JUBELÅRET 2025
Vår hellige far pave Frans har utropt året 2025 til et jubelår. Det er en vidunderlig gave til Kirken, ja, til hele verden. Jubelåret er en bibelsk institusjon. Vi leser om det først i Tredje Mosebok – kanskje ikke den boken vi oftest vender oss til for åndelig lesning. La oss derfor minne oss selv om hva Herren sa til Moses på Sinaifjellet angående jubelåret.
Jubelåret skulle finne sted hvert femtiende år, etter «syv uker av år». Dets funksjon var å gi alle som bodde i landet en regelmessig og forutsigbar mulighet til å gjøre opp for seg, frigi fanger, slette gjeld og få en felles hvile. Det skulle være et år for hjemkomst: «I dette frigivelsesåret skal dere vende tilbake, hver til sin eiendom» (3. Mosebok 25,13). Dette poenget angår mer enn bare en sentimental tilknytning til det gamle leirbålet. Det angår eiendommens natur og vårt krav på den. Tredje Mosebok anerkjenner de komplekse dynamikkene i menneskelige samfunn. Gjennom ulike transaksjoner kan det skje at landområder skifter eier. Noen bor på landet en stund, så selger de det, eller de blir fordrevet; noen andre innløser eller okkuperer det. Konflikter oppstår. Noen roper fra venstre: «Dette landet er mitt!» En annen roper fra høyre: «Ikke tale om! Det er mitt!» Det er en slik situasjon bibelteksten tar opp. Den gjør det ved å bryte med diskursen om rettigheter og krav. Landet, sier Herren, «må ikke selges for all fremtid. For landet er mitt, og dere er fremmede og innflyttere hos meg» (3. Mosebok 25,23).
Med tanke på verdens usikre tilstand akkurat nå, er dette perspektivet viktig. Et bærekraftig samfunn som er frie kvinner og menn verdig, og som samsvarer med Guds vilje for menneskeheten, kan ikke bygges utelukkende på krav om eierskap. For at et samfunn skal blomstre, må individene i det først bli et folk, bundet sammen av en rettferdighetspakt som er i samsvar med den naturlige og guddommelig inspirerte lov. Til syvende og sist er vi alle, i likhet med Abraham, vår far i troen, fremmede og innflyttere i landet (jf. 1. Mosebok 23,4). Vi må derfor lære oss å være verdige innflyttere, forpliktet på både rettferdighet og gjestfrihet, og klar over at landet, uansett hvor på kloden vi måtte bo, forblir Herrens. Vi kommer til å bli holdt ansvarlige for vår politiske, religiøse og økologiske forvaltning av det.
Vi må derfor lære oss å være verdige innflyttere, forpliktet på både rettferdighet og gjestfrihet, og klar over at landet, uansett hvor på kloden vi måtte bo, forblir Herrens.
Etter å ha etablert prinsippet om eierskap av land, anvender Tredje Mosebok jubelårets logikk mer inngående på menneskelige relasjoner. Bibelen har ingen illusjoner om disse. Den synger om «hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen» (Salme 133,1), samtidig som den erkjenner at en slik enhet ikke kommer uten videre. Den må etterstrebes, noen ganger med store lidelser som pris. La oss ikke glemme at vår arts historie utenfor Eden begynner med et brodermord (jf. 1. Mosebok 4,1–8). Det er ikke naturlig for oss mennesker, så lenge vår natur er såret og forblindet av synd, å leve fredelig sammen. Derfor blir fred i Skriften fremstilt som noe dynamisk, en levende virkelighet som vi må etterstrebe ved å vende oss bort fra det onde og gjøre det gode (jf. Salme 34,15).
Gjennom livets omskifteligheter kan det skje at et menneske blir underlagt et annet – for eksempel som følge av gjeld eller fengselsstraff. Den som holder gjeldsbrevet eller fengselsnøkkelen i sin hånd, kan kjenne på en berusende følelse av makt, som om de som avhenger av ham, tilhører ham og at han kan gjøre med dem som han vil. Tredje Mosebok minner oss om at dette er en pervers illusjon. Selv om «din bror blir så fattig at han må selge seg til deg», får vi vite, «skal du ikke la ham gjøre slavearbeid» (3. Mosebok 25,39). Intet menneske kan, på noe som helst vilkår, gjøre krav på å eie et annet. Menn og kvinner gjør noen ganger dumme, til og med onde ting. Det kan være nødvendig å tvinge dem med rettferdige midler til å betale det de skylder; de kan ha behov for å bli irettesatt eller holdt fast. Men de forblir suverene. Dessuten er de, i kraft av simpelthen å være mennesker, skapt i Guds bilde og bærere av en enorm potensiell verdighet som vi skylder dem å anerkjenne og fremkalle. Tredje Mosebok undergraver ideen om at noen mennesker av naturen er underlagt andre, ved å påby at alle slaver skal settes fri i jubelåret. «For de er mine tjenere», sier Herren, «som jeg har ført ut av Egypt» og forløst (3. Mosebok 25,42). Bare Gud kan med rette si til oss: «Du er min» (jf. Jesaja 43,1). Bare han, som er allmektig og barmhjertig, kan la oss oppleve total avhengighet som fullkommen frihet.
