Vår tids trusler mot menneskelivet
Ved roten til volden mot livet
Kain for løs på sin bror Abel og slo ham i hjel.
7. «For det er ikke Gud som har skapt døden, og han gleder seg ikke over de levendes undergang. Gud skapte alle ting for at de skulle vare ved... Gud skapte mennesket til udødelighet, til et bilde av sitt eget evige vesen gjorde han det. Men djevelen unte oss ikke dette, og ved ham kom døden inn i verden. De som holder seg til ham, får lære døden å kjenne» (Visd. 1,13–14, 2,23–24).
Livets Evangelium, som første gang ble forkynt da Gud skapte mennesket i sitt bilde og ville gi det del i det fullkomne liv (kfr. 1. Mos. 2,7, Visd. 9,2–3), blir motsagt av dødens smertefulle erfaring som kaster en skygge av meningsløshet over menneskets eksistens. Døden kom inn i verden som et resultat av djevelens misunnelse (kfr. 1. Mos. 3,1.4–5) og ved våre første foreldres synd (kfr. 1. Mos. 2,17, 3,17–19). Døden kom inn på en voldelig måte ved at Abel ble drept av sin bror Kain: «Og mens de var der ute, for Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel» (1. Mos. 4,8).
Det første drap fremstilles i enkel klarhet over en side i 1. Mosebok; en side som har universell gyldighet og som ubønnhørlig og nedbrytende gjenfortelles daglig i menneskenes historie.
La oss sammen lese denne bibelske fortellingen som til tross for sin arkaiske struktur og radikale enkelhet, har mye å lære oss.
«Abel ble sauegjeter, Kain ble jordbruker. Da det var gått en tid, hendte det at Kain bar frem for Herren et offer av markens grøde. Abel bar også frem offer; han gav av de førstefødte lammene i saueflokken sin og av fettet på dem. Herren så med velvilje på Abel og hans offergave, men Kain og hans gave enset han ikke. Da ble Kain brennende harm og stirret ned for seg. Herren sa til Kain: «Hvorfor er du harm, og hvorfor stirrer du ned for deg? Hvordan er det? Har du godt i sinne, kan du løfte blikket. Men har du ikke godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Den vil ha makt over deg, men du skal være herre over den.»
Siden sa Kain til sin bror Abel: «Kom så går vi ut på marken!» Og mens de var der ute, for Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel. Da sa Herren til Kain: «Hvor er din bror Abel?» Han svarte: «Jeg vet ikke. Skal jeg vokte min bror?» Da sa Herren: «Hva er det du har gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden! Nå skal du være bannlyst fra den jord som åpnet munnen og tok imot din brors blod fra din hånd! Når du dyrker marken, skal den ikke mer gi deg grøde. Hjemløs og fredløs skal du være på jorden.» Da sa Kain til Herren: «Min straff er så stor at jeg ikke kan bære den. Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må gjemme meg for deg. Jeg blir hjemløs og fredløs på jorden, og den som finner meg, kommer til å slå meg i hjel.» Men Herren sa til ham: «Nei! Slår noen Kain i hjel, skal det hevnes syv ganger.» Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle drepe ham. Så dro Kain bort fra Herren og slo seg ned i landet Nod, øst for Eden» (1. Mos. 4,2–16).
8. Kain ble «brennende harm» og «stirret ned for seg» fordi «Herren så med velvilje på Abel og hans offergave». Den bibelske teksten sier ingenting om hvorfor Gud foretrekker Abels offer fremfor Kains. Den viser imidlertid tydelig at selv om Gud foretrekker Abels gave, så avbryter han ikke dialogen med Kain. Han formaner ham, minner ham på den frihet han har i møte med det onde: mennesket er på ingen måte forutbestemt til å gjøre det onde. Som Adam lar mennesket seg riktignok friste av syndens ondskapsfullhet som ligger rede som et vilt dyr til å smette inn i menneskets hjerte. Men Kain er fri overfor synden. Han kan og må overvinne den: «Den vil ha makt over deg, men du skal være herre over den.» (1. Mos. 4,7)
Misunnelse og harme vinner over Herrens advarsel, og Kain går til angrep på sin egen bror og dreper ham. Som vi leser i Den katolske kirkes katekisme: «Skriften viser i fortellingen om Kains drap på sin bror Abel at sinne og begjærlighet er tilstede i mennesket helt fra begynnelsen av som følge av den opprinnelige synd. Mennesket ble en fiende for sin like.»[10]
Bror dreper bror. Som det første brodermord er ethvert mord en krenkelse av det «åndelige» slektskap som forener menneskeheten i en stor familie,[11] der alle er like i et fundamentalt henseende: den samme personlige verdighet. Ikke sjelden krenkes også slektskapet av «kjøtt og blod», for eksempel når trusler mot livet utvikler seg i forholdet mellom foreldre og barn; hvor abort eller, i en enda videre familie- og slektssammenheng, eutanasi blir støttet eller praktisert.
Roten til ethvert voldelig angrep mot ens neste består i å gi etter for den ondes «logikk», den som «har vært en morder fra begynnelsen av» (Joh. 8,44). Som apostelen Johannes minner oss om: «For dette er det budskap dere har hørt fra begynnelsen av: At vi skal elske hverandre, og ikke ligne Kain, som var et barn av den Onde og som drepte sin bror» (1. Joh. 3,11–12). Brodermordet som fant sted ved historiens morgen, er et trist vitnesbyrd om hvordan ondskapen sprer seg i et utrolig tempo: menneskets opprør mot Gud i det jordiske paradis følges av menneskers dødelige kamp mot hverandre.
Etter drapet griper Gud inn for å hevne den døde. Når Gud spør om Abels skjebne, viser Kain ingen anger og ber ikke om unnskyldning, men svarer arrogant: «Jeg vet ikke. Skal jeg vokte min bror?» (1. Mos. 4,9). «Jeg vet ikke»: Kain prøver å skjule forbrytelsen med en løgn. Dette var og er fremdeles tilfellet når ulike ideologier prøver å rettferdiggjøre og tilsløre de mest opprørende forbrytelser mot mennesker. «Skal jeg vokte min bror?»: Kain vil ikke tenke på broren og nekter å akseptere det ansvar vi har for hverandre. Der er en slående parallell til vår tids tendens i retning av ikke å ville akseptere ansvaret for ens brødre og søstre. Symptomene er mangelen på solidaritet med samfunnets svakeste medlemmer – eldre, syke, innvandrere, barn – og den likegyldighet som ofte forekommer i relasjonene mellom verdens folk selv når det er tale om grunnleggende verdier som det å overleve, frihet og fred.
9. Men Gud kan ikke la en forbrytelse gå ustraffet: den jord hvor blodet er utøst, krever at Guds rettferdighet skal skje (kfr. 1. Mos. 37,26, Jes. 26,21, Esek. 24,7–8).
Fra disse tekstene henter Kirken begrepet om «synder som roper til himmelen etter rettferdighet», og fremst blant dem er direkte og overlagt drap.[12] For det jødiske folk som for mange andre av antikkens mennesker, er blod kilden til liv. «For blodet er livet» (5. Mos. 12,23), og livet, og da i særdeleshet menneskelivet, tilhører Gud og ham alene: av denne grunn vil enhver som går til angrep på menneskets liv, på en måte angripe Gud.
