Sommerintervju: Med trikken til middelalderen

P. Jon Atle: – Jeg har alltid elsket hunder, fra jeg var et lite barn. Da hadde vi Prins, en nydelig og klok engelsk setter til låns.

HUNDEGLAD: – Jeg har alltid elsket hunder, fra jeg var et lite barn. Da hadde vi Prins, en nydelig og klok engelsk setter til låns. Jeg tenker ennå ofte på ham, han var en god venn for en liten gutt. sier p. Jon Atle Wetaas.

St. Dominikus kloster i Neuberggaten ligger midt i byen, så når p. Jon Atle Wetaas skal ut på pilegrimsferd, tar han trikken. Den tar han helt tilbake til middelalderen.

Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

I 2021 feiret de norske prekebrødrene at de hadde vært i Norge i 100 år, men jubileet behøver en presisering: Det siste hundreåret utgjør bare en fjerdedel av dominikanernes historie i Norge; de var nemlig her allerede i rundt 1230. Iherdige brødre etablerte klostre i Trondheim, Oslo, Bergen og Hamar. Med reformasjonen i 1537 tok deres århundrelange virke for sjelenes frelse slutt. Inntil tilbakekomsten i 1921, for endelig lød ordenens credo «Laudare – benedicere – praedicare» (lovprise – velsigne – forkynne) atter.

– Hvis du skal legge ut på en sommerlig pilegrimstur, hvorhen reiser du helst?

– Hvorfor reise langt? Oslo er fantastisk i juli: vakker, stille og med mange besøkelsesverdige pilegrimsmål, forteller p. Jon Atle, prior ved St. Dominikus kloster.

Ett kan være stavkirken på Bygdø, mener han: Helligdommen fra 1200-tallet huset gjennom århundrer katolske kristnes gudsdyrkelse og sakramentale tilbedelse i Gol, Buskerud.

– Jeg oppdaget kirken som hellig sted da jeg selv feiret en vielse der for noen år tilbake. Før det mistenkte jeg at kirken bare var en tom turistattraksjon, men da jeg stod i kirkerommet kom en sterk sakral følelse over meg, og jeg merket at troen som hadde utfoldet seg der gjennom flere hundre år, ennå var tydelig tilstede, sier p. Jon Atle.

De dominikanske klosterruinene i Minneparken i Gamlebyen kan også tjene som pilegrimsmål.

– Leser man om Olavsklosterets historie før man tar turen en stille sommerdag i juli (når alle andre er på ferie!), vil man enklere kunne både be og kontemplere mellom de lave murene. Når jeg kneler dernede, er det som om jeg gjør det sammen med alle dem som viet sitt liv til klosterets virksomhet gjennom 300 år, forteller han.

P. Jon Atle er selv Oslo-gutt fra en familie som har bodd i byen i flere generasjoner, men det var først som dominikaner at han oppdaget verdien av historien som ligger gjemt i disse ruinene. Særlig sterkt er det for ham å feire messen der.

– Ved vårt 100-årsjubileum i 2021 sang vi vesper der sammen med søstrene ved Katarinahjemmet, tilreisende gjester og trofaste legfolk. Det gjorde et sterkt inntrykk. Restene etter dominikanerklosteret i Gamlebyen –Olavsklosteret – har fått en helt sentral plass i mitt liv som prest i Neuberggaten, sier han og anbefaler artikkelen «Dominikanernes 300 første år i Oslo. Olavskirken i Gamlebyen» av Alf Tore Hommedal. Du finner den i jubileumsboken «100 år med dominikanerne i Norg» (2021).

– Legger man målet for pilegrimsvandringen nærmere St. Olav domkirke, og går opp til Gamle Aker kirke, er det også verdifullt å ha satt seg inn i historien. Kirken sies å være Oslos eldste kirke, og den hviler over Norges største sølvgruver på Hellig Olavs tid. Bestyreren av gruven, hertug Ordulf av Sachsen, var gift med Ulvhild av Norge, én av helgenkongens døtre, forteller prekepateren.

