1. Maria, Herrens tjenerinne
38. Kirken vet og lærer med den hl. Paulus at vi bare har én mellommann: «For der er én Gud, og én midler mellom Gud og mennesker, nemlig mennesket Kristus Jesus, han som gav seg selv som løsepenger for alle» (1. Tim. 2,5-6). «Men det oppdrag som Maria har fått som menneskenes mor, hverken skygger for eller forminsker i minste grad Kristi stilling som den ene formidler: Det manifesterer tvert om dens kraft»:[94] det er en formidling i Kristus.
Kirken vet og lærer at «hver saliggjørende innflytelse som Maria øver på menneskene, (har) sin rot i Guds frie vilje; den utgår fra Kristi overveldende fortjenester, støtter seg til hans formidling, som den helt og fullt er avhengig av i det den her henter hele sin kraft. Den umiddelbare forening mellom de troende og Kristus blir dermed ikke på noen måte forhindret, men styrket».[95] Denne saliggjørende innflytelse er båret av Den Hellige ånd, som på samme måte som den overskygget Jomfru Maria med sin kraft og lot det guddommelige Moderskap begynne i henne, nå fortsatt styrker henne i hennes omsorg for sin Sønns brødre.
Marias formidleroppgave er jo nært forenet med hennes Moderskap og eier en utpreget moderlig karakter som skiller den fra andre skapningers formidleroppgave. Disse har på forskjellig, men alltid underordnet måte del i Kristi ene gjerning som mellommann, selv om også Marias formidleroppgave er av en deltagende karakter.[96] Om nemlig «ingen skapning ? noensinne (kan) sidestilles med det menneskevordne Ord, vår Forløser», «lar også Kristi enestående stilling som formidler seg forene med, ja, den fremkaller hos skapningen en medvirken og en delaktighet i forskjellige former som alltid har sitt utspring i denne ene kilde». «På samme måte som Guds fullkommenhet, uten å ha noe sidestykke, dog meddeler seg virkelig på mangfoldig vis til skapningene».[97]
Det 2. Vatikankonsils lære fremstiller sannheten om Marias formidleroppdrag som delaktighet i denne ene kilde: Kristi gjerning som den ene formidler. Slik leser vi der: «Kirken vegrer seg ikke for å bekjenne at Maria har en så stor, skjønt underordnet funksjon. Den erfarer det jo stadig og anbefaler de troendes hjerter å støtte seg til denne moderlige hjelp, for alltid inderligere å forenes med sin Formidler og Frelser».[98] Denne oppgaven er på én og samme tid særegen og usedvanlig. Den springer frem av hennes guddommelige Moderskap og kan bare da bli forstått og levet i troen såfremt man legger den fulle sannhet om dette Moderskap til grunn. Idet Maria i kraft av guddommelig utvelgelse er Mor til Sønnen som er av samme vesen som Faderen, «er hun (også) vår mor i nådens verden».[99] Denne oppgave er en konkret form for hennes nærvær i Kristi og i Kirkens frelseshemmelighet.
39. Under denne synsvinkel må vi enda engang betrakte den grunnleggende hendelse i frelsesordningen, nemlig Ordets inkarnasjon ved Bebudelsen. Det er betydningsfullt at Maria, når hun i Guds engels ord erkjenner Den Høyestes vilje og underkaster seg hans makt, sier: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt». (Luk. l,38) Den første underkastelsesakt under denne ene formidling «mellom Gud og mennesker» Jesu Kristi fomidlergjerning, er mottagelsen av moderskapet hos Jomfruen fra Nasaret. Maria gir sin tilslutning til Guds valg, for så å bli Mor til Guds Sønn ved Den Hellige ånd. Man kan si at dette hennes Ja til moderskapet fremfor alt er en frukt av hennes fulle hengivelse til Gud i jomfrueligheten. Maria sa Ja til utvelgelsen å bli Mor til Guds Sønn, fordi hun var ledet av en bruds kjærlighet, den som «vier» et menneske som person fullt og helt til Gud. Styrket av kraften i denne kjærlighet, ville Maria i alle forhold være «viet til Gud», idet hun levde som jomfru. Ordene: «Jeg er Herrens tjenerinne», utsier at hun fra første øyeblikk av har mottatt og forstått sitt moderskap som den fulle hengivelse av seg selv, hennes person, til tjeneste for Den Høyestes frelsesrådslutninger. Og hele hennes moderlige deltagelse i Jesu Kristi, hennes Sønns liv, fullførte hun inntil enden (kfr. Mt. 10,22; 24,13) på en måte som svarte til hennes kall til å leve i jomfruelighet.
Marias moderskap som helt er gjennomtrengt av hennes jomfruelige holdning som «Herrens tjenerinne», fremstiller den første og grunnleggende dimensjon i den formidlings tjeneste hun ifølge Kirkens bekjennelse og forkynnelse har,[100] og som den uten opphør legger de troende på hjerte, fordi den setter stort håp til det. Man må jo betenke at Gud selv som den første, den evige Far, betrodde seg til Jomfruen fra Nasaret, idet han skjenket henne sin enbårne Sønn i inkarnasjonens hemmelighet. Denne hennes utvelgelse til den høyeste oppgave og verdighet, å være Mor til Guds Sønn, gjelder på værensområdet den virkelighet at de to naturer i det evige Ords person er forenet med hverandre (=den hypostatiske union). Denne grunnleggende kjensgjerning å være Mor til Guds Sønn, betyr fra begynnelsen av en fullstendig åpenhet for Kristi person, for all hans gjerning, for hele hans bestemmelse. Ordene «Jeg er Herrens tjenerinne», bevitner Marias åndelige åpenhet. Hun forener på fullkommen måte i seg jomfruelighetens fullendte kjærlighet og moderskapets karakteristiske kjærlighet, som på den måte begge to er forbundet og liksom smeltet sammen med hverandre.
