Noen katolikker har uttrykt bekymring for om seminarene forbereder fremtidige prester godt nok til sin tjeneste, i forhold til legfolk og spesielt kvinner. Presteutdannelsen var blant temaene som ble diskutert under den nylig avsluttede synoden om synodalitet (2.–27. oktober 2024). En av de ti studiegruppene som ble opprettet av pave Frans og skal arbeide frem til sommeren 2025, har revisjon av retningslinjer for presteutdannelsen som sitt oppdrag.
Trenger presteutdannelsen revisjon?
I april 2024 meldte de amerikanske jesuittenes magasin America at «katolikker fra kirkebenkene til paven er bekymret for unge prester». Magasinet viste til kommentarer fra pave Frans om klerikalisme blant unge prester og seminarister, og synodens synteserapport fra oktober 2023 som advarte mot «formalisme og ideologi som fører til autoritære holdninger».
Hva er klerikalisme?
Synodens sluttdokument fra oktober 2024 definerer klerikalisme som «bruk av makt til egen fordel og forvrengning av Kirkens autoritet som står i tjeneste for Guds folk. Dette kommer først og fremst til uttrykk i former for misbruk, det være seg seksuelt eller økonomisk, samvittighetsmisbruk og maktmisbruk begått av Kirkens tjenere» (nr. 74; se også nr. 98).
Les mer
- Synodens sluttdokument (engelsk)
I magasinets podkast, Inside the Vatican, blir en «autoritær» prest kontrastert med en «synodal» prest som lytter til andre når han skal treffe beslutninger. Synoden om synodalitet sa at seminarister bør ha sterk tilknytning til den lokale menigheten og den virkelige verden utenfor seminaret, ikke minst de fattige og andre mennesker i utkanten av samfunnet. Å lære å samarbeide med legfolk og spesielt kvinner ble også fremhevet som viktig.
En annen bekymring som tas opp i podkasten, er at enkelte seminarister mangler grunnleggende livserfaring og sosiale ferdigheter. Det nevnes imidlertid at det «propedeutiske» året, et forberedelsesår som ble innført i presteutdannelsen i 2016, har ført til en bedring på dette området. Seminaristene har gruppetimer med terapi og snakker med veiledere om hva de trenger å jobbe med på det menneskelige planet.
Les mer
- America: Why Pope Francis is worried about seminaries and young priests with ‘authoritarian attitudes’
- Katolsk.no: Synteserapport og personlige opplevelser av synoden
Rektor ved Det engelske kollegiet: – Bra å være klerikal
P. Stephen Wang er rektor ved Det engelske kollegiet (Venerable English College) i Roma, hvor både de engelske og de norske seminaristene drar for å studere. Han er også vert for kursserien Sycamore («Morbærtreet») om den katolske tro, som er blitt oversatt til norsk.
Les mer
- Hvorfor studerer norske seminarister ved Det engelske kollegiet i Roma?
- Sycamore: En kursserie i katolsk tro
– Pave Frans har vært kritisk til klerikalisme, men det er ikke klart for alle hva det betyr. Hvordan vil du definere det?
– Jeg tror det er bra å være klerikal, i positiv forstand: å ha en sterk og tydelig presteidentitet. Du må vite hvem du er som prest. Du er prest, ikke legmann, og du må elske andre på en faderlig måte. Jeg tror klerikalisme er når du blir isolert fra andre mennesker, og du trekker deg inn i en presteklikk som ikke er åpen for verden rundt deg.
P. Stephen påpeker at klerikalisme i negativ forstand er usunt for presten som person, men at det også gjør prestetjenesten mindre effektiv når presten ikke er åpen for andre mennesker. Det er viktig å hjelpe prestestudentene til å ha virkelig åpne hjerter, sier han.
