Guds hellige lov
Evangelium og bud
Vil du virkelig gå inn til Livet, så hold budene.
52. «Så var det en som kom til ham og spurte: ‘Mester, hva godt må jeg gjøre for å oppnå det evige liv?’» (Matt. 19,16). Jesus svarte, «vil du virkelig gå inn til Livet, så hold budene» (Matt. 19,17). Mesteren taler om det evige liv, det vil si delaktighet i Guds eget liv. Man oppnår dette livet ved å overholde budene, inkludert budet «du skal ikke slå i hjel». Dette er det første av de ti bud som Jesus trekker frem når den unge mannen spør ham hvilke bud han skal overholde: «Jesus svarte: ‘Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele,...’» (Matt. 19,18).
Guds bud er aldri adskilt fra Guds kjærlighet: det er alltid en gave ment for menneskets vekst og glede. På denne måten representerer det et vesentlig og uomgjengelig aspekt ved Evangeliet, og blir selv «evangelium»: godt og gledelig nytt. Livets Evangelium er både en stor Guds gave og en utfordring for mennesket. Det vekker undring og takknemlighet hos det frie menneske, og appellerer til menneskets ansvarlighet idet det ber om å bli tatt imot, bevart og verdsatt. Ved å gi mennesket livet, krever Gud av mennesket at det elsker, respekterer og fremmer livet. Gaven blir selv et bud, og budet selv gave.
Mennesket er Guds levende bilde og villet av Gud som herre og konge. Gregor av Nyssa skriver: «Gud skapte mennesket på en slik måte at det skulle være i stand til å være konge over jorden... Mennesket ble skapt i Hans bilde som regjerer over universet. Alt tyder på at menneskets natur fra opphavet av bar kongedømmets merke... Mennesket er konge. På grunn av sin likhet med universets Konge er mennesket skapt for å herske over jorden, og menneskenaturen er det levende bilde som, ved sin verdighet, deltar i den guddommelige arketyps fullkommenhet.»[38] Mennesket er kalt til fruktbarhet og til å bli mange, til å legge jorden under seg og herske over andre skapninger (kfr. 1. Mos. 1,28). Men mennesket er konge og herre ikke bare over ting, men fremfor alt over seg selv,[39] og på en særlig måte over det liv det har mottatt og som føres videre ved forplantningen i kjærlighet og respekt for Guds plan. Menneskets herredømme er imidlertid ikke absolutt, det er en tjeneste: det reflekterer Guds enestående og uendelige herredømme. Mennesket må derfor utøve det med visdom og kjærlighet, idet man tar del i Guds uendelige visdom og kjærlighet. Dette lar seg virkeliggjøre ved lydighet mot Guds hellige lov, en fri og glad lydighet (kfr. Sal. 119), som fødes og næres i vissheten om at Guds bud er en nådens gave gitt mennesket ene og alene for menneskets beste, for å bevare menneskets personlige verdighet og fremme dets lykke.
Med hensyn til ting, men enda mer med hensyn til livet, er ikke mennesket den absolutte herre og endelige dommer, men «en tjener av den plan som går tilbake til Skaperen».[40] Det er i dette menneskets uforlignelige storhet ligger.
Livet er overgitt mennesket som en skatt som ikke må ødes, et talent som må brukes vel. Mennesket skal stilles til regnskap for det overfor sin Herre (kfr. Matt. 25,14–30; Luk. 19,12–27).
Menneskelivet er hellig og ukrenkelig
Jeg vil kreve hver mann til regnskap når han tar livet av sin neste.
53. «Menneskets liv er hellig fordi det like fra opphavet bærer i seg Guds skapergjerning og står for alltid i et særlig forhold til Skaperen, dets eneste mål. Gud alene er herre over livet, fra begynnelse til slutt: ingen kan under noen omstendighet tilrane seg retten til direkte å ødelegge et uskyldig menneske».[41] Med disse ordene fremhever Instruksjonen Donum Vitae menneskelivets hellighet og ukrenkelighet som det sentrale innhold i Guds Åpenbaring.
Den hellige Skrift presenterer forskriften «Du skal ikke slå i hjel» som et guddommelig bud (2. Mos. 20,13; 5. Mos. 5,17). Denne forskrift befinner seg – som jeg allerede har understreket – i De ti bud, i hjertet av den pakt Gud sluttet med sitt utvalgte folk. Men det stod allerede fast i den opprinnelige pakt mellom Gud og mennesker; etter flommens rensende straff forårsaket av synd og vold (kfr. 1. Mos. 9,5–6).
Gud forkynner at han er den absolutte Herre over mennesket som er formet i hans bilde og likhet (kfr. 1. Mos. 1,26–27). Menneskelivet er derved gitt en hellig og ukrenkelig karakter, som gjenspeiler Skaperens egen ukrenkelighet. Nettopp av denne grunn vil Gud med alvor dømme alle overtredelser mot budet «du skal ikke slå i hjel», det bud som danner basis for ethvert samfunns felles liv. Han er «goel», den uskyldiges forsvarer (kfr. 1. Mos. 4,9–15, Jes. 41,14, Jer. 50,34, Salm. 19,14). Gud viser slik at han ikke gleder seg over de levendes død (kfr. Visd. 1,13). Bare Satan kan glede seg ved det: for gjennom hans misunnelse kom døden inn i verden (kfr. Visd. 2,24). Han som er «en morder fra begynnelsen av», er også en løgner, «ja, løgnens far» (Joh. 8,44). Ved å bedra mennesket, ledes det til synd og til død, og lar synden og døden fremstå som livets mål og frukter.
54. Budet «du skal ikke slå i hjel» indikerer en grense som ikke må overskrides, men den negative formulering angir også en positiv holdning om absolutt respekt for livet: det mennesket fremmer livet og gjør fremskritt på kjærlighetens vei som gir seg selv, mottar og tjener. Også paktens folk modnet gradvis – om enn langsomt og motstrebende – i denne retning, og forberedte Jesu store forkynnelse: at budet om å elske sin neste er lik budet om å elske Gud; «på disse to bud hviler hele Loven, og Profetene med» (Matt. 22,36–40). Paulus understreker at «disse budene ... du skal ikke slå i hjel ... og hva andre bud der er, de kan jo alle sammenfattes i dette ene: ‘Du skal elske din neste som deg selv’» (Rom. 13,9, kfr. Gal. 5,14). Gjentatt og bragt til sin fullbyrdelse i den nye lov står budet «du skal ikke slå i hjel» som en uomgjengelig betingelse for å «gå inn til Livet» (kfr. Matt. 19,16–19). I det samme perspektiv har apostelen Johannes’ ord et kategorisk preg: «Enhver som hater sin bror er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg» (1. Joh. 3,15).
Helt fra begynnelsen av har Kirkens levende tradisjon kategorisk gjentatt budet «du skal ikke slå i hjel», som i Didaché, det eldste ikke-bibelske, kristne skrift: «Det finnes to veier; den ene er livets vei, den andre er dødens. Og der er stor forskjell mellom de to veiene... Lærens andre bud: Du skal ikke slå i hjel... Du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn... Men dødens vei er denne: ... slike som ikke forbarmer seg over den fattige og ikke vil ha besvær med den som har det besværlig, som ikke kjenner ham som har skapt dem; barnemordere, ødeleggere av Guds skapning; slike som avviser den nødlidende og plager den som har det vondt, som er talsmenn for de rike, og lovløse dommere for de fattige – syndige tvers igjennom. Måtte dere, mine barn, bli bevart fra alt dette!»[42]
I tidens løp har Kirkens tradisjon alltid vært entydig i sin undervisning når det gjelder dette budets – «du skal ikke slå i hjel» – absolutte og uforanderlige verdi. Det er en kjensgjerning at mord i de første århundrer ble ansett for å være en av de tre alvorligste synder ved siden av apostasi (frafall fra troen) og ekteskapsbrudd. En særdeles hard og lang offentlig bot ble krevd før den angrende morder ble gitt tilgivelse og gjenopptatt i det kirkelige fellesskap.
55. Dette skulle ikke være overraskende: å drepe et menneske i hvem Guds eget bilde er nærværende, er en svært alvorlig synd. Bare Gud er herre over livet. Den kristne refleksjon har imidlertid, i møte med mange og ofte tragiske skjebner i individers og samfunns liv, like fra begynnelsen av søkt en mer fullstendig og dypere forståelse av hva Guds bud forbyr og foreskriver.[43] Der er situasjoner hvor de verdier Guds lov representerer, synes paradoksale. Det gjelder for eksempel legitimt forsvar, hvor retten til å beskytte eget liv og forpliktelsen til ikke å skade andres er vanskelig å forene i praksis. Livets egenverdi og plikten til å elske seg selv like høyt som andre er basis for den sanne rett til selvforsvar. Det krevende bud om å elske sin neste som fremsettes i Det gamle testamente og som bekreftes av Jesus, bruker kjærligheten til seg selv som sammenligningsgrunnlag: «Du skal elske din neste som deg selv» (Mark. 12,31). Ingen kan følgelig fornekte retten til selvforsvar ut fra manglende kjærlighet til livet eller til seg selv. Dette kan bare gjøres i kraft av en heroisk kjærlighet som utdyper og opphøyer kjærligheten til seg selv i en radikal selv-hengivelse i overensstemmelse med Evangeliets saligprisninger (kfr. Matt. 5,38–40). Det uforlignelige eksempel på en slik selv-hengivelse er Herren Jesus.
