Den hellige Thais av Alexandria (300-t)

Den hellige Thais (Thaïs, Thaisis, Thaisia, Taisia) er en legendarisk skikkelse som skal ha levd i Egypt på 300-tallet. Der skal hun ha blitt omvendt av en av de kjente ørkenmunkene – oftest nevnes den hellige Pafnutios av Herakleopolis, men i noen varianter av historien er det snakk om den hellige Pafnutios den Store, den hellige Bessarion eller den hellige Serapion Sindonitten. Den belgiske bollandist-pateren Hippolyte Delehaye SJ (1859-1941) sier: «Hvis legenden er historisk, må eremitten ha vært Pafnutios».1 Navnet Pafnutios er vanlig blant eremittene i Egypt. Den mest sannsynlige Pafnutios er grunnleggeren av et kloster i nærheten av Herakleopolis Magna (d. ca 380). I legendene opptrer han som disippel av de mest berømte eremittene, nemlig Antonius den Store og Paulos av Theben.

Legenden forteller at Thais ble født på 300-tallet i Egypt. Hun var født som kristen, men hun ble en velkjent skjøge i Alexandria. Hun var svært vakker og etterspurt, så derfor ble hun svært rik. Mange solgte for hennes skyld alt de eide, det oppsto heftige krangler mellom hennes elskere og ofte var terskelen til hennes hus dynket med blodet fra unge menn. Pafnutios, en av de store egyptiske ørkenmunkene, hørte om dette og ble oppglødd av tanken på å bringe henne tilbake til et dydig liv.

Han tok på seg verdslige klær og dro for å treffe henne. Han ga henne en sølvmynt som prisen for å begå en synd. Hun aksepterte prisen og ba ham komme inn. Der satte han seg på sengen som var dekket av kostbare kleder, og sa: «Hvis du har et mer privat rom, la oss gå dit». Hun svarte: «Det har jeg, men hvis det er mennesker du er redd for, kommer ingen noensinne inn i dette rommet, da selvsagt bortsett fra Gud, for det finnes ikke noe sted som er skjult for guddommens øyne».

Pafnutios sa da: «Så du vet at det finnes en Gud?» Hun svarte: «Jeg vet om Gud og om hans evige rike og også om de fremtidige lidelsene for syndere». Da sa Pafnutios: «Men hvis du vet dette, hvorfor forårsaker du at så mange sjeler går fortapt, slik at du ikke bare vil bli dømt til å gjøre rede for dine egne synder, men for alle disse unge mennenes i tillegg?» Da Thais hørte dette, kastet hun seg ned for Pafnutios' føtter og tryglet ham gråtende: «Gi meg en bot, fader, for jeg vet at jeg får tilgivelse gjennom dine bønner. Jeg ber deg bare om å vente i tre timer, og etter det skal jeg gå hvor hen du ber meg om, og uansett hva du ber meg om, vil jeg gjøre det».

Da avtalte Pafnutios et sted de skulle møtes, og hun gikk ut og samlet sammen sin garderobe og sine smykker og alle de rike gavene hun hadde fått gjennom sin suksessrike, men syndige karriere. Deretter kastet hun alt sammen i en stor haug midt i byen mens alle så på, og sa: «Kom her, alle dere som har syndet med meg, og se hvordan jeg brenner alt det dere har gitt meg». Deretter satte hun fyr på hele haugen, som hadde en verdi på førti pund.

Da alt var brent opp, gikk hun til det avtalte møtestedet. Pafnutios tok henne med til et kloster for jomfruer i nærheten av sitt eget. Der brakte han henne til en liten celle, forseglet døren med bly og etterlot bare en liten åpning som hun kunne få mat gjennom. Han ga ordre om at hun hver dag skulle få litt brød og vann av søstrene i klosteret. Da Thais forsto at døren var forseglet med bly, sa hun: «Men fader, hvor vil du at jeg skal urinere?» Han svarte: «I cellen, som du fortjener». Da spurte hun hvordan hun skulle be til Gud, og han sa til henne: «Dine lepper er alt for fulle av synd til å uttale Guds navn, og derfor skal du vende deg mot øst og gjenta ofte: 'Du som skapte meg, ha miskunn med meg'».

