Vatikanet - KI (KAP) - Tirsdag la Troslærekongregasjonens prefekt, kardinal Joseph Ratzinger, frem dokumentet Dominus Iesus, som er en avvisning av religiøs «relativisme». I erklæringen blir det trukket opp en grenselinje mot den såkalte «pluralistiske religionsteologien», som trekker Jesu Kristi «uforlignelighet og universialitet» i tvil og ser alle religioner som likeverdige veier til frelsen. Samtidig blir det i Vatikanets dokument understreket at det ikke vil være riktig å begrense Kristi gjerning til «Kirkens synlige grenser». Man må ta hensyn til at «Guds rike innbefatter alle; den enkelte, samfunnet og hele verden».
I erklæringen sammenfattes en rekke klargjøringer i den konflikten som har bestått i noen år med den «pluralistiske religionsteologien». I dokumentet, som er godkjent av pave Johannes Paul II, heter det: «Med Jesu Kristus, Frelserens komme har Gud innsatt Kirken for alle menneskers frelse. Denne trossannhet fjerner ikke noe fra det faktum at Kirken betrakter verdens religioner med oppriktig ærefrykt. Men samtidig utelukker den radikalt enhver mentalitet av indifferentisme som fører til den antakelse at én religion er like mye verdt som en annen». Fedrene på Det annet Vatikankonsil slo uttrykkelig fast at den «eneste sanne religion» er «til stede i» [subsistit] Den katolske kirke, som av Jesus har fått oppdraget å utbre seg til alle mennesker. I Jesus Kristus har Gud gitt seg til kjenne «på fullendt vis» for verden, og denne «Guds definitive selvåpenbaring» er den dypeste årsak til at Kirken i følge sin natur er «misjonerende».
I motsetning til Kirkens tro står den oppfatningen at «Jesu Kristi åpenbaring er begrenset, ufullstendig, ufullkommen og komplementær til dem i andre religioner». Den dypeste grunn for denne feilaktige oppfatningen ligger i påstanden at «sannheten om Gud» i sin fullstendighet ikke kan bli forstått og kunngjort av noen historisk religion, altså heller ikke av kristendommen.
I erklæringen går Troslærekongregasjonen også inn på spørsmålet om «Kirkens uforlignelighet og enhet». Den Kirken som er innstiftet av Kristus er, som Det annet Vatikankonsil formulerte det, «til stede» i Den katolske kirke, som «blir ledet av Peters etterfølger og biskopene i enhet med ham». Med denne formuleringen ville konsilet bringe to læresetninger i overensstemmelse med hverandre: «På den ene side at Kristi Kirke til tross for de kristnes splittelse bare fullstendig består videre i Den katolske kirke, og på den andre side at utenfor dens synlige strukturer er det mange elementer av helliggjørelse og sannhet å finne i de kirker og kirkelige fellesskap som ikke står i fullt felleskap med Den katolske kirke».
I denne sammenheng blir det uttrykkelig skjelnet mellom de kirker som har bevart den «apostoliske suksesjon» (bispeembetet som går tilbake til apostlene) og en gyldig eukaristi, og de fellesskap hvor dette ikke er tilfellet. Til den første gruppen teller særlig de ortodokse, gammelorientalske og gammelkatolske kirker. I dem er Kristi Kirke «nærværende og virksom», selv om de mangler det fulle fellesskap med Den katolske kirke, «for så vidt som de ikke deler den katolske lære om at biskopen av Roma utøver et primat over hele Kirken». De andre fellesskapene, altså spesielt protestantene, er ikke kirker «i egentlig forstand». Men de som er døpt i disse fellesskapene, er «gjennom dåpen innlemmet i Kristus» og står derfor «i et visst, men ikke fullkomment fellesskap med Kirken». Bakgrunnen for det nye vatikanske dokumentet er en konflikt med den såkalte «pluralistiske religionsteologien», en konflikt som hittil ikke har vært spesielt påaktet av den brede offentlighet. Temaet sto i sentrum ved plenumsmøtet i Troslærekongregasjonen i januar, hvor man diskuterte det dokumentet som nå er offentliggjort.