Derfor ble Maria ikke bare Menneskesønnens «mor og den som nærte ham», men hun tok «en enestående del»i Messias' og Frelserens verk.[101] Som allerede nevnt, vandret hun troens pilegrimsvei, og under denne hennes pilegrimsferd fremover like til hun stod under korset, ble samtidig hennes moderlige medvirkning i Frelserens samlede sendelse fullbyrdet, med dens gjerninger og lidelser. Langs denne vei der hun medvirket sammen med sin Sønn, Frelseren, i hans verk, gjennomgikk Marias moderskap på sin side en egenartet forvandling, idet hun lot seg fylle mer og mer av en «brennende kjærlighet» til alle dem som Kristi sendelse gjaldt. Ved en slik «brennende kjærlighet» som hadde som mål sammen med Kristus å bevirke «at Guds liv skulle gjenopprettes i sjelene»,[102] er Maria på helt personlig måte trått inn i den eneste gyldige formidling mellom Gud og menneskene, nemlig i mennesket Jesu Kristi formidlergjerning. Når hun selv som den første erfarte de overnaturlige virkninger av denne eneste gyldige formidling - allerede ved Bebudelsen var hun blitt hilset som «full av nåde» -, da må man si at hun på en særskilt måte gjennom denne fylde av nåde og overnaturlig liv var forberedt til samarbeidet med Kristus, den eneste formidler av menneskenes frelse. Og en slik medvirkning er jo nettopp denne formidling som Maria utfører, underordnet Kristi formidling som den er.
Når det gjelder Maria, dreier det seg her om en formidleroppgave som utføres utenfor all annen ordnet tjeneste, og den beror på hennes «nådefylde» som gjorde henne fullkomment tjenestevillig som «Herrens tjenerinne». Som svar på denne indre tjenestevillighet hos hans Mor, forberedte Jesus Kristus henne dypere og dypere på å bli «vår mor i nådens verden». Enkelte henvisninger hos synoptikerne (=Mt., Mk., Luk) peker i det minste indirekte hen på dette forholdet (kfr. Luk. 11,28; 8,20-21; Mk. 3,32-34; Mt. 12,47-49), og enda mer Johannesevangeliet (kfr. 2,1-11; 19,25-27), slik jeg allerede har fremhevet det. De ord som Jesus på korset sa til Maria og Johannes, taler i denne henseende sitt tydelige språk.
40. Da Maria etter oppstandelses- og himmelfartshendelsene trådte inn i nattverdssalen sammen med apostlene i påvente av Pinsefesten, var hun til stede der som den herliggjorte Herres Mor. Hun var ikke bare den som «vandret troens pilegrimsvei» og som trofast bevarte sin enhet med Sønnen «like til korset», men hun var tillike «Herrens tjenerinne» som hennes Sønn hadde etterlatt midt i den Kirke som nettopp nå var i ferd med å bli til: «Der står din mor». Slik begynte det å danne seg et særskilt bånd mellom denne Mor og Kirken. Den vordende Kirke var jo frukten av hennes Sønns kors og oppstandelse: Maria, som like fra begynnelsen av uten forbehold hadde stillet seg til disposisjon for sin Sønns person og verk, måtte fra første stund av la denne sin moderlige hengivenhet også gjelde Kirken. Etter hennes Sønns bortgang, fortsetter hennes moderskap å bestå i Kirken, som moderlig formidling: idet hun som Mor går i forbønn for alle sine barn, medvirker hun i Sønnens frelsesgjerning, han som er verdens Frelser. Konsilet lærer: «I dette nådens perspektiv forblir Maria uopphørlig vår mor .. inntil den siste utvalgte har nådd sitt evige mål».[103] Herrens tjenerinnes moderlige formidling har, i og med hennes Sønns frelsende død, nådd en universell dimensjon, fordi dette frigjøringsverk omfatter alle mennesker. Slik trer på særlig måte Kristi ene og universelle gjerning som formidler «mellom Gud og mennesker» (1. Tim. 2,5) frem i dagen med sin virkekraftige makt. Marias medvirkning tar på sin underordnede måte del i den altomfattende karakter ved Frelserens gjerning som formidler, den ene mellommanns verk. Konsilet viser tydelig hen på dette i de ord som nettopp ble sitert.
«Hun ga ikke fra seg dette frelsebringende oppdrag da hun ble opptatt i himmelen, hun går tvert om på alle måter i forbønn for å oppnå den evige frelses nådegaver for oss» - leser vi der videre.[104] Med denne «forberedende» karakter som første gang viste seg i Kana i Galilea, fortsettes Marias formidlingsoppgave i Kirkens og verdens historie. Vi leser at Marias «moderlige kjærlighet omfatter Sønnens brødre, som under sin jordiske valfart er omgitt av farer og trengsler, inntil de har nådd frem til salighetens fedreland».[105] Slik vedvarer Marias moderskap uten stans som en forbønnens formidlertjeneste, og Kirken kunngjør sin tro på denne sannhet idet den anroper Maria «som de kristnes talsmann, deres hjelp, støtte og formidler».[106]
41. Ved sin formidlergjerning, som er innordnet under Kristi, bidrar Maria på en enestående måte med å forene pilegrimskirken på jorden med den eskatologiske og himmelske virkelighet til de helliges samfunn, fordi hun jo allerede «ble opptatt i himmelen».[107] Sannheten om Marias opptagelse i himmelen, som ble definert av Pius XII, ble bekreftet av Det 2. Vatikankonsil som uttrykker Kirkens tro på følgende måte: «Og da den rene jomfru, som helt hadde vært beskyttet mot arvesyndens plett, hadde endt sitt jordiske liv, ble hun med legeme og sjel opptatt i den himmelske herlighet og av Herren opphøyet til universets dronning, for enda sterkere å bli likedannet med sin Sønn, Herrenes Herre (kfr. Åpenb. 19,16) og seierherren over synden og døden».[108] Med denne lære sluttet Pius XII seg til den tradisjon som innenfor Kirkens historie, det være i Østen eller i Vesten, har funnet mangfoldige uttrykksformer.
