1. Full av nåde
7. «Velsignet et han, vår Herre Jesu Kristi Gud og Far! Gjennom Kristus har han fra sin himmel velsignet oss med alle åndelige gaver» (Ef. 1,3). Disse ord fra Efeserbrevet åpenbarer Guds evige plan, Faderens frelsesplan for menneskene i Kristus. Det er en universell plan som gjelder alle mennesker, skapt som de er i overensstemmelse med Guds bilde og slik at de ligner ham (kfr. l. Mos. l,26). Slik alle «i begynnelsen» (kfr. l. Mos 1,1; Ef. l,4) er omfattet av Guds skapende virksomhet, omfattes de også i evighet av den guddommelige frelsesplan som helt og holdent må åpenbare seg frem til «tidens fylde» da Kristus kommer igjen. For «i ham» - slik lyder de følgende ord i Efeserbrevet - har den Gud som er «vår Herre Jesu Kristi Far» «utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå hellige og plettfrie for hans åsyn. I sin kjærlighet har han fra første ferd bestemt og fritt besluttet å gi oss en plass som sønner hos seg, ved Jesus Kristus, hans nådes herlighet til lov og pris - den nåde som han har skjenket oss, gjennom ham som han har kjær, for i ham er vi frikjøpt, gjennom hans blod, gjennom ham er våre misgjerninger tilgitt». (Ef. 1,4-7)
Den guddommelige frelsesplan som er blitt åpenbart oss ved Kristi komme, består til evig tid. Den er også ifølge Efeserbrevet og andre Paulusbrev til evig tid forbundet med Kristus. Den omfatter alle mennesker, men tildeler likevel den «kvinne» en helt særskilt plass som er Mor til ham som Faderen overgav frelsesverket.[19] Det 2. Vatikankonsil skriver: «I dette lys skimter vi henne allerede på profetisk vis i det løfte som ble gitt våre stamfedre etter syndefallet, om seier over slangen (kfr. 1. Mos. 3,15). Hun er likeledes den jomfru som skulle bli fruktsommelig og føde en sønn med navn «Immanuel», ifølge Jesajas ord (kfr. 7,14)».[20] På denne måte forbereder Det gamle testamente den «tidens fylde», da Gud vil sende sin sønn «født av en kvinne, ... for å gi oss en plass som sønner» (Gal. 4,4-5). Guds Sønns komme til verden er den begivenhet som blir skildret i de første kapitler av Lukas- og Matteusevangeliet.
8. Ved denne begivenhet, engelens budskap, blir Maria endegyldig innført i Kristi hemmelighet. Dette finner sted i Nasaret i en konkret historisk situasjon for Israel, det folk som Guds løfter fremfor alt gjelder. Guds sendebud sier til jomfruen: «Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!» (Luk. 1,28) Maria «ble forskrekket ved hans ord, og undret seg på hva dette kunne være for slags hilsen» (Luk. 1,28): Hva alle disse uvanlige ordene vel måtte bety, særlig uttrykket «du nådefylte» (kecharitomene),[21] (tysk:»Du benådede»).
Når vi sammen med Maria vil tenke over disse ordene og fremfor alt over uttrykket «du nådefylte» (NO 1978: «du som har fått nåde»; lat. : «gratia plena», ital.: «piena di grazia» = «full av nåde»), kan vi finne et svært givende tilknytningspunkt for det nettopp i Efeserbrevet på det ovenfor anførte sted. Når jomfruen fra Nasaret etter det himmelske sendebuds budskap tilmed blir kalt «Velsignet er du fremfor alle kvinner» (kfr. Luk. 1,42), så har det sin forklaring i den velsignelse som «Gud vår Far» «gjennom Kristus .. fra sin himmel (har) velsignet oss med». Han har «velsignet oss med alle åndelige gaver», og dette tar sikte på alle mennesker og inneholder hele den altomfattende «fylde» («med enhver velsignelse»), slik den springer frem av den kjærlighet som i Den Hellige Ånd forener Sønnen, som er av samme vesen som Faderen, med sin Far. På samme tid er det en velsignelse som gjennom Jesus Kristus blir utgytt over menneskeslektens historie like til dens ende, og over alle mennesker. Men Maria blir fylt av denne velsignelse i et helt særskilt og enestående omfang. Elisabet hilser henne jo slik: «Velsignet er du fremfor alle kvinner».
Grunnen til denne dobbelte hilsen er derfor den, at i sjelen til denne «Sions datter» har i en viss forstand hele fylden av den «herlige nåde» tilkjennegitt seg som Faderen «har skjenket oss, gjennom ham som han har kjær». Guds sendebud hilser jo Maria som «Du nådefylte». Han kaller henne så, som er dette hennes sanne navn. Han kaller ikke henne han taler til ved det navn som hun eier blant menneskene: «Mirjam» (=Maria), men med dette nye navn: «Du nådefylte». Hva betyr dette navnet? Hvorfor kaller erkeengelen jomfruen fra Nasaret nettopp på denne måte?
I Bibelens språk betyr «nåde» en særlig gave, som ifølge Det nye testamente har sin kilde i Guds eget trefoldige liv, hos den Gud som er kjærlighet (kfr. 1. Joh. 4,8). Denne kjærlighets frukt er den «utvelgelse» som Efeserbrevet taler om. Fra Guds side er denne «utvelgelse» hans evige vilje til i Kristus å redde menneskene ved å la dem ha del i hans eget liv (kfr. 2. Pet. 1,4): det er den redning å få del i det overnaturlige liv. Virkningen av denne evige gave, denne nåde at mennesket blir utvalgt av Gud, er som en kime av hellighet eller liksom en kilde som sprudler frem i menneskets sjel som selve Guds gave, og som beliver og helliger de utvalgtes liv gjennom nåden. På denne måte går denne «velsignelse» i oppfyllelse, og blir det til virkelighet som sies, at Gud har «velsignet oss med alle åndelige gaver», dette «å gi oss en plass som sønner hos seg, ved Jesus Kristus», i ham som fra evighet av er Faderens «elskede Sønn» (kfr. Gal. 4,4; Mk. 9,7; Joh. 3,16; Ef. 1,6).
Når vi leser at engelen sier til Maria: «Du nådefylte», da lar sammenhengen her i evangeliet oss forstå, nettopp fordi gamle åpenbaringer og løfter flyter sammen i det, at det her er tale om en helt særskilt «velsignelse» blant alle de «åndelige velsignelser i Kristus». Hun, den «nådefylte», er i Kristi hemmelighet tilstede allerede «før verdens grunnvoll ble lagt», nærværende som den som Faderen har «utvalgt» som sin Sønns Mor og som også Sønnen har utvalgt sammen med sin Far, idet han fra evighet av skjenket henne hellighetens Ånd.
Maria er på en særlig og egenartet måte forbundet med Kristus. På særlig og egenartet måte er hun samtidig elsket i denne fra evighet av «elskede Sønn», i denne Sønn som er av samme vesen som Faderen, og i hvem hele den samlede, «herlige nåde» er sammenfattet. Samtidig er og forblir hun fullkomment åpen for denne gave «ovenfra» (kfr. Jak. 1,17). Som Konsilet lærer, «fremheves (Maria) blant Herrens ydmyke og fattige som med tillit venter og mottar frelsen av Ham».[22]
9. Om nå også hilsenen og tiltalen «Du nådefylte» betyr alt dette, så gjelder de likevel i sammenheng med engelens budskap fremfor alt Marias utvelgelse som Mor til Guds Sønn. Men samtidig viser nådefylden hen på den samlede overnaturlige nådegave som Maria er i besittelse av fordi hun er utvalgt og bestemt til å være Kristi Mor. Når denne utvelgelsen er grunnleggende for virkeliggjørelsen av Guds frelsesplaner overfor menneskeheten, når utvelgelsen i Kristus fra evighet av og kallelsen til barnekårets verdighet gjelder alle mennesker, da er utvelgelsen av Maria fullkomment egenartet og en hendelse én gang for alle. Herav følger da også det enestående ved hennes stilling i Kristi hemmelighet.
