1. Kirken, Guds folk, rotfestet hos alle jordens folk
25. Kirken «vandrer som en pilegrim mellom verdens forfølgelser og Guds fortrøstning»,[52] og den «forkynner Herrens kors og død, inntil han kommer» (kfr. 1. Kor. 11,26).[53] Allerede det gamle Israel blir under sin vandring i ørkenen kalt Guds kirke (2. Esdr. 13,1; kfr. 4. Mos. 20,4; 5. Mos. 23,1 ff.). På samme måte blir det nye Israel ... kalt Kristi kirke (kfr. Mt. 16,18). Kristus vant den jo ved sitt eget blod (kfr. Ap.gj. 20,28), fylte den med sin ånd, og utstyrte den med det som skulle tjene dens enhet som synlig samfunn. Gud sammenkalte alle dem som ser på Jesus som frelsens stifter, enhetens og fredens opphav, og som tror på ham, og Han oppretter Kirken som et hellig tegn (egtl.: sakrament; o.a.), synlig for alle, på denne frelsesbringende enhet».[54] Det 2. Vatikankonsil taler om Kirken som er på vandring, idet det stiller opp en analogi med Den gamle pakts Israels folk på dets vei gjennom ørkenen. En slik vei viser seg også utad og trer synlig frem i tid og rom, der den blir historisk virkelighet. «Kirken gjør sitt inntog i menneskenes historie for så å utbre seg til alle verdens deler, og ikke desto mindre hever den seg samtidig over århundrene og nasjonenes grenser».[55] Denne hennes pilegrimsveis vesentlige karakter er likevel av en indre natur. Det dreier seg om et pilegrimsliv i troen, i «den oppstandne Herres kraft»,[56] om et pilegrimsliv i Den Hellige ånd som er gitt Kirken som usynlig bistand (parakletos), (kfr. Joh 14,26; 15,26; 16,7). «Kirken skrider frem gjennom trengsler og prøvelser, men styrkes ved Guds nådes kraft som Herren har lovet den, så den ... under innflytelse av Den Hellige ånd stadig fornyer seg selv, inntil den gjennom korset har nådd frem til det lys som ikke kjenner noen skumring».[57]
På denne kirkelige pilegrimsvei gjennom tid og rom, og enda mer i sjelenes historie, er Maria til stede som den om hvem det heter: «Og salig er hun som trodde!», og som den som vandrer «troens pilegrimsvei», idet hun som intet annet menneske tar del i Kristi hemmelighet. Videre sier Konsilet: «Maria, som har fått plass i hjertet av frelseshistorien, forener i seg og gjenspeiler på et vis troens største grunnsannheter».[58] Hun er for alle de troende liksom et «speil» hvor «Guds storverk» (Ap.gj. 2,11) på dypeste og reneste måte gjenspeiler seg.
26. Kirken, som er bygget av Kristus på apostlene, ble seg disse Guds storverk fullt bevisst på Pinsedagen, da de som var samlet i nattverdssalen «ble fylt av den hellige ånd, og ? begynte å tale i andre tungemål, alt etter hva ånden gav dem å forkynne». (Ap.gj. 2,4) I dette øyeblikk begynner også denne troens vei, Kirkens pilegrimsliv gjennom menneskenes og folkeslagenes historie. Man vet at Maria er til stede nå når denne vei begynner. Vi ser henne midt blant apostlene i nattverdssalen, og «ved sine bønner nedkalle ånden».[59]
På en viss måte er hennes trosvei enda lenger. Den Hellige ånd var jo allerede kommet ned over henne som ved Bebudelsen er blitt hans trofaste brud. Hun tok opp i seg den sanne Guds evige Ord, og i sin fornuft som i sin vilje skjenket hun Gud som åpenbarte seg full underkastelse og gav sin personlige tilslutning til hans åpenbaring. Ja, hun overgir seg i «troens lydighet» helt og holdent til Gud.[60] Derfor svarte hun engelen: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt». Marias trosvei, her vi ser henne under bønn i nattverdssalen, har altså vært lenger enn de øvriges som er samlet der: Maria går «forut for» og også «foran» dem.[61] Pinsedagen i Jerusalem er blitt forberedt ikke alene ved korset, men tillike ved Bebudelsens øyeblikk i Nasaret. I nattverdssalen møtes Marias og Kirkens trosveier. På hvilken måte?
Blant dem som trofast kom sammen for å be i nattverdssalen og forberedte seg til å gå ut «verden over» (Mk. 16,15; kfr. Mt. 28,19; Joh. 20,21), etterat de mottok Den Hellige ånd, var det noen som var blitt kalt av Jesus litt etter litt, like fra begynnelsen av hans offentlige virksomhet i Israel. Elleve av dem var blitt innsatt som apostler, og dem hadde Jesus overgitt den sendelse som han selv hadde mottatt av Faderen: «Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere». (Joh. 20,21) Dette hadde han sagt apostlene etter oppstandelsen. Førti dager senere, før han vendte tilbake til Faderen, hadde han tilføyet: «Men den hellige ånd skal komme over dere og gi dere styrke; og så skal dere være mine vitner, ? like til jordens grenser» (kfr. Ap.gj. 1,8). Dette oppdrag til apostlene begynner med det øyeblikk da de forlater nattverdssalen i Jerusalem. Kirken blir født og vokser nå ved det vitnesbyrd som Peter og de andre apostlene avlegger om Kristus den korsfestede og oppstandne (kfr. Ap.gj. 2,31-34; 3,15-18; 4,10-12; 5,30-32).