SOMMER-MIRAKEL: Å gå til laudes
under skyfri himmel er paterens sommermirakel.

Tid for tanken

Mirakel kommer fra latin miraculum «noe som vekker forundring» eller mirari «undre seg». Den mirakuløse hendelse kan forstås som Guds direkte virke på jorden (gjerne via forbønn til en helgen) eller – mer hverdagslig – som en spesiell og positiv hendelse i ens liv, som man merker seg ved og undrer seg over.

– Hva er ditt sommer-mirakel, p. Jon Atle?

– Å se solen på en blå himmel allerede kl. 05.30 om morgenen, føle varmen på kroppen, merke stillheten før alle andre står opp og gå gjennom hagens ennå fuktige gress barfot før jeg skal inn i kirkekoret til laudes. Når jeg på slike morgener kjenner duften av blomstene utenfor klosteret, nyter jeg hvert drag av Guds skapte natur, forteller vår sommerglade pater.

Han og brødrene er heldige, for midt mellom Bogstadveien og Kirkeveien, to av byens mest trafikkerte gater, gror det magnolia, plommer og allehånde farverike blomster av grøderik jord. Her kan brødrene arbeide – og her kan de hvile:

– Hva slags lesestoff ville du tatt med deg i hengekøyen i skyggen under hagens frukttrær?

– Ikke mye. Kanskje en fransk roman, som jeg ikke åpner, sier p. Jon Atle.

Han vil heller bruke tiden til å koble av fra skjerm eller ark – og la tankene fly med humlen som suser: tanketid, ikke skjermtid!

«Jeg tror at vi alle på én aller annen måte har vært nødt til å akseptere forandringer i tilværelsen de siste to årene. Noe er kanhende ikke engang av det onde.»

Ære være Faderen

Når himmelen brer seg blått og stort over oss, maner det også til ettertanke og alvor – om så vi ligger i en hengekøye. Vi har lagt bak oss to helt spesielle pandemiske år.

– Har vi kommet over dem allerede?

– Nei. Folk blir fortsatt smittet og syke og det dør ukentlig pasienter av og med korona på norske sykehus, slår p. Jon Atle fast.

Etter noen raske tastetrykk på paterens mobil rapporterer han om over 30 innleggelser i snitt per dag pga. koronasmitte fra 9. til 18 juli. Tilsammen er 14 315 pasienter behandlet for korona på norske sykehus siden pandemien begynte. 3 596 har dødd.

– Jeg tror at vi alle på én aller annen måte har vært nødt til å akseptere forandringer i tilværelsen de siste to årene. Noe er kanhende ikke engang av det onde. Kanskje vi er blitt flinkere til å se hverandre og ta vare på hverandre? Er vi blitt flinkere til ikke å ta alle livets goder for gitt? Er vi blitt bedre til å håndtere uforutsigbarhet? Jeg tror det, sier p. Jon Atle og tenker seg om. Han legger til at pandemien også har virket inn på vårt trosliv:

– Troende som vanligvis gikk i kirken, ble nødt til å praktisere sin tro hjemme. Det har skapt nye troserfaringer. Mange har dessuten kommet til meg og fortalt hvor viktig strømmingen av messer var, både for enkelt-personer og familier, sier han.

– Oppsummer din katolske tro i én setning!

– Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen.

DOMINI CANIS: Den hellige Dominikus med hund ved
føttene malt av Claudio Coello (1642 – 1693), ca. 1685. Foto: Wikimedia

Hundegla’skap

P. Jon Atle er svært glad i hunder; han stanser ofte opp for å hilse på forbipasserende firbente – og mang er den historie om hans barndoms hund eller niesen Bonnie i USA, en labradorinne.

– Den hellige Dominikus ble ofte avbildet med en hund ved sine føtter. Hvorfor det?

– Det er et spørsmål som er like lett som vanskelig for meg å svare på: Lett, fordi jeg har svarene, vanskelig, fordi de kan bli lange og innholdsrike … La meg forsøke:

Da Den salige Johanna av Aza var gravid med Dominikus, hadde hun en drøm: Barnet hun bar i sitt liv var en sort og hvit hund med fakkel i munn; den løp rundt og opplyste på den måten hele verden. Sier man dominikaner på latin – dominicanus – kan det høres ut som man sier «domini canis», som betyr «Herrens / Guds hund», forklarer p. Jon Atle.