Enn videre kan det skje at «lovlig forsvar ikke bare er en rett, men en alvorlig plikt for den som har ansvar for andres liv, for familiens eller statens felles beste».[44] Dessverre kan det forekomme at en uskadeliggjøring av angriper kan føre til at angriperen mister livet. Når så er tilfellet, må det fatale utfallet tilskrives angriperen selv, selv om vedkommende ikke skulle være moralsk ansvarlig på grunn av utilregnelighet.[45]
56. Det er i denne kontekst dødsstraff må sees. Det stilles i stigende grad krav om at anvendelsen av dødsstraff må begrenses eller avskaffes fullstendig; krav som gjør seg gjeldende både i Kirken og i det sivile samfunn. Problemet må videre sees innenfor en strafferettslig ramme som i den grad den er i overensstemmelse med menneskets verdighet, også vil være i overensstemmelse med Guds plan for menneske og samfunn. Den straff som samfunnet tildeler, har som sin primære hensikt «å godtgjøre for den uorden forbrytelsen har ført til».[46] Offentlige myndigheter må bøte på den vold som har vært øvet mot personlige og sosiale rettigheter ved å idømme overgriperen en straff i samsvar med forbrytelsen, og stille dette som betingelse for at overgriperen skal få tilbake sin frihet. Dermed oppnår også myndighetene å forsvare den offentlige orden og sikre enkeltpersoners trygghet, samtidig som forbryteren gis en spore og en hjelp til å endre adferd og rehabiliteres.[47]
For å nå disse mål er det klart at straffens natur og omfang må vurderes nøye og avgjøres med stor omhu. Den bør ikke føre til den ekstreme løsning å avrette den skyldige med mindre det er absolutt nødvendig: med andre ord, når det ikke vil være mulig å forsvare samfunnet på andre måter. Som et resultat av stadige forbedringer i straffesystemet skulle slike tilfeller i dag være sjeldne, om ikke praktisk talt ikke-eksisterende.
I alle fall forblir det prinsipp som fremsettes i den nye katolske kirkes katekisme gyldig: «dersom ublodige midler er tilstrekkelige til å forsvare menneskeliv mot en angriper og å forsvare den offentlige orden og enkeltpersoners trygghet, skal myndighetene nøye seg med slike, fordi de svarer bedre til de konkrete betingelser for det felles beste og er mer i samsvar med menneskeverdet.»[48]
57. Når omsorgen og respekten for ethvert liv, selv den skyldiges og urettferdige angriperens liv, er av så stor betydning, har budet «du skal ikke slå i hjel» absolutt verdi når det gjelder uskyldige personer. Og det enda mer når det gjelder svake og forsvarsløse mennesker, hvis eneste forsvar mot andres vilkårlighet og maktmisbruk er Guds ords bindende kraft.
Faktisk forholder det seg slik at det uskyldige livs absolutte ukrenkelighet er en moralsk sannhet som den hellige Skrift entydig lærer, som Kirkens tradisjon stadig har opprettholdt, og som Kirkens læreembete enstemmig har fremsatt. Denne enstemmighet er et klart resultat av den «troens sans» som, inspirert og opprettholdt av den Hellige Ånd, garanterer det troende Guds folk fra å ta feil når det «fremviser en enstemmig tilslutning i tros- og moralspørsmål».[49]
Vi registrerer både i individers samvittighet og i samfunnet som sådant, en stadig mer svekket sans for alvoret og det moralsk utillatelige i å ta uskyldig liv. Det gjelder i særdeleshet livet i sin begynnelse og ved sin slutt. Derfor har Kirkens læreembete stadig oftere gått ut til forsvar for menneskelivets hellighet og ukrenkelighet. Kirkens biskoper har hele tiden støttet det pavelige læreembete i denne insistering. De har bidratt med tallrike og viktige doktrinære og pastorale dokumenter både enkeltvis og fra hele bispekonferanser. Ikke å forglemme er også Det annet Vatikankonsil som kort, men utvetydig berører temaet.[50]
Med den autoritet som Kristus overgav Peter og hans etterfølgere, og i enhet med Den katolske kirkes biskoper, bekrefter jeg at det direkte og overlagte drap av et uskyldig menneske alltid er dypt umoralsk. Denne lære baserer seg på den uskrevne lov som mennesket, ved fornuftens hjelp, finner i sitt hjerte (kfr. Rom. 2,14–15). Den bekreftes av den Hellige Skrift, holdes i hevd i Kirkens tradisjon og læres av det universelle og ordinære læreembete.[51]
Den bevisste avgjørelse om å berøve et uskyldig menneske livet er alltid moralsk ond og er aldri rettmessig verken som mål i seg selv, eller som middel for et gode. Det er i virkeligheten grov ulydighet mot den moralske lov og mot Gud som er denne lovens opphav og garantist. Det står i motsetning til de fundamentale dyder, rettferdighet og barmhjertighet. «Intet og ingen kan tillate å avlive et uskyldig menneske, det være seg embryo eller foster (teksten opererer med disse to begrepene: embryo og foster, embryo de to første månedene etter unnfangelsen når organene dannes, foster for resten av svangerskapet, o.a.), barn eller voksne, gamle, uhelbredelig syke, eller døende. Videre er det verken tillatt å be om denne form for avliving for seg selv eller for et annet menneske som er i ens varetekt, eller gi sin tilslutning til dette direkte eller indirekte. Heller ikke kan noen autoritet legitimt anbefale eller tillate en slik handling.»[52]
Hva retten til liv angår, så stiller ethvert uskyldig menneske absolutt likt alle andre. Denne likhet er grunnlaget for alle autentiske sosiale relasjoner som, for å være sanne, må være basert på sannhet og rettferd idet hver mann og hver kvinne anerkjennes og beskyttes som personer og ikke som nytteobjekter. Stilt overfor den moralske norm som forbyr å ta uskyldig liv «er der ikke privilegier eller unntak for noen. Det gjør ingen forskjell om man er verdens mektigste eller ‘den fattigste blant de fattige’. Foran moralens krav er vi alle absolutt like».[53]
Abort, en himmelropende forbrytelse
Du så meg den gang jeg var et foster.
58. Blant alle de forbrytelser som rettes mot livet, har provosert abort karakter av å være spesielt alvorlig og bedrøvelig. Det annet Vatikankonsil definerer abort sammen med spedbarnsdrap som en «himmelropende forbrytelse».[54]
Men i dag er alvoret i disse forbrytelser gradvis blitt svekket i mange menneskers samvittighet. Den utbredte aksept av abort som viser seg både i adferd og lovgivning, er et talende tegn på en dyp krise hvor den moralske dømmekraft i stadig mindre grad blir i stand til å skjelne mellom godt og ondt selv når det står om den fundamentale retten til liv. I en så alvorlig situasjon trenger vi mer enn noen gang mot til å se sannheten i øynene og kalle ting ved deres rette navn uten å bøye av for passende kompromisser eller fristes til selvbedrag. I så henseende er profeten svært kategorisk: «Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke» (Jes. 5,20). Når det gjelder abort, er en ambivalent ordbruk utbredt, som f.eks. «svangerskapsavbrudd» som går i retning av å ville skjule handlingens sanne natur og dempe alvoret av denne i opinionen. Dette lingvistiske fenomen er uten tvil selv et symptom på en samvittighet som ikke er i fred med seg selv. Men intet ord har makt til å forandre realitetene: provosert abort er, uansett ved hvilket middel, overlagt og direkte avliving av et menneske i den tidligste fase av dets eksistens mellom unnfangelse og fødsel. Det moralske alvor som hefter ved provoserte aborter, trer klart frem når vi erkjenner at det dreier seg om å ta liv, og tar omstendighetene i betraktning. Den som blir fjernet, er et menneske hvis liv nettopp er begynt; det vil med andre ord si det mest uskyldige menneske som tenkes kan. Ikke under noen omstendighet er dette mennesket å betrakte som en angriper, enda mindre som en urettferdig angriper! Han eller hun er svak, forsvarsløs, og mangler selv det minimum av forsvarsevne som den nyfødte har i form av gråt og tårer. Det ufødte barn er totalt overgitt kvinnens beskyttelse som bærer barnet i sitt liv. Og likevel er det enkelte ganger nettopp moren som velger å be om å få barnet fjernet.
Det er sant at avgjørelsen om å ta abort ofte er av dramatisk og smertefull karakter, som når ønsket om å fjerne frukten av unnfangelsen ikke er av rent egoistiske grunner eller av bekvemmelighet, men av hensyn til viktige verdier som egen helse eller en rimelig livsstandard for familiens øvrige medlemmer. Noen ganger kan frykten for at barnet skal vokse opp under vanskelige forhold være nok til å synes at det var bedre om det ikke ble født. Imidlertid kan denne og lignende grunner – samme hvor alvorlige og dramatiske de er – aldri rettferdiggjøre den overlagte avliving av et uskyldig menneske.
59. Ved siden av moren befinner det seg også ofte andre personer som er med på å treffe avgjørelsen om abort. Det gjelder først og fremst barnets far som direkte kan presse kvinnen til abort, eller indirekte oppmuntre til det ved å la kvinnen stå alene med de problemer svangerskapet kan innebære:[55] familien får derved et dødelig sår og profaneres i sin natur som kjærlighetens fellesskap og i sitt kall som «livets helligdom». Heller ikke kan man overse det press som kan komme fra familien i videre forstand og fra venner. Noen ganger er kvinnen utsatt for et så sterkt press fra omgivelsene at hun psykologisk sett føler seg tvunget til å ta abort: i slike tilfeller hviler det moralske ansvar tungt på dem som direkte eller indirekte utøver presset. Også leger og helsepersonell er ansvarlige når de stiller sin medisinske ekspertise til rådighet for å ta liv heller enn å fremme det.
