«Han elsket oss»: Pavens encyklika om Jesu hellige hjerte

Øyvind Evenstad

Publisert 24. oktober 2024 | Oppdatert 6. desember 2024

HAN ELSKET OSS: Andakt til Jesu hellige hjerte går tilbake flere århundrer, og har sitt opphav i Skriften. Foto: Vatican Media

Dilexit nos, pave Frans' fjerde encyklika, knytter an til tradisjonen om og relevansen av «den menneskelige og guddommelige kjærligheten i Jesu Kristi hjerte». Paven oppfordrer til en fornyelse av autentisk andakt for ikke å glemme «troens ømme trøst, gleden ved å tjene andre» og «gløden i det personlige engasjementet for misjon».

Tekst: Alessandro Di Bussolo, Vatican News

Oversettelse: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad

«'Han elsket oss', sier Den hellige Paulus om Kristus (jf. Rom 8,37), for å få oss til å innse at ingenting noensinne kan 'skille oss' fra denne kjærligheten (Rom 8,39)». Slik begynner pave Frans' fjerde encyklika, som har fått sin tittel fra åpningsordene: Dilexit nos.

Encyklikaen er viet den menneskelige og guddommelige kjærligheten i Jesu Kristi hjerte: «Hans åpne hjerte har gått foran oss og venter på oss, uten betingelser, og ber bare om å få tilby oss sin kjærlighet og sitt vennskap. For 'han elsket oss først' (jf. 1 Joh 4,10). Takket være Jesus har vi 'lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den' (1 Joh 4,16)» (1).

Les hele teksten her

Kristi kjærlighet representert i hans hellige hjerte

«I våre samfunn», skriver paven, «ser vi ... en oppblomstring av ulike former for religiøsitet som ikke har noe å gjøre med et personlig forhold til kjærlighetens Gud» (87), mens kristendommen ofte glemmer «troens ømme trøst, gleden ved å tjene andre, gløden i det personlige engasjementet for misjon» (88).

«Det er der, i det hjertet, at vi virkelig omsider lærer oss selv å kjenne og lærer hvordan vi skal elske.»

Som svar på dette foreslår pave Frans en ny refleksjon over Kristi kjærlighet, representert i hans hellige hjerte. Han oppfordrer til en fornyelse av «autentisk andakt» (163) til Det hellige hjerte, og minner om at i Kristi hjerte «finner vi hele evangeliet» (89). Det er i hans hjerte at vi «omsider lærer oss selv å kjenne og lærer hvordan vi skal elske» (30).

Verden later til å ha mistet sitt hjerte

Pave Frans forklarer at ved å møte Kristi kjærlighet «blir vi i stand til å knytte brorskapsbånd, til å anerkjenne hvert enkelt menneskes verdighet og til å arbeide sammen for å ta vare på vårt felles hjem», og peker på sammenhengen mellom Dilexit nos og hans sosiale encyklikaer Laudato si' og Fratelli tutti (217).

«I nærvær av Kristi hjerte» ber han Herren om «å forbarme seg over denne lidende verden» og utøse «lysets og kjærlighetens skatter» over den, slik at en verden som er preget av «krig, sosioøkonomisk ubalanse og bruk av teknologi som truer vår menneskelighet, kan gjenoppdage det viktigste og mest nødvendige av alt: sitt hjerte» (31).

«Måtte han utøse lysets og kjærlighetens skatter, slik at vår verden, som strever videre til tross for krig, sosioøkonomisk ubalanse og bruk av teknologi som truer vår menneskelighet, kan gjenoppdage det viktigste og mest nødvendige av alt: sitt hjerte.»

Da paven kunngjorde at dokumentet ble forberedt på slutten av generalaudiensen 5. juni, forklarte han at det ville «gjøre oss veldig godt å reflektere over ulike sider ved Herrens kjærlighet. De kan kaste lys over den kirkelige fornyelsesprosessen. De kan også ha noe meningsfullt å si til en verden som later til å ha mistet sitt hjerte».

