I Sverige og på Island er han allerede formelt pavens stedlige representant. I løpet av høsten vil han også bli Norges nye nuntius.
Det er få forunt å kunne titulere seg som nuntius, la oss derfor – med erkebiskop Greens egne ord – forklare hva tittelen innebærer:
– Nuntius’ arbeidsoppgaver kan deles i to: Du er Pavens representant i begge tilfeller, men som apostolisk representant er du kun hans utsendelse til den stedlige kirken. Da er du ikke også diplomat. Vi hadde det slik i USA i mange år, og det var på samme måten i Storbritannia. Men når det er en diplomatisk forbindelse mellom Vatikanet og landet, da er man begge deler: En apostolisk nuntius, slik som jeg er til Sverige og Island – og etterhvert blir til Norge, representerer paven både overfor kirken og staten, forklarer erkebiskop James Patrick Green. Det var pave Benedikt XVI (2005–13) som 17. august 2006 utnevnte Green til titularerkebiskop av Altinum, en liten italiensk kystby.
Erkebiskop James Patrick Green forventes å bli pavens offisielle sendebud til Norge i løpet av høsten. (Foto: Oslo katolske bispedømme)
Erkebiskop Green ble født 30. mai 1950, og er oppvokst i Philadelphia i den østlige amerikanske delstaten Pennsylvania. Han hilser katolsk.no med den vennlige imøtekommenhet som man alltid håper på, og etterhvert har lært seg å forvente, av en ekte amerikaner.
– Jeg ser veldig frem til å ta fatt på mine arbeidsoppgaver som nuntius til Norge. Jeg ble svært glad da utnevnelsen ble lagt frem for meg, og jeg er takknemlig overfor Den hellige far. Jeg har vært stasjonert i København tidligere, og var engasjert i prosessen som flyttet nuntiaturet fra København til Stockholm. Jeg reiste mye rundt i Skandinavia da, og selv om jeg på ingen måte er en ekspert på de skandinaviske landene, lærte jeg mye dengang. Mitt personlige motto for tiden er derfor ”lytt og lær”, og jeg er allerede igang med å øve på svensken. Foreløpig kan jeg nok til å gjøre meg forstått i det daglige – og så følger jeg selvsagt med på det som sies under messen.
Kommunikasjonen begge veier
En nuntius’ arbeidshverdag blir naturligvis preget av behovet til den kirken og staten som han har ansvar for og er stasjonert i.
– Det er derfor jeg må lære – jeg må jo forstå kirkens behov og ikke minst hva statene behøver, forventer og ønsker, sier erkebiskop Green, og fortsetter:
– Det påligger oss også å være sensitiv overfor de lokale og nasjonale kirkenes tilstand og forutsetninger. Nå har jeg møtt mange nye mennesker bare i løpet av mitt besøk i Oslo, og jeg begynner derfor så smått å danne meg et bilde av folks håp og hva de trenger. Det er derfor jeg sier til meg selv: ”Listen and learn!”
Erkebiskop Green understreker at rollen til nuntius går begge veier:
– Jeg har i oppdrag å kommunisere pavens posisjon hit, men jeg skal også og samtidig hjelpe Vatikanet med å forstå Skandinavia. Det er derfor mer enn bare hyggelig å bo i de landene vi representerer – det er en forutsetning for å kunne utføre arbeidsoppgavene på en ansvarlig og god måte. Hvis ikke den daglige tilstedeværelsen var viktig, kunne vi gjennomført oppdraget fra et kontor i Roma. Sånn er det ikke, for jeg skal kommunisere begge veier: fra Roma og hit og herfra til Roma, poengterer Norges kommende nuntius.
Hva er den viktigste diplomatiske oppgaven for Vatikanet i en verden preget av krig, konflikt og terror?
– Det er av stor betydning at Vatikanet hjelper land og folk å beholde et stort internasjonalt perspektiv på de hendelsene som utfolder seg. Vi må erkjenne at vi er ett internasjonalt fellesskap, og at det som skjer i ett land så å si automatisk virker inn på andre land. Når det i en slik verden nesten uunngåelig oppstår konflikter mellom land, så kan vi bistå som en nøytral megler med stor erfaring. Kardinal Pietro Parolin var nettopp i Russland og førte samtaler om den spente situasjonen i Venezuela, og det er bare ett av svært mange eksempler på vår hjelpende innsats i konfliktområder.
Nuntius ”on the road”
Hvis det er ett sted du ikke vil finne erkebiskop Green de neste årene, så er det på kontoret i Stockholm:
– Jeg vil være ”on the road”. Det er bare der jeg kan gjøre arbeidet mitt på en skikkelig måte. Som pavens representant må jeg være ute blant folk, prester og biskoper – det er hva Den hellige far ønsker. Hadde han villet at jeg skulle sitte bak en skrivepult, hadde han beholdt meg i Roma, presiserer erkebiskopen lunt, men bestemt.
Erkebiskop Greens første besøk i Oslo må ha vært en suksess, for han beskriver det som ”fem vidunderlige dager”.
– Jeg drar ikke herfra med lett hjerte, for jeg skulle gjerne vært her lenger. Jeg har møtt folk i menighetene, feiret messe, møtt søstre og i dag har jeg spist lunch med den lutherske biskopen i Oslo.
Nå venter erkebiskopen bare på å få levert sitt introduksjonsbrev (sine akkreditiver) til Kongen. Deretter kan han begynne å fungere som ambassadør til Norge.
Forkynn i handling
Erkebiskopen er opptatt av at vi lever i en verden full av farer, men også fylt av håp – og Kirken har en viktig oppgave i å styrke menneskenes tro i hverdagen.
– Jeg har ikke alle svarene på hvordan dét skal gjøres, men det er fristende å sitere Frans av Assisi: «Forkynn evangeliet – bruk ord om nødvendig». Det handler altså om adferd, og å sette et godt eksempel. Vi er alle Guds barn – og opptrer vi deretter, så gjør vi samfunnet vi lever i – og er en del av – en stor tjeneste. Da ser folk en godhet som de ikke legger merke til hos andre, og så spør de seg: «Hva er det som gjør dette mennesket anderledes?» Hvis svaret er «troen på Gud», så vil adferden til hver og én av oss i sum gjøre en stor forskjell.
Erkebiskop Green, vår kommende nuntius, har et budskap til sine norske menigheter. Det kommer til uttrykk i et inderlig ønske om å være bindeledd mellom folk og Den hellige far:
– Norske katolikker må vite at jeg er svært glad for å være her, og at mine inntrykk her bare har befestet min glede. Jeg ber dere derfor om å åpne deres dører for meg – inviter meg til messer og spesielle arrangementer! La meg ta del i deres arbeid. Jeg vil gjerne hjelpe dere, som prest, biskop og pavens representant. Jeg respekterer dere, og har et sterkt håp om å kunne tilbringe mye tid sammen med dere i tiden som kommer.
Erkebiskopens internasjonale virke i Kirken har strukket seg over 40 år og flere kontinenter, men han har fremdeles et hjem i Philadelphia:
– Det er der jeg føler meg hjemme, men velkomsten her gjør at jeg også har et hjem i Norge. Det er jeg takknemlig og glad for, sier erkebiskop Green og smiler om kapp med solen på bispegårdens balkong. Over oss hilser den blå sommerhimmelen ham varmt velkommen tilbake.