Men ansvaret hviler også på lovgiverne som har fremmet og godkjent abortlover og det i en slik grad at det påligger ansvarlige i helsesektoren å sørge for at aborter skal kunne utføres. Et generelt og ikke mindre alvorlig ansvar ligger på dem som har bidratt til å fremme en uansvarlig holdning til seksualitet og til å svekke betydningen av moderskap, og videre, på dem som burde ha sørget for en effektiv familie- og sosialpolitikk som støtter opp under familien, især større familier og dem som har økonomiske vanskeligheter og problemer med oppfostringen. Endelig skal man heller ikke undervurdere det nettverk av medvirkende som omfatter internasjonale institusjoner, stiftelser og assosiasjoner som systematisk arbeider for legalisering og spredning av abort over hele verden. I så henseende blir abort noe mer enn et individuelt ansvar og noe mer enn en skade påført enkeltpersoner; abort antar en sosial dimensjon. Den er et ytterst alvorlig sår på samfunnet og kulturen, et sår som påføres av dem som skulle være samfunnets støtter og forsvarere. Som jeg skrev i mitt Brev til familiene, «vi står overfor en omfattende trusel mot livet: ikke bare det enkelte individs, men hele sivilisasjonens».[56] Vi står overfor en «syndens struktur» som retter seg mot det ufødte menneskeliv.
60. Noen mennesker søker å rettferdiggjøre abort ved å hevde at det befruktede egget inntil et visst tidspunkt ikke kan anses for å være et personlig menneskeliv. Men faktisk er det slik at «fra det øyeblikk et egg er befruktet, er det et påbegynt liv som verken er farens eller morens, men et nytt menneskeliv med sin egen utvikling. Det vil aldri bli menneske hvis det ikke allerede var menneske. Dette har alltid vært klart ... og moderne genetisk forskning bekrefter det. Den viser at programmet for hva dette levende vesen skal utvikle seg til, fra første øyeblikk er fastlagt: en person, en individuell person med visse allerede bestemte karaktertrekk. Befruktningen er starten på et nytt menneskeliv med et utall muligheter – muligheter og kapasiteter som trenger tid, lang tid, for å finne sin plass og utfolde seg».[57] Selv om sjelens eller åndens nærvær ikke kan konstateres ved empiriske data, så gir resultatene av forskning på det menneskelige embryo «en verdifull indikasjon på hvordan man ved fornuftens hjelp kan erkjenne et personlig nærvær fra det øyeblikk et nytt liv tar til: hvordan skulle et menneskelig individ ikke være en menneskelig person?»[58]
Videre er det som står på spill fra et moralsk standpunkt så viktig at bare muligheten for at man har med en menneskelig person å gjøre skulle være tilstrekkelig for å forby enhver inngripen som kunne føre til å avlive embryoet. Nettopp av denne grunn må resultatet av den menneskelige forplantning garanteres den ubetingede respekt som tilkommer mennesket i sin totalitet og legemlige og sjelelige enhet. Dette har Kirken alltid lært og fortsetter å lære uavhengig av alle vitenskapelige debatter og filosofiske forsikringer som læreembetet ikke uttrykkelig har forpliktet seg til: «Mennesket skal respekteres og behandles som en person fra befruktningsøyeblikket av; og skal fra samme øyeblikk tilkjennes menneskelige rettigheter hvor det uskyldige menneskes ufravikelige rett til liv er den fremste.»[59]
61. Den hellige Skrift taler aldri om frivillig abort og inneholder følgelig ingen direkte og spesifikk fordømmelse. Men den viser en så stor respekt for mennesket i mors liv at budet «du skal ikke slå i hjel» som en logisk konsekvens må utvides til å gjelde også det ufødte barn.
Menneskelivet er hellig og ukrenkelig i ethvert øyeblikk av menneskets eksistens, inkludert den innledende fasen før fødselen. Helt fra mors liv av tilhører mennesket Gud som ransaker og kjenner det, som former og vever det med sine egne hender, og som vokter over det og ser, selv i et formløst lite foster, morgendagens voksne hvis dager er talte og hvis kall allerede nå er skrevet i «livets bok» (kfr. Sal. 139,13–16). Også her, som i tallrike andre bibelske tekster60, er mennesket allerede i mors liv personlig objekt for Guds kjærlighetsfulle og faderlige forsyn.
Som den kristne tradisjon fra begynnelsen til i dag viser, og som Troskongregasjonens erklæring om emnet tydeliggjør,[61] har abort alltid, klart og entydig, vært ansett for å være en etisk uhyrlighet. Konfrontert med den gresk-romerske verden hvor abort og spedbarnsdrap var utbredt, gikk den første kristne menighet både gjennom liv og lære radikalt ut mot de rådende vaner i samfunnet. Det viser som tidligere nevnt Didaché.[62] Blant de greske kirkefedre noterer Athanagoras at kristne anser de kvinner som mordere som tyr til abortive midler, fordi barn mens de er i mors liv «allerede står under det guddommelige forsyns beskyttelse».[63] Blant de latinske forfattere bekrefter Tertullian: «å forhindre noen i å bli født er foregrepet mord; det gjør liten forskjell om man dreper en sjel som allerede er født eller dreper den ved fødselen. Han som en dag skulle bli et menneske, er menneske allerede.»[64]
Gjennom kristendommens to tusen år lange historie har denne samme lære vært forkynt av kirkefedre og av Kirkens hyrder og lærere. Selv vitenskapelige og filosofiske diskusjoner om tidspunktet for når mennesket får sjel, har noensinne gitt opphav til tvil om det moralsk forkastelige ved abort.
62. Senere tids pavelige læreembete har bekreftet denne lære med styrke. I encyklikaen Casti Connubii især avviser Pius XI en angivelig rettferdiggjøring av abort.[65] Pius XII utelukker all provosert abort; det vil si enhver handling som går i retning av å tilintetgjøre ufødt liv, «enten denne tilintetgjøringen er ment som et mål i seg selv eller et middel for å nå et mål».[66] Johannes XXIII bekrefter på ny menneskelivets hellighet fordi det «like fra begynnelsen av involverer Guds virksomme skaperkraft».[67] Som tidligere nevnt har Det annet Vatikankonsil fordømt abort med stort alvor: «Livet skal vernes om fra unnfangelsen av med største omhu. Både fosterdrap og barnemord er himmelropende forbrytelser.»[68]
Kirkens disiplinære bestemmelser har like fra de tidligste århundrer fastsatt strafferettslige sanksjoner overfor dem som er skyldige i abort. Denne praksis er blitt bekreftet i ulike perioder selv om straffeutmålingen har variert. Kirkeretten av 1917 straffet abort med ekskommunikasjon.[69] Den reviderte kirkeretten fastholder denne tradisjon når den erklærer at «en person som utfører en abort, pådrar seg automatisk ekskommunikasjon (latae sententiae)».[70] Ekskommunikasjonen berører alle dem som begår forbrytelsen i visshet om hvilken straff den medfører, og inkluderer følgelig også dem uten hvis hjelp forbrytelsen ikke kunne vært utført.[71] Ved å gjenta denne sanksjonen bekrefter Kirken at abort er en meget alvorlig og skadelig forbrytelse, og vil med det oppmuntre dem som gjør seg skyldig i den, til hurtig å søke omvendelsens vei. Kirkens hensikt med ekskommunikasjon er å bevisstgjøre om alvoret i visse synder, og fostre genuin omvendelse og bot.
Gitt en slik enstemmighet i Kirkens doktrinære og disiplinære tradisjon, kunne Paul VI erklære at denne tradisjon er uforandret og uforanderlig.[72] Derfor, med den autoritet som Kristus betrodde Peter og hans etterfølgere, og i enhet med biskopene – som ved flere anledninger har fordømt abort og som ved før nevnte konsultasjon har vist enstemmig enighet vedrørende denne doktrine til tross for at de er spredt over hele verden – erklærer jeg at provosert abort, det vil si abort som er villet som mål eller middel, alltid er et alvorlig brudd på den moralske orden, fordi det er villet avliving av et uskyldig menneske. Denne læren er grunnlagt på naturloven og på det skrevne Guds ord som er overbragt i Kirkens tradisjon og blir undervist av det ordinære og universelle læreembete.[73]
Ingen omstendighet og intet formål, ingen lov i hele verden kan noen gang tillate en handling som i sitt vesen er utillatelig fordi den står i motsetning til Guds Lov som er skrevet i menneskenes hjerter, er erkjennbar ut fra fornuften og forkynt av Kirken.
