Noen forskere hevder at Beccaria ble kreert til kardinaldiakon i konsistoriet i desember 1255 av pave Alexander IV (1254-61), mens andre hevder at han ikke var kardinal, men hadde stillingen som vikar for kardinal Ottaviano degli Ubaldini. Pave Alexander IV sendte ham til Firenze som pavelig legat, med mandat til å søke en avtale mellom fraksjonene guelferne og ghibellinerne i byen. Etter at keiser Fredrik II døde i 1250, hadde guelferne tatt over i Firenze, noe som førte til en lang rekke hevnaksjoner og utrensinger som kulminerte med at ghibellinerne ble forvist og deres hjem ødelagt. Ghibellinerne var pro-tyske og pro-keiserlige, mens guelferne var pavetro.
I 1258 ble Tesaurus Beccheria arrestert etter anklager om at han i hemmelighet hadde forhandlet med Manfred av Sicilia for å oppmuntre til av retur av ghibellinerne til Firenze. Han ble stilt for retten og dømt til døden, og den 12. september 1258 ble han henrettet ved halshogging på den gamle Piazza di Sant’Apollinare, nå Piazza San Firenze. Henrettelsen gjorde at byen Firenze ble ilagt pavelig interdikt som varte i over syv år. Drapet på abbeden forårsaket også fordømmelse fra byen Pavia, som truet med å fengsle de florentinske kjøpmennene og å konfiskere deres eiendeler. Florentinerne svarte, gjennom pennen til poeten og politikeren Brunetto Latini (ca 1220-94), at om abbeden hadde stått opp tusen ganger, hadde han fortjent døden tusen ganger. Det er mulig at nyheten om utnevnelsen av Tesaurus til kardinal hadde blitt spredt for å forhindre at de florentinske guelferne eksekverte dødsdommen mot ham.
Den store florentinske dikteren Dante Alighieri (1265-1321) kunne ikke tilgi et slikt forræderi mot sin fødeby, og i sitt store diktverk «Den guddommelige komedie» (Divina Commedia) plasserte han Tesaurus Beccheria i helvetes niende sirkel blant forræderne: Tu hai dallato quel di Beccheria di cui segò Fiorenza la gorgiera; i Magnus Ullelands gjendikting: «Om du vart spurd om kven du såg av andre, har du på sida han frå Beccheria, som fekk sin nakke kutta i Firenze» (Inferno 23. JULI 2014II, 118-119).
Tesaurus’ minnedag er dødsdagen 12. september, men 4. september nevnes også i det benediktinske martyrologiet. Noen kilder kaller ham hellig (San Tesauro). I et bilde av Domenico Pestrini fra 1600-tallet, bevart i kapellet San Bernardo i basilikaen Santa Prassède i Roma, vises noen scener fra Tesaurus’ liv. Vallombrosanerne har siden 1198 hatt ansvaret for kirken Santa Prassède.
I mai 1600 ble det gjenfunnet en grav i Vallombrosa med levningene av ti av ordenens salige som var gravlagt nær fundamentene til klokketårnet. Relikviene ble identifisert og stilt ut for de troendes venerasjon den 21. august 1600 av biskop Alexander Marzi Medici av Fiesole (1596-1605). Den 1. august 1604 ble levningene av de ti salige skrinlagt i et nybygd kapell i klosterkirken som samtidig ble vigslet til dem. Dette kapellet ble utvidet i 1757, og der ligger relikviene fortsatt. De ti minnes i ordenen den 1. august (translasjonsdagen), men deres kult har aldri fått noen formell anerkjennelse av Rituskongregasjonen i Roma. De ti salige (dieci beati) er Rudolf (Rodulphus), død den 12. november 1076; Rusticus, død den 12. mars 1092; Erizzo (Ericius), død den 9. februar 1094; Albert, død i 1094; Hieronymus, en eremitt, død i 1124; Melior, prest og eremitt, død den 26. mars 1108; Benignus Visdomini, død den 17. juli 1236; Orlandus, en streng botgjører, død i 1242; Tesaurus Beccheria, kardinal og martyr, død den 12. september 1258; Michael Flammini, død rundt 1370.
Kilder: it.wikipedia.org, zeno.org, Miranda, annasromguide.dk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 23. juli 2014