Publisert 21. oktober 2024
|
Oppdatert 21. oktober 2024
Bilde
MEDUTGIVER:Norsk katolsk bisperåd, som består av Bernt Eidsvig Can.Reg. og Erik Varden O.C.S.O., har undertegnet «Felleskristen erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold». Foto: Ned Alley / NTB
Dokumentet «Felleskristen erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold», undertegnet av Norsk katolsk bisperåd, har vakt både positiv og negativ oppmerksomhet i Norge og internasjonalt. Biskopene Bernt Eidsvig og Erik Varden fremhever viktigheten av å møte alle mennesker med respekt. – Lære handler om objektive prinsipper, men sjelesorg tar hensyn til den enkeltes subjektive opplevelse og dennes styrker og svakheter, sier biskop Bernt.
Tekst: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad
Tirsdag 15. oktober ble et dokument med tittelen «Felleskristen erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold» offentliggjort på nettstedet Felleskristen.no. Listen over rundt 30 norske kirkesamfunn og kristne organisasjoner som er medutgivere av erklæringen, har vokst til 36 i skrivende stund. Den inkluderer Norsk katolsk bisperåd, men også grupper som tilhører andre kristne tradisjoner: lutheranere, pinsevenner og baptister.
Stiftelsen MorFarBarn, ledet av Øivind Benestad, er initiativtaker til erklæringen. Erik Varden, biskop-prelat i Trondheim stift og apostolisk administrator i Tromsø stift, forteller at det utgikk en forespørsel fra Stiftelsen om å bli medutgiver av dokumentet. Norsk katolsk bisperåd har samarbeidet med Stiftelsen før, i forbindelse med en Ekteskapserklæring fra 2016. Den ble undertegnet av Oslo katolske bispedømme, Trondheim stift og Tromsø stift.
Det meste i den felleskristne erklæringen er kjent som katolsk lære. Under overskriften «Barnet» slår erklæringen fast at «Barn er en gave fra Gud, ikke en rettighet for voksne», og Den katolske kirkes katekisme inneholder en lignende formulering: «Å få barn er ikke en rett, det er en gave» (nr. 2378). Læresetninger om andre deler av erklæringen finnes i katekismens artikkel om det sjette bud.
Noen har beskrevet erklæringen som sårende for mennesker som ikke lever i tråd med Kirkens lære. Biskop Erik har følgende å si til dem som oppfatter erklæringen slik:
– Å være en kristen er å leve med egen ufullkommenhet innenfor rammen av et kall til å bli fullkommen, å leve med fragmentering på vei mot integritet. Det er den grunnleggende evangeliske dialektikk. Kirken trøster oss i vår svakhet, men konfronterer oss også med det som er reelt og sant utfra Guds åpenbaring og skaperverkets struktur. Slik viser den seg, for å sitere pave Johannes XXIII, som Mater et Magistra(mor og lærer). Vi trenger begge aspekter.
I erklæringen står det at medutgiverne «står fritt til å reservere seg mot enkeltformuleringer i teksten». Biskop Erik forteller at det ikke er noe særlig i erklæringen han vil reservere seg mot, men at det er mye i en så kort tekst som må utdypes. Han viser til bisperådets to høringssvar om konverteringsterapi, samt til Den nordiske bispekonferanses hyrdebrev om menneskelig seksualitet fra 2023.
Biskopen har også nylig skrevet en bok om kyskhet, som er utgitt på St. Olav forlag med tittelen Homo Castus. Den lanseres på Litteraturhuset i Oslo 31. oktober 2024.
Foto: Jan Erik Kofoed
Erik Varden: Homo Castus – om kyskhet
Bilde
«Mye i et menneskeliv kan stå i veien for et godt ordnet følelsesliv. Understimulering eller overbelastning, sår eller dårlig tilknytning i barndommen kan peile livet inn på en vei som går på tvers av den naturlige orden, en objektivt sett uordnet vei som allikevel for vedkommende oppleves som eneste mulige, den eneste sjansen til å oppnå tilfredsstillelse og glede. Slike situasjoner skal møtes med respekt og tålmodighet. Det er ikke det samme som å stille spørsmål ved kosmos [orden]. Det er å betrakte kompleksitet med fornuft, med medfølelse, en forutsetning for sjelesorg og vennskap.» (s. 88)
Bernt Eidsvig, biskop i Oslo katolske bispedømme, understreker at erklæringen ikke er et katolsk dokument. Han sier at han kanskje ville ha sagt ting på en annen måte eller med andre ord, men at innholdet er i tråd med Kirkens lære.
– Frem til slutten av det 20. århundre var det ingen kristne som lærte noe annet enn at ekteskapet er mellom én mann og én kvinne. Det må være mulig å være uenig om slike ting i et fritt samfunn. Vi respekterer andres frihet under norsk lov og tvinger ingen til å følge vår lære, påpeker han.
– Samtidig er det klart at også mennesker som ikke gifter seg tradisjonelt, har rett til et lykkelig liv i tråd med sin samvittighet. Jeg har sett homofile par som oppdrar barn sammen, og det har gått bra med barna. Det er en erfaring vi må lytte til, men som ikke kan forandre læren.