Encyklikaen kommer samtidig som feiringen av 350-årsjubileet for den første åpenbaringen av Jesu hellige hjerte til Den hellige Margareta Maria Alacoque i 1673. Jubileumsfeiringen avsluttes 27. juni 2025.

Viktigheten av å vende tilbake til hjertet

Encyklikaen om andakt til Jesu hellige hjerte innledes med en kort introduksjon og er delt inn i fem kapitler. Den samler, som kunngjort i juni, «dyrebare refleksjoner, både fra tidligere læredokumenter og fra en lang historie som går tilbake til de hellige skriftene, for slik igjen å kunne legge frem, i dag og for hele Kirken, denne andakten, som er så rik på åndelig skjønnhet».

Det første kapitlet, «Hjertets betydning», forklarer hvorfor det er nødvendig å «vende tilbake til hjertet» i en verden der vi fristes til å bli «umettelige forbrukere og slaver av markedskreftene» (2). Det analyserer hva vi mener med «hjertet»: Bibelen snakker om det som en kjerne «som ligger skjult under alt det ytre» (4), et sted der det som vises på utsiden eller er skjult, ikke spiller noen rolle; der er vi virkelig oss selv (6). Hjertet leder til spørsmål som betyr noe: Hvilken mening ønsker jeg med livet mitt, valgene mine eller handlingene mine? Hvem er jeg for Gud (8)?

«I en tid preget av overfladiskhet, hvor vi frenetisk haster fra det ene til det andre uten egentlig å vite hvorfor, og ender opp som umettelige forbrukere og slaver av markedskreftene som er likegyldige til den dypere meningen med våre liv, trenger vi alle å gjenoppdage hjertets betydning.»

Paven forklarer at den nåværende «nedvurderingen» av hjertet har sitt opphav i «gresk og førkristen rasjonalisme, postkristen idealisme og materialisme», som favoriserer begreper som «fornuft, vilje eller frihet».

«Når vi ikke har gitt plass til hjertet ... har det ført til at ideen om et personlig sentrum, der kjærligheten til sist er den eneste virkeligheten som kan forene alle andre, har blitt hemmet i sin utvikling» (10), skriver paven.

For pave Frans er det viktig å erkjenne at «jeg er mitt hjerte, for mitt hjerte er det som skiller meg ut, former min åndelige identitet og setter meg i fellesskap med andre mennesker» (14).

Kjærlige gjerninger og ord

Det andre kapitlet er viet Kristi kjærlige gjerninger og ord. Gjerninger der han behandler oss som venner og viser at Gud «er nærhet, medfølelse og øm kjærlighet» er tydelige i hans møter med den samaritanske kvinnen, Nikodemus, den prostituerte, kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd og den blinde mannen i veikanten (35).

«Kristus viser at Gud er nærhet, medfølelse og øm kjærlighet.»

Hans blikk, som «lodder dypet i ditt hjerte» (39), viser «hvor oppmerksom Jesus var på enkeltmennesker og fremfor alt på deres problemer og behov» (40), på en slik måte at han «setter pris på det gode han ser i oss», som i offiseren, selv om andre overser det (41).

Hans mest veltalte kjærlighetsord er å bli korsfestet, etter å ha grått for sin venn Lasarus og lidd i Getsemane, vel vitende om sin voldelige død «i hendene på dem han hadde elsket så høyt» (45, 46).

Mysteriet om et hjerte som elsket så høyt

I det tredje kapitlet, «Dette er hjertet som elsket så høyt», minner paven om hvordan Kirken reflekterer og har reflektert over «det hellige mysteriet om Herrens hellige hjerte». Han viser til pave Pius XIIs encyklika Haurietis aquas, om andakt til Jesu hellige hjerte (1956). Han presiserer: «Andakt til Kristi hjerte er ikke tilbedelse av et enkelt organ atskilt fra Jesu person», fordi vi tilber «hele Jesus Kristus, Guds Sønn som er blitt menneske, representert ved et bilde som fremhever hans hjerte» (48).

