Kan. 1311 –

1. §1. Kirken har en selvskreven og egen rett til ved straffesanksjoner å sette på plass kristustroende som har begått forbrytelser.
2. §2. Den som fører forsete i Kirken, skal verge og fremme det gode for selve fellesskapet og for de enkelte kristustroende ved pastoral kjærlighet, livets eksempel, råd og formaning, samt – dersom situasjonen skulle gjøre det aktuelt – også ved ileggelse av eller erklæring om at straffer består, i henhold til lovens påbud, ved alltid å anvende dem med kanonisk rimelighet, idet han har for øye gjenreisning av rettferdighet, forbedring av gjerningspersonen og reparasjon av det anstøtelige.^{[Note 6]}

Kan. 1312 –

1. §1. Straffesanksjoner i Kirken er:
   1. 1° de medisinale straffer eller bannstraffene som oppregnes i kann. 1331–1333;
   2. 2° soningsstraffene omtalt i kan. 1336.
2. §2. En lov kan oppstille andre soningsstraffer som fratar en kristustroende et åndelig eller timelig gode og er overensstemmende med Kirkens overnaturlige mål.
3. §3. Dertil gjøres det bruk av straffeskånselsmidlene og bøtene omtalt i kann. 1339 og 1340, de ene da særlig for å forebygge forbrytelser, de andre heller for å erstatte eller øke en straff.

Kan. 1313 –

1. §1. Dersom en lov endres etter at en forbrytelse er begått, blir den for gjerningspersonen gunstigere lov å anvende.
2. §2. Dersom en senere lov tar bort en lov eller i det minste en straff, bortfaller denne straks.

Kan. 1314 – En straff inntreffer ordinært ved dom som blir å felle, slik at den ikke påligger en gjerningsperson med mindre den i ettertid er blitt ilagt; men dersom loven eller påbudet uttrykkelig fastsetter det, inntreffer den etter selvfelt dom, slik at vedkommende havner under straffen ved selve det inntrufne forhold at forbrytelsen er begått.^{[Note 6]}

Kan. 1315 –

1. §1. Den som har myndighet til å utstede straffelover, kan også ved passende straff forsterke en guddommelig lov.
2. §2. En underordnet lovgiver kan – under hensyntagen til kan. 1317 – dertil:
   1. 1° ved passende straff forsterke en lov utstedt av overordnet myndighet, dog under overholdelse av rammene for hans kompetanse på grunnlag av territorium eller personer;
   2. 2° til straffene oppstilt ved universell lov for en forbrytelse tilføye andre straffer;
   3. 3° bestemme eller gjøre obligatorisk en straff som ved universell lov er oppstilt som ubestemt eller fakultativ.
3. §3. Loven kan selv bestemme straffen, eller den kan overlate til dommerens kloke avveining å bestemme den.

Kan. 1316 – For så vidt som det lar seg gjøre, bør diøcesanbiskopene sørge for at uniforme straffelover blir utstedt innen samme stat eller område.

Kan. 1317 – Straffer oppstilles i samme utstrekning som og for så vidt som de virkelig er nødvendige for å fremme en bedre kirkelig disiplin. Men fra en underordnet lovgiver kan det ikke oppstilles eksklusjon fra klerikerstanden.

Kan. 1318 – Straffer etter selvfelt dom må ikke oppstilles med mindre det eventuelt går på visse enkeltstående forsettlige forbrytelser som enten kan være til alvorligere anstøt eller ikke kan straffes effektivt ved straffer ved dom som blir å felle; bannstraffer, særlig ekskommunikasjon, må ikke oppstilles med mindre det skjer med den største moderasjon, og da alene for spesielt alvorlige forbrytelser.

Kan. 1319 –

1. §1. For så vidt som en i kraft av styringsmyndighet i det ytre rom kan pålegge noe ved påbud i henhold til forskriftene i kann. 48–58, i samme utstrekning kan vedkommende også ved påbud true med bestemte straffer, unntatt med livsvarige soningsstraffer.
2. §2. Dersom et straffetruende påbud etter moden overveielse blir å pålegge, må de ting overholdes som er fastsatt i kann. 1317 og 1318.

Kan. 1320 – I alle sammenhenger der ordensfolk står under stedets ordinarius, kan de av ham ved straffer settes på plass.

Kan. 1321 –

1. §1. Enhver betraktes som uskyldig inntil det motsatte er bevist.
2. §2. Ingen blir straffet med mindre en av ham begåtte ytre krenkelse av en lov eller et påbud er ham alvorlig tilregnbar ut fra forsett eller ut fra annen form for skyld.
3. §3. Straff fastsatt ved lov eller påbud påligger den som med overlegg har krenket loven eller påbudet; men den som har gjort det ved unnlatelse av behørig aktsomhet, blir ikke straffet med mindre loven eller påbudet forutsetter noe annet.
4. §4. Ved en utført ytre krenkelse formodes tilregnbarhet med mindre noe annet er åpenbart.

Kan. 1322 – De som varig mangler fornuftens bruk, holdes for inkapable til forbrytelse selv om de har krenket en lov eller et påbud mens de synes å være friske.

Kan. 1323 – Ingen er henfallen til straff når han under følgende omstendigheter har krenket en lov eller et påbud:

1. 1° mens han ennå ikke hadde fylt 16 år;
2. 2° mens han uten skyld var uvitende om at han krenket loven eller påbudet; med uvitenhet likestilles uoppmerksomhet og villfarelse;
3. 3° han handlet som følge av fysisk vold eller av en overraskende situasjon som han ikke kunne forutse eller imøtegå etter at han hadde forutsett den;
4. 4° han handlet tvunget av alvorlig frykt, ja, selv bare relativt alvorlig, av en nødssituasjon eller av betydelig besvær, med mindre handlingen dog i seg selv er ond eller fører til skade på sjelen;
5. 5° han handlet i rettmessig nødverge, forårsaket av uberettiget aggresjon mot ham eller en annen, samtidig som han selv overholdt behørig moderasjon;
6. 6° mens han manglet fornuftens bruk, dog så at forskriftene i kann. 1324, § 1, nr. 2, og 1326, § 1, nr. 4, står fast;
7. 7° idet han uten skyld innbilte seg at en av omstendighetene omtalt i nr. 4 eller 5 var til stede.

