Kan. 850 – Dåpen forrettes i overensstemmelse med ritual foreskrevet i godkjente liturgiske bøker, unntatt i et påtrengende nødstilfelle, der bare det skal iakttas som kreves for sakramentets gyldighet.

Kan. 851 – Feiringen av dåp må nødvendigvis forberedes på behørig vis; derfor gjelder:

1. 1° en voksen som har som intensjon å motta dåpen, må opptas i katekumenatet og for så vidt som det lar seg gjøre, føres fremad gjennom forskjellige trinn til den sakramentale initiasjon i overensstemmelse med det av bispekonferansen tilpassede initiasjonsritual og de av samme utgitte særskilte bestemmelser;
2. 2° foreldrene til et lite barn som skal døpes – og likeledes de som skal ta på seg fadderoppdraget – må undervises riktig om dette sakraments betydning og om de forpliktelser som henger sammen med det; sognepresten må personlig eller gjennom andre sørge for at foreldrene slik på behørig vis blir forberedt gjennom pastorale påminnelser, ja, også ved felles bønn, at flere familier blir samlet og at de hvor det lar seg gjøre, blir besøkt.

Kan. 852 –

1. §1. De forskrifter som finnes i kanonene om voksendåp, anvendes på alle som er kommet over småbarnstadiet og har nådd fornuftens bruk.
2. §2. Den som er uten egne sjelsevner, er sammenlignbar med et lite barn, også med henblikk på de forhold som angår dåpen.

Kan. 853 – Bortsett fra i nødstilfelle må vannet som anvendes når dåpen meddeles, nødvendigvis være velsignet i overensstemmelse med forskriftene i de liturgiske bøker.

Kan. 854 – Dåpen meddeles enten ved neddykking eller ved overøsing, under overholdelse av bispekonferansens forskrifter.

Kan. 855 – Foreldrene, fadderne og sognepresten må sørge for at det ikke gis et navn som kjennes fremmed for kristne ører.

Kan. 856 – Selv om dåp kan feires på en hvilken som helst dag, anbefales det dog at den ordinært feires på en søndag eller dersom det lar seg gjøre, under påskevigilien.

Kan. 857 –

1. §1. Bortsett fra i nødstilfelle er det særegne sted for dåp en kirke eller et kapell.
2. §2. Det må regnes som hovedregel at en voksen døpes i vedkommendes egen sognekirke, men et lite barn i foreldrenes egen sognekirke, med mindre en berettiget grunn tilsier noe annet.

Kan. 858 –

1. §1. Enhver sognekirke må ha en døpefont, dog så at en for andre kirker allerede velervervet kumulativ rettighet står urokket.
2. §2. Etter at stedets sogneprest er hørt, kan stedets ordinarius tillate eller befale til fordel for de troende at det finnes døpefont også i en annen kirke eller et kapell innenfor sognets grenser.

Kan. 859 – Dersom baptisanden som følge av avstand eller andre omstendigheter ikke uten betydelig besvær kan dra eller bli brakt til sognekirken eller til en annen kirke eller kapell som omtalt i kan. 858, § 2, kan og skal dåpen meddeles i en annen mer nærliggende kirke eller kapell, eller også på et annet sted som sømmer seg for det.

Kan. 860 –

1. §1. Utenom i nødstilfelle må dåpen ikke meddeles i private hus med mindre stedets ordinarius av en tungtveiende grunn har tillatt det.
2. §2. Med mindre diøcesanbiskopen har fastsatt noe annet, må dåp ikke feires på helseinstitusjoner, med mindre det skjer i et nødstilfelle eller med en annen tvingende pastoral begrunnelse.

Kan. 861 –

1. §1. Ordinær forrettende ved dåpen er en biskop, en prest og en diakon, dog så at forskriften i kan. 530, nr. 1, står fast.
2. §2. Når en ordinær forrettende er fraværende eller forhindret, meddeler en kateket eller annen person uttatt av stedets ordinarius til dette oppdrag dåpen lovlig; ja, i nødstilfelle gjelder det ethvert menneske med behørig intensjon; sjelehyrdene, særlig sognepresten, må legge vekt på at de kristustroende undervises om rett måte å døpe på.

Kan. 862 – Unntatt i nødstilfelle har ingen uten behørig tillatelse lov til å meddele dåpen på en annens territorium, ja, selv ikke til sine undergivne.

Kan. 863 – Dåp av voksne, i det minste av dem som har fylt 14 år, må innberettes til diøcesanbiskopen slik at den kan forvaltes av ham dersom han vurderer at det er å anbefale.

Kan. 864 – Kapabelt til dåpsmottagelse er ethvert, men alene det menneske som ennå ikke er døpt.

Kan. 865 –

1. §1. For at en voksen kan døpes, må vedkommende nødvendigvis ha tilkjennegitt vilje til å motta dåpen, være tilstrekkelig instruert om troens sannheter og de kristne forpliktelser og gjennom katekumenatet være prøvd i det kristne liv; han må også påminnes om å sørge over sine synder.
2. §2. En voksen som befinner seg i dødsfare, kan døpes dersom han har noe kjennskap til troens hovedsannheter, han på en eller annen måte har tilkjennegitt sin intensjon om å motta dåpen og han lover at han skal overholde den kristne religions bud.

Kan. 866 – En voksen som døpes, må konfirmeres like etter dåpen og delta i eukaristifeiringen, også ved å motta kommunionen, med mindre en tungtveiende begrunnelse står i veien for det.

Kan. 867 –

1. §1. Det påligger foreldrene forpliktelse til å sørge for at småbarn blir døpt i løpet av de første uker; så snart som mulig etter fødselen, ja, gjerne alt før denne, må de oppsøke sognepresten for å be om sakramentet for barnet og på behørig vis bli forberedt til det.
2. §2. Dersom et lite barn befinner seg i dødsfare, må det uten noe forsinkelse døpes.

Kan. 868 –

1. §1. For at et lite barn lovlig kan døpes, må nødvendigvis:
   1. 1° foreldrene samtykke, i det minste én av dem eller én av deres rettmessige stedfortredere;
   2. 2° et grunnfestet håp bestå om at det lille barn vil bli oppdratt i den katolske religion, dog så at § 3 står fast; dersom det helt og holdent mangler, må dåpen i overensstemmelse med forskriftene i partikularretten utsettes, etter at foreldrene har fått det begrunnet.
2. §2. Et lite barn av katolske foreldre, ja t.o.m. av ikke-katolske, døpes i dødsfare lovlig, selv mot foreldrenes vilje.
3. §3. Et lite barn av ikke-katolske kristne døpes lovlig dersom foreldrene eller i det minste én av dem – eller en av deres rettmessige stedfortredere – ber om det, og dersom det for vedkommende fysisk eller moralsk er umulig å oppsøke egen forrettende.

Kan. 869 –

1. §1. Dersom det består tvil om en er blitt døpt eller dåpen er blitt gyldig meddelt og tvilen endog forblir etter seriøs undersøkelse, må dåpen meddeles vedkommende betinget.
2. §2. De som er døpt i et ikke-katolsk kirkesamfunn, må ikke døpes betinget med mindre det finnes en seriøs begrunnelse for å tvile på dåpens gyldighet etter at materien og formen på dåpsordene som ble anvendt da dåpen ble meddelt, er gransket, foruten at det er tatt hensyn til intensjonen hos voksen baptisand og hos den dåpsforrettende.
3. §3. Dersom det i tilfellene omtalt i §§ 1 og 2 forblir tvil om meddelelse av eller gyldighet av dåpen, må dåp ikke meddeles med mindre det skjer etter at det for baptisanden dersom han er voksen, er gjort rede for læren om dåpens sakrament og etter at han eller hans foreldre dersom det handler om et lite barn, er blitt forklart begrunnelsen for tvilen om at gyldig dåp er blitt feiret.

Kan. 870 – Et lite barn som er satt ut eller funnet, må døpes med mindre dets dåp er på det rene etter at saken er omhyggelig undersøkt.

Kan. 871 – Aborterte foster må dersom de lever og for så vidt som det lar seg gjøre, døpes.

Kan. 872 – Når det lar seg gjøre, gis baptisanden en fadder; det tilligger denne å stå en voksen baptisand bi ved den kristne initiasjon; sammen med foreldrene tilligger det fadderen å bringe et dåpsbarn til dåpen og likeledes å gjøre sin innsats for at den døpte må føre et kristent liv som samsvarer med dåpen, og trofast oppfylle forpliktelsene som henger i hop med denne.

Kan. 873 – Bare én gudfar eller én gudmor engasjeres, eller eventuelt en fadder av hvert kjønn.

Kan. 874 –

1. §1. For at en skal kunne gis adgang til å ta på seg fadderoppdrag, må vedkommende nødvendigvis:
   1. 1° være utpekt av baptisanden selv eller hans foreldre, av den som er deres stedfortreder, eller hvis disse mangler, av sognepresten eller den forrettende, og være egnet til og ha som intensjon å ivareta dette oppdrag;
   2. 2° ha fylt 16 år, med mindre en annen alder er blitt fastsatt av diøcesanbiskopen eller det for sognepresten eller den forrettende synes å foreligge en berettiget grunn til å gjøre unntak;
   3. 3° være katolikk, konfirmert og alt ha mottatt Eukaristiens allerhelligste sakrament, og likeså føre et liv som samsvarer med troen og med oppdraget han tar på seg;
   4. 4° ikke være beheftet med noen kanonisk straff som rettmessig er ilagt eller erklært å bestå;
   5. 5° ikke være baptisandens far eller mor.
2. §2. En døpt som tilhører et ikke-katolsk kirkesamfunn, kan ikke gis adgang til fadderoppdrag med mindre det skjer sammen med en katolsk fadder og da bare som dåpsvitne.

Kan. 875 – Den som forvalter dåpen, må sørge for at det med mindre en fadder er til stede, i det minste finnes et vitne ved hvem dåpsmeddelelsen kan bevises.

Kan. 876 – For å godtgjøre meddelt dåp er det tilstrekkelig dersom det ikke er til noens ulempe, med erklæring fra ett vitne som er hevet over enhver form for innsigelse, eller fra den døpte selv under ed dersom han mottok dåpen i voksen alder.

Kan. 877 –

1. §1. Stedets sogneprest der dåp blir feiret, skal med omhu og uten noen forsinkelse nedtegne i dåpsboken navnene på de døpte, de faktiske forhold vedrørende den forrettende, foreldrene, fadderne foruten dersom det var noen til stede, vitnene, samt sted og dato for meddelt dåp; samtidig angir han fødselsdato og fødested.
2. §2. Dersom det handler om barn født av ugift mor, må morens navn føyes inn dersom hennes morskap offisielt er på det rene eller når hun selv av egen drift skriftlig eller i nærvær av to vitner ber om det; likeledes må farens navn skrives inn dersom hans farskap bevises enten ved et offentlig dokument eller ved hans egen erklæring overfor sognepresten og to vitner; i øvrige tilfeller skrives den døpte inn uten angivelse av farens eller foreldrenes navn.
3. §3. Dersom det handler om et adoptivbarn, må adoptivforeldrenes navn skrives inn, foruten – i det minste dersom det skjer slik ved borgerlig registrering i området – de biologiske foreldres i samsvar med det som er bestemt i §§ 1 og 2, under hensyntagen til bispekonferansens forskrifter.

Kan. 878 – Dersom dåpen hverken er blitt forvaltet av sognepresten eller i hans nærvær, skal den forrettende ved dåpen, hvem det enn måtte være, underrette sognepresten i det sogn der dåpen er blitt forvaltet, om meddelt dåp, for at denne kan innføre dåpen i samsvar med det som er bestemt i kan. 877, § 1.

Kan. 880 –

1. §1. Konfirmasjonens sakrament meddeles ved krismasalving på pannen, som skjer under håndspåleggelse og ved de ord som er foreskrevet i godkjente liturgiske bøker.
2. §2. Krismaen som anvendes ved konfirmasjonens sakrament, skal være konsekrert av en biskop, ja, også når sakramentet forrettes av en prest.

Kan. 881 – Det er å anbefale at konfirmasjonens sakrament feires i en kirke og da innenfor messen; ut fra en berettiget og fornuftig grunn kan det likevel feires utenfor messen og på et hvilket som helst verdig sted.

Kan. 882 – Ordinær forrettende ved konfirmasjonen er en biskop; gyldig meddeler også en prest dette sakrament når han i kraft av den universelle rett eller av særskilt innvilgning fra kompetent myndighet er utstyrt med slik fullmakt.