63. Denne moralske vurdering av abort må også anvendes på nyere former for inngrep på menneskelige embryoer, som, selv om målet i seg selv skulle være legitimt, medfører embryoets død. Det dreier seg om den eksperimentering på embryo som blir stadig mer utbredt innen biomedisinsk forskning og som i enkelte land allerede er legalisert. Selv om «man må anse inngrep på menneskelige embryoer som lovlige på betingelse av at de respekterer embryoets liv og integritet og ikke medfører urimelig risiko, men er ment å helbrede det, forbedre dets helsetilstand eller redde livet»,[74] så må det ikke desto mindre fastslås at bruk av menneskelige embryoer og fostre som objekt for eksperimentering er en krenkelse av deres verdighet som mennesker; de har rett til respekt på samme vis som barnet som allerede er født og enhver annen person.[75]
Denne moralske fordømmelse omfatter også prosedyrer som benytter levende menneskelige embryoer og fostre som «biologisk materiale» eller som organ- og vevleverandør for transplantasjoner ved behandlingen av enkelte sykdommer. Embryoer og fostre kan noen ganger være «produsert» ved in vitro-fertilisering spesielt med dette for øye. Å ta uskyldig menneskeliv selv om hensikten er å hjelpe andre, er en totalt uakseptabel handling.
Særlig oppmerksomhet må kreves ved den moralske vurdering av teknikker for prenatal diagnostikk som gjør det mulig å oppdage avvik hos det ufødte barnet på et tidlig tidspunkt. På grunn av disse teknikkenes kompleksitet er det nødvendig med en omhyggelig vurdering. Disse teknikkene er moralsk akseptable så sant de ikke innebærer en urimelig risiko for barnet eller moren, og har til hensikt å få i gang en tidlig behandling eller være en hjelp til å kunne ta imot barnet på forsvarlig vis. Men siden mulighetene for prenatal behandling fortsatt er begrensede, hender det ikke sjelden at disse teknikkene brukes med tanke på å sortere ut barn med visse avvik, og fører til selektive aborter i en eugenisk mentalitets tjeneste. En slik holdning er skammelig og alltid klanderverdig, ettersom den måler menneskelivets verdi ved «normalitetens» og det fysiske velbefinnendes parameter og følgelig også åpner veien for å legitimere spedbarnsdrap og eutanasi.
Det mot og den sinnsro som så mange av våre handicappede brødre og søstre viser når de opplever å bli akseptert og elsket, er et talende vitnesbyrd om hva som gir livet dets virkelige verdi og gjør livet, selv under vanskelige livsbetingelser, verdifullt for en selv og andre. Kirken er nær de ektefeller som med uro og lidelse aksepterer å ta imot sterkt handicappede barn. Hun er også takknemlig overfor alle de familier som gjennom adopsjon tar imot barn som er forlatt av sine foreldre på grunn av uførhet eller sykdom.
Eutanasiens tragedie
Jeg bringer død, og jeg gir liv.
64. I livets siste fase befinner mennesket seg stilt overfor dødens mysterium. Som resultat av medisinske fremskritt og i en kulturell kontekst som ofte er lukket for det transcendente, får erfaringen av døden nye trekk. Gitt den utbredte tendens at livet verdsettes bare i den grad det bringer glede og velbehag, blir lidelsen et utålelig nederlag, noe man for enhver pris vil bli kvitt. Døden, som synes «meningsløs» når den brått avbryter et liv som enda hadde fremtiden og nye og interessante opplevelser foran seg, blir en «rettmessig befrielse» når livet anses for å være blottet for mening fordi det er fylt med smerte og bare kan imøtese større lidelse.
Når mennesket dessuten fornekter eller glemmer sin grunnleggende relasjon til Gud, blir det sin egen normgiver og målestokk og mener videre å ha rett til at samfunnet stiller muligheter og midler til rådighet slik at mennesket i fullstendig autonomi skal kunne bestemme over sitt liv. Denne tendens er især utbredt i den «utviklede» del av verden, oppmuntret som man der er av medisinens og teknologiens stadige fremskritt. Ved bruk av høyt sofistikerte systemer og utstyr er vitenskapen og den medisinske praksis i dag ikke bare i stand til å behandle kasus man tidligere stod maktesløse overfor, og til å redusere og fjerne smerte, men også til å understøtte og forlenge liv som er svært skrøpelig, til kunstig å gjenopplive pasienter hvis basale biologiske funksjoner plutselig er kollapset, og ved spesielle prosedyrer gjøre organer disponible for transplantasjon.
I denne kontekst blir fristelsen til å gjøre eutanasi tilgjengelig stadig større, det vil si fristelsen til å gjøre seg til herre over døden og fremprovosere den før dens tid er inne. Eutanasi kan fremstå som en «mild» måte å avslutte et liv på. Dette som kan se logisk og menneskelig ut ved første øyekast, er imidlertid meningsløst og inhumant. Dette er enda et alarmerende trekk ved den «dødens kultur» som først og fremst er utbredt i velstående samfunn og som er karakterisert av en utilitaristisk mentalitet som ser det voksende antall eldre og hjelpetrengende som en utålelig belastning. Disse lever ofte isolert i forhold til familie og samfunn, som på sin side nesten utelukkende organiserer sitt liv ut fra krav om størst mulig effektivitet og produktivitet; krav som fratar den uføres og arbeidsudyktiges liv enhver verdi.
65. For å gi en korrekt moralsk vurdering av eutanasi, er en klar definisjon nødvendig. Eutanasi i strikt betydning er forstått som en handling eller en unnlatelse som i seg selv er i stand til og har som intensjon å forårsake døden for derved å gjøre slutt på all lidelse. «Eutanasiens kriterier ligger følgelig i intensjonene og i de anvendte metodene.»[76]
Man må skjelne eutanasi fra avgjørelsen om å avstå fra såkalt «aggressiv medisinsk behandling», det vil si visse former for medisinsk bistand som ikke korresponderer med den sykes faktiske situasjon, enten fordi den ikke lenger står i forhold til noe forventet resultat eller fordi den vil medføre store ekstra belastninger for pasienten og dennes familie. I slike situasjoner når døden er nær forestående og uomgjengelig, er det forsvarlig å «avvise behandlingsmetoder som bare fører til en usikker og tyngende forlengelse av livet, uten at man opphører å gi den normale pleie som den syke i slike tilfeller har behov for».[77] Det er sikkert at det er en moralsk forpliktelse å ta vare på seg selv og å tillate seg selv å bli tatt vare på, men denne plikten må ta hensyn til den konkrete situasjon. Det vil si at man må avgjøre om de tilgjengelige behandlingsmetoder står objektivt i forhold til utsiktene til forbedring. Å avstå fra ekstraordinære eller uforholdsmessige tiltak er ikke ekvivalent til selvmord eller eutanasi, men uttrykker heller en aksept av de menneskelige betingelser foran døden.[78]
Moderne medisin retter økende oppmerksomhet mot «palliativ behandling» som søker å lindre lidelsen i sykdommens avsluttende fase og sørge for at pasienten har menneskelig støtte og ledsagelse. Blant de spørsmål som her reiser seg er rettmessigheten av å bruke smertestillende og beroligende midler når disse innebærer risiko for å forkorte pasientens liv. Man kan prise det mennesket som aksepterer lidelsen og velger å avstå fra smertestillende behandling for å være ved full bevissthet, og, hvis det er en troende, å ville ta del i Herrens lidelse. En slik «heroisk» adferd kan imidlertid ikke påhvile alle og enhver. Pius XII stadfestet at det er fullt tillatt å lindre smerte ved narkotiske medisiner selv når det fører til svekket bevissthet og forkortelse av livet, såfremt «det ikke eksisterer andre midler, og det under de gitte omstendigheter ikke forhindrer utførelsen av andre religiøse og moralske plikter».[79] I slike tilfeller er ikke døden villet eller søkt selv om man vet at man kan fremskynde den: der er simpelthen et ønske om å mildne smerten effektivt ved å benytte de smertestillende midler medisinen rår over. Man må imidlertid «ikke berøve et døende menneske bevisstheten uten særlig vektig grunn»:[80] et døende menneske må få hjelp til å møte familiære og følelsesmessige aspekter omkring døden, og i full bevissthet forberede seg på det endelige møtet med Gud.
På denne bakgrunn, i overensstemmelse med mine forgjengere[81] i læreembetet og i enhet med Den katolske kirkes biskoper stadfester jeg at eutanasi er et alvorlig brudd på Guds lov ettersom det dreier seg om en overlagt og moralsk uakseptabel avliving av et menneske. Denne læren er grunnlagt på naturloven og på det skrevne Guds ord som er overbragt i Kirkens tradisjon og som blir undervist av det ordinære og universelle læreembete.[82]
Alt etter omstendighetene er denne praksis et onde på linje med selvmord eller mord.
66. Selvmord er alltid moralsk uakseptabelt på samme vis som mord. Kirkens tradisjon har alltid avvist det som et grunnleggende galt valg.[83] Selv om visse psykologiske, kulturelle og sosiale betingelser kan forlede et menneske til å utføre en handling som så radikalt står i motsetning til hvert menneskes iboende trang til å ville bevare livet, og følgelig reduserer eller fjerner det subjektive ansvar; så er selvmord objektivt sett en alvorlig umoralsk handling. Det innebærer en fornektelse av kjærligheten til seg selv, og det krenker også forpliktelsene til å vise rettferd og barmhjertighet overfor sin neste, de fellesskap man er del av og overfor samfunnet i sin helhet.[84] I sin dypeste grunn er selvmord en fornektelse av Guds absolutte herredømme over liv og død, slik Israels gamle visdom gir uttrykk for i denne bønnen: «For du har makt over liv og død, du fører et menneske ned til dødsrikets porter, og kan føre det opp derfra» (Visd. 16,13; kfr. Tob. 13,2).