– Pave Johannes Paul II og pave Frans har fokusert på uttrykket «pastoral nestekjærlighet». Hvis du over tid kan hjelpe menn til å ha et hjerte som ser utover, som elsker andre, som er trygg på sin presteidentitet, men som ønsker å møte mennesker i deres virkelighet og som alltid ønsker å gå det ekstra skrittet for å engasjere seg i livene deres, så er det en motgift mot klerikalisme.
Rektoren sier også at han ikke ser så mange tegn til «autoritære holdninger» hos seminaristene ved Det engelske kollegiet, men at det kanskje er et problem noen steder i Kirken.
Et målrettet fellesskap med utadrettet fokus
P. Timothy Radcliffe OP, som skal bli kreert til kardinal av pave Frans i et konsistorium 8. desember 2024, har sagt at noen prester forståelig nok føler at identiteten deres blir undergravd av kritikken mot klerikalisme. Han sier at det er nødvendig å formulere en positiv presteidentitet, slik at prestekallet blir verdsatt.
P. Stephen Wang svarer på om det er vanskelig å bygge en sterk presteidentitet, samtidig som seminaristene forventes å gå ut i lokalsamfunnet og bidra i menighetene:
– Jeg tror man trenger begge deler, og jeg tror det er mulig å ha begge deler. Jeg tror på styrken ved seminarene, der man har et målrettet fellesskap som lever, ber og tilber sammen. Samtidig er det viktig å ha et utadrettet fokus, og det tror jeg de fleste seminarer har nå.
P. Stephen forklarer at seminaristene ved Det engelske kollegiet er på en såkalt pastoral utplassering hver uke, og hver sommer tilbringer de fire-fem uker i ulike menigheter. Det er også offentlige messer i seminaret, slik at hvem som helst kan komme for å tilbe sammen med seminaristene.
– Jeg tror ikke man kan opprettholde en klostermodell som er helt isolert, men jeg tror ikke det finnes så mange av dem lenger. Man trenger en balanse, og det er mulig å få til, sier han.
Det propedeutiske året er ikke nytt
Den siste store reformen av presteutdannelsen kom i 2016, da pave Frans oppfordret til å innføre et «propedeutisk» eller forberedende år. Det skulle gjennomføres før tiden i seminaret og forberede prestestudentene på dette, ikke minst ved å hjelpe dem å modnes som mennesker.
Pave Frans om en forberedelsesperiode
«Erfaringen fra de siste tiårene har vist at det er nødvendig å sette av en innledende periode til forberedelser, med henblikk på den presteutdannelsen som kommer etterpå eller, alternativt, beslutningen om å gå en annen vei i livet. Vanligvis skal denne perioden ikke være mindre enn ett år eller mer enn to år.»
– Kongregasjonen for kleresiet, Ratio Fundamentalis Institutionis Sacerdotalis (8. desember 2016), nr. 59
– Hvordan reagerte Det engelske kollegiet på pave Frans’ oppfordring om å innføre et propedeutisk år i 2016?
– Det propedeutiske året ble innført i England for minst 20 år siden, så det er ikke noe nytt. Det er bare det at pave Frans har lagt større vekt på det og gjort det mer obligatorisk. Vi har hatt et helt seminar viet til det propedeutiske året i Spania, i byen Valladolid, i minst 20 år.
Ved Det engelske kollegiet har man altså ikke sett en så stor endring siden 2016 som man kanskje har andre steder. I USA ble det propedeutiske året obligatorisk først i 2022. P. Stephen understreker at det er en god ting for seminaristene.
– Det hjelper mennene til å vokse i tro og modenhet og vennskap, og det hjelper dem til å finne seg til rette i seminaret. Jeg tror de kommer hit med en klarere visjon om hva seminaroppholdet vil gi dem. Det gir dem et godt grunnlag, sier han.
Pave Johannes Paul II om en forberedelsesperiode
«I denne sammenheng ber jeg sammen med synodefedrene om at det må være en tilstrekkelig forberedelsesperiode før seminarutdannelsen: Det er en god ting at det er en periode med menneskelig, kristen, intellektuell og åndelig forberedelse for kandidatene til det større seminaret.»