Kan. 883 – Ut fra selve den gjeldende rett innehar følgende fullmakt til å forrette konfirmasjon:

1. 1° innenfor grensene for vedkommendes ansvarsområde: de som juridisk likestilles med diøcesanbiskopen;
2. 2° mht. den person det handler om: den prest som i kraft av embete eller mandat fra diøcesanbiskopen døper en som er kommet over småbarnsstadiet, eller opptar en som alt er døpt, i Den katolske kirkes fulle fellesskap;
3. 3° mht. dem som befinner seg i dødsfare: sognepresten, ja, t.o.m. enhver prest.

Kan. 884 –

1. §1. Diøcesanbiskopen må selv personlig forvalte konfirmasjonen eller sørge for at den blir forvaltet gjennom en annen biskop; dersom behovet krever det, kan han gi fullmakt til en eller flere bestemte prester til å forvalte dette sakrament.
2. §2. Av en tungtveiende grunn kan en biskop og likeledes en prest som i kraft av gjeldende rett eller særskilt innvilgning fra kompetent myndighet er gitt fullmakt til å konfirmere, i enkelttilfeller la seg ledsage av prester for at også de skal forvalte sakramentet sammen med ham.

Kan. 885 –

1. §1. Det påligger diøcesanbiskopen forpliktelse til å sørge for at konfirmasjonens sakrament blir meddelt de undergivne som riktig og på fornuftig vis ber om det.
2. §2. En prest som innehar denne fullmakt, skal gjøre bruk av den overfor dem til hvis gunst fullmakten er innvilget.

Kan. 886 –

1. §1. I sitt bispedømme forvalter biskopen rettmessig konfirmasjonens sakrament også til ikke-undergivne troende med mindre et uttrykkelig forbud fra deres egen ordinarius står i veien for det.
2. §2. For at han lovlig kan forvalte konfirmasjonen i et annet bispedømme, trenger biskopen med mindre det handler om hans undergivne, i det minste en på fornuftig vis formodet tillatelse fra diøcesanbiskopen.

Kan. 887 – En prest som innehar fullmakt til å forrette konfirmasjon, meddeler dette sakrament lovlig på det for ham utpekte territorium også til utenforstående med mindre et forbud fra deres egen ordinarius står i veien for det; men på en annens territorium meddeler han det ikke gyldig til noen, dog så at forskriften i kan. 883, nr. 3, står urokket.

Kan. 888 – Innenfor territoriet der de forrettende gyldig meddeler konfirmasjonen, kan de også forrette den på eksempte steder.

Kan. 889 –

1. §1. Kapabel til å motta konfirmasjon er enhver, men alene den døpte som ennå ikke er konfirmert.
2. §2. Utenom dødsfare kreves det for at en lovlig skal motta konfirmasjonen dersom han besitter fornuftens bruk, at han på egnet vist er opplært, riktig beredt og vil fornye dåpsløftene.

Kan. 890 – Det påligger de troende forpliktelse til i tide å motta dette sakrament; foreldrene og sjelehyrdene, særlig sogneprestene, må sørge for at de troende blir riktig forberedt til å motta det og at de på et hensiktsmessig tidspunkt går til det skritt.

Kan. 891 – Konfirmasjonens sakrament meddeles de troende omkring skjelnealderen – med mindre bispekonferansen har bestemt en annen alder eller det foreligger dødsfare eller etter den forrettendes vurdering en tungtveiende grunn tilsier noe annet.

Kan. 892 – Når det lar seg gjøre, må konfirmanten ha en fadder hos seg, og det tilligger ham å sørge for at den konfirmerte oppfører seg som et sant Kristus-vitne og trofast oppfyller de forpliktelser som henger i hop med samme sakrament.

Kan. 893 –

1. §1. For at en skal kunne utføre fadderoppdrag, må han nødvendigvis oppfyller vilkårene omtalt i kan. 874.
2. §2. Det er å anbefale at den blir engasjert som fadder som tok på seg samme oppdrag ved dåpen.

Kan. 894 – For å bevise meddelt konfirmasjon må forskriftene i kan. 876 overholdes.

Kan. 895 – De konfirmertes navn må sammen med angivelse av den forrettende, foreldrene og fadderne så vel som sted og dato for meddelt konfirmasjon innføres i konfirmasjonsboken i bispedømmets sentraladministrasjon eller – hvor bispekonferansen eller diøcesanbiskopen har foreskrevet det – i en bok som skal oppbevares i sognearkivet; sognepresten skal varsle om meddelt konfirmasjon til sognepresten på dåpsstedet for at innføring kan skje i dåpsboken i samsvar med det som er bestemt i kan. 535, § 2.

Kan. 896 – Dersom stedets sogneprest ikke var til stede, må den forrettende – personlig eller gjennom en annen – så snart som mulig underrette ham om meddelt konfirmasjon.

Kan. 899 –

1. §1. Eukaristifeiringen er en handling av Kristus selv og av Kirken der Herren Kristus ved prestens tjeneste ofrer seg selv, substansielt nærværende under brødets og vinens skikkelser, til Gud Fader og frembyr seg som åndelig føde for de troende som er innesluttet i hans offergave.
2. §2. I det eukaristiske nattverdsmåltid kalles Guds folk sammen til enhet idet biskopen eller – under hans myndighet – en prest fører forsetet og personifiserer Kristus; og alle troende som er med, det være seg klerikere eller legfolk, medvirker ved å delta, enhver på sin måte ut fra forskjell mht. ordinasjoner og liturgiske oppdrag.
3. §3. Herren Kristus har innstiftet det eukaristiske offer for at de deltagende derav skal få flerfoldige frukter; eukaristifeiringen må innrettes slik at alle deltagende tar til seg disse frukter.

Kan. 934 –

1. §1. Den hellige Eukaristi:
   1. 1° skal oppbevares i domkirken eller kirke likestilt med den, i enhver sognekirke foruten i kirke eller kapell knyttet til hus til et ordensinstitutt eller selskap for apostolisk liv;
   2. 2° kan oppbevares i biskopens huskapell og etter tillatelse fra stedets ordinarius i andre kirker, kapell og huskapell.
2. §2. På sakrale steder hvor den hellige Eukaristi oppbevares, skal det alltid finnes en som har ansvaret for dette, og når det lar seg gjøre, må en prest i det minste to ganger i måneden feire messen der.

Kan. 935 – Ingen har lov til å ta vare på den hellige Eukaristi hos seg eller bringe den med seg på reise med mindre det er ved et påtrengende pastoralt behov og under overholdelse av diøcesanbiskopens forskrifter.

Kan. 936 – I hus til et ordensinstitutt og i annet fromt hus kan den hellige Eukaristi bare oppbevares i kirken eller hovedkapellet knyttet til huset; dog kan ordinarius av en berettiget grunn tillate at den også oppbevares i et annet kapell i samme hus.

Kan. 937 – Med mindre en tungtveiende begrunnelse står i veien for det, må en kirke der den hellige Eukaristi oppbevares, daglig stå åpen for de troende i det minste noen timer for at de innfor Det allerhelligste sakrament kan trekke seg tilbake for bønn.

Kan. 938 –

1. §1. Den hellige Eukaristi må på stående basis bare oppbevares i ett tabernakel i en kirke eller et kapell.
2. §2. Tabernakelet der den hellige Eukaristi oppbevares, må befinne seg i en fremtredende del av kirken eller kapellet, iøynefallende, vakkert utsmykket, egnet for bønn.
3. §3. Tabernakelet der den hellige Eukaristi på stående basis oppbevares, må være uflyttbart, laget av solid ugjennomsiktig materiale og slik avlåst at faren for profanering så langt som overhodet mulig unngås.
4. §4. Av en tungtveiende grunn er det lov å oppbevare den hellige Eukaristi, særlig nattestid, på et annet sikrere og sømmelig sted.
5. §5. Den som har ansvaret for en kirke eller et kapell, må se til at nøkkelen til tabernakelet der den hellige Eukaristi oppbevares, forvares meget omhyggelig.

Kan. 939 – Det må i et ciborium eller en skål tas vare på en tilstrekkelig mengde konsekrerte hostier til de troendes behov, og disse må hyppig fornyes etter at de gamle er konsumert på riktig måte.

Kan. 940 – Foran tabernakelet der den hellige Eukaristi oppbevares, må det uavbrutt lyse en særskilt lampe for å angi og ære Kristi nærvær.

Kan. 941 –

1. §1. I kirker eller kapell der det er gitt mulighet til å oppbevare den hellige Eukaristi, kan det foretas utstillinger enten med ciborium eller med monstrans, under overholdelse av de bestemmelser som er foreskrevet i de liturgiske bøker.
2. §2. Under feiring av messen må det ikke finne sted utstilling av Det allerhelligste sakrament i samme rom i kirken eller kapellet.

Kan. 942 – Det anbefales at det i disse kirker og kapell årlig foretas en høytidelig utstilling av Det allerhelligste sakrament over et passende tidsrom – selv om dette ikke er sammenhengende –, for at den lokale menighet inntrengende kan meditere over og tilbe det eukaristiske mysterium; utstilling på denne måte må likevel bare foretas dersom det kan forventes et passende fremmøte av troende og under overholdelse av fastsatte bestemmelser.

Kan. 943 – Forrettende ved utstilling av Det allerhelligste sakrament og ved eukaristisk velsignelse er en prest eller en diakon; under særskilte omstendigheter, alene for utstilling og tilbakestilling, dog uten velsignelse, er det en akolytt, ekstraordinær kommunionsutdeler eller annen uttatt av stedets ordinarius, under overholdelse av diøcesanbiskopens forskrifter.

Kan. 944 –

1. §1. Hvor det etter diøcesanbiskopens vurdering lar seg gjøre, må det, særlig på festen for Kristi legeme og blod, holdes prosesjon som føres langs offentlige veier, til offentlig vitnesbyrd om ærbødigheten for den hellige Eukaristi.
2. §2. Det tilligger diøcesanbiskopen å fastsette prosesjonsanordninger med sikte på deltagelse i prosesjonene og på verdig gjennomføring av dem.

Kan. 945 –

1. §1. I overensstemmelse med den av Kirken godkjente skikk har enhver prest som feirer eller koncelebrerer en messe, lov til å motta et stipend ofret for at han skal applisere messen i henhold til en bestemt intensjon.
2. §2. Prestene anbefales innstendig også når intet stipend er mottatt, å feire messen i samsvar med intensjonen til kristustroende, hovedsakelig i samsvar med intensjonen til trengende.

Kan. 946 – Kristustroende som ofrer stipendier for å få messe applisert i samsvar med sin intensjon, bidrar til beste for Kirken og tar med denne offergave del i dens omsorg for å understøtte sine tjenere og deres innsats.

Kan. 947 – Enhver ting som endog kan gi skinn av forretning eller handel, må holdes totalt unna messestipendiene.

Kan. 948 – Særskilte messer blir å applisere i samsvar med deres intensjoner for hvem det enkelte stipend er ofret og akseptert, ja, selv for det knappeste.

Kan. 949 – Den som er underlagt forpliktelse til å feire og applisere messe i samsvar med deres intensjon som har ofret stipend, påligger det den samme forpliktelse også dersom tilegnede stipendier uten vedkommendes skyld er gått tapt.

Kan. 950 – Dersom det blir ofret et pengebeløp for applikasjon av messer, men det ikke blir angitt antall messer som skal feires, beregnes dette under hensyntagen til det fastsatte stipend på stedet der giveren holder til, med mindre det rettmessig skal formodes at noe annet var hans intensjon.

Kan. 951 –

1. §1. En prest som feirer flere messer samme dag, kan applisere den enkelte av dem i samsvar med en intensjon som det er ofret stipend for, likevel med den lov at han – utenom juledag – kan tilegne seg personlig stipendiet for bare én messe og at han må betro de øvrige stipendier til formål foreskrevet av ordinarius, men jo med åpning for en eller annen form for vederlag på et utenforliggende grunnlag.
2. §2. En prest som samme dag koncelebrerer en andre messe, kan ikke på noe som helst grunnlag ta imot stipend for den.

Kan. 952 –

1. §1. Det tilligger provinsialkonsilet eller et bispemøte for vedkommende provins ved dekret å fastlegge for provinsen som helhet hvilket stipend som bør ofres for feiring og applikasjon av messe, og en prest har ikke lov til å forlange et større beløp; likevel er det helt i orden for ham å ta imot et av egen drift ofret stipend som er større enn det fastlagte for applikasjon av messen, og også et som er mindre.
2. §2. Hvor slikt dekret mangler, må någjeldende sedvane i bispedømmet overholdes.
3. §3. Også medlemmene av allskens ordensinstitutter skal holde seg til samme dekret eller stedets sedvane omtalt i §§ 1 og 2.

Kan. 953 – Ingen har lov til å ta imot så mange messestipendier for personlig å applisere at han ikke kan innfri dette innen et år.

Kan. 954 – Dersom det i bestemte kirker eller kapell blir bedt om et større antall messer som skal feires, enn de som der kan feires, er det lov å la feiringen av disse skje annetsteds med mindre giverne uttrykkelig har tilkjennegitt motsatt vilje.