Å støtte en person i intensjonen om å begå selvmord og hjelpe vedkommende å utføre det, såkalt «assistert selvmord», vil si å medvirke til og noen ganger aktivt utføre en utillatelig handling som aldri kan rettferdiggjøres selv om man blir bedt om det. St. Augustins kommentar er høyst relevant: «det er aldri tillatt å drepe en annen selv om han skulle ønske det, enda mer om han ba om det fordi han befant seg mellom liv og død og tryglet om hjelp til å befri sjelen fra de jordiske bånd i lengselen etter forløsning; ei heller er det tillatt om den syke ikke var i stand til å overleve.»[85] Men selv om motivet ikke skulle være selvisk vegring mot å bli belastet med ansvaret for et lidende menneske, må eutanasi likevel betegnes som falsk barmhjertighet, og da i en foruroligende «pervertert» utgave. Sann «medlidelse» ytrer seg i solidarisk deltagelse i nestens smerte, den dreper ikke det mennesket hvis lidelser man har tungt for å bære. Eutanasi blir enda verre om den utføres av dem som er de nærmeste og som forventes å ledsage et familiemedlem med tålmodighet og kjærlighet, eller av dem som i kraft av sin ekspertise nettopp burde vise omsorg selv i de mest smertefulle faser mot livets slutt.
Avgjørelsen om å foreta eutanasi blir desto mer alvorlig når den tar form av mord og rettes mot et menneske som verken har bedt om det eller gitt sin tilslutning. Toppen av vilkårlighet og urettferdighet er nådd når enkelte mennesker, som leger eller lovgivere, tiltar seg makten til å avgjøre hvem som skal leve og hvem som skal dø. Igjen står vi overfor fristelsen i Edens have: å bli som Gud og «kjenne godt og ondt» (kfr. 1. Mos. 3,5). Gud alene har makten over liv og død: «Jeg bringer død og jeg gir liv» (5. Mos. 32,39; kfr. 2. Kong. 5,7: 1. Sam. 2,6). Men han gjør bare bruk av sin makt ifølge sin vise og kjærlighetsfulle plan. Når mennesket legger beslag på denne makten og utøver den etter sin egen meningsløse og egoistiske logikk, fører det uvilkårlig til urett og død. De svakes liv blir prisgitt de sterkere; i samfunnet går rettferdighetssansen tapt, og den gjensidige tillit som er fundamentet for enhver sann relasjon mennesker imellom, undergraves.
67. Helt annerledes er den kjærlighetens og sanne barmhjertighets vei som vår felles menneskehet trenger, og som troen på Kristus forløseren, som døde og oppsto igjen, stadig kaster nytt lys over. Det rop som stiger fra menneskets hjerte når det konfronteres med lidelse og død og fristelsen til å gi opp er nærliggende, er fremfor alt et rop om ledsagelse, medfølelse og støtte i prøvelsens tid. Det er en bønn om håp, når alt menneskelig håp er borte. Som Det annet Vatikankonsil minner oss om: «Det er overfor døden at menneskelivets gåte blir størst» og likevel tar «hjertets instinkt (...) ikke feil når det avskyr og avviser personlighetens totale utslettelse og ugjenkallelige bortgang. Den evighetens sæd som vi bærer i oss, lar seg ikke helt føre tilbake til materien, og gjør derfor opprør mot døden».[86]
Den naturlige avvisning av døden og det gryende håp om udødelighet opplyses og fullbyrdes i kristentroen som både lover og tilbyr delaktighet i den oppstandne Kristi seier: Hans seier, som ved sin frelsende død har befridd mennesket fra døden, «syndens lønn» (Rom. 6,23), og gitt det sin Ånd, pantet på oppstandelsen og livet (Rom. 8,11). Vissheten om fremtidig udødelighet og håpet om den lovede oppstandelsen kaster nytt lys over lidelsens og dødens mysterium, og fyller den troende med ekstraordinær kraft til å stole fullt og fast på Guds plan.
Apostelen Paulus forklarer dette som noe radikalt nytt; en tilhørighet til Kristus som angår mennesket i alle livssituasjoner: «For ingen lever for seg selv alene, som heller ingen er alene med sin død. Lever vi, så lever vi for Herren, og dør vi, dør vi for Herren; i livet som i døden hører vi altså Herren til» (Rom. 14,7–8). Å dø for Herren vil si å se døden som det endelige uttrykk for lydighet mot Faderen (kfr. Fil. 2,8), idet man aksepterer «timen» som er villet og valgt av ham (kfr. Joh. 13,1) som alene er den som kan avgjøre når vårt jordiske liv er fullført. Å leve for Herren vil også si å erkjenne at lidelsen, selv om den er og forblir et onde og en prøvelse, alltid kan bli en kilde til det gode. Det blir den hvis den leves i den kjærlighet som er delaktighet i den korsfestede Kristi lidelser, og som er Guds frie gave og ens eget frie valg. Slik vil den som lever lidelsen i Herren, bli stadig mer likedannet med ham (kfr. Fil. 3,10; 1. Pet. 2,21) og nært forbundet med hans forløsningsverk (til beste) for Kirken og for menneskeheten.[87] Dette var Apostelens erfaring, og det er en erfaring som hvert lidende menneske er kalt til å gjenoppleve: «Nå gleder jeg meg over det jeg har å lide for deres skyld; det som ennå gjenstår av Kristi trengsler, utfyller jeg selv med dem jeg må bære på min egen kropp, til beste for hans legeme, Kirken» (Kol. 1,24).
Samfunnets lover og moralens lover
En må adlyde Gud fremfor mennesker.
68. Som allerede nevnt flere ganger er et av de karakteristiske trekk ved angrepene mot livet i dag tendensen til å kreve dem juridisk legitimert som om det var rettigheter som staten i visse tilfeller skulle tilkjenne borgerne. Som en konsekvens av dette, følger også tendensen til å kreve disse rettigheter innfridd med sikker og fri hjelp av leger og helsepersonell.
Ofte blir den ufødtes eller den sterkt handicappedes liv ikke ansett for å være annet enn et relativt gode: ifølge en proporsjonalistisk tankegang eller ren kalkulasjon skulle dette godet sammenlignes og holdes opp imot andre goder. Videre antas det også at den eneste som kan gi en korrekt vurdering og dømme om godene som står på spill, er den som selv er konkret og personlig involvert; og som følgelig er den eneste som kan avgjøre handlingens moralske gehalt. Staten bør derfor av hensyn til samfunnets sameksistens og sosiale harmoni, respektere dette valget i den grad at man tillater abort og eutanasi.
Ved andre anledninger hevdes det at samfunnets lover ikke kan pålegge alle borgere å etterleve en høyere moralsk standard enn det borgerne selv anerkjenner og overholder. Følgelig skal loven alltid avspeile opinionens og folkeflertallets vilje, og i ekstreme tilfeller til og med tilkjenne dem retten til abort og eutanasi. Det hevdes videre at forbud mot og avstraffelse av abort og eutanasi vil føre til en økning i illegal praksis, denne vil være unndratt enhver kontroll fra samfunnets side og utføres under medisinsk sett uforsvarlige forhold. Spørsmålet reises også om hvorvidt det å holde fast på en lov som i praksis ikke kan håndheves, i lengden ikke vil undergrave lovverkets autoritet.
Endelig går de mest radikale synspunktene så langt som til å hevde at man i et moderne og pluralistisk samfunn må tilkjenne enhver person den fulle frihet til å disponere over eget liv og over det ufødte liv; det tilligger ikke loven å ta stilling til visse moralske valg, og enda mindre kan loven pålegge et bestemt syn til fordel for andre.
69. I alle fall er det i vår tids demokratiske kultur en utbredt oppfatning at et samfunns rettslige system skal begrense seg til å ta flertallets overbevisning til etterretning og godta denne. Den skal derfor gjenspeile det flertallet holder for moralsk riktig og faktisk praktiserer. Hvis man tror at en objektiv sannhet som deles av alle, de facto er uoppnåelig, så vil respekten for de enkelte borgeres frihet – som i et demokrati anses for å være de sanne herskere – fordre at det enkelte individs autonome samvittighet anerkjennes på det legislative nivå, og at man ut fra dette etablerer de normer som er uomgjengelig nødvendige for den sosiale sameksistens, og at man baserer seg på flertallets mening uansett hva denne måtte være. Følgelig fordres det også av enhver politiker at han eller hun i sitt politiske virke klart skiller mellom den private samvittighets og politikkens virkeområde.
Som et resultat av dette har vi to tilsynelatende diametralt motsatte tendenser. På den ene side enkeltindivider som krever en så stor personlig valgfrihet som mulig på moralens område, og som forventer at staten verken antar eller påbyr noe etisk direktiv, men begrenser seg til å garantere størst mulig plass for den enkeltes frihet med det eneste forbehold at den andres frihet og rettigheter ikke krenkes. På den annen side utøvere av offentlige og profesjonelle verv som forventes å se bort fra sine egne overbevisninger og stille seg til tjeneste for borgernes ønsker og behov slik de erkjennes og beskyttes av lovverket, og hvor eneste moralske kriterium for utøvelsen av disse funksjoner er det som loven fastsetter. Enkeltmenneskets ansvar forflyttes følgelig over til lovverket, og den personlige samvittighetens domene avskjæres fra det offentlige virkeområde.
70. Til grunn for disse tendensene ligger en etisk relativisme som er karakteristisk for en stor del av samtidens kultur. Mange betrakter denne relativismen som en forutsetning for demokratiet, fordi denne alene garanterer toleranse, gjensidig respekt og aksept av flertallsavgjørelser, mens moralnormer som anses for å være objektive og bindende, leder til autoritarisme og intoleranse.
