Przejdź do treści

Sakramentene er tegn på Guds nåde i verden, som virkelig gir den nåden de er tegn på, og som er innstiftet av Kristus. Kristus sa ikke hvordan botens sakrament («skriftemålet») eller ekteskapets sakrament skal meddeles. Men Kristus innstiftet sakramentene ved at han selv var det første «tegn på Guds nåde i verden, som virkelig gir den nåden det er tegn på». Teologen E.H. Schillebeeckx kaller Kristus «ursakrament» (Le Christ, sacrement de la rencontre de Dieu, Cerf 1964). Jesus Kristus satte mennesker i vennskapsforhold til Gud, som da han sa til tolleren Sakkeus: «Skynd deg ned! For idag tar jeg inn hos deg» (Luk 19,1–10). Jesus tilga synd. Han ga ekteskapet ny verdighet ved å gjøre det til en livslang pakt (Matt 19,1–12). Han helbredet syke. Han ga evig liv: «Ennå idag skal du være med med i Paradis!» (Luk 23,43).

Kirken fortsetter Kristi gjerning. Etter Kristi oppstandelse er Kirken blitt «ursakrament». Takket være sin soning på korset kan Kristus gi Kirken slike fullmakter. Kirken er tegn på Guds nåde i verden, som virkelig gir nåden det er tegn på. Kirken setter nå mennesker i vennskapsforhold til Gud ved dåpen og nattverden. Kirken erklærer synd tilgitt på vegne av Gud i botens sakrament. Kirken formidler helbredelse og tilgivelse ved sykesalvingens sakrament.

Ordet «sakrament» i denne betydning finnes ikke i Det nye testamente. «Sacramentum» betyr «hellig tegn», og ble brukt i antikken om alle hellige tegn, hedenske som kristne. Den romersk-katolske kirke bruker ordet om syv gudstjenestelige handlinger. Likesom reformerte kirker betrakter den dåp og nattverd som de viktigste. Konfirmasjonen er et supplement til dåpen. Om nødvendig kan man leve som kristen uten å motta ektevielsen eller sykesalvingen. Katolske kristne ser likevel disse handlingene som virksomme tegn på Guds nåde.

Spør man: «Kan ikke Gud gi sin nåde uten at Kirken formidler den ved sakramentene?», er svaret: «Jo, det kan Gud.» Middelalderteologien har en grunnsetning: «Deus non alligatur sacramentis», det vil si: «Gud er ikke bastet og bundet av sakramentene.» Sakramentene er til for menneskets skyld, for at vi skal være sikre på at vi har mottatt nåden, ved tegn som vi kan erfare. Men Gud kan gi den samme nåden direkte, uten Kirkens tegn. Man snakker tradisjonelt om at udøpte kan ha mottatt «lengselsdåpen» eller «blodsdåpen». Deres lengsel etter Gud eller deres martyrium – inspirert av Gud selv – fikk Gud til å gi dem dåpens nåde, selv om de ikke mottok dåpens sakrament.