Guds budbærer sier til henne: «Frykt ikke, Maria. For du har funnet nåde hos Gud. Du skal unnfange og føde en sønn, og ham skal du kalle Jesus. Han skal være stor, ja, 'den Allerhøyestes sønn' skal han kalles». Og når Maria, fortumlet over denne uvanlige hilsen, så spør: «Hvorledes skal dette kunne skje, jeg har jo ingen mann?», får hun fra engelen en bekreftelse og en tydning av de foregående ord. Gabriel sier til henne: «Den hellige Ånd skal komme over deg, og kraft fra den Allerhøyeste skal senke seg ned over deg. Derfor skal også det hellige barn du føder, kalles Guds sønn» (Luk. 1,35).
Bebudelsen er altså åpenbaringen av inkarnasjonens hemmelighet ved begynnelsen av dens jordiske virkeliggjørelse. Den frelsende hengivelse, hvori Gud gir seg selv, sitt guddommelige liv, og dette i en viss forstand til hele skaperverket og umiddelbart til mennesket, når i inkarnasjonens hemmelighet et høydepunkt. Denne hemmelighet er jo i sannhet den høyeste av alle nådegaver innenfor menneskenes og kosmosets historie. Maria er «full av nåde», fordi det guddommelige Ords inkarnasjon, Guds Sønns forening med menneskenaturen i én person (uhio hypostatica) virkeliggjøres og fullbyrdes nettopp i henne. Som Konsilet sier det, er Maria «mor til Guds Sønn og dermed Faderens høyest elskede datter og Den Hellige Ånds tempel, og en så stor nådegave stiller henne langt foran alle de øvrige skapninger i himmelen og på jorden».[23]
10. Der hvor Efeserbrevet taler om «hans nådes herlighet til lov og pris», den nåde som Gud Faderen «har skjenket oss, gjennom ham som han har kjær», tilføyer det: «for i ham er vi frikjøpt, gjennom hans blod» (Ef. 1,7). Ifølge den lære som Kirken har formulert i høytidelige dokumenter, viste denne «herlige nåde» seg overfor Guds Mor den, at hun «ble løskjøpt på særlig opphøyet vis».[24] I kraft av den elskede Sønns rike nåde og «av hensyn til Sønnens (frelsende) fortjeneste» - han ønsket jo å bli hennes Sønn - er Maria blitt bevart for ursyndens arv.[25] På denne måte tilhører hun fra sin egen unnfangelses første øyeblikk av, fra hennes jordiske eksistens av, Kristus; hun har andel i den frelsende og helliggjørende nåde og i den kjærlighet som utgår fra den «elskede Sønn», den evige Faders Sønn, som ved menneskevordelsen er blitt hennes egen Sønn. Derfor er det fullstendig sant at på nådens plan mottar Maria ved Den Hellige Ånd del i den guddommelige natur (kfr. 2. Pet. 1,4) og dermed livet fra Ham som hun selv, på det jordiske plan, har gitt liv til som Mor. Liturgien nøler ikke med å kalle henne «Din guddommelige Sønns datter»,[26] og å hilse henne med de ord som Dante Alighieri legger den hl. Bernhard i munnen: «Din Sønns datter».[27] Og fordi Maria mottar dette «nye liv» i en fylde som svarer til Sønnens kjærlighet til sin Mor og følgelig til det guddommelige moderskaps verdighet, kaller engelen henne ved bebudelsen «Du nådefylte».
11. Innenfor Den Helligste Treenighets frelsesplan utgjør inkarnasjonens mysterium den overstrømmende oppfyllelsen av Guds løfte til menneskene etter syndefallet, etter den første synd hvis virkninger tynger hele menneskets historie på jorden (kfr. 1. Mos. 3,15). Men så skjer det: det kommer en Sønn til verden, kvinnens «ætt», som skal beseire syndens onde i selve dens rot: «Den skal knuse ditt (det er: slangens) hode». Som det går frem av protoevangeliets ord (1. Mos. 3,15), vil kvinnens Sønn først seire etter en hård kamp som vil strekke seg over hele menneskehetens historie. «Fiendskapet» som ble forkynt fra begynnelsen av, blir bekreftet i Johannes' åpenbaring, boken om Kirkens og verdens ytterste forhold. Her møtes vi på ny av «kvinnens» tegn; denne gang er hun «kledd i solen» (Joh.åp. 12,1).
Maria, det menneskevordne Ords Mor, blir stillet i sentrum av dette fiendskap, av denne kamp som ledsager menneskehetens historie på jorden og selve frelseshistorien. I denne stilling er hun, som hører med blant «Herrens ydmyke og fattige, som ingen annen innenfor menneskeslekten bærer av denne «nådes herlighet» som Faderen «har skjenket oss, gjennom ham som han har kjær». Og denne nåde bestemmer den ekstraordinære storhet og skjønnhet i hele hennes liv og måte å være på. Slik står Maria for Guds åsyn, og også for hele menneskeheten, som det urokkelige og ukrenkelige tegn på den utvelgelse Gud foretar ifølge Paulus' brev: «I ham (Kristus) har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt .. I sin kjærlighet har han fra første ferd bestemt og fritt besluttet å gi oss en plass som sønner hos seg» (Ef. 1,4.5) Denne utvelgelse er mektigere enn enhver erfaring av det onde og av synden, enn av hele dette «fiendskap» som menneskets historie er kjennetegnet av. I denne historie forblir Maria et tegn på levende håp.
2. Salig er hun som trodde
12. Straks etter beretningen om Bebudelsen leder evangelisten Lukas oss baketter jomfruen fra Nasaret, i hennes fotspor frem mot «en by i Judea» (Luk. 1,39).
Ifølge forskerne skal denne byen være dagens Ain-Karim som ligger mellom fjellene, ikke langt fra Jerusalem. Maria «skyndte seg» dit for å besøke Elisabet, sin slektning. Grunnen til dette besøket ligger også i det at Gabriel ved Bebudelsen på betydningsfull måte hadde omtalt Elisabet. I langt fremskreden alder hadde hun ved Guds mektige gjerning unnfanget en sønn med Sakarias: «Se, også Elisabet, din frende, har unnfanget en sønn, så gammel som hun er; hun er alt i sjette måned, hun som de kalte ufruktbar. For ingenting er umulig for Gud» (Luk. 1,36-37). Den guddommelige budbærer viste til det som hadde hendt i Elisabet for å svare på Marias spørsmål: «Hvorledes skal dette kunne skje, -jeg har jo ingen mann?» (Luk. 1,34). Jo - det blir mulig ved «kraft fra den Allerhøyeste»; akkurat slik, - og enda meget mer -, som ved Elisabet.
Maria begir seg altså av kjærlighet av sted til sin slektnings hjem. Da hun trådte inn, og Elisabet så svarte på hennes hilsen, kjente Elisabet sitt foster sparke inne i seg, og «hun ble fylt med den hellige Ånd» og hilser Maria med høy røst: «Velsignet er du fremfor alle kvinner, og velsignet er han du bærer i ditt skjød.» (kfr. Luk. 1,40-42). Dette prisende utrop fra Elisabet skulle senere komme til å følge som fortsettelse av engelens hilsen i Ave Maria, og på den måte bli med blant de oftest talte bønner i Kirken. Men enda betydningsfullere er Elisabets ord ved det spørsmålet som så følger: «Men hvem er vel jeg, at min Herres mor kommer til meg?» (Luk. l,43). Elisabet avlegger vitnesbyrd om Maria: Hun erkjenner og bekjenner at foran henne står Herrens Mor, Messias' Mor. I dette vitnesbyrdet tar også sønnen del som Elisabet bærer i sitt skjød: «... da hoppet jo barnet i mitt liv av fryd!» (Luk. l,44) Barnet er den fremtidige Johannes Døperen, som senere ved Jordan kommer til å vise hen på Jesus.