Kain blir forbannet av Gud og også av jorden som nekter ham sine frukter (kfr. 1. Mos. 4,11–12). Han blir straffet: han kommer til å leve i ødemarken og ørkenen. Drap medfører dyptgående endringer i menneskets omgivelser. Fra å være «Edens have» (1. Mos. 2,15), stedet med overflod av alt, harmoniske menneskelige relasjoner og vennskap med Gud, blir jorden «landet Nod» (1. Mos. 4,16), et sted preget av knapphet, ensomhet og adskillelse fra Gud. Kain vil bli «hjemløs og fredløs på jorden» (1. Mos. 4,14): usikkerhet og rastløshet vil følge ham for alltid.
Men Gud som er nådig og barmhjertig selv når han straffer, han «satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle drepe ham» (1. Mos. 4,15). Han gav ham et spesielt tegn, ikke for å utlevere ham til andres hat, men for å beskytte og forsvare ham mot dem som ønsket å drepe ham, om så var som hevn for drapet på Abel. Selv ikke en morder taper sin personlige verdighet, Gud selv garanterer for den. Og akkurat her kommer det paradoksale mysterium til syne som ligger i Guds nådige og barmhjertige rettferdighet. Som den hellige Ambrosius skriver: «Når bror dreper bror, som er den verste av alle forbrytelser, skjer det at fra samme øyeblikk innskytelsen om forbrytelsen kommer, trer den guddommelige barmhjertighets lov i kraft. For hvis straffen umiddelbart hadde rammet den skyldige, ville menneskene som utøver rettferdighet ikke vise seg milde eller langmodige, men øyeblikkelig ha straffet den skyldige ... Gud drev Kain bort fra sitt ansikt, og, som han var forkastet av sine foreldre, levde han som i landsforvisning langt borte fra sitt hjemland fordi han var gått over fra menneskelig godhet til ville dyrs grusomhet. Men Gud vil aldri hevne mord med mord, han vil ikke synderens død, men at han omvender seg.»[13]
Når livets verdi formørkes
Hva er det du har gjort?
10. Herren sa til Kain: «Hva er det du har gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden!» (1. Mos. 4,10) Blod utgytt av mennesker fortsetter å rope ut på stadig nye og ulike måter.
Herrens spørsmål: «Hva er det du har gjort?» kan Kain ikke rømme fra, og dette spørsmål rettes også til mennesker av i dag for å få dem til å forstå rekkevidden og alvoret i de angrep mot livet som fortsatt preger menneskenes historie. Spørsmålet stilles for å få dem til å oppdage hva som forårsaker angrepene og hva som understøtter dem, og for å få dem til å granske seriøst hvilke konsekvenser disse angrepene har for menneskenes liv og eksistens.
Noen trusler kommer fra naturen selv, men de forverres ved at mennesker som sitter med ansvar, viser likegyldighet eller manglende vilje til å forbedre situasjonen. Andre er resultat av vold, hat og motstridende interesser som igjen kan føre folk til voldshandlinger som mord, krig, massakre og folkemord.
Og hvordan kan vi unngå å tenke på de millioner av mennesker, særlig barn, som er tvunget ut i sult, fattigdom og feilernæring, fordi jordens ressurser ikke er rettferdig fordelt? Og hva med den vold krigen medfører, og ikke bare krig, men den skandaløse våpenhandelen som bidrar til de mange væpnede konflikter? Hva med den død som spres ved en uansvarlig omgang med jordens ressurser og som forrykker den økologiske balanse? Hva med spredningen av narkotika, eller fremme av visse former for seksuell aktivitet som ved siden av å være moralsk uakseptable, også innebærer at liv settes i fare? Det er umulig å liste opp de tallrike trusler mot menneskelivet slik de fremstår i dag både eksplisitt og i det skjulte.
11. Her skal vi konsentrere oss om en annen kategori angrep, nemlig de som rettes mot livet i dets begynnelse og ved dets avslutning. Dette er angrep som kjennetegnes av helt nye trekk i forhold til tidligere og som reiser problemer av særlig alvorlig karakter: nemlig ved at disse angrepene i den kollektive bevissthet gradvis mister karakteren av å være «forbrytelser» og paradoksalt nok blir ansett for å la seg rettferdiggjøre i «rettighetenes» navn, og det i en slik grad at stater forventes å legalisere dem og gjøre dem tilgjengelige som frie helsetjenester. Dette er angrep som retter seg mot livet når det er på sitt svakeste og mest utsatte. Mindre alvorlig blir det ikke når man vet at disse angrepene finner sted innen og med medvirkning av familien – familien som i sin natur nettopp er kalt til å være «livets helligdom».
Hvordan har det kunnet bli slik? Mange forskjellige faktorer har spilt inn. Dypest sett dreier det seg om en kulturkrise som avføder en skeptisisme som gjennomsyrer selve grunnlaget for viten og etikk, som gjør det stadig vanskeligere å fatte meningen med mennesket, dets rettigheter og plikter. I tillegg kommer så flere eksistensielle og mellommenneskelige vanskeligheter som forsterkes i et sammensatt og uoversiktlig samfunn, hvor enkeltpersoner, par og familier ofte overlates til seg selv med problemene. Der er tilfeller av akutt fattigdom, angst og frustrasjon, og hvor kampen for å overleve medfører uutholdelige smerter og vold – ofte rettet mot kvinner, noe som gjør valget om å ville forsvare og fremme livet så krevende at det somme tider fører til heroisme.
Alt dette forklarer, ihvertfall til en viss grad, hvordan livets verdi forringes selv om ens overbevisning fortsatt holder livet for hellig og ukrenkelig. Det kan man konstatere ved det faktum at overgrep mot livet i dets tidligste og siste stadier omtales i en medisinsk språkbruk som «ufarliggjør» ugjerningen og bidrar til å ta oppmerksomheten bort fra den kjensgjerning at det er et menneskes rett til liv som står på spill.
12. Faktisk er det slik, at mens en del av vår tids moralske usikkerhet og forvirring kan forklares med mangfoldige og alvorlige sosiale problemer som i sin tur kan redusere enkeltpersoners subjektive ansvar, så befinner vi oss også konfrontert med en enda mer omfattende realitet som kan beskrives som en syndens struktur. Denne realitet kjennetegnes ved at det vokser frem en kultur som fornekter solidariteten og i mange henseender fremstår som en «dødskultur». Denne kulturen fremmes aktivt ved mektige kulturelle, økonomiske og politiske tendenser som representerer et utilitaristisk syn på samfunnet. Fra denne synsvinkel kan det være berettiget å tale om de mektiges krig mot de svake: liv som krever større omsorg, mer kjærlighet og hjelp, blir ansett for å være unyttig eller belastende, og søkes fornektet på en eller annen måte. Et menneske som på grunn av sykdom, handicap, eller helt enkelt ved sitt blotte nærvær, setter mer favorisertes velvære eller livsstil på prøve, har en tendens til å bli sett på som fiender som må avverges eller fjernes. Derved gis støtet til en «sammensvergelse mot livet». Denne sammensvergelsen angår ikke bare enkeltpersoner i deres forhold til andre – det være seg enkeltindivider, familier eller grupper av mennesker, men strekker seg langt ut over disse, like til å ødelegge og fordreie forholdet mellom folk og stater på verdensplan.
