Kapittel 7: Den jordiske kirkes eskatologiske karakter og dens forening med den himmelske

Det kristne kalls eskatologiske karakter

48. Det er først i den himmelske herlighet at Kirken, som vi alle er kalt til i Kristus Jesus for i den å bli helliggjort ved Guds nåde, engang blir fullendt. Da vil de tider være kommet da alt skal gjenreises (Ap.gj. 3,21), og sammen med menneskeslekten vil universet, som er nær forbundet med og føres frem til sitt mål av mennesket, fullkomment sammenfattes i Kristus (kfr. Ef. 1,10; Kol. 1,20; 2. Pet. 3,10-13).

Kristus dro nemlig alle til seg da han ble opphøyet fra i jorden (kfr. Joh. 12,32). Da han sto opp fra de døde (kfr. Rom. 6,9), sendte han sin livgivende ånd over apostlene for ved den å opprette sitt legeme, det vil si Kirken, som frelsens universelle sakrament. Når han nå sitter ved Faderens høyre hånd, virker han uavbrutt i verden og fører menneskene til Kirken, knytter dem sterkere til seg gjennom den og gir dem del i sitt herlighetsfulle liv ved å i skjenke dem sitt eget legeme og blod til næring. Det vil, i si at den gjenopprettelse som vi har fått løfte om og venter på, den er alt begynt i Kristus, og den føres videre i utsendelsen av Den Hellige Ånd, for gjennom Ånden å nå frem til Kirken, som i troens lys lærer oss å fatte meningen også med vårt jordiske liv. Det er å fullføre det verk som Faderen betror oss i verden i håp om de kommende goder, og arbeide på vår frelse (kfr. Fil. 2,12).

De siste tider er alt kommet til oss (kfr. 1. Kor. 10,11), og universets fornyelse er ikke bare ugjenkallelig grunnfestet, men også virkelig foregrepet i denne verden ved den sanne om enn ufullkomne hellighet som Kirken allerede på jorden er utrustet med. Og allikevel: Inntil den nye himmel og den nye jord, hvor rettferdighet bor (kfr. 2. Pet. 3,13), kommer til syne, er Kirken underveis. Og i sine sakramenter og institusjoner, som hører tiden til, bærer den i seg bildet av denne verden som forgår, og selv lever den blant de skapninger som sukker og stønner som i fødselsrier og venter i lengsel på at Guds barn skal bli åpenbaret (kfr. Rom. 8,19-22).

Forenet med Kristus i Kirken og merket av Den Hellige Ånd «som er pantet på vår arv» (Ef. 1,14), kalles vi i sannhet Guds barn, og det er vi (kfr. 1. Joh. 3,1). Men vi har ennå ikke stått frem sammen med Kristus i herlighet (kfr. Kol. 3,4), den herlighet hvor vi blir Gud lik, fordi vi da skal se Ham som Han er (kfr. 1. Joh. 3,2). Derfor «vandrer vi borte fra Herren, så lenge vi bor i legemet» (2. Kor. 5,6), og vi som har Åndens førstegrøde, sukker i oss selv (kfr. Rom. 8,23) og lengter etter å være med Kristus (kfr. Fil. 1,23). Av den samme kjærlighet nødes vi til stadig mere å leve for ham som døde og oppsto for oss (kfr. 2. Kor. 5,15). Derfor legger vi vinn på i alt å leve til glede for Herren (kfr. 2. Kor. 5,9), og vi tar Guds rustning på så vi kan stå oss mot djevelens lumske angrep og gjøre motstand på den onde dag (kfr. Ef. 6,11-13). Men fordi vi hverken kjenner dagen eller timen, må vi lytte til Herrens advarsel og være stadig årvåkne. Da vil vi nemlig, når vårt eneste liv er til ende (kfr. Heb. 9,27), tre inn sammen med ham til bryllupsfesten og finnes verdige til å bli regnet blant de velsignede (kfr. Mt. 25,31-46), og ikke som dårlige og late tjenere (kfr. Mt. 1 25,26) bli sendt bort til den evige ild (kfr. Mt. 25,41), i mørket utenfor der «de gråter og skjærer tenner» (Mt. 22,13 & 25,30). For før vi hersker sammen med Kristus i hans herlighet, vil vi alle bli stilt «for Kristi domstol, så hver av oss kan få igjen etter det han har brukt sitt liv til, godt eller ondt» (2. Kor. 5,10), og ved verdens ende «vil de som har gjort godt, stå opp til liv, og de som har gjort ondt skal stå opp til dom» (Joh. 5,29; kfr. Mt. 25,46). For vi mener at «det vi lider her i tiden, ikke er noe å regne mot den herlighet vi skal få når den en gang åpenbares» (Rom. 8,18; kfr. 2. Tim. 2,11-12), og derfor venter vi, sterke i troen, «på det salige håp og på at den store Gud og vår Frelser Jesus Kristus, skal komme til syne i herlighet» (Tit. 2,13), han «som skal forvandle det ringe legeme vi nå har til å bli som det legeme han har i herlighet» (Fil. 3,21), og som skal komme «for å vise seg herlig blant sine hellige og underfull blant alle troende» (2. Tess. 1,10).