Kan. 1324 –

1. §1. Anstifteren bak krenkelsen blir ikke fritatt for straff, men straffen fastsatt i lov eller påbud skal nedsettes, eller i dens sted skal det gjøres bruk av en bot dersom forbrytelsen er begått:
   1. 1° av en som bare ufullkomment hadde fornuftens bruk;
   2. 2° av en som manglet fornuftens bruk som følge av beruselse eller en annen lignende form for sinnsforstyrrelse som var selvforskyldt, dog så at det som er foreskrevet i kan. 1326, § 1, nr. 4, står fast;
   3. 3° opphisset av en sterk sinnsbevegelse som likevel ikke hadde overmannet og lammet hele sinnets overlegning og viljens samtykke, dog utelukkende når denne sinnsbevegelse ikke med vilje var fremkalt eller næret opp om;
   4. 4° av en mindreårig som hadde fylt 16 år;
   5. 5° av en som handlet tvunget av alvorlig frykt, ja, selv bare relativt alvorlig, av en nødssituasjon eller av betydelig besvær dersom forbrytelsen i seg selv er ond eller fører til skade på sjelen;
   6. 6° av en som handlet i rettmessig nødverge, forårsaket av uberettiget aggresjon mot ham eller en annen, men han likevel ikke hadde overholdt behørig moderasjon;
   7. 7° mot en som har provosert alvorlig og uberettiget;
   8. 8° av en som ut fra en villfarelse som likevel var ut fra egen skyld, innbilte seg at en av omstendighetene omtalt i kan. 1323, nr. 4 eller 5, var til stede.
   9. 9° av en som uten skyld var uvitende om at det til lov eller påbud var tilknyttet en straff;
   10. 10° av en som handlet uten full tilregnbarhet, dog utelukkende når denne har forblitt i betydelig grad.
2. §2. Det samme kan dommeren gjøre dersom det foreligger en annen omstendighet som forminsker forbrytelsens alvor.
3. §3. Under de i § 1 omtalte omstendigheter påligger det ikke en gjerningsperson straff etter selvfelt dom, dog kan de mildere straffer ilegges eller bøter kan anvendes til forbedring eller for reparasjon av det anstøtelige.^{[Note 6]}

Kan. 1325 – Grov uvitenhet – det være seg lettsindig eller tilstrebet – kan aldri komme i betraktning hva angår anvendelse av forskriftene i kann. 1323 og 1324.

Kan. 1326 –

1. §1. Dommeren skal straffe strengere enn fastsatt i lov eller påbud:
   1. 1° den som etter domfellelse eller erklæring om at straff består, fortsetter å forbryte seg slik at man ut fra omstendighetene klokelig kan slutte seg frem til hans hårdnakkethet i ond vilje;
   2. 2° den som er satt i en verdighetsposisjon eller som har misbrukt autoritet eller embete til å begå forbrytelsen;
   3. 3° den som når straff var oppstilt for forbrytelsen ut fra annen form for skyld enn forsett, forutså følgen og ikke desto mindre unnlot å ta de forholdsregler for å unngå den som enhver aktsom person ville tatt;
   4. 4° den som har forbrutt seg i beruset tilstand eller under andre former for sinnsforstyrrelse som var fremkalt med sikte på å begå eller unnskylde forbrytelsen, eller ut fra en sinnsbevegelse som med vilje var fremdrevet eller næret opp om.
2. §2. Dersom straff etter selvfelt dom er oppstilt i tilfellene omtalt i § 1, kan andre straffer eller bøter tilføyes.
3. §3. Dersom straff i de samme tilfeller er fastsatt som fakultativ, gjelder den som obligatorisk.

Kan. 1327 – Partikularlov kan fastsette andre fritagende, formildende eller skjerpende omstendigheter utenom tilfellene omtalt i kann. 1323–1326, enten ved generelle bestemmelser eller for enkelte forbrytelser. Likeledes kan det i påbud fastsettes omstendigheter som fritar fra straff oppstilt i påbud eller som formilder eller skjerper den.

Kan. 1328 –

1. §1. Den som for å begå en forbrytelse har handlet eller unnlatt noe, men som dog – uten at det var hans vilje – ikke har fullbyrdet forbrytelsen, ham påligger ikke straffen fastsatt for fullbyrdet forbrytelse med mindre lov eller påbud forutsetter noe annet.
2. §2. Dersom handlinger eller unnlatelser etter sin natur leder til utførelse av forbrytelse, kan anstifteren under­kastes en bot eller et straffe­skånsels­middel med mindre han av egen drift har avstått fra den påbegynte utførelse av forbrytelsen. Dersom anstøt eller annen alvorlig skade eller fare har inntruffet, kan anstifteren selv om han av egen drift har avstått, straffes med en rettferdig straff, dog med en mildere enn den som er oppstilt for fullbyrdet forbrytelse.

Kan. 1329 –

1. §1. Dersom straffer ved dom som blir å felle, er oppstilt for hovedanstifteren og noen har medvirket til forbrytelsen etter samråd om å forbryte seg, blir de underkastet de samme eller andre tilsvarende eller mindre strenge straffer når de ikke uttrykkelig er nevnt i lov eller påbud.
2. §2. Medskyldige som ikke er nevnt i lov eller påbud, havner under den straff etter selvfelt dom som er knyttet til en forbrytelse dersom forbrytelsen ikke ville blitt begått uten deres bistand og straffen er av en slik natur at den kan ramme dem; ellers kan de straffes med straffer ved dom som blir å felle.