13. For å lette spredningen av abort satses det store summer på utforskning av medikamenter som gjør det mulig å drepe fosteret i mors liv uten medisinsk assistanse. På dette punktet synes det som om vitenskapen selv er mest opptatt av å utvikle produkter som stadig enklere og mer effektivt undertrykker liv og gjør det mulig å unndra abortene enhver kontroll og ethvert sosialt ansvar.
Det blir ofte hevdet at det mest effektive middel mot abort er å gjøre prevensjon sikrere og tilgjengelig for alle.
Den katolske kirke blir følgelig ansett for å være medskyldig i de mange aborter fordi den ikke aksepterer prevensjon. Ser man nærmere på dette argumentet, kan det ikke underbygges. Det kan være at mange benytter prevensjon med tanke på å unngå å komme i en situasjon hvor man kan være fristet til å ta abort. Men snarere er det slik at de negative verdier som ligger i denne «prevensjonsmentaliteten» – som er helt forskjellig fra ansvarlig foreldreskap som leves i respekten for det ekteskapelige samlivs fulle sannhet – er slik at de faktisk bygger opp under fristelsen til å ta abort hvis et uønsket barn allikevel blir unnfanget. Faktisk er det slik at pro-abortkulturen står sterkest der hvor Kirkens syn på prevensjon blir forkastet. Fra et moralsk standpunkt er riktignok prevensjon og abort vesentlig forskjellige onder, det førstnevnte står i motsetning til seksualaktens sannhet som et særlig uttrykk for ekteskapelig kjærlighet, mens sistnevnte ødelegger livet i dets spede begynnelse; førstnevnte står i motsetning til kyskhetens dyd i ekteskapet, sistnevnte i motsetning til rettferdighetens dyd, enn videre i direkte opposisjon til Guds bud «Du skal ikke slå i hjel».
Men til tross for forskjellene i natur og moralsk alvor, er prevensjon og abort nøye forbundet som frukter av det samme tre. Det er sant at prevensjon og abort i mange tilfeller praktiseres under press av reelle vanskeligheter, som allikevel ikke fritar fra å forsøke å oppfylle Guds lov. Men i mange andre tilfeller har denne praksisen rot i en hedonistisk mentalitet som ikke er villig til å ta ansvar på seksualitetens område, og som videre impliserer et selvsentrert frihetsbegrep som ser forplantningen som et hinder for personlig utfoldelse. Livet som kunne bli resultatet av et seksuelt møte, blir istedenfor en fiende som må unngås for enhver pris, og abort blir det eneste mulige og avgjørende svar når prevensjonen slår feil.
Den nære sammenheng i mentalitet når det gjelder bruk av prevensjon og av abort blir i økende grad tydelig. Det bekreftes på alarmerende vis ved utviklingen av kjemiske produkter, spiral (IUD) og vaksiner som distribueres like enkelt som prevensjon, men som er abortive; det vil si dreper nylig unnfangede menneskeliv på dets tidligste stadium.
14. Forskjellige teknikker for kunstig befruktning som synes å stå i livets tjeneste og som ofte benyttes med denne intensjon, åpner også døren for nye trusler mot livet. Rent bortsett fra det faktum at de er moralsk uakseptable fordi de skiller forplantningen fra seksualakten,[14] så slår disse teknikkene ofte feil: ikke bare i forhold til befruktningen, men også med henblikk på embryoets utvikling – det risikerer å dø etter kort tid. Videre er antallet embryoer ofte større enn det som skal tilbake til kvinnens livmor, og disse tiloversblevne embryoer blir enten destruert eller benyttet i forskningsøyemed under påskudd av vitenskapelig eller medisinsk fremskritt. Her reduseres menneskelivet ganske enkelt til «biologisk materiale» som fritt kan benyttes.
Prenatal diagnostikk representerer ikke noe moralsk dilemma så sant det utføres med henblikk på å identifisere det ufødte barns eventuelle behov for behandling. Men altfor ofte gir prenatal diagnostikk anledning til å foreslå og forårsake abort. Dette er eugenisk abort som i offentligheten rettferdiggjøres på basis av en mentalitet – feilaktig ansett som «behandling» – som bare aksepterer livet på visse betingelser og fornekter det når det er begrenset i form av handicap eller sykdom.
Følger man denne logikken, når man til et punkt hvor nyfødte barn med alvorlige handicap eller sykdommer fratas den mest basale omsorg, til og med føde. Det nåtidige scenario blir mer og mer alarmerende på grunn av de forslag som iblant fremmes for å rettferdiggjøre til og med infanticid (spedbarnsdrap), idet man følger de argumentene som brukes for å rettferdiggjøre retten til abort. På denne måten går man tilbake til et barbari som man hadde håpet en gang å ha forlatt for alltid.
15. Truslene mot uhelbredelig syke og døende er ikke mindre alvorlige. I en sosial og kulturell kontekst som har stadig vanskeligere for å akseptere lidelse, blir fristelsen desto større til å løse lidelsens problem ved å fjerne det med roten, nemlig ved å fremskynde døden til et høvelig tidspunkt. Det kan være høyst ulike hensyn som fører til en slik avgjørelse, men resultatet er det samme. For den syke kan det være angst, alvorlig ubehag og desperasjon forårsaket av intens og langvarig lidelse, som blir den avgjørende faktor. Slike forhold kan true likevekten i et allerede belastet liv, både personlig og familiært, med det resultat at den syke på den ene side risikerer å føle seg overmannet av sin hjelpeløshet til tross for økt medisinsk og sosial hjelp, mens pasientens nærmeste på den annen side kan bli beveget av en forståelig om enn misforstått medlidelse. Alt dette forsterkes av et kulturelt klima som ikke ser noen mening eller verdi i lidelse, men som heller anser lidelse for å være innbegrepet av det onde, som må elimineres for enhver pris. Dette er særlig tilfellet der hvor en religiøs tankegang som kunne gitt en positiv forståelse av lidelsens mysterium, er fraværende.
Mer generelt kan man si at det i vår tid eksisterer en prometeisk holdning til livet som forleder mennesket til å tro at det kan ta spørsmålet om liv og død i egne hender, mens det som i virkeligheten skjer er at mennesket selv bukker under for en død hvor enhver utsikt til mening eller håp er borte. Vi ser et tragisk uttrykk for dette i utbredelsen av eutanasi – enten den foregår i det skjulte eller praktiseres åpenlyst og til og med legalt. Like meget som av misforstått medfølelse, kan rettferdiggjøringen av eutanasi være utilitaristisk motivert med henblikk på å unngå utgifter som ikke gir avkastning og som pålegger samfunnet tunge byrder. Følgelig blir det tilrådelig å avhende deformerte babyer, alvorlig handicappede, arbeidsudyktige, eldre – især når de ikke lenger kan klare seg selv, og terminalt syke. Vi kan heller ikke tie om mer fordekte, men ikke mindre alvorlige og reelle former for eutanasi, som for eksempel ved organtransplantasjon, når organer blir fjernet uten at man respekterer objektive og adekvate kriterier for å verifisere donators død.
