Kapittel 5: Om at alle er kalt til hellighet i Kirken

Innledning

39. Troen tilskriver Kirken, slik som konsilet fremstiller den i dens mysterium, en usvikelig hellighet. Kristus, Guds Sønn, som sammen med Faderen og Ånden lovprises som «alene hellig» 1, har nemlig elsket Kirken som sin brud og gitt seg selv for den for å hellige den (kfr. Ef. 5,25-26). Han knyttet den til seg som sitt eget legeme og overøste den med Den Hellige Ånd, til Guds ære. Og derfor er alle i Kirken, enten de nå tilhører hierarkiet eller de ledes av det, kalt til hellighet, ifølge apostelens ord som sier: «Guds vilje er at dere skal bli hellige» (1. Tess. 4,3; kfr. Ef. 1,4). Kirkens hellighet manifesteres, og bør uavlatelig manifesteres, gjennom de nådens frukter som Ånden frembringer i de troende. Den finner seg tallrike uttrykk hos de enkelte som, på sin plass i livet, til åndelig beste for medmenneskene, strever mot kjærlighetens fullkommenhet. På en spesiell måte åpenbares den hos dem som retter seg etter de såkalte evangeliske råd. Disse råd, som mange kristne under Den Hellige Ånds tilskyndelse gjør til sin rettesnor, enten privat eller i en form som Kirken har stadfestet, er og bør være i verden et lysende vitnesbyrd om og eksempel på Kirkens hellighet.

Om at alle er kalt til hellighet

40. Herren Jesus, all fullkommenhets guddommelige mester og forbilde, forkynte for alle og for hver enkelt av sine disipler uten forskjell den livets hellighet som han selv er opphav til og fullbyrder av: «Vær derfor fullkomne, slik som deres Fader i himmelen er fullkommen» (Mt. 5,48) 2. Han har nemlig sendt sin Ånd over alle for at de ved hans indre tilskyndelse skal elske Gud av hele sitt hjerte, hele sin sjel, hele sitt sinn og all sin kraft (kfr. Mk. 12,30), og elske hverandre slik som Kristus har elsket dem (kfr. Joh. 13,34; 15,12). Kalt av Gud, ikke på grunn av sine gjerninger, men ifølge Hans nådefulle beslutning, til å bli Kristi følgesvenner, rettferdiggjort i Herren Jesus, er de i troens dåp virkelig blitt Guds barn og delaktige i Hans natur, og dermed også i sannhet hellige. Og nå må de ved Guds nåde holde fast ved den helliggjørelse de har fått del i, og føre den videre i sitt liv. Apostelen formaner dem til å leve «som det sømmer seg for hellige» (Ef 5,3) og «som Guds utvalgte, hellige og elskede kle seg i et varmt hjertelag, i godhet og ydmykhet, i mildhet og tålmod» (Kol. 3,12), det vil si å bære Åndens frukt til helliggjørelse (kfr. Gal. 5,22; Rom. 6,22). Men da vi alle gjør feil i mange ting (kfr. Jak. 3,2), trenger vi uavlatelig Guds miskunn, og hver dag skal vi be: «Og forlat oss vår skyld» (Mt. 6,12) 3.

Det er altså klart for alle at samtlige kristne, uansett deres stilling eller stand, er kalt til den fulle utfoldelse av, det kristne liv og til kjærlighetens fullkommenhet 4, og denne hellighet skal, også i det jordiske samfunn, fremme en mer menneskelig tilværelse. De troende skal bruke de krefter de har mottatt, i den grad Kristus har tilmålt dem disse, til å nå denne fullkommenhet. I hans fotspor og omdannet etter hans bilde vil de da i alt rette seg etter Faderens vilje og helhjertet vie seg til Guds ære og nestens tjeneste. På den måten vil Guds folks hellighet utfolde seg og bære rike frukter, noe som Kirkens historie i fullt mål illustrerer gjennom så mange helgeners liv.

Den ene hellighet utøves på mangfoldige måter

41. Det er en og samme hellighet som i ulike livsformer, og yrker tilstrebes av alle dem som drives av Guds Ånd og som, ved å lytte til Faderens røst og tilbe Gud Faderen i ånd og sannhet, tar opp sitt kors og følger den fattige cg ydmyke Kristus for å få del i hans herlighet. Hver enkelt skal utholdende og etter egne nådegaver og oppgaver rette sine skritt etter den levende tro som vekker håpet og virker i kjærligheten.