Kan. 1330 – En forbrytelse som består i en erklæring eller i en annen manifestasjon av vilje, læreanskuelse eller viten, blir å betrakte som ikke-fullbyrdet dersom ingen har tilegnet seg erklæringen eller manifestasjonen.

Kan. 1341 – Ordinarius skal igangsette rettslig eller administrativ prosedyre for å ilegge eller erklære at straffer består når han har sett at rettferdighet ikke tilstrekkelig kan gjenreises, en som er aktuell for straffeforfølgelse, gjerningspersonen forbedres og det anstøtelige repareres hverken ved veiene for pastoral møye, særlig broderlig korreks, ved advarsel eller ved irettesettelse.^{[Note 6]}

Kan. 1342 –

1. §1. I den utstrekning berettigede grunner står i veien for at det bør holdes rettslig prosess, kan straff ilegges eller erklæres å bestå utenomrettslig ved dekret, under overholdelse av kan. 1720, særlig hva angår retten til forsvar og indre moralsk sikkerhet hos den som utsteder dekretet, som bestemt i kan. 1608. Straffeskånselsmidler og bøter kan i ethvert tilfelle anvendes ved dekret.
2. §2. Livsvarige straffer kan ikke ilegges eller erklæres å bestå ved dekret, og heller ikke straffer som loven eller påbudet som oppstiller dem, forbyr å anvende ved dekret.
3. §3. Det som i lov eller påbud sies om dommeren, hva angår å ilegge eller erklære at straff består ved rettsbehandling, blir å anvende på den superior som utenomrettslig ved dekret ilegger eller erklærer at straff består, med mindre noe annet er på det rene og det ikke handler om forskrifter som bare angår prosederingsformen.

Kan. 1343 – Dersom lov eller påbud innvilger dommeren mulighet til å anvende eller la være å anvende en straff, må han – dog så at det som er foreskrevet i kan. 1326, § 3, står urokket – avgjøre forholdet ut fra sin samvittighet og klokskap og i henhold til det som gjenreisning av rettferdighet, forbedring av gjerningspersonen og reparasjon av det anstøtelige fordrer; men i disse tilfeller kan dommeren også dersom forholdet skulle tilsi det, nedsette straffen eller i dens sted pålegge en bot.^{[Note 6]}

Kan. 1344 – Også dersom loven bruker påbydende uttrykk, kan dommeren ut fra sin samvittighet og klokskap:

1. 1° utsette straffeileggelsen til et mer hensiktsmessig tidspunkt dersom større onder må forventes å ville være følgen av forhastet avstraffelse av gjernings­personen, med mindre behovet er påtrengende for å reparere det anstøtelige;
2. 2° avstå fra å ilegge straff, ilegge en mildere straff eller gjøre bruk av en bot dersom gjernings­personen er blitt forbedret foruten når han har reparert det anstøtelige og den eventuelt forvoldte skade, eller dersom han er blitt straffet tilstrekkelig av borgerlig myndighet eller det kan forventes at de vil ta skritt for å straffe ham;
3. 3° suspendere forpliktelsen til å overholde en soningsstraff dersom gjerningspersonen for første gang etter et rosverdig livsløp har forbrutt seg og behovet for å reparere det anstøtelige ikke gjør det påtrengende; det bør likevel skje slik at dersom gjerningspersonen innenfor et tidsrom – bestemt av dommeren selv – igjen forbryter seg, skal han utholde en behørig straff for begge forbrytelsene med mindre i mellomtiden tiden for muligheten til straffesøksmål for den første forbrytelse er utløpt ut fra foreldelse.^{[Note 6]}

Kan. 1345 – I den utstrekning en forbryter enten bare ufullkomment hadde fornuftens bruk eller han har begått forbrytelsen ut fra en nødssituasjon, alvorlig frykt eller opphisset av en sinnsbevegelse, eller – idet det som er foreskrevet i kan. 1326, § 1, nr. 4, dog står urokket – i beruselse eller i en annen lignende form for sinnsforstyrrelse, kan dommeren også avstå fra å ilegge en hvilken som helst form for avstraffelse dersom han betrakter det så at det bedre på annet vis kan sørges for forbryterens forbedring; likevel skal han straffe gjerningspersonen dersom noe annet ikke kan fremme gjenreisning av rettferdighet og reparasjon av det eventuelt forvoldte anstøtelige.^{[Note 6]}

Kan. 1346 –

1. §1. Ordinært så mye straff som forbrytelser.
2. §2. Men i den utstrekning en gjerningsperson har begått flere forbrytelser og dersom haugen av straffer ved dom som blir å felle, ser ut til å bli altfor stor, overlates det til dommerens gode skjønn å holde straffene innenfor rimelige grenser, og underkaste vedkommende overvåkning.^{[Note 6]}

Kan. 1347 –

1. §1. En bannstraff kan ikke gyldig ilegges med mindre gjerningspersonen i det minste en gang tidligere er blitt advart om at han bør slutte å trasse, og er gitt passende tid til selvbesinnelse.
2. §2. En gjerningsperson som virkelig har gjort bot for forbrytelsen og som dertil har foretatt en passende reparasjon av det anstøtelige og skade, eller i det minste seriøst har lovet å gjøre det, må sies å ha sluttet å trasse.^{[Note 6]}

Kan. 1348 – Når en gjerningsperson blir frikjent fra anklagen eller ingen straff blir ilagt ham, kan ordinarius ved hensiktsmessige advarsler og andre former for pastoral møye eller også dersom forholdet skulle tilsi det, ved straffeskånselsmidler bidra til det som er til nytte for ham og til det offentlige vel.^{[Note 6]}

Kan. 1349 – Dersom straffen er ubestemt og loven ikke forutsetter noe annet, får dommeren når han skal bestemme straffene, velge de som er forholdsmessige i forhold til oppstått anstøt og skadens alvor; han kan dog ikke ilegge strengere straffer, med mindre tilfellets alvor helt fordrer det; han kan ikke ilegge livsvarige straffer.