Kan. 955 –

1. §1. Den som har til hensikt å overdra til andre feiringen av messer som det skal appliseres for, må så snart som mulig overdra feiringen av dem til prester akseptert av ham selv, dog utelukkende når det er på det rene for ham at disse er hevet over enhver form for innsigelse; han skal overgi det mottatte stipend i sin helhet med mindre det er sikkert på det rene at det som overskrider den behørige beløpsgrense i bispedømmet, er gitt med den hensikt å være til ham personlig; det påligger ham også forpliktelse til å sørge for feiringen av messene inntil han har tatt imot bevitnelse så vel på at forpliktelsen er påtatt som på at stipendiet er mottatt.
2. §2. Tidsrommet innen hvilket messene blir å feire, begynner den dag presten som skulle feiret dem, mottok dem med mindre noe annet er på det rene.
3. §3. De som overdrar til andre messer som skal feires, skal uten forsinkelse referere i en bok så vel messene som de har tatt imot, som dem som de har videregitt til andre, samtidig som de også noterer stipendiene for dem.
4. §4. Enhver prest skal notere nøyaktig de messer som han har tatt imot å skulle feire, samt når han har innfridd dette.

Kan. 956 – Alle og hver enkelt forvalter av fromme saker eller som på en eller annen måte er forpliktet til å sørge for feiring av messer, det være seg klerikere eller legfolk, og der messeforpliktelsene innen et år ikke er blitt innfridd, må overgi dem til sine ordinariuser på den måte som fastlegges av disse.

Kan. 957 – Plikt og rett til å våke over at messeforpliktelsene blir oppfylt, hører i sekularklerus’ kirker inn under stedets ordinarius, men i ordensinstitutters og selskaper for apostolisk liv sine kirker inn under deres superiorer.

Kan. 958 –

1. §1. Sognepresten foruten rektoren for en kirke eller annet fromt sted der messestipendier pleier å mottas, må ha en særskilt bok der han for de messer som skal feires, nøyaktig innfører antall, intensjon, ofret stipend foruten gjennomført feiring.
2. §2. Det påligger ordinarius forpliktelse til hvert år personlig eller gjennom andre å kontrollere bøker av dette slag.

Kan. 960 – Den individuelle og fullstendig bekjennelse og absolusjonen utgjør den eneste ordinære måte som den troende som er seg bevisst en alvorlig synd, kan bli forsonet med Gud og Kirken; ene og alene fysisk eller moralsk umulighet unnskylder for bekjennelse på denne måte; i så fall kan forsoning også oppnås på andre måter.

Kan. 961 –

1. §1. Absolusjonen kan ikke i generell form tilsies flere pønitenter sammen uten forutgående individuell bekjennelse med mindre:
   1. 1° dødsfare er overhengende og tiden ikke strekker til for presten eller prestene til å høre de enkelte pønitenters skriftemål;
   2. 2° det består en alvorlig nødssituasjon, nemlig når det med henblikk på pønitentenes antall ikke står til disposisjon en skare av skriftefedre for på riktig måte å høre de enkeltes skriftemål innen en passende tid, slik at pønitentene uten egen skyld tvinges til lang tid å gå glipp av den sakramentale nåde eller den hellige kommunion; men nødssituasjonen betraktes ikke som tilstrekkelig når skriftefedre ikke kan stå til disposisjon alene på grunn av en stor ansamling av pønitenter slik det kan være ved en større festforanstaltning eller pilegrimsreise.
2. §2. Det tilkommer diøcesanbiskopen å foreta vurderingen av om vilkårene som kreves i samsvar med det som er bestemt i § 1, nr. 2, er gitt; under hensyntagen til kriterier avstemt med bispekonferansens øvrige medlemmer kan han bestemme nærmere slike nødstilfeller.

Kan. 962 –

1. §1. For at en kristustroende gyldig kan nyte godt av en sakramental absolusjon som på en og samme tid blir gitt til flere, kreves det ikke bare at han er godt beredt, men at han sammen med dette setter seg fore innen en behørig tid å skrifte de alvorlige synder enkeltvis som for øyeblikket ikke kan skriftes slik.
2. §2. De kristustroende må når det lar seg gjøre, også i anledning av at de mottar generalabsolusjon, undervises om kravene i samsvar med det som er bestemt i § 1, og også i tilfelle av dødsfare må generalabsolusjon, dersom tiden strekker til, forutgås av en formaning til å sørge for å få frem et uttrykk for anger.

Kan. 963 – Idet den forblivende forpliktelse omtalt i kan. 989 dog står fast, må den som ved generalabsolusjon får ettergitt alvorlige synder, så snart som mulig når en anledning byr seg, gå til individuelt skriftemål, og da før vedkommende igjen mottar en generalabsolusjon med mindre en berettiget grunn kommer imellom.

Kan. 964 –

1. §1. Eget sted for å motta sakramentale skriftemål er en kirke eller et kapell.
2. §2. Hva angår skriftestol, fastsettes bestemmelser av bispekonferansen idet det dog må sikres at det alltid på et åpent sted finnes skriftestoler utstyrt med fast gitter mellom pønitent og skriftefar, og som de troende som så ønsker, fritt kan bruke.
3. §3. Skriftemål bør ikke mottas utenom skriftestol med mindre det skjer av en berettiget grunn.

Kan. 965 – Forrettende ved botens sakrament er alene en prest.

Kan. 966 –

1. §1. Til gyldig absolusjon av syndene kreves det at den forrettende utenom myndigheten i medhold av ordinasjon innehar fullmakt til å utøve samme myndighet for de troende som han tilsier absolusjonen.
2. §2. Denne fullmakt kan en prest gis enten ved selve den gjeldende rett eller ved innvilgning foretatt av kompetent myndighet i samsvar med det som er bestemt i kan. 969.

Kan. 967 –

1. §1. Fullmakt ut fra selve den gjeldende rett til å motta skriftemål fra kristustroende overalt på jorden innehar – utenom Den romerske pave – kardinalene; og likeledes biskopene som også overalt lovlig gjør bruk av den, med mindre diøcesanbiskopen i enkelttilfelle har avslått det.
2. §2. De som innehar fullmakt til på stående basis å motta skriftemål i kraft av embete eller i kraft av innvilgning fra inkardinasjonsstedets ordinarius eller stedets der de har bopel, kan utøve samme fullmakt overalt, med mindre stedets ordinarius i enkelttilfelle har avslått det, dog så at kan. 974, §§ 2 og 3, står fast.
3. §3. Ut fra selve den gjeldende rett oppnår følgende overalt samme fullmakt overfor medlemmene og andre som oppholder seg dag og natt i hus til instituttet eller samfunnet: de som i kraft av embete eller innvilgning fra kompetent superior i samsvar med det som er bestemt i kann. 968, § 2 og 969, § 2, er utstyrt med fullmakt til å motta skriftemål; denne gjør de jo også lovlig bruk av overalt med mindre en høyere superior i enkelttilfelle har avslått det mht. egne underordnede.

Kan. 968 –

1. §1. I kraft av embete innehar følgende fullmakt til å motta skriftemål, enhver for sitt ansvarsområde: stedets ordinarius, pønitentiarkanniken og likeledes sognepresten og andre som er i sogneprestens sted.
2. §2. I kraft av embete innehar følgende fullmakt til å motta skriftemål fra sine undergivne og andre som oppholder seg dag og natt i huset: superiorene i ordensinstitutt eller selskap for apostolisk liv dersom de er klerikere og under pavelig rett og de i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene, nyter godt av eksekutiv styringsmyndighet, dog likevel så at forskriften i kan. 630, § 4, står fast.

Kan. 969 –

1. §1. Alene stedets ordinarius er kompetent til å meddele fullmakt til allskens prester til å motta skriftemål fra allskens troende; men prester som er medlem av ordensinstitutt, må ikke bruke denne uten i det minste formodet tillatelse fra sin superior.
2. §2. Superior i ordensinstituttet eller selskapet for apostolisk liv omtalt i kan. 968, § 2, er kompetent til å meddele fullmakt til allskens prest til å motta skriftemål fra hans undergivne og andre som oppholder seg dag og natt i huset.

Kan. 970 – Fullmakt til å motta skriftemål må ikke innvilges med mindre det er til prester som gjennom eksamen er blitt funnet skikket, eller deres skikkethet på annet vis er på det rene.

Kan. 971 – Stedets ordinarius må ikke innvilge en prest fullmakt til på stående basis å motta skriftemål – selv ikke om presten har bopel eller midlertidig bopel på hans ansvarsområde – med mindre vedkommende prests ordinarius først er hørt når det lar seg gjøre.

Kan. 972 – Fullmakt fra den kompetente myndighet omtalt i kan. 969 til å motta skriftemål kan innvilges for et ubestemt eller bestemt tidsrom.

Kan. 973 – Fullmakt til på stående basis å motta skriftemål må innvilges skriftlig.

Kan. 974 –

1. §1. Stedets ordinarius og likeledes kompetent superior må ikke tilbakekalle innvilget fullmakt til på stående basis å motta skriftemål med mindre det skjer ut fra en tungtveiende grunn.
2. §2. Når en fullmakt til å motta skriftemål er tilbakekalt av den stedets ordinarius som innvilget den – som omtalt i kan. 967, § 2 –, taper presten vedkommende fullmakt overalt; når samme fullmakt er tilbakekalt av en annen stedets ordinarius, taper han den bare på den tilbakekallendes territorium.
3. §3. Enhver stedets ordinarius som for en prest har tilbakekalt fullmakten til å motta skriftemål, må gjøre dette klart for den ordinarius som med tanke på inkardinasjon er prestens egen, eller dersom det handler om medlem av et ordensinstitutt, for hans kompetente superior.
4. §4. Når en fullmakt til å motta skriftemål er tilbakekalt av egen høyere superior, taper presten fullmakten til å motta skriftemål overalt overfor medlemmer av instituttet; men når samme fullmakt er tilbakekalt av en annen kompetent superior, taper han den alene overfor de undergivne innen vedkommendes ansvarsområde.

Kan. 975 – Utenom ved tilbakekallelse bortfaller fullmakten omtalt i kan. 967, § 2 ved tap av vedkommende embete og ved ekskardinasjon eller tap av bopel.

Kan. 976 – Enhver prest, selv når han mangler fullmakt til å motta skriftemål, absolverer enhver pønitent som befinner seg i dødsfare, gyldig og lovlig fra samtlige bannstraffer og synder, ja, selv dersom en approbert prest er til stede.

Kan. 977 – Absolusjon til en medskyldig i synd mot det sjette av De ti bud er invalid utenom i dødsfare.

Kan. 978 –

1. §1. Når en prest hører skriftemål, må han huske på at han trer inn i rollen som dommer og likeens som lege, og at han samtidig av Gud er gjort til den guddommelige rettferdighets og barmhjertighets tjener for å bidra til Guds ære og sjelenes frelse.
2. §2. Skriftefaren som jo er Kirkens tjener, må når han forvalter sakramentet, trofast holde fast ved læreembetets læreanskuelser og bestemmelser utstedt av kompetent myndighet.

Kan. 979 – Når presten stiller spørsmål, må han gå frem med klokskap og diskresjon, jo under hensyntagen til pønitentens situasjon og alder, og han må avstå fra å spørre om navn til en medskyldig.

Kan. 980 – Dersom det ikke er tvil hos skriftefaren om pønitentens beredthet og denne ber om absolusjon, må han ikke nekte eller utsette absolusjonen.

Kan. 981 – Ut fra syndenes kvalitet og antall, dog med tanke på pønitentens situasjon, må skriftefaren pålegge ham helbredsrelevante og høvelige former for oppgjør for det gale; det påligger pønitenten forpliktelse til selv personlig å foreta disse.

Kan. 982 – Den som bekjenner at han falskt har anmeldt en uskyldig skriftefar hos kirkelig myndighet for kriminalitet i form av lokking til synd mot det sjette av De ti bud, må ikke absolveres med mindre han først formelt har trukket tilbake den falske anmeldelse og er beredt til å reparere skadene dersom slike har oppstått.

Kan. 983 –

1. §1. Det sakramentale segl er ukrenkelig; derfor er det helt forkastelig for en skriftefar ved ord eller på noen annen måte og av en hvilken som helst grunn å forråde en pønitent.
2. §2. Det påligger også tolken dersom en slik forekommer, foruten alle andre som på en eller annen måte fra skriftemål har fått opplysning om synder, taushetsplikt.

Kan. 984 –

1. §1. Enhver skriftefar forbys bruk av innsikt ervervet fra skriftemål til belastning for pønitenten, også når enhver fare for åpenbaring er utelukket.
2. §2. Den som er satt i en myndighetsposisjon, kan ikke på noen måte for ytre ledelse gjøre bruk av kunnskap som han på noe tidspunkt gjennom skriftemål har fått om synder.

