Kapittel 6: Om ordensfolk

De evangeliske råd som livsregel i Kirken

43. De evangeliske råd om gudviet sølibat, fattigdom og lydighet er til sammen en Guds gave som Kirken har mottatt av sin Herre og stadig tar vare på ved hans nåde. De har nemlig sitt fundament i Herrens ord og eksempel og de er blitt fremhevet av apostlene, fedrene og Kirkens lærere og hyrder. Under Den Hellige Ånds ledelse har Kirken også gjort bruk av sin myndighet for å tolke dem, anordne deres praksis og til og med innstifte vedvarende institusjoner med det formål å etterleve dem. Resultatet er at diverse former for eremitt- eller klosterliv, at diverse familier har utviklet seg både til medlemmenes og til hele Kristi legemes beste, som et tre som på underfullt og mangfoldig vis forgrener seg i Herrens åker ut fra den sed som kommer fra Herren selv 1. Slike familier skaffer nemlig sine medlemmer den hjelp som en større fasthet i livsførselen, en gjennomprøvet doktrine om veien til fullkommenheten, et broderlig fellesskap i Kristi tjeneste og en frihet styrket ved lydighet kan gi, så de blir i stand til nøyaktig å oppfylle og trofast å holde sine løfter og forpliktelser og med åndelig glede gjøre fremgang på kjærlighetens vei 2.

En slik stand er ikke, sett i forbindelse med Kirkens guddommelige og hierarkiske forfatning, et mellomledd mellom geistligheten og legfolket, men noen kristne blir fra begge hold kalt av Gud til å få del i denne spesielle gave i Kirkens liv og, hver på sin måte, å bidra til Kirkens frelsebringende oppgave 3.

Ordenslivets natur og betydning i Kirken

44. Den kristne som - ved løfter eller andre religiøse bånd som kan likestilles med løfter - forplikter seg til de tre ovennevnte evangeliske råd, går helt inn for å tjene den høyt elskede Gud, og blir dermed i en ny og egen mening engasjert i Guds tjeneste og ære. Ved dåpen er han alt død for synden og viet til Gud, men for å kunne høste rikere frukter av dåpens nåde søker han i de evangeliske råd, utøvet i Kirken, frihet fra de hindringer som kunne føre ham bort fra kjærlighetens utfoldelse og den fullkomne gudsdyrkelse. Hans hengivelse til Guds vilje blir inderligere 4, og innvielsen blir desto mer fullkommen jo sterkere og fastere de er de bånd som uttrykker den ubrytelige forening mellom Kristus og Kirken, hans brud.

Da de som praktiserer de evangeliske råd i en særlig grad knyttes til Kirken cg dens mysterium ved kjærligheten, som rådene tjener 5, må også deres åndelige liv nødvendigvis søke hele Kirkens beste. Hver enkelt plikter derfor etter evne og i overensstemmelse med sitt eget kall, i bønn eller også i gjerning, å streve for at Kristi rike skal rotfestes, styrkes og utvides til alle land. Derfor er det også at Kirken beskytter og oppmuntrer hvert enkelt ordenssamfunns spesielle karakter.

Et liv som bekjenner seg til de evangeliske råd trer frem som et merke som kan og bør utøve en virksom tiltrekningskraft på alle Kirkens medlemmer, så de blir mer i villige til å oppfylle kristenlivets krav. 1 Guds folk, som ikke har noe blivende sted her nede, men har sitt borgerskap i himmelen, bidrar klosterlivet, i og med at det gir en større frihet i forhold til de jordiske bekymringer, til å åpenbare for alle troende de himmelske verdier, som alt er nærværende her nede. Klosterlivet vitner om det nye og evige liv som er vunnet ved forløsningen i Kristus, og det forkynner den kommende oppstandelse og herlighet i himmelriket. Det er også en nærmere etterfølgelse og en stadig aktualisering i Kirken av den livsform som Guds Sønn selv påtok seg da han trådte inn i verden for å gjøre Faderens vilje, den livsform som han også fremla for disiplene i sitt følge. Endelig gjør klosterlivet det i særlig grad klart hvor høyt Guds rike er hevet over alt jordisk og hvilke høye fordringer det stiller; på samme tid blir den herliggjorte Kristi overveldende kraft og Den Hellige Ånds uendelig store makt, hvis gjerninger i Kirken er underfulle, åpenbaret for alle mennesker.

Den stand som karakteriseres ved at man bekjenner seg til de evangeliske råd, er derfor uløselig forbundet med Kirkens liv og hellighet, selv om den ikke inngår i dens hierarkiske struktur.