Kan. 1350 –

1. §1. Ved straffer som ilegges en kleriker, må en alltid sikre seg at han ikke mister det som er nødvendig for anstendig underhold, med mindre det handler om eksklusjon fra klerikerstanden.
2. §2. Men for en ekskludert fra klerikerstanden som på grunn av straffen har kommet i virkelig trengsel, må ordinarius så godt det lar seg gjøre, sørge for å forebygge det, men med utelukkelse av meddelelse av embete, tjeneste eller oppdrag.

Kan. 1351 – En straff påligger gjerningspersonen overalt, også etter opphør av retten til den som har oppstilt, ilagt eller erklært at straffen består, med mindre noe annet uttrykkelig forutsettes.^{[Note 6]}

Kan. 1352 –

1. §1. Dersom en straff forbyr å motta sakramenter eller sakramentalier, suspenderes forbudet så lenge gjerningspersonen befinner seg i dødsfare.
2. §2. Forpliktelsen til å overholde en straff etter selvfelt dom som ikke er erklært å bestå og heller ikke er notorisk på det sted hvor forbryteren befinner seg, suspenderes helt eller delvis i samme utstrekning og for så vidt som gjerningspersonen ikke kan overholde den uten alvorlig fare for anstøt eller ærestap.

Kan. 1353 – Anke av eller klage på rettslige dommer eller på dekreter som ilegger eller erklærer at en hvilken som helst straff består, har oppsettende virkning.

Kan. 1354 –

1. §1. Utenom de som oppregnes i kann. 1355–1356, kan alle som kan dispensere fra en lov som er forsterket med straff, eller frita fra et påbud som truer med straff, også ettergi vedkommende straff.
2. §2. Dertil kan loven eller påbudet som oppstiller straffen, også hjemle myndighet for andre til å ettergi.
3. §3. Dersom Den apostoliske stol har forbeholdt ettergivelse av en straff for seg eller andre, blir forbeholdet å tolke strikt.

Kan. 1355 –

1. §1. Følgende kan ettergi en ved lov oppstilt straff som er ilagt ved dom som blir å felle, eller erklært å bestå etter selvfelt dom, dog utelukkende når dette ikke er forbeholdt Den apostoliske stol:
   1. 1° den ordinarius som har igangsatt rettsbehandlingen for å ilegge eller erklære at straffen består, eller som ved dekret personlig eller ved en annen har ilagt eller erklært at den består;
   2. 2° stedets ordinarius der forbryteren befinner seg, dog etter at ordinarius omtalt under nr. 1 er konsultert, med mindre dette på grunn av ekstraordinære omstendigheter er umulig.
2. §2. Følgende kan ettergi en ved lov oppstilt straff som ennå ikke er erklært å bestå etter selvfelt dom, men dog utelukkende når dette ikke er forbeholdt Den apostoliske stol:
   1. 1° ordinarius for sine undergivne;
   2. 2° også stedets ordinarius for dem som befinner seg på hans territorium eller har forbrutt seg der;
   3. 3° enhver biskop, dog bare under sakramentalt skriftemål.

Kan. 1356 –

1. §1. Følgende kan ettergi en straff ved dom som blir å felle, eller etter selvfelt dom, oppstilt ved påbud som ikke er utstedt av Den apostoliske stol:
   1. 1° påbudets opphavsmann;
   2. 2° den ordinarius som har igangsatt rettsbehandlingen for å ilegge eller erklære at straffen består, eller som ved dekret selv eller ved en annen har ilagt eller erklært at den består;
   3. 3° stedets ordinarius der forbryteren befinner seg.
2. §2. Med mindre det på grunn av ekstraordinære omstendigheter er umulig, må påbudets opphavsmann eller den som har ilagt eller erklært at straffen består, konsulteres før ettergivelse skjer.

Kan. 1357 –

1. §1. Idet forskriftene i kann. 508 og 976 dog står fast, kan en skriftefar i det indre sakramentale rom ettergi en bannstraff etter selvfelt dom i form av ekskommunikasjon eller interdikt som ikke er erklært å bestå, dersom det for pønitenten vil være hardt å forbli i en alvorlig syndstilstand i den tid som er nødvendig for at kompetent superior kan ta seg av forholdet.
2. §2. Når ettergivelsen innvilges, må skriftefaren pålegge pønitenten forpliktelse til innen en måned – idet unnlatelse er belagt med straff i form av gjeninntredelse – å henvende seg til kompetent superior eller til en prest forsynt med fullmakt, og legge hans mandat til grunn; i mellomtiden må han pålegge ham en passende bot og for så vidt som det er påtrengende, reparasjon av det anstøtelige og skade; henvendelsen kan også skje gjennom skriftefaren, uten navns nevnelse.
3. §3. Den samme forpliktelse til å henvende seg når faresituasjonen er bortfalt, påligger det dem som i samsvar med det som er bestemt i kan. 976, har fått ettergitt en bannstraff som var ilagt eller erklært å bestå, eller som var forbeholdt Den apostoliske stol.

