1. Kjærlighet i sannhet, som Jesus Kristus bar vitnesbyrd om ved sitt jordiske liv – og særlig ved sin død og oppstandelse – er den primære drivkraft bak en sann utvikling av hvert menneske, og av hele menneskeheten. Kjærligheten – caritas – er en enestående kraft som beveger mennesker til modig og sjenerøst å engasjere seg innen feltet rettferdighet og fred. Den er en kraft som har sitt opphav i Gud, som er evig kjærlighet og den absolutte sannhet. Enhver finner sin lykke i å etterleve den plan Gud har for ham, for å kunne virkeliggjøre den fullt ut: I denne plan finner han sin sannhet, og samtykker han i denne sannheten, blir han fri (Jfr. Joh 8,32). Å forsvare sannheten, ydmykt uttrykke den med overbevisning og bære vitne om den i livet, er derfor utfordrende og uerstattelige former for kjærlighet, som har sin «glede i sannheten» (1 Kor 13,6). Alle mennesker føler en indre tilskyndelse til virkelig å elske: Kjærlighet og sannhet vil aldri forlate dem helt, for det er et kall som Gud har plantet i hvert menneskes hjerte og sinn. Jesus Kristus renser og frigjør søken etter kjærlighet og sannhet fra vår menneskelige elendighet, samt åpenbarer for oss fylden av kjærlighetens virke og planen for det sanne liv, som Gud har beredt for oss. Kjærlighet i sannhet blir et møte med Kristi ansikt, hans kall til å elske våre medmennesker i sannheten av hans plan, han som er sannheten selv (Jfr. Joh 14,6).
2. Kjærlighet er kjernen i Kirkens sosiallære. Alt ansvar og hver forpliktelse som beskrives i denne læren, stammer fra den kjærlighet som i følge Jesu ord er summen av hele loven. Den gir sant innhold til det personlige forhold til Gud og ens neste; den er midtpunktet, ikke bare i mikrorelasjoner (med venner, familiemedlemmer eller innenfor små grupper), men også i makrorelasjoner (sosiale, økonomiske og politiske sammenhenger). For Kirken, som henter sin veiledning fra evangeliet, er kjærligheten alt, fordi «Gud er kjærlighet», som Den hellige Johannes lærer (Jfr. 1 Joh 4,8.16) og som jeg erindret i min første encyklika (Deus Caritas Est): «alt har sin opprinnelse i Guds kjærlighet, alt er formet av den og alt er rettet mot den.» Kjærligheten er Guds største gave til menneskeheten, hans løfte og vårt håp.
Jeg er klar over den forvrengning og meningsuttømmelse som kjærlighetsbegrepet har blitt og blir utsatt for, med fare for at det blir misforstått, løsrevet fra etisk livsførsel og i alle fall forhindret. I de sosiale, juridiske, kulturelle, politiske og økonomiske sfærer, med andre ord i de sammenhenger som er mest utsatt for denne trusselen, blir kjærlighet lett avfeid som uten betydning for tolkning og orientering av moralsk ansvar. Derfor blir det nødvendig å knytte kjærlighet til sannhet ikke bare i den rekkefølgen som Den hellige Paulus nevner: veritas in caritate (Ef 4,15), men også i den motsatte og komplementære betydning: caritas in veritate. Sannheten må søkes, finnes og uttrykkes innenfor kjærlighetens «økonomi», men kjærligheten må samtidig forstås, bekreftes og praktiseres i lys av sannheten. På denne måten tjener vi ikke bare kjærlighet opplyst av sannhet, men vi bidrar også til å gi sannheten troverdighet ved å anskueliggjøre dens overtalende og autentiserende kraft i en praktisk og sosial atmosfære. Dette er av stor betydning i dag, i en sosial og kulturell kontekst hvor sannheten relativiseres og man er likegyldig og ofte fiendtlig innstilt mot den.
