For en ny menneskelivets kultur
Et folk av livet og for livet
Dere er et folk som Gud skal kalle sitt eget, – og skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys.
78. Kirken har mottatt Evangeliet som en forkynnelse og en kilde til glede og frelse. Hun har mottatt det som en gave fra Jesus, sendt av Faderen «med gledesbud til de fattige» (Luk. 4,18). Hun har mottatt det gjennom Apostlene, sendt av Kristus til hele verden (kfr. Mark 16,15, Matt. 28,1–20). Kirken som er født ut av denne aktive evangelisering, hører hver dag ekkoet av Paulus’ advarende ord: «ve meg om jeg ikke forkynner» (1. Kor. 9,16). Som Paul VI skrev, «å forkynne det glade budskap er faktisk Kirkens nådegave og dens egentlige kall, det er dens dypeste identitet. Den er til for å forkynne evangeliet».[101]
Evangelisering er en altomfattende og ekspansiv aktivitet hvor Kirken deltar i Herren Jesu profetiske, prestelige og kongelige sendelse. Derfor er den uløselig forbundet med forkynnelsen, feiringen av liturgien og den karitative tjeneste. Evangelisering er en dypt kirkelig handling, hvor alle evangeliets mange arbeidere settes inn, hver enkelt etter sin nådegave og tjeneste.
Dette er også tilfellet når det gjelder Livets Evangelium, som er en integrert del av det evangelium som er Jesus Kristus selv. Vi står i dette evangeliums tjeneste, støttet av vissheten om å ha mottatt det som gave og være sendt for å forkynne det til hele menneskeheten «like til jordens grenser» (Apg. 1,8). Med ydmykhet og takknemlighet vet vi at vi er et folk av livet og for livet, og slik er det vi ønsker å fremstå for verden.
79. Vi er et folk av livet fordi Gud i sin ubetingede kjærlighet har gitt oss Livets Evangelium som vi er frelst ved og som har omdannet oss. Vi er løskjøpt av «livets høvding» (Apg. 3,15) til prisen av hans kostbare blod (kfr. 1. Kor. 6,20, 7,23, 1. Pet. 1,19). Gjennom dåpens bad er vi innlemmet i ham (kfr. Rom. 6,4–5, Kol. 2,12) som grener som får næring og bærer frukt fra det ene tre (kfr. Joh. 15,5). Virkelig fornyet ved Åndens nåde, «som er Herre og livgiver», er vi blitt et folk for livet, og vi er kalt til å handle i overensstemmelse med det.
Vi er sendt: å stå i livets tjeneste er ikke et motiv for hovmod, men et oppdrag som fødes av bevisstheten om å være «et utvalgt folk som skal forkynne Guds storhet» (kfr. 1. Pet. 2,9). Kjærlighetens lov leder og støtter oss på veien: en kjærlighet som har Guds menneskevordne Sønn, «som ved sin død har gitt verden livet»,[102] som kilde og modell.
Vi er sendt som et folk. Å stå i livets tjeneste berører alle og enhver. Det er et i egentlig forstand «kirkelig» ansvar, som krever en samlet og generøs innsats fra alle medlemmer og på alle sektorer innen det kristne fellesskap. Dette felles engasjement verken fjerner eller svekker den enkeltes ansvar, for Herrens bud om å «være en neste» er rettet til hvert menneske: «Så gå du bort og gjør som han» (Luk. 10,37).
Sammen føler vi det maktpåliggende å forkynne Livets Evangelium, å feire det i liturgien og i hele vår eksistens, og å tjene det gjennom ulike initiativer og tiltak som støtter og fremmer livet.
Å forkynne Livets Evangelium
Det vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere.
80. «Det var fra opphavet av, og vi har sett det med våre øyne; vi har skuet det, våre hender rørte ved det. Det er livets Ord vi taler om. (...) det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss» (1. Joh. 1,1–3). Jesus er det eneste Evangelium: det er ingen annen vi forkynner og vitner om.