Maria har ikke mottatt direkte denne apostoliske sendelse. Hun befant seg ikke blant dem Jesus sendte ut i hele verden da han gav dem det oppdrag å gjøre alle folkeslag til disipler (kfr. Mt. 28,19). Derimot var hun til stede i nattverdssalen, hvor apostlene forberedte seg til å overta dette oppdrag i og med Sannhetens ånds komme: der var hun hos dem. I deres midte var hun «trofast i bønn» som «Jesu mor» (Ap.gj. 1,13-14), og det betyr: som Mor til den korsfestede og oppstandne Kristus. Og denne første kjerne av dem som i troen så «på Jesus som frelsens stifter»,[62] var seg bevisst at Jesus var Marias Sønn og hun hans Mor, og at hun slik, like fra unnfangelsens og fødselens øyeblikk av var et særlig vitne om Jesu mysterium, den hemmelighet som hadde tatt form og ble bekreftet for deres øyne ved korset og ved oppstandelsen. Kirken «skuet» altså fra første øyeblikk av Maria med Jesu øyne, slik den «skuet» Jesus med Marias øyne. Maria ble for Kirken den gang og for alltid et enestående vitne om Jesu barndomsår og om hans skjulte liv i Nasaret, fordi hun «gjemte på det alt sammen og grunnet på det i sitt hjerte» (Luk. 2,19; kfr. 2,51).
Men innen Kirken den gang og alltid senere var og er Maria fremfor alt «salig .. som trodde»: hun var den første som trodde, som den første av alle. Fra bebudelsens og unnfangelsens øyeblikk av, da han ble født i stallen i Betlehem, fulgte Maria Jesus skritt for skritt i sitt moderlige troens pilegrimsliv. Hun fulgte ham alle år mens han levde sitt skjulte liv i Nasaret; hun fulgte ham også da den tid kom da de ytre sett levde adskilt fra hverandre, den gang han begynte å arbeide og undervise i Israel (kfr. Ap.gj 1,1); fremfor alt fulgte hun ham i erfaringen av Golgatas smerte. Nå, mens Maria ved Kirkens begynnelse oppholder seg i nattverdssalen sammen med apostlene, ble hennes tro, som var født av bebudelsens ord, bekreftet. Den gang hadde engelen sagt til henne: «Du skal unnfange og føde en sønn, og han skal du kalle Jesus. Han skal være stor ... og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans kongedømme ta ende». Hendelsene på Golgata ('Hodeskallen') hadde skjult dette løftet i et mørke; og likevel sluknet ikke Marias tro under korset. Også der var hun stadig den som (lik Abraham) holdt fast ved troen: «Mot alt håp satte han sitt håp» (Rom 4,18). Og se her: etter oppstandelsen hadde håpet avdekket sitt sanne ansikt, og løftet var begynt å bli virkelighet. Jesus hadde jo faktisk, før han vendte tilbake til Faderen, sagt til apostlene: «Dra ut og gjør alle folkeslag til disipler ... Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende» (kfr. Mt. 28,19.20 ). Slik hadde han talt, han som ved sin oppstandelse hadde vist at han er seierherre over døden og har herredømmet over det riket som ifølge engelens ord «aldri skal ta ende».
27. Nå, i Kirkens første tid, ved begynnelsen av dens lange trosvei som tok til i og med Pinsebegivenheten i Jerusalem, var Maria sammen med alle dem som dannet kimen til det «nye Israel». Hun var midt blant dem, som det enestående vitne om Kristi mysterium. Og Kirken fortsatte med å være sammenmed henne i bønn og å «betrakte henne» samtidig «i lys av det menneskevordne Guds ord». Og slik skulle det vedbli for bestandig. Når Kirken alltid dypere «trenger inn i Inkarnasjonens opphøyede mysterium», tenker den jo da i dyp ærbødighet og fromhet også på Kristi Mor.[63] Maria hører da uadskillelig med til Kristi hemmelighet, og på den måten hører hun også med til Kirkens hemmelighet fra begynnelsen av, like fra den dag den selv ble født. Med til grunnlaget for alt det som Kirken er fra begynnelsen av, og som den fra generasjon til generasjon blant alle jordens folkeslag må bli, hører hun «som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse» (Luk. 1,45). Nettopp denne tro som Maria har, og som viser til at nå begynner Guds nye og evige pakt med menneskeheten i Jesus Kristus, denne heroiske tro «går forut for» Kirkens apostoliske vitnesbyrd og vedblir å være nærværende i Kirkens hjerte, skjult til stede som en særlig arv fra Guds åpenbaring. Alle som fra generasjon til generasjon tar imot Kirkens apostoliske vitnesbyrd, har del i denne hemmelighetsfulle arv og tar i en viss utstrekning del i Marias tro.