I svært mange fremstillinger av Den hellige Dominikus, slik som skulpturer i Syd-Frankrike, for eksempel, sitter det nettopp en sort og hvit hund ved hans føtter. Legg merke til det om du besøker dominikanernes kirke i Marseilles, som har hundehoder på bærebjelkene.

– Jeg har alltid elsket hunder, fra jeg var et lite barn. Da hadde vi Prins, en nydelig og klok engelsk setter til låns. Jeg tenker ennå ofte på ham, han var en god venn for en liten gutt. Siden har jeg hatt gleden av å kjenne mange hunder, og jeg skulle svært gjerne hatt en selv. Det kan jeg ikke, og det er liksom en del av mitt fattigdomsløfte, forteller p. Jon Atle.

I orientalsk astrologi er han dessuten født i hundens år; så prekebroderen er hund i dobbelt forstand, både som dominikaner og menneske.

«Nå ser vi at Norge dessverre er blitt en del av resten av verden når det gjelder terror mot sivile, vi så det 22. juli 2011 – og vi så det nok en gang natt til 25. juni 2022.»

Vern om norske verdier

Norge ble nylig rammet av en masseskyting med to drepte og over 20 skadde. Umiddelbart etterpå hevet Politiets sikkerhetstjeneste terrortrusselnivået og karakteriserte anslaget i Oslo-sentrum «en ekstrem islamistisk terrorhandling».

– Hvilke tanker gjør du deg om det?

– Aggresjon har så å si eksistert like lenge som mennesket selv. En teolog ville kanskje kalle det «det ondes problem» – og vi søker stadig etter løsningen. Vi vet at et samfunns minoriteter ofte kan virke provoserende og at fundamentalistisk ideologi kan drive enkelt-personer til å utføre grusomme handlinger. I Norge har vi heldigvis så lenge jeg har levet, vært forskånet for denne typen voldelige hendelser. Nå ser vi at Norge dessverre er blitt en del av resten av verden når det gjelder terror mot sivile, vi så det 22. juli 2011 – og vi så det nok en gang natt til 25. juni 2022, sier p. Jon Atle.

Han mener at det vil føre til at det blir viktigere for den enkelte å ta vare på seg selv og utvise forsiktighet. Det vil også ha samfunnsmessige konsekvenser:

– Vi er nødt til å ha velfungerende politi- og sikkerhetsmyndigheter. Kanskje må vi også endre lovverket vårt, fordi ikke alle vil respektere den moralske realiteten «frihet under ansvar», sier han og trekker frem at vi som samfunn er forpliktet til å verne om de verdiene som det norske samfunn tradisjonelt setter høyt: religionsfrihet, ytringsfrihet og retten til å leve i fred og trygghet som den man er og ønsker å være uten å bli trakassert, stigmatisert eller fysisk skadet – eller i frykt for at noe av dette onde skal ramme en.

NETTVETT: – Jeg forventer vanlig høflighet på nett som
ellers i vårt sosiale liv. God folkeskikk, rett og slett, sier p. Jon Atle.

Pateren forventer

Pave Frans holdt nylig frem etiske utfordringer ved digital kommunikasjon. – Mange ganger er nettplattformer blitt skadelige, fylt av hatpropaganda og falske nyheter, advarer han. Den hellige far formaner katolske leg-kommunikatører spesielt, men også katolikker generelt, til å gå foran som sunne eksempler.

– Hva er en god regel for den som vil sette et eksempel til etterfølgelse i nettdebatter?

– Det gjelder vel samme regler der som i all debatt forøvrig, selv om det kan virke som om reglene oppheves bare fordi man befinner seg på en digital plattform. Jeg forventer vanlig høflighet på nett som ellers i vårt sosiale liv. God folkeskikk, rett og slett, sier p. Jon Atle, og fortsetter sin tankerekke om gode nettvettregler:

– Jeg velger meg ofte Pax et bonum, som våre brødre fransiskanerne sier: «Fred og alt godt.» Men hos oss dominikanere heter det: «Veritas», sannhet!