Den himmelske kirkes forening med den jordiske

49. Inntil Herren kommer i sin herlighet, og alle englene med ham (kfr. Mt. 25,31), og inntil alt, etter dødens undergang, blir underlagt ham (kfr. 1. Kor. 15,26-27), vandrer noen av hans disipler på jorden, andre renses etter i å ha forlatt dette liv, og andre igjen herliggjøres i «en klar beskuelse av selve den ene og treenige Gud slik som Han er» 1. Og alle, selv om det er i forskjellig grad og på forskjellig vis, har vi del med hverandre i den samme kjærlighet til Gud og nesten, og vi synger den samme lovprisningshymne til vår Gud. For alle de som tilhører Kristus og har mottatt hans Ånd, danner en eneste Kirke og hører sammen ham (kfr. Ef. 4,16). Forbundet mellom dem som vandrer her nede og de av deres brødre som er hensovet i Kristi fred, opphører ingenlunde, men styrkes tvert om, slik Kirken bestandig har trodd, ved at de deler de åndelige goder med hverandre 2. Fordi de salige er inderligere forenet med Kristus, befester de også sterkere hele Kirken i dens hellighet, de foredler den kultus som Kirken feirer på jorden, og bidrar til dens videre oppbygning (kfr. 1. Kor. 12,12-27) 3. Fordi de har fått adgang til fedrelandet og er hos Herren (kfr. 2. Kor. 5,8), opphører de ikke å gå i forbønn for oss hos Faderen ved ham, med ham og i ham 4. De legger frem de fortjenester som de selv på jorden har ervervet ved den ene mellommann mellom Gud og mennesker, Kristus Jesus (kfr. 1. Tim. 2,5), når de har tjent Herren i alle ting og i sitt kjød utfylt det som ennå mangler i Kristi lidelser, for hans legeme, som er Kirken (kfr. Kol. 1,24) 5. Deres broderlige omsorg er av stor verdi for å avhjelpe vår skrøpelighet.

Den jordiske kirkes forening med den himmelske

50. Med klar bevissthet om dette fellesskap i hele Jesu Kristi mystiske legeme, har den jordiske kirke siden kristendommens første tid holdt de avdødes minne i stor ære 6 og også båret frem sine forbønner for dem «fordi det er en hellig og frelsebringende tanke å be for de avdøde om at de skal løses fra sine synder» (2. Makk. 12,46). Hva apostlene og Kristi martyrer angår, de som ved å utgyte sitt blod har avlagt det høyeste vitnesbyrd om sin tro og sin kjærlighet, har Kirken alltid betraktet dem som nær knyttet til oss i Kristus. Den har æret dem med særlig andakt sammen med den hellige jomfru Maria og de hellige engler 7, og den har ydmykt bedt om deres forbønn. Andre som i særlig grad hadde etterlignet Kristi kyskhet og fattigdom 8, ble snart regnet sammen med disse første, og til slutt også andre som en konsekvent kristen livsførsel 9 og guddommelige nådegaver anbefalte til de troendes hengivenhet og etterfølgelse 10.

Synet av dem som i sitt liv trofast har fulgt Kristus, er for oss et nytt motiv til å søke det kommende rike (kfr. Heb. 13,14 & 11,10), og på samme tid lærer vi den sikre vei å kjenne som gjennom denne verdens omskiftelser kan føre oss til den fullkomne forening med Kristus, det vil si til helligheten, hver etter sin egen stand og stilling 11. Gud gir en klar åpenbaring av sitt nærvær og sitt åsyn for menneskene hos disse som, selv delaktige i vår menneskelige natur, allikevel mer fullkomment forvandles til å ligne Kristi bilde (kfr. 2. Kor. 3,18). I dem taler Han til oss og gir oss et tegn på sitt rike 12. Og fordi vi har en i så stor sky av vitner omkring oss (kfr. Heb. 12,1) og ser slike bevis på evangeliets sannhet, blir vi også sterkt trukket i mot dette rike.

Det er ikke bare for å kunne følge deres eksempel at vi minnes helgenene, men enda mere for at hele Kirkens i enhet skal bli styrket i Ånden ved utøvelsen av kjærligheten mellom brødre (kfr. Ef. 4,1-6). For på samme måte som vårt fellesskap med andre kristne på jorden fører oss nærmere Kristus, forener vårt forbund med helgenene oss også med ham som all nåde og alt liv i Guds folk stammer fra, som fra sin kilde og sitt hode 13. Det sier derfor seg selv at vi skal elske disse Jesu Kristi venner og medarvinger, som også er våre brødre og store velgjørere. Vi skal gi Gud den takk vi skylder Ham for dem 14, «påkalle dem ydmykt og ta vår tilflukt til deres forbønn, støtte og hjelp for å oppnå Guds nådegaver ved Hans Sønn Jesus Kristus som alene er vår Forløser og Frelser» 15. Hvert eneste oppriktige vitnesbyrd om vår kjærlighet til helgenene er, ifølge sin egen natur, rettet mot Kristus som er «alle helgeners krone» 16, som mot sitt mål, og gjennom ham mot Gud som er underfull i sine helgener og forherliges i dem 17.

Vår enhet med den himmelske kirke finner sitt edleste uttrykk i vår felles jublende lovprisning av den guddommelige majestet 18, fremfor alt i liturgien der Den Hellige Ånds kraft virker i oss ved de sakramentale tegn, når vi alle, løskjøpt i Kristi blod av alle ætter og tungemål og folk og nasjoner (Åpenb. 5,9) og forenet i den ene Kirke, herliggjør den ene og treenige Gud i en og samme lovprisning. Og det er når vi bærer frem messeofferet, at vi sterkest forenes med den himmelske kirkes gudsdyrkelse, i det vi, delaktige i de helliges samfunn, fremfor alt ærer minnet om den hederskronede, alltid rene jomfru Maria, men også om den salige Josef, de salige apostler og martyrer og alle helgener 19.

Pastorale forordninger

51. Det er denne fedrenes tro på vårt levende fellesskap med de av våre brødre som er i den himmelske herlighet eller ennå renses etter sin død, som dette kirkemøte mottar med stor pietet. Og det gjentar de dekreter som ble promulgert av Det annet kirkemøte i Nikea 20, av kirkemøtet i Firenze 21 og av Tridentinerkonsilet 22. I sin pastorale omsorg oppfordrer det samtidig alle dem det tilkommer, til å stanse eller rette på misbruk, overdrivelser eller svikt der hvor slikt kan ha fått innpass, slik at alt blir gjenopprettet til Kristi og Guds ære. De troende bør lære at en sann dyrkelse av helgenene ikke består i et mangfold av ytre handlinger, men snarere i en sterk og handlekraftig kjærlighet. Det vi skal søke, til vårt eget og til Kirkens beste, er helgenenes «eksempel i livet, foreningen med dem i fellesskapet og deres hjelp i forbønnen» 23. På den annen side bør de troende vite at vårt forbund med helgenene, forutsatt at det blir sett i troens klare lys, ikke på noen måte svekker, men tvert om beriker den egentlige gudsdyrkelse som tilkommer Faderen ved Kristus i Ånden 24.

For alle vi som er Guds barn og utgjør en eneste familie i Kristus (kfr. Heb. 3,6), svarer til Kirkens innerste bestemmelse når vi viser kjærlighet til hverandre og møtes i en felles lovprisning av den aller helligste Treenighet, for da får vi, som i en forsmak, del i den himmelske herlighets liturgi 25. Og når Kristus en gang kommer til syne og de avdødes herlighetsfulle oppstandelse finner sted, vil Guds glans opplyse det himmelske Jerusalem, og Lammet skal være dets lys (kfr. Åpenb. 21,24). Da vil hele de helliges forsamling i fullkommen kjærlighet og salighet tilbe Gud og «Lammet som er blitt slaktet» (Åpenb. 5,12), og den vil med en røst forkynne «Ham som sitter på tronen Ham og Lammet være lov og pris, ære og makt i all evighet» (Åpenb. 5,13-14).