Å forkynne Jesus er nettopp å forkynne livet. For han er «livets Ord» (1. Joh. 1,1). I ham har «livet åpenbart seg» (1. Joh. 1,2); han er selve «det evige liv som var hos Faderen og har åpenbart seg for oss» (ibid.). Det er dette liv, som takket være den Hellige Ånds gave, er meddelt menneskene. Det er på grunn av sin bestemmelse: et liv i overflod – «det evige liv» – at det jordiske liv får mening.
Opplyst av Livets Evangelium beveges vi med nødvendighet til å forkynne og bære vitnesbyrd om den forbløffende nyhet som kjennetegner det: dette evangeliet er identisk med Jesus selv, som gjør alle ting nye[103] og overvinner den «alderdom» som har sitt opphav i synd og leder til død,[104] overgår enhver menneskelig forventning og åpenbarer hvor høyt menneskets verdighet er løftet ved nådens hjelp. Dette er hvordan Gregor av Nyssa forstår det: «Mennesket teller for intet blant skapningene, det er støv, halm, tomhet. Men straks det blir adoptert av universets Gud som sønn, blir det del av denne Værens familie, hvis storhet og opphøyethet ingen kan se, høre eller forstå. Hvilke ord, tanker eller Åndens innskytelser skal kunne prise dette overmål av nåde? Mennesket beseirer naturen: er dødelig, men blir udødelig, forgjengelig, men blir uforgjengelig, flyktig, men blir evig, og, for å si det rent ut: menneske som blir Gud.»[105]
Takknemligheten og gleden over menneskets uendelige verdighet vekker i oss trangen til å dele dette budskapet med alle andre: «det vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss» (1. Joh. 1,3). Det er tvingende nødvendig at Livets Evangelium trenger inn i hvert menneskehjerte og gjennomsyrer hver del av samfunnet.
81. Det dreier seg først og fremst om å forkynne det som er Evangeliets hjerte. Det er budskapet om en Gud som lever og er oss nær, som kaller oss til dyp enhet med seg selv og som vekker i oss det faste håpet om evig liv; det bekrefter det uløselige bånd som gjør personen, livet og legemligheten til et hele; det fremstiller menneskelivet som liv i relasjon med andre, en Guds gave og frukt og tegn på hans kjærlighet; det er forkynnelsen av at Jesus står i et unikt forhold til hvert enkelt menneske og som gjør oss i stand til å se Kristi ansikt i det enkelte menneskes; det er kallet til å realisere den personlige frihet ved fullt ut «å gi seg selv».
Samtidig dreier det seg om å vise alle konsekvenser av dette Evangelium. De kan resymeres slik: som Guds kostbare gave er menneskelivet hellig og ukrenkelig. Av denne grunn er provosert abort og eutanasi absolutt uakseptabelt. Menneskelivet skal ikke bare spares, det må også omfattes med kjærlig omsorg. Livets mening består i å gi og motta kjærlighet, og det er i lys av dette at den menneskelige seksualitet og forplantningsevne får sin sanne og fulle betydning. I denne kjærlighets lys får også lidelse og død en mening, og til tross for det mysterium som alltid vil omhylle dem, kan de bli frelsebringende. Respekten for livet fordrer av vitenskap og teknologi at de alltid skal stå i menneskets tjeneste og ha menneskets integrerte utvikling for øye. Samfunnet som helhet må respektere, forsvare og fremme hver menneskelige persons verdighet til enhver tid og under alle livets omstendigheter.
82. For virkelig å være et folk i livets tjeneste må vi fremme dette budskap med utholdenhet og mot fra den første forkynnelsen av Evangeliet, og deretter fremholde det i katekese og ulike former for forkynnelse, i den personlige dialog og i enhver undervisningssituasjon. Lærere, kateketer og teologer har i oppgave å fremheve de antropologiske grunner som respekten for menneskelivet bygger på. Ved å la det nyskapende aspektet ved Livets Evangelium fremstå på denne måten, kan hver enkelt hjelpes til å se både i lys av forstanden og av personlig erfaring, hvordan det kristne budskap åpenbarer den fulle forståelse av hva mennesket er og meningen med menneskets liv og eksistens. Vi vil også finne viktige felles berøringspunkter og muligheter for dialog med ikke-troende i den felles oppgave å etablere en ny livets kultur.