Elisabets ord: «Salig er hun som trodde», vedblir å være forenet med Maria også under selve Pinsebegivenheten. De ledsager henne gjennom alle tider overalt dit hvor kjennskapet til Kristi frelseshemmelighet utbrer seg ved det apostoliske vitnesbyrd og Kirkens tjeneste. På denne måte går Magnifikats løfte i oppfyllelse: Se, «fra nå av skal alle slekter prise meg salig. Ja, store ting har den Mektige gjort mot meg - hellig er hans navn» (Luk. 1,48-49). Erkjennelsen av hemmeligheten om Kristus leder jo til lovprisningen av hans Mor i form av en særlig dyrkelse av Gudefødersken. Men i denne dyrkelse er alltid lovprisningen av hennes tro innesluttet, fordi Jomfruen fra Nasaret ifølge Elisabets ord fremfor alt er blitt salig ved denne sin tro. Alle de som blant de forskjellige folkeslag og nasjoner på jorden i løpet av generasjonene troende tar imot hemmeligheten om Kristus, han som er det menneskevordne Ord og verdens Frelser, vender seg ikke alene med ærbødighet til Maria og går tillitsfullt til henne som til en Mor, men de søker tillike i hennes tro kraft for sin egen tro. Og nettopp denne levende deltagelse i Marias tro er det som kjennetegner hennes særlige nærvær i Kirkens pilegrimsliv som det nye Guds folk på hele jorden.
28. Konsilet uttaler om dette: «Maria .. har fått plass i hjertet av frelseshistorien. ... Derfor innebærer forkynnelsen og dyrkelsen av henne at hun kaller de troende til sin Sønn, til hans offer og Faderens kjærlighet».[64] På grunnlag av Kirkens apostoliske vitnesbyrd blir derfor Marias tro på en viss måte uopphørlig til Gudsfolkets tro på dets pilegrimsferd: til personers og menigheters tro, til kretsers og fellesskapers tro, til alle de forskjellige gruppers tro, slik de forefinnes innen Kirken. Det er en tro som blir formidlet med forstand og hjerte til samme tid; alltid på ny finner man den eller når frem til den gjennom bønnen. «Kristus ble unnfanget av Den Hellige ånd og født av jomfru Maria for gjennom Kirken slik å fødes og vokse i de troendes hjerter, og derfor vender Kirken i sitt apostolat med rette sitt blikk mot den mor som har født Kristus».[65]
I dag da vi under dette troens pilegrimsliv nærmer oss slutten av det annet kristne årtusen, minner Kirken gjennom Det 2. Vatikankonsils lære om, hvorledes hun ser på seg selv, som «det ene Guds folk» som «har sin plass i hver enkelt av jordens nasjoner»; hun minner om den sannhet at «alle troende spredt over hele verden har fellesskap med hverandre i Den Hellige ånd»,[66] så at man kan si at Pinsehemmeligheten stadig virkeliggjøres i denne enhet. Samtidig vedblir apostlene og Herrens disipler, blant alle jordens nasjoner, «trofast å komme sammen for å be, sammen med ... Maria, Jesu mor» (kfr. Ap.gj. 1,14). Idet de fra slekt til slekt er Kristi rikes tegn, som ikke er av denne verden,[67] er de seg også bevisst at de midt i denne verden må samle seg omkring den Konge som har fått folkene til arv (Salme 2,8), ham som Gud Herren har gitt «hans far Davids trone», slik at «han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende» (Luk. l,32-33).
Med denne tro, som særlig fra Bebudelsen av gjorde henne salig, er Maria i denne forventningens tid til stede i Kirkens sendelse, til stede i Kirkens gjerning som innfører hennes Sønns Rike i verden.[68] Dette Marias nærvær finner i dag som i hele Kirkens historie mangfoldige uttrykksformer. Det har også et mangesidig virkningsområde: gjennom de enkeltes tro og fromhet, eller gjennom tradisjoner som blir båret av de kristne familier eller «huskirker», av sognemenigheter og misjonsforeninger, av ordensfellesskap og bispedømmer, eller gjennom den kraft som stråler ut og kaller fra de store helligdommer, hvor ikke bare enkelte grupper fra omegnen eller annetsteds fra, men undertiden hele nasjoner og kontinenter, søker hen for å møte Herrens Mor, møte henne som er salig fordi hun trodde, og som er den første blant de troende og derfor er blitt Immanuels Mor. Dette er et kall som utgår fra Palestinas jord, alle kristnes åndelige hjemland, fordi det er verdens Frelsers og hans Mors hjemland. Dette er kallet fra så mange kirker som den kristne tro gjennom århundrene har reist i Roma og over den ganske jord. Dette er også budskapet fra steder som Guadalupe, Lourdes, Fatima, og fra alle de andre i de forskjellige land, og blant disse - hvordan skulle jeg kunne unngå å tenke på det! - befinner også Jasna Gora seg, dette hellige sted i mitt hjemland. Man kunne tale om en egen troens og den marianske fromhets «geograf i» som omfatter alle disse steder med deres helt spesielle pilegrimsnatur, dit Guds folk søker hen for å møte Guds Mor og for i hennes moderlige nærvær å bli bestyrket i sin egen tro - hos henne «som trodde». I Marias tro ble jo allerede ved Bebudelsen, og så endegyldig under korset, denne indre bolig (kfr. Joh. 14,1; 2. Kor. 5,1) gjenåpnet for mennesket, hvor den evige Far kan velsigne oss «med alle åndelige gaver» (Ef. 1,3): «den nye og evige pakts» bolig.[69] Denne bolig forblir å finne i Kirken, som i Kristus er «som et sakramente, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet».[70]