Men nettopp problematikken omkring respekten for livet avdekker hvilke misforhold og motsetninger, fulgt av opprørende praktiske konsekvenser, som skjuler seg bak denne oppfatningen.
Det er sant at historien kan fremvise eksempler på forbrytelser gjort i «sannhetens» navn, men like graverende forbrytelser og fornektelser av friheten begås i den «etiske relativismes». Når et parlamentarisk eller folkeflertall forordner at det under visse betingelser er fullt lovlig å ta livet av ufødte mennesker, er ikke det da en «tyrannisk» avgjørelse med hensyn til de svakeste og mest forsvarsløse av alle skapninger? Der er universell enighet om å fordømme de kriminelle handlinger mot menneskeheten som vårt århundre sørgelig har fått erfare. Men opphører disse forbrytelser å være forbrytelser om de ikke begås av en skruppelløs tyrann, men legitimeres ved almen enighet?
Demokratiet må ikke opphøyes til å bli et substitutt for moral eller et universalmiddel mot umoral. Grunnleggende sett er demokratiet et «system», og som sådant et middel og ikke et mål. Demokratiets «moralske» verdi gis ikke automatisk, men avhenger av den moralske lov som demokratiet som ethvert annet menneskelig fellesskap er subjekt til. Med andre ord: dets moralske verdi avhenger av verdien av det mål som etterstrebes og de midler som benyttes for å nå dette målet. At der i dag er nesten almen universell enighet med hensyn til demokratiet som styringsform, er et positivt «tidens tegn», som Kirkens læreembete hyppig har fremholdt.[88] Men demokratiets verdi står og faller med de verdier det legemliggjør og fremmer. De grunnleggende og uomgjengelige verdier: menneskets verdighet, respekten for menneskets ukrenkelige og medfødte rettigheter, og erkjennelsen av det felles beste som mål og kriterium for det politiske liv står selvsagt fast og må ikke overses.
Til grunn for disse ligger ikke foranderlige flertallsavgjørelser, men bare erkjennelsen av en objektiv morallov – som i kraft av å være «naturlov» er innskrevet i menneskenes hjerter – som obligatorisk utgangspunkt for lovgivningen. Hvis denne skeptisistiske holdning, som er et resultat av tragisk formørkelse av den kollektive bevissthet, skulle lykkes i å reise tvil om morallovens fundamentale prinsipper, ville det demokratiske system i seg selv rystes i sine grunnvoller, og risikere å bli redusert til en ren mekanisme for å regulere ulike og motstridende interesser på fullstendig empirisk basis.[89]
Noen vil synes at selv denne funksjonen skulle verdsettes i mangel av noe bedre for å opprettholde fredelige forhold i samfunnet. Selv om man innrømmer dette standpunkt en viss sannhet, er det vanskelig å se hvordan demokratiet i seg selv, uten et normativt ankerfeste, skulle være i stand til å opprettholde en stabil fredstilstand. En fred som ikke bygger på respekten for personens verdighet og på solidariteten mellom alle folk, viser seg ofte illusorisk. Selv i demokratiske styresett reguleres interessene ofte til fordel for de mektigste siden de vet å forholde seg ikke bare på maktens nivå, men også når det gjelder utforming av konsensus. I en slik situasjon blir demokrati et tomt ord.
71. Det er derfor av avgjørende betydning for samfunnets fremtid og utviklingen av et sunt demokrati å gjenoppdage de essensielle medfødte menneskelige og moralske verdier som springer ut av sannheten om mennesket og uttrykker og ivaretar personens verdighet: verdier som intet individ, intet flertall, ingen statsmakt kan skape, modifisere, eller ødelegge, men som bare må godtas, respekteres og fremmes.
Følgelig er det behov for å finne tilbake til de grunnleggende elementer som forbinder samfunnets lover og moralloven, slik Kirken fremholder det, og slik deler av menneskehetens store juridiske tradisjoner fremstiller det.
Hensikten med det verdslige rettssystem er riktignok en annen enn moralloven, og samfunnets rettssystem har et mer begrenset sikte. Men «ikke på noe livsområde kan samfunnets lovgivning ta samvittighetens plass eller diktere normene for anliggender som ligger utenfor denne lovgivningens kompetanseområde»,[90] som er å sikre det felles beste ved å erkjenne og forsvare menneskenes fundamentale rettigheter, foruten å fremme fred og den offentlige moral.[91] Rettssystemets egentlige hensikt er å garantere ordnede sosiale forhold og sann rettferdighet, slik at alle «kan leve et liv i fred og trygghet, på en from og verdig måte» (1. Tim. 2,2). Nettopp av denne grunn er det lovgivningens oppgave å forplikte seg på respekten for den enkelte borgers grunnleggende rettigheter; nemlig de som er medfødte og som enhver positiv rett må anerkjenne og garantere. Den første og fundamentale av disse er hvert enkelt uskyldig menneskes rett til liv. Mens offentlige myndigheter noen ganger kan velge ikke å sette en stopper for noe som – hvis det ble forbudt – ville volde større skade,[92] kan de aldri tillate å legitimere noe som en individuell rettighet, som samtidig krenker andre personer idet de fratas den fundamentale retten til liv, selv om et flertall av befolkningen skulle gå inn for det. Den legale aksept av abort eller eutanasi kan ikke under noen omstendighet påberope seg respekten for egen eller andres samvittighet, nettopp fordi samfunnet har rett og plikt til å beskytte seg selv mot misbruket som skjer i samvittighetens navn og under påskudd av frihet.[93]
I encyklikaen Pacem in Terris understreker Johannes XXIII følgende: «For vår samtid består det almene vel først og fremst i en effektiv beskyttelse av den menneskelige persons rettigheter og plikter. Derav følger at statsstyrets fremste oppgave blir å sørge for at disse rettigheter blir anerkjent og respektert, at de harmoniserer innbyrdes, at de blir beskyttet og fremmet, slik at hver enkelt samtidig bedre kan oppfylle sine plikter. For ‘enhver offentlig myndighets vesentligste oppgave er å beskytte den menneskelige persons egne ukrenkelige rettigheter, og gjøre det lettere for hver enkelt å oppfylle sine plikter’. Det vil da igjen si at dersom de offentlige myndigheter skulle underkjenne eller krenke menneskerettighetene, ikke bare misligholder de sine plikter, men deres forordninger mangler enhver rettskraft.»[94]
72. Læren om nødvendigheten av en korrespondanse mellom samfunnets lover og moralens lover er også i overensstemmelse med Kirkens samlede tradisjon. Dette fremgår klart av Johannes XXIIIs encyklika: «Den autoritet som den åndelige orden krever, utgår fra Gud. Det vil da også si at dersom statens styre skulle utstede lover eller fremme påbud som stred mot den åndelige orden og dermed mot Guds vilje, kan ikke slike tiltak, hverken de utstedte lover eller de gitte fullmakter, bety noen moralsk forpliktelse;... I slike tilfelle går autoriteten i oppløsning, og den skammeligste urett trer i stedet.»[95] Dette er også St. Thomas Aquinas’ klare lære: «Den menneskelige lovgivning får bare karakter av lov i den grad den er i samsvar med fornuften; hvorav følger at den har sin autoritet fra den evige lov. Men i den monn den avviker fra fornuften kalles den ond, mister sin karakter av lov og blir snarere en form for vold.»[96] Og igjen: «Enhver menneskelig lovgivning kan bare kalles lov i den grad den avledes av naturloven. Men hvis den på noen måte står i opposisjon til naturloven, kan den ikke med rette kalles lov, men er snarere en korrumpert utgave av den.»[97]
Den første og mest umiddelbare anvendelse av denne læren angår menneskelig lovgivning som ikke gir akt på den grunnleggende retten til liv og som er kilde til alle andre rettigheter. Følgelig vil lover som godkjenner overlagt avliving av uskyldige mennesker ved abort eller eutanasi, stå i fullstendig motsetning til den ukrenkelige rett til liv som tilkommer hvert enkelt menneske; de fornekter følgelig prinsippet om alles likhet for loven. Det kan innvendes at det ikke gjelder for eutanasi, når den personen som er involvert er ved full bevissthet og selv anmoder om det. Men en statsmakt som legitimerer dette kravet og autoriserer utføringen av det, legaliserer en form for «selvmords-mord» som står i motsetning til det fundamentale prinsipp om absolutt respekt for livet og beskyttelsen av ethvert uskyldig liv. På denne måten bidrar staten til å svekke respekten for livet og åpner for handlemåter som bryter ned tilliten i sosiale forhold.
Lover som autoriserer og fremmer abort og eutanasi, står derfor i radikal motsetning ikke bare til den enkeltes beste, men også til det felles beste, og mangler følgelig autentisk juridisk gyldighet. Ringeakt for retten til liv er det som står i sterkest motsetning til fremme av det felles beste, ettersom det er å frata mennesker livet som samfunnet er til for å tjene. Følgelig vil et lands lovgivning som autoriserer abort og eutanasi nettopp derfor opphøre å være en sann lov av bindende moralsk karakter.
