Del 12 av pavens katekeseserie: Klokskap

Øyvind Evenstad

Publisert 21. mars 2024 | Oppdatert 13. mai 2024

MØTT MED SMIL: Paven hilser på de troende som hadde møtt opp for å se og høre ham på Petersplassen i Vatikanet. Foto: NTB / Reuters, Yara Nardi

– Klokskap er evnen til å styre handlinger slik at de leder mot det gode, og kalles derfor «dydenes kusk», sier pave Frans i tolvte del av katekeseserien om laster og dyder. Han tar for seg klokskap, kardinaldyden som står over alle dydene, og slår fast at den gamle lærdommen om klokskap bør gjenopplives i dag. – Den kloke vet at tradisjonen er en visdomsarv, sier paven.

Oversettelse: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad

Onsdag 20. mars var det som vanlig lang kø og fullt av folk på Petersplassen da pave Frans holdt sin ukentlige generalaudiens. Etter en lesning fra Salomos ordspråk (15,14; 21–22; 33) på flere språk, fortsatte pavens katekeseserie om laster og dyder. Som i de siste par ukene var det p. Pierluigi Giroli som leste katekesen på pavens vegne. Etter katekesen ga paven sine spesielle hilsener til besøkende og pilegrimer, før audiensen ble avsluttet med Fader vår (Pater noster) på latin og en velsignelse.

Etter å ha gått gjennom alle «hovedlastene» har pave Frans nå begynt på en oversikt over dydene, iblant kalt «dygdene» på norsk, som er lastenes motstykke. Den første dyden i rekken av de fire «kardinaldydene» er klokskap (prudentia).

Les mer

Katekeseserie om laster og dyder

12. Klokskap

Kjære brødre og søstre, god morgen!

Vi vier dagens katekese til dyden klokskap. Sammen med rettferdighet, mot og måtehold er den en av de såkalte kardinaldydene, som ikke er forbeholdt kristne, men snarere tilhører arven fra antikkens visdom, særlig fra de greske filosofene. Derfor var nettopp dydene et av de mest interessante temaene i Kirkens møte- og inkulturasjonsarbeid.

I middelalderens skrifter er presentasjonen av dydene ikke bare en liste over sjelens positive egenskaper. Ved å vende tilbake til de klassiske forfatterne i lys av den kristne åpenbaringen, forestilte teologene seg de syv dydene – tre teologale (eller teologiske) dyder og fire kardinaldyder – som en slags levende organisme, der hver dyd har en harmonisk plass. Det finnes vesentlige dyder og tilleggsdyder, som pilarer, søyler og kapiteler. Faktisk er det kanskje ikke noe som bedre gjengir ideen om harmonien mellom mennesket og dets kontinuerlige streben etter det gode enn en katedral fra middelalderen.

«Faktisk er det kanskje ikke noe som bedre gjengir ideen om harmonien mellom mennesket og dets kontinuerlige streben etter det gode enn en katedral fra middelalderen.»

La oss gå i gang med klokskap. Det er ikke en dyd som kjennetegner den engstelige personen som alltid er usikker på hva han eller hun skal gjøre. Nei, dette er en feilaktig tolkning. Det handler ikke engang bare om å være forsiktig. Å gi forrang til klokskap betyr at menneskets handlinger er i hendene på hans eller hennes intelligens og frihet. Den kloke er kreativ. Han eller hun resonnerer, vurderer, prøver å forstå virkelighetens kompleksitet og lar seg ikke overvelde av følelser, lediggang, press og illusjoner.

I en verden som domineres av det tilsynelatende, av overfladiske tanker og av trivialiteten i både godt og ondt, fortjener den gamle lærdommen om klokskap å gjenopplives.

«Så lenge det forblir i bøkene, er livet alltid lett, men midt i hverdagens vind og bølger er det en annen sak; ofte er vi usikre og vet ikke hvilken vei vi skal gå.»