Hvert ord i Elisabets hilsen er fullt av betydning. Men av grunnleggende viktighet synes det å være som hun sier til slutt: «Og salig er hun som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse» (Luk. l,45).[28] Disse ord kan man sidestille med tiltalen «du nådefylte» i engelens hilsen. I begge tekstene åpenbares sannheten om deres vesentlig mariologiske innhold: sannheten om Maria, om henne som er blitt nærværende i Kristi hemmelighet nettopp fordi hun «trodde». Den fylde av nåde som engelen forkynner, betyr den gave som Gud selv er; Marias tro, hun som blir prist salig når hun kommer på besøk til Elisabet, viser hvordan jomfruen fra Nasaret svarte på denne gaven.
13. «Til Gud som åpenbarer seg, skylder mennesket «troens lydighet» (Rom. 16,26: kfr. Rom. 1,5: 2. Kor. 10,5-6 (Paulus' uttrykk: 'troens lydighet' gjengis i E. Gunnes' oversettelse på ulike måter. o.a.)), det vil si at mennesket frivillig helliger seg helt til Gud», lærer Konsilet.[29] Denne beskrivelse av troen fant i Maria sin fullkomne virkeliggjørelse. Det «avgjørende» øyeblikk var Bebudelsen, og Elisabets ord: «Salig er hun som trodde!» gjelder i første hånd nettopp dette øyeblikket.[30]
Ved Bebudelsen har jo Maria fullkomment overgitt seg til Gud, idet hun kom Ham i møte med «troens lydighet» som talte til henne gjennom sin budbærer, idet hun «i sin fornuft som i sin vilje» underkaster seg Ham.[31] Hun svarte altså med hele sitt menneskelige, kvinnelige «Jeg». I dette trossvar fant det sted et fullstendig samvirke med «Guds nåde, som både går forut for menneskets innsats og ledsager den», og en fullkommen tjenestevillighet overfor Den Hellige Ånds gjerning, Ham som stadig «fullkommengjør ... troen ved sine gaver».[32]
Den levende Guds ord som engelen forkynner Maria, gjelder henne selv: «Du skal unnfange og føde en sønn» (Luk. 1,31). Om Maria tok imot denne meddelelsen, skulle hun bli «Herrens Mor» og inkarnasjonens guddommelige hemmelighet skulle fullbyrdes i henne: «Den miskunnsrike Fader har villet la den forutbestemte mors samtykke gå forut for selve menneskevordelsen».[33] Og etter at Maria hadde hørt alle disse ord fra budbæreren, gir hun dette samtykket. Hun sier: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt» (Luk. l,38). Dette Marias Fiat - «Det skje meg ...» - har, sett fra den menneskelige side, avgjort virkeliggjørelsen av den guddommelige hemmelighet. Her foreligger en fullstendig overensstemmelse med Sønnens ord. Ifølge Hebreerbrevet sier Han til Faderen idet Han (Sønnen) trer inn i verden: «Slaktoffer og gaveoffer ville du ikke ha, men et legeme formet du for meg ... Her er jeg, for å gjøre din vilje, Gud» (Heb. 10,5-7). Menneskevordelsens hemmelighet er altså skjedd da Maria sa sitt Fiat: «Det skje meg som du har sagt», idet hun, så langt det ifølge den guddommelige plan kom an på henne, muliggjorde oppfyllelsen av sin Sønns ønske.
Maria talte dette Fiat i tro. I troen overgav hun seg uten forbehold til Gud og «henga seg totalt som en Herrens tjenerinne til sin Sønns person og verk»,[34] Og denne Sønn - slik lærer Fedrene oss - mottok hun i Ånden allerede før hun mottok Ham i sitt skjød: nettopp gjennom troen![35] Det er altså med rette at Elisabet lovpriser Maria: «Salig er hun som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse». Disse ordene er allerede gått i oppfyllelse: Maria trer over dørtreskelen til Elisabets og Sakarias' hus som Mor til Guds Sønn. Dette er Elisabets gledesfylte oppdagelse: «Min Herres mor kommer til meg»!
14. Derfor kan Marias tro sammenlignes med Abrahams, ham som apostelen kaller «vår far i troen» (kfr. Rom. 4,12). Innenfor Guds åpenbarings frelsesordning danner Abrahams tro begynnelsen til Den gamle pakt. Marias tro ved bebudelsen åpner Den nye pakt. Det heter om Abraham: «Mot alt håp satte han sitt håp, og ved sin tro ble han far til en mengde folkeslag», og slik var det med Maria også: etter at hun i Bebudelsens øyeblikk hadde bekjent sin jomfruelighet («Hvorledes skal dette kunne skje, - jeg har jo ingen mann?»), trodde hun at hun ved kraft fra den Allerhøyeste, ved Den Hellige Ånd, skulle bli Guds Sønns Mor ifølge den åpenbaring engelen gav: «Derfor skal også det hellige barn du føder, kalles Guds sønn» (Luk. 1,35).
Likevel gjelder Elisabets ord: «Salig er hun som trodde!» ikke bare dette spesielle øyeblikk ved Bebudelsen. Ganske visst er dette høydepunktet, hva angår Marias tillit til Kristi komme; men det er også utgangspunktet hvor hennes «vei til Gud» tar fatt, hele hennes trosvei. Og langs denne veien er det at «lydigheten» som hun gav uttrykk for overfor den guddommelige åpenbarings ord, trer frem på en enestående og virkelig heltemodig måte - og det med en stadig økende tapperhet. Denne «troslydighet» fra Marias side vil på hele hennes vei ha overraskende likhetstrekk med Abrahams tro. Liksom Guds folks patriark trodde også Maria mens hun gikk sitt barnlige og moderlige Fiats vei: «Det skje meg som du har sagt», slik at hun «mot alt håp satte sitt håp» (kfr. Rom. 4,18). Fremfor alt viser saligprisningen av henne «som trodde» seg på bestemte steder langs denne veien særlig tydelig. Å tro er å «overgi seg» til sannheten i ordet fra den levende Gud, selv om man vet og ydmykt bekjenner at Guds veier er «umulige å spore» (Rom. 11,33). Maria, som etter den Allerhøyestes evige vilje så å si befinner seg i midtpunktet av disse Guds «usporlige» veier og «uransakelige dommer», forholder seg på samme måte i troens halvmørke, idet hun med åpent hjerte fullt og helt tar imot alt det som er fastsatt i Guds plan.
15. Idet Maria ved bebudelsen hører tale om den Sønn som hun skal bli mor til og «skal kalle Jesus» (=Frelser), får hun også vite at «Gud Herren vil gi ham hans far Davids trone, og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende» (Luk. 1,32-33). I denne retning gikk hele Israels håp. Den lovede Messias skulle være «stor»; og også den himmelske budbærer forkynner at han «skal være stor», - stor, det være seg ved navnet 'den Allerhøyestes sønn', det være seg ved at han overtar Davids trone. Han skal altså være konge og herske «over Jakobs folk». Kunne nå Maria, som er vokst opp midt blant disse forventningene som levde i hennes folk, i Bebudelsens øyeblikk fatte den vesentlige betydning i disse ord fra engelen? Hvordan skal man forstå dette «herredømme» som «aldri skal ta ende»?
Selv om hun også gjennom sin tro i dette øyeblikk følte seg som mor til «Messias-kongen», svarte hun likevel: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt» (Luk. l,38) Maria har fra første øyeblikk av bekjent «troens lydighet», idet hun overgav seg til den hemmelighetsfulle betydning som Gud selv hadde gitt disse ordene i budskapet til henne; de kom jo fra Ham selv.