Først og fremst bør de som er hyrder for Kristi hjord, utføre sin tjeneste hellig og helhjertet, ydmykt og frimodig med forbilde i ham som er vår evige yppersteprest, hyrde og tilsynsmann for våre sjeler. (1. Pet. 2,25 kaller Jesus Kristus «hyrde og tilsynsmann for våre sjeler», i teksten egentlig biskop av gresk episkopos som betyr tilsynsmann.) Utfyller de sin tjeneste således, vil dette også i høy grad tjene deres helliggjørelse. De som er blitt utvalgt til presteverdighetens fylde, mottar i sakramentet nåden til å be, ofre og forkynne, påta seg en biskops mangfoldige oppgaver og tjenester og dermed fullt ut oppfylle de krav kjærligheten stiller til en hyrde 5. De skal ikke vike tilbake for å sette sitt liv til for fårene, og ved å bli et forbilde for hjorden, (kfr. 1. Pet. 5,3) skal de i all sin gjerning føre Kirken til stadig større hellighet.

Måtte prestene ved den daglige utøvelse av sitt embede vokse i sin kjærlighet til Gud og til nesten i likhet med biskopene om hvilke de danner likesom en åndelig krans 6 og hvis nåderike embede de får del i ved Kristus, den evige og eneste mellommann mellom Gud og mennesker. Måtte de ta vare på det fellesskap som gjør alle prester til ett, bli rike av alle slags åndelige rikdommer og avlegge et levende vitnesbyrd om Gud for alle mennesker 7, i pakt med de prester som, i tidligere tider, ofte i en ydmyk og bortgjemt tjeneste, har etterlatt seg et stort og hellig eksempel. Disse presters minne lever i Guds Kirkes lovprisning. Ved å be og ofre for sin menighet og hele Guds folk, vinner prestene innsikt i det de gjør, og retter seg etter det de forretter 8. Ikke engang de bekymringer, farer og trengsler som følger med deres apostoliske gjerning, er til hinder for dem. Takket være disse når de tvert om til en høyere hellighet, i det de nærer sin virksomhet av sitt indre livs overskudd, til glede for hele Guds Kirke. Alle prester, men spesielt sekularprestene som ved sin vielse i særlig grad er knyttet til et bispedømme, bør huske hvilken betydning det har for deres helliggjørelse at de trofast holder seg til sin biskop og helhjertet samarbeider med ham.

De geistlige som har mottatt en lavere vielse, og først og fremst diakonene, får sin egen del av yppersteprestens misjon og nåde. Fordi de tjener Kristi og Kirkens mysterier 9, bør de holde seg fri for enhver last, tekkes Gud og fremme alt godt overfor menneskene (kfr. 1. Tim. 3,8-10 & 12-13). De kandidater som, kalt av Gud og reservert som Hans del, forbereder seg til en geistlig tjeneste under overhyrdenes oppsyn, plikter å bringe sitt sinn og sitt hjerte i harmoni med sin utvelgelse. De skal være utholdende i bønnen, brennende i kjærlighet, feste sin tanke ved alt som er sant, rett og aktverdig, oppfylle alt til Guds ære og pris. Sammen med dem kan man nevne de legfolk som av Gud er blitt utvalgt til fullt ut å vie seg til et apostolisk arbeide, som biskopen har kalt til det, og som med gode resultater strever i Herrens åker 10.

De kristne ektefeller og foreldre har sin egen vei å følge. Ved sin trofaste kjærlighet skal de gjennom et helt liv støtte hverandre i Guds nåde, og, når de først i kjærlighet har mottatt sine barn av Gud, skal de oppdra dem i den kristne lære og evangeliets ånd. Derved gir de alle et eksempel på utrettelig og generøs kjærlighet, de hjelper menneskene til å elske hverandre som brødre, de vitner om Kirkens, vår Mors, fruktbarhet og medvirker til den, for de er et tegn på den kjærlighet som de har del i, ved hvilken Kristus har elsket og ofret seg for sin brud 11. De som lever alene, enten de er ugifte eller har mistet sin ektefelle, gir et lignende eksempel, selv om det er på en annen måte, og deres andel i Kirkens hellighet og virke kan bli av stor betydning.

De som utfører et tungt arbeide, skal utvikle seg selv gjennom denne menneskelige innsats, hjelpe sine medborgere og føre hele samfunnet og skapningen på fremskrittets vei. De skal dessuten etterligne Kristi virksomme kjærlighet, han som selv arbeidet med sine hender og stadig, sammen med Faderen, arbeider på alles frelse. De skal være glade i håpet, bære hverandres byrder og ved selve sitt daglige arbeide streve mot en høyere hellighet også i apostolatets tjeneste.

En spesiell grunn til å forene seg med Kristus i det han led for verdens frelse, har de som blir prøvet av fattigdom, skrøpelighet, sykdom og andre sorger, og de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld. Det er nemlig slike som Herren i evangeliet erklærer salige, og «all nådes Gud, som har kalt oss til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kortvarig lidelse skal selv fullkommengjøre, styrke og grunnfeste dem» (1. Pet. 5,10).