Kan. 1358 –

1. §1. Ettergivelse av en bannstraff kan ikke gis med mindre forbryteren i samsvar med det som er bestemt i kan. 1347, § 2, har sluttet å trasse; men for den som har sluttet, kan det ikke nektes, dog så at forskriften i kan. 1361, § 4, står urokket.
2. §2. Den som ettergir en bannstraff, kan treffe tiltak i samsvar med det som er bestemt i kan. 1348, eller også pålegge en bot.

Kan. 1359 – Dersom en holdes tilbake av flere straffer, gjelder ettergivelsen bare for straffer uttrykkelig nevnt i denne; men en generalettergivelse tar bort alle straffer med unntak av dem som forbryteren ved søknaden har fortiet i ond tro.

Kan. 1360 – Ettergivelse av straff avtvunget ved vold, alvorlig frykt eller svik er ut fra selve den gjeldende rett ugyldig.

Kan. 1361 –

1. §1. Ettergivelse kan også gis til en fraværende eller betinget.
2. §2. Ettergivelse i det ytre rom gis skriftlig med mindre en tungtveiende grunn tilsier noe annet.
3. §3. Søknad om ettergivelse eller selve ettergivelsen må ikke gjøres offentlig kjent med mindre og for så vidt som det enten vil være nyttig for å verge gjerningspersonens rykte eller nødvendig for å reparere det anstøtelige.
4. §4. Ettergivelse skal ikke gis før gjerningspersonen – ut fra ordinarius’ gode skjønn – har reparert eventuelt forvoldt skade; han kan presses til denne reparasjon eller til gjenreisning av rettferdighet ved en av de straffer som er omtalt i kan. 1336, §§ 2–4, noe som også gjelder når bannstraffer ettergis for ham ut fra det som er bestemt i kan. 1358, § 1.^{[Note 6]}

Kan. 1362 –

1. §1. Muligheten til kriminalsøksmål utslokkes ved foreldelse etter en treårsperiode med mindre det handler:
   1. 1° om forbrytelser forbeholdt Kongregasjonen for troslæren, som underkastes spesialbestemmelser;
   2. 2° – idet forskriften i nr. 1 dog står fast – om muligheten til søksmål for forbrytelsene omtalt i kann. 1376, 1377, 1378, 1393, § 1, 1394, 1395, 1397 og 1398, § 2, som foreldes etter en syvårsperiode, eller om dette for forbrytelsene omtalt i kan. 1398, § 1, som foreldes etter en periode på 20 år;
   3. 3° om forbrytelser som ikke er blitt straffet etter allmenn rett, og dersom partikularlov fastsetter en annen foreldelsesfrist.
2. §2. Foreldelsestiden løper – med mindre noe annet er fastsatt ved lov – fra den dag forbrytelsen ble begått, eller dersom det er en vedvarende forbrytelse eller en vaneforbrytelse, fra den dag den sluttet.
3. §3. Når en gjerningsperson i samsvar med det som er bestemt i kan. 1723, er stevnet, eller i kan. 1507, § 3, er blitt underrettet om fremleggelsen av et anklageprosesskrift i henhold til kan. 1721, § 1, suspenderes foreldelsen av muligheten til kriminalsøksmål i løpet av tre år; når denne tid er utløpt eller når suspensjonen er avbrutt ved at årsaken til straffeprosessen er bortfalt, løper tiden igjen, og den må legges sammen med den foreldelsestid som alt er løpt. Den samme suspensjon gjelder likeledes, dersom det under overholdelse av kan. 1720, nr. 1, prosederes utenomrettslig ved dekret for å ilegge en straff eller erklære at den består.^{[Note 6]}

Kan. 1363 –

1. §1. Dersom det innenfor fristene omtalt i kan. 1362, regnet fra den dag en fellende dom er blitt rettskraftig, ikke er bekjentgjort for gjerningspersonen et fullbyrdelsesdekret fra dommeren som omtalt i kan. 1651, utslokkes ved foreldelse søksmålet mht. å fullbyrde straffen.
2. §2. Det samme gjelder – under overholdelse av det som ellers skal overholdes – dersom straff er ilagt utenomrettslig ved dekret.

Kan. 1364 –

1. §1. En trosapostat, en heretiker og en skismatiker havner under ekskommunikasjon etter selvfelt dom, dog så at det som er foreskrevet i kan. 194, § 1, nr. 2, står fast; han kan dertil straffes med straffene omtalt i kan. 1336, §§ 2–4.
2. §2. Dersom langvarig trass eller anstøtets alvor fordrer det, kan andre straffer tilføyes, ikke med utelukkelse av eksklusjon fra klerikerstanden.

Kan. 1365 – Den som utenom tilfellet omtalt i kan. 1364, § 1, målbærer en læreanskuelse fordømt av Den romerske pave eller av et økumenisk konsil eller hårdnakket avviser en læreanskuelse som omtalt i kan. 750, § 2, eller i kan. 752, og ikke trekker dette tilbake etter å være advart av Den apostoliske stol eller av ordinarius, straffes med en bannstraff og med embetsfratagelse; til disse sanksjoner kan andre tilføyes som omtalt i kan. 1336, §§ 2–4.

Kan. 1366 – Den som mot en handling fra Den romerske pave klager til et økumenisk konsil eller til bispekollegiet, straffes med en bannstraff.

Kan. 1367 – Foreldre eller deres stedfortredere som overlater deres barn til å bli døpt eller oppdratt i en ikke-katolsk religiøs sammenheng, straffes med en bannstraff eller annen rettferdig straff.

Kan. 1368 – Den som til offentlig skue eller i en offentlig forsamling, i et skrift gjort offentlig kjent eller ved å gjøre bruk av andre medier fremfører noe blasfemisk, som alvorlig skader den gode moral eller som skjender eller vekker hat eller ringeakt for religionen eller Kirken, straffes med en rettferdig straff.

Kan. 1369 – Den som profanerer en sakral ting, det være seg løsøre eller fast eiendom, straffes med en rettferdig straff.