Spesielt i Asia har det etter konsilet vært et stort potensiale for teologiske konflikttemaer. Det konseptet som er utviklet av ledende asiatiske teologer, som for eksempel den indiske jesuitten Francis D'Sa, for en «pluralistisk religionsteologi» har i mellomtiden blitt et stort «smertensbarn» for Vatikanet. Derfor blir det i det nye dokumentet understreket at det ikke går an å innrømme den kristne åpenbaring bare et begrenset sannhetskrav ved siden av andre verdensreligioner. Allerede ved sin tale ved plenumsmøtet i Troslærekongregasjonen i januar uttalte pave Johannes Paul II seg på tilsvarende måte som det nå offentliggjorde dokumentet.
I Asia er situasjonen den at kristendommen med rundt 200 millioner døpte er en liten minoritet på 5-6% blant til sammen 3,5 milliarder mennesker. Flest tilhengere har islam, hinduismen og buddhismen. Derfor er det spesielt i Asia spørsmål om «gyldigheten» til disse ikke-kristne frelsesveiene. En rekke asiatiske teologer, men også mange amerikanske, har gitt ukonvensjonelle svar på det spørsmålet. Kardinal Ratzingers første oppgjør med denne «pluralistiske religionsteologiens» teser skjedde i 1996. Et først lite påaktet møte mellom latinamerikanske biskoper og representanter for Troslærekongregasjonen i Guadalajara i Mexico skapte oppsikt da L'Osservatore Romano noen måneder senere brakte en lang beretning om møtets diskusjoner og resultater. På møtet hadde kardinal Ratzinger holdt en prinsippredegjørelse, som på den ene siden var et «posthumt» oppgjør med noen tendenser i frigjøringsteologien, men samtidig erklærte han at tesene til den «pluralistiske religionsteologien» var kilde til nye farer.
Etter overvinnelsen av trusselen fra frigjøringsteologiens «marxistoide» former har i dag i følge Ratzingers analyse «relativismen blitt troens grunnleggende problem i vår tid». Ideen om at alle overbevisninger er likeberettiget, må aksepteres som fundamentet for den demokratiske staten. Men overføringen av dette politiske aksiomet til teologien innebærer de største farer.
Den «pluralistiske religionsteologien», som prinsipielt tilkjenner alle religioner samme sannhetskrav, har i følge Ratzinger siden sitt opphav på 50-tallet i mellomtiden trengt gjennom i vide samfunnslag. Dermed har den fått den betydningen som frigjøringsteologien hadde før kommunismens fall.
I det nye dokumentet gjentas også den klargjøringen som Troslærekongregasjonen allerede i sitt «Notificatio» fra 1985 rettet mot boken «Kirke: Karisma og makt» av brasilianeren Leonardo Boff. Den gangen gikk Ratzinger i likhet med nå mot synspunktet at Kristi ene Kirke også kan ha blitt virkeliggjort i andre kristne fellesskap. Utenfor Den katolske kirke er det utelukkende «elementer av kirkeeksistens».
Prefekten og sekretæren for Troslærekongregasjonen, kardinal Joseph Ratzinger og erkebiskop Tarcisio Bertone, erklærte ved pressekonferansen at dokumentet ikke inneholder noen ny lære. Det bekrefter allerede kjente katolske trosartikler og påviser en korrekt tolkning overfor feiltakelser og misforståelser.
Bertone gjorde oppmerksom på erklæringens høye grad av forpliktighet. Selv om det ikke har karakter av høytidelig definisjon, foreligger det en lære med krav på ufeilbarlighet som en katolikk er forpliktet til å tro, ikke på grunn av denne offentliggjørelsen, men fordi den tidligere allerede er erklært ufeilbarlig av læreembetet.