3. Som følge av denne nære tilknytning til sannhet, kan kjærlighet gjenkjennes som et ekte utrykk for medmenneskelighet, og som et element av fundamental betydning i menneskelige relasjoner, innbefattet de offentlige. Bare i sannhet skinner kjærligheten, og bare i sannhet kan den virkelig leves ut. Sannheten er et lys som gir kjærligheten innhold og verdi. Dette lyset er både et fornuftens og troens lys og anvendes av sinnet for å komme frem til kjærlighetens naturlige og overnaturlige sannheter. Det ser kjærlighetens betydning som gave, velsignelse og fellesskap. Uten sannhet glir kjærligheten over i sentimentalitet, et tomt skall som fylles vilkårlig. I en kultur blottet for sannhet, er dette en dødelig trussel mot kjærligheten. Den blir offer for situasjonsbestemte følelser og subjektive synspunkter, og ordet blir misbrukt og forvrengt helt til det begynner å bety det stikk motsatte. Sannheten frigjør kjærligheten fra et føleri som berøver den for relasjonelt og sosialt innhold, og også fra en fideisme som berøver den for menneskelig og universelt pusterom. I sannheten gjenspeiler kjærlighet den personlige, men likevel offentlige dimensjon av troen på Bibelens Gud, som både er Agápe og Lógos: Barmhjertighet og Sannhet, Kjærlighet og Ord.
4. Ettersom kjærligheten er full av sannhet, kan mennesket forstå, dele og formidle den i rikdommen av dens verdier. Sannheten er faktisk «lógos» som skaper «diá-logos», og derved utveksling og felleskap. Sannhet gjør menn og kvinner i stand til å gi slipp på sine individuelle oppfatninger og inntrykk. Slik blir de i stand til å legge bak seg kulturelle og historiske begrensninger og komme sammen for å vurdere tingenes verdi og innhold. Sannheten åpner og forener våre sinn i kjærlighetens lógos: Dette er den kristne forkynnelse og vitnesbyrdet om kjærlighet. I nåtidens sosiale og kulturelle sammenhenger, hvor tendensen til å relativisere sannhet er utbredt, hjelper dette å praktisere kjærlighet folk til å forstå at etterlevelse av kristendommens verdier ikke bare er nyttig, men avgjørende for å kunne bygge et godt samfunn og for en virkelig helhetlig menneskelig utvikling. En kristendom bestående av kjærlighet uten sannhet, kan lett forveksles med et forråd av gode følelser, nyttig for sosial sameksistens, men av marginal betydning. Slik ville det ikke lenger finnes noen egentlig plass for Gud i verden. Uten sannhet blir kjærlighet avgrenset til et snevert område, blottet for relasjoner, utelukket fra de planer og forløp som fremmer en menneskelig utvikling med universell utstrekning, i samspillet mellom kunnskap og handling.
5. Caritas er kjærlighet som mottas og gis. Den er «nåde» (cháris), og dens utspring er Faderens opprinnelige kjærlighet til Sønnen, i Den Hellige Ånd. Kjærligheten stiger ned til oss fra Sønnen. Ved en skapende kjærlighet er vi til; ved en forsonende kjærlighet blir vi gjenfødt. Kjærligheten blir åpenbart og gjort nærværende av Kristus (Jfr. Joh 13,1) og er «utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd» (Rom 5,5). Som gjenstand for Guds kjærlighet, blir mennesket også gjenstand for nestekjærlighet, kalt til å gjøre seg til redskap for nåden, så det kan utøse Guds kjærlighet og danne nettverk av kjærlighet.
Denne dynamikken mellom kjærlighet som mottas og gis, er utgangspunktet for Kirkens sosiallære, som er «caritas in veritate in re sociali»: sannheten om Kristi kjærlighet forkynt i samfunnet. Denne læren er kjærlighetens tjener, men er rotfestet i sannheten. Sannheten bevarer og uttrykker kjærlighetens frigjørende kraft, gjennom historiens stadig skiftende begivenheter. Den er samtidig troens og fornuftens sannhet, både i forskjellene og i samspillet mellom disse erkjennelsesformene. Sannheten er nødvendig for utvikling, sosial velferd og en fornuftig løsning på de alvorlige økonomiske problemene som menneskeheten lider under. Enda viktigere er det at denne sannheten elskes og realiseres. Uten sannhet, uten tillit og kjærlighet til sannheten, finnes det ingen samvittighet eller samfunnsansvar. Sosiale tiltak blir et spill for private interesser og maktlogikk og får en oppløsende effekt i samfunnet, særlig i et globalisert samfunn i vanskelige tider som nå.
