I 988 etablerte den hellige storfyrst Vladimir den Store (Volodymyr) (956-1015) kristendommen som nasjonalreligion i sitt rike, storfyrstedømmet Kyjiv (Kiev). Dette skjedde før det store skismaet i 1054, da de ortodokse i øst ble splittet fra de katolske i vest. Kirken i Kyjiv var av den bysantinske slaviske ritus og arvet tradisjonene fra øst, og den var underlagt patriarkatet i Konstantinopel. Likevel forble den også i full kommunion med det latinske vesten og dets patriark, paven av Roma. Selv om Konstantinopel og Roma hadde sine disputter, prøvde hierarkiet i Kiev å arbeide for kristen enhet. Representanter derfra deltok på de vestlige konsilene i Lyon i 1245 og Konstanz i 1418, og metropolitt Isidor av Kyjiv var selv en av mennene bak Unionen i Firenze i 1439 på Det 17. allmenne konsil (Basel – Ferrara – Firenze) (1431-49).
Mens Kyjiv arbeidet for å gjenskape enheten, vokste det frem et nytt metropolittsete lengre nord, nemlig i Moskva. Kirken der nektet å akseptere Unionen i Firenze, så den rev seg løs fra det gamle metropolittsetet Kyjiv og erklærte seg som autokefal (selvstyrt) i 1448. I 1589, på et tidspunkt da de gresk-ortodokse og Konstantinopel var underlagt tyrkisk herredømme, ble kirken i Moskva et eget patriarkat.
På samme tid ble Kirken i Kyjiv utfordret av den protestantiske reformasjonen og den fornyede katolisismen (motreformasjonen), og den gjennomgikk også en alvorlig intern krise. I oktober 1595 samlet den ortodokse metropolitten av Kiev og fem biskoper seg til synode i Brest-Litovsk i Litauen. De bestemte seg for å søke enhet med Den hellige Stol og underlegge seg Romas jurisdiksjon. Den 23. desember 1595 ble forslaget underskrevet av pave Klemens VIII (1592-1605).
Dette vedtaket ble stadfestet ved synoden i Brest (Brest-Litovsk), som var samlet mellom 6. og 10. oktober 1596. Dette betydde at noen millioner ortodokse kristne i Polen sluttet seg til den katolske kirken. Men Kirkens tradisjonelle østlige ritus ble bevart og dens etniske, kulturelle og kirkelige eksistens ble garantert. Dette var starten på den ukrainske gresk-katolske Kirken som institusjon. Den ble kalt den unerte, den rutenske eller den rutensk-unerte kirken. Det man da kalte rutenere, kaller vi i dag hviterussere og ukrainere. I dag bruker vi uttrykket rutenere om befolkningen i Rutenia eller Karpato-Ukraina var den delen av Ukraina mellom fjellkjeden Karpatene og elva Tisza som lå i det østerrikske keiserriket.
Unerte kirker betyr kirker som er i union med Roma, men har beholdt sin bysantinske ritus. Begrepet «unert» er svært belastet i de landene det gjelder, siden de ortodokse flertallskirkene bruker det i sterkt nedsettende betydning, så disse kirkene vil helst at begrepet «unert» ikke brukes. Mange bruker i stedet uttrykket «gresk-katolske» kirker, men det skaper en viss forvirring, siden de ikke har noe med Hellas å gjøre. «Den ukrainske katolske kirke av bysantinsk ritus i enhet med Roma» er vel det mest korrekte.
Unionen i Brest-Litovsk førte til lange, bitre og til tider voldelige kontroverser. Katolikkene hadde siden 1300-tallet etablert latinske bispedømmer i det katolske Polen, så etter Brest-Litovsk var det tre kirker blant rutenerne: Den latinske kirken i enhet med Roma, den ortodokse greske kirken som var støttet av Konstantinopel og Moskva, og den «unerte» kirken. Sistnevnte var foraktet av polakkene for sin lange liturgi og sitt uvitende og gifte presteskap. De dype religiøse motsetningene forverret av intoleranse, og spenningen økte. Selv om unionen av Brest-Litovsk i 1596 foreskrev en fredelig sameksistens mellom de romerske og russiske kirkene, var det noen av de ortodokse, støttet av kosakkbander, som ønsket å annullere avtalen og fjerne katolikkene og deres kirker fra territoriet. Russere, kosakker og tatarer dro stadig på plyndringstokter inn i Polen og plaget de kristne der.