I hemmeligheten om hennes opptagelse i himmelen, er alle virkninger av Kristi ene formidlergjerning, han som er verdens Frelser og den oppstandne Herre, på en endegyldig måte gått i oppfyllelse på Maria: «(Alle) får livet tilbake gjennom Kristus, - men hver og en i sin orden: Førstegrøden er Kristus, så, ved hans komme, følger de som hører Kristus til» (1. Kor. 15,22-23). I hemmeligheten om Marias opptagelse i himmelen, kommer Kirkens tro til uttrykk, hvoretter Maria «med et nært og uløselig bånd» er forenet med Kristus. For når den jomfruelige Mor på enestående måte var forenet med ham ved hans første komme, vil hun gjennom sin vedvarende medvirkning med ham være det også i forventningen om hans annet komme. «Hun ble løskjøpt på særlig opphøyet vis av hensyn til Sønnens fortjeneste»[109] og har derfor denne oppgave som mor og som nådens formidlerske også ved hans endegyldige komme, når alle de som hører Kristus til, blir vekket opp til liv, og han «som sin siste fiende vil ? tilintetgjøre døden selv» (1. Kor. 15,26).[110]
Med denne opphøyelse av denne «opphøyede Sions datter»[111] ved hennes opptagelse i himmelen, er forenet hemmeligheten om hennes evige herlighet. Kristi Mor er nemlig blitt herliggjort som «universets dronning».[112] Hun som ved Bebudelsen hadde kalt seg «Herrens tjenerinne», er like til siste slutt forblitt tro mot det som denne betegnelse bringer til uttrykk. Derigjennom bekreftet hun at hun er en sann Kristi «disippel». Uttrykkelig understreket han sin sendelses karakter av å være en tjeneste: Menneskesønnen er kommet «ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenger for de mange» (Mt. 20,28), Slik ble også Maria den første blant dem som skulle «tjene Kristus også i sin neste, føre sine brødre til den Konge det er en kongelig ære å tjene»,[113] og hun eide fullkomment den «tilstand av kongelig frihet» som er egen for Kristi disipler: Å tjene er å herske! (Kfr. Norsk Salmebok nr. 703,5).
«Kristus var lydig inntil døden, og derfor ble han opphøyet av Faderen (kfr. Fil. 2,8-9) og trådte inn i sitt rikes herlighet. Alle er underlagt ham, inntil han selv gir seg og hele skapningen under Faderen, slik at Gud blir alt i alle (kfr. 1. Kor. 15,27-28)»[114] Maria, Herrens tjenerinne, deltar i dette Sønnens herrevelde.[115]
Den herlighet å tjene forblir hennes kongelige verdighet: Etter hennes opptagelse i himmelen ender ikke denne frelsens tjeneste, hvori hennes moderlige formidling uttrykker seg «inntil den siste utvalgte har nådd sitt evige mål».[116] Slik forblir hun, som her på jorden «bevarte sin forening med Sønnen uten svik helt til korset», fortsatt forbundet med ham, hvem alt er underlagt, «inntil han selv gir seg og hele skapningen under Faderen». Slik er Maria ved sin opptagelse i himmelen liksom omgitt av de helliges samfunns hele virkelighet, og hennes egen enhet med Sønnen i herligheten er helt bestemt av Rikets endegyldige fylde, når «Gud blir alt i alle».
Også i denne fase er Marias moderlige formidling «underordnet» ham som er den eneste mellommann mellom Gud og menneskene inntil den endegyldige virkeliggjørelse av «tidens fylde» (kfr. Gal. 4,4), inntil alle ting er sammenfattet i enheten i Kristus (kfr. Ef. 1,10).
2. Maria i Kirkens og i enhver kristens liv
42. Det 2. Vatikankonsil har i nær forbundethet med tradisjonen kastet nytt lys over Kristi Mors stilling i Kirkens liv. «I kraft av de gaver ... Maria har fått som Guds Mor, og som knytter henne til hennes Sønn, Forløseren, og likeledes i kraft av sine andre enestående nåder og oppgaver, er hun også intimt forenet med Kirken: Guds mor er Kirkens forbilde, ... både når det gjelder troen, håpet og den fullkomne forening med Kristus».[117] Allerede tidligere så vi hvorledes Maria fra begynnelsen av forble sammen med apostlene mens de ventet på Pinsedagen, og som Den Salige, «hun som trodde», fra slekt til slekt nærværende i den Kirke som vandrer sin pilegrimsvei i troen: hun er modell for det håp som ikke skuffer (kfr. Rom. 5,5).
Det heter om Maria: «Og salig er hun som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse». Som jomfru trodde hun at hun skulle «unnfange og føde en Sønn»: den «hellige» som svarer til navnet «Guds Sønn», til navnet «Jesus» (=Gud frelser). Som Herrens tjenerinne forble hun denne Sønns person og sendelse tro. «I tro og lydighet fødte hun Faderens egen Sønn til verden, uten manns medvirken, men overskygget av Den Hellige Ånd»;[118] som mor gjorde hun det.