I den tro som Maria ved Bebudelsen bekjente som «Herrens tjenerinne» og som hun stadig «går foran» Guds folk med på dets pilegrimsferd, streber Kirken uten opphold mot det mål å «samle hele menneskeheten ... under hodet, Kristus, i Åndens enhet».[7¡]
2. Kirkens vei og de kristnes enhet
29. «Ånden (vekker) hos alle Kristi disipler lengsler og sporer til handlinger som tar sikte på i fredens ånd å forene alle i én hjord under én hyrde, ad den vei som Kristus har bestemt».[72] Kirkens vei er fremfor alt i vår tidsepoke kjennetegnet av den økumeniske bevegelse; de kristne leter etter veier for å nå frem til og gjenopprette den enhet som Kristus bad til Faderen om for sine disipler dagen før sin lidelse: «La alle bli ett, slik som du, Far, er i meg og jeg i deg, - la også dem være ett i oss, så verden kan tro at det er du som har sendt meg» (Joh. 17,21). Kristi disiplers enhet er altså et stort tegn for å vekke verden til tro, mens det at de er splittet er en forargelse, et anstøt.[73]
Som en tydeligere, viden utbredt bevissthet om at det er om å gjøre å virkeliggjøre enheten mellom alle kristne, har den økumeniske bevegelse fra den katolske Kirkes side fått sitt høyeste uttrykk i det arbeid som er gjort av Det 2. Vatikankonsil: de kristne skulle, hver for seg og innen hvert sitt fellesskap, utdype den «troslydighet» (kfr. Rom. 1,5; 16,26) som Maria er det første og mest lysende eksempel på. Og fordi hun «lyser ... som et tegn på sikkert håp og fortrøstning for Guds landflyktige folk», «bringer (det) kirkemøtet stor glede og trøst at mange, selv blant våre adskilte brødre, gir Herrens og Frelserens mor den ære som tilkommer henne, særlig blant orientalerne».[74]
30. De kristne vet at de bare kan gjøre seg håp om å finne sin enhet igjen på sannferdig måte når de baserer den på enhet i den tro de har. Derfor har de ikke ubetydelige læreforskjeller å overvinne angående læren om hemmeligheten ved Kirken og dens tjenesteembete, og også mang en gang angående Marias oppgave innenfor frelsesverket.[75] De forskjellige samtaler som fra den katolske Kirkes side er påbegynt med Vestens kirker og kirkelige fellesskaper,[76] konsentrerer seg stadig mer om disse to aspekter ved den ene og samme frelseshemmelighet, og som er uadskillelig forbundet med hverandre. Når det menneskevordne guddommelige Ords hemmelighet også lar oss erkjenne det guddommelige Moderskaps hemmelighet, og betraktningen av Guds Mor på sin side fører oss til en dypere forståelse av inkarnasjonens hemmelighet, da må man si det samme vedrørende hemmeligheten om Kirken og om Marias oppgave innenfor frelsesverket. Idet nå de kristne søker etter en dypere forståelse av såvel det ene som av det andre, og belyser det ene ved hjelp av det andre, vil de som har til hensikt å gjøre hva Jesus sier dem - slik deres Mor råder dem til å gjøre - (kfr. Joh. 2,5), kunne gjøre felles fremskritt langs denne «troens pilegrimsgang» som Maria selv er det vedvarende eksempel på: hun skal føre dem til enheten, slik den er villet av den ene, alles felles Herre, og slik den blir inderlig etterlengtet av dem som oppmerksomt lytter til «hva ånden sier til kirkene» (kfr. Åp. 2,7.11.17).
Imidlertid er det et godt tegn at disse kirker og kirkelige fellesskap stemmer overens med den katolske Kirke angående grunnleggende punkter av den kristne tro, også hva angår Jomfru Maria. De anerkjenner henne jo som Herrens Mor, og er overbevist om at dette hører med til vår tro på Kristus, den sanne Gud og det sanne menneske. De fester sine øyne på henne som ved korsets fot mottar yndlingsdisippelen som sin sønn, og hvor han på sin side mottar henne som Mor.
Hvorfor altså ikke alle sammen feste våre øyne på henne som vår felles Mor, som ber for enheten innen Guds familie, og som går foran, i spissen for det lange tog av vitner om den ene Herre, han som er Guds Sønn og som ble unnfanget i hennes jomfruelige skjød ved Den Hellige ånd?