Noen hierarker og troende i kirken i Kyjiv insisterte på å bli værende under patriarkatet i Konstantinopels jurisdiksjon. Det ble etablert et dissiderende hierarki av biskoper, side om side med de katolske, i territoriet som var omfattet av Brest-unionen. I 1621 besøkte den bysantinske patriarken av Jerusalem Ukraina og konsekrerte en metropolitt av Kiev og noen ortodokse biskoper for den rutenske kirken. Den hellige Josafat av Polotsk led martyrdøden den 12. november 1623 i Vitebsk i Hviterussland, mens dissidentene fikk sin egen martyr i biskop Athanasius av Brest, som ble drept i 1648.
Da unionen i Brest-Litovsk ble inngått, var hele Ukraina en del av det polsk-litauiske samveldet (Rzeczpospolita). Men landet ble revet i stykker av indre splittelse, og de sentrale og østlige delene av landet kom under kontroll av herskeren av Moskva i 1654. Det vestlige Ukraina forble en del av Polen/Litauen, og Kirken spilte en ledende rolle i å bevare den kulturelle og religiøse uavhengigheten til den ukrainske befolkningen der. Da Vest-Ukraina senere kom under østerriksk herredømme, støttet og beskyttet Habsburgernes keiserlige regjering det gresk-katolske hierarkiet.
I 1686 kom det ortodokse metropolittsetet i Kyjiv under patriarkatet i Moskvas autoritet. Da tsarimperiet vokste, undertrykte det den gresk-katolske kirken og tvang gjennom «konversjoner» til den russisk-ortodokse (1772, 1795, 1839, 1876). Som resultat av denne undertrykkelsen ble den salige Vincent Lewoniuk og hans tolv ledsagere (Pratulin-martyrene) drept i 1874.
De russiske herskernes intensjon var å innlemme alle katolikker av østlig (bysantinsk) ritus i den ortodokse kirke: I 1784 knuste tsarina Katarina II den gresk-katolske kirke i Ukraina, og i 1839 gjorde tsar Nikolai II det samme med de tilsvarende kirkene i Hviterussland og Litauen. I 1874 var det bare ett katolsk eparki av østlig ritus igjen i russisk-kontrollert område, nemlig eparkiet Chelm. Men det året slo tsar Aleksander II til på nytt mot de unerte. Biskopen og de av hans prester som nektet å gå over til den russisk-ortodokse kirke, var allerede blitt deportert til Sibir. Legfolket som nå var fratatt sine prester, måtte selv forsvare sin kirke, sin liturgi og sin enhet med paven i Roma. Etter mer vold, fengslinger og deportasjoner ble den gresk-katolske kirke forbudt i 1875. Kirken overlevde som undergrunnskirke frem til 1905, da tsar Nikolas II proklamerte religionsfrihet.
Ortodokse prester og legfolk i Ukraina var misfornøyde med de nære forbindelsene som fantes mellom den russisk-ortodokse kirken og russiske nasjonale interesser. Ukrainskvennlige bevegelser vokste frem, og etter Den russiske revolusjonen i 1917 ble det startet en bevegelse for å oppnå autokefal (selvstyrt) status for de ukrainske ortodokse. Imidlertid ble forsøk på å proklamere autokefali på 1920- og 1940-tallet slått ned av de sovjetiske myndighetene. På begynnelsen av 1900-tallet ble den gresk-katolske kirken i Galicia (Halychyna) ledet på en eksemplarisk måte av metropolitt Andreas Septyckyj [Sheptytsky] (Andrij) (1901-44). Han var den åndelige lederen under to verdenskriger og syv politiske endringer, inkludert nazistisk og sovjetisk regime. Hans utrettelige pastorale arbeid, hans forsvar for sitt folks rettigheter og hans nestekjærlige og økumeniske arbeid gjorde Kirken til en innflytelsesrik sosial institusjon i Vest-Ukraina.