Kan. 1370 –

1. §1. Den som gjør bruk av fysisk vold mot Den romerske pave, havner under ekskommunikasjon etter selvfelt dom forbeholdt Den apostoliske stol, og dersom han er kleriker, kan en annen straff tilføyes ut fra forbrytelsens alvor, ikke med utelukkelse av eksklusjon fra klerikerstanden.
2. §2. Den som handler slik mot en som besitter biskoppelig preg, havner under interdikt etter selvfelt dom og dersom han er kleriker, også under suspensjon etter selvfelt dom.
3. §3. Den som i ringeakt for troen, Kirken eller kirkelig myndighet eller tjeneste gjør bruk av fysisk vold mot kleriker, ordensperson eller annen kristustroende, straffes med en rettferdig straff.

Kan. 1371 –

1. §1. Den som ikke retter seg etter Den apostoliske stol, ordinarius eller superior når vedkommende rettmessig påbyr eller forbyr noe, og som står fast på det i ulydighet etter advarsel, straffes ut fra tilfellets alvor med en bannstraff, embetsfratagelse eller andre straffer omtalt i kan. 1336, §§ 2–4.
2. §2. Den som krenker forpliktelser pålagt ham som straff, straffes med straffene omtalt i kan. 1336, §§ 2–4.
3. §3. Dersom en når han overfor kirkelig myndighet forsikrer eller lover noe, begår mened, straffes han med en rettferdig straff.
4. §4. Den som krenker forpliktelsen til å overholde pavelig taushetsplikt, straffes med straffene omtalt i kan. 1336, §§ 2–4.
5. §5. Den som ikke overholder oppgaven med å iverksette en fullbyrdbar dom eller et fullbyrdbart straffedekret, straffes med en rettferdig straff, ikke med utelukkelse av en bannstraff.
6. §6. Den som forsømme å meddele opplysning om en forbrytelse når det ved en kanonisk lov påligger ham å gjøre det, straffes som bestemt i kan. 1336, §§ 2–4, også med tilføyelse av andre straffer ut fra forbrytelsens alvor.

Kan. 1372 – Som bestemt i kan. 1336, §§ 2–4, straffes:

1. 1° de som hindrer friheten for kirkelig tjeneste eller for utøvelsen av kirkelig myndighet eller rettmessig bruk av sakrale ting eller kirkelige verdier, eller som skremmer en som har utøvd kirkelig myndighet eller tjeneste;
2. 2° de som hindrer friheten ved et valg eller som skremmer en valgmann eller en valgt.

Kan. 1373 – Den som offentlig vekker uvennskap eller hat mot Den apostoliske stol eller ordinarius på grunn av en handling i medhold av hans kirkelige embete eller oppdrag, eller som provoserer til ulydighet mot disse, straffes med interdikt eller andre rettferdige straffer.

Kan. 1374 – Den som melder seg inn i en forening som motarbeider Kirken, straffes med en rettferdig straff; men den som fremmer eller leder en slik forening, straffes med interdikt.

Kan. 1375 –

1. §1. Enhver som tilraner seg et kirkelig embete, straffes med en rettferdig straff.
2. §2. Rettsstridig fastholdelse ved et oppdrag etter fratagelse eller bortfall av det likestilles med tilranelse.

Kan. 1376 –

1. §1. Med straffene omtalt i kan. 1336, §§ 1–4, straffes – idet forpliktelsen til å reparere skade står fast –:
   1. 1° den som fjerner kirkelige verdier eller hindrer at deres frukter blir tilegnet;
   2. 2° den som avhender kirkelige verdier eller iverksetter en forvaltningshandling med dem uten foreskreven konsultasjon, samtykke eller tillatelse eller uten noe annet som ut fra gjeldende rett er påkrevd for gyldighet eller som påligger for lovlighet.
2. §2. Med en rettferdig straff – ikke med utelukkelse av embetsfratagelse og idet forpliktelsen til å reparere skade står fast – straffes:
   1. 1° den som begår forbrytelsen omtalt i § 1, nr. 2, ved egen alvorlig skyld;
   2. 2° den hos hvem man på annen måte har funnet alvorlig forsømmelse i forvaltningen av kirkelige verdier.

Kan. 1377 –

1. §1. Den som gir eller gir tilsagn om et eller annet for at en som utøver et embete eller oppdrag i Kirken, rettsstridig skal gjøre eller unnlate noe, straffes med en rettferdig straff som bestemt i kan. 1336, §§ 2–4; likeledes straffes ut fra forbrytelsens alvor den som aksepterer vedkommende gave eller tilsagn, ikke med utelukkelse av embetsfratagelse – idet forpliktelsen til å reparere skade står fast.
2. §2. Den som under utøvelsen av embete eller oppdrag krever en pengegave ut over det som er fastlagt eller et tilleggsbeløp eller noe annet til nytte for seg, straffes med en passende pengemulkt eller andre straffer, ikke med utelukkelse av embetsfratagelse – idet forpliktelsen til å reparere skade står fast.

Kan. 1378 –

1. §1. Den som utenom de i gjeldende rett alt forutsatte tilfeller misbruker kirkelig myndighet, embete eller oppdrag, straffes ut fra handlingens eller unnlatelsens alvor, ikke med utelukkelse av fratagelse av disse ting – idet forpliktelsen til å reparere skade står fast.
2. §2. Men den som ved selvforskyldt forsømmelse rettsstridig og til skade for en annen eller til anstøt utfører eller unnlater en handling ut fra kirkelig myndighet, embete eller oppdrag, straffes med en rettferdig straff ut fra det som er bestemt i kan. 1336, §§ 2–4 – idet forpliktelsen til å reparere skade står fast.