Under Kirkens autoritet

45. Det er det kirkelige hierarkis oppgave å røkte Guds folk og føre det til de beste havneganger (kfr. Esek. 34,14), og derfor tilkommer det også hierarkiet å sørge for en klok lovgivning vedrørende utøvelsen av de evangeliske råd, som i særlig grad fører kjærligheten til Gud og nesten til dens fullkommenhet 6. Hierarkiet mottar selv, i lydighet mot Den Hellige Ånds tilskyndelser, de livsregler som fremragende menn og kvinner legger frem, og gir dem sin autentiske godkjennelse med ytterligere bestemmelser. Det overvåker også og beskytter med sin autoritet de enkelte samfunn som allerede er blitt opprettet til Kristi legemes oppbygning, så de på alle måter vokser og blomstrer i overensstemmelse med grunnleggerens ånd.

For bedre å svare til behovene i hele Herrens hjord, kan paven, i kraft av sin overhøyhet over den universelle Kirke og av hensyn til det felles beste, frita et hvilket som helst ordenssamfunn og de enkelte medlemmer fra den lokale biskops jurisdiksjon, og selv bli deres overordnede 7. På tilsvarende måte kan disse bli overlatt eller, betrodd til sine egne patriarkers myndighet. I utøvelsen av de oppgaver som deres spesielle livsform forplikter dem til overfor Kirken, skylder ordenssamfunnenes med-, lemmer biskopene ærbødighet og lydighet ifølge kirkerettens bestemmelser, både på grunn av biskopenes pastorale myndighet i sine egne kirker og på grunn av den nødvendige enhet og gjensidige forståelse i det apostoliske arbeide 8.

Kirken har ikke bare gjennom den kanoniske rett stadfestet klosterlivets plass og verdi, den viser også gjennom liturgiske handlinger at klosterinstitusjonen vier sine medlemmer til Gud på en varig måte. Det er jo selve Kirken som, med den myndighet Gud har skjenket den, tar imot klosterløftene. Den ber offentlig om Guds hjelp og nåde for dem som avlegger løftene, anbefaler dem til Gud og meddeler dem en åndelig velsignelse ved å knytte deres offer til messeofferet.

Innvielsen til Gud ved de evangeliske råd

46. Ordensfolk skal legge vinn på å være det redskap som Kirken trenger for at Kristus tydeligere skal manifesteres både for troende og ikke-troende, snart som den som fordyper seg i bønnen på fjellet, snart som den som forkynner Guds rike for folkemengden, helbreder syke og krøplinger, omvender syndere, velsigner barn og gjør godt mot alle, som den som i alle ting adlyder Faderen, som har sendt ham 9.

Alle skal også ha det klart for seg at et liv som styres av de evangeliske råd, selv om det innebærer avkall på unektelig store verdier, allikevel ikke står i veien for den menneskelige personlighets utfoldelse, men tvert om er egnet til å gi den en mektig støtte. Disse råd er nemlig, for den som frivillig og i pakt med sitt eget personlige kall slutter seg til dem, en sterk spore til hjertets renhet og åndens frihet. De stimulerer stadig kjærlighetens streben og disponerer kristenmennesket til stadig bedre å tilegne seg denne livsform i kyskhet og fattigdom som Vår Herre Kristus valgte for seg selv, og som hans mor jomfru Maria også gjorde til sin; og dette vitner mange hellige ordensgrunnleggeres eksempel om. Og man skal ikke tro at ordensfolket på grunn av sin innvielse til Gud blir fremmed for medmennesker eller unyttig for det menneskelige samfunn på jorden. Selv om de undertiden ikke direkte hjelper sine samtidige, holder de dem frem for Kristi kjærlighet på en dypere måte, og de gir sitt åndelige bidrag til at det jordiske samfunn alltid må bli grunnlagt på Herren og ledet av ham, for at de som bygger det ikke skal bygge forgjeves 10.

Derfor gir kirkemøtet sin ros og sin oppmuntring til de menn og kvinner, brødre og søstre, som i sine klostre, skoler, sykehus og misjoner ærer Kristi brud både ved sin fordringsløse troskap mot sin innvielse til Gud og ved de uselviske og mangfoldige tjenester de yter alle mennesker.

Konklusjon

47. Hver den som er kalt til å etterleve de evangeliske råd, skal gjøre det som står i hans makt for å forbli i det kall Gud har gitt ham, og gjøre stadige fremskritt i det til ære for den ene og udelelige Treenighet som i Kristus og ved Kristus er all hellighets kilde og opphav.