De hellige Saturnin og Sisinnius av Roma (d. ~308)

Den hellige Saturnin (lat: Saturninus; it: Saturnino) var en tidlig martyr som ble gravlagt ved Via Salaria i Roma en 29. november i et ukjent år. Dette er det eneste som er helt sikkert om ham. Det vi ellers vet om denne Saturnin, finnes i den hellige pave Marcellus Is (306-08) lidelseshistorie (passio), som riktignok ikke er fullstendig pålitelig. Den hellige pave Damasus I (366-84) forteller at han kom fra Kartago i Nord-Afrika, nå ruiner i en forstad til Tunis, hovedstaden i Tunisia. Der ble han presteviet. Han ble arrestert under forfølgelsene i Kartago under keiser Decius (249-51) og ble torturert og deretter forvist. Han dro deretter til Roma, og kom deretter til Roma.

En variant av hans historie sier at hvor han sannsynligvis led martyrdøden i forfølgelsene under keiser Valerian (253-60). En annen variant sier at han levde mye lenger og ble en gammel mann. Sammen med den unge diakonen Sisinnius (Sisinius; it: Sisinio) ble han på grunn av sin kristne tro dømt til hardt tvangsarbeid under keiser Diokletian (284-305). Dette skjedde i den perioden da keiser Konstantins medkeiser Maximinus Daza (305-13) [eg Gaius Valerius Galerius Maximinus, opprinnelig Daia, vanligvis kjent som Maximinus Daia eller Daza] kom tilbake fra Afrika.

Selv om Saturnin allerede var en gammel mann, måtte han slepe sand til byggingen av Diokletians termer. Likevel hadde han tid og krefter til å omvende mange lidelsesfeller under slavearbeidet. Da vokterne oppdaget dette, ble Saturnin og Sisinnius satt i fengsel, hvor de ble satt på en utilstrekkelig diett for å svekke dem. Deretter ble de strukket på pinebenken, pisket og til slutt halshogd rundt 308 ved Via Nomentana, to mil fra byen.

Minneplate med pave Damasus' inskripsjon

Allerede Depositio martyrum, en fortegnelse over martyrgravene i Roma fra år 354, forteller at Saturnin ble gravlagt i Thraso-katakomben (coemeterium Thrasonis) (it: Trasóne) der Via Salaria Nova krysser Via Yser i Roma. Der står han oppført under datoen 29. november. Pave Damasus I (366-84) utsmykket den graven som ble tilskrevet Saturnin, med en metrisk inskripsjon som er den eneste historisk pålitelige kilde til hans biografi. Fortellingen om hans halshogging sammen med Sisinnius er en senere legendarisk tilføyelse.

Over hans grav ble det reist en basilika nær kirken for de hellige Chrysanthus og Daria, trolig allerede på 400-tallet. Den brant ned og ble gjenoppbygd i pontifikatet til pave Felix III (IV) (526-30). Ifølge Liber Pontificalis ble den restaurert under pavene Hadrian I (772-95) og Gregor IV (827-44), men den forfalt senere i middelalderen. I dag befinner det seg en sognekirke i nærheten som er viet til Saturnin. Den ble bygd i pontifikatet til pave Pius XI (1922-39).

Saturnins minnedag ble tidlig ført opp i Martyrologium Hieronymianum, og under den hellige pave Gelasius I var han representert i en messe. Minnedagen for Saturnin og Sisinnius er 29. november og deres navn står i Martyrologium Romanum. Minnedagen ble strøket i Kirkens generalkalender i 1969 og henvist til lokale og spesielle kalendere. De har ingen forbindelse med de hellige Cyriacus, Largus og Smaragdus, som det feilaktig er blitt hevdet. På grunn av en forveksling med denne Saturnin ble dette også minnedagen for den hellige Saturnin av Toulouse (d. ca 250).

Relikviene av Saturnin og Sisinnius ble overført til sentrum av Roma lenge før basilikaen over deres grav forfalt. Saturnins relikvier ble overført til kirken Santi Giovanni e Paolo på Monte Celio, mens Sisinnius' kom til basilikaen San Sebastiano.

Etter flere translasjoner internt i kirken Santi Giovanni e Paolo flyttet kardinal Filippo Paolucci Saturnins relikvier den 22. april 1726 til det første alteret på høyre side etter først å ha identifisert dem. I den anledning ble et fragment av relikviene donert til pave Benedikt XIII (1724-30). En ny identifikasjon ble gjennomført den 7. januar 1949 av kardinal Marchetti Selvaggiani. I Roma finnes noen relikvier av Saturnin også i kirken Santi Silvestro e Martino ai Monti og i Santa Maria in Via Lata, mens deler av en arm og deler av hodet er i kirken Santi Vincenzo e Anastasio alla Regola. Pave Gregor XIII (1572-85) innvilget den 20. juni 1581 total avlat til de troende som besøkte basilikaen på Monte Celio på Saturnins dies natalis, og den salige pave Johannes XXIII (1958-63) ga autorisasjon til pasjonistene, som har hatt ansvaret for kirken fra 1773, til å feire en messe av 3. klasse på samme dag.

Den 29. november 1987 ble relikvier av Saturnin ført i prosesjon fra kirken Santi Giovanni e Paolo til kirken San Saturnino Martire som var bygd på 1930-tallet som sognekirke for bydelen som hadde reist seg mellom Via Nomentana og Via Salaria. Pave Pius XI ga i audiens den 22. juni 1932 sin kardinalvikar Francisco Marchetti Selvaggini i oppdrag å bygge kirken, som ble overlevert til Romas sekularpresteskap med vikardekretet Assiduo vigilantique cura av 1. januar 1935. Kirken ble konsekrert den 6. januar 1935. Den er tegnet av arkitekten Clemente Busiri Vici.

Ifølge legenden ble levningene av Saturnin og Sisinnius brakt til Toffia i provinsen Rieti i regionen Lazio i 558. Begges relikvier ble brakt fra kirken Sant'Antimo i Cures, som var ødelagt av sarasenerne. Det fortelles at da vognen med de to kistene kom til Toffia, knelte hestene ned og nektet å gå videre, samtidig som klokkene i kirken San Lorenzo begynte å ringe av seg selv. Dermed ble levningene av de to martyrene anbrakt der. I denne kirken, San Lorenzo Martire i Toffia, er det et kapell viet til Saturnin fra 1665 og et viet til Sisinnius fra 1776.

På grunn av sin anstendige alder kalles denne Saturnin også «Saturnin den Eldre», San Saturnino il Vecchio.