Kan. 1379 –

1. §1. Under straff etter selvfelt dom i form av interdikt eller dersom han er kleriker, også i form av suspensjon havner:
   1. 1° den som uten ved ordinasjon å være befordret til prest forsøker seg på en liturgisk handling i form av det eukaristiske offer;
   2. 2° den som utenom tilfellet omtalt i kan. 1384 når han ikke gyldig kan gi sakramental absolusjon, forsøker seg på å tilsi den eller hører sakramentalt skriftemål.
2. §2. I tilfellene omtalt i § 1 kan ut fra forbrytelsens alvor andre straffer tilføyes, ikke med utelukkelse av ekskommunikasjon.
3. §3. Så vel den som har forsøkt å meddele geistlig ordinasjon til en kvinne, som kvinnen som har forsøkt å motta den geistlige ordinasjon, havner under ekskommunikasjon etter selvfelt dom forbeholdt Den apostoliske stol; en kleriker kan dertil straffes med eksklusjon fra klerikerstanden.
4. §4. Den som med overlegg forvalter et sakrament til noen som forbys å motta det, straffes med suspensjon, hvortil andre straffer ut fra kan. 1336, §§ 2–4, kan tilføyes.
5. §5. Den som utenom tilfellene omtalt i §§ 1–4 og i kan. 1384 simulerer at han forvalter et sakrament, straffes med en rettferdig straff.

Kan. 1380 – Den som ved simoni feirer eller mottar et sakrament, straffes med interdikt eller suspensjon eller med straffene omtalt i kan. 1336, §§ 2–4.

Kan. 1381 – Gjerningspersonen ved forbudt gudstjenesteinvolvering straffes med en rettferdig straff.^{[Note 6]}

Kan. 1382 –

1. §1. Den som kaster eller med helligbrøde som formål borttar eller oppbevarer konsekrerte nattverdselementer, havner under ekskommunikasjon etter selvfelt dom forbeholdt Den apostoliske stol; en kleriker kan dertil straffes med en annen straff, ikke med utelukkelse av eksklusjon fra klerikerstanden.
2. §2. Gjerningspersonen ved konsekrasjon med helligbrøde som formål av den ene materie eller av begge under en eukaristifeiring eller utenfor denne, straffes ut fra forbrytelsens alvor, ikke med utelukkelse av eksklusjon fra klerikerstanden.^{[Note 6]}

Kan. 1383 – Den som rettsstridig skaffer seg inntekt fra messestipend, straffes med en bannstraff eller med straffene omtalt i kan. 1336, §§ 2–4.

Kan. 1384 – En prest som handler mot forskriften i kan. 977, havner under ekskommunikasjon etter selvfelt dom forbeholdt Den apostoliske stol.

Kan. 1385 – En prest som under, i anledning av eller under dekke av skriftemål lokker en pønitent til synd mot det sjette av De ti bud, straffes – ut fra forbrytelsens alvor – med suspensjon, forbud, fratagelser, og i alvorligere tilfeller ekskluderes han fra klerikerstanden.^{[Note 6]}

Kan. 1386 –

1. §1. En skriftefar som direkte krenker det sakramentale segl, havner under ekskommunikasjon etter selvfelt dom forbeholdt Den apostoliske stol; men skjer det bare indirekte, straffes han ut fra forbrytelsens alvor.
2. §2. En tolk og andre omtalt i kan. 983, § 2, som krenker taushetsplikt, straffes med en rettferdig straff, ikke med utelukkelse av ekskommunikasjon.
3. §3. Idet forskriftene i §§ 1 og 2 dog står fast, straffes enhver ut fra forbrytelsens alvor som ved et hvilket som helst teknisk hjelpemiddel tar opp eller gjennom massemedia ondsinnet sprer det som ved sakramentalt skriftemål – virkelig eller fiktivt – blir sagt av skriftefaren eller av pønitenten, ikke med utelukkelse av eksklusjon fra klerikerstanden dersom det handler om en kleriker.^{[Note 6]}

Kan. 1387 – En biskop som uten pavelig mandat vier en eller annen til biskop, og likeledes den som fra vedkommende mottar vielsen, havner under ekskommunikasjon etter selvfelt dom forbeholdt Den apostoliske stol.

Kan. 1388 –

1. §1. En biskop som i strid med forskriften i kan. 1015 ordinerer en annens undergiven uten rettmessig henvisningsskriv, forbys gjennom et år å meddele ordinasjon. Den som har mottatt ordinasjonen, er ved selve det inntrufne forhold suspendert fra mottatt ordinasjon.
2. §2. En som når frem til de geistlige ordinasjoner og som samtidig er beheftet med en eller annen form for bannstraff eller irregularitet som med vilje er fortiet, er – utenom det som er fastsatt i kan. 1044, § 2, nr. 1 – ved selve det inntrufne forhold suspendert fra mottatt ordinasjon.

Kan. 1389 – Den som utenom tilfellene omtalt i kann. 1379–1388 rettsstridig utøver et prestelig oppdrag eller en annen geistlig tjeneste, straffes med en rettferdig straff, ikke med utelukkelse av en bannstraff.

Kan. 1390 –

1. §1. Den som falskt anmelder en skriftefar hos en kirkelig superior for forbrytelsen omtalt i kan. 1385, havner under interdikt etter selvfelt dom og dersom han er kleriker, også under suspensjon.
2. §2. Den som overfor en kirkelig superior kommer med en annen løgnaktig anmeldelse av en forbrytelse eller som på annet vis rettsstridig skader en annens gode rykte, straffes med en rettferdig straff i samsvar med det som er bestemt i kan. 1336, §§ 2–4, til hvilket det dertil kan tilføyes en bannstraff.
3. §3. Løgneren skal også tvinges til å sørge for et passende oppgjør for det gale.