Kan. 985 – En novisemester og hans ledsager samt rektoren for et seminar eller en annen oppdragelsesinnretning må ikke høre sakramentale skriftemål fra sine studerende med tilhold i samme hus med mindre de studerende i enkelttilfeller av egen drift ber om det.

Kan. 986 –

1. §1. Enhver som i kraft av et oppdrag har fått mandat som innebærer sjelesørgerisk ansvar, påligger det forpliktelse til å treffe tiltak for at skriftemål blir hørt fra de troende som er overdratt ham og som på fornuftig vis ber om at det må bli hørt, og at de bys anledning til å gå til individuelt skriftemål på dager og til klokkeslett fastsatt til deres fordel.
2. §2. Ved en påtrengende nødssituasjon påligger det enhver skriftefar forpliktelse til å motta skriftemål fra kristustroende, og i dødsfare enhver prest.

Kan. 987 – For at en kristustroende skal tilegne seg det frelsesbringende middel i botens sakrament, må han nødvendigvis være beredt slik at han idet han avviser de synder som han har begått og setter seg fore å forbedre seg, omvender seg til Gud.

Kan. 988 –

1. §1. Det påligger en kristustroende forpliktelse til å skrifte spesifisert og med antall alle alvorlige synder som er gjort etter dåpen og ennå ikke ved Kirkens nøkler direkte ettergitt og som han heller ikke i individuelt skriftemål har anklaget seg for, men som han etter omhyggelig samvittighetsprøvning er seg bevisst.
2. §2. De kristustroende anbefales også å skrifte de tilgivelige synder.

Kan. 989 – Enhver troende påligger det forpliktelse til etter at han har nådd skjelneårene, i det minste en gang i året trofast å skrifte sine alvorlige synder.

Kan. 990 – Ingen forbys å skrifte gjennom tolk når dog misbruk og anstøt unngås, og dog står forskriften i kan. 983, § 2, fast.

Kan. 991 – Det står åpent for enhver kristustroende å skrifte syndene for den rettmessig approberte skriftefar, også fra annen ritus, som han foretrekker.

Kan. 992 – Avlat er ettergivelse innfor Gud av timelig straff for synder som alt er utslettet hva angår skyld; denne ettergivelse tilegner en kristustroende seg som er godt beredt, på klare og fastlagte vilkår; det skjer ved Kirkens hjelp som – som forløsningens tjenerinne – forvalter og appliserer autoritativt skatten etter Kristi og helgenenes oppgjør for det gale.

Kan. 993 – En avlat er partiell eller fullkommen alt ettersom den befrir delvis eller helt fra den timelige straff som man er skyldig til for synder.

Kan. 994 – Enhver troende kan vinne partielle eller fullkomne avlater for seg selv, eller han kan gjennom forbønn applisere dem for døde.

Kan. 995 –

1. §1. Utenom Kirkens øverste myndighet kan bare de skjenke avlater som i gjeldende rett tilkjennes denne myndighet, eller som får det innvilget fra Den romerske pave.
2. §2. Ingen som helst myndighet nedenfor Den romerske pave kan overdra myndighet til å innvilge avlater til andre med mindre det uttrykkelig er gitt bevilling til vedkommende fra Den apostoliske stol.

Kan. 996 –

1. §1. For at en kan være kapabel til å vinne avlater, skal han være døpt, ikke ekskommunisert og i det minste ved slutten av de foreskrevne gjerninger befinne seg i nådens stand.
2. §2. Men for at det subjekt som er kapabelt til det, kan vinne dem, skal han i det minste ha intensjonen å ville erverve dem og oppfylle de pålagte gjerninger til fastsatt tid og på behørig måte i overensstemmelse med innvilgningens ordlyd.

Kan. 997 – Hva angår innvilgning og bruk av avlater, blir i tillegg de øvrige forskrifter som inneholdes i Kirkens særlover, å overholde.

Kan. 999 – Utenom biskopen kan disse velsigne olje til anvendelse ved sykesalving:

1. 1° de som juridisk likestilles med diøcesanbiskopen;
2. 2° i nødstilfelle enhver prest, dog bare ved selve feiringen av sakramentet.

Kan. 1000 –

1. §1. Salvingene må gjennomføres nøyaktig med de ord, etter det ritual og på den måte som er foreskrevet i de liturgiske bøker; i nødstilfelle er det likevel tilstrekkelig med en eneste salving på pannen eller på en annen kroppsdel mens det fullstendige formular uttales.
2. §2. Den forrettende må gjennomføre salvingene med egen hånd med mindre en tungtveiende begrunnelse tilsier bruk av hjelpemiddel.

Kan. 1001 – Sjelehyrdene og de sykes nærmeste må sørge for at disse på et hensiktsmessig tidspunkt blir hjulpet ved dette sakrament.

Kan. 1002 – Felles feiring av sykesalving for flere syke samtidig som er godt forberedt og riktig beredt, kan gjennomføres i henhold til til diøcesanbiskopens forskrifter.

Kan. 1003 –

1. §1. Enhver prest, men alene han forvalter sykesalvingen gyldig.
2. §2. Plikt og rett til å forrette sykesalving har alle prester som har fått mandat som innebærer sjelesørgerisk ansvar, og da overfor de troende som er overdratt vedkommende som deres pastorale oppgave; ut fra en fornuftig grunn kan en hvilken som helst annen prest forrette dette sakrament med i det minste formodet samtykke fra presten omtalt overfor; ut fra en fornuftig grunn kan en hvilken som helst annen prest forrette dette sakrament med i det minste formodet samtykke fra presten omtalt overfor.
3. §3. Enhver prest har lov til å bringe med seg velsignet olje for at han i nødstilfelle kan forrette sykesalvingens sakrament.

Kan. 1004 –

1. §1. Sykesalvingen kan forrettes for en troende som etter at han har nådd fornuftens bruk, begynner å befinne seg i fare på grunn av sykdom eller alder.
2. §2. Dette sakrament kan gjentas dersom den syke etter at han er blitt frisk, på nytt råker ut for en alvorlig sykdom eller dersom mens samme sykdom varer ved, faren blir mer alvorlig.

Kan. 1005 – Ved tvil om hvorvidt den syke har kommet til fornuftens bruk, eller om hvorvidt han er farlig syk eller død, må dette sakrament forrettes.

Kan. 1006 – Dette sakrament må meddeles til syke som i det minste implisitt hadde bedt om det da de hadde sine mentale evner i behold.

Kan. 1007 – Sykesalvingen meddeles ikke til dem som obstanasig vedblir i manifest alvorlig synd.

Kan. 1010 – Ordinasjonen må feires under en høymesse på en søndag eller festdag med messeplikt, men kan ut fra en pastoral begrunnelse også skje på andre dager, ikke med unntak av hverdager.

Kan. 1011 –

1. §1. Generelt feires ordinasjonen i domkirken; likevel kan den ut fra en pastoral begrunnelse feires i annen kirke eller kapell.
2. §2. Til ordinasjon blir klerikere og andre kristustroende å invitere slik at de så tallrikt som mulig vil være med ved feiringen.

Kan. 1012 – Forrettende ved den geistlige ordinasjon er en viet biskop.

Kan. 1013 – Ingen biskop har lov til å vie noen til biskop med mindre han først bringer på det rene at pavelige mandat foreligger.

Kan. 1014 – Med mindre Den apostoliske stol har kommet inn med dispensasjon, må den hovedviende biskop ved en bispevielse i det minste ta med seg to medviende biskoper; det høver seg meget vel at alle de nærværende biskoper sammen med disse vier biskopelekten.

Kan. 1015 –

1. §1. Enhver må ordineres til presbyteratet og til diakonatet av egen biskop eller med rettmessig henvisningsskriv fra denne.
2. §2. Egen biskop må selv personlig når han ikke er forhindret av en berettiget grunn, ordinere sine undergivne; men en undergiven av orientalsk ritus kan han ikke lovlig ordinere uten apostolisk bevilling.
3. §3. Den som kan gi henvisningsskriv for å motta ordinasjoner, kan selv personlig også meddele de samme ordinasjoner dersom han besitter det biskoppelige preg.

Kan. 1016 – Hva diakonordinasjonen angår, er egen biskop for dem som har som intensjon å bli innrullert i sekularklerus, biskopen i det bispedømme der den som befordres har bopel eller i det bispedømme der den som befordres har bestemt seg for å stille seg til disposisjon; hva presteordinasjonen av sekularklerikerne angår, er det biskopen i det bispedømme der den som befordres, gjennom diakonatet er inkardinert.

Kan. 1017 – En biskop kan ikke meddele ordinasjoner utenfor eget ansvarsområde med mindre det skjer med diøcesanbiskopens tillatelse.

Kan. 1018 –

1. §1. Følgende kan gi henvisningsskriv for de sekulære:
   1. 1° den egne biskop omtalt i kan. 1016;
   2. 2° en apostolisk administrator og med samtykke fra konsultorkollegiet en diøcesanadministrator; med samtykke fra rådet omtalt i kan. 495, § 2, en apostolisk provikar og proprefekt.
2. §2. En diøcesanadministrator, apostolisk provikar og proprefekt må ikke innvilge henvisningsskriv for dem som av diøcesanbiskopen eller av den apostoliske vikar eller prefekt er blitt nektet adgang til ordinasjonene.

Kan. 1019 –

1. §1. Det tilkommer høyere superior i et klerikalt ordensinstitutt under pavelig rett eller i et klerikalt selskap for apostolisk liv under pavelig rett for sine undergivne som i henhold til konstitusjonene for bestandig eller definitivt er tilsluttet instituttet eller samfunnet, å innvilge henvisningsskriv for diakonatet og for presbyteratet.
2. §2. Ordinasjon for alle øvrige seminarister fra ethvert institutt eller selskap retter seg etter gjeldende rett for sekularklerikere – under tilbakekallelse av enhver bevilling innvilget til superiorene.

Kan. 1020 – Henvisningsskriv må ikke innvilges med mindre alle de attester og dokumenter på forhånd foreligger som ut fra gjeldende rett fordres i samsvar med det som er bestemt i kann. 1050 og 1051.

Kan. 1021 – Et henvisningsskriv kan sendes til en hvilken som helst biskop som står i kommunion med Den apostoliske stol, bare unntatt – utenom ved apostolisk bevilling – en biskop av en ritus forskjellig fra ritusen for den som befordres.

Kan. 1022 – Den ordinerende biskop må ikke etter mottak av et rettmessig henvisningsskriv skride til ordinasjonen med mindre han har brakt skrivets ekthet fullt på det rene.

Kan. 1023 – Et henvisningsskriv kan av den innvilgende selv eller av hans etterfølger avgrenses ved nye rammer eller tilbakekalles, men innvilgninger utslokkes ikke ved opphør av den innvilgendes rett.

Kan. 1024 – Alene en døpt mann mottar gyldig den geistlige ordinasjon.

Kan. 1025 –

1. §1. For at ordinasjon til presbyteratet eller diakonatet lovlig kan bli meddelt, kreves det at kandidaten er utrustet med behørige kvalitative forutsetninger ifølge egen biskops eller kompetent høyere superiors vurdering når prøving er gjennomført i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, at han ikke holdes tilbake av noen irregularitet eller hindring og at han har oppfylt forutsetningene i samsvar med det som er bestemt i kann. 1033–1039; dertil må dokumentene omtalt i kan. 1050 foreligge og klareringen omtalt i kan. 1051 må være gjennomført.
2. §2. I tillegg kreves det at det må være til nytte for Kirkens tjeneste ifølge hans rettmessige superiors vurdering.
3. §3. En biskop som ordinerer en egen undergiven som er destinert for tjeneste i et annet bispedømme, skal bringe på det rene at ordinanden blir tilført dette bispedømme.

Kan. 1053 –

1. §1. Etter fullført ordinasjon må navnene på de enkelte ordinerte og på den forrettende ved ordinasjonen samt sted og dato for ordinasjonen føres i en særskilt bok som omhyggelig forvares hos ordinasjonsstedets sentraladministrasjon, og alle dokumenter for de enkelte ordinasjoner må tas nøye vare på.
2. §2. Til de enkelte ordinerte må den ordinerende biskop gi en autentisk attest om mottagelse av ordinasjonen; dersom det gjelder noen som av en biskop utenfra er blitt befordret ved henvisningsskriv, må de fremlegge denne attest for egen ordinarius for innføring av ordinasjonen i en spesiell bok som tas vare på i arkivet.

Kan. 1054 – Stedets ordinarius dersom det handler om sekularklerikere, eller kompetent høyere superior dersom det handler om hans undergivne, må oversende melding om enhver ordinasjon som er feiret, til sognepresten på dåpsstedet som må innføre det i sin dåpsbok i samsvar med det som er bestemt i kan. 535, § 2.