16. Langs denne «troslydighetens» vei hører Maria noe senere enda flere ord som blir sagt i templet i Jerusalem. Det skjedde på den førtiende dag etter Jesu fødsel, mens Maria og Josef i overensstemmelse med den mosaiske lov «tok ham med opp til Jerusalem for å fremstille ham for Herren» (Luk. 2,22). Fødselen var gått for seg i største fattigdom. Vi vet jo fra Lukas at Maria fødte sin Sønn i en stall «og la ham i en krybbe» (kfr. Luk. 2,7). I anledning folketellingen som var forordnet av den romerske øvrighet, hadde hun sammen med Josef begitt seg til Betlehem, og der «var det ikke plass til dem» i herberget.
En rettskaffen og gudfryktig mann ved navn Simeon viser seg ved begynnelsen av Marias trosvei. Hans ord, som er blitt inngitt ham av Den Hellige Ånd (kfr. Luk. 2,25-27), bekrefter for det første sannheten i bebudelsesbudskapet. Vi leser nemlig at han tok barnet «i sine armer» - barnet som de gav navnet Jesus (kfr. Luk. 2,21) i overensstemmelse med det oppdrag engelen hadde gitt. Simeons tale svarer til innholdet av dette navn, som betyr «Gud er frelse». Henvendt til Gud, sa han: «Mine øyne har sett din frelse, som du har gjort rede for alle folkeslag: Et lys som åpenbarer seg for hedningene, en herlighetsglans om ditt folk Israel» (Luk. 2,30.32). Men for det andre vender Simeon seg også til Maria med de følgende ord: «Dette barnet skal bli til fall og til oppreisning for mange i Israel, - et tegn det skal stå strid om. ... Og hva menneskene bærer i sitt indre, skal da komme for en dag». Og deretter henvendt til Maria sier han dessuten: «Ja, også ditt hjerte skal bli rammet av et sverd!» (Luk. 2,34.35). Simeons ord kaster et nytt lys over budskapet som Maria hørte av engelen: Jesus er Frelseren, Han er «Lys» som «opplyser» menneskene. Er det ikke dette som på en viss måte åpenbarte seg Julenatten, da gjeterne kom til stallen? (kfr. Luk. 2,8-20). Er det ikke dette som skulle kunngjøres enda tydeligere da stjernetyderne fra landene i øst kom? (Kfr. Mt. 2,1-12). Men samtidig vil Marias Sønn allerede ved begynnelsen av sitt liv - og hans Mor med ham - på sin egen kropp erfare sannheten i Simeons øvrige ord: «Et tegn det skal stå strid om» (Luk. 2,34). Dette ordet ser ut til å være som enda en Bebudelse til Maria; for det viser henne den konkrete historiske situasjon som hennes Sønn kommer til å utføre sin gjerning i, nemlig under manglende forståelse og i lidelse. Om nå et slikt varsel på den ene side bekrefter hennes tro på at de guddommelige frelsesløfter skal gå i oppfyllelse, så åpenbarer de på den annen side også at Maria må leve sin troslydighet under lidelse, ved den lidende Frelsers side, og at hennes moderskap kommer til å være omgitt av mørke og være rikt på smerte. Og faktisk - slik går det. Allerede etter stjernetydernes besøk, etter at de hadde båret frem gaver til ham (kfr. Mt. 2,11), må Maria sammen med barnet og under Josefs omsorgsfulle beskyttelse flykte til Egypt; for «Herodes ettersøkte barnet for å slå det i hjel» (kfr. Mt. 2,13). Og de må bli der inntil Herodes var død (kfr. Mt. 2,15).
17. Når så den hellige familie etter Herodes' død vender tilbake til Nasaret, begynner den lange periode av deres skjulte liv. Hun «som trodde at Herrens løfte til henne skulle gå i oppfyllelse» (kfr. Luk. 1,45), lever hver dag disse ords innhold. Daglig er hun ved sin Sønns side, ham hun «gav navnet Jesus»; ganske visst brukte hun dette navnet når hun var sammen med ham. Det kunne ikke forbause noen, ettersom det fra gammelt av var et vanlig navn i Israel. Likevel vet Maria at han som her bærer navnet Jesus er blitt kalt «den Allerhøyestes sønn» av engelen (kfr. Luk. 1,32). Maria vet at hun har unnfanget og født ham uten noen mann: « - jeg har jo ingen mann», ved Den Hellige Ånd, ved den Allerhøyestes kraft som senket seg ned over henne (kfr. Luk. 1,38), slik som skyen omhyllet Guds nærvær på Mose og fedrenes tid (kfr. 2. Mos. 24,16; 40,34-35; 1. Kong. 8,10-12). Maria vet altså at den Sønn som på denne måte er blitt født av henne som jomfru, nettopp er denne «hellige», «Guds Sønn», som engelen talte om.
I løpet av det skjulte livs år i hjemmet i Nasaret er også Marias liv «skjult med Kristus i Gud» (kfr. Kol. 3,3) gjennom troen. Troen er nemlig en berøring med Guds mysterium. Maria er stadig, ja, daglig i berøring med Guds mysterium som ord ikke kan gjengi, men som er blitt menneske, en hemmelighet som overskrider alt det som er åpenbart i Den gamle pakt. Etter Bebudelsens øyeblikk er jomfruens og morens ånd ført inn i dette radikalt nye i Guds selvåpenbaring, og hun er blitt seg dette mysterium bevisst. Hun er den første blant disse «små», om hvem Jesus en dag vil si: «Far, ... du har skjult disse ting for de kloke og forstandige, mens du åpenbarte dem for de små» (Mt. 11,25). For «ingen andre enn Faderen kjenner Sønnen» (Mt. 11,27). Hvordan kan så Maria «kjenne Sønnen»? Naturligvis kjenner hun ham ikke slik som Faderen gjør det. Og ikke desto mindre er hun den første blant dem som Faderen «har villet åpenbare ham for» (kfr. Mt. 11,26-27; 1. Kor. 2,11). Men når nå Sønnen like fra Bebudelsens øyeblikk av er blitt åpenbart Maria, Sønnen som alene Faderen kjenner den fulle sannhet om siden han føder ham i det evige «i dag» (kfr. Salme 2,7), da er hun, hans Mor, alene i troen og gjennom troen i berøring med sannheten om hennes Sønn! Hun er altså salig fordi hun «trodde», og hver dag tror hun, midt i prøvelsene og viderverdighetene mens Jesus var liten, og så i løpet av årene han levde det skjulte liv i Nasaret, og hvor Jesus «levde som en lydig sønn» (Luk. 2,51): lydig mot Maria, og også mot Josef, fordi Josef stod i fars sted overfor menneskene; derfor anså folk Marias sønn for å være «sønnen til tømmermannen» (Mt. 13,55).
Denne Sønns Mor, om vi nå tenker på alt som ble sagt henne ved Bebudelsen og ved de følgende begivenheter, bærer altså i seg dette fullt og helt «nye» ved troen: Den nye pakts begynnelse. Dette er evangeliets begynnelse; her begynner det gode, glade budskap. Likevel er det ikke vanskelig i denne begynnelse også å erkjenne en særlig hjertets møye som er forbundet med en viss «troens natt» - for å benytte et ord av den hl. Johannes av Korset - liksom et «slør» man nærmer seg den Usynlige gjennom, og må leve gjennom i fortrolighet med mysteriet.[36] Mange år levde Maria på denne måte i fortrolighet med hemmeligheten om hennes Sønn, og vandret fremover sin «trosvei», mens Jesus vedble å være vis og å vokse til, og å nyte yndest både hos Gud og mennesker (Luk. 2,52). Den særskilte kjærlighet som Gud hadde til ham, åpenbarte seg stadig mer for menneskenes øyne. Den første av disse mennesker som fikk lov til å erkjenne Kristus dypere og dypere, var Maria, som levde med Josef i samme hus i Nasaret.