Av denne grunn «er (det) med rette at Kirken med særlig dyrkelse ærer Maria. ... Og fra de aller første tider ble jomfru Maria også dyrket under navnet av «Guds mor», i hvis varetekt de troende i bønn anbefaler seg i alle farer og trengsler».[119] Denne dyrkelse er av en helt egen art: den inneholder og kunngjør den dype forbundethet som består mellom Kristi Mor og Kirken.[120] Som Jomfru og Mor forblir Maria Kirkens «varige forbilde». Man kan følgelig si at Maria, fremfor alt under denne synsvinkel, dvs. som forbilde, eller enda mer: som «urbilde», nærværende i hemmeligheten om Kristus som hun er, også vedblir å være tilstede i hemmeligheten om Kirken. Også Kirken blir jo kalt «mor og jomfru», og dette navn har en dyp bibelsk og teologisk berettigelse.[121]
43. «Ved tillitsfullt å motta Guds ord, blir Kirken selv mor»[122] Liksom Maria, som var den første som trodde tok til seg det Guds Ord som ble åpenbart henne ved Bebudelsen og forble det tro i alle de prøvelser hun fikk, like frem til korset, slik blir Kirken Mor når den trofast tar til seg Guds Ord, og «ved forkynnelsen og dåpen skjenker den de sønner den har unnfanget ved Den Hellige Ånd, og som er født av Gud, det nye og uforgjengelige liv».[123] Denne Kirkens «moderlige» egenskap er på meget levende måte blitt skildret av hedningeapostelen når han skriver: «Mine små barn! Det er som jeg på ny har fødselsveer for dere, inntil Kristus tar form i dere!» (Gal. 4,19) Disse ord av den hl. Paulus inneholder en interessant henvisning til urkirkens moderlige bevissthet, forbundet med dens apostoliske tjeneste blant menneskene. Denne bevissthet tillot og tillater alltid Kirken å skjønne hemmeligheten ved sitt liv og ved sin sendelse, gitt som forbilde av Mor for den Sønn som er «den førstefødte blant en mengde brødre» (Rom. 8,29).
Av Maria lærer Kirken så å si sitt eget moderskap. Den erkjenner den moderlige dimensjon i det kall den har, og som helt vesentlig er forbundet med dens sakramentale natur: «Ved å betrakte hennes (d.e.: Marias) skjulte hellighet, (og) ved å etterligne hennes kjærlighet, ved trofast å oppfylle Faderens vilje».[124] Når Kirken er «et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud» (Lumen gentium, nr. 1), da er det på grunn av dens moderskap: fordi den, levendegjort av Ånden, «føder» menneskehetsfamiliens sønner og døtre til et nytt liv i Kristus. For liksom Maria står som tjenerinne for inkarnasjonens hemmelighet, slik tjener Kirken den hemmelighet å meddele barnekår hos Gud ved nåden.
Samtidig vedblir Kirken ifølge Marias eksempel å være sin Brudgoms trofaste Jomfru: «Og samtidig er Kirken den jomfru som purt og rent verner om den troskap den har lovet sin Brudgom.»[125] Kirken er jo Kristi brud, slik det fremgår av de paulinske brev (kfr. f.eks. Ef. 5,21-33: 2. Kor. 11,2; Åpenb. 19,7) og av Johannes' betegnelse: «Lammets hustru» (Åpenb. 21,9). Når Kirken som brud «verner om den troskap den har lovet sin Brudgom» (d.e.: Kristus), da har denne troskap, selv om den i apostelens undervisning er blitt et bilde på ekteskapet (kfr. Ef. 5,23-30), samtidig sin verdi som urbilde på den fulle og hele hengivelse til Gud i et avkall på ekteskap «for himlenes rikes skyld», og det vil si: et urbilde på den gudviede jomfruelighet (kfr. Mt. 19,11-12; 2. Kor 11,2). Nettopp denne jomfruelighet, etter forbilde av Jomfruen fra Nasaret, er kilde til en egen åndelig fruktbarhet: den er kilde til moderskapet i Den Hellige Ånd.
Men Kirken vokter også den tro den har mottatt av Kristus: i samsvar med Marias eksempel, hun som gjemte alt og grunnet i sitt hjerte på det som angikk hennes guddommelige Sønn (kfr. Luk. 2,19.51), legger den sin sjel i å bevare Guds ord og å utforske dets indre rikdom skjønnsomt og med evne til å skjelne, og i enhver tidsepoke å gi alle mennesker vitnesbyrd om det på trofast måte.[126]
44. På grunn av denne forbildekarakter, møter Kirken Maria, og søker å bli henne lik: «I likhet med sin Herres mor bevarer hun som en ukrenket jomfru den hele tro, det faste håp og den oppriktige kjærlighet».[127] Maria er altså nærværende som forbilde i hemmeligheten om Kirken. Men Kirkens hemmelighet består også i å føde til nytt, udødelig liv: det er et moderskap i Den Hellige Ånd. Og her er da Maria ikke alene Kirkens forbilde og urbilde, men noe langt mer. For «ved sin moderlige kjærlighet bidrar (hun) til å føde og oppdra» den moderlige Kirkes sønner og døtre. Kirkens moderskap virkeliggjør seg ikke bare etter Guds Mors forbilde og urbilde, men også ved hennes «medvirkning». Kirken øser i rikt mål av denne medvirkning, og altså av denne særlige moderlige formidling, ettersom Maria allerede i sitt jordiske liv medvirket med å føde og oppdra Kirkens sønner og døtre som Mor til den Sønn «som Gud gjorde til den førstefødte blant mange brødre».[128]
I moderlig kjærlighet var det hun medvirket, slik Det 2. Vatikankonsil lærer.[129] Her erkjenner man den sanne betydning av de ord som Jesus sa sin mor i korsets time: «Kvinne, der står din sønn», og til disippelen: «Der står din mor» (Joh. 19,26-27). Dette er ord som avgjør Marias stilling i Kristi disiplers liv. De uttrykker - som allerede nevnt - det nye moderskap som Frelserens Mor mottar: det åndelige moderskap som springer frem fra dypet av verdens Frelsers Påskehemmelighet. Det er et moderskap i nådens verden, fordi det bønnfaller om Den Hellige Ånd som gave, han som vekker til live de nye Guds barn, frelst som de er ved Kristi offer: den ånd som også Maria mottok på Pinsedagen sammen med Kirken.