Tredje Mosebok undergraver ideen om at noen mennesker av naturen er underlagt andre, ved å påby at alle slaver skal settes fri i jubelåret.
Idealet som Bibelen setter opp for oss, blir ikke opprettholdt i den verden vi lever i. Dette er en situasjon vi som kristne må konfrontere og med alle midler etterstrebe å forandre. Bare tenk: Menneskehandel, en forferdelig og nedverdigende virksomhet, øker raskt; hele nasjoner er lammet av gjeld og blir hensynsløst utnyttet; kommersielle aktører (både åpenlyst og i det skjulte) fremmer og oppmuntrer til avhengighet av narkotika, spill, pornografi og alkohol, utelukkende for egen vinning, og pønsker ut måter å holde mennesker lenket på. Og hva skal vi si om uthulingen av rettighetene til de ufødte, som i økende grad nektes enhver form for human, juridisk beskyttelse under loven? Da våre land ble evangelisert for omtrent tusen år siden, var det et stort sivilisatorisk fremskritt at man anerkjente hver persons suverene verdighet, som ble ansett å begynne i mors liv. Troen på en inkarnert Gud, som «delte menneskets kår, dog ikke i synd» (Fjerde eukaristiske bønn), hadde en dyp innvirkning på vår kollektive forståelse av hva det vil si å være menneske. Jo mer denne troen forsvinner fra det offentlige liv, desto mer er menneskeheten truet. Et individ kan da igjen betrakte et annet individ som sin eiendom. Dette er en tendens vi er moralsk forpliktet til å motvirke på en konstruktiv måte, samtidig som vi opprettholder en antropologi som er vår natur verdig.
Det er et vidunderlig forsyn at neste års jubelår, som kaller oss til å skape en mer rettferdig verden, sammenfaller med syttenhundreårsjubileet for konsilet i Nikea, som ble holdt i 325. Ved Nikea ble trosbekjennelsen definert, den vi fortsatt bekjenner hver søndag, når vi bekrefter vår tro på Den hellige treenighet, én Gud i tre personer; på inkarnasjonen av Guds Sønn, «lys av lys, sann Gud av den sanne Gud»; på Jesu Kristi forløsende og helliggjørende verk gjennom sin fødsel, lære, død, oppstandelse og himmelfart; og på det forvandlende nærvær blant oss og i oss av Den Hellige Ånd, Trøsteren, som har talt ved profetene og som fortsatt taler til oss gjennom Den hellige kirke.
Som deres biskoper ber vi om at jubelåret må bli en tid for virksom, hjertelig og intelligent fordypning av troen i våre land. Vi inviterer dere til å vende tilbake til kildene til vår trosbekjennelse ved å studere Skriften og vår vidunderlige katolske katekisme, for på den måten å bli dypere forankret i troens mysterium, oppleve hva det vil si å leve «i Kristus» (jf. Galaterbrevet 2,20) og bli bedre rustet til «forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier» (1. Petersbrev 3,15). Således forberedt kommer vi til å finne styrken og midlene til å være jubelårets aktører, slik at Herren gjennom oss, som vi ber hver langfredag, «renser verden for all villfarelse, helbreder sykdom, stiller hunger, åpner fengsler, løser lenker, beskytter de veifarende, lar dem som er borte fra hjemmet, komme trygt tilbake, gir de syke sunnhet og de døende frelse». Vi kommer til å støtte dere i denne hellige streben med all vår styrke, takknemlige for det vitnesbyrdet om troskap, nestekjærlighet og sjenerøsitet vi finner i bispedømmene vi har det privilegium å tjene.
Som deres biskoper ber vi om at jubelåret må bli en tid for virksom, hjertelig og intelligent fordypning av troen i våre land.
I brevet som kunngjorde jubelåret, publisert på festen for Vår Frue av Lourdes i 2022, uttrykte Den hellige far et håp om at det kommende året skal bygge opp Kirken, «slik at den kan gå videre i sitt oppdrag for å bringe evangeliets gledesfylte forkynnelse til alle». Til denne intensjonen sier vi helhjertet: «Amen!» Jubelårets motto er «Peregrinantes in spem» (Håpets pilegrimer). Vi skal altså være pilegrimer som beveger oss fra håpløshet til håp. Idet vi går inn i en ny adventstid, forundres vi over nåden som er gitt oss i Ordets inkarnasjon, som fornyer verden. Måtte vi som Kristi disipler vitne om denne fornyelsen på en troverdig måte gjennom raus nestekjærlighet, fast fellesskap og modig rettferdighet, opplyst av Sannhetens stråleglans.
Gitt på første søndag i advent 2024,
+Anders kardinal Arborelius OCD (biskop av Stockholm),
+Peter Bürcher (biskop emeritus av Reykjavik),
+Bernt Eidsvig, Can.Reg. (biskop av Oslo),
+Raimo Goyarrola (biskop av Helsinki, visepresident),
+Berislav Grgić (biskop emeritus av Tromsø),
+Czeslaw Kozon (biskop av København),
+Teemu Sippo SCJ (biskop emeritus av Helsinki),
+David Tencer OFM (biskop av Reykjavik),
+Erik Varden OCSO (biskop-prelat av Trondheim og apostolisk administrator av Tromsø, president),
Sr. Anna Mirijam Kaschner CPS (generalsekretær)
