10. En ny gjennomlesning av Populorum Progressio, mer enn førti år etter dens utgivelse, inviterer oss til fortsatt å være tro mot dens budskap om kjærlighet og sannhet. Dette gjelder særlig i forbindelse med Paul VIs lære, og mer generelt, innenfor tradisjonen av Kirkens sosiallære. I tillegg er det nødvendig med en vurdering av måtene utviklingens problem forekommer på i dag, til forskjell fra for førti år siden. Det rette utgangspunktet er da apostolisk trosoverlevering,13 en kulturarv som både er gammel og ny. Løsrevet fra denne, ville Populorum Progressio være et dokument uten røtter, og utviklingsspørsmålene ville bli redusert til rene sosiologiske data.
11. Utgivelsen av Populorum Progressio skjedde umiddelbart etter avslutningen av Det annet vatikankonsil. Encyklikaens innledende avsnitt fremhever dens nære forbindelse med konsilet.14 Tjue år senere, i Sollicitudo Rei Socialis, understreket Johannes Paul II encyklikaens fruktbare relasjon til konsilet, og særlig dets pastorale konstitusjon, Gaudium et Spes.15 Jeg ønsker også å minnes her hvor viktig Det annet vatikankonsil var for Paul VIs encyklika og for alle etterfølgende pavers lære i sosiale spørsmål. Konsilet gikk enda dypere ned i det som alltid hadde vært en trossannhet, nemlig at Kirken, fordi den tjener Gud, står til tjeneste for hele verden, i kjærlighet og sannhet. Nettopp med dette perspektivet gikk Paul VI i gang med å formidle to viktige sannheter. Den første er at hele Kirken, i hele dens vesen og gjerning – når den forkynner, når den feirer, når den utfører barmhjertighetsgjerninger – er engasjert i å fremme helhetlig menneskelig utvikling. Den har en offentlig rolle som ikke er begrenset til aktiviteter innenfor omsorg og utdannelse: All dens energi står til tjeneste for menneskets fremgang og universelt brorskap, når den kan operere innenfor et frihetens klima. Det er ikke få tilfeller hvor denne friheten stanses av forbud og forfølgelser, eller hemmes når Kirkens offentlige nærvær begrenses til dens veldedige arbeid alene. Den andre sannheten er at en ekte menneskelig utvikling angår hele personen i alle dimensjoner.16 Uten det evige livs perspektiv, nektes menneskelig fremgang i denne verden pusterom. Lukket inne i historien, står den i fare for å bli redusert til anskaffede eiendeler. Slik taper menneskeheten motet den trenger for å stå til tjeneste for høyere verdier, altså de store og uegennyttige tiltak som universell nestekjærlighet leder til. Mennesket utvikles ikke bare ved egen kraft. Det kan heller ikke ganske enkelt motta utviklingen utenfra. Gjennom historiens gang, har man ofte hevdet at å opprette organisasjoner er nok for å sikre at menneskets rett til utvikling oppfylles. Dessverre ble disse organisasjonene gjenstand for en overdreven tiltro, som om de skulle være i stand til å oppnå det ønskede målet automatisk. I virkeligheten er organisasjoner i seg selv ikke nok, fordi helhetlig menneskelig utvikling primært er et kall og følgelig krever at alle, i frihet og solidaritet, påtar seg ansvaret for den. Slik utvikling krever også et transcendent syn på mennesket, det trenger Gud: Uten ham fornektes enten utviklingen helt, eller overlates til mennesket alene, som går i den felle det er å tro at det kan frelse seg selv. Kun gjennom et møte med Gud, er vi i stand til ikke «alltid bare [å] se den andre i den andre»,17 men også å gjenkjenne gudsbildet i vedkommende. På denne måten oppdager man virkelig den andre og modnes i en kjærlighet som blir «omtanke og omsorg for den andre.»18