Naturligvis kan også en ikke-kristen etter katolsk forståelse komme til frelse, og en lutheraner er ikke nødt til å akseptere den katolske kirkeforståelsen, svarte Ratzinger på spørsmål fra journalister. Menneskenes samvittighet må respekteres. Men Kirken har en objektiv plikt til å påvise sin vei som den eneste vei. Ratzinger understreket at de pavelige råd for interreligiøs dialog og for økumenikk hadde vært med på å utarbeide erklæringen. Dessuten hadde man bedt om troskommisjonen for de asiatiske bispekonferansenes saksforståelse og mening.
Protestantiske og anglikanske kirker har reagert kritisk på det nye dokumentet Dominus Iesus. Rådsformannen i Den evangeliske kirke i Tyskland (EKD), Manfred Kock, betegner Troslærekongregasjonens erklæring som et tilbakeslag for økumenikken. Dokumentet fastholder den romersk-katolske kirkens tradisjonelle selvforståelse, og etter EKDs mening blir i avsnittene om Kirkens uforlignelighet og universialitet Den katolske kirke og Jesus Kristus knyttet så nært til hverandre at disse utsagnene ikke er akseptable for andre kirker. «I erklæringen står reformasjonskirkene så å si på nederste trinn i den kirkelige rangordning», kritiserer Kock. Men EKD-formannen uttaler seg positivt til utsagn om Jesu Kristi uforlignelighet og frelsesuniversialitet, og disse kan reformasjonskirkene bifalle «gjerne og med ettertrykk». Denne kristologiske konsentrasjonen må frimodig holdes frem i dialogen med andre religioner. Det overrasker likevel ikke at det til tross for alle motsetninger i andre spørsmål, er det den romersk-katolske læren om Kirken som er det største hinderet for økumenikken. Det vil ta lang tid før man kan vente at uenigheten om kirkeforståelsen vil minskes og til slutt overvinnes.
Den anglikanske primas og erkebiskop av Canterbury, George Carey, beklager at Den katolske kirke frakjenner anglikanerne en full kirkelig karakter. Med dette reflekterer den vatikanske erklæringen ikke tilstrekkelig den «dypere forståelsen» som er oppnådd i løpet av de siste 30 år med økumenisk dialog og i felles arbeid. I følge britiske medier erklærer Carey: «Church of England og verdens anglikanske fellesskap aksepterer ikke at deres ordning for det geistlige embete og deres eukaristi på noen måte skal være mindreverdig. De tror om seg selv at de er en del av Kristi ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke».
Dogmatikeren Ludwig Müller fra München, som tilhører Vatikanets internasjonale teologkommisjon, sier at den religiøse pluralismen blir forsterket gjennom globaliseringen og den verdensomspennende turismen. Men dermed består faren for å vektlegge for mye det som er felles. Det er en grunnleggende kristen overbevisning at den guddommelige åpenbaring har funnet sin universelle form i Jesus Kristus. Müller uttaler seg også om katolikkenes og protestantenes forskjellige kirkebilde. I teksten blir det ikke sagt noe annet enn det som har blitt formulert av Det annet Vatikankonsil, i en erklæring fra Troslærekongregasjonen fra 1973 og pave Johannes Paul IIs økumenikkencyklika Ut unum sint fra 1995. Det er «ingen katolsk arroganse» at Kirkens enhet og særpreg utgår fra personen Jesu Kristus, hans uforlignelighet og hans oppdrag. Men her finnes det forskjellige grunnforestillinger i læren om Kirken hos katolikker og protestanter. For Den katolske kirke hører den apostoliske suksesjon og en gyldig eukaristi til det helt vesentlige for Kirkens enhet. Müller betoner at man ikke frakjenner protestantiske troende deres gudstro, men at det blir understreket at det i læren om Kirken finnes avgjørende forskjeller. Det ville være «en uriktig løsning på et problem å storsinnet omgå det».
Kathpress 5. september 2000; o: pe KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo)