Hopp til hovedinnhold

21. Paul VI hadde et differensiert syn på utvikling. Han forsto begrepet som et mål om å redde folkegrupper. Særlig omhandlet dette sult, elendighet, endemiske sykdommer og analfabetisme. Fra et økonomisk synspunkt betegnet dette deres aktive deltagelse, på like vilkår, i den internasjonale økonomiske prosessen. Fra et sosialt synspunkt betegnet det deres utvikling til utdannede samfunn preget av solidaritet. Fra et politisk ståsted betegnet det en sammenslåing av demokratiske regimer som var i stand til å sikre frihet og fred. Etter mange år ser vi nå med bekymring på utviklingen og fra en synsvinkel hvor krise følger etter krise. Vi må spørre oss selv i hvilken utstrekning Paul VIs forventninger har blitt oppfylt gjennom utviklingsmodellen som har blitt anvendt i de senere tiår. Vi innser derfor at Kirken har hatt god grunn til å bekymre seg for rent teknisk orienterte menneskers evne til å sette seg realistiske mål, og på en passende måte å nyttiggjøre seg av de redskaper de har til sin disposisjon. Fortjeneste er nyttig dersom den brukes som et middel til å oppnå et mål, på en måte som tar hensyn både til hvordan å skape og nyttiggjøre seg av den på en god måte. Et rendyrket fokus på fortjeneste, dersom den skapes på usunne måter og uten det felles beste som endelig mål, risikerer å ødelegge verdier og skape fattigdom. Den økonomiske utviklingen som Paul VI håpet på, hadde som formål å skape en ekte og virkelig bærekraftig vekst, til nytte for alle. Det er riktig at utviklingen har vært og fortsatt er en positiv faktor som har løftet milliarder av mennesker ut av elendighet. Den har også i senere tid gitt mange land muligheten til å bli virksomme parter i internasjonal politikk. Likevel må en innrømme at denne økonomiske veksten ble besværet med forvrengninger og dramatiske problemer og at den fortsatt blir det, noe som har blitt gjort enda tydeligere ved den nåværende krisen. Dette stiller oss ovenfor hastevalg som i stadig større grad angår selve menneskets skjebne, som for øvrig ikke kan oppgi sin natur: de tekniske kreftene på arenaen og globale sammenhenger; de skadelige konsekvensene for realøkonomien av en dårlig kontrollert og i høy grad spekulativ finansaktivitet; migrasjon av folkegrupper i stor skala, ofte fremprovosert av en spesiell omstendighet og deretter viet for liten oppmerksomhet; dårlig regulert bruk av jordens ressurser. Alt dette leder oss i dag til å tenke over de nødvendige midlene til å finne en løsning på alle problemene, som ikke bare er nye sammenlignet med de som ble tatt opp av pave Paul VI. De er også i første rekke av avgjørende betydning for den nåværende og fremtidige menneskehetens vel. Aspektene ved krisen og dens løsninger er i likhet med en mulig ny utvikling i fremtiden, i økende grad forbundet med hverandre. De er gjensidig avhengige av hverandre og krever nye anstrengelser for omfattende forståelse og en ny humanistisk syntese. Kompleksiteten og alvoret i den nåværende økonomiske krisen skaper med rette bekymring hos oss. Men vi må med realisme, selvtillit og håp påta oss de nye ansvarsområdene vår verden kaller oss til. Det byr på muligheter for omfangsrik kulturell fornyelse og en ny oppdagelse av de kjerneverdiene som er nødvendige for å bygge en ny fremtid. Den nåværende krisen krever av oss at vi planlegger vår ferd på nytt, lager nye regler og oppdager nye former for innsats. Vi må bygge på positive erfaringer og se bort i fra negative. Slik leder krisen til ettertanke og ny planlegging. Nåtidens vanskeligheter må imøtegås med denne mer optimistiske holdningen, fremfor en resignert holdning.