12. Forbindelsen mellom Populorum Progressio og Det annet vatikankonsil medfører ikke et brudd mellom pave Paul VIs og hans forgjengeres sosiale lære, for konsilet er en fordypning av denne læren i Kirkens vedvarende liv.19 Slik sett tjener det ikke til større klarhet at Kirkens moderne sosiallære deler pavelige utsagn om sosiale spørsmål opp i abstrakte underkategorier, på en måte som er fremmed for dem. Det finnes ikke to typer sosiallære, en prekonsiliær og en postkonsiliær, som skiller seg fra hverandre. Det er én enkelt lære som alltid er ny og samtidig følgeriktig.20 Det er rimelig å påpeke særtrekk ved en eller annen encyklika eller ved en paves eller en annens undervisning. Men dette må skje uten at man mister av syne lærens korpus’ helhetlige sammenheng.21 Overensstemmelse medfører ikke et lukket system, men snarere en dynamisk trofasthet mot allerede mottatt lys. Kirkens sosiallære belyser med et uforanderlig lys de stadig nye problemer som oppstår.22 Dette sikrer de nåværende og permanente, samt historiske kvaliteter ved lærens «arv»,23 den som med sine spesielle særtrekk alltid er en del av Kirkens levende tradisjon.24 Kirkens sosiallære er bygget på apostlenes grunnvoll, formidlet av kirkefedrene og så mottatt og videre fordypet av de store kristne lærere. Denne læren peker til slutt mot det nye menneske, mot «den siste Adam [som] ble en livgivende ånd» (1 Kor 15,45) og kilden til den kjærlighet som «aldri tar slutt» (1 Kor 13,8). Den vitnes om av de hellige og de som har gitt avkall på sine liv til Kristus, Frelseren, i arbeidet for rettferdighet og fred. Den uttrykker pavenes profetiske rolle i å gi apostolisk veiledning til Kristi Kirke og i erkjennelsen av hvilke nye utfordringer evangeliseringen byr på. Av disse grunnene hører Populorum Progressio til i den store tradisjonens strøm og kan fortsatt si oss noe i dag.
13. I tillegg til dens viktige tilknytning til helheten av Kirkens sosiallære, er Populorum Progressio forbundet med hele Paul VIs læreembete. Særlig gjelder dette hans lære i sosiale spørsmål. Hans undervisning på dette området var utvilsomt svært viktig: Han fremhevet evangeliets uvurderlige rolle i byggingen av et samfunn i samsvar med frihet og rettferdighet, med en sivilisasjon ledet av kjærlighet som intellektuelt og historisk perspektiv. Paul VI var fullt klar over at det sosiale spørsmål hadde blitt globalt,25 og han så sammenhengen mellom trangen til forening av menneskeheten og det kristne ideal om én enkelt familie av folkegrupper, i solidaritet og felleskap. Han beskrev menneskelig og kristen utvikling som hjertet i kristen sosiallære, og så kristen kjærlighet som hovedkraften til tjeneste for utviklingen. Motivert av ønsket om å gjøre Kristi kjærlighet fullt ut synlig for folk i samtiden, tok Paul VI opp viktige etiske spørsmål med fasthet, uten å gi etter for samtidens kulturelle svakheter.
14. Med det apostoliske brevet Octogesima adveniens av 1971, tok Paul VI opp politikkens betydning og den trussel ideologiske og utopiske visjoner utgjør for dens etiske og menneskelige dimensjon. Dette er argumenter som er nært forbundet med utvikling. Dessverre fortsetter negative ideologier å florere. Paul VI hadde allerede advart mot den teknokratiske ideologien som er så fremtredende i dag.26 Han visste at det er svært farlig å overlate hele utviklingsprosessen til teknologi alene, fordi den slik vil mangle retning. Teknologi er i seg selv ambivalent. Dersom noen på den ene side i dag ville være tilbøyelige til å overlate hele uviklingsprosessen til teknologi, ser vi på den andre siden en framvekst av ideologier som i sin helhet forkaster selve verdien av utvikling og ser den som radikalt menneskefiendtlig og en ren kilde til fornedrelse. Dette leder ikke bare til at man forkaster den partiske og urettferdige retningen mennesket noen ganger beveger utviklingen i. Det leder også til at man forkaster vitenskapelige oppdagelser i seg selv, som kunne tjent til alles vekst dersom de ble riktig brukt. Ideen om en verden uten utvikling utrykker mistillit til mennesket og til Gud. Det er derfor en alvorlig feil å undervurdere menneskets evne til å øve kontroll over utviklingens avvik eller å se bort fra at mennesket grunnleggende sett streber etter å «være mer». Å idyllisere teknologisk fremskritt, eller drømme om en utopisk tilbakevending til menneskets opprinnelige naturtilstand, er to motsatte veier til å skille fremskrittet fra moralsk vurdering og derved fra vårt ansvar.