Kan. 1391 – Med straffene omtalt i kan. 1336, §§ 2–4, straffes ut fra forbrytelsens alvor den:

1. 1° som lager et falskt offentlig kirkelig dokument, som endrer, ødelegger eller skjuler et ekte, eller som bruker et falskt eller endret;
2. 2° som bruker et annet falskt eller endret dokument i en kirkelig sammenheng;
3. 3° som i et offentlig kirkelig dokument påstår noe falskt.

Kan. 1392 – En kleriker som med vilje og rettsstridig forlater den geistlige tjeneste gjennom seks sammenhengende måneder med det i sinne å unndra seg Kirkens kompetente myndighet, straffes ut fra forbrytelsens alvor med suspensjon eller også med straffene fastsatt i kan. 1336, §§ 2–4, og i alvorligere tilfeller kan han ekskluderes fra klerikerstanden.

Kan. 1393 –

1. §1. En klerikere eller en ordensperson som utøver handel eller forretningsvirksomhet i strid med forskriftene i kanonene, straffes ut fra forbrytelsens alvor med straffene omtalt i kan. 1336, §§ 2–4.
2. §2. En kleriker eller ordensperson som – utenom tilfellene alt forutsatt i gjeldende rett – begår en forbrytelse på det økonomiske område eller alvorlig krenker forskriftene som oppregnes i kan. 285, § 4, straffes med straffene omtalt i kan. 1336, §§ 2–4, – idet forpliktelsen til å reparere skade står fast.

Kan. 1394 –

1. §1. En kleriker som forsøker seg på ektevigsel – selv bare borgerlig –, havner under suspensjon etter selvfelt dom, dog så at forskriftene i kann. 194, § 1, nr. 3, og 694, § 1, nr. 2, dog står fast; dersom han etter å være advart ikke tar til fornuft eller fortsetter å være årsak til anstøt, skal han skrittvis straffes med fratagelser, eventuelt også med eksklusjon fra klerikerstanden.
2. §2. En ordensperson med evige ordensløfter som ikke er kleriker, som forsøker seg på ektevigsel – selv bare borgerlig –, havner under interdikt etter selvfelt dom, dog så at det som er foreskrevet i kan. 694, § 1, nr. 2, står fast.

Kan. 1395 –

1. §1. En kleriker som lever i samboerskap – utenom tilfellet omtalt i kan. 1394 – og en kleriker som med anstøt til følge vedblir i en annen ytre synd mot det sjette av De ti bud, straffes med suspensjon; når forbrytelsen varer ved etter advarsel, kan andre straffer like til eksklusjon fra klerikerstanden skrittvis tilføyes.
2. §2. En kleriker som på annet vis har forbrutt seg mot det sjette av De ti bud, og dersom da forbrytelsen er begått offentlig, straffes med rettferdige straffer, ikke med utelukkelse av eksklusjon fra klerikerstanden dersom situasjonen skulle tilsi det.
3. §3. Med den samme straff som er omtalt i § 2, straffes en kleriker som ved vold, trusler eller misbruk av sin myndighet begår en forbrytelse mot det sjette av De ti bud eller som tvinger en til å utføre eller bli påført en seksuell handling.

Kan. 1396 – Den som alvorlig krenker residensforpliktelse som påligger ham på grunnlag av et kirkelig embete, straffes med en rettferdig straff, ikke med utelukkelse av embetsfratagelse etter advarsel.

Kan. 1397 –

1. §1. Den som begår drap eller som ved vold eller list røver med seg, holder tilbake, beskadiger eller alvorlig sårer et menneske, straffes ut fra forbrytelsens alvor med straffene omtalt i kan. 1336, §§ 2–4; men drap på personene omtalt i kan. 1370 blir straffet med straffene som der og også med dem som i § 3 i denne kanon er fastsatt.
2. §2. Den som med tilsiktet virkning foretar abort, havner under ekskommunikasjon etter selvfelt dom.
3. §3. Dersom det handler om forbrytelser omtalt i denne kanon, ekskluderes i alvorligere tilfelle en kleriker-gjerningsperson fra klerikerstanden.^{[Note 6]}

Kan. 1398 –

1. §1. Med embetsfratagelse og andre rettferdige straffer, ikke med utelukkelse av eksklusjon fra klerikerstanden dersom tilfellet burde medføre det, straffes en kleriker:
   1. 1° som begår en forbrytelse mot det sjette av De ti bud med en mindreårig eller med en person som varig har fornuftens bruk ufullkomment, eller som gjeldende rett tilkjenner samme verge;
   2. 2° som overtaler eller beveger en mindreårig eller en person som varig har fornuftens bruk ufullkomment, eller som gjeldende rett tilkjenner samme verge, til å vise seg frem pornografisk eller til å delta ved pornografiske visninger, virkelig eller simulert;
   3. 3° som i strid med god moral skaffer seg, besitter, viser eller sprer – på en eller annen måte og med hvilket som helst middel – pornografiske bilder av mindreårige eller av personer som varig har fornuftens bruk ufullkomment.
2. §2. Medlem av institutt for gudviet liv eller av selskap for apostolisk liv og troende som innehar en hvilken som helst verdighet eller som ivaretar et embete eller en funksjon i Kirken, dersom vedkommende begår forbrytelsen omtalt i § 1 eller i kan. 1395, § 3, straffes som bestemt i kan. 1336, §§ 2–4, også med tilføyelse av andre straffer ut fra forbrytelsens alvor.

Kan. 1399 – Utenom de tilfeller som er fastsatt her eller i andre lover, kan en ytre krenkelse av guddommelig eller kanonisk lov bare da straffes med en rettferdig straff når krenkelsens spesielle alvor fordrer avstraffelse og behovet for å forebygge eller reparere det anstøtelige gjør det påtrengende.