22. I dag er utviklingsrammen flersentrert. Det finnes mange aktører, og det er mange årsaker til både underutvikling og utvikling. Skyld og fortjeneste bør holdes adskilt fra hverandre. Dette forholdet burde drive oss til å vende oss bort fra ideologier som ofte forenkler virkeligheten på kunstige måter, og lede oss til å objektivt gjennomgå problemenes kompleksitet. Som Johannes Paul II allerede har observert,55 er ikke avgrensningen mellom rik og fattig lenger så tydelig som den var på Populorum Progressios tid. Objektivt sett vokser verdens rikdom, men forskjellene er økende. I rike land blir nye samfunnsklasser fattige, og nye former for fattigdom oppstår. I fattigere områder nyter noen grupper godt av en slags sløsende og forbruksorientert overutvikling, som er uakseptabel sett i forhold til en vedvarende tilstand av umenneskelig elendighet. «Forargelsen over de iøynefallende skiller»56 fortsetter. Korrupsjon og illegal adferd finnes dessverre blant økonomiske og politiske representanter både i gamle og nye rike land, så vel som i fattige. Noen ganger er det store multinasjonale selskaper, eller også lokale produksjonsgrupper, som ikke respekterer arbeidernes menneskerettigheter. Internasjonal bistand karakteriseres ofte ved uansvarlighet og misbruk både innenfor givernes så vel som mottakernes rekker. Også innen feltet ikke-materielle eller kulturelle årsaker til utvikling eller underutvikling, finner vi den samme ansvarsdelingen. Fra de rike landene ser vi en overdreven form for kunnskapsbeskyttelse, ved en for streng bruk av retten til intellektuell eiendom, særlig på det medisinske område. Samtidig ser vi i noen fattige land vedvarende kulturelle idealer og handlingsnormer som bremser utviklingsprosessen.

23. Mange regioner på jorden har i dag – om enn på en problematisk og ikke-homogen måte – trådt inn i sirkelen av stormakter som er bestemt til å spille viktige roller i fremtiden. Likevel bør det understrekes at fremskritt av en rent økonomisk og teknologisk art, er utilstrekkelig. Utvikling må i første rekke være ekte og helhetlig. Selv om det er positivt i seg selv at en legger økonomisk etterskudd bak seg, løser ikke dette faktum de komplekse saker som gjelder menneskelig fremgang – ikke for de landene som utgjør spydspissen i denne fremgangen eller for de som allerede er økonomisk utviklet, heller ikke for de som fortsatt er fattige og ikke bare kan lide under gamle former for utbytting, men også under negative konsekvenser av vekst som kjennetegnes ved skjevhet og ubalanse.

Etter sammenbruddet av de økonomiske og politiske systemene i de kommunistiske landene i Øst-Europa og slutten på de såkalte «motstridende blokker», ble det nødvendig med omfattende nytenkning angående utvikling. Det hadde pave Johannes Paul II etterspurt da han i 1987 pekte på disse blokkenes eksistens som en av hovedårsakene til underutvikling.57 Politikk tappet økonomiske og kulturelle ressurser, og ideologi hemmet frihet. I 1991, etter hendelsene i 1989 og slutten på blokkene, etterlyste han en global nyplanlegging, ikke bare i disse landene, men også i Vesten og de delene av verden som fortsatt befant seg på utviklingsstadiet.58 Dette har bare delvis blitt oppnådd og er fortsatt en reell forpliktelse som det er nødvendig at iverksettes. Kanskje kan dette skje ved hjelp av de valgene som er nødvendige for å overvinne de nåværende økonomiske problemene.

24. Selv om sosialiseringen i den verden Paul VI sto overfor allerede hadde utviklet seg i en slik utstrekning at han kunne omtale sosiale saker med globale termer, var verden likevel langt mindre sammenvokst enn dagens. Både økonomisk aktivitet og politisk prosess utspilte seg i stor grad innenfor samme geografiske område og kunne derfor støtte hverandre. Produksjon fant i hovedsak sted innenfor landegrensene, og økonomiske investeringer hadde et mer begrenset omløp utenfor landet. Slik kunne politikken i mange stater fortsatt fastsette prioriteringer av økonomien og til en viss grad regulere dens resultater ved å bruke de redskaper som sto til disposisjon. Derfor innrømmet Populorum Progressio en sentral, skjønt ikke enerådende rolle til «offentlige myndigheter».59

I vår tid blir staten konfrontert med en situasjon hvor den må håndtere en innskrenkning av dens suverenitet, som er et resultat av en ny internasjonal handels- og finanskontekst. Denne er karakterisert ved en økende bevegelighet både av finanskapital og produksjonsmidler, materielle og ikke materielle. Denne nye konteksten har forandret statenes politiske makt.