73. Av det følger at abort og eutanasi er kriminelle handlinger som ingen menneskelig lov kan gjøre krav på å rettferdiggjøre. Lover av denne art er man ikke forpliktet til å følge, tvert imot er der alvorlige og klare grunner til å motsette seg dem av samvittighetsgrunner. Fra Kirkens tidligste tid har den apostoliske forkynnelse minnet om de kristnes plikt til å adlyde de lovlig stadfestede offentlige myndigheter (kfr. Rom. 13,1–7; 1. Pet. 2,13–14), samtidig som man har formanet til at «en må adlyde Gud mer enn mennesker» (Apg. 5,29). I Det gamle testamente finner vi et talende eksempel på motstand mot uberettigede befalinger fra autoritetene, og det nettopp fordi liv var i fare. Da Farao hadde beordret at alle nyfødte guttebarn skulle drepes, protesterte de hebraiske jordmødrene. «Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som egypterkongen bød dem; de lot guttene leve» (2. Mos. 1,17). Man skal merke seg hva som var det dypeste motivet for jordmødrenes reaksjon: «jordmødrene fryktet Gud» (ibid.). Det er bare lydigheten mot Gud – som alene tilkommer den frykt som består i anerkjennelsen av hans absolutte herrevelde – som gir styrke og mot til å stå imot urettferdige menneskelige lover. Det er styrken og motet til dem som er beredt til å la seg fengsle eller falle for sverdet i vissheten om at det er dette som grunnfester «de helliges standhaftighet og tro» (Joh. åp. 13,10).
Når det gjelder lover som i seg selv er urettmessige, som lover som tillater abort eller eutanasi, så er det aldri tillatelig å lyde dem, eller å «drive propaganda til fordel for en slik lov, eller stemme for den».[98]
Et særlig samvittighetsproblem kan oppstå når det dreier seg om parlamentarisk stemmegivning der man stemmer for en lov som er mer restriktiv når det gjelder å tillate abort enn eksisterende liberale lover. Slike saker er ikke sjeldne. Det er et faktum at mens der fortsatt er deler av verden hvor man har kampanjer for lover som favoriserer abort, ofte støttet av internasjonale organisasjoner, så er der i andre nasjoner voksende tegn på en fornyet refleksjon på området. Det gjelder ikke minst de land der man allerede har høstet de bitre fruktene av en liberal lovgivning. I det nylig nevnte tilfelle hvor det ikke er mulig å omgjøre eller fullstendig oppheve en pro-abortlov, så kunne en parlamentariker hvis personlige stillingtagen mot abort er vel kjent, støtte forslag som går ut på å begrense skaden av en slik lov og dermed bidra til å minske dens negative konsekvenser for opinionen og moralen i alminnelighet. Dette representerer ikke et utillatelig samarbeide med en urettferdig lov, men det er heller et legitimt og riktig forsøk på å begrense dens skadelige virkninger.
74. At urettmessig lovgivning vedtas fører ofte til konfliktfylte samarbeidssituasjoner for mennesker med rettskaffen samvittighet, ettersom de har rett til å reservere seg mot å delta i handlinger som er moralsk onde. Noen ganger kan valget være vanskelig; det kan føre til å måtte gi avkall på prestisjefylte posisjoner i yrkeslivet eller å måtte renonsere på et berettiget håp om avansement. Andre ganger kan utførelsen av handlinger som i seg selv er indifferente, eller for den del positive, og som er nedfelt i urettmessige lover, tjene til å beskytte liv som er truet. På den annen side kan man frykte at utførelsen av slike handlinger ikke bare vil vekke skandale og svekke den nødvendige opposisjon mot angrep på livet, men ytterligere bidra til å kapitulere for tillatelighetens mentalitet.
For å kaste lys over disse vanskelige spørsmål, er det nødvendig å gjenkalle de generelle prinsipper som gjelder for medvirkning til onde handlinger. Alle kristne, såvel som alle mennesker av god vilje, er kalt til, under plikt av samvittigheten, ikke å ta del i praksis som – selv om den er tillatt i lovverket – strider imot Guds lov. Fra et moralsk standpunkt er det aldri tillatt formelt å medvirke til det som er ondt. En slik medvirkning finner sted når en handling, enten ut fra sin natur eller ved den form den antar i en gitt situasjon, kan defineres som direkte deltagelse i et angrep på uskyldig menneskeliv eller som samtykke i den handlende persons moralsk onde intensjon. En slik medvirkning kan aldri rettferdiggjøres verken ved å påberope seg respekt for andres frihet eller ved å henvise til det faktum at det sivile lovverket tillater eller påbyr det. Ethvert individ har et moralsk ansvar for de handlinger det personlig utfører; ingen kan unntas fra dette ansvar, og det er på grunnlag av dette at hver enkelt skal dømmes av Gud (kfr. Rom 2,6; 14,12).
Å nekte å ta del i en urett er ikke bare en moralsk plikt, det er også en grunnleggende menneskerett. Var det ikke slik, ville mennesker kunne tvinges til å utføre handlinger som strider imot menneskets verdighet. Og menneskets frihet, hvis egentlige mål og mening er å orientere seg mot det sanne og det gode, ville derved bli radikalt skadelidende. Det som står på spill er en grunnleggende rettighet som, nettopp i kraft av å være rettighet, må anerkjennes og beskyttes av samfunnets lovgivning. Således må muligheten for å reservere seg mot å delta i behandlingens ulike faser: konsultasjoner, forberedelser og utføring av handlingene mot livet, garanteres leger, helsearbeidere og ledere for hospitaler, klinikker og helsesentra. De som reserverer seg av samvittighetsgrunner, må beskyttes mot å bli strafferettslig forfulgt, og også mot negative effekter på det legale, disiplinære, finansielle og profesjonelle plan.
«Du skal fremme» livet
Du skal elske din neste som deg selv.
75. Guds bud lærer oss livets vei. De negativt formulerte moralforskrifter, det vil si de som erklærer valget av en bestemt handling for moralsk uakseptabelt, har en absolutt verdi på den menneskelige frihets område: de er gyldige alltid og overalt uten unntak. De viser at valget av visse handlemåter bryter radikalt med kjærligheten til Gud og med personens verdighet, skapt i Guds bilde. Derfor kan aldri et slikt valg gjøres godt igjen under henvisning til gode intensjoner eller konsekvenser. Det står i ugjenkallelig motsetning til enheten mennesker imellom, og det motsier menneskets grunnleggende bestemmelse om å orientere sitt liv mot Gud.[99]
I denne forstand har de negativt formulerte moralforskrifter en meget viktig positiv funksjon: Det ubetingede «nei» de fordrer, setter den absolutte grense som det frie menneske ikke kan tillate seg å gå under. Samtidig viser de til et minste felles ståsted som må respekteres og ut fra hvilket man forventes å uttale «ja» utallige ganger slik at det godes perspektiv gradvis vil utgjøre ens eneste horisont (kfr. Matt. 5,48). Budene, især de negative moralforskrifter, er begynnelsen og det første nødvendige trinn på reisen mot frihet. Som St. Augustin skriver: «den første frihet er å være fri fra å begå lovbrudd (...) som mord, ekteskapsbrudd, utukt, tyveri, bedrageri, helligbrøde og så videre. Når et menneske beslutter å la dette være – noe enhver kristen forplikter seg til – så har man begynt å løfte sitt hode mot friheten, men dette er bare frihetens begynnelse, det er ikke fullkommen frihet.»[100]
76. Budet «du skal ikke slå i hjel» er dermed utgangspunktet for veien til sann frihet, som fører oss til aktivt fremme av livet, og fremme av holdninger og adferd som står i livets tjeneste. På denne måten utøver vi vårt ansvar overfor de personer som er oss betrodd, og vi viser i gjerning og i sannhet vår takknemlighet til Gud for livets store gave (kfr. Sal. 139,13–14).
Skaperen har betrodd oss mennesker livet i vår varetekt og omsorg, ikke for at vi skal gjøre egenrådig bruk av det, men for at vi skal ta vare på det med visdom og sørge for det i kjærlig trofasthet. Paktens Gud har betrodd hvert menneskeliv til nesten, til ens brødre og søstre, ifølge loven om innbyrdes å gi og ta imot, å gi seg selv og være åpen for den andre. I tidens fylde da Guds Sønn ble menneske og gav sitt liv for oss, viste han oss omfanget, både i høyden og i dybden, av denne loven om innbyrdes gavmildhet. Ved den Hellige Ånds gave gir Kristus denne loven nytt innhold og mening, idet menneskene betros til hverandre. Ånden som bygger enhet i kjærlighet, skaper nye bånd av broderskap og solidaritet mellom menneskene, en sann avglans av den gjensidige «gi» og «ta imot» som er egen for Treenighetens mysterium. Ånden blir den nye lov som gir de troende styrke og vekker i dem ansvaret for å gi seg selv og ta imot andre som del av Jesu Kristi grenseløse kjærlighet.
77. Det er denne nye lov som gir ånd og form til budet «du skal ikke slå i hjel». For den kristne er det et absolutt imperativ til å respektere, elske og fremme alle brødres og søstres liv i overensstemmelse med Guds endeløse kjærlighet i Jesus Kristus. «At han gav sitt liv for oss – det er kjærlighetens kjennetegn. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre» (1. Joh. 3,16).
Budet «du skal ikke slå i hjel», også i dets positive uttrykk om å respektere, elske og fremme menneskelivet, forplikter ethvert menneske. Det gir gjenklang i den enkeltes samvittighet som et uutslettelig ekko av Gud Skaperens opprinnelige pakt med mennesket. Det kan erkjennes av alle i fornuftens lys og det kan overholdes takket være Åndens mysteriøse virke; Ånden som blåser hvor den vil (kfr. Joh. 3,8), og forener seg med og inspirerer alle mennesker på jorden.
