Vil se mer fokus på evangelisering og katekese i Norden
Bilde
Tekst:
Øyvind Evenstad
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Publisert 20. november 2024
|
Oppdatert 27. november 2024
Bilde
REPRESENTERER NORDEN:Sr. Anna Mirijam Kaschner (generalsekretær), biskop David Tencer (rådsmedlem), biskop Erik Varden (president) og biskop Raimo Goyarrola (visepresident). Foto: Den nordiske bispekonferanse
– Synodalitet er ikke et mål i seg selv. Snarere tjener det misjonen, står det i synodens sluttdokument fra oktober 2024. Den nordiske bispekonferanses president, biskop Erik Varden, og generalsekretær, sr. Anna Mirijam Kaschner, er tydelige på hvilke områder de vil se mer fokus på i tiden fremover: evangelisering og katekese.
Tekst: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad
I oktober 2024 kunngjorde pave Frans, mot slutten av synoden om synodalitet, at han ikke kom til å skrive en egen postsynodal apostolisk formaning. I stedet ga han synodens sluttdokument som veiledning til alle verdens lokalkirker og deres bispekonferanser. Paven sa: «I dokumentet er det allerede svært konkrete henvisninger som kan veilede kirkene i deres sendelse, på forskjellige kontinenter, i forskjellige sammenhenger.»
Siden september 2024 er Den nordiske bispekonferanse styrt av et permanent råd bestående av biskop Erik Varden (president), biskop Raimo Goyarrola (visepresident) og biskop David Tencer (rådsmedlem). Sr. Anna Mirijam Kaschner, som har vært generalsekretær for bispekonferansen siden 2009, blir værende i sin stilling. Hva ser de på som det viktigste for Kirken i Norden, etter synoden?
Synodens sluttdokument bekrefter at «synodalitet er en konstituerende dimensjon av Kirken» (nr. 28), men slår fast: «Synodalitet er ikke et mål i seg selv. Snarere tjener det misjonen som Kristus har betrodd Kirken i Ånden. Å evangelisere er ‘Kirkens egentlige oppgave’. Det er ‘Kirkens største nåde og egentlige kall, dens kjennemerke’ (EN 14)» (nr. 32).
Avsnittet siterer den hellige pave Paul VIs apostoliske formaning Evangelii nuntiandi, om forkynnelsen, som ble utgitt i 1975 etter Bispesynodens tredje ordinære generalforsamling.
Erik Varden OCSO, biskop-prelat i Trondheim stift, har gjort det tydelig at evangelisering er noe han vil fokusere på. Da han overtok som president for Den nordiske bispekonferanse i september 2024, sa han: «Konferansens oppgave er viktig for å fremme vår evangeliseringsinnsats gjennom dype samtaler og tillitsfullt vennskap.»
Bilde
SNAKKET OM EVANGELISERING:Biskop Varden holdt foredrag og deltok i panelsamtale på den første Misjon 2030-samlingen i Trondheim, 13. april 2024. Foto: Øyvind J.V. Evenstad
Biskopen har også tatt initiativ til Misjon 2030, et evangeliseringsprosjekt i samarbeid mellom Trondheim stift og EWTN Norge. Neste årlige samling blir 26. april 2025, der den amerikanske teologen George Weigel (som skrev biografien om den hellige pave Johannes Paul II) kommer til Trondheim for å snakke om nyevangelisering.
– Hvorfor er evangelisering så viktig for Kirken i dag?
Bilde
– Evangelisering er rett og slett en kristenplikt, spesielt i denne tiden. Det er den viktigste oppgaven for Kirken utad, men den forutsetter omvendelse innad. Der må vi investere både tid og krefter og ikke minst håp. Skal jeg evangelisere virksomt, forutsettes troverdighet, at jeg selv forsøker å leve ut det jeg ønsker å formidle til andre.
Synodens sluttdokument understreker at synodalitet og misjon er nært knyttet til hverandre: «Misjon belyser synodalitet og synodalitet ansporer til misjon» (nr. 32).
– Hvordan vil du forklare forholdet mellom synodalitet og misjon?
– Her har vi å gjøre med en ganske abstrakt terminologi, som forklares best ved at vi blir veldig konkrete. Vi må huske at misjon betyr «utsendelse» og at synodalitet betyr «veifellesskap». Disse forutsetter hverandre i den forstand at vi utsendes som vitner og forkynnere, ikke individuelt og adskilt fra hverandre, men felles. Det var ikke for ingenting at Herren sendte de 72 disiplene ut to og to (jf. Luk 10,1).