I dag, når vi også tar inn over oss lærepengene fra den nåværende økonomiske krisen, hvor statens offentlige myndigheter er direkte engasjert i å rette opp feiltagelser og vanstyre, er en ny verdivurdering av statenes rolle og makt realistisk. Disse bør tenkes gjennom på nytt med klokskap og forandres til å kunne møte utfordringene i dagens verden, kanskje via nye ordninger. Når offentlige myndigheters rolle har blitt klarere definert, kan man se for seg en økning av nye former for politisk deltagelse, dannet gjennom virksomheten til organisasjonene som opererer i sivilsamfunnet, nasjonalt og internasjonalt. Slik kan man håpe på at borgernes interesser og deltagelse i res publica vil vokse.

25. Fra et sosialt synspunkt finnes det beskyttelses- og omsorgssystemer – som allerede på Paul VIs tid fantes i mange land – som finner det vanskelig (og kanskje i fremtiden vil finne det enda vanskeligere) å forfølge sine målsetninger om virkelig sosial rettferdighet i dagens svært forandrede miljø. Det globale markedet har hovedsakelig blitt drevet av de rike landenes søken etter områder der produksjonen kan settes ut til lav kostnad. Målsetningen har vært å redusere prisene på mange varer, øke kjøpekraften og derved øke den konsumbaserte vekstraten for eget indre marked. Følgelig har markedet oppmuntret til nye former for rivalisering mellom stater, ved at de benytter seg av forskjellige midler til å forsøke å tiltrekke seg utenlandske selskaper som vil igangsette produksjonssentre, inkludert gunstige skattesatser og en deregulering av arbeidsmarkedet. Disse prosessene har ført til at prisen som betales for søken etter større konkurransefortrinn i det globale markedet, er en innskrenkning av det sosiale sikkerhetsnettet. Dette har medført at arbeidstakernes rettigheter, grunnleggende menneskerettigheter og den solidaritet som tradisjonelt assosieres med velferdsstaten, står i alvorlig fare. De sosiale sikkerhetssystemene kan miste evnen til å utføre sine oppgaver, ikke bare i fattige land, men også i voksende land og land som har vært utviklet lenge. Her kan budsjettmessige kutt i sosiale oppgaver, ofte under press fra internasjonale finans­institusjoner, etterlate inn­byggerne maktesløse i møte med gamle og nye trusler. Slik avmakt forsterkes ved mangelen på effektiv beskyttelse fra arbeidstakerorganisasjonenes side. Kombinasjonen av sosial og økonomisk forandring fører til at fagforeningsorganisasjoner opplever større vanskeligheter i å utføre sin oppgave med å representere arbeidstakernes interesser. Dette skyldes delvis at regjeringer av økonomiske nyttehensyn, ofte innskrenker forbundenes friheter eller forhandlingsmuligheter. Altså står tradisjonelle solidaritetsnettverk ovenfor voksende hindringer som må overvinnes. Forslaget fra Kirkens sosiallære, som begynte med Rerum Novarum,60 om å kalle arbeidstakere til å organisere seg for å forsvare sine rettigheter, må derfor enda mer enn i fortiden etterfølges i dag. Dette må i første rekke skje ved at en gir et omgående og langsiktig svar på det påtrengende behovet som finnes for nye samarbeidsformer, ikke bare på lokalt plan, men også internasjonalt.

Arbeidskraftens bevegelighet, i forbindelse med utbredt deregulering, er et viktig fenomen som ikke er uten positive aspekter, fordi den kan stimulere til verdiskapning og utveksling mellom forskjellige kulturer. Men om bevegelighet forårsaker usikkerhet om arbeidsbetingelser og dereguleringen griper om seg, dannes det nye former for psykologisk ustabilitet som gjør det vanskelig å lage målbevisste planer for livet, også når det gjelder ekteskap. Som resultat følger ikke bare situasjoner hvor det sløses med sosiale krefter, men også menneskelig nedgang. Sammenligner en dette med hva som skjedde i det industrielle samfunn i fortiden, fremprovoserer arbeidsledighet i dag nye former for økonomisk marginalisering, og den nåværende krisen kan bare forverre denne situasjonen. Langsiktig arbeidsledighet eller lengre avhengighet av offentlig eller privat hjelp, frarøver mennesker og deres familier sosial frihet og kreativitet, noe som fører med seg stor lidelse på det psykologiske og åndelige plan. Jeg ønsker å minne alle om, særlig regjeringer som er beskjeftiget med å gi verdens økonomiske og sosiale ressurser en ny profil, at den primære kapital som må beskyttes og verdsettes, er mennesket, alle aspekter ved personen: «For mennesket er skaper av, sentrum og målet for hele den sosiale og økonomiske virksomhet.»61