Bilde
TVINGER INGEN:Biskop Bernt påpeker at Kirken respekterer andres frihet til å leve som de vil. Foto: CF-Wesenberg
«Møt alle mennesker med ærbødighet»
Erklæringen sier at det er problematisk å undervise barn om «gutter, jenter og andre kjønn». Noen har innvendt at skolen bør undervise barn om kjønnsmangfold, siden det finnes folk i dag som virkelig identifiserer seg med et annet kjønn enn mann og kvinne. Biskop Erik er tydelig på at det ikke dreier seg om å benekte at slike mennesker finnes.
– Å anerkjenne at det finnes folk som ikke finner seg til rette innenfor fastlagte normer, å innby til å møte dem med aktelse og respekt, er selvsagt. Det er et evangelisk prinsipp.
Biskopen siterer fra Den hellige Benedikts klosterregel, som han beskriver som et destillat av evangeliet: honorare omnes homines – «møt alle mennesker med ærbødighet».
Bilde
ANERKJENNELSE: Biskop Erik understreker at det å møte alle mennesker med respekt, ikke er det samme som å bryte ned normer. Foto: Kristin Svorte
– Det er et «alle» uten unntak. Det er noe helt annet å aktivt nedbryte normene. Det er dét det er snakk om i erklæringen når undervisning av barn omtales, sier biskopen.
Biskop Erik viser også til noe som bisperådet bemerket for tre år siden, i sitt høringssvar til et lovforslag om konverteringsterapi:
– En grad av identitetskonflikt, på det ene eller annet plan, er nærmest uunngåelig i folks liv, i ungdomstiden og kanskje senere. Slik konflikt kan være smertefull, men kan også føre til modning. Et menneske modnes ved å finne sin plass, subjektivt, blant objektive normer; ja, kanskje ved å stille seg på tvers av normene. Men opplevelsen av identitetskonflikt opphører ikke ved at normer fjernes.
Skiller mellom sjelesorg og lære
Bilde
Biskop Bernt sier at man ikke kan frata mennesker deres subjektive erfaringer, men at det er problematisk hvis alt blir subjektivt. Det finnes noe som er objektivt sant, slår han fast.
– Det er noen biologiske kjensgjerninger man simpelthen må ta inn over seg.
Biskopen påpeker at det også kan føre til problemer hvis man prøver å gjøre det subjektive objektivt.
– Våre subjektive erfaringer kan ha stor innvirkning på hvordan vi oppfatter virkeligheten. Følelser kan for eksempel lede en til riktige beslutninger, men også til gale. Det vil alltid være en viss feilmargin, sier han.
Skillet mellom det subjektive og det objektive kommer til uttrykk i det katolske skillet mellom sjelesorg og lære, forklarer biskopen videre.
– I sjelesorgen fokuserer man på det enkelte menneskes liv og situasjon. Lære handler om objektive prinsipper, men sjelesorg tar hensyn til den enkeltes subjektive opplevelse og dennes styrker og svakheter. Vi kan ikke holde mennesker ansvarlige for det umulige, sier han.
Biskop Bernt er tydelig på at Kirken ikke kan fravike et prinsipp i læren, selv om man møter enkeltpersoner der de er og ledsager dem på veien. Han viser til Jesu ord om den siste dom i Matteusevangeliet:
Foto: katolsk.no
«For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.» (Matt 25,35–36)
– Man møter hver person der han eller hun er, til og med i fengsel, og stiller ikke spørsmål om hvorfor de har kommet dit – om det er på grunn av mord eller en mer bagatellmessig forbrytelse.
Bilde
BARMHJERTIGHETSGJERNINGER:Fanger får besøk i øverste venstre hjørne. Andre steder på bildet får sultne mat, tørste drikke, fremmede husly, nakne klær, og syke hjelp. Maleri: Pieter Brueghel den yngre (1564–1636)
Bibelen som verdigrunnlag
Under overskriften «Verdigrunnlag» sier erklæringen at «Vi regner Bibelen som vår høyeste autoritet i spørsmål om tro, lære og liv». Biskop Erik påpeker at dette ikke strider mot det katolske synet, der Kirkens læreembede har myndighet til å tolke Bibelen.
Han viser til Dei Verbum, Det annet Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om Guds åpenbaring, som sier at «Den hellige Tradisjon og den hellige Skrift utgjør en felles hellig skatt, nemlig Guds ord, betrodd til Kirken» (nr. 10).
– Ja, det er et gjensidighetsforhold, men det er Skriften som er kriteriet for gjensidig næring, sier han.
Biskop Bernt forklarer at Kirkens læreembede ikke står over, men ved siden av Bibelen, og konkluderer utfra hva den har å lære.
Det annet Vatikankonsil om Kirkens læreembede
«Det er til Kirkens levende læreembede, hvis autoritet utøves i Jesu Kristi navn, og til det alene, at oppdraget om autentisk å tolke Guds ord både i Skriften og i Tradisjonen er blitt betrodd. Dette læreembede står ikke over Guds ord, men er dets tjener, og lærer ikke annet enn det som er blitt overlevert.» (Dei Verbum, nr. 10)