Den hellige Thomas, i kjølvannet av Aristoteles, kalte det recta ratio agibilium («rett fornuft i handling»). Klokskap er evnen til å styre handlinger slik at de leder mot det gode, og kalles derfor «dydenes kusk». Klok er den som er i stand til å velge. Så lenge det forblir i bøkene, er livet alltid lett, men midt i hverdagens vind og bølger er det en annen sak; ofte er vi usikre og vet ikke hvilken vei vi skal gå. De kloke velger ikke ved en tilfeldighet. Først og fremst vet de hva de vil, deretter vurderer de situasjonen, søker råd, og med et bredt perspektiv og indre frihet velger de hvilken vei de skal gå. Det betyr ikke at de ikke gjør feil; vi er tross alt alle mennesker, men de unngår i det minste store tilbakeslag. Dessverre er det i alle miljøer noen som har en tendens til å avfeie problemer med overfladiske vitser, eller til å sette i gang kontroverser. Klokskap er i stedet en egenskap som kjennetegner dem som er kalt til å styre. De vet at det er vanskelig å administrere, at det finnes mange synspunkter og at man må prøve å harmonisere dem, at man ikke må gjøre det som er godt for noen, men for alle.

«Klokskap … kjennetegner dem som er kalt til å styre. De vet at det er vanskelig å administrere, at det finnes mange synspunkter og at man må prøve å harmonisere dem, at man ikke må gjøre det som er godt for noen, men for alle.»

Klokskap lærer oss også at «det beste er det godes fiende». For mye iver i visse situasjoner kan faktisk forårsake katastrofer. Det kan ødelegge en konstruksjon som hadde trengt gradvishet, det kan føre til konflikter og misforståelser, og det kan til og med utløse vold.

Den kloke vet å ta vare på minnet om fortiden, ikke av frykt for fremtiden, men fordi han eller hun vet at tradisjonen er en visdomsarv. Livet består av en konstant overlapping av gamle og nye ting, og det er ikke alltid bra å tenke at verden begynner med oss, at vi må håndtere problemer fra bunnen av. Og den kloke er også forutseende. Når man først har bestemt seg for hvilket mål man skal strebe etter, er det nødvendig å skaffe seg midlene for å nå det.

«Den kloke vet å ta vare på minnet om fortiden, ikke av frykt for fremtiden, men fordi han eller hun vet at tradisjonen er en visdomsarv.»

Mange steder i evangeliet bidrar til å lære oss klokskap. For eksempel: Den kloke bygger huset sitt på fjell, mens den uforstandige bygger sitt på sand (jf. Matt 7,24–27). Kloke er de jomfruene som har olje til lampene sine, og uforstandige er de som ikke har det (jf. Matt 25,1–13). Det kristne livet er en kombinasjon av enkelhet og klokskap. Da Jesus forberedte disiplene sine på oppdraget, sa han til dem: «Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!» (Matt 10,16) – som for å si at Gud ikke bare vil at vi skal være helgener, men at vi skal være intelligente helgener, for uten klokskap er det fort gjort å gå feil vei!

NORSKE DYDER: De fire statuene utenfor Bergen tinghus representerer de fire kardinaldydene, fra venstre til høyre: klokskap (visdom), rettferdighet, måtehold og mot (styrke). Foto: NTB, Paul S. Amundsen

Spesielle hilsener

Jeg hilser alle engelsktalende pilegrimer, spesielt de som kommer fra England, Nederland, Danmark, Færøyene, Japan, Korea og USA. Måtte fastereisen føre oss til påske med hjerter som er renset og fornyet av Den Hellige Ånds nåde. Jeg påkaller glede og fred i Kristus for dere og deres familier!

Sammendrag av Den hellige fars ord

Kjære brødre og søstre! I vår pågående katekese om dydene tar vi nå for oss klokskap, en av de fire «kardinaldydene» som sammen med de «teologale» dydene tro, håp og kjærlighet er bærebjelkene i et helhetlig kristent liv. Klokskap er evnen til å kombinere intelligens og kreativitet, enkelhet og kløkt, til å forstå komplekse situasjoner og vurdere mulige løsninger, til å bruke visdom fra tidligere erfaringer og til å forutse fremtidige behov. Den hellige Thomas Aquinas kaller klokskap i denne forstand «rett fornuft i handling». I sine lignelser oppfordret Jesus ofte disiplene sine til å utøve denne dyden. Måtte vi også utvise klokskap hver dag på vår vei mot livets fylde i det himmelske rike.