Dette hennes moderskap blir på helt spesiell måte mottatt og opplevet som sannhet av det kristne folk under Den Hellige Eukaristi, ved den liturgiske feiring av frelseshemmeligheten, hvor Kristus blir nærværende med sitt sanne Legeme, født av Jomfru Maria.
Med rette har det kristne folk i sin fromhet alltid sett en dyp forbindelse mellom dyrkelsen av Den Hellige Jomfru og Eukaristiens kultus: dette er en kjensgjerning som trer synlig frem i den vestlige som i den østlige liturgi, i ordensfellesskapenes tradisjoner, i den spiritualitet vi finner i dagens religiøse bevegelser, og også blant de unge, såvel som i den pastorale tjeneste ved de marianske valfartsstedene. Maria fører de troende hen til Eukaristien.
45. Det hører til moderskapets natur at det har med personer å gjøre. Moderskapet fører alltid til et enestående og ugjenkallelig forhold mellom to personer: morens forhold til barnet, og barnets forhold til moren. Også når den ene og samme kvinne er mor til mange barn, preger hennes personlige forhold til hvert av barna På en helt vesentlig måte hennes moderskap. Hvert barn er nemlig blitt til i ett enkelt nå og på en ugjenkallelig måte, og dette gjelder for moren som for barnet. Hvert enkelt barn blir på sin spesielle måte omgitt av den moderlige kjærlighet som grunnlaget for dets oppdragelse og modning.
Man kan si at det å være «vår mor i nådens verden» innebærer en likhet med det som kjennetegner forbindelsen mellom mor og barn «i naturens verden». I lys av dette blir det mer forståelig at i Kristi testament på Golgata blir hans Mors moderskap uttrykt i entall, med henblikk på det ene menneske: «Kvinne, der står din sønn!»
Videre kan man si at i disse ord blir motivet for den marianske dimensjon i Kristi disiplers liv, tydelig angitt: ikke bare i Johannes' liv, han som stod her under korset sammen med sin Mesters Mor, men i enhver Kristi disippels liv, i enhver kristens. Frelseren overlater sin Mor i disippelens omsorg, og han gir henne samtidig som Mor til ham. Marias moderskap, som blir en arv gitt til mennesket, er en gave som Kristus personlig skjenker hvert menneske. Slik Frelseren betror Maria til Johannes, betror han samtidig Johannes til Maria. Ved korsets fot har denne helt spesielle fortrolige hengivelse av mennesket til Kristi Mor sin begynnelse, som da på forskjellige måter er blitt fullbyrdet og har funnet sitt uttrykk i løpet av Kirkens historie. Når den samme apostel og evangelist, etter å ha anført de ord som Jesus rettet til sin Mor og til ham selv fra korset, dessuten tilføyer: «og fra den stund av tok disippelen henne til seg» (Joh. 19,27), betyr dette helt sikkert at disippelen dermed ble overdratt det oppdrag å være sønn, og at han overtok omsorgen for den elskede Mesters Mor. Alt dette kan man sammenfatte i dette ene ord «fortrolighet». Fortrolighet er svaret på en persons kjærlighet, og helt spesielt på morens kjærlighet.
Den marianske dimensjon i en Kristi disippels liv, kommer til uttrykk på en særskilt måte gjennom en slikt barnlig fortrolighet overfor Guds Mor, slik den har sin opprinnelse i Frelserens testament på Golgata. Idet den kristne barnlig betror seg til Maria, slik apostelen Johannes gjorde det, tar man Kristi Mor «til seg»,[130] og fører henne inn i hele ens eget indre livs område, hva jo betyr: inn i mitt menneskelige og kristne «Jeg»: «Han tok henne til seg». Slik ønsker man å komme inn under hele denne «moderlige kjærlighet(s)» innflytelsesområde, den kjærlighet hvormed Frelserens Mor «omfatter Sønnens brødre»,[131] «som Maria ved sin moderlige kjærlighet bidrar til å føde og oppdra»,[132] alt etter omfanget av den nådegave som enhver ved Kristi Ånds kraft eier. Slik utfolder også dette moderskapet seg ifølge Ånden, slik det ble Marias oppgave under korset og i nattverdssalen.