16. Et annet aktuelt fenomen som også hyppig brukes for å forsvare angrep på livet, er befolkningsspørsmålet. Det ytrer seg på ulike måter i forskjellige deler av verden: i de rike og utviklede land registrerer man en merkbar nedgang i fødselsraten. I de fattige land, derimot, er fødselsraten generelt høy med en derav følgende befolkningsvekst som kan være vanskelig å bære økonomisk og sosialt, i særdeleshet der underutviklingen er stor. Stilt overfor de utfordringer overbefolkningen i de fattige land reiser, ser vi en mangel på tiltak på internasjonalt politisk nivå rettet mot seriøs familie- og sosialpolitikk, kulturell utvikling, og produksjon og rettferdig fordeling av ressurser, mens fødselsforebyggende tiltak derimot fortsetter å iverksettes.
Prevensjon, sterilisering og abort kan sikkert regnes med blant grunnene til brå nedgang i fødselstall. Det er ikke vanskelig å fristes til å benytte de samme metodene i kampen mot «befolkningseksplosjonen».
Da oldtidens Farao følte seg truet av tilveksten av Israels barn, lot han dem undergå alle former for undertrykkelse og beordret at ethvert barn av hankjønn født av en hebraisk kvinne skulle drepes (kfr. 2. Mos. 1,7–22). Ikke få av jordens makthavere oppfører seg i dag på samme måte. De føler seg også truet av den konstante befolkningsveksten, og frykter at de mest fruktbare og samtidig fattigste befolkningsgrupper representerer en trussel mot deres egne lands velstand og fred. Følgelig, heller enn å la seg konfrontere med problemene og gå inn for å løse dem med respekt for individets og familiens verdighet og hver persons ukrenkelige rett til liv, foretrekker de å fremme og pålegge folk omfattende programmer for fødselskontroll ved hvilke som helst midler. Selv den økonomiske bistand som de ville være rede til å gi, betinges av at mottakerlandet aksepterer en anti-fødselspolitikk.
17. Menneskeheten fremviser i dag et alarmerende skue når vi tar i betraktning ikke bare hvor utbredt angrepene mot livet er og hvilket tallmessig omfang de har, men også hvilken støtte de får fra en bred enighet i samfunnet, ved utbredt legalisering og med helsepersonells hjelp.
Som jeg ettertrykkelig stadfestet i Denver ved Den 8. Verdensungdomsdag: «med tiden har ikke truslene mot livet blitt svekket. De antar tvert imot stadig større proporsjoner. Det er ikke bare trusler som kommer utenfra, fra naturkreftene eller fra «Kain» som dreper «Abel»; nei, de er vitenskapelig og systematisk programmerte. Det tyvende århundre vil gå over i historien som en epoke med massive og omfattende angrep på livet, med endeløse kriger og kontinuerlig berøvelse av uskyldige liv. Falske profeter og falske lærere har hatt stor suksess».[15] Bortsett fra intensjoner som kan være sterkt varierende og som til tider kanskje kan virke overbevisende – især om de presenteres i solidaritetens navn, så står vi overfor en objektiv «sammensvergelse mot livet», som også involverer internasjonale institusjoner som er opptatt av å oppmuntre og målbære kampanjer for spredning av prevensjon, sterilisering og abort. Heller ikke kan man se bort fra at massemedia ofte trekkes inn i denne virksomheten ved å gi kreditt til en kultur som ser tilgang på prevensjon, sterilisering, abort og også eutanasi som et tegn på fremskritt og en seier for friheten, mens de som inntar en reservasjonsløs holdning til fordel for livet, fremstilles som fiender av frihet og fremskritt.
En pervertert oppfatning av frihet
Skal jeg vokte min bror?
18. Det panorama som beskrives må ikke bare forstås ut fra dets livsfiendtlige karaktertrekk, men også ut fra de mange og ulike årsaker som ligger til grunn for det. Herrens spørsmål: «Hva har du gjort?» (1. Mos. 4,10), synes å være en oppfordring til Kain til å gå ut over det rent konkrete aspekt ved mordet for å oppdage alvoret i motivene som forårsaket det og konsekvensene som er resultatet.
Avgjørelser som fører til å ta liv, kan ofte være resultat av vanskelige og tragiske situasjoner som innebærer lidelse, ensomhet, mangel på økonomiske fremtidsutsikter, fortvilelse og angst. Slike omstendigheter kan i stor grad formilde det subjektive ansvar og den følgende skyldfølelse for dem som treffer et valg som i seg er ondt. Men problemet i dag går langt utover den personlige situasjon. Problemet eksisterer på det kulturelle, sosiale og politiske område, hvor en meget alvorlig tendens gradvis gjør seg mer gjeldende, nemlig å ville tolke disse forbrytelsene mot menneskelivet som legitime uttrykk for individuell frihet, og hvor det å ta liv blir akseptert og beskyttet som en rettighet.
På denne måten og med tragiske konsekvenser når en historisk prosess sitt vendepunkt. Prosessen som en gang førte til oppdagelsen av idéen om «menneskets rettigheter» – medfødte rettigheter som går forut for enhver konstitusjon eller statlig lovgivning – står i dag i overraskende motsetning til seg selv. Det er paradoksalt nok i et århundre hvor menneskerettighetene høytidelig er blitt proklamert og bekreftet at selve retten til livet blir fornektet, og det i de mest avgjørende øyeblikk i menneskets liv: nemlig ved fødsel og død.
På den ene side viser de forskjellige erklæringer om menneskets rettigheter og de mange initiativer som inspireres av disse, at det globalt sett er en økende moralsk sensitivitet i retning av å ville bekrefte menneskets verdi og verdighet uavhengig av rase, nasjonalitet, politisk oppfatning eller sosial tilhørighet.
På den annen side blir disse vesentlige erklæringer dessverre fornektet i praksis. Dette blir desto mer sørgelig, ja skandaløst, fordi det skjer i samfunn som har gjort bekreftelsen og beskyttelsen av menneskets rettigheter til samfunnets primære mål og stolthet. Hvordan kan gjentatte bekreftelser av disse prinsippene forenes med en kontinuerlig økning og en utbredt legitimering av angrep på menneskelivet? Hvordan kan vi forene disse erklæringene med fornektelsen av svake og trengende, av eldre, eller av dem som nettopp er unnfanget? Dette er angrep mot livet som representerer en direkte trussel mot hele menneskerettighetskulturen. Det er en trussel som i sin ytterste konsekvens setter den demokratiske sameksistens i fare; heller enn å være samfunn preget av mennesker som «lever sammen», risikerer våre byer å bli samfunn av utstøtte, marginaliserte, rotløse, undertrykte. Sett i et globalt perspektiv, kan man undres på om de erklæringer om menneskets og folks rettigheter som proklameres og bekreftes i internasjonale forsamlinger, er noe annet enn tom retorikk. Den blir synlig når man avdekker den selviskhet rike land opptrer med overfor fattige land, idet de nektes adgang til utvikling, eller adgangen gjøres avhengig av urimelige tiltak mot befolkningsvekst, og hvor man setter utvikling og mennesket selv opp som motsetninger. Skulle vi ikke også stille spørsmål ved de økonomiske modeller som ofte adopteres av stater, og som resultat av internasjonalt press ofte både forårsaker og forverrer urettferdige og voldelige situasjoner hvor hele befolkningers liv degraderes og tråkkes på?