FREMMET ANDAKT: Den ærverdige pave Pius XII skrev encyklikaen Haurietis aquas (15. mai 1956) om Jesu hellige hjerte. Foto: Joachim Specht

Bildet av et hjerte av kjøtt hjelper oss til å tenke over at kjærligheten i Jesu Kristi hjerte ikke bare omfatter guddommelig, men også menneskelig kjærlighet (61). Hans hjerte, fortsetter pave Frans, og siterer pave Benedikt XVI, inneholder en «trefoldig kjærlighet»: den følsomme kjærligheten i hans fysiske hjerte og hans tofoldige åndelige kjærlighet, både menneskelig og guddommelig, der vi finner «det uendelige i det endelige» (67).

Jesu hellige hjerte er en syntese av evangeliet

Paven presiserer at visjonene til noen helgener, som særlig var viet til Kristi hjerte, «er rike kilder til oppmuntring og kan være svært fordelaktige», men «er ikke noe de troende er forpliktet til å tro på som om de var Guds ord».

Samtidig minner han oss, sammen med pave Pius XII, om at denne andakten «ikke kan sies 'å ha sin opprinnelse i privatåpenbaringer'». Snarere er «andakt til Kristi hjerte avgjørende for vårt kristne liv i den grad det uttrykker vår åpenhet i tro og tilbedelse for Herrens guddommelige og menneskelige kjærlighet. På denne måten kan vi nok en gang bekrefte at Det hellige hjerte er en syntese av evangeliet» (83).

«Andakt til Kristi hjerte er avgjørende for vårt kristne liv i den grad det uttrykker vår åpenhet i tro og tilbedelse for Herrens guddommelige og menneskelige kjærlighet. På denne måten kan vi nok en gang bekrefte at Det hellige hjerte er en syntese av evangeliet.»

Paven oppfordrer til en fornyelse av andakt til Kristi hjerte, spesielt for å motvirke «nye manifestasjoner av en kroppsløs spiritualitet» som er til stede i samfunnet (87). Det er nødvendig å vende tilbake til «den inkarnerte syntesen av evangeliet» (90) som svar på «fellesskap og hyrder som er overdrevent opptatt av ytre aktiviteter, strukturelle reformer som har lite med evangeliet å gjøre, tvangspregede omorganiseringsplaner, verdslige prosjekter, sekulære tenkemåter og obligatoriske programmer» (88).

Opplevelsen av «en kjærlighet som gir seg selv som drikke»

I de to siste kapitlene fremhever pave Frans to aspekter som andakt til Jesu hjerte bør forene for å «gi oss næring og bringe oss nærmere evangeliet»: personlig åndelig erfaring og misjonsengasjement i fellesskap.

I det fjerde kapitlet, «En kjærlighet som gir seg selv som drikke», går han tilbake til Skriften, og med de første kristne gjenkjenner han Kristus og hans gjennomborede side i «ham som som de har gjennomboret», en profeti fra Sakarjas bok der Gud omtaler seg selv som en åpen kilde for menneskene, for å slukke deres tørst etter Guds kjærlighet og «rense dem fra synd og urenhet» (95).

UROLIG HJERTE: Den hellige Augustin er kjent for å skrive at «vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg». Maleri: Philippe de Champaigne, ca. 1650

Flere kirkefedre har snakket om «Jesu sårede side som kilden til Den Hellige Ånds vann» – særlig Den hellige Augustin, som «åpnet veien for andakt til Det hellige hjerte som stedet for vårt personlige møte med Herren» (103).

«For Augustin er Kristi sårede side ikke bare nådens og sakramentenes kilde, men også symbolet på vår intime forening med Kristus, stedet for et kjærlighetsmøte.»

Etter hvert begynte denne sårede siden «å bli assosiert med hans hjerte» (109), minner paven om, og han lister opp flere hellige kvinner som «har fortalt om sine erfaringer av møter med Kristus, snakket om å hvile i Herrens hjerte som kilden til liv og indre fred» (110).

Blant de moderne tilhengerne nevner encyklikaen først Den hellige Frans av Sales, som presenterer sitt åndelige forslag med «et enkelt hjerte gjennomboret av to piler» (118).