26. På det kulturelle plan er forskjellen i forhold til Paul VIs tid enda tydeligere. Den gang var kulturene temmelig veldefinerte og hadde større mulighet til å forsvare seg mot forsøk på kulturell homogenisering. I dag har muligheten til gjensidig påvirkning mellom kulturene vokst betraktelig, noe som gir rom for nye perspektiver i den tverrkulturelle dialogen. Dersom denne dialogen skal være effektiv, må den ha som utgangspunkt en dyp bevissthet om de forskjellige samtalepartenes spesielle identitet. En må derfor ikke glemme at den økende kommersialiseringen av kulturell utveksling i dag leder til en todelt fare. For det første kan man se en kulturell eklektisisme som ofte antas ukritisk: Kulturer settes ganske enkelt ved siden av hverandre og betraktes hovedsakelig som jevngode og gjensidig utskiftbare. Dette leder lett til en relativisme som ikke er til hjelp for ekte tverrkulturell dialog. På det sosiale plan leder kulturell relativisme til at kulturelle grupper eksisterer side ved side atskilt, uten ekte dialog og derfor uten sann integrering. For det andre finnes den motsatte fare: kulturell utjevning og standardisering av atferd og livsstil. På denne måten går den dype betydningen tapt av de forskjellige nasjonenes kulturer og de forskjellige folkenes tradisjoner, hvor mennesket diskuterer tilværelsens grunnleggende spørsmål.62 Eklektisisme og kulturell utjevning har til felles et skille mellom kultur og menneskets natur. Derved kan kulturer ikke lenger søke sitt mål i en natur som står over dem selv,63 og mennesker reduseres til slutt til rent kulturelle fenomener. Når dette skjer, står mennesket på nytt i fare for å underkastes trelldom og manipulasjon.

27. Livet i mange fattige land er fortsatt enormt usikkert, som et resultat av matvaremangel, og situasjonen risikerer å bli verre. Hungersnød skaper fortsatt utallige ofre blant de mange menneskene som, i likhet med Lasarus, ikke tillates å sitte ved samme bord som de rike, slik Paul VI ønsket.64 Å gi de sultne mat (Jfr. Matt 25,35.37.42) er et moralsk imperativ for verdenskirken, som svarer til dens grunnleggers Herren Jesu lære om solidaritet og fordeling av goder. Å avskaffe hungersnød i verden, har også blitt et krav for å bevare jordens fred og stabilitet i en global tidsalder. Sult avhenger i mindre grad av materiell mangel enn en mangel på sosiale ressurser, hvorav de viktigste er institusjonelle. Det som mangler er med andre ord en ordning med økonomiske organisasjoner som er stand til å garantere riktig ernæring og regelmessig tilgang til tilstrekkelig mat og vann, og som kan overvinne flaskehalsene som er knyttet til grunnleggende behov og nødvendigheter som følger av ekte matkriser. Disse kan skyldes naturlige årsaker eller også nasjonal og internasjonal politisk uansvarlighet. Problemet med ernæringsmessig usikkerhet må sees i et langsiktig offensivt perspektiv, hvor de strukturelle årsaker som skaper denne fjernes, og utvikling av jordbruket i de fattigste landene fremmes. Dette kan gjøres ved å investere i landlig infrastruktur, vanningsanlegg, transport, markedsorganisering og i utviklingen og spredningen av egnet landbruksteknologi. Slik teknologi kan gjøre det beste ut av menneskelige, naturlige og sosioøkonomiske ressurser som er mer tilgjengelige på det lokale plan, samtidig som en også sikrer deres langsiktige bærekraft. Alt dette må oppnås ved å involvere lokalsamfunnene i valg og bestemmelser som påvirker bruken av dyrkbar mark. Fra et slikt synspunkt kan det være nyttig å vurdere de nye horisonter som åpner seg gjennom riktig bruk av tradisjonelle, så vel som nyskapende landbruksteknikker. Forutsetningen må være at sistnevnte, etter tilstrekkelig testing, har blitt regnet for å være formålstjenlige, miljøvennlige og anerkjente som gunstige for de mest vanskeligstilte befolkningsgruppene. Samtidig bør spørsmålet om en rettferdig landbruksreform i utviklingsland ikke neglisjeres. Retten til mat spiller, i likhet med retten til vann, en viktig rolle når en vil oppnå andre rettigheter, som i første rekke begynner med den grunnleggende retten til å leve. Det er derfor nødvendig å fremelske en offentlig samvittighet som betrakter mat og tilgang til vann som universelle rettigheter for alle mennesker, uten skiller eller diskriminering.65 Det er også viktig å understreke at solidaritet med fattige land kan være et prosjekt som representerer en løsning på den nåværende globale krisen, noe politikere og ledere for internasjonale organisasjoner har begynt å skjønne i nyere tider. Ved hjelp av solidaritetsbaserte finansieringsplaner til økonomisk fattige land, kan disse landene selv sørge for å dekke etterspørselen etter forbruksgoder fra egne borgere. Ikke bare kan ekte økonomisk vekst skapes på denne måten, men det kan også bidra til å opprettholde produksjonskapasiteten i rike land som er i fare grunnet den økonomiske krisen.