– Dette kan vi si er ureksemplet på synodal misjon. Vi utsendes som et kirkelig fellesskap og kalles til å nå et felles mål, som er Guds rike.
Hvordan evangelisere?
I sluttdokumentet står det at: «Hver døpte person, mann eller kvinne, svarer på misjonsbehovene i den sammenhengen de lever og arbeider i, ut fra sine forutsetninger og evner.»
Det understrekes at alle kan gjøre dette «i henhold til sin ulike rolle – i familien og andre livssituasjoner, på arbeidsplassen og i sitt yrke, sivilt, politisk, sosialt eller økologisk engasjert, i utviklingen av en kultur inspirert av evangeliet» (nr. 58).
– Har du noen eksempler på hvordan evangelisering kan foregå i hverdagen?
– Man kan gjøre det for eksempel ved å be bordbønn før man spiser knekkebrød i kantina, eller ved at man, hvis det er naturlig, bærer et kors om halsen. Man trenger ikke å gå og dingle med det foran nesen på folk, det er nok at det er der.
«Det er måten vi forholder oss til personer og omstendigheter på, som vitner om at vi faktisk er kristne.»
Biskopen påpeker at evangelisering først og fremst betyr at man forsøker å etterleve evangeliet, og at man kan være et evangeliserende nærvær i hverdagen ved å ta på seg Jesu Kristi sinnelag.
– Det er måten vi forholder oss til personer og omstendigheter på, som vitner om at vi faktisk er kristne. At vi ikke baksnakker vår neste, at vi er bærere av Kristi fred, at vi ikke lar solen gå ned over vår vrede. Det dreier seg ikke om å gå rundt og utbasunere en masse katekismesitater, selv om det kan være på sin plass i samtaler eller utvekslinger hvor folk ber oss om å forklare det vi tror på, sier han.
– Hva med å stå på gaten og forkynne?
– Det er allerede de som gjør det. Der må man være veldig sensibel i forhold til omstendighetene. Det er del av den stadige dialektikken i evangeliet: Vi kalles til å vitne om evangeliet, men også til ikke å gå rundt og fremsi bønner på gatehjørnene (jf. Matt 6,5).
Pave Frans om gatepredikanter
«Noen deltar i Kirkens liv som medlemmer av tjenestegrupper og ulike misjonsinitiativer i sine egne bispedømmer og andre steder. Hvor vakkert er det ikke å se at unge mennesker er ‘gatepredikanter’ (callejeros de la fe), som med glede bringer Jesus til alle gater, torg og verdenshjørner!»
– Vi må prøve vår intensjon veldig grundig. Hvis det inngår i min intensjon et ønske om å bli sett og hørt for den jeg er, om å bli beundret for mitt mot og min frimodighet, da skal jeg tenke meg om både tre og fire ganger før jeg begynner.
Økumenisk samarbeid
Sluttdokumentet foreslår at «en økumenisk synode om evangelisering» med ikke-katolske kirkesamfunn kunne være berikende (nr. 138).
– På hvilken måte kan evangelisering være et økumenisk samarbeid, både generelt og spesielt i Norge?
– Det tror jeg det i ganske stor grad allerede er. For å ta et konkret eksempel: Jeg tenker på vårt hjertelige samarbeid i Trondheim med Frelsesarmeen som ligger to hus unna, samtalene jeg har hatt med hun som er leder der og felles initiativer som er utgått av det.
– Jeg tror en økumenisk evangelisering er mest effektiv når den konfigureres lokalt, ut fra en gjensidig tillit som må bygges opp over tid og en bevissthet om at vi virkelig tjener samme sak med samme mål. Hvis det skal være et reelt økumenisk samarbeid, forutsetter det samstemthet i sakene man samarbeider om.
Bilde
ØKUMENIKK:Biskop Erik Varden og biskop Olav Fykse Tveit (preses i Den norske kirke) under felles økumenisk vesper i Nidarosdomen, 29. juli 2021. Foto: Jan Erik Kofoed
Digitale ressurser: Tilskudd, ikke erstatning
Sluttdokumentet sier: «Digital kultur utgjør en avgjørende dimensjon av Kirkens vitnesbyrd i samtiden og et fremvoksende misjonsfelt. Dette krever at det kristne budskapet er til stede på nettet på en troverdig måte som ikke forvrenger innholdet ideologisk» (nr. 149).
– Kan du anbefale noen gode ressurser som finnes på nettet?