31. På den annen side vil jeg gjerne understreke hvor fast den katolske Kirke, den ortodokse Kirke og de gammelorientalske Kirker vet seg knyttet til hverandre i kjærligheten til og dyrkelsen av henne som er Theotokos, Gudefødersken. Ikke alene er «den kristne tros grunnleggende dogmer om Treenigheten og Guds Ord blitt kjød av jomfru Maria ? blitt slått fast på økumeniske kirkemøter som fant sted i Orienten»,[77] men også i sin liturgi «hyller Orientalerne med praktfulle hymner Maria, alltid jomfru, ... Guds hellige mor».[78]
Brødrene i disse kirker har gjennomlevet vanskelige epoker; men alltid var deres historie gjennomtrengt av en levende lengsel etter kristen innsats og apostolisk utstråling, ofte også tilmed under blodige forfølgelser. Det er en historie om troskap overfor Herren, en sann «pilegrimsgang i troen» gjennom tider og steder, alt imens de orientalske kristne alltid med grenseløs tillit skuet hen til Herrens Mor, feiret henne med sanger, og uopphørlig anropte henne med bønner. I de vanskelige tider i løpet av deres møysommelige kristne eksistens, har de søkt tilflukt under hennes «varetekt»,[79] fordi de var klar over at de i henne eide en mektig beskytter. De kirker som bekjenner seg til troslæren fra Efesos (kfr. Det 2. Vatikankonsils De Ecclesia = Lumen gentium, 66), kaller Jomfruen «Guds sanne Mor», for «vår Herre Jesus Kristus, i sin guddommelighet født av Faderen før alle tider, er som den samme i disse siste dager i sin menneskelighet blitt født for oss og for vår frelses skyld av Jomfru Maria og Guds Mor».[80] Idet de greske Fedre og den bysantinske tradisjon betrakter Jomfruen i lys av det menneskevordne Ord, har de forsøkt å fatte dybden av den åndelige forening som forbinder Maria som Guds Mor med Kristus og med Kirken: Jomfruen forblir alltid nærværende innen hele frelseshemmelighetens område.
De koptiske og etiopiske tradisjoner er gjennom den hl. Kyrill fra Alexandria blitt ført inn i denne betraktningsmåte overfor Marias hemmelighet, og har på sin side feiret henne i rike poetiske verker.[81] Den hl. Efraem Syrerens diktekunst - han som er blitt kalt «Den Hellige Ånds sitar» - har utrettelig besunget Maria, og i den syriske kirkes tradisjon etterlatt et spor som sees den dag i dag.[82] I sin lovsang til henne som Theotokos, utdyper den hl. Gregor fra Narek, en av Armenias mest berømte skikkelser, med maktfull poetisk begavelse de forskjellige aspekter ved inkarnasjonens hemmelighet, og hvert av dem er for ham en anledning til å besynge og å prise Jomfru Marias enestående verdighet og herlige skjønnhet, hun som er Mor til det menneskevordne Ord.[83]
Det forundrer derfor ikke at Maria i de gammelorientalske kirkers liturgi inntar en utsøkt plass, med en fylde av fester og hymner som ikke finner sin like.
32. I den bysantinske liturgi er under alle dagens tidebønner også lovprisningen av Moderen forenet med lovprisningen av Sønnen, og med den lovprisning som gjennom Sønnen i Den Hellige ånd stiger opp til Faderen. I Anafora, den eukaristiske bønn hos Johannes Krysostomos, besynger den samlede menighet straks etter Epiklesen (=Påkallelsen) Guds Mor med følgende ord: «I sannhet er det rett å prise deg, O Gudeføderske, salig, du som er vår Guds saligste og reneste Mor. Vi lovpriser deg, du som i ære overgår kjerubene, i herlighet høyt overgår serafene, du som, uten å miste din Jomfruelighet, brakte Guds Ord til verden, du som i sannhet er Guds Mor».
Disse lovprisninger som ved hver feiring av den eukaristiske liturgi løfter seg mot Maria, har formet de troendes tro, fromhet og bønneliv. I århundrenes løp har de gjennomtrengt hele deres åndelige innstilling og fremkalt hos dem en dyp hyldest til den «Høyhellige Guds Mor».