28. En av de mest åpenbare sidene ved utviklingen i vår tid, er viktigheten av spørsmålet om respekt for livet. Dette kan ikke på noen måte atskilles fra spørsmålene omkring folkenes utvikling. Det er et aspekt som i den senere tid har fått stadig større betydning og gjør oss forpliktet til å utvide begrepene fattigdom66 og underutvikling til å omfatte spørsmål knyttet til respekt for livet. Dette gjelder særlig i tilfeller hvor disse hindres på en rekke forskjellige måter.

Ikke bare fremkaller fattigdomssituasjonen høye spedbarnsdødelighetsrater i mange regioner, men i forskjellige deler av verden praktiserer styresmaktene en befolkningskontroll som ofte fremmer prevensjon, og til og med går så langt som å legge til rette for abort. I de økonomisk mer utviklede landene er livsfiendtlig lovgivning svært utbredt, og har allerede hatt avgjørende innvirkning på sedvaner og praksis. Dette bidrar til å spre en fødselsfiendtlig mentalitet. Hyppige forsøk gjøres på å eksportere denne mentaliteten til andre stater, som om den representerer et kulturelt fremskritt.

Noen frivillige organisasjoner arbeider aktivt for å gjøre abort mer utbredt og oppmuntrer iblant folk i fattige land til å bestemme seg for å la seg sterilisere. Dette gjøres også ovenfor kvinner som ikke er seg bevisst betydningen av inngrepet. I tillegg er det grunn til å mistenke at utviklingshjelpen noen ganger gis på betingelse av at det føres en bestemt helsepolitikk som de facto medfører en ileggelse av sterke midler til fødselskontroll. Lover som tillater eutanasi er også foruroligende, og like problematisk er presset fra nasjonale og internasjonale lobbygrupper som krever at det gis rettslig anerkjennelse.

Åpenhet for livet står sentralt i en sann utvikling. Når et samfunn er på vei til å fornekte eller undertrykke livet, vil det til slutt ikke lenger finne den nødvendige motivasjon og energi til å strebe etter menneskets sanne gode. Når et personlig og samfunnsmessig sinnelag preget av verdsettelse for nytt liv går tapt, så vil andre former for verdsettelse som er verdifulle for samfunnslivet, også visne hen.67 Anerkjennelse av livet styrker moralsk kraft og istandsetter folk til gjensidig å hjelpe hverandre. Ved å fremdyrke åpenhet for livet, kan rike land bedre forstå de fattiges behov og unngå en enorm bruk av økonomiske og intellektuelle ressurser for å tilfredsstille egne innbyggeres egoistiske ønsker. I stedet kan de fremme gode handlinger med hensyn til en sunn og moralsk produksjon, kjennetegnet ved solidaritet og respekt for den grunnleggende retten til liv som ethvert folk og enkeltmenneske har.