Stalins angrep på den ukrainske gresk-katolske Kirken startet umiddelbart etter den første sovjetiske okkupasjonen av Vest-Ukraina i september 1939. Denne okkupasjonen var en del av sovjeternes og tyskernes Molotov-Ribbentrov-pakt (delingen av Polen) og varte til det tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. I denne tiden ble all kirkelig eiendom konfiskert og skoler og sykehus nasjonalisert. Kirkelige publikasjoner og religiøse organisasjoner ble forbudt, religiøse utdanningsinstitusjoner og aviser ble stengt, aktiviteten til religiøse kongregasjoner ble begrenset og brutal ateistisk propaganda og masseterror og deportasjon av en fredelig befolkning begynte.
Starten på krigen mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen den 22. juni 1941 betydde for mange vestukrainere først og fremst at det forhatte bolsjevikregimet forsvant. Men forventningene om at man ville få tilbake sin religiøse frihet og oppnå sine nasjonale aspirasjoner, ble ikke oppfylt. For det ble snart tydelig at å bytte et blodig regime ut med et annet ikke ville forandre totalitarismens vesen. I løpet av de to siste månedene av 1942 ble for eksempel mer enn 40.000 jøder myrdet i Lviv. Da tyskerne ble beseiret på østfronten, ble det snart klart at Vest-Ukraina igjen ville komme under sovjetisk kontroll. Det fikk hierarkiet og de troende i den gresk-katolske Kirken til å frykte for dens skjebne. For de fortsatt friske minnene om kommunistregimets vold mot de troendes samvittighet under den forrige sovjetiske okkupasjonen mindre enn to år tidligere, var alt for smertefulle til at de var glemt.
Det 20. århundres store tragedie, nemlig epoken med terror og vold, har hatt en sterk påvirkning på utviklingen i det religiøse liv i dagens Ukraina. Man anslår at rundt 17 millioner mennesker led en voldelig død i landet på 1900-tallet. Det er enda mer tragisk at disse tapene ikke bare ble forårsaket av krig og konflikt, men også av utopiske ideer om å omforme verden. For krigen mot religionen var kommunistregimets ideologi, og ingen anstrengelser ble spart. Kirkebygninger ble revet eller brent ned eller profanert. Prester og troende, både ortodokse, katolske og representanter for andre religioner ble skutt, arrestert og deportert til arbeidsleirene (gulag) i Sibir. Kirkelige samfunn ble forfulgt, tvunget under jorden eller fullstendig ødelagt.
Strak etter at Den røde hær vendte tilbake til Vest-Ukraina sommeren 1944, ble de tidligere begrensingene som var pålagt den gresk-katolske Kirken, gjeninnført. Men den store autoritet som Kirken og dens leder, metropolitt Andreas Septyckyj, hadde, tvang staten til å unngå direkte konfrontasjon i den første perioden. Den 1. november 1944 døde patriark Andreas i hellighets ry. Deretter planla den sovjetiske sikkerhetstjenesten å løsrive menighetene i den gresk-katolske Kirken fra Vatikanet og deretter innlemme dem i den russisk-ortodokse kirken. Denne planen var i samsvar med Stalins direkte ordre og ble priset av ham.
Den 11. april 1945, uten noe bevis på skyld, ble metropolitt Josef Slipyj arrestert sammen med biskop Gregor Liatyshevskyj (Hryhorij) og de salige biskopene Gregor Khomysyn [Khomyshyn] (Hryhorij), Nikita Budka (Nykyta, Mykyta) og Nikolas Carneckyj [Charnetsky] (Mykola). Kort etter ble biskopene av Peremyshl (Przemysl), de salige Josafat Kocylovskyj [Kotsylovsky] og hans hjelpebiskop Gregor Lakota (Hryhorij), arrestert sammen med rundt 500 prester over hele Vest-Ukraina. I tillegg ble nesten alle tjenestemenn i eparkiene arrestert sammen med professorene ved det teologiske akademiet LTA og seminarene.