33. I år er det 1200 år siden Det 2. økumeniske konsil i Nikea (787). I samsvar med Fedrenes lære og Kirkens alminnelige tradisjon fattet man den gang en endelig avgjørelse angående den velkjente strid om man kunne ære religiøse bilder. Utenom det hellige kors, skulle man ha lov til å stille opp i kirkene, i hjemmene og på gatene bilder av Guds Mor, av englene og av de hellige, for å la dem bli religiøst hedret og æret blant de troende.[84] Denne skikk har holdt seg i hele Østen og også i Vesten. Bildene av Jomfru Maria inntar en æresplass i kirkene og i hjemmene. Der blir Maria fremstilt som Guds trone, som bærer Herren og skjenker ham til menneskene (Theotokos), eller som en vei som fører til Kristus og som viser hen til Ham (Odigitria). Eller hun blir fremstilt som bedende i forbedende holdning, og som tegn på Guds nærvær på de troendes pilegrimsvei inntil Herrens dag (Deisis), eller som beskyttende herskerinne som omslutter folkeslagene med sin kåpe (Prokov), eller som barmhjertig og medfølende Jomfru (Eleousa). Vanligvis fremstilles hun sammen med sin Sønn, med Jesusbarnet på armen: hennes forhold til Sønnen forherliger jo Moderen. Undertiden omfavner hun ham full av kjærlighet (Glykofibusa); ofte sees hun alvorlig og opphøyet å hengivent betrakte Ham som er historiens Herre (kfr. Åp. 5,9-14).[85]
Her passer det å minne om ikonen «Vår Frue fra Wladimir», som bestandig ledsaget den trosvei folkeslagene innenfor det gamle Rus gikk. Tusenårsfesten for disse viktige landskapenes omvendelse til kristendommen nærmer seg: enkle menneskers land, tenkeres og helliges land. Under ulike benevnelser blir ikonene ennå den dag i dag hedret i Ukraina, i Hviterussland og i Rusland. Det er bilder som vitner om det enkle folks tro og trosånd, et folk som har en vår følelse for Guds Mors betydningsfulle nærvær. I disse bildene trer Jomfruen lysende frem som gjengivelse av den guddommelige skjønnhet, som sete for den evige visdom, som forbilde på det bedende menneske, som urbilde på kontemplasjonen, som bilde av herligheten: Hun er den som like siden sitt jordiske liv eide en åndelig viten som er utilgjengelig for den menneskelige tenkning, og som ved troen har nådd frem til en enda dypere erkjennelse. Videre vil jeg minne om ikonen av Jomfruen i nattverdssalen, hvor hun er sammen med apostlene og venter på Den Hellige ånd: Kunne hun ikke liksom bli et håpets tegn for alle dem som ønsker å utdype sin troslydighet gjennom broderlig samtale?
34. En slik rikdom av lovprisning, slik den er samlet i de forskjellige former fra Kirkens store tradisjon, kunne hjelpe den til på ny å ånde fullt ut med to lunger: med Østen og med Vesten. Som jeg allerede ofte har betont, er det i dag mer nødvendig enn noensinne. Dette ville bety en ekte hjelp når det gjelder å komme fremover med den samtale som er igang mellom den katolske Kirke og kirkene og de kirkelige fellesskap i Vesten.[86] For Pilegrimskirken ville det også være veien henimot mere fullkomment å synge og å leve dens Magnifikat.
3. Kirkens Magnifikat på dens pilegrimsvei
35. Kirken søker innenfor det nåværende veistykke av sin pilegrimsferd å gjenfinne enheten mellom dem som i sin tro bekjenner seg til Kristus, den enhet som er gått tapt i løpet av århundrene; for den vil være tro mot sin Herre som bad for denne enhet før han led. Samtidig vandrer Kirken «som en pilegrim den forkynner Herrens kors og død, inntil han kommer».[87] «Kirken skrider frem gjennom trengsler og prøvelser, men styrkes ved Guds nådes kraft som Herren har lovet den, så den, til tross for kjødets skrøpelighet, ikke frafaller den fullkomne troskap, men forblir sin Herres verdige brud, og under innflytelse av Den Hellige Ånd stadig fornyer seg selv, inntil den gjennom korset har nådd frem til det lys som ikke kjenner noen skumring».[88]
Langs denne Guds folks vei er Jomfruen og Moderen alltid til stede for å opplyse troen. Særlig viser dette seg ved lovsangen Magnifikat (Luk. l,46: «Min sjel forkynner Herrens storhet»). Den er sprunget ut fra dypet av Marias tro under hennes besøk hos Elisabet, og den gjenlyder i Kirkens hjerte uten stans århundrene igjennom. Bevis for det er jo at den daglig blir gjentatt i vesperliturgien, og mang en gang når man ber alene for seg selv eller sammen med andre, i et personlig eller innen et fellesskaps fromhetsliv.
«Min sjel forkynner Herrens storhet,
og mitt hjerte jubler i Gud, min frelser.
For han har sett til sin ringe tjenerinne,
og fra nå av skal alle slekter prise meg salig.
Ja, store ting har den Mektige gjort mot meg -
hellig er hans navn -
og hans miskunn mot dem som frykter ham
varer fra slekt til slekt.
Storverk har han gjort med sin arm,
spredt de hovmodige for alle vinder.
De mektige har han støtt ned fra tronen,
og opphøyet de ringe.
De sultne har han mettet med goder,
og sendt tomhendte fra seg de rike.
Han har tatt seg av Israel, sin tjener,
tro mot sitt løfte om miskunn:
Det som han gav våre fedre,
Abraham og hans ætt, for evig tid».