15. To andre dokumenter av Paul VI, som ikke er direkte knyttet til sosiallæren – encyklikaen Humanae Vitae (25. juli 1968) og den apostoliske ekshortasjon Evangelii Nuntiandi (8. desember 1975) – er svært viktige for å kunne beskrive den helt menneskelige betydningen av utvikling som Kirken fremmer. Derfor er det passende å drøfte disse to tekstene i forbindelse med Populorum Progressio.
Encyklikaen Humanae Vitae fremhever både seksualitetens forenende og forplantningsmessige betydning. Slik grunnfester den samfunnet, med ekteparet som fundament: en mann og en kvinne som gjensidig anerkjenner hverandre i ulikhet og komplementaritet, altså et par som er åpent for livet. Dette handler ikke om en rent personlig moral: Humanae Vitae viser de sterke forbindelser som finnes mellom livets etikk og sosialetikk. Slik har dette dokumentet åpnet en ny læremessig tematikk som gradvis har blitt uttrykt gjennom en serie med dokumenter, senest Johannes Paul IIs encyklika Evangelium Vitae.28 Kirken fremmer energisk denne forbindelsen mellom livets etikk og sosialetikk. Det gjør den fordi den vet at «et samfunn» ikke har «et solid fundament, hvis det, til tross for at det bekrefter verdier som personens verdighet, rettferdighet og fred, allikevel motsier dette radikalt ved å akseptere eller tolerere ulike former for ringeakt eller krenkelser av menneskelivet, især når det er svakt eller marginalisert».29
Den apostoliske ekshortasjonen Evangelii Nuntiandi er på sin side svært nært knyttet til utvikling. Som Paul VI skriver: «… evangeliseringen ville ikke bli fullstendig dersom den ikke tok hensyn til det vedvarende samspillet mellom evangeliet og menneskets konkrete liv, både personlig og sosialt.»30 Og videre: «Mellom evangelisering og menneskelig fremgang – utvikling og frigjøring – finnes virkelig tette forbindelser.»31 Med denne kunnskapen som utgangspunkt, la Paul VI klart frem forholdet mellom forkynnelsen av Kristus og menneskers fremgang i samfunnet. Vitnesbyrdet om Kristi kjærlighet gjennom gjerninger til fordel for fred, rettferdighet og utvikling, tilhører evangeliseringen. Dette er fordi Jesus Kristus elsker oss og har hele mennesket på hjertet. Disse viktige læresetningene danner grunnlaget for det misjonerende aspektet32 ved Kirkens sosiallære. Den er et vesentlig element i evangeliseringen.33 Kirkens sosiallære forkynner og bærer vitnesbyrd om troen. Den er et redskap og et uerstattelig område for trosformasjon.
