Vi publiserer her hele intervjuet som kardinalstatssekretær Pietro Parolin ga til Corriere della Seras journalist Gian Guido Vecchi tirsdag 12. mars.
– Deres Eminense, det er tydelig at paven oppfordrer til forhandlinger snarere enn kapitulasjon. Men hvorfor henvender han seg bare til den ene av de to partene, Ukraina, og ikke til Russland? Og er det ikke en risiko for at å påberope seg den angrepne partens «nederlag» som motivasjon for forhandlinger, virker mot sin hensikt?
– Som direktør for Den hellige stols pressekontor sa, med henvisning til Den hellige fars ord 25. februar 2024, er pavens appell at «forholdene må legges til rette for en diplomatisk løsning i jakten på en rettferdig og varig fred».
Det er åpenbart at ansvaret for å skape slike betingelser ikke bare faller på én av partene, men på begge, og den første betingelsen synes for meg å være nettopp å få slutt på aggresjonen.
Man må aldri glemme konteksten, som i dette tilfellet er et spørsmål som ble stilt til paven. Han svarte med å snakke om forhandlinger og spesielt om mot til å forhandle, noe som aldri er en kapitulasjon.
Den hellige stol følger denne linjen og fortsetter å oppfordre til våpenhvile – og det bør være angriperne som stanser ildgivningen først – og deretter til forhandlinger. Den hellige far forklarer at forhandlinger ikke er svakhet, men styrke. Det er ikke kapitulasjon, men mot.
Og han forteller oss at vi må ta større hensyn til menneskeliv, til de hundretusener av menneskeliv som er blitt ofret i denne krigen i hjertet av Europa. Dette er ord som gjelder for Ukraina så vel som for Det hellige land og de andre konfliktene i verden.
– Er en diplomatisk løsning fortsatt en mulighet?
– Siden dette er beslutninger som avhenger av menneskelig vilje, er det alltid en mulighet for å finne en diplomatisk løsning.
Krigen mot Ukraina er ikke et resultat av en ukontrollerbar naturkatastrofe, men utelukkende av menneskelig frihet. Den samme frie viljen som forårsaket denne tragedien, har også muligheten og ansvaret for å ta skritt for å få slutt på den og bane vei for en diplomatisk løsning.
– Er Den hellige stol bekymret for opptrapping? Dette er noe du selv har kommet inn på når du har sagt at «hypotesen om vestlige lands involvering», er skremmende.
– Den hellige stol er bekymret for risikoen for en utvidelse av krigen. Opptrappingen av konflikten, utbruddet av nye væpnede sammenstøt og våpenkappløpet er dramatiske og urovekkende tegn i så måte.
En utvidelse av krigen vil innebære nye lidelser, ny sorg, nye ofre og nye ødeleggelser, i tillegg til det det ukrainske folket, spesielt barn, kvinner, eldre og sivile, nå opplever på nært hold. De betaler en altfor høy pris for denne urettferdige krigen.
– Pave Frans har også snakket om den israelsk-palestinske konflikten og påpekt begge parters «ansvar». Hva har disse to situasjonene til felles?
– De to situasjonene har helt klart det til felles at de har overskredet enhver akseptabel grense, at de ikke kan løses, at de har konsekvenser i flere land og at det ikke finnes noen løsning uten seriøse forhandlinger.
Jeg er bekymret for hatet de skaper. Når vil så dype sår bli leget?
– Når det gjelder opptrapping, har paven flere ganger snakket om faren for en kjernefysisk konflikt og sagt: «Alt som skal til, er én hendelse.» Er dette pavestolens underliggende frykt? En «hendelse», som i Sarajevo i 1914?
– Risikoen for en fatal bevegelse mot atomkrig er reell. Se bare på hvor ofte visse regjeringsrepresentanter tyr til denne typen trusler. Jeg kan bare håpe at dette er strategisk propaganda og ikke en «advarsel» om noe som virkelig er mulig.
Når det gjelder Den hellige stols «underliggende frykt», tror jeg det snarere dreier seg om at de ulike aktørene i denne tragiske situasjonen kan bli enda mer fastlåste i sine egne interesser og ikke gjøre det de kan for å oppnå en rettferdig og stabil fred.
