roma sammen med Lucia.

Etter at de hadde oppholdt seg noen få dager i Roma, ble Luceja arrestert og ført for byprefekten Aelius. Da hun nektet å ofre til gudene lot han henne halshogge med sverd. Da Rictiovarus (alternativt Aucejas) så dette, trådte han frivillig frem for prefekten og ba om å bli halshogd, ettersom han mente at han ved å utgyte sitt blod ble en kristen. Derfor mottok også han martyrkronen.

Etter de to ble også 21 andre martyrer halshogd, nemlig de hellige Antonius (Antoninus), Hereneus (Serenus), Diodorus (Theodorus), Dionysius, Apollonius, Apamius, Pronicus, Loteus, Orion (Oronus), Papicus (Papianus), Satyrus, Viktor og ni andre hvis navn bare er kjent for Gud. I andre martyrologier opptrer andre navn, som de hellige Lucian, Isidor, Cutonius, Cotyius, Arnosus, Capicus. Noen sier at det i alt var 24 martyrer som led martyrdøden sammen med Lucia og Rictiovarus, mens andre martyrologier har langt færre navn. Den Diodorus som står i Martyrologium Romanum, er ifølge bollandisten Papebroch identisk med den hellige Theodorus (25. juni).

I den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum står det den 6. juli:

Eodem die sanctae Luciae Martyris, quae, natione Campana, a Rixio Varo Vicario tenta et acriter cruciata, eumdem convertit ad Christum; quibus adjuncti sunt Antoninus, Severinus, Diodorus, Dion, et alii decem et septem, qui in passione collegae et in corona fuere consortes.

På samme dag, den hellige Lucia, martyr, fra Campania. Hun ble arrestert og hardt torturert av viseguvernør Rictiovarus, som hun konverterte til Kristus. Til dem ble tillagt Antoninus, Severinus, Diodorus, Dion og sytten andre, som delte deres lidelser og martyrkroner.

Deres martyrdød skjedde i år 301, i kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305) og hans medregent i vest, Maximian Herculeus (286-305). Deres minnedag er 6. juli både i Martyrologium Romanum og hos grekerne, mens de hos andre også står den 1. juli. Denne Lucia er en annen enn den Lucia som ble drept i Thessaloniki sammen med mange andre, selv om flere av deres ledsagere har samme navn. Bollandistene minnes dem den 25. juni.

Dette er en av fire martyrgrupper som står oppført i Martyrologium Romanum med hver sine minnedager, men det er høyst sannsynlig snakk om de samme martyrene, se De 24 romerske martyrer (24. juni).

Notisene om disse martyrene er svært obskure og intrikate, ikke bare med hensyn til deres antall og navn, men også tid og sted for deres martyrium. I de eldste manuskriptene av Martyrologium Hieronymianum er det hele syv notiser om dem og med betydelige forskjeller: Den 1. og 25. juni omtales bare Luceja og Aucejas i Tessaloniki; den 24. juni i Roma med 62 eller 22 ledsagere; den 25. juni bare Luceja i Alexandria og Tessaloniki; den 26. juni både i Roma og Alexandria, men med varianten Diogenes for Aucejas; den 1. juli begge i Roma, men med åtte eller ni ledsagere; den 18. og 19. desember også i Roma og med tyve ledsagere, hvorav bare tolv er navngitt.

I dette mangfoldet og forvirringen er det umulig å finne ut deres egentlige Dies Natalis, ettersom ingen andre kilder kommer oss til unnsetning. Florus av Lyon bestemte seg for den 25. juni, og hans valg, via Ado av Vienne og Usuard, ble tatt opp i Martyrologium Romanum, hvor jomfruen Luceja med 22 ledsagere legges til Roma. Florus kjente trolig den passio som eksisterer i dag, som bollandistene Papebroch Delehaye bedømte ganske velvillig, noe som virker noe overdrevet, ettersom denne passio ikke har noen historisk verdi. Bortsett fra det faktum at forfatteren ikke indikerer noen tid eller sted for hovedpersonenes martyrium og begravelse, er historien uten faktagrunnlag og avsløres som inkonsekvent og usannsynlig.

Luceja fremstilles som en romersk religiøs jomfru som ble fanget av barbarkongen Aucejas og motsto sin herres smiger, og det endte med at han beundret hennes tro og heltemot og gikk over til å henne til å følge hennes religion. Etter tyve års fangenskap fikk Luceja en visjon om å vende tilbake til Roma for å lide martyrsøsen. Aucejas forlot da familien og riket og fulgte henne. En gang i Roma blir Luceja arrestert, og fordi hun nektet å ofre til de romerske gudene, ble hun snart drept. Så kom også Aucejas til prefekten, og til tross for at han var hedning, krevde han og fikk lov til å følge skjebnen til Luceja. Kort tid etter ble tyve kristne arrestert og drept (som må være 21, for det nevnes tolv ved navn og ni andre blir sagt å være kjent bare av Gud).

Selvfølgelig kan man ikke stole på denne historien for å godta den historiske eksistensen av disse martyrene, spesielt som martyrer i Roma. Luceja er helt ukjent for de eldste og mest originale hagiografiske og liturgisk kilder. Men Lucejas og Aucejas’ passio er grunnlaget for en annen feilaktig hagiografi som ble sanksjonert av det romerske martyrologiet og dermed er den varianten vi kjenner best. Synaksariene i Konstantinopel oppsummerer en kort deres passio den 6. juli, men i stedet for Aucejas har de transkribert «Rizio vicario», og da i begynnelsen av samme passio Luceia sies å være fra territorio suburbicario, tenkte oversetteren på den romerske landsbygden og gjenga det som Campania.

Da Martyrologium Romanum ble revidert på slutten av 1500-tallet av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, transkriberte han denne historien fra Synaxarion uten å innse at det var gruppen han allerede hadde nevnt den 25. juni. Han korrigerte navnet Rizio vicario til Rictiovarus (it: Riziovaro) og la ikke martyrgruppen til Roma, men til regionen Campania (Campagna). Så ved siden av den mystiske gruppen av Luceja og ledsagere, romerske martyrer, som markeres den 25. juni i det romerske martyrologiet, finnes også gruppen Luceia og ledsagere, martyrer av Campania, den 6. juli.