Kan. 1063 – Det påligger sjelehyrdene forpliktelse til å sørge for at egen kirkelig menighet tilbyr de kristustroende den bistand som gjør at ektestanden bevares i en kristen ånd og utvikles mot fullkommenhet. Fremfor alt blir denne bistand å tilby:

1. 1° ved prekenvirksomhet, ved katekese tilpasset mindreårige, unge og voksne, ja, også ved bruk av ulike medier, og da slik at de kristustroende derved kan få opplæring om det kristne ekteskaps betydning og om kristne ektefellers og foreldres oppdrag;
2. 2° ved personlig forberedelse til å inngå ekteskap, og slik at brudepar derved blir beredt til sin nye stands hellighet og plikter;
3. 3° ved en givende liturgisk feiring av ektevigselen der det kommer tydelig frem at ektefellene billedlig uttrykker og tar del i enhetens mysterium og den fruktbare kjærlighet mellom Kristus og Kirken;
4. 4° ved tilbud om hjelp til ektefeller så de ved trofast å bevare og verge ekteskapspakten dag for dag kan gå frem i et helligere og mer fullkomment liv i familien.

Kan. 1064 – Det tilligger stedets ordinarius å sørge for at denne bistand på behørig vis blir organisert og dersom det synes hensiktsmessig, etter at også menn og kvinner er hørt som er tilforlatelige ut fra erfaring og sakkyndighet.

Kan. 1065 –

1. §1. Katolikker som ennå ikke har tatt imot konfirmasjonens sakrament, bør ta imot dette før de gis adgang til ektevigsel – dersom det lar seg gjøre uten betydelig besvær.
2. §2. For fruktbart å motta ekteskapets sakrament anbefales brudepar innstendig å gå til botens sakrament og til den hellige Eukaristi.

Kan. 1066 – Før det feires ektevigsel, skal det være på det rene at intet står i veien for vigselens gyldighet og lovlighet.

Kan. 1067 – Bispekonferansen må fastsette bestemmelser om brudeeksamen foruten om lysning til ekteskap eller andre hensiktsmessige måter å gjennomføre de undersøkelser som er nødvendig før ektevigsel; først når disse bestemmelser omhyggelig er fulgt, kan en sogneprest skride til å assistere ved ektevigsel.

Kan. 1068 – Ved dødsfare, dersom andre bevis ikke kan skaffes til veie, er det tilstrekkelig med mindre det foreligger indikasjoner på det motsatte, med de stiftendes forsikring – og da også forsikring under ed dersom situasjonen skulle tilsi det – om at de er døpt og ikke holdes tilbake av noen hindring.

Kan. 1069 – Det påligger alle troende forpliktelse til før feiring av ektevigsel å åpenbare for sognepresten eller stedets ordinarius hindringer dersom de måtte være kjent med slike.

Kan. 1070 – Dersom en annen enn den sogneprest som det tilligger å assistere, har gjennomført undersøkelsene, må vedkommende så snart som mulig ved et autentisk dokument gjøre sognepresten klar over utfallet av disse undersøkelser.

Kan. 1071 –

1. §1. Unntatt i nødstilfelle må ingen uten tillatelse fra stedets ordinarius assistere ved:
   1. 1° ektevigsel av omstreifere;
   2. 2° ektevigsel som ut fra det som er bestemt i borgerlig lov, ikke anerkjennes eller ikke kan feires;
   3. 3° ektevigsel for en som det påligger naturlige forpliktelser overfor en annen part eller barn fra en tidligere forbindelse;
   4. 4° ektevigsel for en som notorisk har forkastet den katolske tro;
   5. 5° ektevigsel for en som er beheftet med en bannstraff;
   6. 6° ektevigsel for en mindreårig hvis foreldre enten er uvitende om det eller på fornuftig vis er imot det;
   7. 7° ektevigsel ved fullmektig som omtalt i kan. 1105.
2. §2. Stedets ordinarius kan ikke innvilge tillatelse til å assistere ved ektevigsel for en som notorisk har forkastet den katolske tro, med mindre bestemmelsene omtalt i kan. 1125 blir overholdt, idet det som samsvarer, må leses på samsvarende vis.

Kan. 1072 – Sjelehyrdene må sørge for å avlede unge fra feiring av ektevigsel før den alder der man i overensstemmelse med skikken i området pleier å inngå ekteskap.

Kan. 1073 – En gyldighetshindring gjør en person ugild til gyldig å stifte ekteskap.

Kan. 1074 – En hindring betraktes som offentlig kjent når den kan bevises i det ytre rom; ellers er den skjult.

Kan. 1075 –

1. §1. Det tilligger bare Kirkens øverste myndighet å erklære autentisk når guddommelig rett forbyr eller fra starten av ugyldiggjør et ekteskap.
2. §2. Dertil har kun den øverste myndighet rett til å etablere andre hindringer for døpte.

Kan. 1076 – Sedvane som fører inn en ny hindring eller står i motsetning til eksisterende hindringer forkastes.

Kan. 1077 –

1. §1. Stedets ordinarius kan i særskilt tilfelle forby egne undergivne overalt hvor de holder til, og på eget territorium alle som for øyeblikket oppholder seg der, ektevigsel, men bare for en tid og av en tungtveiende grunn så lenge den består.
2. §2. Kun Kirkens øverste myndighet kan til et forbud tilføye en gyldighetshindrende klausul.

Kan. 1078 –

1. §1. Stedets ordinarius kan dispensere egne undergivne overalt hvor de holder til, og på eget territorium alle som for øyeblikket oppholder seg der, fra alle hindringer ut fra kirkelig rett unntatt fra dem hvis dispensasjon er forbeholdt Den apostoliske stol.
2. §2. Hindringer hvis dispensasjon er forbeholdt Den apostoliske stol, er:
   1. 1° hindring som oppstår ut fra geistlige ordinasjoner eller ut fra offentlig og evig kyskhetsløfte i et ordensinstitutt under pavelig rett;
   2. 2° hindring på grunn av kriminaliteten omtalt i kan. 1090.
3. §3. Det gis aldri dispensasjon fra hindring på grunn av blodsbånd i rett opp- eller nedstigende linje eller i annen grad i sidelinje.

Kan. 1079 –

1. §1. Ved truende dødsfare kan stedets ordinarius dispensere egne undergivne overalt hvor de holder til, og på eget territorium alle som for øyeblikket oppholder seg der; dispensasjonen kan gjelde så vel fra å overholde form ved feiringen av ektevigsel som fra alle og de enkelte offentlig kjente eller skjulte hindringer ut fra kirkelig rett unntatt hindring oppstått ut fra geistlig ordinasjon til presbyteratet.
2. §2. Under de samme saklige omstendigheter som omtalt i § 1, men alene i tilfeller hvor ikke engang stedets ordinarius kan nåes, besitter så vel sognepresten, som den på riktig måte delegerte geistlige tjener, som den prest eller diakon som deltar i samsvar med det som er bestemt i kan. 1116, § 2, tilsvarende dispensasjonsmyndighet.
3. §3. I dødsfare har en skriftefar i forhold til det indre rom – enten under eller utenom en sakramental skriftemålshandling – dispensasjonsmyndighet fra skjulte hindringer.
4. §4. I tilfellet omtalt i § 2 betraktes stedets ordinarius ikke å kunne nåes dersom det bare lar seg gjøre gjennom telegraf eller telefon.

Kan. 1080 –

1. §1. I den utstrekning det avdekkes en hindring når alt er beredt til bryllup og ektevigselen ikke uten sannsynlig fare for et alvorlig onde kan utsettes inntil man har fått dispensasjon fra kompetent myndighet, har stedets ordinarius og alle omtalt i kan. 1079, §§ 2–3, disse siste dog utelukkende ved skjult tilfelle, – under overholdelse av de der foreskrevne vilkår – dispensasjonsmyndighet i forhold til alle hindringer unntatt de som er omtalt i kan. 1078, § 2, nr. 1.
2. §2. Med denne myndighet kan en også gyldiggjøre ekteskap dersom det vil være den samme fare ved forsinkelse og tiden ikke strekker til for å henvende seg til Den apostoliske stol eller til stedets ordinarius, avhengig av hvem som kan dispensere fra nevnte hindringer.

Kan. 1081 – Sognepresten, eventuelt presten eller diakonen omtalt i kan. 1079, § 2, må straks underrette stedets ordinarius om dispensasjon innvilget i forhold til det ytre rom; og dette skal innføres i ektevigselsboken.

Kan. 1082 – Med mindre Pønitentiariatets reskript sier noe annet, må en dispensasjon innvilget i det indre ikke-sakramentale rom fra en skjult hindring innføres i boken som skal oppbevares i sentraladministrasjonens hemmelige arkiv; ingen annen dispensasjon er nødvendig i forhold til det ytre rom dersom den skjulte hindring senere blir kjent.

Kan. 1083 –

1. §1. Før fylte 16 år kan en mann ikke inngå gyldig ekteskap, likeledes ikke en kvinne før fylte 14.
2. §2. Det står åpent for bispekonferansen å fastsette høyere alder for lovlig feiring av ektevigsel.

Kan. 1084 –

1. §1. Forutgående og varig impotens til å ligge sammen, enten fra mannens side eller fra kvinnens side, enten absolutt eller relativ, ugyldiggjør fra starten av et ekteskap ut fra selve sin natur.
2. §2. Dersom det består tvil om hindring ut fra impotens, enten rettslig eller faktisk tvil, blir ektevigselen ikke å forhindre, og så lenge tvilen består, heller ikke å erklære for juridisk sett null verd.
3. §3. Sterilitet hverken forbyr eller ugyldiggjør fra starten av et ekteskap, dog så at det som er foreskrevet i kan. 1098, står fast.

Kan. 1085 –

1. §1. Invalid forsøker den å få til ekteskap som det påligger bånd fra tidligere ekteskap, ja endog fra et ikke-fullbyrdet.
2. §2. Selv om det første ekteskap er ugyldig eller oppløst av hvilken som helst grunn, er det derved ikke lov å stifte et annet før nullitet for eller oppløsning av det tidligere rettmessig og sikkert er på det rene.

Kan. 1086 –

1. §1. Invalid er ektevigsel mellom to personer hvorav den ene er døpt i Den katolske kirke eller opptatt i samme, og den andre ikke er døpt.
2. §2. Fra denne hindring må det ikke dispenseres med mindre vilkårene omtalt i kann. 1125 og 1126 er oppfylt.
3. §3. Dersom en part på tidspunktet for stiftelsen av ekteskapet i alminnelighet ble regnet for døpt eller det var tvil om hans dåp, blir ekteskapets gyldighet i samsvar med det som er bestemt i kan. 1060, å formode inntil det blir sikkert bevist at den ene part var døpt, men den andre ikke var døpt.

Kan. 1087 – Invalid forsøker de seg på ektevigsel som er geistlig ordinert.

Kan. 1088 – Invalid forsøker de seg på ektevigsel som er bundet ved offentlig og evig kyskhetsløfte i et ordensinstitutt.

Kan. 1089 – Intet ekteskap kan bestå mellom en mann og en kvinne som er bortført eller i det minste holdt tilbake med henblikk på at det skal stiftes ekteskap med henne, med mindre kvinnen senere, etter at hun er kommet løs fra den som har røvet henne med seg, og er plassert på et sikkert og fritt sted, av egen drift velger ekteskapet.

Kan. 1090 –

1. §1. Den som med henblikk på å inngå ekteskap med en bestemt person har forvoldt dennes ektefelle eller egen ektefelle døden, forsøker seg invalid på denne ektevigsel.
2. §2. Invalid forsøker også de seg på ektevigsel seg imellom som har forvoldt en ektefelle døden ved gjensidig bistand, fysisk eller moralsk.

Kan. 1091 –

1. §1. Ekteskap er ugyldig mellom alle slektninger ved blodsbånd i rett opp- eller nedstigende linje, så vel legitime som naturlige.
2. §2. I sidelinje er det ugyldig t.o.m. fjerde grad.
3. §3. Hindring ut fra blodsbånd fordobles ikke.
4. §4. Ekteskap må aldri tillates dersom det er tvil om partene er blodsforbundet i noen grad i rett opp- eller nedstigende linje eller i annen grad i sidelinje.

Kan. 1092 – Svogerskap i rett opp- eller neddstigende linje ugyldiggjør fra starten av ekteskap i enhver grad.

Kan. 1093 – Hindring av hensyn til den offentlige anstendighet oppstår ut fra et invalid ekteskap etter istandkommet fellesliv og ut fra notorisk eller offentlig samboerskap; og den ugyldiggjør fra starten av giftermål mellom mannen og kvinnens slektninger i første grad i rett opp- eller nedstigende linje, og vise versa.