– Det finnes et vell av ressurser der, og mange er av veldig høy kvalitet. Jeg tenker på et initiativ som Word on Fire, som har stor spennvidde. Jeg tenker på Exodus 90, som er et utmerket tiltak og et godt eksempel på hvordan internett kan være en nærende impuls.
Hva er Exodus 90?
Exodus 90 er et 90-dagers åndelig «treningsprogram» designet for katolske menn (men også åpent for andre) som ønsker å utdype troen sin, få disiplin i hverdagen og bygge fellesskap med andre troende. Programmet kombinerer bønn, askese og fellesskap som en vei til åndelig fornyelse og frihet fra distraksjoner og avhengighet.
Bilde
Programmet ble først utformet for bruk i sammenheng med fastetiden før påske, og inneholdt en gjennomlesning av Andre Mosebok (derav Exodus i navnet). Senere har det kommet til flere versjoner, som Exodus Advent, der man leser fra profeten Jesajas bok i adventstiden. Det er lettest å bruke en app på smarttelefonen (Exodus 90) for å komme i gang.
Biskopen nevner også Covenant Eyes, som hjelper folk med å unngå pornografi, og The Pillar, som er en katolsk nyhetsplattform. Han påpeker at internett har et stort potensial ved å være så umiddelbart og verdensomspennende, men at han har til gode å møte et eneste menneske som er blitt omvendt på nettet.
– Vi må vokte oss for å tenke at nettet kan være en erstatning for et møte ansikt til ansikt med Kirken og det personlige fellesskap. Men internett kan også bidra til å skape uventede fellesskap. Jeg ser det på min egen nettside, og blir stadig forundret over hvor den plukkes opp. Så jeg tror det er viktig å bruke denne dimensjonen kreativt og forsvarlig, men som et tilskudd. Det kan være et næringstilskudd, sier han.
Da biskop Varden kom til Norge under koronapandemien i 2020, startet han nettsiden Coram Fratribus (coramfratribus.com) for å nå ut til mennesker som det var umulig å treffe fysisk. Han påpeker at prosjektet likevel var lokalt forbundet, fordi det utgikk fra et spørsmål om hvordan han kunne gjøre noe for dem han hadde ansvar for.
– Det dreier seg rett og slett om å se seg rundt i den krets som er en selv betrodd, enten det er ens familie eller arbeidsplass eller fotballag eller kirkesamfunn, og spørre: Hva kan jeg gjøre her, i den sammenhengen som er min, for å være med på å bygge noe opp? Det må alltid utgå fra det konkrete. Da kan gledelige tiltak oppstå, sier han.
Sr. Anna Mirijam Kaschner CPS er generalsekretær for Den nordiske bispekonferanse. Hun deltok på synoden i 2023 og 2024 sammen med biskop Czeslaw Kozon i Danmark, tidligere president for bispekonferansen.
I et intervju med Catholic News Agency i oktober 2024 sa sr. Anna Mirijam at «vi trenger mer katekese» (trosopplæring), og at katekese var «et tilbakevendende tema i spørreundersøkelsene» under den synodale prosessen. Hun er glad for at synoden la vekt på dette, og på formasjon eller utdannelse i forbindelse med sakramentene for kristen innvielse: dåpen, konfirmasjonen og eukaristien.
– Er katekese noe som Kirken trenger mer av i dag? Hvorfor?
– Ja, jeg tror definitivt at Kirken trenger mer katekese. Det er selvfølgelig andre temaer som er like viktige, som misjon og evangelisering, bønn og så videre. Men katekesen er grunnlaget for at vi som katolikker overhodet er i stand til å misjonere og evangelisere. Hvis vi ikke selv vet hva vi tror på og hvorfor, så kan vi ikke utdanne andre mennesker og heller ikke svare på deres spørsmål.
«Hvis vi ikke selv vet hva vi tror på og hvorfor, så kan vi ikke utdanne andre mennesker og heller ikke svare på deres spørsmål.»
Sr. Anna Mirijam sier at god katekese er en forutsetning for apologetikk (trosforsvar), i tråd med Peters første brev: «Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier» (1 Pet 3,15).
Hun viser til at mange katolikker i Norden har hatt katekese som barn, under forberedelsene til førstekommunion og konfirmasjon, men så er det ofte slutt.