Den hellige Margareta Maria Alacoques åpenbaringer

Under påvirkning av denne spiritualiteten fortalte Den hellige Margareta Maria Alacoque om Jesu åpenbaringer i Paray-le-Monial, mellom slutten av desember 1673 og juni 1675. Kjernen i budskapet som formidles til oss, kan oppsummeres i ordene som Den hellige Margareta hørte: «Dette er hjertet som har elsket menneskene så høyt at det ikke har spart på noe, selv ikke å tømme og fortære seg selv for å vise dem sin kjærlighet» (121).

ÅPENBARING: Maleri av Jesus som viser seg for Den hellige Margareta Maria Alacoque med sitt hellige hjerte. Foto: Wikimedia Commons, Alacoque (CC BY-SA 4.0)

Andakt til Kristi hjerte sender oss til brødrene

Det femte og siste kapitlet i encyklikaen, «Kjærlighet for kjærlighet», utdyper den fellesskapsmessige, sosiale og misjonerende dimensjonen ved enhver autentisk andakt til Kristi hjerte, som, samtidig som den «fører oss til Faderen», også «sender oss til våre brødre og søstre» (163). Kjærligheten til våre brødre og søstre er faktisk den største gesten vi kan gi ham «for å gjengjelde kjærlighet for kjærlighet» (166).

«Samtidig som Kristi hjerte fører oss til Faderen, sender det oss til våre brødre og søstre.»

Med et tilbakeblikk på spiritualitetens historie minner paven om at Den hellige Charles de Foucaulds misjonsengasjement gjorde ham til en «universell bror»: «Han lot seg forme av Kristi hjerte og søkte å beskytte hele den lidende menneskeheten i sitt broderlige hjerte» (179).

Pave Frans snakker deretter om «soning», slik Den hellige Johannes Paul II beskriver det: «Ved å overgi oss selv sammen til Kristi hjerte, 'kan vi på ruinene som hat og vold har samlet opp, bygge den høyt etterlengtede kjærlighetens sivilisasjon, Kristi hjertes rike'» (182).

Misjonen å få verden til å forelske seg

Encyklikaen minner nok en gang, med Den hellige Johannes Paul II, om at «overgivelse til Kristi hjerte må 'sees i sammenheng med Kirkens misjonsvirksomhet, siden den svarer på Jesu hjertes ønske om å spre sitt fulle engasjement for Guds rike over hele verden gjennom medlemmene av hans legeme'. Som et resultat vil 'kjærligheten gjennom de kristnes vitnesbyrd bli utøst i menneskenes hjerter for å bygge opp Kristi legeme, som er Kirken, og for å bygge et samfunn preget av rettferdighet, fred og brorskap'» (206).

«Overgivelse til Kristi hjerte må 'sees i sammenheng med Kirkens misjonsvirksomhet, siden den svarer på Jesu hjertes ønske om å spre sitt fulle engasjement for Guds rike over hele verden gjennom medlemmene av hans legeme'.»

For å unngå den store faren som Den hellige Paul VI understreket, nemlig at «vi, midt i alt vi sier og gjør, ikke klarer å skape et gledesfylt møte med Kristi kjærlighet som omfavner oss og frelser oss» (208), trenger vi «misjonærer som selv er forelsket, og som, betatt av Kristus, føler seg bundet til å dele denne kjærligheten som har forandret deres liv» (209).

Pave Frans' bønn

Teksten avsluttes med en bønn fra pave Frans:

«Jeg ber vår Herre Jesus Kristus om at det fra hans hellige hjerte må fortsette å strømme levende vann som kan lege sårene vi har forårsaket, styrke vår evne til å elske og tjene andre, og inspirere oss til å vandre sammen mot en rettferdig, solidarisk og broderlig verden. Frem til den dagen da vi sammen kan glede oss over å feire himmelrikets festmåltid i nærvær av den oppstandne Herren, som harmoniserer alle våre forskjeller i lyset som uopphørlig stråler fra hans åpne hjerte. Velsignet være han i evighet» (220).