– Pave Johannes Paul II, Pastores Dabo Vobis (15. mars 1992), nr. 62
Diakon Mathias: Den første med propedeutisk år
Mathias Bruno Ledum, som ble diakonviet 29. juni 2024 og skal prestevies 28. juni 2025, sier at han er takknemlig for det propedeutiske året i Valladolid. Det gjorde at han, i likhet med andre seminarister, ble bedre utrustet til livet som ventet ham i Roma.
I et reisebrev fra 2018 beskriver Mathias de 60 første dagene i Valladolid som «60 dager med glede, lærdom, utfordringer og mye nåde». Han skisserer grunnmuren i prestenes utdannelse som bygget på fire søyler: menneskelig, åndelig, intellektuell og pastoral formasjon.
Om Kristus kaller deg til prestetjeneste, så kaller han ikke bare deler av deg, men hele deg. Ikke bare de gode sidene, men også de sidene ved deg sjøl som du ikke er så fornøyd med. På det menneskelige plan skal man vokse i selvkunnskap og selvtillit mot en modenhet som krever forståelse og håndtering av sine egne og andres følelser.
I brevet forklarer han også at det propedeutiske året ble obligatorisk etter 2016, og beskriver seg selv som «prøvekaninen» for Oslo katolske bispedømme. Mathias var nemlig den første norske prestestudenten som gjennomførte et slikt år i Valladolid.
Videre forteller han om seminaristenes praksis i lokalsamfunnet, som begynte nesten umiddelbart: «Hver uke har vi praksis ute i felten, og vi er fordelt på tre forskjellige steder. Noen tjenestegjør på et suppekjøkken, andre på et sykehjem og jeg er i gruppen som er utplassert som engelsklærere på en barneskole (og dét er stor stas!).»
Les mer
Tidligere seminarist: Ikke bekymret for klerikalisme
Joachim Teigen, som trådte ut av seminaret i 2021 og giftet seg, tilhørte det siste kullet med prestestudenter i Norge som ikke
gjennomførte det propedeutiske året i Valladolid. Han hadde imidlertid et forberedende praksisår i St. Hallvard menighet i Oslo før han trådte inn i seminaret i 2017.
– Opplevde du en motsetning mellom utadgående praksis, og behovet for å bygge en sterk presteidentitet i seminaret?
– Jeg opplevde ikke en motsetning. Slik formasjonen var lagt opp var det helt tydelig at man i seminaret levde et litt annerledes liv enn man kom til å leve som prest, nettopp for å kunne utvikle de åndelige og menneskelige verktøyene man kom til å trenge i prestetjenesten. Så det «innesluttede» seminarlivet har en utadgående hensikt!
– Men jeg opplevde en spenning i den forstand at det alltid var litt vemodig å vende tilbake til seminaret på høsten etter fantastiske praksisperioder. Det var jo ute i menighetene vi skulle være en dag, så det var naturlig å oppleve dette som mer meningsfylt enn det noe internatpregede seminarlivet.
Joachim beskriver dette som «en sunn spenning». Det er ingen som er kalt til å være seminarist for alltid, påpeker han, selv om man nødvendigvis må gå gjennom seminaret for å bli prest.
Les mer
- Slik er livet som norsk prestestudent i Roma
- St. Eystein presteseminar: Joachim og Trym har blitt lektorer!
– Synes du det er riktig å bekymre seg for en fremvekst av klerikalisme?
– Det kan litt for ofte virke som om folk uffer seg over klerikalisme uten at noen egentlig vet hva det dreier seg om. Noen ser ut til å misforstå begrepet helt og tenker at det er ensbetydende med ting som å kalle presten for «pater», at geistlige går med prestekjole eller presteskjorte, at visse liturgiske roller er forbeholdt eller fortrinnsvis skal utføres av geistlige, at prester henger med andre prester på fritiden eller at presten har en overordnet myndighet i beslutninger som angår menighetens liv.