Kan. 1094 – De som ved adopsjon legalt er kommet i slektskap med hverandre i rett opp- eller nedstigende linje, eller i annen grad i sidelinje, kan ikke gyldig stifte ekteskap seg imellom.

Kan. 1095 – Inkapable til å stifte ekteskap er:

1. 1° de som mangler fornuftens bruk i tilstrekkelig grad;
2. 2° de som lider under en alvorlig defekt mht. dømmekraft vedrørende de essensielle ekteskapelige retter og plikter som gjensidig blir gitt og akseptert;
3. 3° de som ut fra grunner av psykisk natur ikke er i stand til å ta på seg ekteskapets essensielle forpliktelser.

Kan. 1096 –

1. §1. For at ekteskapelig konsensus skal kunne foreligge, er det nødvendig at de stiftende i det minste ikke er uvitende om at ekteskapet er et permanent forpliktende fellesskap mellom en mann og en kvinne, innrettet på det å få barn ved seksuelt samkvem.
2. §2. Slik uvitenhet formodes ikke etter puberteten.

Kan. 1097 –

1. §1. Villfarelse mht. person gjør ektevigselen invalid.
2. §2. Villfarelse mht. kvalitativ forutsetning ved person – selv om den var grunn til stiftelsen – gjør ikke ektevigsel ugyldig med mindre denne kvalitative forutsetning var tilsiktet direkte og hovedsakelig.

Kan. 1098 – Invalid stifter den ekteskap som inngår det bedratt ved svik – begått for å oppnå konsensus – vedrørende en kvalitativ forutsetning ved den annen part som etter sin egen natur alvorlig kan forstyrre det ekteskapelige livs forpliktende fellesskap.

Kan. 1099 – Villfarelse vedrørende ekteskapets enhet eller uoppløselighet eller dets sakramentale verdighet ødelegger ikke den ekteskapelige konsensus, dog utelukkende når den ikke er bestemmende for viljen.

Kan. 1100 – Kjennskap til eller forestilling om ekteskapet som nullitet utelukker ikke nødvendigvis den ekteskapelige konsensus.

Kan. 1101 –

1. §1. Sinnets indre konsensus formodes å være konform med de ord eller tegn som anvendes når ektevigselen feires.
2. §2. Men dersom den ene eller begge parter ved en positiv viljeshandling utelukker selve ekteskapet eller et essensielt element ved ekteskapet eller eventuelt en essensiell egenskap, stifter vedkommende invalid.

Kan. 1102 –

1. §1. Ekteskap på betingelse av noe fremtidig kan ikke gyldig stiftes.
2. §2. Ekteskap på betingelse av noe fortidig eller samtidig er gyldig inngått eller ikke ettersom det som inngår under betingelsen, eksisterer eller ikke.
3. §3. Betingelse som omtalt i § 2 kan ikke lovlig tilføyes med mindre det skjer med skriftlig gitt tillatelse fra stedets ordinarius.

Kan. 1103 – Invalid er et ekteskap inngått på grunn av vold eller alvorlig frykt utenfra, også om frykten ikke er tilstøtt med hensikt, når en tvinges til å velge ekteskapet for å fri seg fra frykten.

Kan. 1104 –

1. §1. For gyldig å stifte ekteskap er det nødvendig at de stiftende på en og samme tid er til stede enten selv personlig eller gjennom en fullmektig.
2. §2. Brudeparet må uttrykke den ekteskapelige konsensus ved ord, men dersom de ikke kan snakke, ved likeverdige tegn.

Kan. 1105 –

1. §1. For gyldig å inngå ekteskap ved fullmektig, kreves det:
   1. 1° at det foreligger spesialmandat til å stifte det med en bestemt person;
   2. 2° at fullmektigen er utpekt av mandanten selv og selv personlig utfører sitt oppdrag.
2. §2. For at mandatet skal gjelde, blir det å underskrive av mandanten og dertil enten av stedets sogneprest eller ordinarius der mandatet gis, eller av en prest delegert til det av en av dem eller i det minst av to vitner; eller mandatet skal være nedfelt i et autentisk dokument i samsvar med det som er bestemt i borgerlig rett.
3. §3. Dersom mandanten ikke kan skrive, må dette innføres i selve mandatet og et annet vitne må tiltre og også undertegne skriftstykket; ellers er mandatet ugyldig.
4. §4. Dersom mandanten tilbakekaller mandatet eller råker ut for sinnssykdom før hans fullmektig har stiftet ekteskap i hans navn, er ekteskapet invalid selv om fullmektigen eller den andre stiftende part var uvitende om det.

Kan. 1106 – Ekteskap kan stiftes gjennom tolk; likevel må sognepresten ikke assistere ved slik ektevigsel med mindre tolkens troverdighet for ham er på det rene.

Kan. 1107 – Selv om et ekteskap ble invalid inngått på grunn av en hindring eller en defekt mht. form, formodes avgitt konsensus å vedbli inntil dens tilbaketrekning er på det rene.

Kan. 1108 –

1. §1. Bare de ekteskap er gyldige som stiftes i nærvær av stedets ordinarius eller sogneprest eller en prest eller en diakon delegert av en av dem, og som assisterer, dessuten i nærvær av to vitner – dog i overensstemmelse med de uttrykkelige regler i kanonene som følger – og idet unntakene omtalt i kann. 144, 1112, § 1, 1116 og 1127, §§ 1–2, står urokket.
2. §2. Som assisterende ved ektevigsel forstås bare en som mens han er til stede, ber om tilkjennegivelse av de stiftendes konsensus og tar imot denne i Kirkens navn.
3. §3. Bare en prest assisterer gyldig ved ektevigsel mellom orientalske parter eller mellom latinsk part og orientalsk part, det være seg katolikk eller ikke-katolikk.

Kan. 1109 – Med mindre han ved dom eller ved dekret er blitt ekskommunisert, kommet inn under interdikt eller blitt suspendert fra embetet eller det tilsvarende er erklært å bestå, assisterer stedets ordinarius og sogneprest i kraft av embete gyldig ved ektevigsel innenfor sitt territoriums grenser ikke bare undergivne, men også ikke-undergivne, dog utelukkende når i det minst den en part er tilsluttet Den latinske kirke.

Kan. 1110 – En personalordinarius og en personalsogneprest assisterer gyldig i kraft av embete ved ektevigsel ene og alene for par der i det minste den ene er ham en undergiven innenfor grensene for hans ansvarsområde.

Kan. 1111 –

1. §1. Så lenge stedets ordinarius og sogneprest gyldig fungerer i sine embeter, kan de innenfor sitt territoriums grenser delegere til prester og diakoner fullmakt, også generalfullmakt, til å assistere ved ektevigsel, dog så at det som er foreskrevet i kan. 1108 § 3, står fast.
2. §2. For å være gyldig skal delegeringen av fullmakt til å assistere ved ektevigsel uttrykkelig gis til bestemte personer; dersom det handler om en spesialdelegering, blir den å gi for en bestemt ektevigsel; men dersom det handler om generaldelegering, blir den å innvilge skriftlig.

Kan. 1112 –

1. §1. Hvor det mangler prester og diakoner, kan diøcesanbiskopen – etter at bispekonferansen ved sitt forutgående votum har funnet det gunstig og man har fått Den hellige stols tillatelse – delegere til legfolk å assistere ved ektevigsel, dog så at forskriften i kan. 1108 § 3 står fast.
2. §2. Det må velges ut en skikket legperson som er i stand til å formidle opplæring til brudefolk og egnet til å gjennomføre ektevigselsliturgien på riktig måte.

Kan. 1113 – Før en spesialdelegering innvilges, må alle de forhold ivaretas som gjeldende rett fastsetter for å godtgjøre standsfriheten.

Kan. 1114 – Den assisterende ved ektevigsel handler ulovlig med mindre han for sitt vedkommende har brakt på det rene de stiftendes standsfrihet i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, og – dersom det lar seg gjøre – at sogneprestens tillatelse foreligger i den utstrekning han assisterer i kraft av generaldelegering.

Kan. 1115 – Ektevigsler bør feires i sognet hvor en part av de stiftende har bopel, midlertidig bopel eller en måneds tilhold, eller dersom det handler om omstreifere, i det sogn hvor de for øyeblikket holder til; med tillatelse fra egen ordinarius eller egen sogneprest kan de feires et annet sted.

Kan. 1116 –

1. §1. Dersom ingen assisterende som er kompetent i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, kan skaffes til veie eller nåes uten betydelig besvær, kan de som har som intensjon å inngå et virkelig ekteskap, stifte det gyldig og lovlig i nærvær av alene vitner:
   1. 1° i dødsfare;
   2. 2° utenfor dødsfare, dog utelukkende når man etter klok gjennomtenkning må forvente at tingenes tilstand vil vare ved i en måned.
2. §2. I begge tilfeller og dersom en prest eller diakon er for hånden som kan være til stede, skal han tilkalles for sammen med vitnene å være til stede ved feiringen av ektevigselen, dog uten å rokke ved gyldigheten av ekteskapsinngåelsen i nærvær av alene vitner.
3. §3. Under de samme saklige omstendigheter som omtalt i § 1, nr. 1 og 2, kan stedets ordinarius meddele fullmakt til enhver katolsk prest til å velsigne ekteskapet til kristustroende i orientalske kirker som ikke har full kommunion med Den katolske kirke, og som av egen drift ber om det, dog utelukkende når intet står i veien for gyldig eller lovlig feiring av ektevigselen. Presten selv må – dersom det klokelig lar seg gjøre – underrette kompetent myndighet i den angjeldende ikke-katolske kirke om forholdet.

Kan. 1117 – Formen fastsatt ovenfor blir å overholde dersom i det minste den ene part av de ekteskapsstiftende er døpt i Den katolske kirke eller opptatt i samme, dog uten å rokke ved forskriftene i kan. 1127, § 2.

Kan. 1118 –

1. §1. En ektevigsel mellom katolikker og mellom en katolsk part og en døpt ikke-katolsk part bør feires i sognekirken; den kan etter tillatelse fra stedets ordinarius eller fra sognepresten feires i en annen kirke eller kapell.
2. §2. Stedets ordinarius kan tillate at ektevigsel feires på et annet høvelig sted.
3. §3. En ektevigsel mellom en katolsk part og en udøpt part kan feires i en kirke eller på et annet høvelig sted.

Kan. 1119 – Utenfor i nødstilfelle må ved feiring av ektevigsel de riter overholdes som er foreskrevet i de liturgiske bøker godkjent av Kirken eller som er antatt ved legitime sedvaner.

Kan. 1120 – Bispekonferansen kan avfatte en egen ektevigselsritus som må overprøves av Den hellige stol og som samsvarer med stedets og folkets skikker tilpasset kristen ånd, dog så at loven likevel står fast at den assisterende som er nærværende ved ektevigselen, må be om tilkjennegivelse av de stiftendes parters konsensus og ta imot denne.

Kan. 1121 –

1. §1. Så snart som mulig etter feiret ektevigsel skal sogneprest på stedet der feiringen skjedde, eller den som opptrer i hans sted – ja selv om ingen av dem har assistert – innføre i ektevigselsregisteret navn på ektefellene, den assisterende og vitnene samt sted og dato for feiring av ektevigselen, på den måte som er foreskrevet av bispekonferansen eller av diøcesanbiskopen.
2. §2. I den utstrekning et ekteskap stiftes i samsvar med det som er bestemt i kan. 1116, påligger det presten eller diakonen dersom en slik var til stede ved feiringen, ellers vitnene solidarisk med de stiftende så snart som mulig å gjøre stedets sogneprest eller ordinarius klar over det inngåtte ekteskap.
3. §3. Hva angår ekteskap som ble stiftet med dispensasjon fra kanonisk form, må stedets ordinarius som innvilget dispensasjonen, sørge for at dispensasjonen og feiring av ektevigselen skrives inn i ektevigselsboken så vel i sentraladministrasjonen som i eget sogn for den katolske part hvis sogneprest har gjennomført undersøkelsene om standsfrihet; det påligger en katolsk ektefelle så snart som mulig å gjøre den samme ordinarius og sogneprest klar over feiret ektevigsel, også med angivelse av stedet for feiringen foruten av den offentlige form som er fulgt.

Kan. 1122 –

1. §1. Et stiftet ekteskap må også innføres i dåpsregistrene der ektefellenes dåp er innført.
2. §2. Dersom en ektefelle ikke har stiftet ekteskapet i det sogn der vedkommende ble døpt, må sogneprest på stedet for feiring av ektevigselen så snart som mulig oversende melding om det inngåtte ekteskap til stedets sogneprest der dåpen ble meddelt.

