MISJONÆR I NORD: P. Jo Neve vokste opp i en katolsk småby i Nederland og reiste opp som maristmisjonær til Norge i april 1969. – En familie i min hjemby hadde åtte gutter. Seks av dem ble prester, forteller p. Jo om sitt oppvekstmiljø.
Da Jo møtte jevnaldrende gutter i den katolske middelalderlandsbyen Hulst i Nederland, hadde de mer enn én ting til felles: de var katolikker, ministranter, korister og elever på katolske skoler. Akkurat som fedrene deres før dem.
Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Å være katolikk var helt normalt i pater Jo Neves hjemby.
– Jeg er født like før 2. verdenskrig, og bodde i en liten festningsby der nesten alle var katolikker. Ikke bare var troen sentrum i manges liv, midt i byen lå også en svær gotisk basilika tilegnet Den hellige Willibrord (se faktaboks) med plass til 7 – 800 mennesker, sier p. Jo, som nå bor hos St. Josephsøstrene på Grefsen.
I Hulst fantes det to undervisnings-klostre, ett drevet av fransiskanske søstre og ett drevet av ordensbrødre – de hadde ansvar for barnehager, skoler og sykehuset. Like utenfor byens festningsvoller lå maristenes såkalte juvenat, en videregående skole for elever som ønsket å bli prest. Da krigen kom og nazistene invaderte Nederland, okkuperte de en del av klostret og brukte det som kaserne.
– Elevene fikk plass i et stort menighetshus som tilhørte kirken. Min familie, som besto av far, mor, to gutter og fire jenter, bodde rett ved menighetshuset som min far hadde oppsyn med, forteller pater Jo. Han var 3 – 4 år den gang og lekte gjerne med de eldre guttene når de hadde friminutt. De nye lekekameratene var vennlige. At de gikk på juvenatet, gjorde dem enda mer interessante.
– Jeg så vel opp til dem på et vis, sier pater Jo. Allerede da slo tanken ham: «Når jeg blir stor, vil jeg bli som dem.»
«Jeg vokste opp med troen som noe positivt og nødvendig i mitt liv.»
I maristenes juvenat
For lille Jos familie stod den katolske tro og praksis i tilværelsens midte: De gikk i kirken, og hans far ba hver dag morgenbønn, bordbønn, aftenbønn og rosenkrans.
– Jeg vokste opp med troen som noe positivt og nødvendig i mitt liv, sier pater Jo.
Å leve sin tro var også viktig utenfor hjemmets fire vegger: Fra han var 5-6 år fulgte Jo sin far til messe kl. 6.30 hver dag. Fra kl. 7 var han én blant 40-50 unge ministranter i den lokale basilika, som også hadde et stort guttekor med gregoriansk repertoar og fire sekularprester knyttet til menigheten. Søsterkongregasjonen var bestykket med to sekularprester og en skoleprest. I tillegg kom byens 20 maristpatre. På hverdagen var det stille messe kl. 6.30 og sangmesse kl.7. Pater Jos onkel (far til pater Ivens, som virket i Norge fra 1953 til 1999) var både organist og sanger. Kl. 7.30 fulgte barnemesse og kl. 8 ny sangmesse.
– Da jeg kom til juvenatet var vi ca. 80 gutter. 8 – 9 av oss fikk ikke lov til å være med i koret. Jeg var en av dem, for jeg kunne ikke synge Vi måtte ministrere på alle høytidsdager. Jeg ble på den måten tidlig kjent med alle detaljer i messefeiringen og ble etterhvert seremonimester.
Det han lærte, fascinerte og gledet ham. Et mer modnet kall meldte seg atter: «Jeg vil bli prest – og marist.» Som tenkt, så gjort: 12 år gammel trådte Jo inn i maristenes juvenat utenfor byen.
– Jeg kom til et strengt regime: Vi sov på sal, var oppe kl. 6.15, vasket oss, gikk ned og ba morgenbønn, deretter mediterte vi i 15 minutter før messe kl. 7, så hadde vi 30 minutter til å forberede dagen før frokost kl. 8. Fra kl. 9 fulgte undervisning frem til kl. 16 – med noen pauser, selvfølgelig. Fra kl. 16.30 til 17.30 utførte vi studieoppgaver, så spiste vi aftens, hadde en halv times rekreasjon og deretter gjorde vi hjemmelekser fra kl. 7.30 til 8.30, forteller pater Jo.
