Hvorfor behøves en kirke når en har Bibelen man kan lese i selv?
Tanken om at en kan komme frem til sannhets erkjennelse alene ved å lese Bibelen, var fremmed for de første kristne. Peter skrev at «en ikke [kan] tyde noe profetord i Skriften på egen hånd» (2 Peter 1,20). Da den etiopiske hoffmannen møtte evangelisten Filip, spurte Filip: «Forstår du det du leser?» og svaret var «Hvordan skal jeg kunne forstå, når ingen forklarer det for meg?» (Apostlenes gjerninger 8,30–31). Troen blir en realitet ved forkynnelse (Romerne 10,14–15), ikke ved at en sitter alene og forsøker å tolke flere tusen år gamle skrifter på egen hånd.
Bibelen er ikke ment som en katekisme, men er en samling skrifter som er blitt til i forskjellige historiske sammenhenger. Én slik sammenheng ser vi i Paulus’ første brev til korinterne, som ble skrevet blant annet fordi folk i menigheten benyttet nattverdsmåltidet som en anledning til å proppe seg med mat og drikke seg fulle (se 1 Kor 11,20–21). Det er ingenting som tyder på at Paulus hadde tenkt seg at brevet skulle være en innføring i kristen tro for utenforstående. De aller fleste bøker i Det nye testamente ble skrevet til folk som allerede var kristne og ofte ut fra helt spesifikke grunner. De første kristne fikk sin systematiske trosundervisning på en annen måte – i det kristne fellesskapet, i Kirken. Tenker vi etter, er det som oftest slik i dag også. Hvem har vi lært kristendom av? Det er de færreste som har lært det bare ved å lese Bibelen for seg selv.
At Kirken har guddommelig autoritet, er tydelig i Det nye testamente. Jesus, som ga sin kirke autoritet til å «binde og løse» (Matteus 16,19; 18,18), gikk faktisk så langt som å si til sine disipler at «den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg» (Lukas 10,16). Han lovet å være med dem «alle dager inntil verdens ende» (Matteus 28,20). Paulus kaller Kirken, ikke Skriften, for «sannhetens støtte og grunnvoll» (1 Timoteus 3,15). Den samme Kirken som skulle kunngjøre Guds «mangfoldige visdom ... for maktene og åndskreftene i himmelrommet» (Efeserne 3,10).
Det er også på sin plass å minne om at det er Kirken som gjenkjente hvilke bøker som hører hjemme i Bibelen og som har bevart den gjennom århundrene. Bibelen kom ikke dalende ned fra himmelen i bokform, og det finnes ingen inspirert innholdsfortegnelse i den. Dersom Kirken ikke har spesiell myndighet fra Gud til å ta slike avgjørelser, er det heller ingen grunn til å stole på at den gjorde de rette valgene da den gjenkjente Bibelens bøker.
Til sist kan vi se på den uheldige tilstanden kristendommen befinner seg i dag. Den er tilsynelatende håpløst fragmentert ned til tusenvis av trossamfunn hvorav de fleste påberoper seg Bibelen som øverste autoritet, men ikke klarer å bli enige med hverandre om hva den faktisk lærer, selv i elementære spørsmål. Dette virvaret av forskjellige trossamfunn er et direkte resultat av at en har forkastet både Kirkens autoritet og den større Tradisjonen som Skriften er en del av.
Hvorfor anerkjenner dere ikke andre kirker som likeverdige? Kan ikke den ene kirken være like god som den andre?
Dette spørsmålet må modifiseres fordi utgangspunktet er feil. Vi tror at Jesus grunnla én kirke, det kommer klart frem i Skriften, og alle kristne enes nok om det, men hva betyr dette begrepet «kirke»? Vår forståelse av «kirke» innbefatter vår lære om Kirkens hierarkiske struktur (med paven i spissen), helgener, skjærsilden, sakramentene og mye mye mer. Så når vi sier «kirke», tenker vi også på alle disse tingene. Kirken er både en synlig og en usynlig realitet, og det må være samsvar mellom disse to aspektene.
Sier vi at Kirken er én, må det også være én som er dens fremste leder – vi kaller ham paven. Vi ser i Skriften at Jesus først gir denne oppgaven til Peter. Under reformasjonen brøt de reformerte kirkesamfunn med denne forståelsen av hva Kirken er. Så når vi katolikker sier «Kirken», tenker vi på noe annet enn for eksempel en norsk lutheraner legger i begrepet. Fordi vi respekterer at ikke alle er enige med oss i vår forståelse av hva Kirken er, kan vi ikke bruke det samme ordet og dermed late som om vi snakker om den samme tingen. Vi tvinger ikke vår terminologi på noen.
Om noen vil kalle seg en kirke, står de fritt til det, men før vi som kristne har nådd en felles forståelse av hva Kirken er, kan vi ikke bruke det samme ordet på alle slags ulike sammenslutninger av dem som kaller seg kristne. Noen kristne deler nesten hele vår forståelse av Kirken, som alle de ortodokse kristne. Vi bruker derfor ordet «kirke» om dem og er enig om det meste, som sakramentene og preste- og bispetjenesten. Andre har definert seg lenger bort fra vår forståelse, som vi mener er den opprinnelige.