I tre år levde Thais et botferdig liv og forlot aldri sin celle. Da begynte Pafnutios å bli engstelig, så han gikk til den hellige Antonius den Store for å spørre ham om hennes synder var tilgitt av Herren eller ikke. Da han kom dit, gjenfortalte han hele historien i detalj, og Antonius kalte sammen alle sine disipler. De avtalte å våke og be hele natten slik at Gud kunne avsløre for en av dem sitt svar på Pafnutios' spørsmål. Alle gikk til sine celler. Der så den hellige Paulos av Theben, en av Antonius' store disipler, plutselig en seng i himmelen dekket av kostbare kleder og voktet av tre jomfruer med ansikter som skinte av lys. Paulos sa til dem: «Sannelig, en slik heder kan bare være for min far Antonius?» Men en stemme sa: «Denne er ikke for din far Antonius, men for skjøgen Thais». Paulos gikk straks ut og fortalte hva han hadde sett og hørt, og Pafnutios skjønte hva som var Guds vilje. Han skyndte seg til klosteret hvor Thais var stengt inne.

Han begynte å åpne døren som han hadde forseglet, men hun tryglet om å få lov å fortsette å være innesperret i sin celle. Da døren var åpen, sa han til henne: «Kom ut, for Gud har tilgitt dine synder». Hun svarte: «Jeg påkaller Gud som vitne på at siden jeg kom hit, har mine synder alltid vært for mine øyne som en byrde: de har aldri vært ute av syne, og jeg har alltid grått over å se dem». Abba Pafnutios sa til henne: «Gud har tilgitt dine synder, ikke på grunn av dine botsøvelser, men fordi du alltid husket dine synder i din sjel». Etter at han hadde sluppet henne ut, ble hun gjenopptatt i Kirkens kommunion og i fellesskapet med de andre nonnene, men hun døde femten dager senere, i fred og i hellighets ry.

Forskere er generelt enige om at denne historien ganske enkelt er en moralsk fabel, som er skrevet for oppbyggelse og for å understreke betydningen av å gjøre bot. Det finnes bevart to biografier, den ene opprinnelig på gresk, muligens fra 400-tallet, mens den andre (Thaisis) er skrevet på latinsk vers av biskop Marbod av Rennes (d. 1123), som på simonistisk vis var blitt biskop av Rennes i 1096.2 Den greske biografien kan være basert på en anekdote om den egyptiske abbeden Serapion og en navnløs kurtisane i («Fedrenes utsagn») (Apophthegmata Patrum).

Den hellige Johannes Krysostomos skrev en lignende fabel om en skuespillerinne i Antiokia. Det finnes også en rekke andre lignende historier fra Vitae Patrum («Fedrenes liv») med Maria Magdalena som forbilde: den hellige Maria av Egypt, Maria Botgjørersken og Pelagia den Botferdige (Margareta som munken Pelagius). Også valget av navn er betegnende: Thais er navnet på en hetaerae (kurtisane) i Eunuchus av Publius Terentius Afer, kalt Terenz (ca 190-ca 159 f.Kr.), en av de mest berømte komedieforfatterne i den romerske antikken.

På 500-tallet ble hennes legende oversatt fra gresk til latin under navnet Vita Thaisis av «munken Dionysius», muligens den hellige Dionysius Exiguus (d. ca 550), som er mest kjent for å ha «oppfunnet» vår tidsregning etter Kristi fødsel, og etter det ble hennes kult også spredt i vesten.

Abbedissen Hroswitha av Gandersheim (d. 975) skrev et drama om Pafnutios' omvendelse av kurtisanen Thais, som fremstiller renhetens seier over forførelsen Den salige Jakob av Voragine (ca 1226-98) tok historien om Thais inn i sin Legenda Aurea, og dermed ble hun enda bedre kjent. Jules Massenets opera Thaïs ble uroppført i Paris i 1894, den bygger på Anatole Frances' roman av samme navn fra 1889 og forteller om Thais' omvendelse av en munk ved navn Athanael, som var ulykkelig forelsket i henne. Berømt fra denne operaen ble Méditation for solofiolin og orkester, som fremstiller begynnelsen av Thais' omvendelse musikalsk.

Graven til en åpenbart kristen Thais ble oppdaget i Egypt tidlig på 1900-tallet, men den kan ikke identifiseres nærmere. Hennes minnedag er 8. oktober i det greske menologiet (helgenkalenderen) sammen med Pelagia den Botferdige, og denne datoen ble overtatt av vestlige legendarier. Hennes navn finnes også i Maurolychus' martyrologium og en tidlig trykt utgave av Usuards martyrologium (Greven, Köln 1515 under 28. august), men ikke i Martyrologium Romanum. Hun fremstilles i kunsten mens hun brenner sine skatter og sin pynt, eller mens hun ber i en celle og viser frem en skriftrull med ordene: «Du som skapte meg, ha miskunn med meg».

Den hellige Josef Benedikt Cottolengo grunnla på 1800-tallet i Torino i Nord-Italia et fellesskap for botferdige kvinner, som han ga navnet «Søstre av den hellige Thais». Hun æres som skytshelgen for angrende og botferdige skjøger.