Den tjeneste overfor vår neste som vi alle er kalt til, er en kjærlighetens tjeneste, som alltid vil beskytte og fremme nestens liv især når det er svakt eller truet. Det er ikke bare en personlig, men en sosial omsorg som vi må fostre: en omsorg for å fremme den ubetingede respekt for menneskelivet som fundament i et fornyet samfunn.
Vi oppfordres til å elske og ære hvert menneskeliv og å arbeide med mot og utholdenhet for at vår tid, som er merket av altfor mange tegn på død, endelig må stå frem som et vitnesbyrd om en ny livskultur, frukten av sannhet og kjærlighet.
Noter
[38] De Hominis Opificio, 4: PG 44, 136.
[39] Kfr. St. Johannes Damascenus, De Fide Orthodoxa, 2,12: PG 94, 920–922, sitert i St. Thomas Aquinas, Summa Theologiae, I–II, Prolog.
[40] Paul VI, Humanae Vitae (HV) 1968, 13.
[41] Troskongregasjonen, Instruksjon om respekt for menneskelivet i dets begynnelse og om forplantningens verdighet, Donum Vitae (22. februar 1987), innledningen nr. 5: AAS 80 (1988), 76–77, kfr. Den katolske kirkes katekisme, nr. 2258.
[42] Didaché, I,1, II,1–2, V, 1–3; fra De apostoliske fedre, Baasland, Hvalvik, Oslo 1984.
[43] Kfr. Den katolske kirkes katekisme, nr. 2263–2269, og Tridentinerkonsilets katekisme, paragrafene 327–332.
[44] Den katolske kirkes katekisme, nr. 2265.
[45] Kfr. St. Thomas Aquinas, Summa Theologiae, II-II, q. 64, a. 7; St. Alphons Liguori, Theologia Moralis, l. III, tr. 4, c. 1, dub. 3.
[46] Den katolske kirkes katekisme, nr. 2266.
[47] Kfr. ibid.
[48] Nr. 2267.
[49] Det annet Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om Kirken, Lumen Gentium (LG), 12.
[50] Kfr. GS, 27.
[51] Kfr. LG, 25.
[52] Troskongregasjonens erklæring om eutanasi, Iura et Bona (5. mai 1980), II: AAS 72 (1980), 546.
[53] Johannes Paul IIs encykliske brev, Veritatis Splendor (6. August 1993), 96: AAS 85 (1993), 1209.
[54] GS, 51: «Abortus necnon infanticidum nefanda sunt crimina».
[55] Kfr. Johannes Paul II, apostoliske brev Mulieris dignitatem, Om kvinnens værdighed og kald, august 1988, 14: AAS 80 (1988), 1686.
[56] Nr. 21: AAS 86 (1994), 920.
[57] Troskongregasjonen, Erklæring om provosert abort (18. november 1974), Nos. 12–13: AAS 66 (1974), 738.
[58] Troskongregasjonen, Instruksjon om respekt for menneskelivet i dets begynnelse og om forplantningens verdighet, Donum Vitae (22. februar 1987), I, Nr. 1: AAS 80 (1988), 78–79.
[59] Ibid., loc. cit., 79.
[60] Ifølge profeten Jeremia: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkene satte jeg deg» (1,4–5). Salmisten henvender seg med følgende ord til Herren: «Fra fødselen av har jeg støttet meg til deg, du dro meg frem av mors liv» (Sal. 71,6; kfr. Jes. 46,3; Job 10,8–12; Sal. 22,10–11). Også evangelisten Lukas forteller i den vidunderlige episoden om møtet mellom de to mødre, Elisabet og Maria, og deres to sønner, Johannes Døperen og Jesus ennå skjult i mors liv (kfr. 1,39–45), og hvordan de to små ennå før fødselen er i stand til å kommunisere: barnet gjenkjenner Barnets komme og hopper av glede.
[61] Kfr. Erklæringen om provosert abort (18. november 1974), Nr. 7: AAS 66 (1974), 740–747.
[62] «Du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn»: 2, Baasland, Hvalvik: De apostoliske fedre.
[63] Apologia on behalf of the Christians, 35: PG 6, 969.
[64] Apologeticum, IX, 8: CSEL 69, 24.
[65] Kfr. Casti Connubii (31. desember 1930), II: AAS 22 (1930), 562–592.
[66] Tale til den biomedisinske assosiasjon «San Luca» (12. november 1944): Discorsi e Radiomessaggi, VI (1944–1945); kfr. tale til den italienske katolske union av jordmødre (29. oktober 1951), nr. 2: AAS 43 (1951), 838.
[67] Encyklikaen Mater et Magistra (15. mai 1961), 3: AAS 53 (1961), 447.
[68] GS, 51.
[69] Kanon 2350, par. 1.
[70] Code of Canon Law, kanon 1398; kfr. Code of Canons of the Eastern Churches, kanon 1450, par. 2.
[71] Kfr. ibid., kanon 1329, også Code of the Eastern Churches, kanon 1417.
[72] Kfr. tale til Den nasjonale kongress av italienske jurister (9. desember 1972): AAS 64 (1972), 777; Encyklikaen Humanae Vitae (25. juli 1968), 14: AAS 60 (1968), 490.
[73] Kfr. LG, 25.
[74] Troskongregasjonen, Instruksjon om respekt for menneskelivet i dets begynnelse og om forplantningens verdighet, Donum Vitae (22. februar 1987) I, 3: AAS 80 (1988), 80.
[75] Charter of the Rights of the Family (22. oktober 1983), art. 4b: Vatican Polyglott Press, 1983.
[76] Troskongregasjonen, Erklæring om eutanasi, Iura et Bona (5. mai 1980), II: AAS 72 (1980), 546.
[77] Ibid., IV: loc. cit., 551.
[78] Kfr. ibid.
[79] Pius XII, tale til en internasjonal gruppe av medisinere (24. februar 1957), III: AAS 49 (1957), 147; kfr. Troskongregasjonen, Erklæring om eutanasi, Iura et Bona, III: AAS 72 (1980), 547–548.
[80] Pius XII, tale til en internasjonal gruppe av medisinere (24. februar 1957), III: AAS 49 (1957), 145.
[81] Kfr. Pius XII, tale til en internasjonal gruppe av medisinere (24. februar 1957): loc. cit., 129–147; Det hellige officiums kongregasjon, Decretum de directa insontium occisione (2. desember 1940): AAS 32 (1940), 553–554; Paul VI, budskap til fransk fjernsyn: «Ethvert liv er hellig» (27. januar 1971): Insegnamenti IX (1971), 57–58; tale til et internasjonalt kollegium av kirurger (1. juni 1972): AAS 64 (1972), 432–436; Det annet Vatikankonsils pastorale konstitusjon Kirken i verden av i dag, Gaudium et Spes, 27.
[82] Kfr. LG, 25.
[83] Kfr. St. Augustin, De Civitate Dei I, 20: CCL 47, 22; St. Thomas Aquinas, Summa Theologiae, II-II, q. 6, a. 5.
[84] Troskongregasjonen, Erklæring om eutanasi, Iura et Bona (5. mai 1980), I: AAS 72 (1980), 545; Den katolske kirkes katekisme, nr. 2281–2283.
[85] Ep. 204, 5: CSEL 57, 320.
[86] GS, 18.
[87] Kfr. Johannes Paul II, apostoliske brev Salvifici Doloris (11. februar 1984), 14–24: AAS 76 (1984), 214–234.
[88] CA 46, Pius XIIs julebudskap over radio, 24. desember 1944: AAS 37 (1945), 10–20.
[89] Kfr. Johannes Paul II, Veritatis Splendor, 1993, 97 og 99: AAS 85 (1993), 1209–1211.
[90] Troskongregasjonen, Donum Vitae, 1987, III: AAS 80 (1988), 98.
[91] Kfr. Det annet Vatikankonsil, Erklæringen om religionsfrihet, Dignitatis Humanae, 7.
[92] Kfr. Thomas Aquinas, Summa Theologiae I-II, q. 96.
[93] DH, 7.
[94] Pacem in Terris, 1963, II. Sitatet i teksten er fra Pius XIIs radiobudskap til pinse 1941: AAS 33 (1941), 200. Hva angår dette emnet siterer encyklikaen: Pius XI, Mit brennender Sorge, 14. mars 1937: AAS 29 (1937), 159; Divini Redemptoris (19. mars 1937), III: AAS 29 (1937), 79; Pius XII, julebudskap over radio (24. desember 1942): AAS 35 (1943), 9–24.
[95] Pacem in Terris, II.
[96] Summa Theologiae, I-II, q. 93, a. 3, ad 2um. (Sitert fra Pacem in Terris.)
[97] Ibid., I-II, q. 95, a. r. Aquinas siterer Augustin: «Non videtur esse lex, quae iusta non fuerit», De Libero Arbitrio, I, 5, 11: PL 32, 1227.
[98] Troskongregasjonen, Erklæringen om provosert abort (18. november 1974), nr. 22: AAS 66 (1974), 744.
[99] Kfr. Den katolske kirkes katekisme, nr. 1753–1755; Johannes Paul II, Veritatis Splendor (1993), 81–82: AAS 85 (1993), 1198–1199.
[100] In Iohannis Evangelium Tractatus, 41,10: CCL 36, 363; kfr. Veritatis Splendor 13: AAS 85 (1993), 1144.