19. Hva er røttene til denne slående motsetningen?
Ut fra en generell vurdering av kulturell og moralsk natur kan vi begynne med begrepet subjektivitet, som i ekstrem ytterlighet og forvrengt form, bare holder den person som rettighetshaver som er helt eller i ferd med å bli autonom og uavhengig av andre. Men hvordan kan et slikt syn forenes med et begrep om mennesket som et mål og ikke et middel? Teorien om menneskets rettigheter er nettopp basert på bekreftelsen av at mennesket – til forskjell fra dyr og gjenstander – ikke kan underlegges andre menneskers herredømme. Vi må også nevne den tendens som går i retning av å identifisere personlig verdighet med evnen til verbal og eksplisitt, eller i det minste begripelig, kommunikasjon. Det er klart at det ut fra slike forutsetninger ikke vil være plass for svake mennesker som ufødte og døende, eller for dem som helt og fullt er avhengig av andre, og som bare kommuniserer gjennom stillhetens språk og dyp affeksjon. Her blir makt kriteriet for valg og for handling i mellommenneskelige forhold og i det sosiale liv. Men det er nettopp det motsatte av hva rettsstaten historisk sett har villet fremstå som, et samfunn hvor fornuften råder over makten, og ikke som her, makten over fornuften.
På et annet nivå ligger motsetningen mellom de høytidelige menneskerettighetserklæringer og den tragiske fornektelsen av dem i praksis i en forestilling om frihet som opphøyer enkeltindividet på en absolutt måte, som ikke gir rom for solidaritet eller åpenhet og tjeneste for andre. Om det å ta liv i dets gryende begynnelse eller siste stadium noen ganger skjer ut fra en misforstått altruisme og medfølelse, kan det like fullt ikke fornektes at en slik dødskultur, sett under ett, avslører et fullstendig individualistisk frihetsbegrep, som i sin ytterste konsekvens ender opp med å bli «den sterkestes» frihet mot den svake som ikke har annet valg enn å underkaste seg.
Det er nettopp i denne mening man må tolke Kains svar når Herren spør: «Hvor er din bror Abel?», og Kain svarer: «Jeg vet ikke. Skal jeg vokte min bror?» (1. Mos. 4,9). Ja, enhver er satt til å «vokte sin bror», fordi Gud overlater oss i hverandres varetekt. Og det er med tanke på dette at Gud gir oss frihet, en frihet som bare kan forstås som en relasjonell størrelse. Den er en stor gave fra Skaperens side, for friheten står i andres tjeneste og fullbyrdes ved at vi gir oss selv og åpner oss for andre. Når friheten holdes frem som et individuelt og absolutt gode, tømmes den for sitt opprinnelige innhold og frihetens egentlige mening og verdi fornektes.
Der er et enda dypere aspekt ved dette: nemlig at friheten negerer og ødelegger seg selv og leder til andres ødeleggelse når den ikke lenger erkjenner eller respekterer den grunnleggende forbindelse med sannheten. Når friheten, ut fra ønsket om å frigjøre seg fra alle former for tradisjon og autoritet, også stenger igjen for selv de mest åpenbare tegn på en objektiv og universell sannhet – selve fundamentet for det personlige og sosiale liv, da ender mennesket opp med å foreta sine valg ikke med sannheten om godt og ondt som kriterium, men kun ut fra subjektive og skiftende meninger, eller selviske interesser og innfall.
20. Med en slik oppfatning av frihet endres samfunnslivet radikalt. Hvis den personlige utvikling forstås i retning av absolutt autonomi, vil menneskene uvegerlig nå et punkt hvor man fornekter hverandre. Ens neste blir å betrakte som en fiende man må forsvare seg imot. Samfunnet blir følgelig en samling individer plassert side om side, uten noen gjensidige bånd. Enhver vil forsvare sin uavhengighet og søke å utbre og sikre egne interesser. Stilt overfor andre menneskers tilsvarende interesser, og hvis man ønsker et samfunn hvor den enkelte garanteres størst mulig frihet, må man allikevel søke et slags kompromiss. På denne måten går enhver referanse til felles verdier og en bindende sannhet tapt, og det sosiale liv utspiller seg på relativismens skiftende grunn. På det punkt hvor alt kan diskuteres, forhandles og kjøpslås om, der kan man også kjøpslå om den mest fundamentale av alle rettigheter, retten til liv.
Dette skjer også på politisk og regjeringsnivå: man stiller spørsmål ved den opprinnelige og umistelige retten til liv og fornekter den på grunnlag av parlamentaristiske voteringer eller på bakgrunn av folkeviljen – om den utgjør en majoritet. Dette er det uhellsvangre resultat av en relativisme som får regjere uten motstykke: «rettigheter» opphører med å være rettigheter når de ikke lenger baseres på personens ukrenkelige verdighet, men underlegges den sterkere parts vilje. På denne måten motsier demokratiet sine egne prinsipper og beveger seg effektivt i retning av en form for totalitarisme. Staten blir i så henseende ikke lenger det «felles hus» hvor alle lever sammen på basis av prinsippet om fundamental likhet, men transformeres til en tyrannisk stat, som i den offentlige interesses navn tiltar seg retten til å disponere over livet til de svakeste og mest utsatte medlemmer, fra de ufødte barn til de eldre; en interesse som når det kommer til stykket, ikke er annet enn en partsinteresse. Alt synes å utspille seg i respekt for loven, i det minste når lovene som tillater abort og eutanasi er vedtatt ifølge demokratisk prosedyre. Det vi ser her er imidlertid bare en tragisk karikatur av lovgivende og demokratiske idealer, som bare er sant demokratiske i den grad de erkjenner og ivaretar den enkelte persons verdighet. Disse idealer forrådes i sin grunn: «Hvordan er det mulig å tale om menneskets verdighet når man tillater å drepe de svakeste og mest uskyldige? I rettferdighetens navn praktiserer man den mest urettferdige av alle diskriminerende handlinger: noen holdes verdige til å bli forsvart, mens andre nektes denne verdighet?»[16] Når dette tillates, er allerede prosessen i gang som fører til et sammenbrudd i genuin menneskelig sameksistens og en desintegrasjon av staten.
Å kreve rett til abort, infanticid og eutanasi, og å legalisere det, er å gi den menneskelige frihet et tvilsomt atributt, et pervertert og ondt kjennetegn: den absolutte makt over andre og mot andre. Dette er den sanne frihets død: «Sann mitt ord! Enhver som synder, er syndens slave.» (Joh. 8,34).
Guds og menneskets mening formørkes
Jeg må gjemme meg for deg.