Alle kristne vil altså fra dag til dag stadig mere kunne helliggjøres i den stand, ved de forpliktelser og under de omstendigheter som livet byr dem, ja, helliggjøres gjennom alt dette, dersom de med tro mottar alt av den himmelske Faders hånd, og samarbeider med den guddommelige vilje ved å åpenbare for alle, også i sin jordiske tjeneste, den kjærlighet som Gud har elsket verden med.

Veier og midler til helligheten

42. «Gud er kjærlighet og den som blir værende i Hans kjærlighet, blir i Gud og Gud i ham» (1. Joh. 4,16). Og Gud har utøst sin kjærlighet i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt (kfr. Rom. 5,5). Derfor er den største og viktigste gave den kjærlighet som får oss til å elske Gud over alle ting og vår neste for Hans skyld. Men for at kjærligheten i likhet med den gode sed skal utfolde seg og bære frukt i sjelen, bør hver enkelt av de troende ivrig lytte til Guds ord og med Hans nåde oppfylle Hans vilje i gjerning, ofte delta i sakramentene, især eukaristien, og i de hellige mysterier, legge stadig vinn på bønnen, selvfornektelsen, en effektiv tjeneste av sine brødre og alt som godt er. For kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd og oppfyllelsen av loven (kfr. Kol. 3,14; Rom. 13,10), er også den som styrer og besjeler alle midler til helliggjørelse og fører dem til deres mål 12. Det er altså kjærligheten både til Gud og til nesten som er tegnet på Kristi sanne disippel.

Siden Jesus, Guds Sønn, har åpenbart sin kjærlighet ved å gi sitt liv for oss, har ingen større kjærlighet enn den som gir sitt liv for ham og for sine brødre (kfr. 1. Joh. 3,16; Joh. 15,13). Allerede fra begynnelsen av ble noen kristne kalt til, for alle og i første rekke for sine forfølgere, å avlegge dette aller største vitnesbyrd om sin kjærlighet. Og noen vil alltid bli kalt til det. Ved utgytelsen av hans blod gjør martyrdøden disippelen lik den Herre som frivillig aksepterte døden for verdens frelse, og den er derfor alltid av Kirken blitt betraktet som den ypperste gave og kjærlighetens høyeste bevis. Selv om få mottar denne gave, bør alle være rede til å bekjenne Kristus for menneskene og følge ham på hans vei med korset gjennom de forfølgelser som Kirken aldri er foruten.

Kirkens hellighet fremmes også på en egen måte av de mangfoldige råd som Herren i evangeliet fremlegger for disiplene til etterfølgelse 13. Den første plass blant dem inntar den guddommelige nådes kostbare gave som Faderen skjenker enkelte (kfr. Mt. 19,11; 1. Kor. 7,7), nemlig jomfrudommen eller sølibatet, for at de lettere og mer helhjertet kan vie seg til Gud alene (kfr. 1. Kor. 7,32-34) 14. Kirken har alltid holdt i særlig ære denne fullstendige avholdenhet for himmelrikets skyld, betraktet den som et tegn på og en spore til kjærligheten, som en fremragende kilde til åndelig fruktbarhet i verden.

Kirken minnes også apostelens formaning, der hvor han, for å oppmuntre de troende til kjærlighet, oppfordrer dem til å ha det samme sinnelag som var i Kristus Jesus som «fornedret seg selv og tok en tjeners skikkelse ... lydig til døden» (Fil. 2,7-8), og for vår skyld «ble fattig, han som var rik» (2. Kor. 8,9). Siden disiplene alltid er forpliktet til Kristi etterfølgelse og til å vitne om hans kjærlighet og ydmykhet, gleder Kirken, vår Mor, seg over å finne en rekke menn og kvinner i sitt skjød som nærmere slutter seg til Frelserens fornedrelse og tydelig manifesterer den for verden ved selv i Guds barns fulle frihet å velge fattigdommen og gi avkall på sin egenvilje. For Guds skyld og sin egen fullkommengjørelse underkaster de seg, utover det som er påbudt, et annet menneske, for fullstendigere å forene seg med den lydige Kristus 15.

Alle kristne kalles altså og forpliktes til hellighet og til den fullkommenhet som svarer til deres egen situasjon.

Måtte derfor alle sørge for å gi sitt hjerte den riktige retning, slik at omgangen med verdslige goder, og en avhengighet av dem som er i strid med den evangeliske fattigdoms ånd, ikke skal hindre dem i å søke kjærlighetens fullkommenhet. For således lyder apostelens advarsel: De som gjør seg nytte av denne verden, må ikke bli stående i den: For den verden som nå er, går mot sin undergang (kfr. 1. Kor. 7,31) 16.