Kan. 1123 – I den utstrekning et ekteskap enten gyldiggjøres i forhold til det ytre rom eller erklæres for juridisk sett null verd, eller det utenom ved død rettmessig oppløses, skal stedets sogneprest der feiringen skjedde, underrettes for at innføring kan skje på riktig måte i ekteskaps- og dåpsregister.

Kan. 1124 – Uten uttrykkelig tillatelse fra kompetent myndighet er ektevigsel forbudt mellom to døpte personer hvorav den ene er døpt i Den katolske kirke eller opptatt i samme etter dåpen, og den andre er tilsluttet en kirke eller et kirkesamfunn som ikke har full kommunion med Den katolske kirke.

Kan. 1125 – Tillatelse av dette slag kan stedets ordinarius innvilge dersom det foreligger en berettiget og fornuftig grunn; han må ikke innvilge den med mindre de følgende vilkår er oppfylt:

1. 1° den katolske part må erklære at han er beredt til å unngå farene for å falle fra troen, og må avgi et oppriktig løfte om å gjøre alt så langt vedkommende har mulighet til det, for at samtlige barn blir døpt og oppdratt i Den katolske kirke;
2. 2° den andre part må i tide bli underrettet om disse løfter som må avgis av den katolske part, således at det er på det rene at vedkommende virkelig kjenner til den katolske parts løfte og forpliktelse;
3. 3° begge parter må undervises om ekteskapets formål og essensielle egenskaper, og disse kan ikke utelukkes av noen av de stiftende.

Kan. 1126 – Det tilligger bispekonferansen så vel å fastsette måten som disse erklæringer og løfter – som alltid kreves – må skje på, som å fastlegge formen for hvordan disse både skal bringes på det rene i det ytre rom og gjøres klar for den ikke-katolske part.

Kan. 1127 –

1. §1. Hva angår form som blir å anvende ved blandet ekteskap, må forskriftene i kan. 1108 overholdes; dersom imidlertid en katolsk part stifter ekteskap med en ikke-katolsk part av orientalsk ritus, blir kanonisk form for feiring av ektevigsel å overholde bare for lovlighet; for gyldighet kreves det inntreden av en prest, under overholdelse av de ting som ellers skal overholdes ut fra gjeldende rett.
2. §2. Dersom alvorlige vanskeligheter står i veien for å overholde kanonisk form, har stedets ordinarius for den katolske part rett til å dispensere fra denne i enkelttilfeller, dog først etter å ha konsultert stedets ordinarius der ektevigselen skal feires, og dog så at kravet om feiring i en offentlig form – for gyldighet – står urokket; det tilligger bispekonferansen å fastsette bestemmelser som gjør at nevnte dispensasjon blir innvilget på en enhetlig måte.
3. §3. Det er forbudt før eller etter den kanoniske feiring ut fra det som er bestemt i § 1, å foreta noen annen religiøs feiring av samme ektevigsel ved å avgi eller fornye den ekteskapelige konsensus. Likeledes må det ikke skje noen religiøs feiring der en katolsk assisterende og en ikke-katolsk forrettende sammen ber om partenes konsensus ved at hver av dem gjennomfører sin ritus.

Kan. 1128 – De stedlige ordinariuser og de andre sjelehyrder må sørge for at katolsk ektefelle og barn født ut av blandet ekteskap ikke mangler åndelig hjelp til å oppfylle deres forpliktelser og de skal hjelpe ektefellene til å fremme enheten i det ekteskapelige og familiære liv.

Kan. 1129 – Forskriftene i kann. 1127 og 1128 blir også å anvende på ekteskap der hindring i form av religionsforskjell står i veien som omtalt i kan. 1086, § 1.

Kan. 1130 – Ut fra en tungtveiende og påtrengende grunn kan stedets ordinarius tillate at det hemmelig feires ektevigsel.

Kan. 1131 – Tillatelse til at en ektevigsel kan feires hemmelig, medfører:

1. 1° at undersøkelsene som skal gjennomføres før ektevigselen gjennomføres, må skje hemmelig;
2. 2° taushetsplikt for stedets ordinarius, den assisterende, vitnene og ektefellene om den feirede ektevigsel.

Kan. 1132 – Taushetsplikten omtalt i kan. 1131, nr. 2, bortfaller for stedets ordinarius’ vedkommende dersom alvorlig anstøt eller alvorlig skjending av ekteskapets hellighet er overhengende ved iakttagelse av taushetsplikten, og dette må gjøres kjent for partene før feiring av ektevigselen.

Kan. 1133 – Ektevigsel feiret hemmelig innføres bare i et særskilt register som tas vare på i sentraladministrasjonens hemmelige arkiv.

Kan. 1134 – Av en gyldig ektevigsel oppstår det mellom ektefellene et bånd som etter selve sin natur er livsvarig og eksklusivt; i et kristent ekteskap styrkes og liksom vies ektefellene dertil ved et særlig sakrament til sin stands plikter og verdighet.

Kan. 1135 – Begge ektefeller har lik plikt og rett på de områder som berører det ekteskapelige liv som forpliktende fellesskap.

Kan. 1136 – Foreldre har en særdeles alvorlig plikt og den primære rett til så langt de har mulighet til det, å sørge for barnas oppdragelse så vel fysisk, sosialt og kulturelt som moralsk og religiøst.

Kan. 1137 – Barn unnfanget eller født i et gyldig ekteskap eller i et putativekteskap er legitime.

Kan. 1138 –

1. §1. Far er den som et rettmessig giftermål viser – med mindre det motsatte blir bevist ut fra opplagte motargumenter.
2. §2. De barn formodes å være legitime som er født i det minste 180 dager etter dagen for feiring av ektevigselen eller innen 300 dager etter dagen da det ekteskapelige liv ble oppløst.

Kan. 1139 – Illegitime barn legitimeres ved foreldrenes påfølgende ektevigsel, hva enten gyldig eller putativt, eller ved reskript fra Den hellige stol.

Kan. 1140 – Hva angår kanoniske virkninger, likestilles legitimerte barn i alle henseender med legitime med mindre noe annet uttrykkelig er blitt forutsatt i gjeldende rett.

Kan. 1177 –

1. §1. Generelt skal gravferden for enhver avdød troende feires i eget sogns kirke.
2. §2. Men det er helt i orden for enhver troende eller for dem som det tilkommer å sørge for den avdøde troendes gravferd, å velge en annen begravelseskirke med samtykke fra den som styrer den og etter at avdødes egen sogneprest er varslet.
3. §3. Dersom døden har inntruffet utenfor eget sogn og liket ikke er blitt overført til dette og heller ikke en begravelseskirke rettmessig er valg, må gravferden feires i kirken til sognet hvor døden inntraff, med mindre en annen er utpekt av partikularretten.

Kan. 1178 – Diøcesanbiskopens gravferd feires i egen domkirke med mindre han selv har valgt en annen kirke.

Kan. 1179 – Generelt feires gravferden for ordensfolk og for medlemmer av selskap for apostolisk liv i egen kirke eller kapell ved superior dersom instituttet eller selskapet er klerikalt, ellers ved husets prest.

Kan. 1180 –

1. §1. Dersom sognet har egen gravplass, jordfestes avdøde troende på den med mindre en annen gravplass rettmessig er blitt valgt av avdøde selv eller av dem som det tilkommer å sørge for gravlegging av den avdøde.
2. §2. Men alle har lov til – med mindre de forbys det av gjeldende rett – å velge gravplass for gravlegging.

Kan. 1181 – Hva angår offergaver i anledning begravelse, må forskriften i kan. 1264 overholdes, idet det dog må sikres at det hverken tas noen form for personhensyn ved gravferd eller at de fattige fratas muligheten til en behørig gravferd.

Kan. 1182 – Etter fullført jordfestelse foretas det innføring i boken over dødsfall i samsvar med det som er bestemt i partikularretten.

Kan. 1183 –

1. §1. Hva angår gravferd, blir katekumener å regne sammen med de kristustroende.
2. §2. Stedets ordinarius kan tillate at barn som foreldrene hadde som intensjon å døpe, men som er døde før dåpen, gis kirkelig gravferd.
3. §3. Døpte som er tilsluttet en ikke-katolsk kirke eller et ikke-katolsk kirkesamfunn, kan innvilges kirkelig gravferd etter stedets ordinarius’ kloke vurdering, med mindre det er på det rene at det er i strid med deres vilje og dog utelukkende når egen forrettende ikke forefinnes.

Kan. 1184 –

1. §1. Med mindre det før døden forelå en eller annen form for tegn på bot, blir å avvise fra kirkelig gravferd:
   1. 1° notoriske apostater, heretikere og skismatikere;
   2. 2° de som ut fra en begrunnelse i motsetning til kristne tro har valgt kremasjon av eget legeme;
   3. 3° andre manifeste syndere som ikke kan innvilges kirkelig gravferd uten offentlig anstøt for de troende.
2. §2. Når det fremkommer noe tvil, må stedets ordinarius konsulteres – hvis vurdering blir å legge til grunn.

Kan. 1185 – Den som er ekskludert fra kirkelig gravferd, blir også å nekte enhver form for gravferdsmesse.

Kan. 1191 –

1. §1. Et votivløfte – d.e. et overlagt og fritt gitt løfte til Gud om et mulig og bedre gode – skal oppfylles ut fra religiøs dyd.
2. §2. Med mindre de forbys det i gjeldende rett, er alle kapable til i samsvar med den fornuftens bruk som de besitter, å gjøre bruk av votivløfte.
3. §3. Et votivløfte avlagt ut fra alvorlig og uberettiget frykt eller ut fra svik er ut fra selve den gjeldende rett juridisk sett null verd.

Kan. 1192 –

1. §1. Et votivløfte er offentlig dersom det blir mottatt i Kirkens navn av rettmessig superior; ellers er det privat.
2. §2. Høytidelig dersom det av Kirken er blitt anerkjent som slikt; ellers er det enkelt.
3. §3. Personlig når en handling fra votivpersonen blir lovet; tinglig når det blir lovet en ting; blandet når det har del i det personliges og det tingliges natur.

Kan. 1193 – Et votivløfte forplikter ikke noen på grunnlag av seg selv, med mindre man tenker på den som avlegger det.

Kan. 1194 – Et votivløfte bortfaller ved utløpet av den tid som var tilføyd for når forpliktelsen er til ende, ved substansiell endring av den lovede materie, ved mangel på vilkår som votivløftet avhenger av eller på dets beveggrunn, ved dispensasjon og ved omvandling.

Kan. 1195 – Den som har myndighet over et votivløftes materie, kan suspendere votivløftets forpliktelse så lenge oppfyllelse av votivløftet vil innebære ulempe for ham.

Kan. 1196 – Utenom Den romerske pave kan følgende av en berettiget grunn dispensere fra private votivløfter, dog utelukkende når dispensasjonen ikke skader en velervervet rettighet for noen:

1. 1° stedets ordinarius og sognepresten, hva angår alle deres undergivne og også fremmede;
2. 2° superior i et ordensinstitutt eller selskap for apostolisk liv dersom de er klerikale under pavelig rett, hva angår medlemmer, noviser og personer som oppholder seg dag og natt i hus til instituttet eller selskapet;
3. 3° de som fra Den apostoliske stol eller fra stedets ordinarius har fått delegert dispensasjonsmyndighet.

Kan. 1197 – Den innsats som er lovet ved et privat votivløfte, kan av votivpersonen selv omvandles til et større eller til et like stort gode; men til et mindre gode, av den som det tilligger dispensasjonsmyndighet i samsvar med det som er bestemt i kan. 1196.

Kan. 1198 – Votivløfter avlagt før ordensprofess blir suspendert så lenge votivpersonen forblir i ordensinstituttet.

Kan. 1199 –

1. §1. Ed – d.e. påkallelse av Guds navn som sannhetsvitne – må ikke avlegges med mindre det skjer i sannhet, rett og rettferdighet.
2. §2. Ed som kanonene fordrer eller tillater, kan ikke gyldig avlegges ved fullmektig.

Kan. 1200 –

1. §1. Den som fritt har sverget at han skal gjøre noe, påligger det en særskilt religiøs forpliktelse til å oppfylle det som han ved ed har bekreftet.
2. §2. Ed avtvunget ved svik, vold eller alvorlig frykt er ut fra selve den gjeldende rett juridisk sett null verd.

Kan. 1201 –

1. §1. En løftesed følger naturen og vilkårene i den handling som den blir føyd til.
2. §2. Dersom det til en handling som direkte fører til skade for andre eller til ulempe for det offentlige vel eller den evige frelse, blir føyd en ed, tilegner handlingen seg derav ingen fasthet.

Kan. 1202 – En forpliktelse innført ved en løftesed holder opp å binde:

1. 1° dersom den blir ettergitt av den til hvis fordel eden er blitt avgitt;
2. 2° dersom den edsbelagte ting endres substansielt eller den etter endrede omstendigheter er blitt enten ond eller helt indifferent, og endelig dersom et større gode hindrer den;
3. 3° ved mangel på dens beveggrunn eller på et vilkår som eden eventuelt ble gitt på;
4. 4° ved dispensasjon og omvandling i samsvar med det som er bestemt i kan. 1203.