Overveldet av mange og motstridende synspunkter samtidig som en sunn lære om menneskelivet fornektes av mange, kan vi ta til oss Paulus’ innstendige oppfordring til Timoteos: «Forkynn budskapet, og vær alltid på pletten, i tide som i utide. Vis hver og en til rette, snart med strenge ord, snart med oppmuntrende, og med all en lærers oppmuntring og autoritet» (2. Tim. 4,2). Denne formaningen burde gi kraftig gjenlyd i hjertene til alle dem som på en direkte måte deltar i Kirkens misjon som sannhetens «lærer». Måtte den først og fremst gi gjenklang i oss som er biskoper: vi er de første som må være utrettelige forkynnere av Livets Evangelium. Vi er også betrodd oppgaven å påse at den læren som nok en gang blir fremholdt i denne encyklika, trofast blir formidlet videre i sin helhet. Vi må bruke hensiktsmessige midler for å beskytte de troende mot enhver annen lære som står i motsetning til den. Vi må forsikre oss om at den sunne lære blir undervist, forklart og fordypet ved de teologiske fakulteter, seminarer og katolske institusjoner.[106] Måtte Pauli formaning anslå en streng i alle teologer, pastorer og alle dem som har et ansvar for undervisning, katekese og forming av samvittigheten: måtte de, klar over den rolle de har å fylle, aldri bli så grovt uansvarlige at de bedrar sannheten og sin egen sendelse ved å fremme personlige ideer som står i motsetning til Livets Evangelium slik det trofast blir overlevert og tolket av læreembetet.
I forkynnelsen av dette budskap må vi aldri frykte å få fiender og bli upopulære, og vi må avstå fra ethvert kompromiss, enhver tvetydighet som gjør oss konforme med verdens mentalitet. Vi må være i verden, men ikke av verden (kfr. Joh. 15,19, 17,16), med den styrke som Kristus gir oss, han som seiret over verden ved sin død og sin oppstandelse (kfr. Joh. 16,33).
Å feire Livets Evangelium
Jeg takker deg fordi jeg er skapt på underfull vis.
83. Fordi vi er sendt til verden som «et folk for livet», må vår forkynnelse også bli en helligholdelse, en virkelig feiring av Livets Evangelium. Denne feiring, hvis gester, symboler og riter har en levendegjørende kraft, må bli et privilegert sted for formidlingen av dette evangeliums storhet og skjønnhet.
Skal det skje, må vi først og fremst fostre kontemplasjonens blikk[107] i oss selv og i andre. Et slikt blikk fødes i troen på Gud som alt livs opphav, som den som har skapt alle «på underfull vis» (kfr. Sal. 139,14). Det er blikket til den som ser dybden i meningen med livet, og som gripes av livet som ren gave, av dets skjønnhet, og av kallet til frihet og ansvar. Det er blikket til den som ikke ønsker å eie livet, men som mottar det som en gave, og som i alle ting ser avglansen av Skaperen og hans avbilde i hvert levende menneske (kfr. 1. Mos. 1,27, Sal. 8,6). Dette blikket blir ikke formørket ved synet av syke, lidende og marginaliserte eller dem som står ved dødens terskel, men lar seg utfordre av situasjonen til å søke en mening i og ut over den, og som nettopp under slike forhold er åpen for å ta imot invitasjonen til et møte, en dialog og til solidaritet som står å lese i hvert menneskeansikt.
Tiden er inne for at vi alle tilegner oss dette blikk, slik at vi, grepet av religiøs undren, gjenoppdager evnen til å akte og ære hvert menneske, som Paul VI oppfordret oss til i et av sine første julebudskap.[108] Stimulert av dette kontemplative blikk, kan det nye og forløste folk ikke gjøre annet enn å bryte ut i glede, lovprisning og takksigelse over livets uvurderlige gave, over mysteriet at den enkelte gjennom Kristus er kalt til å ta del i nådens liv og i den alltid vedvarende enhet med Gud vår Skaper og vår Far.