Da foreldrene fant den tolvårige Jesus i templet og hans mor spurte ham:»Bern hvordan kunne du gjøre dette mot oss?», svarte han: «Visste dere ikke at jeg hører til der hvor min far er?» Men evangelisten tilføyer: «Men de (Maria og Josef) forstod ikke hva han mente» (Luk. 2,48-50). Jesus var seg altså bevisst at «ingen andre enn Faderen kjenner Sønnen» (kfr. Mt. 11,27). Tilmed hun som enda dypere var blitt åpenbart hemmeligheten om hans guddommelige sønneforhold, hans mor, levde bare ved troen i fortrolighet med denne hemmelighet! Ved Sønnens side, under samme tak som han, «bevarte (hun) sin forening med Sønnen uten svik» og vandret frem «på troens pilegrimsvei», slik Konsilet understreker.[37] Dette gjorde hun også i løpet av Kristi offentlige liv (kfr. Mk. 3,21-35), og slik gikk dag for dag den saligprisning i oppfyllelse som var blitt sagt henne da hun besøkte Elisabet: «Salig er hun som trodde».
18. Denne saligprisningen når frem til sin fulle betydning mens Maria står under sin Sønns kors (kfr. Joh. 19,25). Konsilet betoner: «Det var ikke uten hensikt at Gud lot henne stå ved korset for å la henne inntrengende ta del i sin enbårne Sønns lidelse, forene seg med hans offer som en mor kan det, i kjærlighet gi sitt samtykke til oppofrelsen av det offerlam hun hadde født; slik «bevarte (hun) sin forening med Sønnen uten svik helt til korset»:[38] foreningen ved troen, den samme tro som hadde gjort det mulig for henne å ta imot og si ja til den åpenbaring engelen brakte ved bebudelsen. Også den gang hadde hun fornemmet disse ord: «Han skal være stor ... Gud Herren vil gi ham hans far Davids trone, og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende» (Luk. l,32-33).
Og nå, ved korsets fot, er Maria, menneskelig talt, vitne til en fullstendig fornektelse av disse ord. Hennes Sønn dør her på dette staurverket som en utstøtt. «Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, ..-., en foraktet mann. ... vi regnet ham ikke for noe»: nesten helt tilintetgjort (kfr. Jes 53,3-5). Hvor stor, hvor stor og tapper er ikke hennes «troslydighet» som hun viser her overfor Guds «uransakelige dommer». Hvorledes overgav hun seg ikke uten forbehold til Gud, idet hun skjenket Gud «full underkastelse såvel i sin fornuft som i sin vilje»,[39] til Ham, hvis «veier» er «umulige å spore» (kfr. Rom. 11,33)! Og hvor mektig er samtidig nåden i hennes sjel, hvor gjennomtrengende er ikke Den Hellige Ånds innflytelse, hans lys og hans kraft.
Ved denne tro er Maria fullkomment forenet med Kristus i hans fornedrelse. For selv om Jesus Kristus var Gud lik, «voktet (han) dog ikke . skinnsykt over sin stilling som Guds like! Nei, han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi». Nettopp på korset fornedret han seg og ble «lydig til døden - ja, døden på et kors!» (Kfr. Fil. 2,5-8). Og ved korsets fot tok Maria ved troen del i den rystende hemmelighet ved dette avkall. Dette er kanskje troens dypeste «kenosis» (=avkall) i menneskenes historie: ved troen tar Maria del i Sønnens død - i hans frelsende død. I motsetning til de flyktende disiplers tro var hennes tro mere opplyst. Ved korset bekreftet Jesus på Golgata endegyldig at han er det «tegn det skal stå strid om», slik Simeon hadde forutsagt det. Og samtidig gikk også de ord i oppfyllelse som han hadde sagt til Maria: «Ja, også ditt hjerte skal bli rammet av et sverd».[40]
19. Sannelig - «salig er hun som trodde!» Disse opphøyede ord som Elisabet talte etter Bebudelsen, synes her, ved korsets fot, å gjenlyde som et ekko i sin mest meningsfylte betydning, og den kraft som ligger i dem blir overveldende. Fra korset, så å si fra selve hjerteroten av frelsens hemmelighet, går det ut en lysstråle som utvider horisonten for Elisabets saligprisning av Marias tro. Saligprisningen lyser tilbake til «begynnelsen», og Marias tro blir på en måte motvekten til den ulydighet og vantro som ligger i de første menneskers synd. Dette lærer kirkefedrene og fremfor alt Ireneus. Konstitusjonen «Lumen gentium» (=De Ecclesia, Kirken) siterer ham slik: «Den knute som Evas ulydighet hadde laget, ble løst ved Marias lydighet; det som jomfruen Eva bandt ved sin vantro, ble frigjort av jomfruen Maria ved hennes tro».[41] I lys av denne sammenligningen med Eva, kaller kirkefedrene - slik Konsilet fortsatt uttrykker det - Maria «de levendes mor» og gjentar ofte: «Døden ved Eva, livet ved Maria».[42]
Med rette kan vi altså i setningen: «Og salig er hun som trodde», finne liksom en nøkkel som åpner Marias innerste virkelighet for oss: det er den som engelen i bebudelsens øyeblikk kalte «du nådefylte». Når hun som fra evighet av har vært nærværende i Kristi hemmelighet, er den «nådefylte», da får hun ved troen i fullt omfang del i hans jordiske livsvei: hun vandret fremover langs «troens pilegrimsvei». Samtidig gjør hun på en vår, men umiddelbart virkningsfull måte hemmeligheten om Kristus nærværende for menneskene. Og hun gjør det fremdeles, og hun er, også hun, nærværende blant menneskene gjennom Kristi hemmelighet.
3. «Der står din mor»
20. Lukasevangeliet beretter om den gang det var «en kvinne i mengden som ropte» til Jesus: «Lykkelig det liv som bar deg, og det bryst du diet!» (Luk. 11,27) Disse ord lovpriser Maria som Jesu menneskelige mor; for da Jesus begynte sin messianske virksomhet, fulgte ikke Maria med ham, men ble værende i Nasaret. Man kunne si at disse ordene som denne ukjente kvinnen kom med, på en viss måte har latt Maria tre frem fra sin skjulte tilværelse.
Gjennom disse ord lyste, i det minste for et øyeblikk, evangeliet om Jesu barndom frem for folkemengden som var der. Det er evangeliet der Maria er til stede som den mor som unnfanger Jesus, bærer ham frem og føder ham, og dier ham slik en mor gjør det: moren som gir bryst, og som kvinnen i folkemengden viser hen til. Gjennom dette moderskap er Jesus - den Allerhøyestes Sønn (kfr. Luk. 1,32) - en sann menneskesønn. Han er som ethvert menneske: «Og Ordet ble menneske» (kfr. Joh. 1,14) Han er Marias kjøtt og blod![43]
Jesus besvarer imidlertid denne saligprisningen som kvinnen kom med overfor hans menneskelige mor på en betegnende måte: «La oss heller si: Lykkelige de som hører Guds ord og retter seg etter det!» (Luk. 11,28) Han vil ta oppmerksomheten bort fra et moderskap bare forstått som en kjødelig forbindelse, for så å lede den henimot de hemmelighetsfulle åndelige bånd som dannes når man hører Guds ord og tar vare på det.
Den samme henvisning til de åndelige verdiers område viser seg enda tydeligere i et annet svar av Jesus som alle synoptikerne (=Mt., Mk., Luk.) tar med. Da det ble meldt til Jesus at «din mor og dine brødre står utenfor og spør etter deg», svarte han: «Min mor og mine brødre, det er de som lytter til Guds ord og handler deretter» (Luk. 8,20-21). Det sa han, «med et blikk rundt på dem som sitter der», slik vi leser det hos Markus (3,34), og ifølge Matteus (12,49), idet»han viste med hånden hen på sine disipler».
Disse uttalelsene ser ut til å ligge på linje med det som den tolvårige Jesus sa til Maria og Josef, da de etter tre dagers leting fant ham i templet i Jerusalem.