(Luk. 1,46-55)
36. Da Elisabet hilste sin unge slektning som kom til henne fra Nasaret, svarte Maria med sitt Magnifikat. I sin hilsen hadde Elisabet allerede prist Maria salig: på grunn av ham «du bærer i ditt skjød», og så på grunn av hennes tro (kfr. Luk. 1,42.45). Disse to saligprisninger gjaldt umiddelbart Bebudelsens øyeblikk. Nå, ved dette besøket, hvor Elisabets hilsen viser hen til dette altoverskyggende øyeblikk, kommer Maria på en ny måte til bevissthet om sin tro, og gir den et nytt uttrykk. Det som under Bebudelsen forble skjult i troslydighetens» dyp, bryter nå liksom frem som en klar, livgivende Åndens flamme. De ord som Maria benytter idet hun stiger over dørtreskelen til Elisabets hus, er uttrykk for en bekjennelse av hennes tro, fremskapt av Ånden, der hennes svar på den erfarte åpenbaring uttrykker seg i en from og poetisk løftelse av hele hennes vesen til Gud. Hennes utvalgte ord, som er så enkle og på samme tid så helt og holdent inspirert av Israels hellige tekster,[89] viser den dype, personlige erfaring hos Maria, hennes jublende hjerte. I disse ord ser vi en lysende stråle fra Guds hemmelighet, glansen av hans uutsigelige hellighet, hans evige kjærlighet som trer inn i menneskets historie som en ugjenkallelig gave.
Maria er den første som har del i denne nye guddommelige åpenbaring og i den nye «selvmeddelelse» som ligger i den. Derfor er det hun utbryter: «Ja, store ting har den Mektige gjort mot meg - hellig er hans navn». Hennes ord gjengir hennes ånds glede, en glede som bare vanskelig lar seg uttrykke: «Mitt hjerte jubler i Gud, min frelser». For «den innerste sannhet som dermed blir åpenbaret om Gud og menneskets frelse, lyser for oss i Kristus som både er formidleren og fylden av hele åpenbaringen».[90] I sitt hjertes jubel bekjenner Maria at hun er kommet inn i det aller innerste midte av denne fylde som Kristus er. Hun er seg bevisst at det løftet oppfylles på henne som ble gitt fedrene, og fremfor alt «Abraham og hans ætt, for evig tid»; at altså hele frelsesplanen tar sikte på henne som Kristi Mor, den plan der den person «fra slekt til slekt» blir åpenbart som er paktens Gud og er «tro mot sitt løfte om miskunn».
37. Kirken, som fra sin jordiske veistreknings begynnelse følger den slik Guds Mor har gått den, gjentar etter hennes forbilde på ny og på ny Magnifikats ord. I Jomfruens dype tro da engelen forkynte sitt budskap og da hun besøkte Elisabet, øser Kirken sannheten om paktens Gud: om Gud som er allmektig og gjør «store ting» mot mennesket; for «hellig er hans navn». I Magnifikat erkjenner den at synden som står ved begynnelsen av mannens og kvinnens jordiske historie, vantroens synd, den synd å ha så «lite tro» (kfr. Mt. 14,31) til Gud, er beseiret like til bunns. Imot den mistanken som «løgnens far» (kfr. Joh. 8,44) lot spire frem i Evas, den første kvinnes hjerte, forkynner Maria, som tradisjonen ofte kaller «den nye Eva»[91] og «de levendes sanne Mor»,[92] med kraft den lysende sannhet om Gud: om den hellige og allmektige Gud, som fra begynnelsen av er enhver åndsgaves kilde (kfr. 1. Kor. 12), og som har gjort «store ting» (Luk. 1,49). Ved skapelsesakten gir Gud nettopp denne gave, å være til, til alt som er. Idet han skaper mennesket, gir han det det verd å være hans bilde og lignelse, og dette på særskilt vis, sammenlignet med alle jordens skapninger ellers. Og til tross for menneskets synd, lar Gud seg ikke stanse når det gjelder dette: hans villighet til å gi ; han gir seg som gave i sin Sønn: «Ja, så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne Sønn». Maria står som det første vitnet om denne vidunderlige sannhet, som kommer til å vise sin virkelighet i hennes Sønns gjerninger og ord (kfr. Ap.gj. 1,1), og endegyldig ved hans kors og ved hans oppstandelse.
Kirken som også under «prøvelser og trengsler» uten opphør gjentar Magnifikats ord sammen med Maria, blir selv styrket av den mektige sannhet om Gud, slik denne sannhet den gang ble forkynt av Maria med en så gjennomført enkelhet, og den vil gjerne ved hjelp av denne sannhet om Gud samtidig kaste lys over de vanskelige og ofte så innfløkte veier som kjennetegner menneskets jordiske liv. Kirkens pilegrimsferd mot slutten av det annet kristne årtusen, inneholder et nytt oppdrag og et nytt kall. Kirken følger ham som sa om seg selv: «Herren har sendt meg med gledesbud til de fattige» (kfr. Luk. 4,18), og den har fra slekt til slekt søkt å virkeliggjøre denne sendelse, og gjør det den dag i dag.