29. Det er et annet aspekt ved moderne liv som er svært nært knyttet til utvikling: fornektelse av retten til religionsfrihet. Jeg henviser ikke bare til de religiøst motiverte kamper og konflikter som fortsatt utkjempes i verden, selv om det religiøse motivet til tider bare er et dekke for andre grunner, slik som maktsyke eller rikdom. Faktisk drepes det nå ofte i Guds hellige navn, slik både min forgjenger Johannes Paul II og jeg selv gjentatte ganger offentlig har understreket og beklaget.68 Alle former for vold bremser for ekte utvikling og folkenes overgang til større sosioøkonomisk og åndelig velvære. Dette gjelder særlig terrorisme utført på bakgrunn av fundamentalisme,69 som skaper lidelse, ødeleggelse og død. Terrorisme blokkerer også dialog mellom nasjoner og stjeler store økonomiske ressurser fra fredelige og sivile bruksområder.

Det bør imidlertid tilføyes at i tillegg til religiøs fanatisme, som på enkelte områder forhindrer at retten til religionsfrihet utøves, strider også flere lands systematiske fremdyrkelse av religiøs likegyldighet eller praktisk ateisme mot folkenes utviklingsbehov. De berøves for åndelige og menneskelige ressurser. Gud er garantisten for sann menneskelig utvikling. Da han skapte mennesket i sitt bilde, grunnfestet han også dets transcendente verdighet og stilte dets iboende lengsel etter å «være mer». Mennesket er ikke et bortkommet atom i et tilfeldig univers,70 men en Guds skapning, som fra ham har mottatt en udødelig sjel og som fra evighet av har blitt elsket. Dersom mennesket bare hadde vært et resultat av tilfeldighet eller nødvendighet, eller redusert bestrebelsene sine til sin livssituasjons begrensede horisont; dersom hele virkeligheten kun hadde bestått av historie og kultur og mennesket ikke hadde vært i besittelse av en natur som er bestemt til å gå ut over seg selv og inn til et overnaturlig liv, så hadde en kunnet snakke om vekst eller evolusjon, men ikke utvikling. Hvis staten fremmer, lærer eller til og med påbyr former for praktisk ateisme, fratar den sine innbyggere den moralske og åndelige styrke som er uunnværlig for helhetlig menneskelig utvikling. Slik hindres de i å engasjere seg med ny vitalitet i et helhjertet gjensvar på guddommelig kjærlighet.71 Det hender også at økonomisk voksende eller utviklede land eksporterer et slikt uverdig syn på mennesket og dets bestemmelse til fattige land. Dette skjer innenfor en ramme av kulturelle, kommersielle og politiske relasjoner. Det er skaden som «overutvikling»72 gjør på ekte utvikling når den ledsages av «moralsk underutvikling».73

30. I en slik sammenheng får temaet helhetlig menneskelig utvikling en enda bredere rekkevidde. De indre forbindelsene mellom dets flerfoldige elementer krever at en bestreber seg på å gi næring til samspillet mellom de forskjellige nivåer av menneskelig kunnskap, for å fremme en sann utvikling av folkene. Ofte uttrykkes tanken at utvikling, eller dens beslektede sosioøkonomiske midler, bare krever felles handling for å kunne realiseres. Men disse felleshandlingene må gis retning, fordi «ethvert samfunnsprogram innebærer et tankesystem».74 Gitt problemenes kompleksitet, er det opplagt at forskjellige disipliner er nødt til å samvirke gjennom ordnet tverrdisiplinært samarbeid. Kjærligheten utelukker ikke kunnskap. I stedet krever den kunnskap, som den både fremmer og beveger innenfra. Kunnskap er aldri bare intellektets verk. Den kan ganske sikkert reduseres til beregning eller eksperiment, men dersom den skal bli visdom med evnen til å lede mennesket i lys av dets grunnprinsipper og endelige bestemmelse, må den «krydres» med nestekjærlighetens «salt». Gjerninger uten kunnskap er blinde, og kunnskap uten kjærlighet er steril. For «den som beveges av sann nestekjærlighet er, mer enn noen annen, skarpsindig når det gjelder å avdekke nødens årsaker, finne frem til metoder for å bekjempe dem og besluttsomt overvinne dem».75 I møte med tilfellene foran oss, krever kjærlighet i sannhet fremfor alt en bevissthet preget av erkjennelse og forståelse, med anerkjennelse og respekt for hvert kunnskapsnivås spesielle kompetanse. Nestekjærlighet er ikke et tillagt ekstra, som et vedlegg til allerede fullført arbeid i hver av de forskjellige grenene. Den er, helt fra begynnelsen av, sammen med disse i dialog. Kjærlighetens krav strider ikke imot fornuften. Menneskelig viten er utilstrekkelig, og vitenskapens konklusjoner kan ikke alene vise veien til helhetlig menneskelig utvikling. Det er alltid nødvendig å gå lenger enn dette – det krever kjærlighet i sannhet.76 Å gå lenger betyr imidlertid aldri å se bort fra fornuftens konklusjoner, eller kjempe mot dens resultater. Forstand og kjærlighet står ikke atskilt ved siden av hverandre: Kjærligheten er rik på forstand, og forstanden er fylt med kjærlighet.