Josef Ivanovitsj Slipyj var koadjutor av Lviv og ble den 1. november 1944 metropolitt (eller erkebiskop av Lviv for ukrainerne) da metropolitt Andreas døde. Han satt i kommunistregimets fangeleire i Sibir fra 1945 til den 6. februar 1963, da han ble satt fri og sendt til Roma. Metropolittens utreisetillatelse antydet klimaendringen i forholdene mellom Vatikanet og østblokken. Josef Slipyj ble den 23. desember 1963 utnevnt til storerkebiskop, det vil si leder av en østkirke som ennå ikke har patriarkat. Han ble kreert til kardinal den 22. februar 1965. Han døde den 7. februar 1984, 92 år gammel, og ble gravlagt i basilikaen Santa Sophia i Roma. Hans legeme ble overført til Lviv den 27. august 1992 og gravlagt i krypten i metropolittkatedralen der den 7. september 1992.
Ved bruk av åpen terror og falsk demagogi og de samlede kreftene til parti- og regjeringsstrukturene, politiorganene og det ortodokse hierarkiet, ble i 1946 «Opphevelse av unionen» i Vest-Ukraina erklært av det såkalte «pseudo-Sobor («konsilet») i Lviv» og i 1949 i Transkarpatia (Rutenia). Til tross for forfølgelsen klarte myndighetene ikke å knekke biskopenes vilje og overbevise dem om å forråde sin Kirke for en karriere i regimets kirke – den russisk-ortodokse.
Den ukrainske autokefale (selvstyrte) ortodokse kirke var tvangsoppløst og innlemmet i den russisk-ortodokse kirken allerede i begynnelsen av 1930-tallet. Den romersk-katolske Kirke og protestantiske kirker overlevde i bare en håndfull omhyggelig overvåkede kirker. Selv aktivitetene til den russisk-ortodokse kirken, som fungerte som statskirke, ble begrenset, og den led ytterligere under infiltrasjon fra sovjetiske sikkerhetsorganer. Det var et økende åndelig vakuum og en stadig dypere demoralisering av samfunnet. Også i Romania forsvant den unerte katolske kirke av gresk ritus, og mange vi ikke kjenner navnet på, led martyrdøden.
Stalins død i mars 1953 og «tøværet» under ukraineren Khrutsjov innledet en ny periode i den ukrainske gresk-katolske Kirkens korsvei, nemlig katakombene. De ledende skikkelsene i denne perioden av Kirkens liv var biskopene, prestene, munkene, nonnene og de troende som hadde vendt hjem fra arbeidsleire og eksil. Etter å ha overlevd usigelig fysisk og moralsk tortur, møtte de et annet Vest-Ukraina: blodløst, skremt av terroren, narret av den ateistiske kommunistiske ideologien. Men til tross for alt dette overlevde Kirken under jorden, og en gradvis fornyelse av kirkestrukturen begynte. I nesten et halvt århundre var denne kirken den største illegale kristne samfunnet i verden, og samtidig den største sosiale opposisjonen til Sovjetunionens totalitære system.
Men med sovjetmaktens krise på 1980-tallet lettet undertrykkelsen av kirkene. Den tidligere forbudte ukrainske gresk-katolske kirken kom frem fra undergrunnen, og kommuniteter av den ukrainske autokefale ortodokse kirke ble opprettet i 1989. Den ukrainske uavhengighetserklæringen i 1991 skapte en ny situasjon for alle kirkenes aktiviteter i dette territoriet. Slik åpnet offisiell religiøs frihet i Ukraina veien for religiøs pluralisme. Men også i dag er det stridigheter mellom de ortodokse og de gresk-katolske, for eksempel om tilbakeleveringen av beslaglagte kirkebygninger.