Det kan litt for ofte virke som om folk uffer seg over klerikalisme uten at noen egentlig vet hva det dreier seg om.
– Ingen av disse tingene er klerikalisme. Tvert imot er de helt normale ting i Kirkens liv, og ting som enten springer ut av eller bygger opp under den prestelige identiteten. Det er faktisk ikke til å stikke under en stol at presten er viet, vigslet til noe spesielt, og at han i ordinasjonen har fått sitt innerste vesen preget av Gud til å utføre denne tjenesten for oss i menighetene.
Joachim sier at han ikke tror vi bør bekymre oss for klerikalisme hos dem som nå er på vei til å bli prester i Norge. Samtidig anerkjenner han at problemet eksisterer, og at seminarene gjør vel i å forsikre seg om at de som kommer dit er innforstått med at de forbereder seg på et liv som tjener og ikke som herre.
Virkelige eksempler på klerikalisme
Det finnes ulike typer klerikalisme eller misbruk av geistlig status. Noe av det er relativt ukjent i Vesten, mens det meldes om virkelige eksempler på det i andre deler av verden.
I Argentina blir prester iblant tilregnet en opphøyet status som Guds representanter, og dette – i tillegg til vedvarende «machismo»-holdninger om menns overlegenhet over kvinner – sies å være «en av hovedårsakene til overgrep» i Latin-Amerika. Dette er tema i en bok med tittelen Abuse in the Latin American Church: An Evolving Crisis at the Core of Catholicism (Routledge, 2024).
I Vietnam blir prester iblant sett på som «herrer», og fristes derfor til å misbruke makt og økonomiske midler. En vietnamesisk prest forteller at det handler om påvirkning fra konfusianismen, som gjør at folket behandler prestene som overlegne på samme måte som man tidligere behandlet mandariner (keiserlige embetsmenn).
Les mer
«Den mannen hadde ikke klart seg i et vanlig liv»
En utfordring som noen har pekt på, er at enkelte seminarister mangler grunnleggende livserfaring, sosiale ferdigheter og så videre når de trer inn i seminaret.
– Så du noe til disse problemene, og tenker du at det propedeutiske året kan bidra til å forbedre situasjonen?
– Jeg har nok møtt folk i formasjon hvor jeg har tenkt: «Den mannen hadde ikke klart seg i et vanlig liv med en vanlig jobb». Prestetjenesten tiltrekker seg nok av og til menn som av ulike grunner hadde hatt problemer med å fungere i et vanlig liv som legmann, og der de kanskje opplever det som en trygghet eller «siste utvei» å bli prest. I slike tilfeller tror jeg Kirken gjør vel i å tenke seg om to ganger før hun ordinerer ham til prest.
– Så finnes det jo andre, mindre alvorlige ferdighetsmangler hvor et propedeutisk år kan være med på å gi en ung mann noen nyttige pekepinner på hva han bør jobbe med om han en dag skal tjene Kirken som prest, eller om han skal bli ektemann for den saks skyld! Men hovedparten av formasjonen finner likevel sted etter propedeutisk år, så her har formasjonsstaben ved seminarene et ansvar for å følge opp seminaristene slik at eventuelt manglende livsferdigheter eller sosiale ferdigheter faktisk bedres, og å ta de nødvendige avgjørelser dersom de ikke gjør det.
Revisjon eller bedre implementering?
I synodens sluttdokument uttrykte forsamlingen sitt ønske om en revisjon av Ratio Fundamentalis Institutionis Sacerdotalis for å inkorporere synodens ønsker, blant annet når det gjelder seminaristenes kontakt med lokalsamfunn og kvinner.
Ratio Fundamentalis Institutionis Sacerdotalis (8. desember 2016) er navnet på et dokument, godkjent av pave Frans og utgitt av Kongregasjonen for kleresiet, som ga nye retningslinjer for presteutdannelsen. Det endret på retningslinjene som ble gitt i den apostoliske formaningen Pastores Dabo Vobis (25. mars 1992) av pave Johannes Paul II.