Kirkens kjærlighet først og fremst til de fattige kommer på en gripende måte klart frem i Marias Magnifikat. Paktens Gud som Jomfruen fra Nasaret besynger i sitt hjertes jublende sang, sier hun samtidig dette om: «De mektige har han støtt ned fra tronen, og opphøyet de ringe», og: «De sultne har han mettet med goder, og sendt tomhendte fra seg de rike»; han har «spredt de hovmodige for alle vinder», og viser «miskunn mot dem som frykter ham». Maria er dypt gjennomtrengt av ånden fra «Herrens fattige», som i salmenes bønn venter sin frelse hos Gud som de setter sitt håp til (kfr. Salmene 25; 31; 35; 55). Hun forkynner jo frelseshemmelighetens ankomst - hans komme som er de fattiges Messias (kfr. Jes. 11,4, 61,1; Luk. 4,18). Idet Kirken øser fra Marias hjerte, fra hennes dype tro slik den kommer til uttrykk i Magnifikats ord, blir den seg stadig på ny bedre bevisst, at man ikke kan skille sannheten om Gud som Frelser, om Gud som er enhver gaves kilde, fra forkynnelsen av hans kjærlighet først og fremst til de fattige og lavtstilte. Denne sannhet er det Magnifikat besynger, hvorpå den får skikkelse i Jesu ord og gjerninger.
Kirken vet altså - og i vår tid øker bevisstheten om dette på en helt særskilt måte - at disse to elementene som allerede er til stede i Magnifikat, ikke lar seg skille fra hverandre; ja, den vet også at den omhyggelig må sørge for å understreke den betydning som de «fattige» og «prioriteringen av de fattige» har i den levende Guds Ord. Her dreier det seg om temaer og problemer som er nært knyttet til den kristne forståelse av frihet og av befrielse. Helt og holdent avhengig av Gud som hun er, og ved sin tro helt og holdent innsiktet mot Ham, er Maria ved sin Sønns side det mest fullkomne bilde på menneskehetens og kosmosets frihet og befrielse. Kirken må skue hen på Maria som er dens Mor og forbilde, for i fullt omfang å forstå innholdet av sin egen sendelse».[93]
Noter
[52] St. Augustinus, De Civitate Dei, XVIII, 51: CCL 48, 650 (2. Vatikankonsils sitering).
[53] LG, 8.
[54] S.s., 9.
[55] S.s., 9.
[56] S.s., 8.
[57] S.s., 9.
[58] S.s., 65.
[59] S.s., 59.
[60] Kfr. DV, 5.
[61] Kfr. LG, 63.
[62] Kfr. s.s., 9.
[63] Kfr. s.s., 65.
[64] S.s., 65.
[65] S.s., 65.
[66] Kfr. s.s., 13.
[67] Kfr. s.s., 13.
[68] Kfr. s.s. 13.
[69] Kfr. Den Romerske Messebok (=Den Hellige Messe Utgitt i Oslo, 1971, St. Olav Forlag), ord ved kalkkonsekrasjonen i Eukaristisk Bønn (I - IV).
[70] LG, 1.
[71] S.s., 13.
[72] S.s., 15.
[73] 2. Vatikankonsil, dekret om Den katolske kirke og de kristnes enhet, De oecumenismo (= Unitatis redintegratio, =UR), 1.
[74] LG, 68; 69. Om Maria som fremmer av de kristnes enhet og om Mariadyrkelsen i de østlige kirker, kfr. Leo XIII, Rundskriv Adiutricem populi ( 5.9.1895); Acta Leonis, XV, 300-312.
[75] UR, 20.
[76] Kfr. s.s., 19.
[77] S.s., 14.
[78] S.s., 15.
[79] LG, 66.
[80] Det Økumeniske Konsil i Kalkedon, Definitio fidei: Conciliorum Oecumenicorum Decreta, Bologna 1973, 86 (DS 301).
[81] Kfr. boken Weddase Maryam (Marilovsang), som slutter seg til det etiopiske Psalterium og inneholder hymner og bønner til Maria for hver dag i uken. Kfr. også boken Matshafa Kidana Menrat (Boken om barmhjertighetens pakt); man må understreke den betydning som blir tildelt Maria i den etiopiske hymnologi og liturgi.
[82] Kfr. Efraem Syreren, Hymn. de Nativitate: Scriptores Syri, 82: CSCO 186.
[83] Kfr. Gregor fra Narek, Le livre de prières: S.Ch. 78, 160-163; 428-432.
[84] 2. Økumeniske Konsil i Nikea: Conciliorum Oecumenicorum Decreta, Bologna 1973, 135-138 (DS 600 - 609).
[85] Kfr. LG, 59.
[86] Kfr. UR, 19.
[87] LG, 8.
[88] S.s., 9.
[89] Som kjent inneholder Magnifikat tallrike steder fra Det gamle testamente, eller antyder dem.
[90] DV, 2.
[91] Kfr. f.eks. St. Justinus, Dialogus cum Tryphone Iudaeo, 100: J.C. de Otto, Corpus Apol., II, 358; St. Ireneus, Adversus haereses, III, 22, 4: S.Ch. 211, 439-445; Tertullian, De carne Christi, 17/4-6: CCL II, 904 ff.
[92] Kfr. St. Epifanios, Panarion, III, 2; Haer. 78, 18: PG 42, 727-730; St. Ambrosius, Expos. Evang. Lucae, II, 86: CSEL 32/4, 90 f.
[93] Troskongregasjonen, Instruksjon om kristen frihet og befrielse (22. mars 1986), 97.