84. Å feire livets Evangelium vil si å feire livets Gud, den Gud som gir liv: «Vi må feire Det evige Liv, fra hvem alt annet liv utgår. Enhver skapning som på et eller annet vis har del i livet, mottar det fra dette Livet alt etter sin kapasitet. Dette guddommelige Liv, som står over ethvert annet liv, levendegjør og opprettholder livet. Enhver form for liv og enhver livgivende bevegelse utgår fra dette Livet som overgår alt liv og ethvert livsprinsipp. Det er dette Liv sjelen skylder sin uforgjengelighet; og det er på grunn av det samme alle dyr og planter lever, like ned til den minste gnist av liv. Til mennesket, som består både av ånd og materie, gir Livet liv. Og selv om vi skulle oppgi Livet, vil Livet omvende oss og kalle oss tilbake til oss selv på grunn av sin uendelige kjærlighet til mennesket. I tillegg lover det å føre oss med sjel og legeme til det fullkomne liv, til udødelighet. Det er for lite å si at dette Livet er levende: det er selve Livsprinsippet, Årsak og eneste Kilde til livet. Enhver levende skapning må kontemplere og lovprise det: Livet som gir liv i overflod.»[109]
Som salmisten må også vi i vår daglige bønn både enkeltvis og i fellesskap med andre, love og prise Gud vår Far som vevde oss i mors liv, og som så og elsket oss enda før vi var formet (kfr. Sal. 139, 13, 15–16), og utbryte i overstrømmende glede: «Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel» (Sal. 139,14). Ja, «dette dødelige liv er, til tross for alle kvaler, mysteriøst mørke, all lidelse og uunngåelig skrøpelighet, en enestående realitet, et alltid nytt og bevegende under, en begivenhet verdig å bli lovprist og æret i glede.»[110] Enn videre fremstår ikke mennesket og menneskelivet kun som et av skapningens største under: Gud har gitt mennesket nær guddommelig verdighet (Sal. 8,5–6). Bildet av Guds herlighet er å se i hvert barn som blir født, i hver person som lever eller dør. Vi ærer denne Guds egen herlighet i mennesket som er et tegn på den levende Gud, et ikon av Jesus Kristus.
Vi kalles til undring og takknemlighet overfor livets gave og til å ta imot, verdsette og formidle Livets Evangelium ikke bare i bønn, privat og i fellesskap, men fremfor alt i feiringen av det liturgiske år. Særlig viktig i denne henseende er sakramentene, virksomme tegn på Herren Jesu nærvær og frelsende kraft i kristenlivet. Sakramentene gir oss del i guddommelig liv, og forsyner oss med åndelig styrke til å møte livet, lidelse og død i sin dypeste mening. Takket være en autentisk gjenoppdagelse av disse ritenes betydning og en riktig betoning av dem, vil liturgifeiringen, især feiringen av sakramentene, i stadig større grad uttrykke den fulle sannhet om fødsel, liv, lidelse og død, og hjelpe oss å leve disse øyeblikkene som en deltagelse i den korsfestede og oppstandne Jesu Kristi påskemysterium.
85. Når vi feirer Livets Evangelium, må vi vite å verdsette og benytte oss vel av det tilfang av gester og symboler som er tilstede i mangeartede tradisjoner og i kulturelle og populære skikker. I forskjellige nasjoner og kulturer er det ulike tider og måter for å uttrykke glede over det nyfødte liv, vise respekt og omsorg for menneskelivet som sådant, ta seg av syke og trengende, vise eldre og døende nærhet, ta del i sorgen med de etterlatte, og uttrykke håp og ønske om udødelighet.
I dette perspektiv vil vi følge oppfordringen fra kardinalkonsistoriet av 1991 til å markere en årlig livets dag i hvert land, som noen bispekonferanser allerede har tatt initiativet til. Markeringen av denne dagen må planlegges og gjennomføres med aktiv deltagelse på alle plan i lokalkirken. Den primære hensikt må være å fostre bevisstheten om menneskelivets verdi og mening på alle stadier og under alle omstendigheter hos den enkelte, i familiene, i Kirken og i samfunnet som sådant. Særlig oppmerksomhet bør rettes mot alvoret ved abort og eutanasi, uten derfor å neglisjere andre aspekter ved livet som undertiden må belyses spesielt, alt etter omstendighetene.