21. Når man søker de dypeste røttene i kampen mellom «livets kultur» og «dødens kultur», kan man ikke begrense seg til den perverterte oppfatningen av frihet som ovenfor beskrevet. Vi må til hjertet av tragedien slik det moderne menneske opplever den: formørkelsen av Guds og menneskets mening som er så typisk for det sosiale og kulturelle klima i den sekulariserte verden, hvor også de kristne samfunn settes på prøve. De som lar seg påvirke kommer lett inn i en ond sirkel: når man mister sansen for Gud, mister man også sansen for mennesket, dets verdighet og liv. I sin tur vil den systematiske volden mot moralloven, især hva respekten for menneskets liv og verdighet angår, bevirke en gradvis formørkelse av evnen til å fatte Guds levendegjørende og frelsende nærvær.
Enda en gang kan vi vinne innsikt fra historien om hvordan Abel ble drept av sin bror. Etter forbannelsen som Gud påla ham, henvender Kain seg til Herren: «Min straff er så stor at jeg ikke kan bære den. Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må gjemme meg for deg. Jeg blir hjemløs og fredløs på jorden, og den som finner meg, kommer til å slå meg i hjel.» (1. Mos. 4,13–14). Kain er overbevist om at Herren ikke vil ta ham til nåde og at hans uavendelige skjebne vil bli å måtte «gjemme seg» for Gud. Hvis Kain er i stand til å bekjenne at hans feil er større enn han kan bære, er det fordi han er seg bevisst å være i Guds nærhet og stå foran Guds rettferdige dom. Det er virkelig bare foran Herren at mennesket kan vedgå sin synd og erkjenne dens fulle alvor. Dette var Davids erfaring, da han etter «å ha syndet for Herrens åsyn», og ha blitt straffet av profeten Nathan, utbryter: «Mine overtredelser kjenner jeg, min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort.» (Sal. 51,5–6).
22. Når sansen for Gud går tapt, trues følgelig også sansen for mennesket. Som Det annet Vatikankonsil så konsist uttrykker det: «Uten Skaper forsvinner skapningen i intet... Ja, skaperverket fordunkles ved at Gud blir glemt.»[17] Mennesket er ikke lenger i stand til å se seg selv som «gåtefullt annerledes» enn andre jordiske skapninger; det ser seg selv mer som et av mange levende vesener, en organisme som rett nok har nådd et høyt perfeksjonsnivå. Innestengt i den trange horisonten som den fysiske natur angir, reduseres mennesket på sett og vis til en «ting», og kan ikke lenger gripe den menneskelige eksistens’ «transcendente» karakter. Livet anses ikke lenger for å være en enestående Guds gave, noe «hellig» overgitt menneskets ansvar, kjærlige omsorg og ærefrykt. I stedet fremstår livet som en «ting», som mennesket gjør krav på som sin egen eiendom, gjenstand for menneskets kontroll og manipulasjon.
Mennesket står følgelig overfor livets avgjørende øyeblikk, fødsel og død, uten lenger å være i stand til å undre seg over den menneskelige eksistens’ egentlige mening, eller i genuin frihet akseptere den. Dagens menneske er opptatt av hva det «gjør», og anstrenger seg ved hjelp av forskjellige former for teknologi for å programmere, kontrollere og dominere fødsel og død. Fødsel og død er ikke lenger erfaringer som primært skal «leves», de skal «besittes» eller «avvises».
Når enhver referanse til Gud er forsvunnet, er det dessuten ikke overraskende at andre tings mening endres. Naturen selv reduseres fra å være «mater» (mor) til «materie», blir gjenstand for manipulering. En viss teknisk og vitenskapelig mentalitet, som er fremtredende i dagens kultur, synes å lede i denne retning når den avviser enhver idé om at der finnes en sannhet om skapningen som må erkjennes, eller en Guds plan for livet som må respekteres. Noe lignende skjer når frykt for konsekvensene av en «frihet uten lov» fører mennesker til den motsatte posisjon: en «lov uten frihet». Det gjelder for eksempel ideologier som nekter ethvert inngrep i naturen, og praktisk talt «guddommeliggjør» denne. Det er igjen en misforståelse hva angår skapningens avhengighet av Skaperen og Skaperens hensikt.
Ved å leve «som om Gud ikke eksisterer», mister mennesket ikke bare sansen for Guds mysterium, men også sansen for verdens og den menneskelige værens mysterium.
23. Når sansen for Gud og mennesket formørkes, fører det uvegerlig til en praktisk materialisme, som igjen fører med seg utbredelsen av individualisme, utilitarisme og hedonisme. Her ser vi nok en gang den evige verdi av Apostelens ord: «Siden de da ikke har brydd seg om å holde fast ved den rette erkjennelse av Gud, har Gud overlatt dem til deres eget fordervede sinnelag, så de handler i strid med all moral» (Rom. 1,28). Verdien av det å være er erstattet av det å ha. Det eneste mål som teller og som er verdt å forfølges, er det som har med ens eget materielle velvære å gjøre. Den såkalte «livskvalitet» blir primært eller utelukkende tolket som økonomisk effektivitet, overdrevet konsum, eller fysisk skjønnhet og velbehag, og tilværelsens dypere dimensjoner – mellommenneskelige, åndelige og religiøse – neglisjeres.
Lidelsen – som er en uomgjengelig byrde i menneskets liv, men også en faktor for personlig vekst – blir i denne kontekst «sensurert» og avvist som «unyttig»; et onde som alltid og for enhver pris må unngås. Når lidelsen ikke lenger kan lindres eller fjernes, og utsiktene for et fremtidig velvære svinner, synes livet å ha mistet all mening og fristelsen til å kreve retten til å sette en stopper for livet, melder seg.
I dette kulturelle klima anses ikke kroppen for å være en «personlig realitet»; et tegn og en plass for relasjonen med andre, med Gud og med verden. Den er redusert til ren materie: et komplekst sett av organer, funksjoner og energier med én hensikt: velbehag og effektivitet. Derav følger at også seksualiteten avpersonaliseres og misbrukes: fra å være et tegn, et sted og et kjærlighetens språk og handling, det vil si et uttrykk for både å gi seg selv fullt ut og akseptere den andre i hele dennes personlige rikdom, blir seksualiteten i økende grad anledning til og et instrument for selvhevdelse og selvisk tilfredsstillelse av egne ønsker og instinkter. Den opprinnelige verdi av menneskelig seksualitet forvrenges og forfalskes, og seksualitetens to hensikter, dens forenende og forplantende aspekt, blir holdt kunstig adskilt. På denne måten forråder man den ekteskapelige forening, og dens fruktbarhet blir gjenstand for kvinnens og mannens egenrådighet. Forplantningens mulighet blir en «fiende» av den seksuelle aktivitet: den aksepteres bare i den grad man for enhver pris ønsker seg et barn, ikke fordi den er et tegn på at man fullt ut aksepterer den andre og er åpen for den rikdom som barnet og det nye liv representerer.
Det materialistiske perspektiv som her er beskrevet, gir seg også utslag i at andre mellommenneskelige relasjoner forarmes. De første som berøres av det er kvinner, barn, syke og lidende, og eldre. Den personlige verdighet fordrer respekt, generøsitet og tjenestevillighet, men blir erstattet med effektivitet, funksjonalitet og nytte: ens neste blir verdsatt ikke for hva de er, men for hva de har, kan, og produserer. Dette avføder de sterkestes herredømme over de svake.
