Kirketilhørighet og konfirmasjon
Dåpen er den første viktige og konkrete handling som Gud bruker til å komme oss i møte på vår vei inn i Kirken. Dersom vi selv er i stand til å velge, bruker han den etter at vi har valgt å søke ham. Konfirmasjonens sakrament er den andre viktige handling som han bruker til det samme.
Kirken utgjøres av de mennesker som har Den Hellige Ånd. Men det er usynlig. I synlig forstand er det dåpen som setter Kirkens yttergrenser. Dertil har Kirken et synlig sentrum, og Kirkens enhet er knyttet til det. Opprinnelig utgjorde apostlene det synlige sentrum i personellmessig forstand. Siden overtok den lokale biskop den oppgave18. Den hl. biskop Ignatius av Antiokia som led martyrdøden ca. 110 e.Kr., skrev i et brev: «Der hvor biskopen viser seg, må menigheten være, likesom Den katolske kirke er der hvor Kristus er.»19
Som vi så under dåpen, har det til alle tider vært større eller mindre åpenhet m.h.t. hvem som forretter dét sakrament. Slik må det også være. Derfor har innlemmelsen i Kirken alltid vært supplert av en hellig handling som har knyttet den døpte desto sterkere til Kirkens synlige sentrum. Det er konfirmasjonens sakrament. Konfirmasjon betyr «bekreftelse» eller «styrkelse». Guds bekrefter det han gjorde i dåpen, han styrker den døpte, som også sier ja til Gud (ved fornyelsen av trosløftet).
Den første store konfirmasjonsskildring finner vi omtalt i Apostlenes gjerninger (8, 1-17). Apostlene Peter og Johannes la hendene på de kristne i Samaria som var blitt døpt av diakonen Filip. Konvertitter og andre som er døpt utenfor Den katolske kirke, har fra gammelt av mottatt konfirmasjonens sakrament ved opptakelse i Kirken.
Hos oss meddeles konfirmasjonen av biskopen, og det markerer godt handlingens betydning. En prest kan også meddele sakramentet i biskopens sted. Biskopens deltakelse kommer likevel til uttrykk ved at det brukes krisma (salve laget av olivenolje og aroma) som er vigslet av ham. Krismaen er kostbar og velduftende. På tysk heter katolsk konfirmasjon «Firmung». Tilsvarende kalles den på norsk iblant for «ferming». De latinske ord firmare og confirmare har samme betydning.
Konfirmasjon og konfirmant
Etter hvert som vi vokser til, bør vi ta på oss oppgaver i Kirken. Det kan gjelde alt fra å være medlem av ungdomslagets styre, til å bli prest eller nonne, eller å gi sine egne barn en kristen oppdragelse. Til det trenger vi Den Hellige Ånds bistand og gaver. (Les Apg 2, 38; 1.Kor 12, 1-13; Gal 5, 22-26.) De er knyttet til den fullstendige innlemmelse i Kirken. Derfor blir Den Hellige Ånd spesielt påkalt og meddelt ved konfirmasjonen. Det er vår tro at Gud kan og vil besvare bønnen positivt, eller som apostelen Paulus skrev om Guds handling med de kristne i Efesus: «I ham er dere blitt merket med Åndens innsegl» (Ef 1, 13). «Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han hvis segl dere er merket med i påvente av befrielsens dag» (Ef 4, 30).
Om Jesus het det at han var salvet av Den Hellige Ånd. «Messias», «Kristus», «kristen», «krisma» er alle ord som har å gjøre med det å bli salvet. Konfirmasjonen meddeles ved håndspåleggelse og salving.
Mange ungdommer har et frustrert forhold til troen, Kirken, kristendommen og katolisismen. Derfor finner noen det upassende med konfirmasjon midt i ungdomstiden. Andre tidspunkter er naturligvis mulige. Det kjenner vi både fra historien og fra andre kirkesamfunn. Men det er også mulig å se positivt på konfirmasjonen midt i en vanskelig oppbruddsfase i livet: Gud griper fatt i oss nettopp der vi befinner oss, og sier at fra hans side tilhører vi ham og hans Kirke - med våre problemer og tvil. Han vil bruke oss i sin tjeneste. Derfor utruster han oss.
Meningsløst blir det likevel om konfirmasjonen får fungere som ungdommens «høytidelige farvel med Kirken».
Biskopen vigsler krismaen rett før påske. Da jeg bodde i Mainz i Tyskland, foregikk det alltid ved en stor ungdomsmesse i domkirken. Konfirmantene deltok selv i vigslingen av den krisma de noen uker senere skulle salves med.
Konfirmasjonen meddeles vanligvis under en messe der hele menigheten ber for konfirmantene, og disse fornyer troen som foreldrene og fadderne bekjente da de ble døpt. Rett før selve sakramentmeddelelsen strekker biskopen hendene ut over konfirmantene, og ber om den Ånd som Messias skulle ha20:
Allmektige Gud,
vår Herres Jesu Kristi Far,
du fridde disse dine barn fra synden,
og gjenfødte dem av vann og Ånd.
Herre, inngi dem Den Hellige Ånd, Trøsteren,
gi dem visdoms og forstands Ånd,
råds og styrkes Ånd,
kunnskaps og fromhets Ånd;
fyll dem med gudsfrykts Ånd.
Ved Kristus, vår Herre.
Deretter meddeler han sakramentet til hver enkelt konfirmant med ordene:
Ta imot Guds gave,
Den Hellige Ånds innsegl.
Økumenisk utblikk
Protestantene har et annet syn på konfirmasjonen enn katolikkene. De vil avvise at den er et sakrament eller en «bibelsk» handling. Forståelsen av konfirmasjonen varierer ellers hos dem, fra kunnskapsmeddelelse eller førstekommunion, via bekjennelse av personlig tro, til velsignelse av eller forbønn for ungdommer. Teologene og ledelsen i Den norske kirke kjemper for den forståelse at konfirmasjonsforberedelsen er mye viktigere enn selve konfirmasjonen. I «folkedypet» er nok oppfatningen fremdeles anderledes. Der tenker man kanskje mer sakramentalt, jfr. uttrykket «å få prestehanda». De ortodokse har i prinsippet omtrent samme syn som vi katolikker på konfirmasjonen. Men de meddeler den umiddelbart etter dåpen. Derfor er det bare sjeldent at biskopen selv konfirmerer. Oljen kalles «myron», og vigslingen er som regel forbeholdt den øverste biskop i en selvstendig ortodoks kirke21. Det samme gjelder i de østlige katolske kirker22.