31. Dette betyr at moralsk skjønn og vitenskapelig forskning må vokse i felleskap og at kjærligheten må besjele dem begge i en harmonisk tverrfaglig helhet, kjennetegnet både ved enhet og egenart. Kirkens sosiallære, som har «et viktig tverrfaglig omfang»,77 kan fra dette perspektivet utføre en enestående effektiv virksomhet. Den gir tro, teologi, metafysikk og vitenskap sine plasser i et samarbeidstiltak, til tjeneste for menneskene. Fremfor alt er det slik Kirkens sosiallære virkeliggjør omfanget av sin visdom. Paul VI hadde et klart bilde av at årsakene til underutvikling omfattet en mangel på visdom, refleksjon og tenkning som er i stand til å uttrykke en retningsangivende syntese.78 Dette er nødvendig for «et klart helhetssyn over alle økonomiske, sosiale, kulturelle og åndelige faktorer».79 En overdreven segmentering av kunnskap i fagområder,80 en utestenging av metafysikk fra de menneskelige vitenskaper81 og vanskelighetene som oppstår i dialogen mellom vitenskap og teologi, er ødeleggende. Dette gjelder ikke bare for kunnskapsutviklingen, men også for folkenes utvikling. Disse gjør det vanskeligere å se menneskets helhetlige gode i dets mangfoldige dimensjoner. Det er avgjørende å «utvide vårt begrep om fornuften og dens bruk»82 dersom vi skal kunne lykkes med en tilstrekkelig vurdering av alle elementer som er involvert i utviklingsspørsmålet, og i løsningen på sosioøkonomiske problemer.

32. De viktige nye elementene i dagens helhetsbilde av folkenes utvikling, krever i mange tilfeller nye løsninger. Disse må søkes med hensyn til de naturgitte lovenes realiteter og samtidig i lys av et helhetlig menneskesyn. Dette er et syn som anskueliggjør menneskets forskjellige sider, slik de fremstår sett med kjærlighetens opplyste øyne. Da vil en avdekke enestående overensstemmelser og konkrete løsningsmuligheter, uten å gi avkall på noen grunnleggende bestanddel av menneskelivet.

Særlig i vår tid fordrer enkeltmenneskets verdighet og rettferdighetens krav at økonomiske beslutninger ikke leder til at forskjeller i velstand får øke på en overdreven og moralsk uakseptabel måte,83 og at vi fortsetter å prioritere målet om tilgang på fast arbeid for alle. Når alt kommer til alt, krever også «økonomisk fornuft» dette. En systematisk vekst i sosiale forskjeller innen et land, og mellom befolkningene i forskjellige land (altså en massiv økning av relativ fattigdom), har ikke bare en tendens til å undergrave sosialt samhold og slik sette demokratiet i fare. Det har også en negativ effekt på det økonomiske plan, ved at «sosial kapital», nettverk av tillitsforhold, pålitelighet og respekt for regler gradvis undergraves. Alt dette er uvurderlig i enhver form for sivil sameksistens.