Da pave Johannes Paul II (1978-2005) besøkte Ukraina mellom 23. og 27. juni 2001, saligkåret han 30 personer fra den ukrainske Kirken – 27 ukrainere, 2 polakker og 1 russer. 27 av dem tilhørte den ukrainske gresk-katolske kirken, en tilhørte den rutenske kirken og to var romersk-katolske. Her er listen over de saligkårede:
(navnene kan variere en del, alt etter hvilket system som er brukt for å transkribere kyrilliske bokstaver til det latinske alfabet. Vi bruker Språkrådets regler for transkripsjon til norsk)
A: Den salige Nikolas Tsjarnetskyj og 24 ledsagere
1) Den salige Nikolas Tsjarnetskyj CSsR (ukr: Mykolaj) (1884-1959), biskop og martyr
2) Den salige Gregor Khomysjyn (ukr: Hryhorij) (1867-1947), biskop og martyr
3) Den salige Josafat Kotsylovskyj OSBM (1876-1947), biskop og martyr
4) Den salige Simeon Lukatsj (ukr: Symeon) (1893-1964), biskop og martyr
5) Den salige Basilios Velytsjkovskyj CSsR (ukr: Vasyl) (1903-73), biskop og martyr
6) Den salige Johannes Slezjuk (ukr: Ivan) (1896-1973), biskop og martyr
7) Den salige Niketas Budka (ukr: Nykyta) (1877-1949), biskop og martyr
8) Den salige Gregor Lakota (ukr: Hryhorij) (1883-1950), biskop og martyr
9) Den salige Leonid Fjodorov MSU (1879-1935), ordensprest, eksark og martyr (russisk)
10) Den salige Nikolas Konrad (ukr: Mykola) (1876-1941), sekularprest og martyr
11) Den salige Andreas Isjtsjak (ukr: Andrij) (1887-1941), sekularprest og martyr
12) Den salige Romanus Lysko (ukr: Roman) (1914-49), sekularprest og martyr
13) Den salige Nikolas Tsehelskyj (ukr: Mykola) (1896-1951), sekularprest og martyr
14) Den salige Peter Verhun (ukr: Petro) (1890-1957), sekularprest og martyr
15) Den salige Alexius Zarytskyj (ukr: Oleksij) (1912-63), sekularprest og martyr
16) Den salige Klemens Sjeptytskyj MSU (ukr: Klymentij) (1869-1951), ordensprest, arkimandritt og martyr
17) Den salige Severian Baranyk OSBM (ukr: Severijan) (1889-1941), ordensprest og martyr
18) Den salige Joakim Senkivskyj OSBM (ukr: Jakym) (1896-1941), ordensprest og martyr
19) Den salige Zenon Kovalyk CSsR (ukr: Zynovij) (1903-41), ordensprest og martyr
20) Den salige Vitalis Bajrak OSBM (ukr: Vitalij) (1907-1946), ordensprest og martyr
21) Den salige Johannes Zjatyk CSsR (ukr: Ivan) (1899-1952), ordensprest og martyr
22) Den salige Tarsicia Matskiv SSMI (ukr: Tarsykija) (1919-44), ordenskvinne og martyr
23) Den salige Olympia Byda CSSJ (ukr: Olympyja) (1903-52), ordenskvinne og martyr
24) Den salige Laurentia Harasymiv CSSJ (ukr: Lavrentija) (1911-52), ordenskvinne og martyr
25) Den salige Vladimir Pryjma (ukr: Volodymyr) (1906-41), legmann og martyr
B: Andre gresk-katolske
26) Den salige Emilian Kovtsj (ukr: Omeljan) (1884-1944), sekularprest og martyr
27) Den salige Teodor Georg Romzja (ukr: Teodor Jurij) (1911-47), biskop og martyr (rutensk)
28) Den salige Josafata Mikaelina Hordasjevska SSMI (ukr: Josafata Mykhajlyna)(1869-1918), grunnlegger
C: Romersk-katolske
29) Den salige Sigmund Gorazdowski (pl: Zygmunt) (1845-1920), grunnlegger (polsk)
30) Den salige Josef Bilczewski (pl: Józef) (1860-1923), erkebiskop (polsk)