Når p. Stephen blir spurt om synodens forslag til enda en revisjon av retningslinjene, svarer han at alt er veldig bra og viktig, men at disse tingene allerede står i Ratio Fundamentalis.
– Jeg tror vi må implementere Ratio på en bedre måte for å kunne svare på noen av disse virkelig viktige spørsmålene. En del av vår respons da Ratio kom var for eksempel å inkludere mye mer pastoral erfaring og å legge vekt på kvinners tilstedeværelse i formasjonsteamet vårt. Dette er ganske vanlig i mange presteseminarer nå, sier han.
Synodens sluttdokument om Ratio Fundamentalis
Synoden: «Det bør være et betydelig innslag av kvinner ...» (nr. 148).
Ratio: «Kvinners tilstedeværelse i presteutdannelsen har sin egen formative betydning. De finnes som spesialister, i lærerstaben, i apostolatet, i familiene og i tjeneste for fellesskapet» (nr. 151).
Synoden: «... en fordypning i det daglige livet i fellesskapene [menighetene] ...» (nr. 148).
Ratio: «Fellesskapet [menigheten] danner grobunnen for et prestekall, siden seminaristen kommer ut av det, for så å bli sendt tilbake for å tjene det etter ordinasjonen. Først seminaristen, og senere presten, må ha et levende bånd til fellesskapet» (nr. 90).
Synoden: «... en opplæring som gjør det mulig å samarbeide med alle i Kirken og å praktisere kirkelig dømmekraft» (nr. 148).
Ratio: «I denne tiden vil seminaristen begynne å ... lytte og nøye vurdere situasjoner, samt samarbeide med andre ... På en særskilt måte må seminaristene forberedes på å samarbeide med de permanente diakonene og med legfolket, og verdsette deres særskilte bidrag» (nr. 119).
Synoden: «Utdannelsesløpet bør vekke kandidatenes lidenskap for misjonen til alle folkeslag (ad gentes)» (nr. 148).
Ratio: «Siden prestedisippelen kommer fra det kristne fellesskapet og skal sendes tilbake til det for å tjene det og veilede det som hyrde, er utdannelsen klart misjonær i sin karakter. Målet er å delta i det ene oppdraget som Kristus har betrodd sin kirke, nemlig evangelisering i alle dens former» (innledning).
Les mer
- Synodens sluttdokument (engelsk)
- Ratio Fundamentalis Institutionis Sacerdotalis (engelsk)
Joachim Teigen svarer slik på spørsmål om hvordan han opplevde en kvinnelig tilstedeværelse i seminaret:
– Vi hadde ingen kvinner i selve formasjonsstaben mens jeg var der. Slik jeg har forstått det, har Det engelske kollegiet fått det siden. Men det jobbet kvinner i seminaret, og vi hadde en italiensk legkvinne som «menneskelig veileder», en psykolog vi møtte fem ganger i året. Og når vi var i praksis, jobbet vi ofte sammen med andre kvinner som var ansatte i menigheten, eller som bidro frivillig.
Joachim sier at det var mange seminarister som opplevde det som berikende når kvinner bidro til formasjonen, og at det hadde manglet noe vesentlig om de bare skulle vært omgitt av menn.
– Fra seminarets og Kirkens side kan det også være nyttig med et kvinnelig perspektiv på kandidatene som er i formasjon. Det kan jo tenkes at det finnes blindsoner som en kvinne kan være med på å belyse for prestene i formasjonsstaben. Når det er sagt, er det nødvendig at de som er i formasjon er omgitt av kloke, sunne og gode prestelige forbilder. Da er det selvsagt at det ville være lite hensiktsmessig, ja attpåtil hemmende, å skulle sette i gang med kjønnskvotering i formasjonsstaber, konkluderer han.
