Den salige Benignus Visdomini (1136-1236)

Den salige Benignus (it: Benigno) ble født i 1136 i Montevarchi i provinsen Arezzo i regionen Toscana i Midt-Italia. Det er allment akseptert, men ikke dokumentert, at Benignus tilhørte familien Visdomini fra Firenze, samme familie som den hellige Johannes Gualbertus kom fra. Dette er registrert i litteraturen i Vallombrosa først på slutten av 1600-tallet, dessuten finnes andre og relativt eldre indikasjoner for at han hadde etternavnet Benizzi, slik det oppgis i rapporten fra oppdagelsen av de påståtte relikviene i år 1600.

Hans anonyme biografi Vita Sancti Benigni, som ble skrevet nesten hundre år etter hans død, sier at Benignus ble født i Montevarchi og antyder at han ble ordinert til prest og deretter fikk et kirkelig beneficium i kirken i Figline Valdarno i provinsen Firenze, ikke langt fra Montevarchi. Biografien forteller at hans monastiske kall modnet etter «en emosjonell krise», andre kilder skriver at han «falt i synd», men som bot foretok Benignus i alle fall en pilegrimsreise til apostlenes graver i Roma.

Da han kom tilbake, trådte han inn hos vallombrosanerne (Congregatio Vallis Umbrosae Ordinis Sancti Benedicti – CVUOSB) eller (Ordo Sancti Benedicti Vallombrosae – OSBVall) i deres moderkloster i Vallombrosa. Hans biografi mangler kronologiske indikasjoner i teksten, bortsett fra en vag referanse til at han ble akseptert i klosteret av abbed Terzo (1179-90). Den unge munken anmodet om å kunne vie seg til en mer streng observans i en av eremittcellene nær det store klosteret i Vallombrosa.

Det første dokumentet som er relatert til Benignus, er fra 1195 og henviser til hans aktiviteter som abbed av klosteret San Salvi i en forstad til Firenze. Ledelsen av dette viktige vallombrosanske klosteret medførte også embetet som ordenens visitator, og da ordensgeneralen Martin døde, ble Benignus valgt til abbed av Vallombrosa og dermed ordenens generalabbed. Valget må ha funnet sted mellom slutten av 1201 og begynnelsen av 1202, ettersom forgjengerens død dateres til 29. november 1201, mens det første dokumentet fra Benignus som abbed av Vallombrosa, er fra 22. februar 1202.

Benignus’ embetstid som abbed var mer enn tretti år, en av de lengste i Vallombrosas historie. Den var også en av de viktigste periodene i livet til denne toskanske kongregasjonen, som nådde høyden på sin økonomiske velstand og sin største geografiske utstrekning. I begynnelsen av sin periode som abbed måtte Benignus imidlertid dempe symptomene på begynnende forfall, som ble akutt etter krisen ordenen gjennomgikk i andre halvdel av 1100-tallet, da mange av vallombrosanerne støttet det keiserlige skisma og en av dem, Johannes av Strumi, ble til og med valgt som motpave Callistus III (1168-78).

Mens Benignus’ arbeid var rettet mot bileggelsen av gamle religiøse spenninger, prøvde han også å styrke den tradisjonelle sentraliseringen av ordenen, som var svekket av uavhengighetstendensene i klosteret i Passignano. En av Benignus’ første embetshandlinger var å avsette Hubert, abbed av det mektige klosteret Val Pesa. Pave Innocent III (1198-1216) støttet helhjertet Benignus’ arbeid, og ikke bare stadfestet han den 28. februar 1205 avsettelsen av Hubert, men den 8. februar 1208 stadfestet han også generalabbedens rettigheter over alle klostrene i ordenen.

Som et hjelpemiddel for en gradvis innføring av reformprogrammet, økte Benignus hyppigheten av generalkapitler, først til hvert tredje år, og deretter fra 1216 til hvert år. Han holdt åtte generalkapitler (1206-31). Benignus skrinla høytidelig levningene av ordenens grunnlegger, den hellige Johannes Gualbertus. Det skjedde den 10. oktober 1210, sytten år etter hans helligkåring den 1. oktober 1193. Han bygde også den store nye kirken i Vallombrosa, igangsatt av Benignus i 1224 og ferdigstilt i 1230. Han utvidet også de nærliggende eremittcellene og oppførte et oratorium med hjelp fra dommer Mariano Torres og vigslet den 12. juli 1227 av biskop Andreas av Praha.

Da Benignus var høyt oppe i årene, bestemte han seg ifølge biografien for å gi opp ledelsen av ordenen og trekke seg tilbake til den eremittcellen hvor han begynte sitt klosterliv. En kilder sier at han gikk av fordi han alltid var bevisst sin tidligere skyld. Hans fratredelse som generalabbed blir bekreftet av et dokument av 28. mai 1235. Hans fratreden må ha skjedd i begynnelsen av 1234, for den 8. desember 1233 kalles Benignus fortsatt for abbed, mens på kapittelet den 15. august 1234 presiderte hans etterfølger Valentin.

Ifølge tradisjonen døde han som eremitt den 17. juli 1236, hundre år gammel, og fra dette sluttes fødeåret 1136, men alt dette er svært usikkert. Fra nekrologen i Santa Prassède vet vi at han døde en 17. juli, men vi kjenner ikke årstallet. Selv det eneste bevarte manuskriptet av hans biografi sier ikke noe om året, og det hyppig nevnte årstallet 1236 skyldes nesten helt sikkert Bernardo Serra, en kronikør fra Vallombrosa på 1500-tallet og er sikkert feil. Faktisk så sent som i 1241 ga abbed Valentin av Vallombrosa en investitur consensu domni Beningni olim abbatis («i samråd med herr Benignus, tidligere abbed»). Hans minnedag er dødsdagen 17. juli.

I mai 1600 ble det gjenfunnet en grav i Vallombrosa med levningene av ti av ordenens salige som var gravlagt nær fundamentene til klokketårnet. Relikviene ble identifisert og stilt ut for de troendes venerasjon den 21. august 1600 av biskop Alexander Marzi Medici av Fiesole (1596-1605). Den 1. august 1604 ble levningene av de ti salige skrinlagt i et nybygd kapell i klosterkirken som samtidig ble vigslet til dem. Dette kapellet ble utvidet i 1757, og der ligger relikviene fortsatt. De ti minnes i ordenen den 1. august (translasjonsdagen), men deres kult har aldri fått noen formell anerkjennelse av Rituskongregasjonen i Roma. De ti salige (dieci beati) er Rudolf (Rodulphus), død den 12. november 1076; Rusticus, død den 12. mars 1092; Erizzo (Ericius), død den 9. februar 1094; Albert, død i 1094; Hieronymus, en eremitt, død i 1124; Melior, prest og eremitt, død den 26. mars 1108; Benignus Visdomini, død den 17. juli 1236; Orlandus, en streng botgjører, død i 1242; Tesaurus Beccheria, kardinal og martyr, død den 12. september 1258; Michael Flammini, død rundt 1370.

Navnet Benignus er temmelig sjeldent, det er latin og betyr «den som forutsier det gode». Selv om det brukes lite i dag, finnes det i tidens løp atten kjente hellige med dette navnet Tre av dem er biskoper, syv martyrer, seks munker, en skotsk prest og en eremitt. Ved siden av Benignus av Todi er den best kjente martyren den hellige Benignus av Dijon, biskopene er de hellige Benignus av Milano, byens tyvende biskop på 400-tallet, Benignus av Utrecht, som nevnes av pave Pelagius II (579-90), samt biskop Benen (Benignus) av Armagh i Nord-Irland.