– Som katolikker lever vi i en dobbelt minoritetssituasjon her i Norden. Vi er en minoritet som katolikker i et samfunn som er preget av folkekirken og hvor islam får stadig mer fotfeste, og samtidig lever vi i svært sekulariserte samfunn. I denne dobbelte minoritetssituasjonen er det absolutt avgjørende at katolikker kan svare på spørsmål om sin tro. Katekese er veien dit, sier hun.
Bilde
PÅ NORGESBESØK:I april 2024 var sr. Anna Mirijam i Norge for å holde foredrag under vårmøtet til Pastoralrådet i OKB. Foto: Dominik Brunon Wojtyczka
Hele femte del av synodens sluttdokument handler om å «forme et folk for misjonerende disippelskap». Det er altså en nær forbindelse mellom formasjon, eller utdannelse, og misjon.
Det står blant annet at «Guds hellige folk trenger skikkelig formasjon, slik at de kan vitne om gleden ved evangeliet og vokse i synodalitetens praksis». Og videre: «Formasjon i synodalitet og Kirkens synodale stil vil gjøre folk oppmerksomme på at de gavene de har mottatt i dåpen, bør brukes til alles beste. De kan ikke skjules eller forbli ubrukt» (nr. 141).
– Hvordan vil du forklare forholdet mellom synodalitet og formasjon?
– Jeg ser også i så måte formasjon helt klart som grunnlaget for synodalitet. Synodalitet kan jo ikke bygges på bar bakke. Synodalitet er ikke «demokrati på katolsk» og dermed noe som alle kan forholde seg til, men har først og fremst med omvendelse å gjøre. Men når jeg ikke vet hva jeg skal vende om til og hva det vil si å omvende seg, så er synodaliteten bygget på sand.
«Synodalitet er ikke «demokrati på katolsk» og dermed noe som alle kan forholde seg til, men har først og fremst med omvendelse å gjøre.»
Sr. Anna Mirijam påpeker at katekese og formasjon ikke bare foregår i form av vanlig undervisning, men også gjennom liturgien.
– En verdig og godt feiret liturgi har evnen til å forme oss som Kristi disipler. I liturgien lærer vi å lytte til Herrens ord, til Kirkens lære. Vi lærer forskjellige uttrykksformer for vårt forhold til Gud: Vi står foran ham, vi sitter og lytter til ham, vi kneler og tilber ham. Særlig eukaristi-feiringen er en katekese i seg selv, sier hun.
Pave Frans om verdig messefeiring
«Dette er messen: Å gå inn i Jesu lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Når vi går til messe, er det som om vi går til selve Golgata... Men vil vi tillate oss selv å prate, å ta bilder, å sette opp et lite show? Nei! Fordi det er Jesus! Vi stopper opp i stillhet, i sorg og også i glede over å være frelst. Når vi går inn i kirken for å feire messe, la oss tenke på dette: Jeg går til Golgata, der Jesus ga sitt liv for meg.»
Sluttdokumentet sier: «Formasjonen av misjonerende disipler begynner med og er forankret i den kristne innvielsen... Noen ganger, dessverre, når innvielsesreisen er over, svekkes båndet til fellesskapet og formasjonen blir forsømt.» Pave Frans har nylig sagt at man ikke må la konfirmasjonen bli et «avskjedssakrament».
– Hva kan gjøres for å unngå at katekesen stopper etter konfirmasjonen?
– Noe av det viktigste vi må være oppmerksomme på, er at vi har dåpens sakrament som kilden til vår verdighet som kristne. Vi må hjelpe de unge med å oppdage sine karismer og de gaver de har fått av Gud til gavn for Kirken. Dette betyr at konfirmantene ikke bare er katekesens objekter, men også dens subjekter, det vil si at de er misjonærer i sine omgivelser. De har fått en oppgave av Gud, og Kirken må støtte dem i den.
Pave Frans om konfirmasjonen
«Problemet er hvordan man skal sikre at konfirmasjonens sakrament ikke i praksis blir redusert til «de siste riter», det vil si et sakrament for «avskjed» fra Kirken. Det sies at det er avskjedssakramentet, for når unge mennesker først har mottatt det, går de bort og kommer så tilbake for å gifte seg. Det er det folk sier... men vi må sørge for at det snarere er et sakrament for begynnelsen på aktiv deltagelse i Kirkens liv.»
Sr. Anna Mirijam understreker at man også bør prøve å gjenopplive botens sakrament – ikke som en byrde eller plikt, men som et redskap for å møte Guds kjærlighet. Til dette trenger Kirken vitner, sier hun, det vil si mennesker som har erfart Guds kjærlighet og barmhjertighet i dette sakramentet og som gjerne snakker om det.