16. I Populorum Progressio lærte Paul VI at fremgang, dens opprinnelse og vesen, først og fremst er et kall: «Ethvert menneske er, i samsvar med Guds vilje, kalt til å utvikle seg, for alt liv er også kall.»34 Det er dette som rettferdiggjør Kirkens inngripen i utviklingens problemkompleks. Dersom utviklingen bare hadde handlet om de rent tekniske sider ved menneskelivet, ikke om betydningen av menneskets pilegrimsferd gjennom historien, i felleskap med dets medmennesker, og heller ikke om å legge merke til hva målet for denne ferden er, så ville Kirken ikke ha rett til å uttale seg om den. Paul VI, som hans forgjenger Leo XIII i Rerum Novarum,35 visste at han oppfylte en embetsplikt ved å kaste evangeliets lys over de sosiale spørsmålene i hans samtid.36
Dersom en sier at utvikling er et kall, betyr det på den ene side å gjenkjenne at den stammer fra et transcendent kall. På den annen side betyr det at den er ute av stand til å gi seg selv endelig mening. Det er ikke uten grunn at ordet «kall» også finnes i et annet avsnitt av encyklikaen, hvor vi leser: «Derfor eksisterer en sann humanisme bare når den står åpen mot det Absolutte, i erkjennelsen av det kall som gir menneskelivet dets egentlige mening.»37 Denne utviklingsvisjonen er hjertet i Populorum Progressio, og den motiverer alle Paul VIs refleksjoner over frihet, sannhet og kjærlighet i utviklingen. Den er også hovedgrunnen til at encyklikaen fortsatt er aktuell i våre dager.
17. Et kall er et oppdrag som krever et fritt og ansvarlig svar. Helhetlig menneskelig utvikling forutsetter personers og folks ansvarlige frihet: Ingen struktur kan sikre denne, dersom menneskelig ansvar tilsidesettes eller overstyres. De «typer messianisme som gir løfter men skaper illusjoner»,38 baserer alltid sine forslag på en fornektelse av utviklingens transcendente dimensjon, med vissheten om at den helt står til deres disposisjon. Denne falske tryggheten blir en svakhet, for den fører med seg at mennesket undertrykkes som et rent middel til utvikling. Men ydmykheten til alle dem som tar imot kallet, forvandles til ekte selvstyre, for det gjør mennesket fritt. Paul VI var ikke i tvil om at hindringer og begrensinger holder tilbake utviklingen, men han var også sikker på at «ethvert menneske… forblir, uansett de påvirkninger han er utsatt for, sin lykkes eller sitt nederlags første smed».39 Denne friheten omhandler den type utvikling vi gransker, men påvirker også underutviklingssituasjonen som ikke skyldes tilfeldighet eller historisk nødvendighet, men avhenger av menneskelig ansvar. Dette er grunnen til at «sultens folk» på det ettertrykkeligste «utfordrer… overflodens folk».40 Også dette er et kall, en oppfordring til felles anerkjennelse av ansvar. Det kommer fra frie mennesker og er rettet mot andre frie mennesker. Paul VI hadde en levende fornemmelse av hvor viktige økonomiske strukturer og organisasjoner er. Samtidig hadde han en like klar fornemmelse av deres egentlige natur som redskaper for menneskelig frihet. Bare om den er fri, kan utvikling være fullt ut menneskelig. Bare under forhold preget av ansvarlig frihet, kan utviklingen vokse på en passende måte.
18. I tillegg til frihet, krever helhetlig menneskelig utvikling som kall også at dets sannhet blir respektert. Kallet til fremgang driver mennesket til å «gjøre mer, vite mer, ha mer, for å være mer».41 Men heri ligger problemet: Hva betyr det å «være mer»? På dette spørsmålet svarer Paul VI at «sann utvikling» i hovedsak kjennetegnes ved at den må være «altomfattende, dvs. fremme ethvert menneske og hele mennesket».42 Mellom de forskjellige konkurrerende menneskesyn som fremmes i dagens samfunn (faktisk enda flere enn i Paul VIs dager), har det kristne synet den spesielle egenskap at det anerkjenner og forsvarer menneskets ubetingede verdi og betydningen av dets vekst. Det kristne kall til utvikling bidrar til å fremme alle menneskers og hele menneskets fremgang. Som Paul VI skrev: «Det som teller for vårt vedkommende, er mennesket – hvert