Økonomisk vitenskap forteller oss at en situasjon preget av strukturell usikkerhet, fører til atferd som hemmer produksjon og at menneskelige ressurser kastes bort. Arbeidstakere i slike situasjoner har en tendens til passivt å underkaste seg automatiske mekanismer, fremfor å slippe kreativiteten løs. Også på dette punktet finnes det en overensstemmelse mellom økonomisk vitenskap og moralsk vurdering. Menneske­lige kostnader leder alltid til økonomiske kostnader, og økonomiske misforhold fører alltid til menneskelige kostnader.

En bør huske på at å redusere kulturene til deres tekno­logiske aspekter, på lang sikt hemmer gjensidig berikelse og dynamikk i samarbeid. Dette gjelder selv når det på kort sikt fremmer fortjeneste. Det er viktig å skille mellom kortsiktige og langsiktige økonomiske eller sosiologiske hensyn. Å senke arbeidstakernes rettsvern, eller å gi avkall på omfordelingsmekanismer for velstand med den hensikt å øke landets internasjonale konkurransedyktighet, hindrer gjennomføringen av langsiktig utvikling. Derfor bør en nøye veie de menneskelige konsekvensene av de nåværende tendensene til en (noen ganger ekstremt) kortsiktig anlagt økonomi. Dette krever «en ny og dypere refleksjon over økonomiens natur og mål»,84 så vel som en omfattende og langsiktig revisjon av den nåværende utviklingsmodellen, for å korrigere dens misforhold og forvrengninger. Faktisk kreves dette av hensyn til planetens økologiske helse; og fremfor alt er det en nødvendighet som følge av menneskets kulturelle og moralske krise, hvis symptomer lenge har vært synlige i alle deler av verden.

33. Over førti år etter encyklikaen Populorum Progressio, er dens hovedtema, fremgang, fortsatt en åpen problemstilling. Denne har blitt intensivert og mer påtrengende som følge av den nåværende økonomiske og finansielle krisen. Om noen av jordens regioner som en gang ble tynget av fattigdom, har opplevd bemerkelsesverdige endringer med hensyn til økonomisk vekst og deres andel av verdens produksjon, lever andre områder fortsatt i en elendighet som er sammenlignbar med den som fantes på Paul VIs tid. Enkelte tilfeller kan til og med omtales som en forverring. Det er viktig at noen av årsakene til denne situasjonen ble identifisert allerede i Populorum Progressio. Et eksempel er den høye tollen som økonomisk utviklede land legger på produkter fra fattige land, noe som fortsatt hindrer fattige lands produkter i få fotfeste i de rike landenes markeder. Andre årsaker som bare ble antydet av encyklikaen, har senere blitt tydeligere. Dette gjelder evalueringen av avkoloniseringsprosessen som da var i full gang. Paul VI ønsket seg et selvstendig forløp, fullbyrdet i fred og frihet. Etter over førti år må vi erkjenne hvor vanskelig dette forløpet har vært, på grunn av nye former for kolonialisme, fortsatt avhengighet av gamle og nye fremmedmakter og på grunn av den grove uansvarligheten som selve de landene som hadde oppnådd uavhengighet, la for dagen.

Det fremste nye kjennetegnet har vært en eksplosiv økning i verdensomspennende gjensidig avhengighet, allment kjent som globalisering. Paul VI hadde delvis forutsett den, men det heftige tempoet den utviklet seg i, er forbausende. Denne prosessen, som har sitt opphav i økonomisk utviklede land, har ved sin natur spredd seg til å inkludere alle økonomier. Den har vært den primære drivkraften bak hele regioners oppgjør med underutvikling og representerer i seg selv en stor mulighet. Uten rettledning fra kjærlighet i sannhet, vil denne globale kraften imidlertid kunne forårsake uforutsett skade og skape nye skiller innenfor menneskefamilien. Derfor gjør kjærlighet og sannhet at vi stilles ovenfor en helt ny og kreativ utfordring, som er svært omfangsrik og komplisert. Den handler om å utvide fornuftens utstrekning og istandsette den til å erkjenne og lede de imponerende nye kreftene ved å inspirere dem til det «kjærlighetens sivilisasjons» perspektiv som Gud har sådd frøene til i ethvert folk og enhver kultur.