Nå, da Jesus forlot Nasaret og begynte sitt offentlige liv i hele Palestina, var han allerede fullkomment og utelukkende opptatt av «at jeg hører til der hvor min far er» (kfr. Luk. 2,49; annen overs.: det som hører min Far til; No 1978: «at jeg må være i min Fars hus»). Han forkynte Guds rike: «Guds rike» og «der hvor min far er» er også en ny dimensjon og et nytt meningsinnhold for alt som er menneskelig, og dermed også for enhver menneskelig binding angående de mål og oppgaver som ethvert menneske blir stilt overfor. Innenfor denne nye dimensjon betyr også en binding som f.eks. «brorskap» noe annet enn «brorskap ut fra felles kjøtt og blod», hva jo er bestemt av den felles avstamning fra de samme foreldre. Og i Guds rikes dimensjon får jo da også «moderskapet» en annen mening i lys av Guds eget Faderskap. Med de ord som Lukas gjengir, lærer Jesus nettopp denne nye mening med moderskapet.
Fjerner han seg dermed fra henne som er hans Mor, hans kjødelige Mor? Vil han kanskje la henne leve i skyggen, i den ubemerkethet hun selv har valgt? Selv om det også kunne synes slik, etter ordenes klang å dømme, må man likevel slå fast at det nye og annerledesartede moderskapet som Jesus taler til sine disipler om, på en særskilt måte nettopp holder stikk overfor Maria. Er ikke nettopp Maria den første blant dem «som hører Guds ord og retter seg etter det»? Og er det ikke nettopp henne den saligprisning gjelder som Jesus uttaler som svar på det som «kvinnen i folkemengden» ropte? Uten tvil er Maria denne saligprisning verdig allerede på grunn av den kjensgjerning, at hun er blitt Jesu kjødelige mor («Lykkelig det liv som bar deg, og det bryst du diet!»), men også, og fremfor alt fordi hun allerede i bebudelsens øyeblikk tok Guds ord til seg, og fordi hun trodde på ham, og fordi hun var lydig mot Gud, og fordi hun «gjemte på alt sammen» og «grunnet på det i sitt hjerte» (kfr. Luk. l,38.45; 2,19.51), og virkeliggjorde det med hele sitt liv. Derfor kan vi si at den saligprisning som Jesus uttaler, ikke står i motsetning til den saligprisningen som ble ropt av «kvinnen i folkemengden», selv om det synes å være så, men tvert imot forholder det seg slik at disse to saligprisningene møter hverandre i denne person som er Mor og Jomfru, hun som bare kalte seg «Herrens tjenerinne» (Luk. l,38). Er det sant, dette: «og fra nå av skal alle slekter prise meg salig»(Luk. 138), da kan man si at denne ukjente «kvinne i mengden» var den første som uten å vite det, stadfester dette profetiske vers fra Marias Magnifikat (=«Min sjel forkynner Herrens storhet», Luk. 1,46) og selv åpner århundrenes Magnifikat.
Var det ved troen Maria ble den legemlige Mor til Guds evige Sønn, til ham som ble gitt henne av Faderen ved Den Hellige Ånds kraft, og idet hun bevarte sin jomfruelighet ukrenket, da har hun i den samme tro oppdaget og tatt imot den andre dimensjon ved det å være mor, den dimensjon som ble åpenbart av Jesus under hans messianske sendelse. Man kan si at denne dimensjon ved moderskapet allerede fra begynnelsen av tilhørte Maria, altså fra det øyeblikk av da hennes Sønn ble unnfanget og født. Fra da av var hun denne «som trodde». Men etterhvert som hennes Sønns messianske gjerning avdekket seg for hennes øyne og for hennes ånd, åpnet hun seg selv som Mor stadig mer for dette «nye» ved moderskapet, det som skulle være hennes «arvelodd» ved Sønnens side (Ef. 1,11). Hadde hun ikke like fra første stund av sagt: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt» (Luk. l,38)? I troen fortsatte hun å høre dette ordet og å tenke på det, idet den levende Guds selvåpenbaring ble alltid mer og mer tydeliggjort for henne, og det på en måte «som går ut over all erkjennelse» (Ef. 3,19). Maria, Moderen, ble dermed i en viss forstand sin Sønns første «disippel», den første han synes å si «Følg meg!» til, ennå før han rettet dette ord til apostlene eller til noen annen (kfr. Joh. 1,43).
21. Særlig veltalende ut fra dette synspunkt er Johannesevangeliets tekst, der hvor den viser oss Maria ved bryllupet i Kana. Maria trer her frem i lyset som Jesu Mor ved begynnelsen av hans offentlige liv: Det «stod et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der; og også Jesus ble innbudt til bryllupet sammen med sine disipler» (Joh. 2,1-2). Man kunne av denne teksten slutte at Jesus og hans disipler var innbudt sammen med Maria, liksom på grunn av at det var hun som var til stede ved denne festen: sønnen ser ut til å være invitert på grunn av moren. Det som så hendte som følge av denne innbydelsen, er kjent: «Dette første jærtegn gjorde Jesus ?», - vannet som var blitt til vin -, det som får evangelisten til å si: Jesus «åpenbarte sin herlighet; og hans disipler kom til tro på ham» (Joh. 2,11).
Maria er i Kana i Galilea til stede som Jesu Mor og hun medvirker på en betegnende måte til dette «første jærtegn» som åpenbarer hennes Sønns messianske kraft: «Da de nå slapp opp for vin, sier Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin». Jesus svarer henne da: «Kvinne, hva ber du meg om? Min time er ennå ikke kommet» (Joh. 2,3-4). I Johannesevangeliet betegner denne «time» det av Faderen bestemte øyeblikk hvor Sønnen fullfører sin gjerning og skal vises frem i sin herlighet (kfr. Joh. 7,30; 8,20; 12,23.27; 13,1; 17,1; 19,27). Selv om Jesu ord til sin Mor tilsynelatende lyder som en avvisning (særlig såfremt man gir mindre akt på hans spørsmål enn på den avgjorte konstatering: «Min time er ennå ikke kommet»), vender likevel Maria seg til tjenerne og sier til dem: «Gjør bare alt han sier til dere» (Joh. 2,5). Derpå befaler Jesus tjenerne å fylle krukkene med vann, og vannet blir til vin, bedre enn den som var blitt servert bryllupsgjestene til å begynne med.
Hvilken dyp forståelse var der mellom Jesus og hans Mor? Hvordan skal man utforske hemmeligheten ved deres indre, åndelige enhet? Begivenheten selv er imidlertid tydelig. Det står fast at den nye dimensjon, den nye betydning av Marias moderskap tydelig nok avtegner seg i denne hendelsen. Hennes moderskap har en betydning som ikke uttømmende bare er til stede i de ord av Jesus og i de forskjellige hendelser som synoptikerne forteller om (Luk. 11,27-28; 8,19-21; Mt. 12,46-50; Mk. 3,31-35). I disse tekstene vil Jesus fremfor alt stille opp mot hverandre det moderskap som gir seg av selve fødselen og så det, som dette «moderskap» (liksom «brorskapet») skal være innenfor Gudsrikets dimensjon, i frelsesriket hvor Gud er Far. I den johanneiske tekst avtegner det seg derimot i fremstillingen av hendelsen i Kana dette som konkret viser seg som det nye moderskap i kraft av Ånden, og ikke bare i kraft av den menneskelige natur, nemlig Marias omsorg for menneskene, at hun vender seg hjelpende til dem innenfor hele omfanget av deres savn og bekymringer. I Kana i Galilea blir bare et konkret område av det menneskelige livs behov presentert, tilsynelatende bare som noe smått og av mindre betydning («De har ikke mer vin»). Men det har symbolsk betydning: Denne hjelpende holdning overfor menneskenes savn og nød betyr samtidig det, at hun fører dem inn i lyskretsen av Kristi messianske sendelse og frelsende makt. Det foreligger dermed en formidling: Maria stiller seg mellom sin Sønn og menneskene når deres situasjon er kjennetegnet av savn, livsbehov og lidelse. Hun stiller seg «imellom», og det betyr: hun er formidlersken, ikke som en fremmed, men i sin egenskap som Mor; hun er seg bevisst at hun som Mor kan fremføre for sin Sønn menneskenes nød og bekymringer, ja, til og med har «retten» til det. Hennes formidling har altså karakteren av en forbønn: Maria «går i forbønn for» menneskene. Ikke bare det: som Mor ønsker hun også at hennes Sønns messianske makt åpenbarer seg, nemlig hans frelsende kraft, som er siktet inn mot å ile det nødstedte mennesket i møte for å hjelpe det, for å befri det fra det ondet som i forskjellige former og av ulikt omfang tynger dets liv. Aldeles slik som profeten Jesaja hadde forutsagt det om Messias i den berømte teksten som Jesus påberopte seg overfor sine landsmenn i Nasaret: «Han har sendt meg med gledesbud til de fattige, for å forkynne frihet for de fangne og for de blinde, at de igjen skal få se ...» (kfr. Luk. 4,18).