menneske, hver gruppe mennesker, like til hele menneskeheten.»43 Den kristne tro engasjerer seg i utviklingen uten privilegier eller maktposisjoner, og støtter seg ikke engang på kristnes fortjenester (som fantes og fortsatt finnes sammen med sine naturlige begrensninger).44 Den støtter seg bare på Kristus, han som ethvert ekte kall og all helhetlig menneskelig utvikling må orienteres mot. Evangeliet er et grunnleggende utviklingselement, for i det er det Kristus som «ved å åpenbare hemmelighetene om Faderen og Hans kjærlighet, manifesterer … fullt ut mennesket for det selv».45 Undervist av sin Herre, gransker Kirken tidenes tegn, tyder dem og tilbyr verden «sitt eget eie: et helhetssyn over mennesket og menneskeheten».46 Nettopp grunnet Guds store «ja» til mennesket,47 kan det ikke frasi seg en åpenhet mot det guddommelige kall til å realisere sin utvikling. Hele sannheten om utviklingen er at dersom den ikke omfatter hele mennesket og hvert menneske, er den ikke en sann utvikling. Dette er Populorum Progressios sentrale budskap, nå og alltid. Helhetlig menneskelig utvikling på et naturlig plan, som et gjensvar til Gud Skaperens kall,48 krever en virkeliggjøring av en «høyere menneskelighet som gir [mennesket dets] største fullendelse. Dette er den personlige utviklings høyeste mål.»49 Det kristne kall til denne utviklingen gjelder derfor både det naturlige og det overnaturlige plan. Dette er grunnen til at «når Gud havner i skyggen, svinner vår evne til å gjenkjenne den naturlige orden, mening og det ‘gode’ hen».50
19. Til slutt krever visjonen av utvikling som et kall at kjærligheten står i sentrum. Paul VI påpekte i sin encyklika Populorum Progressio at årsakene til underutvikling ikke primært er av materiell art. Han ba oss lete etter dem i andre dimensjoner av mennesket: først og fremst i viljen, som ofte forsømmer solidaritetens forpliktelser; for det andre i tankene, som ikke alltid vet å orientere viljen i riktig retning. Derfor må utviklingen ledsages av mennesker «med et helhetssyn og evnen til å se i dybden, og som vil skape en ny humanisme … som skal sette mennesket i stand til å finne tilbake til seg selv.»51 Men dette er ikke alt. Underutvikling har en enda viktigere årsak enn mangel på dyp ettertanke: «mangelen på brorskapsfølelse mennesker og folk imellom».52 Kan mennesket noen gang bli i stand til å skape et slikt brorskap bare ved egne anstrengelser? Det stadig mer globaliserte samfunnet gjør oss til naboer, men ikke til søsken. Årsaken er at selv om fornuften alene er i stand til å forstå menneskers likeverd og stabilisere deres sivile sameksistens, kan den ikke skape brorskap. Det har sin opprinnelse i et transcendent kall fra Gud Faderen, som først elsket oss og lærte oss, ved Sønnen, hva søskenkjærlighet er. I sin fremstilling av menneskets forskjellige utviklingstrinn, etter at han nevnte troen, omtalte Paul VI «enheten i Kristi kjærlighet [som] kaller alle til å få sønnekår i den levende Guds liv, han som er Fader til alle mennesker».53
20. Disse perspektivene som Populorum Progressio åpner for, forblir grunnleggende ved at de gir vår innsats for folkenes utvikling drivkraft og retning. Videre understreker Populorum Progressio gjentatte ganger det påtrengende behovet for reform.54 Med blikket rettet mot de store problemene urettferdighet skaper for folkenes utvikling, oppfordrer det til at modig handling iverksettes uten forsinkelse. Kjærlighet til sannheten foreskriver også denne nødvendigheten. Det er Kristi kjærlighet som driver oss: «Caritas Christi urget nos» (2 Kor 5,14). Nødvendigheten ligger ikke alene i forholdene. Den er ikke bare et resultat av at det flommer over av hendelser og problemer, men også av selve saken som står på spill: en realisering av ekte brorskap.
Dette målet er av så stor betydning at det krever at vi åpner oss for å forstå det på en dyp og konkret måte. Vi må også engasjere oss «av hjertet» for at nåværende økonomiske og sosiale prosesser utvikles mot et virkelig menneskelig utfall.