Kan. 1203 – De som kan suspendere, dispensere fra eller omvandle et votivløfte, har den samme myndighet og ut fra samme begrunnelse vedrørende løftesed; men dersom dispensasjon fra eden fører til ulempe for andre som avviser å ettergi forpliktelsen, kan kun Den apostoliske stol dispensere fra eden.

Kan. 1204 – En ed blir å tolke strikt i overensstemmelse med gjeldende rett og i overensstemmelse med den svergendes intensjon eller dersom denne handler med svik, i overensstemmelse med intensjonen hos den som eden blir avlagt for.

Kan. 1214 – Med benevnelsen kirke forstås en sakral bygning bestemt for gudstjeneste og dit de troende har rett til å gå for å gjennomføre sin gudstjeneste, særlig offentlig.

Kan. 1215 –

1. §1. Ingen kirke må bygges uten diøcesanbiskopens uttrykkelige, skriftlig gitte samtykke.
2. §2. Diøcesanbiskopen må ikke komme med samtykke med mindre han etter at presterådet og nabokirkenes rektorer er hørt, betrakter det så at den nye kirke kan tjene til beste for sjelene og at nødvendige midler for bygging av kirken og for gudstjeneste ikke vil mangle.
3. §3. Ja, selv når ordensinstitutter har innhentet samtykke fra diøcesanbiskopen til å etablere et nytt hus i bispedømmet eller i en by, skal likevel også de oppnå hans tillatelse før de bygger en kirke på et nærmere bestemt sted.

Kan. 1216 – Ved bygging og utbedring av kirker må prinsippene og bestemmelsene for liturgi og sakral kunst overholdes samtidig som man anvender seg av råd fra sakkyndige.

Kan. 1217 –

1. §1. Når byggingen er riktig gjennomført, må en ny kirke så snart som mulig innvies eller i det minste velsignes under overholdelse av den hellige liturgis lover.
2. §2. Særlig domkirkene og sognekirkene må innvies ved en høytidelig ritus.

Kan. 1218 – Enhver kirke må ha sitt navn som ikke kan endres når innvielsen av kirken er gjennomført.

Kan. 1219 – I en rettmessig innvidd eller velsignet kirke kan alle gudstjenstlige handlinger gjennomføres, dog så at sognerettighetene står fast.

Kan. 1220 –

1. §1. Alle som det hører inn under, må sørge for at den renslighet og vakkerhet blir overholdt i kirkene som sømmer seg for Guds hus, og at alt det holdes unna dem som er i disharmoni med stedets hellighet.
2. §2. For å verge sakrale og kostbare verdier må ordinære konserveringstiltak og hensiktsmessige sikringsmidler anvendes.

Kan. 1221 – Adgangen til en kirke må være fri og gratis ved tiden for sakrale feiringer.

Kan. 1222 –

1. §1. Dersom en kirke på ingen måte er i den stand at den kan anvendes til gudstjeneste og det ikke gis mulighet til at den kan utbedres, kan den av diøcesanbiskopen tilbakeføres til profan ikke-uverdig bruk.
2. §2. Hvor andre tungtveiende grunner tilsier at en kirke ikke mer anvendes til gudstjeneste, kan diøcesanbiskopen etter at presterådet er hørt, tilbakeføre den til profan ikke-uverdig bruk; dette forutsetter deres samtykke som rettmessig gjør krav på rettigheter for seg i den, og at det beste for sjelene derav ikke pådrar seg skade.

Kan. 1223 – Med benevnelsen kapell forstås et sted som etter tillatelse fra ordinarius til fordel for en kommunitet eller gruppe av troende som der kommer sammen, er bestemt for gudstjeneste og dit også andre troende med samtykke fra kompetent superior kan gå.

Kan. 1224 –

1. §1. Ordinarius må ikke innvilge påkrevd tillatelse til å etablere kapell med mindre han først personlig eller gjennom en annen har visitert stedet bestemt til kapell og funnet det utstyrt slik det sømmer seg.
2. §2. Men etter at tillatelsen er gitt, kan kapellet ikke forandres til profan bruk uten bemyndigelse fra samme ordinarius.

Kan. 1225 – I rettmessig etablerte kapell kan alle sakrale feiringer gjennomføres med mindre de er unntatt ut ifra gjeldende rett eller forskrift fra stedets ordinarius, eller de liturgiske bestemmelser står i veien for det.

Kan. 1226 – Med benevnelsen privat huskapell forstås et sted som etter tillatelse fra stedets ordinarius er bestemt for gudstjeneste og da til fordel for en eller flere fysiske personer.

Kan. 1227 – Biskoper kan for seg selv etablere privat huskapell som nyter de samme rettigheter som et kapell.

Kan. 1228 – Idet forskriften i kan. 1227 dog står fast, kreves det tillatelse fra stedets ordinarius for å holde messen og andre sakrale feiringer i et privat huskapell.

Kan. 1229 – Det høver seg at kapell og private huskapell blir velsignet i overensstemmelse med foreskreven ritus i de liturgiske bøker; de skal være forbeholdt for bare gudstjeneste og fri for alt huslig bruk.

Kan. 1230 – Med benevnelsen helligdom forstås, med approbasjon fra stedets ordinarius, en kirke eller et annet sakralt sted dit de troende ut fra en særskilt fromhetsmessig grunn valfarter tallrikt.

Kan. 1231 – For at en helligdom kan betegnes som nasjonal, skal det dertil komme approbasjon fra bispekonferansen; for at den kan betegnes som internasjonal, kreves det approbasjon fra Den hellige stol.

Kan. 1232 –

1. §1. Det tilkommer stedets ordinarius å approbere statuttene for en bispedømmehelligdom; bispekonferansen statuttene for en nasjonalhelligdom; alene Den hellige stol statuttene for en internasjonal helligdom.
2. §2. I statuttene må særlig formål, rektors myndighet, herredømme og forvaltning mht. formuesgodene bestemmes.

Kan. 1233 – Helligdommer kan innvilges visse privilegier i den utstrekning stedlige omstendigheter, tallrikt med pilegrimer og særlig det beste for de troende synes å tilsi det.

Kan. 1234 –

1. §1. I helligdommene må frelsens midler rikelig bys frem for de troende ved at Guds ord blir forkynt med omhu, ved at det liturgiske liv, særlig ved feiring av Eukaristien og boten, blir fremmet godt foruten ved at godkjente former for folkefromhet dyrkes.
2. §2. Votivgaver i form av folkelig kunst og fromhetsdokumenter må i helligdommene eller på steder i omegnen tas vare på til skue og forvares sikkert.

Kan. 1235 –

1. §1. Et alter – dvs. bordet der det eukaristiske offer feires – betegnes som fast dersom det er bygd slik at det henger sammen med gulvet og således ikke kan tas bort; men som flyttbart dersom det kan flyttes.
2. §2. Det er å anbefale at det i enhver kirke finnes et fast alter; men på øvrige steder bestemt for sakrale feiringer et fast eller flyttbart alter.

Kan. 1236 –

1. §1. I henhold til Kirkens overleverte skikk må et fast alters bordplate være av sten, og da av en eneste natursten; men likevel kan også annet materiale som ut fra bispekonferansens vurdering er verdig og solid, anvendes. Men benene – dvs. sokkelen – kan lages av hvilket som helst materiale.
2. §2. Et flyttbart alter kan bygges av hvilket som helst materiale som er solid og som samsvarer med den liturgiske bruk.

Kan. 1237 –

1. §1. Faste alter blir å innvie, men flyttbare å innvie eller velsigne i henhold til ritusene foreskrevet i de liturgiske bøker.
2. §2. Man bør ta vare på den gamle tradisjon at relikvier etter martyrer eller andre helgener anbringes under et fast alter i henhold til bestemmelsene overlevert i de liturgiske bøker.

Kan. 1238 –

1. §1. Et alter taper innvielse eller velsignelse i samsvar med det som er bestemt i kan. 1212.
2. §2. Ved tilbakeføring av en kirke eller et annet sakralt sted til profan bruk taper ikke altrene, hverken faste eller flyttbare, innvielse eller velsignelse.

Kan. 1239 –

1. §1. Så vel fast som flyttbart alter blir å forbeholde for bare gudstjeneste idet enhver profan bruk helt og holdent er utelukket.
2. §2. Nedenunder et alter må intet lik være bisatt; ellers vil det ikke være lov å feire messen der.

Kan. 1240 –

1. §1. Hvor det lar seg gjøre, bør Kirken ha egne gravplasser eller i det minste parseller på borgerlige gravplasser bestemt for avdøde troende, og som velsignes på riktig måte.
2. §2. Dersom man ikke kan få dette til, må de enkelte gravsteder hver gang velsignes på riktig måte.

Kan. 1241 –

1. §1. Sogn og ordensinstitutter kan ha egne gravplasser.
2. §2. Også andre juridiske personer eller familier kan ha en særlig gravplass – dvs. grav – som etter stedets ordinarius’ vurdering velsignes.

Kan. 1242 – Lik må ikke gravlegges i kirkene, med mindre det handler om gravlegging av Den romerske pave eller kardinaler, samt diøcesanbiskopene – også emeriterte – i deres egen kirke.

Kan. 1243 – Det må partikularrettslig fastsettes hensiktsmessige bestemmelser for å ivareta disiplinen på gravplassene, særlig hva angår det å verge og fremme deres sakrale karakter.

Kan. 1246 –

1. §1. Søndagen, dagen når påskemysteriet feires, blir ut fra apostolisk tradisjon å overholde i Kirken som helhet som den opphavelige festdag med messeplikt. Likeledes skal dagene for vår Herres Jesu Kristi fødsel, Herrens åpenbaring, Kristi himmelfart og Kristi hellige legeme og blod, Guds hellige Mor Maria, hennes uplettede unnfangelse og opptagelse, den hellige Josef, de hellige apostler Peter og Paulus og endelig allehelgen overholdes.
2. §2. Bispekonferansen kan dog etter forutgående approbasjon fra Den apostoliske stol avskaffe eller flytte til en søndag noen av de festdagene med messeplikt.

Kan. 1247 – Det påligger de troende forpliktelse til å delta i messen på søndag og andre festdager med messeplikt; i tillegg må de avstå fra de gjerninger og gjøremål som hindrer at Gud dyrkes, den særegne glede ved Herrens dag eller behørig hvile for sinn og kropp.

Kan. 1248 –

1. §1. Påbudet om å delta i messen innfrir den som er til stede ved en messe hvor som helst hvor den feires med katolsk ritus, enten på selve festdagen eller på den foregående dags aften.
2. §2. Dersom deltagelse i eukaristifeiringen er umulig på grunn av mangel på geistlig tjener eller av annen tungtveiende grunn, anbefales det sterkt at de troende tar del i ordets liturgi dersom den finner sted i sognekirken eller på et annet sakralt sted og blir feiret i henhold til diøcesanbiskopens forskrifter; eller at de trekker seg tilbake en behørig tid for personlig bønn eller for bønn i familien eller om det er hensiktsmessig, i familiegrupper.

Kan. 1249 – Det påligger alle kristustroende ut fra guddommelig lov, hver på sin måte, å gjøre bot; men for at samtlige ved felles iakttagelse av en viss bot skal bli forbundet med hverandre, foreskrives botsdager der de kristustroende på en spesiell måte trekker seg tilbake for bønn, utøver fromhetsmessig og karitativ innsats og fornekter seg selv ved trofast å oppfylle egne forpliktelser og særlig ved å iaktta faste og abstinens i samsvar med det som er bestemt i kanonene som følger.

Kan. 1250 – Botsdager og -tider i Kirken som helhet er de enkelte fredager hele året og fastetiden.

Kan. 1251 – Abstinens fra fortæring av kjøtt eller fra annen føde i henhold til bispekonferansens forskrifter må overholdes på de enkelte av årets fredager med mindre disse treffer sammen med en dag oppregnet blant høytidsdagene; men abstinens og faste på askeonsdag og langfredag.

Kan. 1252 – Abstinensloven påligger de som har fylt 14 år; men av fasteloven bindes alle aldersmessig myndige inntil begynnelsen av det 60. år. Sjelehyrdene og foreldrene må dog sørge for at også de som faste- og abstinensloven ikke påligger på grunnlag av aldersmessig mindreårighet, formes til genuin botsholdning.

Kan. 1253 – Bispekonferansen kan bestemme nærmere iakttagelsen av faste og abstinens foruten erstatte abstinens og faste helt eller delvis med andre botsformer, særlig med karitativ innsats og fromhetsøvelser.