Fra første klasse hadde han nederlandsk, fransk, latin og engelsk på pensum. Året etter kom gresk og tysk til. Det var en utfordring for en som ikke lot seg begeistre av språk, men snarere følte en dragning mot realfagene. De var 15 gutter som begynte i førsteklasse. Etter 6 år var bare 3 av dem igjen. De tok skolegangen seriøst og for hvert nye skoleår stilte de seg spørsmålet: «Er dette noe for meg?»
– Ville jeg egentlig fortsette? Ja, det gjorde jeg. Skolegangen var hard og disiplinert – og jeg likte jo ikke språkfagene, som det var mange av. Men jeg bare fortsatte, som om det var den naturligste ting for meg – det var jo prest jeg skulle bli, sier pater Jo, som egentlig aldri lengtet etter å gjøre noe annet.
«Jeg begynte å ane kallet allerede som fireåring – jeg ville jo bli slik som guttene fra juvenatet. Ideen om at jeg skulle bli prest og marist meldte seg altså tidlig.»
INGEN TVIL OM VEIEN: – Jeg har fulgt kallet – og aldri angret. Jeg har egentlig ikke hatt noen alvorlige tvilsepisoder, sier p. Neve.
Bilde
En helt vanlig vei
I novisiatet fordypet de tre seg i klosterlivet, deretter fulgte to år filosofi og fire år teologiske studier. Etter novisiatet avla de løfter for tre år, så kom de evige løfter. Siden de tre kandidatene alle kom fra Hulst, ba de om å bli presteviet i sin lokale St. Willibrord-basilika*. Det skjedde 1965.
– Når fornemmet du første gang at Gud kalte deg?
– Jeg begynte å ane det allerede som fireåring – jeg ville jo bli slik som guttene fra juvenatet. Ideen om at jeg skulle bli prest og marist meldte seg altså tidlig. I begynnelsen av tenårene var jeg helt bestemt,sier pater Jo, som mener at dette også har med tilfeldigheter og omstendigheter å gjøre. Hele byen var katolsk og hadde vært det i generasjoner. Hans foreldre var fromme katolikker – det var ingen fremmed tanke for unge gutter å bli prest etter å ha vært ministrant eller gått i katolsk skole.
– En familie i min hjemby hadde åtte gutter. Seks av dem ble prester, utbryter pater Jo, og legger til at hans kall modnet av seg selv.
– Mine omgivelser var positive. Mine foreldre støttet meg – også med bønn – i at jeg skulle bli prest. De var glad for at jeg gikk den veien. Det er noe helt annet enn å velge kallsveien i det protestantiske Norge: Først skal man gjerne konvertere til Den katolske kirke, og så skal man bli prest i tillegg! Jeg bare vokste inn i kallet og lot det skje.
– Hva har du gjort for å opprettholde kallet?
– Jeg har fulgt det – og aldri angret. Jeg har egentlig ikke hatt noen alvorlige tvilsepisoder. Jeg har likt – og liker! – mitt arbeid.
Om p. Jo Neve S.M. (f. 1938)
Født i Hulst, bispedømmet Breda, Nederland
Første løfter: 12. september 1959 i Glanerbrug, Nederland
Evige løfter: 12. september 1962 i Livelde, Nederland.
Presteviet: 13. mars 1965 i Hulst av biskop Theodorus G. A. Hendriksen
Kirkelig tjeneste
September 1969 – 31. august 1970: Kapellan i St Paul menighet, Bergen.
1970 – 1978: Kapellan i St. Olav, Oslo.
1978 – 1980: Konstituert sogneprest i St. Olav, Oslo.
Oktober 1980 – 15. september 2013: Sogneprest i Mariakirkens menighet, Asker og Bærum (Stabekk).
* St. Willbrord kom på slutten av 700-tallet som misjonær til Nederland, ble biskop av Utrecht og døde i 814 i Echternacht i Luxembourg, hvor han ligger begravet. Hans festdag er 7. november.