24. Denne «formørkelsen» med alle dens forskjellige og dødelige konsekvenser, finner sted i menneskets innerste; i samvittigheten. Det er fremfor alt spørsmål om den individuelle samvittighet, som den står alene foran Gud.[18] Men det er også til en viss grad spørsmål om samfunnets «moralske samvittighet»: samfunnet er også ansvarlig, ikke bare fordi det tolererer eller fostrer en oppførsel som står i motsetning til livet, men også fordi det fremmer «dødskulturen» og skaper og konsoliderer virkelig «syndige strukturer» som står livet imot. Både den individuelle og kollektive moralske samvittighet er i dag utsatt for en meget alvorlig og dødelig fare som også skyldes medias gjennomtrengende innflytelse: nemlig at evnen til å skjelne mellom godt og ondt forvirres nettopp hva den fundamentale retten til liv angår. En stor del av dagens samfunn virker sørgelig likt det samfunn Paulus beskriver i sitt brev til romerne. Det består av mennesker som «med sin ondskap kveler sannheten» (1,18): de har fornektet Gud og tror at de kan bygge det jordiske samfunn uten ham, de har latt «mørket tetne i sine uforstandige hjerter» (1,21); «vise sier de seg å være, men narrer er hva de er blitt» (1,22), de utførte gjerninger som endte med død, men «allikevel ikke bare gjør de det onde, men bifaller også at andre gjør det» (1,32). Når samvittigheten, sjelens lys (kfr. Matt. 6,22–23), kaller «det onde godt og det gode ondt» (Jes. 5,20), er den allerede inne på den vei som fører til frafall og moralsk blindhet.
Til tross for alle forsøk på å få Herrens røst til å forstumme, lar den seg fortsatt høre i menneskenes samvittighet: det er alltid fra samvittighetens innerste helligdom at veien til kjærlighet og åpenhet i menneskelivets tjeneste begynner.
Tegn på håp og kall til overgivelse
Dere står foran det stenkede blod.
25. «Din brors blod roper til meg fra jorden» (1. Mos. 4,10). Det er ikke bare Abels blod, det første uskyldige mennesket som ble myrdet, som roper til Gud, livets kilde og forsvarer. Blodet fra ethvert annet menneske som er blitt drept etter Abel, roper likeledes til Herren. På en helt unik måte roper også Kristi blod mot Gud, han, for hvem Abel i sin uskyld profeterte: «Dere står foran Sions berg, foran den levende Guds by, ... her finner dere Jesus, mellommannen for en ny pakt, og her stenkes et blod som taler sterkere enn Abels!» (Heb. 12,22–24).
Det er det stenkede blod. Den gamle pakts offer var symbol og profetisk tegn på Guds vilje til å meddele sitt eget liv til menneskene idet de ble renset og innviet (kfr. 2. Mos. 24,8, 3. Mos. 17,11). Alt dette fullbyrdes og manifesteres i Kristus: hans er det stenkede blod som forløser, renser og frelser; det er blodet fra den nye pakts mellommann som «utgydes for mange, til forlatelse for deres synder» (Matt. 26, 28). Dette blodet som renner fra den korsfestedes side (kfr. Joh. 19,34), «taler sterkere» enn Abels blod; det uttrykker og krever en mer radikal «rettferdighet», og fremfor alt trygler det om nåde,[19] det går i forbønn for sine brødre hos Faderen (kfr. Heb. 7,25), og er kilde til fullkommen frelse og det nye livs gave.
Kristi blod som åpenbarer hvor stor Faderens kjærlighet er, viser hvor verdifullt mennesket er i Guds øyne og hvor uvurderlig verdien er av dets liv. Apostelen Peter minner oss på dette: «dere vet at det ikke var forgjengelige verdier, sølv eller gull, som fikk dere frikjøpt fra det fåfengte liv deres fedre gav dere i arv; prisen var blod av et lyteløst og plettfritt offerlam – Kristi kostbare blod» (1. Pet. 1,18–19). Det er nettopp ved å betrakte Kristi kostbare blod, tegnet på hans selvutgivende kjærlighet (Joh. 13,1), at den troende lærer å oppdage og verdsette menneskets nær guddommelige verdighet og som gjør at man stadig på ny i takknemlig undring kan utbryte: «Hvor dyrebart mennesket må være i sin Skapers øyne, når det ‘vant så stor en frelse’ (Exsultet, påskelovsangen), og når Gud ‘gav sin enbårne sønn’ forat det ikke skulle gå fortapt, men få ‘det evige liv i eie’ (kfr. Joh. 3, 16)!»[20]
Videre åpenbarer Kristi blod at menneskets storhet og følgelig dets kall består i helt og fullt å gi seg selv. Nettopp fordi det er utøst som livets gave, er ikke Kristi blod et tegn på død, på definitiv adskillelse, men et middel til en enhet som er livets rikdom. Den som i Eukaristien drikker dette blodet og blir i Jesus (kfr. Joh. 6,56), trekkes inn i hans kjærlighets og selvutgivelses dynamikk for å bringe det kjærlighetens kall som alle mennesker er kalt til, til sin fullbyrdelse. (Kfr. 1. Mos. 1,27, 2,18–24)
Det er fra Kristi blod at mennesket henter kraft til å engasjere seg for livet. Dette blodet er nettopp håpets sterkeste grunn, fundamentet for en absolutt visshet om at livet, ifølge Guds plan, vil seire. «Døden skal ikke lenger være til», utbryter den mektige stemmen fra Guds trone i det himmelske Jerusalem (Åp. 21,4). Og Paulus forsikrer oss at den nåværende seier over synden er et tegn på og en foregripelse av den definitive seier over døden, når det som står skrevet går i oppfyllelse: «Døden er oppslukt av seieren! Død, hvor er din seier? Død, hvor er din brodd?» (1. Kor. 15,54–55).
26. I realiteten finnes det tegn som peker hen mot denne seier i våre samfunn og kulturer selv om de er sterkt merket av «dødens kultur». Det ville derfor være å gi et ensidig bilde som kunne føre til gold motløshet, hvis fordømmelsen av truslene mot livet ikke ble fulgt av en presentasjon av de positive tegn som er i virksomhet i menneskehetens nåværende situasjon.
Dessverre er det ofte vanskelig å se og oppdage disse positive tegn, kanskje også fordi de ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet i media. Men hvor mange initiativer til hjelp og støtte for svake og forsvarsløse er det ikke som har sprunget og fortsetter å springe ut av kristne fellesskap og det sivile samfunn, lokalt, nasjonalt og internasjonalt, gjennom enkeltpersoner, grupper, bevegelser og organisasjoner av ulike slag!