46. Dette barnlige forhold, dette et barns fortrolighet overfor moren, har ikke bare sin begynnelse i Kristus, men man kan også si at det til syvende og sist har ham som sitt egentlige innhold. Man kan si det slik, at Maria fortsetter med å gjenta på våre vegne alle de ord som hun talte i Kana i Galilea: «Gjør bare alt hva han sier til dere». For han, Kristus, er den eneste mellommann mellom Gud og menneskene; han er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6); det er han Faderen gav til verden, «for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie» (Joh. 3,16). Jomfruen fra Nasaret ble det første «vitne» om Faderens frelsende kjærlighet, og hun ønsker også alltid og overalt å forbli hans ydmyke tjenerinne. For enhver kristen, ethvert menneske, er Maria den som først «trodde» (Luk. 1,45). Med denne sin tro som Jomfru og Mor, vil hun innvirke på alle dem som betror seg som barn til henne. Det er på det rene at jo mer disse barna holder fast ved denne tillitsfulle holdning og utdyper den, desto nærmere fører Maria dem til «Kristi uuttømmelige rikdom» (Ef. 3,8). Og likeens erkjenner de stadig bedre menneskets verdighet og den ytterste mening med det kall man fikk, i dets hele fylde, fordi Kristus «manifesterer ... fullt ut mennesket for det selv og viser det dets herlige kall».[133]
Denne marianske dimensjon i det kristne liv, får en egen betoning med henblikk på kvinnen og hennes livssituasjon. Kvinnens vesen inneholder faktisk et særlig bånd til Frelserens Mor, - et tema som kunne utdypes enda mer i annen sammenheng. Men her vil jeg gjerne bare fremheve at Maria fra Nasarets skikkelse allerede alene ved det stiller kvinnen som kvinne frem i lyset, at Gud ved den opphøyede hendelse som hans Sønns inkarnasjon var, betrodde seg til en kvinnes frie og aktive tjeneste. Derfor kan man si at når kvinnen ser hen til Maria, oppdager hun der hemmeligheten om hvordan hun på verdig måte kan leve sitt liv som kvinne og arbeide for sin egen sanne utvikling. I lys av Maria ser Kirken i kvinnens ansikt en glans av den skjønnhet som gjenspeiler de høyeste følelser et menneskehjerte har evner til: kjærlighetens forbeholdsløse hengivelse; en kraft som formår å utholde de største smerter; grenseløs trofasthet og utrettelig innsats evne til å forene dype innsikter med trøsterike og oppmuntrende ord.
47. I løpet av Konsilet erklærte Paul VI høytidelig at Maria er Kirkens Mor, det vil si at hun er «hele det kristne folks mor, såvel de troendes som også hyrdenes».[134] Senere, i året 1968, bekreftet han dette utsagn enda mer uttrykkelig i den Trosbekjennelse som er kjent under navnet «Gudsfolkets Credo», og han gjorde det med følgende ord: «Vi tror at den helligste Guds Mor, den nye Eva, Kirkens Mor, i historien fortsetter sin moderlige oppgave for Kristi lemmer, idet hun medvirker ved fødselen og oppdragelsen av det guddommelige liv i de frelstes sjeler».[135]
Konsilet betonte i sin lære at sannheten om den helligste jomfru, Kristi Mor, utgjør en virkekraftig hjelp for utdypelsen av sannheten om Kirken. Pave Paul VI sa da han grep ordet vedrørende konstitusjonen «Lumen gentium» som konsilet nettopp hadde godkjent: «Kjennskapet til den sanne katolske lære om Den Salige Jomfru Maria vil alltid være en nøkkel til den nøyaktige forståelse av Kristi og Kirkens hemmelighet».[136] Maria er nærværende i Kirken som Kristi Mor og på samme tid som den Mor Kristus i frelsens mysterium gav mennesket, i apostelen Johannes' person. Derfor omslutter Maria med sitt nye moderskap i Ånden alle og enhver i Kirken, og hun omslutter også alle og enhver gjennom Kirken. I den forstand er Kirkens Mor også dens forbilde. Kirken skal nemlig - slik Paul VI ønsker og krever det - «overta fra Jomfruen og Gudsmoderen den reneste form for den fullkomne Kristusetterfølgelse.[137]
Takket være dette særlige bånd som forener Kristi Mor og Kirken, forstår man bedre hemmeligheten ved den «kvinne» som ledsager åpenbaringen av Guds frelsesplan med menneskeheten fra Første Mosebok av og frem til Johannes' åpenbaring. Maria er nemlig nærværende i Kirken som Frelserens Mor, og hun tar moderlig del i det hårde «oppgjør med mørkets makter» som «menneskenes historie viser seg i sin helhet å være».[138] Gjennom denne hennes kirkelige identifisering med «en kvinne, kledd i solen» (Åp. 12,1),[139] kan man si at «Kirken i den saligste Jomfru «Maria allerede er nådd frem til den fullkommenhet som gjør den fri for enhver plett eller rynke». (Lumen gentium, nr. 65) Derfor løfter de kristne under sin jordiske pilegrimsgang i troen sine øyne til Maria og kjemper for «å vokse i hellighet».[140] Maria, Sions opphøyede datter, hjelper sine barn - uansett hvor eller hvordan de nettopp måtte leve - med i Kristus å finne veien til Faderens hus.
Slik vet Kirken at den hele sitt liv er forenet med Kristi Mor med et bånd som i frelsens mysterium omslutter fortid, nåtid og fremtid, og den dyrker Maria som menneskehetens åndelige Mor som taler på vegne av nåden.
3. Meningen med Mariaåret
48. Det er nettopp menneskehetens særlige forhold til denne Mor som har foranlediget meg til å utrope et Mariaår i Kirken, nå i tiden før avslutningen av det annet årtusen etter Kristi fødsel. Et lignende initiativ fant allerede sted for en tid siden, da Pius XII utropte året 1954 som Mariaår for å fremheve Kristi Mors overordentlige hellighet, slik den kommer til uttrykk i mysteriet om hennes egen unnfangelse uten arvesyndens plett (dette var blitt definert nøyaktig hundre år tidligere), og om hennes opptagelse i himmelen.[141]
Idet jeg følger den vei som Det 2. Vatikankonsil angav, vil jeg gjerne la Guds Mors særlige nærvær i Kristi og hans Kirkes mysterium tre frem. Dette er jo faktisk en grunnleggende dimensjon, slik det fremgår av Konsilets lære om Maria. Konsilets avslutning ligger allerede mer enn 20 år tilbake. Den ekstraordinære biskopssynode i året 1985 oppfordret alle til trofast å følge Konsilets ulike læreutsagn og anvisninger. Man kan si at både Konsil og Synode inneholder det som Den Hellige Ånd i det nåværende avsnitt av historien vil «si til Kirken» (kfr. Åpenb. 2,7.29; 3,6.13.22).