Et annet vesentlig element i denne moderlige oppgaven Maria har, kommer til uttrykk i hennes ord til tjenerne: «Gjør bare alt hva han sier til dere». Kristi Mor viser seg for menneskene som den som taler til beste for Sønnens vilje; hun viser vei til de forutsetninger som må være oppfylt for at Messias' forløsende makt kan åpenbare seg. På grunn av Marias forbønn og tjenernes lydighet, lar Jesus i Kana «sin time» begynne. I Kana viser Maria sin tro på Jesus: hennes tro fremkaller det første «tegn» og bidrar til å vekke disiplenes tro.
22. Vi kan følgelig si at vi i dette avsnitt av Johannesevangeliet liksom finner et første glimt av sannheten om Marias moderlige omsorg. Denne sannhet fant også uttrykk i det seneste Konsils lære. Det er viktig å fastslå hvorledes Marias moderlige oppgave der blir satt i forbindelse med Kristi stilling som formidler. Vi leser nemlig der: «Men det oppdrag som Maria har fått som menneskenes mor, hverken skygger for eller forminsker i minste grad Kristi stilling som den ene formidler: Det manifesterer tvert om dens kraft»; for «der er én Gud, og én midler mellom Gud og mennesker, nemlig mennesket Kristus Jesus» (1. Tim. 2,5). Denne moderlige oppgave utgår ifølge Guds velbehag «fra Kristi overveldende fortjenester, støtter seg til hans formidling, som den helt og fullt er avhengig av, i det den her henter hele sin kraft».[44] Nøyaktig i denne mening viser hendelsen i Kana i Galilea liksom et første glimt av Marias stilling som formidler, som helt og holdent viser hen til og er innsiktet mot åpenbaringen av Jesu frelsesmakt.
Det fremgår av den johanneiske tekst at det dreier seg om en moderlig formidling. Overensstemmende med dette forkynner Konsilet: Maria er «vår mor i nådens verden». Dette moderskap i nådens orden er fremgått av hennes guddommelige moderskap. Fordi hun etter det guddommelige forsyns vilje var Frelserens Mor og den som gav ham ernæring, ble hun også «mer enn noen annen Herrens villige medarbeider og ydmyke tjenerinne», og «tok ? en enestående del i Frelserens verk. Hun gjorde det ved sin lydighet, sin tro, sitt håp og sin brennende kjærlighet, for at Guds liv skulle gjenopprettes i sjelene»[45] «I dette nådens perspektiv forblir Maria uopphørlig vår mor, ... inntil den siste utvalgte har nådd sitt evige mål».[46]
23. Mens Johannesevangeliets avsnitt om hendelsen i Kana fremstiller Marias moderlige omsorg ved begynnelsen av Kristi messianske virke, bekrefter et annet sted i det samme evangelium dette moderskap i nådens frelsesorden på dets høydepunkt, nemlig der hvor Kristi korsoffer, hans Påskehemmelighet, fullbyrdes. Johannes' fremstilling er kort og knapp: «Men ved Jesu kors stod også hans mor og hennes søster, Maria, Klopas' hustru, og Maria fra Magdala. Da Jesus ser sin mor stå der sammen med den disippel han holdt så meget av, sier han til henne: «Kvinne, der står din sønn». Og så, henvendt til disippelen: «Der står din mor». Og fra den stund av tok disippelen henne til seg» (Joh. 19,25-27).
Uten tvil ser man i denne hendelsen et uttrykk for Sønnens særlige omsorg for sin Mor, som han etterlater i en så dyp smerte. Men utover dette sier likevel Kristi «korstestament» enda mer. Jesus tilkjennegir et nytt bånd mellom Mor og Sønn, hvis fulle og hele sannhet og virkelighet han høytidelig bekrefter. Når Marias moderskap overfor menneskene allerede tidligere er blitt antydet, blir det nå - slik kan man si det - klart presisert og fastlagt: det har sitt utspring fra den endegyldige fullendelse av Frelserens Påskehemmelighet. Kristi Mor som står i den umiddelbare rekkevidde av denne hemmelighet som omfatter mennesket - hver enkelt og alle -, blir gitt til mennesket - hver enkelt og alle - som Mor. Dette mennesket ved korsets fot er Johannes, «den disippel som Jesus holdt så meget av» (Joh. 21,7).[47] Men ikke han alene. I tilslutning til tradisjonen nøler ikke Konsilet med å kalle Maria «Kristi mor» og «menneskenes mor». Faktisk «er hun i Adams slekt knyttet sammen med alle mennesker ...» ja, hun er «likefrem en mor for (Kristi) lemmer ... for hun har bidradd med sin kjærlighet til at de troende, som hører til ham som lemmer til sitt hode, ble født i Kirken».[48]
Dette «Marias nye moderskap», som er født av troen, er altså en frukt av den «nye» kjærlighet, som nådde frem til full modenhet i henne under korset, ved hennes delaktighet i Sønnens frelsende kjærlighet.
24. Slik befinner vi oss dermed midt i oppfyllelsen av det løftet som er inneholdt i Protoevangeliet (=1. Mos. 3,15): Han (kvinnens ætt) «skal knuse slangens hode». Jesus Kristus seirer jo faktisk ved sin frelsende død over synden og døden, og det i selve ondets rot. Det er betegnende at han, idet han fra korset vender seg ned til sin Mor, kaller henne «kvinne» og sier til henne: «Kvinne, der står din sønn». I Kana hadde han jo også talt til henne med det samme ord (kfr. Joh. 2,4). Kan man stille seg tvilende til at nettopp nå, På Golgata, trenger denne setningen frem til dypet av hemmeligheten om Maria og berører den enestående stilling som hun innehar i hele frelsesordningen? Konsilet lærer om dette: «Og endelig, med denne opphøyede Sions datter, følger tidens fylde etter den lange ventetid, og en ny frelsesordning innføres ved at Guds Sønn hos henne tilegner seg den menneskelige natur, for å frelse mennesket fra synden ved det han virket i sitt kjød».[49]
De ord som Jesus taler fra korset, betyr at det moderskap hun som fødte ham har, «på ny» fortsetter i Kirken og ved den Kirke som blir symbolisert ved og fremstilt av Johannes. Hun som i egenskap av å være den «nådefylte» ble ført inn i Kristi hemmelighet for å bli hans Mor og for på den måte å være hellig Gudeføderske, vedblir på denne måte ved Kirken å være nærværende i denne hemmelighet som «kvinnen», hun som blir omtalt i Første Mosebok (3,15) ved begynnelsen av, og i Johannes' åpenbaring (12,1) ved avslutningen av frelseshistorien.
