For mange kan årsskiftet være preget av sorg eller bitterhet med tanke på året som er gått, eller av uro og frykt for det som skal komme.
Ja, Guds historie med oss er preget av stadige begynnelser. «I begynnelsen...» hørte vi da Johannesprologen ble lest 1. juledag. Nyttårsaften hører vi den igjen. Inkarnasjonen markerte en ny begynnelse i menneskehetens historie, i den grad at vi som kristne deler inn tiden i «før» og «etter» denne hendelsen. Det er noe helt nytt som finner sted.
Vi vet ikke hva det nye året vil bringe. Samtidig er hver nye begynnelse som et ekko av den aller første begynnelsen, slik Johannes låner ord fra 1. Mosebok 1 når han utformer teksten sin: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.»
For mange kan årsskiftet være preget av sorg eller bitterhet med tanke på året som er gått, eller av uro og frykt for det som skal komme. Den verden vi lever i kan virke kaotisk, formløs, uoversiktlig, meningsløs, tom, mørk og skremmende, slik 1. Mosebok beskriver den før Guds Ord skapte lys, orden og harmoni.
Guds ånd svever over våre nye begynnelser og fyller dem med håp, med løfter om nytt liv, om Guds nærvær i vår verden ...
Og likevel: Guds ånd svevde over vannet, over selve symbolet på kaoskreftene. Dette verbet å sveve, rachaph (רחף) på hebraisk, finner vi også i 5. Mosebok, når Moses med poetiske ord minner Israelittene om hva Gud har gjort for dem: «Lik en ørn som får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vinger, tok ham og bar ham på vingene.» (5 Mos 32,11).
Guds ånd svever over våre nye begynnelser og fyller dem med håp, med løfter om nytt liv, om Guds nærvær i vår verden, slik kanskje også Lukas hinter om når han i sin «begynnelses-fortelling» skriver om Ånden som skal kommer over Maria slik at Ordet kan inkarneres i henne (Luk 1,35).
Nyttårsaften kan være en dag for å minnes, for å takke, og for å legge fra seg det man ikke vil ta med inn i det nye året.
Å komme i hu hva Gud har gjort for oss tidligere, gir oss mot til å gå fremover. Det er jo også en av Åndens oppgaver, ifølge Johannes, å minne oss om alt Jesus har sagt oss (Joh 14,26). Maria, som tok vare på alt hun hørte og opplevde rundt Jesu fødsel, og grunnet på det i sitt hjerte (Luk 2,19), er et forbilde for oss. Ihukommelse skaper håp.
Nyttårsaften kan være en dag for å minnes, for å takke, og for å legge fra seg det man ikke vil ta med inn i det nye året. Nyttårsdagen kan være en dag for å fatte nytt mot, se fremover og ta imot Guds velsignelse som lyses over oss.
Da Gud hadde skapt mennesket, velsignet han det og ga det en oppgave: Å ta vare på den verden Gud hadde skapt, å leve ut det kall som ligger i å være skapt i Guds bilde, nemlig å representere Gud i verden, handle på Guds vegne, fortsette skaperhandlingen ved å være fruktbare og ved å være forvaltere for alt det skapte (1 Mos 1,26–31). Dette er fremdeles vårt kall. Vi står ikke fullstendig maktesløse i møte med verdens kaos. Vi har Guds mandat og Guds utrustning til å bidra til å bringe den litt nærmere den harmoni Gud ønsker for den.
La oss vandre i Guds lys, håpets pilgrimmer, på vei mot det lovede land, Guds fremtid for oss og vår verden, i tillit til at Gud selv «lik en ørn som får ungene til å fly fra redet og svever over dem» brer ut sine vinger over oss, ja, tar oss og bærer oss på sine vinger.
Godt og signet nytt år!