Han er prekebroder i en gammel orden, som ble stiftet av Den hellige Dominikus i Toulouse 1215 og pave-godkjent året etter, altså lenge før kommunikasjon over internett ble vanlig.

– De troendes behov varierer kanskje med tiden? Hva gir de troende inntrykk av at de trenger å høre nå i den digitale tidsalder?

– Det samme som de har trengt i 800 år. Jesu Kristi ord om kjærlighet, slik de forkynnes i Evangeliet. Tidens gang påvirker ikke menneskets behov for å høre Guds ord; jeg tror det er livets gang for den enkelte, som påvirker våre behov: De individuelle utfordringene vi møter som menneske varierer – og med denne variasjonen endrer behovene seg. Vi møter tidens gang på hver vår måte – og vi er alltid i bevegelse. Prekebrødrene er her for de troende, uansett, slik vi har vært i 800 år. Det er vårt meningsfylte oppdrag og vår velsignelse, sier p. Jon Atle og myser mot solen på blå himmel over Telemarks fjell og daler. En sommerdag som dette er et lite mirakel i seg selv med Guds skapte skjønnhet på alle kanter – og to hunder ved paterens føtter.

Les flere sommerintervjuer

P. Jon Atle Wetaas (f. 1958)

Tatt opp i Kirkens fulle fellesskap av p. Albert Raulin 21. desember 1991 i St. Dominikus kirke, Oslo.
1994 – 2000: Novisiat i Strasbourg, studier i Lille, Fribourg (Sveits), Paris og Lyon.
August 1998: Evige løfter, St. Dominikus kloster
Desember 2000: Diakonviet, St. Dominikus kloster
2001 – 2008: Engasjementer i Caritas Norge, Fransiskushjelpen og Kirkens Bymisjon i Oslo
September 2001: Presteviet i St. Dominikus av biskop John Willem Gran O.C.S.O.
September 2008 – 31. oktober 2009: Kapellan i St. Hallvard menighet, Oslo
Juli 2009 – 2013: Åndelig veileder for Legfransiskanerne i Oslo
September 2009 – 14. desember 2015: Subprior i St. Dominikus kloster
2013 – : Åndelig veileder for Legdominikanerne
Januar – 7. september 2015: Studiepermisjon og sabbatstid i Frankrike
Januar 2016 – 20. juli 2016: Provinsialpriorens vikar for St. Dominikus kloster
Juli 2016 – : Utnevnt til prior for St. Dominikus kloster
August 2019 – : Valgt til prior for St. Dominikus kloster

KIRKEREISNING: St. Dominikus kirke ble innviet i 1927 av biskop Johannes Olav Smit.
Til høyre ses den store trevillaen, som lå på eiendommen. I begynnelsen rommet den ikke
bare brødrenes værelser, men også spisesal, arbeidsrom og kapell. Foto: Dominikanerne

St. Dominikus kloster

Dominikus kloster tilhører dominikanerordenen, Ordo Fratrum Praedicatorum, som på norsk blir Prekebrødrenes orden og forkortes O.P..
Kommuniteten i Oslo grunnlagt i 1921, og holdt først til i en sveitservilla på den løkkegård som i dag utgjør klosterets hageanlegg. Kirken ble innviet i 1927.
Klosteranlegget ble bygget på 1960- og 1970-tallet i upusset tegl.
Klosteret er viet ordensgrunnleggeren St. Dominikus.
Laudare – benedicere – praedicare (lovprise – velsigne – forkynne) er brødrenes credo. Valgspråket er Veritas (Sannhet).
Klosteret feiret 100-årsjubileum i 2021.
Nettsted: stdominikus.katolsk.no

BOK OM BRØDRENE: Jubileumsboken «Prekebrødrene»
på St. Olav forlag (2021) kan kjøpes hos St. Olav bokhandel.