Kvinnherad kommune, Hordaland
Klosteret ligger i Sunnhordland, på Halsnøy utenfor Hardangerfjorden. Adkomst med båt fra Bergen.
Augustinerkloster som ble opprettet i 1163–64 og viet til den Hellige Ånd. Nedlagt i 1536.
På det nordligste eidet på den lave Halsnøya ligger Halsnøy kloster. Det har en helt sentral plassering i fjordsystemet. Erling Skakke grunnla augustinerklosteret i forbindelse med sønnen Magnus' kroning i 1164.
Første gang klosteret omtales i samtidige kilder, er i 1287. Senere hører vi mest om abbedene og eiendomsforholdene. Klosteret hadde et nært avhengighetsforhold til biskopen i Bergen, og mange var de saker som måtte godkjennes av ham. Halsnøy kloster hadde også nær forbindelse med Jonsklosteret i Bergen, som var det andre augustinerklosteret i samme bispedømme.
Klosteret ble velhavende, med store eiendommer i søndre del av Vestlandet. Det var således et betydelig gods kongen overtok i 1536 og som han forlente til Jens Splid året etter. Forfallet satte imidlertid raskt inn, og ombygninger førte til at anlegget endret karakter fra kloster til en adelig hovedgård, slik vi kan se på E. Fiigenschous maleri fra 1656. Se «Klosterlivet i Norge».
Deler av den senmiddelalderske vestfløyen er bevart som ruin, delvis i stor høyde. Men hovedtrekkene i klosteranlegget er best kjent gjennom eldre fremstillinger og arkeologiske undersøkelser. Den eldste kirken i 1100-talls anlegget var en langkirke med skip og kor i samme bredde. Den var 28,5x9m, utvendig målt. Klosterbygningene lå syd for kirken og var utformet på tradisjonell vis rundt en klostergård. Østfløyen er kjent fra en oppmåling av ruinene i 1843, utført av presten P. H. Hertzberg. Undersøkelsen fant sted i forbindelse med at det ble bygget ny hovedbygning i 1840-årene. De øvrige deler av det eldste anlegget kjenner vi ikke noe til.
En brann kan ha vært foranledningen til at anlegget ble utvidet i tidsrommet 1250–1350. Da ble det bygget en anselig vestfløy som sprengte den tidligere mer beskjedne rammen. Kirken, som beholdt den opprinnelige hovedformen, bie utvidet mot nord og øst med utvendige mål 43,5x14,5m. Dette nye store anlegget var da todelt, med to klostergårder. Den opprinnelige, som tilhørte det lukkete klosteret, hadde øst- og sydfløy inn mot klostergården. Mot vest lå en ytre klostergård med den nye vestfløyen og andre bygninger omkring.
Sammen med gamle malerier og tegninger, hvorav oppmålingen fra 1843 er uvurderlig, bygger klosterbeskrivelsen på arkeologiske undersøkelser foretatt i 1938–39 (G. Fischer) og i 1961–63 (H.-E. Lidén).
Litteratur
Lidén, H.-E. (1967): Halsnøy kloster. Fortidsminner 54. Oslo.