Ifølge Forsynets evige plan skal Marias guddommelige Moderskap utstrekke seg til å gjelde Kirken, slik det antydes i utsagn fra Tradisjonen, hvoretter Marias Moderskap over Kirken er avglansen og fortsettelsen av hennes Moderskap overfor Guds Sønn.[50]
Allerede selve den stund da Kirken blir født og trer frem for verden helt åpent, lar - ifølge Konsilet - dette Marias Moderskap tre tydelig frem: «Fordi Gud ikke ville gi høytidelige tegn på innfrielsen av menneskehetens frelse før Han hadde utgytt den ånd som Kristus hadde lovet, ser vi apostlene før Pinse «holde ved, alle som én, i bønn, med kvinnene, Maria, Jesu mor, og hans brødre» (Ap.gj. 1,14) og Maria ved sine bønner nedkalle ånden som allerede ved bebudelsen hadde senket seg over henne».[51]
Det gis altså i nådesordningen som fullbyrdes under Den Hellige ånds virke et egenartet samsvar mellom det øyeblikk da Ordet ble menneske og det øyeblikk da Kirken ble født. Den person som forener de to momenter, er Maria: Maria i Nasaret og Maria i nattverdssalen i Jerusalem. I begge tilfellene er hennes tilbakeholdende, men vesentlige nærvær en henvisning til den vei å bli «født av ånden» (Joh. 3,8). Hun som i hemmeligheten om Kristus er nærværende som Mor, blir på samme måte - ved Sønnens vilje og ved Den Hellige ånds virksomhet - også nærværende i hemmeligheten om Kirken. Også i Kirken forblir hun moderlig til stede, slik ordene fra korset sier det: «Kvinne, der står din sønn» - «Der står din mor».
Noter
[19] Om Marias forutbestemmelse kfr. St. Johannes av Damaskus, Hom. in Nativitatem, 7; 10: S.Ch. 80, 65 og 73; Hom. in Dormitionem, I,3: S.Ch. 80, 85: «Det er jo hun som har unnfanget deg, hun som fra gammel tid var utvalgt, og hun gjorde det i kraft av Guds, Faderens forutbestemmelse og nåde; hun fødte deg (Guds Ord) utenfor tiden og uten å forlate seg selv eller forandre seg; det er altså hun som i denne siste tid har født deg og ernæret deg med sitt legeme
[20] LG, 55.
[21] Til dette uttrykket gis der i den patristiske tradisjon en bred og mangfoldig utleggelse: kfr. Origenes, In Lucam homiliae, VI,7: S.Ch. 87, 148; Severian av Ganbala, In mundi creationem, Oratio VI, 10: PG 56, 497 f.; St. Johannes Chrysostomos (Pseudonym), In Annuntiationem Deiparae et contra Arium impium: PG 62, 765 f.; Basilios av Seleukia, Oratio 39, In Sanctissimae Deiperae Annuntiationem, 5: PG 85, 441-446; Antipater av Bostra, Hom. II, In Sanctissimae Deiparae Annuntiationem, 3-11: PG, 1777-1783; Sophronios av Jerusalem, Oratio II, In Sanctissimae Deiparae Annuntiationem, 17-19: PG 87/3, 3235-3240; St. Johannes av Damaskus, Hom. in Dormitionem, 1,7: S.Ch. 80, 96-101; St. Hieronymus, Epistola 65,9: PL 22, 628; St. Ambrosius, Expos. Evang. sec. Lucam, 11,9: CSEL 32/4, 45 f.; St. Augustinus, Sermo 291, 4-6: PL 38, 1318 f.; Enchiridion, 36, 11: PL 40, 250; Petrus Chrysologus, Sermo 142: PL 52, 579 f.; Sermo 143: PL 52, 583; Fuigentius av Ruspe, Epistola 17, VI, 12: PL 65, 458; St. Bernard av Clairvaux, In laudibus Virginis Matris, Homilia III, 2-3: 5. Bernardi Opera, IV (1966) 36-38.
[22] LG, 55.
[23] S.s., 53
[24] Kfr. PIUS IX, apost. brev Ineffabilis Deus (8,12.1854): Pii IX P.M. Acta, pers I, 616. LG 53.
[25] Kfr. Germanos av Konstantinopel, In Annuntiatione Ss. Deiparae Hom.: PG 98, 327 f.; Andreas fra Kreta, Canon in B. Mariae Natalem, 4: PG 97, 1321 f.; In Nativitatem B. Mariae, I: PG 97, 811 f.; Hom. in Dormitionem St. Mariae, l: PG 97,1067 f.
[26] Tidebønn til Festen for Marias opptagelse i himmelen, 15. august, Hymne til 1. og 2. vesper; Petrus Damiani, Carmina et preces, XLVII: PL 145, 934.
[27] Guddommelige Kommedie, Paradiset, XXXIII, 1; kfr. Tidebønn, viet Maria, lørdag, 2. hymne til lesningen.
[28] Kfr. St. Augustinus, De Sancta Virginitate, 111,3: PL 40, 398; Sermo 25, 7: PL 46, 937 f.
[29] 2. Vatikankonsil, dogm. konst. Om Guds åpenbaring = Dei verbum (=DV), 5.
[30] Et klassisk tema, som allerede blir behandlet av Ireneus : «Ved en ulydig jomfru ble mennesket rammet, det styrtet og døde; på samme måte er mennesket blitt gjenfødt ved hjelp av den jomfru som var lydig mot Guds ord, gjennom liv til liv. For det er rett og nødvendig, ... at Eva ble gjenreist i Maria, for at en jomfru skulle gå god for jomfruen, og den enes ulydighet bli utslettet og ødelagt ved den annens lydighet»: Expositio doctrinae apostolicae, 33: S.Ch. 62, 83-86; kfr. også Adversus haeraeses, V, 19, 1: S.Ch. 153, 248-250.
[31] DV, 5.
[32] S.s., 5; kfr. LG, 56.
[33] LG, 56.
[34] S.s., 56.
[35] Kfr. s.s., 53; St. Augustinus, De Sancta Virginitate, III, 3: PL 40, 398; Sermo 215, 4: PL 38, 1019; De peccatorum meritis et remissione, I, 29, 57: PL 44, 142; Sermo 25, 7: PL 46, 937 f.; St. Leo den Store, Tractatus 21, De natale Domini, 1: CCL 138, 86.
[36] Kfr. Oppstigningen til Karmel berg, bok II, kap. 3, 4-6.
[37] Kfr. LG, 58.
[38] S.s. 58.
[39] Kfr. DV, 5.
[40] Om Marias deltagelse og «medlidelse» ved Kristi død kfr. St. Bernhard av Clairvaux, In Dominica infra octavam Assumptionis Sermo, 14: St. Bernardi Opera, V (1968) 273.
[41] St. Ireneus , Adversus haereses, III, 22, 4: S.Ch. 211, 438-444; kfr. LG, 56, note 6.
[42] Kfr. LG, 56, og de der i notene 8 og 9 siterte Fedre.
[43] «Kristus er sannhet, Kristus er kjød: Kristus som sannhet i Marias ånd, Kristus som kjød i Marias skjød»: St. Augustinus, Sermo 25 (Sermones inediti), 7: PLI 46, 938.
[44] LG, 60.
[45] S.s., 61.
[46] S.s., 62.
[47] Som kjent skrev Origenes om Marias og Johannes' nærvær på Golgata: «Evangeliene er Den Hellige Skrifts førstegrøde, og Johannesevangeliet er det første blant evangeliene: ingen makter å fatte dets betydning som ikke har ligget med sitt hode ved Jesu bryst og ikke har mottatt Maria som sin mor av Jesus»: Comm. in Ioan. 1, 6: PG 14, 31; kfr. St. Ambrosius, Expos. Evang. sec. Luc., X, 129-131: CSEL 32/4, 504 f.
[48] LG, 54 og 53; den andre konsiltekst er et sitat fra St. Augustinus, De Sancta Virginitate, VI, 6: PL 40, 399.
[49] LG, 55.
[50] Kfr. St. Leo den Store, Tractatus 26, De natale Domini, 2: CCL 138, 126.
[51] LG, 59.