EUKARISTI-FEIRING:Pave Frans feirer messe i Santa Marta-kapellet i Vatikanet, 23. september 2019. Foto: NTB / Vatican Media
Messen er formativ
Sluttdokumentet fortsetter: «Å bli Herrens misjonerende disipler er imidlertid ikke noe man oppnår en gang for alle. Det krever kontinuerlig omvendelse... Derfor er det viktig å gjenoppdage hvordan søndagens eukaristi er formativ for kristne» (nr. 142).
– Hvordan kan messen bli en anledning til formasjon?
– Messen kan bli en anledning til formasjon først og fremst når den feires verdig og «etter boka», så å si. I noen land er det for eksempel vanlig at presten formulerer egne bønner eller bruker andre formuleringer enn de som står i messeboken. Begrunnelsene er forskjellige, for eksempel at «folk ikke forstår de gamle uttrykkene», men der må jeg si at det jo er prestens oppgave å forklare dem.
«Begrunnelsene er forskjellige, for eksempel at «folk ikke forstår de gamle uttrykkene», men der må jeg si at det jo er prestens oppgave å forklare dem.»
En annen begrunnelse til å endre på ting, sier sr. Anna Mirijam, kan være at språket i messen er for høytidelig og ikke ligner det språket folk bruker i hverdagen. Til dette sier hun at liturgien er hellig og foregår i et hellig rom, og derfor har bruk for et annet språk.
– Folk skal delta i messen og ikke bare være tilskuere. Derfor finnes det forskjellige tjenester som folk tar seg av, for eksempel lesninger, forbønner, ministrering og så videre. Men ut over det må alle som deltar, være en aktiv del av feiringen. Menigheten er Guds hellige folk og bærer liturgien med seg, sier hun.
Hver katolikk er en kateket
Sluttdokumentet sier at katekesen bør «vies spesiell oppmerksomhet, slik at den, i tillegg til å være en del av innvielsesreisen, kontinuerlig trekker mennesker utover i misjon. Misjonerende disippelfellesskap vil vite hvordan de skal gjennomføre katekesen i barmhjertighetens tegn, bringe den nærmere den enkeltes levde erfaring og ut til de eksistensielle periferiene» (nr. 145).
– Hvordan kan katekesen bringes «nærmere den enkeltes levde erfaring og ut til de eksistensielle periferiene», som synoden sier?
– Katekesen bør ikke være begrenset til innvielsen, det vil si forberedelsen til dåpens, fermingens og eukaristiens sakramenter. Katekese bør ikke skje bare innenfor Kirken, men også utenfor. Når en katolikk går på arbeidsplassen sin, for eksempel som sykepleier, lege, advokat, lærer og så videre, så er han eller hun en kateket som bringer troens budskap videre til mennesker rundt seg.
– Det kan være at katolikken må forklare troen med andre ord enn dem som står i katekismen, slik at de svarer til livssituasjonen til den personen han eller hun snakker med. På den måten kan han eller hun nå mennesker i periferiene. Men samtidig må denne katolikken kjenne sin tro godt, for å unngå å fortelle noe som er feil og ikke i overensstemmelse med katolsk tro eller lære.
Bilde
KATEKETSEMINAR:Kateketer fra hele Norge var til stede på ett av flere seminarer som Kateketisk senter har arrangert de siste årene, 26. august 2023. Foto: Flor Santamaría-Kovacs
Sluttdokumentet viser også til nye tjenesteformer som er innstiftet av pave Frans, deriblant «katekettjenesten (jf. det apostoliske brevet utstedt motu proprio Antiquum Ministerium, 10. mai 2021)» (nr. 75).
Det fortsetter: «I mange kirker er kateketene den grunnleggende ressursen for veiledning og opplæring; i andre må kateketenes tjeneste verdsettes og støttes bedre av fellesskapet, slik at man kommer bort fra en delegeringslogikk som strider mot synodaliteten» (nr. 145).
– Hva går katekettjenesten ut på, og hva menes med «en delegeringslogikk som strider mot synodaliteten»?
– I menighetene våre blir «katekese» ofte delegert til «kateketer» eller til presten. Men man glemmer ofte at vi alle skal være kateketer, selv om noen har blitt betrodd denne oppgaven offisielt. Noen troende har fått en særlig evne til å kunne forklare troen og formidle den videre. Når de blir betrodd katekettjenesten av biskopen eller presten, betyr det ikke at de alene står for katekesen.