6. «Caritas in veritate» er prinsippet Kirkens sosiallære kretser rundt, et prinsipp som antar en praktisk form som styrende kriterier for hva som utgjør en moralsk handling. Jeg ønsker spesielt å se på to av disse som er særlig relevante for satsningen på utvikling, i et stadig mer globalisert samfunn: rettferdighet og det felles gode.
Aller først: rettferdighet. Ubi societas, ibi ius: Hvert samfunn danner sitt eget system for rettferdighet. Kjærligheten går lenger enn rettferdigheten, fordi kjærlighet er å gi, å ofre det som er «mitt» til den andre. Men den mangler aldri rettferdighet, som driver oss til å gi til den andre part det som er «hans», det han har krav på, på grunn av hvem han er eller hva han gjør. Jeg kan ikke «gi» det som er mitt til den andre, uten først å gi ham det som rettmessig tilhører ham. Dersom vi viser andre nestekjærlighet, er vi først av alt rettferdige mot dem. Ikke nok med at rettferdigheten ikke er fremmed for kjærligheten, eller at den verken er et alternativ eller en parallell vei til den. Rettferdigheten er uløselig forbundet med kjærligheten1 og iboende i den. Rettferdighet er kjærlighetens hovedvei, eller med Paul VIs ord dens «minstemål»,2 en viktig del av den kjærlighet i «gjerning og sannhet» som Den hellige Johannes oppfordrer oss til å praktisere. På den ene side krever kjærligheten rettferdighet: anerkjennelse og respekt for enkeltmenneskets og folkegruppers rettigheter. Den streber etter å bygge den «menneskelige by» etter lov og rettferdighet. På den annen side overgår kjærligheten rettferdighet og fullender den med logikken gi og tilgi.3 Den «menneskelige by» fremmes ikke bare ved forholdet mellom rett og plikt, men i enda større og mer avgjørende utstrekning ved forholdene mellom frivillighet, miskunn og fellesskap. Nestekjærlighet åpenbarer alltid Guds kjærlighet, også i menneskelige forhold. Den gir teologisk og frelsende verdi til alt engasjement for rettferdighet i verden.
7. I tillegg er det viktig å vektlegge det felles gode. Å elske noen er å ha vedkommendes gagn i tankene og gjøre en effektiv innsats for å sikre det. Ved siden av den enkeltes gode, finnes det også et gode som er tilknyttet livet i et samfunn: det felles gode. Det er «alles» gode, sammensatt av enkeltmennesker, familier og mindre grupper som sammen utgjør samfunnet.4 Det er et gode som ikke søkes for sin egen skyld, men for folket som tilhører det sosiale fellesskapet og som virkelig og effektivt søker sitt gode bare innenfor det. Å ønske det felles gode og strebe mot det, er en forutsetning for rettferdighet og kjærlighet. Å engasjere seg for det felles gode, er på den ene siden å ta hensyn til – og på den andre siden å benytte seg av – helheten av institusjoner som gir struktur til samfunnslivet: de juridiske, sivile, politiske og kulturelle institusjoner, alle de som gjør samfunnet til pólis, eller «by». Jo mer vi streber etter å sikre det felles gode, som altså tilsvarer vår nestes virkelige behov, jo mer virksomt elsker vi dem. Hver kristen er kalt til å leve ut denne kjærligheten på en måte som svarer til hans kall og graden av innflytelse han øver i pólis. Dette er kjærlighetens institusjonelle vei, vi kan kanskje også kalle den for den politiske veien, ikke mindre fullkommen eller virkningsfull enn den formen for kjærlighet som møter den andre part direkte, utenfor den institusjonelle pólis’ formidlerskap. Når det drives av kjærlighet, har engasjement for det felles gode større verdi enn et rent sekulært eller politisk ståsted. I likhet med all innsats for rettferd, tilhører dette engasjementet det guddommelige vitnesbyrd om kjærlighet som virker i tid, men forbereder på evighet. Når de lar seg inspirere og bevare av kjærlighet, bidrar menneskets jordiske gjøremål til byggingen av Guds universelle by, endemålet som menneskefamiliens historie beveger seg mot. I et stadig mer globalisert samfunn kan ikke det felles gode, og anstrengelsene for å oppnå det, unngå å vokse til dimensjoner som omfatter hele menneskefamilien, altså fellesskapet av folk og nasjoner.5 Slik kan den menneskelige by bygges i fred og enhet. Til en viss grad gjør dette den til en forventning om og en forsmak på Guds grenseløse by.
8. I 1967, da han utstedte encyklikaen Populorum Progressio, belyste min ærverdige forgjenger Paul VI det store temaet folkenes utvikling, med sannhetens glans og Kristi kjærlighets milde lys. Han lærte oss at livet i Kristus er den første og fremste utviklingsfaktor,6 og han overlot oss oppgaven å gå langs utviklingens vei med hele vårt hjerte og all vår forstand,7 altså med kjærlighetens glød og sannhetens visdom. Dette er den opprinnelige sannhet om Guds kjærlighets nådegave til oss, som åpner våre liv som gave og gjør det mulig å håpe på en «utvikling av hele mennesket og av alle mennesker»,8 en overgang «fra mindre menneskelige kår til mer menneskelige»,9 som oppnås ved å overvinne de vanskeligheter som uvilkårlig vil oppstå langs veien.
Over førti år etter utgivelsen av encyklikaen, vil jeg minnes den store pave Paul VI. Jeg vil hylle og ære ham ved å analysere hans læresetninger om helhetlig menneskelig utvikling og finne min plass langs veien de staket ut, ved å oppdatere dem for vår tid. Denne type fornyelse etter forhold i samtiden begynte med encyklikaen Sollicitudo Rei Socialis, som Guds tjener pave Johannes Paul II valgte til å markere tjueårsjubileet for publikasjonen av Populorum Progressio. Inntil da hadde bare encyklikaen Rerum Novarum blitt minnet på denne måten. Nå som nye tjue år har passert, vil jeg uttrykke min overbevisning om at Populorum Progressio fortjener å anses som «vår tids Rerum Novarum», som kaster lys over menneskets vandring mot enhet.
9. Kjærlighet i sannhet – caritas in veritate – er en stor utfordring for Kirken, i en verden som er gjenstand for en stadig mer omfattende globalisering. Vår tids trussel er at den faktiske gjensidige avhengigheten som finnes mellom folk og nasjoner, ikke representerer et etisk samspill mellom samvittighet og forstand hos partene, hvor helhetlig menneskelig utvikling kunne fremstå som resultat. Bare i kjærlighet, opplyst av fornuftens lys og av tro, er det mulig å strebe etter utviklingsmål som har en mer human og menneskeliggjørende verdi. Deling av goder og ressurser, som ekte utvikling har som utgangspunkt, sikres ikke bare ved teknologiske fremskritt og ren beregning av nytterelasjoner, men ved kjærlighetens potensial som overvinner det onde med det gode (Jfr. Rom 12,21), og de menneskene som i gjensidighet åpner seg for det i sin samvittighet og med sin frihet.
Kirken kan ikke tilby tekniske løsninger10 og gjør på ingen måte krav på «å blande seg inn i statenes politikk».11 Den har imidlertid et sannhetens oppdrag å gjennomføre, til enhver tid og under enhver omstendighet, for et samfunn som er i harmoni med mennesket, dets verdighet og dets kall. Uten sannhet forfaller ens syn på livet til det empiristiske og skeptiske, og en blir uten evne til å enes om handling, grunnet en mangel på interesse for verdier – og av og til også betydninger – som er nødvendige for å vurdere og styre det. Trofasthet mot mennesket krever trofasthet mot sannheten, som er den eneste garantist for frihet (Jfr. Joh 8,32), og for muligheten til en helhetlig menneskelig utvikling. Derfor søker Kirken sannheten, forkynner den utrettelig og gjenkjenner den hvor enn den åpenbares. Denne sannhetssendelsen er noe Kirken aldri kan frasi seg. Sosiallæren er et særegent aspekt ved dens forkynnelse: en tjeneste for sannheten som frigjør. Kirkens sosiallære er åpen for sannheten, uansett hvilken kunnskapsgren den stammer fra. Den mottar sannheten, integrerer de bruddstykker den ofte forekommer i, inn i et hele og formidler den innenfor rammen av folks og nasjoners stadig skiftende livsmønstre.12