Der er fremdeles mange ektepar som i generøs ansvarlighet er rede til å akseptere barn som «ekteskapets fremste gave».[21] Det mangler heller ikke familier som, ut over de krav som dagliglivet stiller, påtar seg ansvaret for barn som er forlatt, unge i vanskeligheter, handicappede, eldre mennesker som er overlatt til seg selv. Mange sentra til støtte for livet eller lignende institusjoner, støttes av enkeltpersoner og grupper som med beundringsverdig offervilje gir moralsk og materiell støtte til mødre i vanskeligheter som er fristet til å ta abort. I økende grad ser vi mange steder grupper av frivillige som er åpne for å ta imot mennesker i nød som trenger støttende omgivelser for å komme over destruktive vaner og på ny oppdage meningen med livet.
Medisinen fortsetter, takket være forskeres og legers innsats, å frembringe stadig mer effektive midler: behandling som tidligere var utenkelig, gir håp for fremtiden og blir i dag tilbudt ufødte, lidende og mennesker i akutte eller terminale sykdomsfaser. Forskjellige institusjoner og organisasjoner går inn for å bringe disse medisinske godene også til land som lider under fattigdom og endemiske sykdommer. På tilsvarende måte organiseres leger både på nasjonalt og internasjonalt nivå for å formidle øyeblikkelig hjelp til mennesker som blir berørt av naturkatastrofer, epidemier og krig.
Selv om man er langt fra en rettferdig internasjonal fordeling av medisinske ressurser, så må man allikevel erkjenne de tegn på solidaritet, på en prisverdig menneskelig og moralsk sensitivitet og respekt for livet som dette er uttrykk for.
27. Med henblikk på lover som tillater abort og de antrengelser som enkelte steder har ført til legalisering av eutanasi, har det vokst frem bevegelser i mange deler av verden med ønske om å fostre sosial bevissthet til vern om livet. Når slike bevegelser handler i overensstemmelse med sine grunnleggende prinsipper og ikke tyr til vold, kan de bidra til å fremme en dypere bevissthet om livets verdi og vekke et urokkelig engasjement for dets vern.
Videre, hvordan kan vi unngå å nevne alle de daglige tegn på åpenhet, offervilje og uselvisk omsorg som talløse mennesker med stor kjærlighet bidrar med i familier, sykehus, barnehjem, hjem for eldre, og i andre institusjoner og fellesskap som forsvarer livet? Ved å la seg lede av Jesu eget eksempel, «den barmhjertige samaritan» (Luk. 10,29–37), og holde oppe ved hans styrke, har Kirken bestandig stått i frontlinjen når det gjelder å yte karitativ hjelp: mange av Kirkens sønner og døtre, ganske særlig blant ordensfolk, fortsetter både i tradisjonelle og stadig nye former å vie sitt liv til Gud i tjeneste for sin neste, særlig de svake og de som er i nød. Disse verk styrker fundamentet for en «kjærlighetens og livets sivilisasjon», uten hvilken den enkeltes liv og samfunnet som sådant mister sine mest menneskelige kvaliteter. Selv om virksomheten foregår i det skjulte, forsikrer troen oss at Faderen «som er i det skjulte» (Matt. 6,6) ikke bare vil belønne disse handlingene, men allerede her og nå vil la dem bære frukt som varer til alles beste.
Blant de håpefulle tegn må vi også se utviklingen i brede lag av opinionen i retning av en ny sensibilitet mot å se krig som løsning på konflikter, og stadig nye forsøk på å finne ikke-voldelige midler for å bekjempe bevæpnede angripere. I samme perspektiv ser man en voksende opinion mot dødsstraff, selv om en slik straff anses for å være et «legitimt forsvar» fra samfunnets side. Det moderne samfunn har imidlertid effektive midler for å holde kriminaliteten nede og ufarliggjøre forbrytere uten definitivt å frata dem muligheten til å sone sin brøde.
Et annet velkomment tegn er den voksende oppmerksomhet i retning av livskvalitet og økologi, særlig i den mer utviklede del av verden hvor mennesker ikke lenger primært er opptatt av å overleve, men søker generelt forbedrede livsbetingelser. Spesielt betegnende er den oppvåkning av etisk refleksjon omkring livets spørsmål. Bioetikkens fremvekst og utvikling fremmer refleksjonen og dialogen om fundamentale etiske spørsmål med tilknytning til menneskets liv, både mellom troende og ikke-troende såvel som mellom tilhengere av ulike religioner.
28. Denne situasjonen, med sine lyse og mørke sider, burde gjøre oss alle fullt klar over at vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom en «dødskultur» og en «livskultur». Vi befinner oss ikke bare stilt «overfor», men «midt i» denne konflikten: vi er alle involvert i den med et uomgjengelig ansvar for ubetinget å velge livets side.
Moses’ oppfordring gjelder også oss: «Se, i dag har jeg lagt frem for deg livet og det gode og døden og det vonde. ... Jeg har lagt frem for dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve!» (5. Mos. 30,15.19). Denne oppfordringen passer for oss som hver dag er kalt og forpliktet til å velge mellom «livets kultur» og «dødens kultur». Men 5. Moseboks kall går enda lenger, for det ber oss inntrengende om å foreta et religiøst og moralsk valg. Det handler om å gi sin eksistens en grunnleggende orientering og leve trofast i overensstemmelse med Herrens lov: «Gjør du som jeg byr deg i dag, så du elsker Herren din Gud og går på hans veier og holder hans bud, forskrifter og dommer, da skal du leve... Velg da livet, så du og din ætt kan få leve! Du skal elske Herren din Gud, adlyde ham og holde fast ved ham! Da skal du få leve...» (30,16.19–20).
Det ubetingede valg for livet når sin fulle religiøse og moralske mening når det strømmer ut fra, formes og næres ved troen på Kristus. For positivt å kunne nærme oss konflikten mellom død og liv er ingenting til større hjelp enn troen på Guds Sønn som ble menneske og bodde blant mennesker «for at de skal ha liv, og det i overflod» (Joh. 10,10). Det dreier seg om tro på den oppstandne Herre som har seiret over døden; tro på Kristi blod «som taler sterkere enn Abels» (Hebr. 12,24).
Med det lys og den styrke denne troen gir, er Kirken, stilt overfor dagens utfordringer, stadig mer klar over den nåde og det ansvar som Herren gir henne til å forkynne, feire og tjene Livets Evangelium.
Noter
[10] Nr. 2259
[11] Kfr. St. Ambrosius, De Noe, 26,94–96: CSEL 32, 480–481.
[12] Kfr. Den katolske kirkes katekisme, nr. 1867 og 2268.
[13] De Cain et Abel, II, 10, 38: CSEL, 32, 408.
[14] Kfr. Troskongregasjonens instruks Donum Vitae: AAS 80 (1988), 70–102.
[15] Hilsen ved bønnevigilien for Den 8. verdensungdomsdag, Denver, 14. august 1993, II,3: AAS 86 (1994), 419.
[16] Johannes Paul II, budskap til deltagerne ved konferansen «Retten til liv i Europa», 18. desember 1987: Insegnamenti, X ,3 (1987), 1446–1447.
[17] GS,36
[18] Kfr. ibid., 16.
[19] Kfr. Gregor den store, Moralia in Job, 13,23: CCL 143A, 683.
[20] Johannes Paul II, Redemptor Hominis, Menneskenes Frelser, 10, 1979.
[21] GS, 50