I denne sammenheng skal Mariaåret tjene til at man tar omhyggelig til seg hva Konsilet sa om Den Salige Jomfru og Guds Mor Maria i Kristi og Kirkens mysterium, og som denne encyklikaen referer seg til. Det gjelder da her ikke alene troslæren, men også troslivet og dermed følgelig den ekte «Maria-ånd», slik den trer synlig frem i lys av tradisjonen, og særlig det åndelige liv som Konsilet gir oss mot til å leve.[142] Og ut over dette finner Maria-ånden, akkurat som den tilsvarende Mariadyrkelse, en overmåte rik kilde i personers og i de ulike kristne fellesskapers historiske erfaring, slik de lever over den ganske jord blant de forskjellige folkeslag og nasjoner. I denne sammenheng minner jeg, blant de mange vitner om og mestere i dette spesielle åndsliv, gjerne om den hellige Ludvig Maria Grignion de Montfort.[143] For at de kristne skulle kunne leve sine dåpsforpliktelser trofast, anbefalte han dem å ta i bruk det virksomme middel å vie sitt liv til Kristus ved å legge det i Marias hender. Det er med glede jeg konstaterer at det også i våre dager er nye tegn til at denne form for spiritualitet og fromhet vokser frem.
Vi har derfor trygge holdepunkter som vi omhyggelig vil holde oss til i sammenheng med dette Mariaåret.
49. Mariaåret skal begynne med den kommende Pinsefest 7. juni 1987. Det gjelder jo ikke bare å minne om at Maria, innenfor menneskehetens historie, går forut for Kristi, vår Herres komme, men like meget i lys av Maria å streke under at menneskehetens historie like siden inkarnasjonens hemmelighet ble fullført, er trått inn i «tidens fylde,» (kfr. Gal. 4,4), og at Kirken er vitnesbyrdet om denne fylde. Som Guds folk vandrer Kirken troens pilegrimsgang, blant alle folkeslag og nasjoner, med evigheten som mål, og det begynte med Pinsedagen. Kristi Mor var til stede da «Kirkens tid» begynte, den gang hun i forventningen om Den Hellige Ånd var sammen med sin Sønns apostler og disipler i utholdende bønn. Også nå «går hun foran» Kirken på dens pilegrimsvei gjennom menneskehetens historie. Det er også hun som nettopp som «Herrens tjenerinne» hele tiden medvirker i Kristi, sin Sønns frelsesverk.
Slik kalles hele Kirken til gjennom dette Mariaår å ikke bare huske på alt det som dens fortid har å vitne om, hva Guds Mor på særlig måte moderlig har medvirket til i Kristi, vår Herres frelsesverk. Nei, Kirken på sin side kalles til å sørge for å åpne veier for hennes medvirkning også i fremtiden: for slutten av det annet årtusen åpner samtidig for et nytt utsyn innover i fremtiden.
50. Som det allerede ble minnet om, dyrker og feirer også mange av de adskilte brødre Herrens Mor, særlig innen de gamle østkirker. Dette er lys fra Maria over økumenismen. Jeg vil gjerne her dessuten spesielt minne om at i løpet av Mariaåret finner Tusenårsfeiringen for den hl. Wladimirs dåp (år 988) sted, en begivenhet som innebar fotfeste for kristendommen innen det tidligere Rus' landområder, og deretter innenfor større områder av Øst-Europa; og langs denne vei, evangeliseringens vei, var det at kristendommen også bredte seg vidt utover Europa like til de nordlige områder av det asiatiske kontinent. Vi vil derfor spesielt i dette år forene oss i bønn med alle dem som feirer Tusenårsfesten for denne dåp, ortodokse og katolikker, idet vi gjentar og bekrefter hva Konsilet skrev: «Det bringer kirkemøtet stor glede og trøst at mange, selv blant våre adskilte brødre, gir Herrens og Frelserens mor den ære som tilkommer henne, særlig blant Orientalerne, som med varme og inderlighet ivrer for å ære Guds mor alltid jomfru».[144] Selv om vi fremdeles erfarer den smertelige virkning av den adskillelse som fant sted få årtier senere (i året 1054), kan vi likevel si at vi hos Kristi Mor føler oss som sanne brødre og søstre innenfor det messianske folk som er kallet til å være en eneste Gudsfamilie på jorden, slik jeg allerede forkynte det ved årsskiftet: «Vi vil på ny bekrefte denne universelle arv for alle våre brødre og søstre på denne jord».[145]
Da jeg kunngjorde Mariaåret, gjorde jeg likeens oppmerksom på at det vil bli avsluttet kommende år (1988) ved festen for Den Saligste Jomfru Marias opptagelse i himmelen (15. august), for å fremheve det store «tegn i himmelen» som Johannes' åpenbaring taler om (Åpenb. 12,1). På denne måte vil vi også oppfylle Konsilets oppfordring når det ser Maria «som et tegn på sikkert håp og fortrøstning for Guds landflyktige folk» (Lumen gentium, nr. 68). Konsilet kommer med denne oppfordring med følgende ord: «Måtte alle kristne rette sine inntrengende bønner til Guds mor, som også er menneskenes mor, om at hun, som bisto Kirkens førstegrøde med sin bønn, også nå, når hun er blitt opphøyet i himmelen over alle salige og engler, i alle de helliges samfunn skal gå i forbønn for oss hos sin Sønn, inntil alle folkeslag, enten de nå kaller seg kristne eller fremdeles er uvitende om sin Frelser, med glede samles i fred og enighet i Guds ene folk til den hellige og udelelige Treenighets ære».[146]
Noter
[94] LG, 60.
[95] S.s., 60.
[96] Kfr. formuleringen: Formidlerske «ad Mediatorem» («til Formidleren» hos St. Bernhard av Clairvaux, In Dominica infra oct. Assumptionis Sermo, 2: St. Bernardi Opera, V (1968) 263. Som et klart speil leder Maria all forherligelse og hyllest hun mottar, hen til Sønnen; den samme, In Nativitate B. Mariae Sermo - De aquaductu, 12: Ed. cit., 283.
[97] Kfr. LG, 62.
[98] S.s., 62.
[99] S.s., 61.
[100] S.s., 62.
[101] S.s., 61.
[102] S.s., 61.
[103] S.s., 62.
[104] S.s., 62.
[105] S.s., 62; også i sine bønner anerkjenner og feirer Kirken Marias «moderlige virksomhet»: hennes oppgave å «utbe tilgivelse, utvirke nåde, formidle forsoning og fred» (kfr. Prefasjon i Messe for Den Salige Jomfru Maria, Mor og Nådeformidlerske, i: Collectio Missarum de Beata Maria Virgine, ed. typ. 1987, I,120.
[106] LG, 62.
[107] S.s., 62; kfr. St. Johannes av Damaskus, Hom. in Dormitionem, I, 11; II, 2,14; III, 2: S.Ch. 80, 111 f.; 127-131; 157-161: 181-185; St. Bernard av Clairvaux, In Assumptione Beatae Mariae Sermo, 1-2: St. Bernardi Opera, V (1968) 228-238.
[108] LG, 59; kfr. Pius XII, apostolisk konstitusjon Munificentissimus Deus (1.11.1950): AAS 42 (1950) 769-771; St. Bernard av Clairvaux fremstiller Maria som innhyllet i glansen av hennes Sønns herlighet: In Dominica infra oct. Assumptionis Sermo, 3: St. Bernardi Opera, V (1968) 263 f.
[109] LG, 53.
[110] Om dette enkeltaspekt ved Marias formidlertjeneste som nådeformidlerske hos sin Sønn og Dommer kfr. St. Bernard av Clairvaux, In Dominica infra oct. Assumptionis Sermo, 1-2: St. Bernardi Opera, V (1968) 262 f.; Leo XIII, encykl. Octobri Mense (22.9.1891): Acta Leonis, XI, 299-315.
[111] LG, 55.
[112] S.s., 59.
[113] S.s., 36.
[114] S.s., 36.
[115] Til tittelen «Dronning Maria» kfr. St. Johannes av Damaskus, Hom. in Nativitatem, 6; 12; Hom. in Dormitionem, I, 2, 12, 14; II, 11; III, 4: S.Ch. 80, 59 f.; 77 f.; 113 f.; 117; 151 f.; 189-193.
[116] LG, 62.
[117] S.s., 63.
[118] S.s., 63.
[119] S.s., 66.
[120] Kfr. St. Ambrosius, De Institutione Virginis, XIV, 88-89: PL 16, 341; St. Augustinus, Sermo 215, 4: PL 38, 1074; De Sancta Virginitate, II, 2; V, 5; VI, 6: PL 40, 397; 398 f.; 399; Sermo 191, II, 3: PL 38, 1010 f.
[121] LG, 63.
[122] S.s., 64.
[123] S.s., 64.
[124] S.s., 64.
[125] S.s., 64.
[126] Kfr. DV, 8; St. Bonaventura, Comment. in Evang. Lucae, Ad Claras Aquas, VII, 53, Nr. 40; 68; Nr. 109.
[127] LG, 64.
[128] S.s., 63.
[129] Kfr. s.s., 63.
[130] Som kjent utsier uttrykket eis ta idia i den greske tekst (Joh. 19,27) mer enn at Maria ganske enkelt ble tatt med hjem til Johannes der han bodde, for at hun der skulle få et slags ytre tak over hodet og livsopphold. Tvert om betegner det et livsfellesskap som danner seg mellom de to på grunn av den døende Kristi ord: kfr. St. Augustinus, In Ioan. Evang. tract., 119, 3: CCL 36, 659: «Han tok henne til seg, ikke som eiendom, fordi han eide ikke noe for seg selv, men som den som tok ansvar for henne, et oppdrag han utførte med hengivenhet».
[131] LG, 62.
[132] S.s., 63.
[133] GS, 22.
[134] Kfr. Paul VI, Tale den 21. nov. 1964: AAS 56 (1964) 1015.
[135] Paul VI, Høytidelig trosbekjennelse (30.6.1968), 15: AAS 60 (1968) 438 f.
[136] Paul VI, Tale den 21. nov. 1964: AAS 56 (1964) 1015.
[137] S.s., 1016.
[138] GS, 37.
[139] Kfr. St. Bernard av Clairvaux, In Dominica infra oct. Assumptionis Sermo: St. Bernardi Opera, V (1968) 262-274.
[140] LG, 65.
[141] Kfr. encykl. Fulgens Corona (8.9.1953): AAS 45 (1953) 577-592; Pius X hadde med encyklikaen Ad diem illum (2.2.1904) til 50-årsminnet om den dogmatiske definisjon av Den Salige Jomfru Marias ubesmittede unnfangelse, forkynt et overordentlig jubileum av flere måneders varighet: Pii X P.M. Acta I, 147-166.
[142] LG, 66-67.
[143] Kfr. boken Traité de la vraie dévotion à la sainte Vierge. Med rette kan man stille denne helgen på høyde med den hl. Alfons Maria de Liguori. Vi feirer i år 200-årsdagen for hans død. Kfr. blant hans verker Le gloire di Maria.
[144] LG, 69.
[145] Homilie, den 1. januar 1987.
[146] LG, 69.