Påskemorgen 2022: En sekularkarmelitts meditasjoner over påskens mysterier
GRAVEN ER TOM: «Idet jeg rystet skal til å reise meg, hører jeg stemmene. Maria av Magdalas gråtkvalte ‘Rabbuni’ og Jesu: ‘Rør meg ikke’, skriver Anne Samuelsen i meditasjonen over påskedag. Illustrasjon: Fresken «Noli me tangere» (1320-tallet) av Giotto di Bondone (1267 – 1337). Fresken kan ses i Basilica di San Francesco, Assisi.
Den oppstandne
Den tomme graven
Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.
Jesus viser seg for Maria Magdalena
Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.
Joh 20, 1 – 23
Meditasjon: Møte med Jesus i påsken
Jeg trer inn i Ordet der kvinnene er tidlig oppe. De har vært sammen i følget lenge, og vet hvordan ordløst å fordele oppgaver.
Tekst: Anne Samuelsen ocds
Denne morgenen vet de også veien, til graven. Jeg hører dem hviske om steinen, at de håper det er noen der som kan hjelpe dem med den. De lurer på om vaktene vil slippe dem frem. Jeg ønsker å være med dem, men beina vil ikke bære meg. Mine sykdommer har blusset opp etter påkjenningene. Med raske skritt farer kvinnene av gårde. Jeg vil være her med Hans mor i bønn.
Hvordan hun i sin sorg klarer å tenke på meg, det vet jeg ikke, men så er hun der, Hans mor Maria. Jeg kjenner hennes hender på mine. De gir meg en stav, en slitt stav slik som de gamle og vanføre bruker. Skal jeg vise meg ute med den? Nei, da må jeg heller være her! Hun nøler. Forskrekkes hun av mine tanker? Kjærlig stryker hun meg over pannen og hodet, som om hun har ett eneste ønske: Å stryke dem vekk. Så hører jeg igjen ordene fra den forferdelige lange dagen i mitt indre: «Der jeg er, skal også min tjener være.» Jeg skal altså til graven, men hvordan? Veien er for lang. Jeg vakler.
Så står han i døren, Peter. «Han er vekk! Han er ikke der! Fort finn de andre, fort! Fortell! Vaktene ble slått til jorden, graven er tom! Gå, du også, gå og lytt til snakket, om du hører noe som kan fortelle oss hva som har skjedd.» Så ser han at jeg er svak, og blir stille. Han kommer til seg selv, han faller på kne ved bordet. Siden reiser han seg, ser direkte på meg og hvisker innstendig: «Legg ut på dypet …» (Luk 5,4) «Se selv!»
Ute er det tomme gater, og natten som skal bli til dag, kommer meg i møte. Jeg har grått ut alle mine tårer – tom, så uendelig tom. Jeg prøver likevel å nynne den kjente sangen bestemor alltid trøstet seg med. «Denne dagen er hellig for Herren deres Gud. Dere skal ikke sørge og ikke gråte! For denne dagen er hellig for vår Herre. Vær ikke bedrøvet! For gleden i Herren er deres styrke.» (Neh 8,9b.10b)
Jeg nærmer meg, og skimter en løpende skikkelse komme mot meg i morgengryet. Det er disippelen Johannes, han som Jesus var så glad i. Om han gjenkjenner meg fra følget eller bare veller over av jubel, vet jeg ikke, men han nærmest roper til meg: «Herren er sannelig oppstanden! Halleluja!» Den unge disippelen må ha blitt gal, og det forundrer meg ikke. Jeg har kjent mange slike i mitt liv, som traumene har ødelagt, kanskje er jeg selv en slik? Jeg svarer med et halleluja. Kvinnene må være ferdige med å stelle liket nå. Steinen er nok allerede rullet for, men jeg kan be ved den, om vaktene tillater det.
Ganske riktig, kvinnene haster tilbake og ser ikke meg der jeg sitter i skråningen for å hvile. Hodet er kaos og kroppen verker. Hva er det som gir meg krefter? Nå er jeg nesten fremme, og jeg ber: «Tilgi, tilgi, Jesus, at jeg kommer til deg, så sent og motvillig, men du som gransker hjerter og prøver nyrer (Jer 17,10) vet hvorfor, og hvilket offer det er å være ute nå.» Jeg hviler igjen i gresset på en liten høyde, der jeg i den svake grålysning såvidt kan skimte oliventrærne og det gapende hullet i bergveggen. Graven er åpen, graven er tom! Idet jeg rystet skal til å reise meg, hører jeg stemmene. Maria av Magdalas gråtkvalte «Rabbuni» og Jesu: «Rør meg ikke.»
Det er Herren! Han er her! Han er oppstanden! Jeg kjenner hans røst! Nå venter jeg på det velkjente stikket av misunnelse mot Maria av Magdala, men kjenner bare en varm, håpefull gledesflamme spre seg i mitt indre. Som om et lys har eksplodert i hjertet.
Så ser jeg at han ser. Han snur seg mot meg. Han løfter sine armer som for å velsigne, akkurat idet de første morgenstrålene bryter frem gjennom hans hender.I et kort øyeblikk, som om evigheten har tatt tak, er jeg som forvandlet, og min kappe synes skinnende hvit. Var det bare vinden, eller hørte jeg det? «Vaske din kappe i lammets blod». (Jf. Åp 7.14) Lyset slår meg til jorden og jeg hører helt tydelig: «Gå du ut og fortell.»
Så er han vekk.
Herren er sannelig oppstanden!
Bønn
Min Herre, min Gud. Jeg takker deg fordi du gjennom din Kirke har gitt oss muligheten til å tre inn i Påskens mysterier, og for at din Kirke vel vitende om hvor trege vi er til å tro, hvert år gir oss åtte dager til å feire oppstandelsens glede. Jeg ber deg for alle oss som kontinuerlige korsfestes i vår synd, sykdom og hjelpeløshet, at ditt lys og din glede må bryte frem idet vi forener alt vi er med deg på Korset, og følger deg håpefullt gjennom våre lange netter mot oppstandelsens morgengry. Det ber vi om i Jesu navn.
Les flere påskemeditasjoner
- Meditasjon over palmesøndag 2022: Velsignet er han som kommer, kongen i Herrens navn!
- Meditasjon over skjærtorsdag 2022: Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
- Meditasjon over langfredag 2022: Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena.