Bergens domkirke, som ligger i Kong Oscarsgate, var klosterkirke i middelalderen. Klosteranlegget har ligget inntil kirken i syd.
Fransiskanerkonvent, trolig opprettet i 1240-årene – helt sikkert før 1263 – og viet St. Olav. Nedlagt ved reformasjonen.
Klosterkirken ble etter 1537 satt i stand som domkirke.
Konventet ble opprettet i kong Håkon Håkonssons regjeringstid. Fransiskanerne fikk overta en eldre kirke, Olavskirken i Vågsbotn sydøst i byen, og reiste klosteret der.
Klosteret omtales første gang i 1263. I 1276 brant kirken, og i 1277 testamenterte kong Magnus Lagabøter penger for å få klosteret gjenreist. Han ble gravlagt i klosterkirken i 1280.
Kirken skal ha brent igjen i 1464, men var sikkert satt i stand i 1484, da fransiskanersynodet for provinsen Dacia (Skandinavia) ble holdt der. De skriftlige kildene forteller om rike gaver til fransiskanerklosteret, men mot reformasjonen må forfallet ha satt inn og konventet ble oppløst. Brødrene nevnes så sent som i 1534.
I 1537 ble det besluttet å sette kirken i stand til ny domkirke, etter at den tidligere domkirken på Holmen var brutt ned. I 1557 skal den ha stått ferdig. Kirken, slik vi ser den i dag, fikk sin form hovedsakelig etter byggearbeider på 1600-tallet.
I middelalderen var kirkens totale lengde som i dag – ca. 60 m fullt utbygget. Fransiskanerne utvidet den gamle Olavskirken i flere etapper, både mot øst og vest. Store partier fra klosterkirken er fremdeles bevart. Først og fremst i koret, som utvendig er ca. 13,5 m bredt og ca. 30 m langt. Det har polygonal avslutning mot øst og kryssribbehvelv. Dessuten inngikk nedre del av det nåværende tårn i klosterkirkens vestparti, men da som del av skipet. Opprinnelig hadde nemlig ikke kirken tårn. Mellom tårn og kor er det bevart deler av de eldre murene i nordveggen.
Kort sammenfattet kan vi skissere klosterkirkens bygningshistorie slik:
Den gamle sognekirken fransiskanerne overtok var ca. 40 m lang, med tårn, skip, smalere kor og apsis. Denne ble så bygget om til en enskipet kirke med samme lengde og med bredde som den gamle kirkens skip. Deretter ble det store koret med polygonal avslutning bygget. Denne østre del samt vestre del (nåv. tårnfot) ser ut til å være bygget i perioden 1270–1301. Den fullt utbygde kirken ble innviet i 1301.
Nord for koret ligger et middelaldersk skrudhus, en bygning med utvendige mål 16x9 m. Rester av klosterbygningene er påvist i grunnen syd for kirken, men det er få holdepunkter for å kunne uttale seg om hvordan de kan ha sett ut.
Arkeologiske undersøkelser har vært utført i 1870–71 og 1880–81 (P. Blix) og i 1963, 1965–66 og 1969–70 (Hans-E. Lidén).
Litteratur
Lidén, H.-E. og E. M. Magerøy (1980): Norges kirker. Bergen II, s. 9–109.