86. Som del av den åndelige gudsdyrkelse vi skylder Gud (kfr. Rom. 12,1), må Livets Evangelium først og fremst helligholdes i det daglige liv, og gi seg uttrykk i kjærlighet til nesten og ved å gi seg selv. På denne måten vil hele vår eksistens være et autentisk og ansvarlig vitnesbyrd om at vi tar imot livets gave, og at vi av hjertet lovpriser og takker Gud som gir oss livet. Dette gir seg allerede uttrykk i de mange uselviske og generøse gester som, ofte med stor ydmykhet og i det skjulte, bæres frem av menn og kvinner, barn og voksne, unge og gamle, friske og syke.
Det er en kontekst rik på menneskelighet og kjærlighet som gir grobunn for heroiske gester. Disse er de mest opphøyede uttrykk for feiringen av Livets Evangelium, for de er selve forkynnelsen av den totale selvhengivelse; en lysende manifestasjon av den høyeste grad av kjærlighet som er å gi sitt liv for den man elsker (kfr. Joh. 15,13). Det er delaktighet i korsets mysterium hvor Jesus viser hvor høyt han verdsetter hvert enkelt liv og hvordan dette livet først virkeliggjøres fullt ut når man gir seg selv helt og fullt. Men over slike fremragende gjerninger er der en dagliglivets heroisme som består i å ville dele stort og smått og som beriker en autentisk livets kultur. Et særlig prisverdig eksempel er organdonasjon, som, hvis den foregår under etisk akseptable former, kan gi syke som ofte er uten håp, utsikter til bedret helse, ja til og med livet.
Til denne dagliglivets heroisme hører også det stillferdige, men svært fruktbare og talende vitnesbyrd båret frem av «alle de tapre mødre som vier seg fullt ut til sin familie, som bærer sine barn frem med smerte, og som beredvillig anstrenger seg og er villig til å gi de offer som skal til for å bibringe barna det beste av seg selv».[111] Ved å leve ut sin sendelse «vil disse heroiske kvinnene ikke alltid finne støtte i omgivelsene. Tvert imot er det ofte slik at de rollemodeller som fremmes og oppmuntres gjennom media, ikke favoriserer moderskapet. I fremskrittets og modernitetens navn fremstår verdier som mange kristne hustruer og mødre har båret enestående vitnesbyrd om, som trofasthet, kyskhet og offervilje, som foreldede. (...) Vi takker dere, heroiske mødre, for deres urokkelige kjærlighet! Vi takker dere for deres uredde tillit til Gud og hans kjærlighet. Vi takker dere for deres livs offer. (...) I påskens mysterium vil Kristus gi dere det dere selv har gitt. For han har makt til å gi dere livet som dere selv har ofret, tilbake».[112]
Å tjene Livets Evangelium
Brødre! Hva nytter det om en sier at han har tro, når han ikke viser det gjennom sin ferd?
87. I kraft av vår delaktighet i Kristi kongelige sendelse, må vår støtte og fremme av menneskelivet komme til uttrykk i karitativ tjeneste, som ytrer seg i det personlige vitnesbyrd, i ulike former for frivillig innsats, i sosial aktivitet og politisk engasjement. Dette er et meget presserende behov i vår tid hvor «dødens kultur» så sterkt står i motsetning til «livets kultur», og ofte synes å overvinne den. Men fremfor alt dreier det seg om den handling som med nødvendighet fødes av «troen virksom i kjærlighet» (Gal. 5,6), og som Jakobs brev gjør oppmerksom på: «Brødre! Hva nytter det om en sier at han har tro, når han ikke viser det gjennom sin ferd? Kan vel kanskje troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke eide klær, eller manglet mat for dagen, og en av dere sa: ‘Farvel, ha det godt, kle dere varmt og spis dere mette’, men ikke gav dem det kroppen trengte, hva nytte var det i det? På samme måte er det med troen: I seg selv er den død, om den ikke får vise seg i handling» (Jak. 2,14–17).
I vår karitative tjeneste må vi inspireres og ledes av en særlig holdning: vi må ta hånd om den andre som en person Gud har betrodd til vår ansvarlighet. Som Jesu disipler er vi kalt til å se ethvert menneske som vår neste (kfr. Luk. 10,29–37), med en særlig preferanse for de fattigste, de mest ensomme og dem som er i nød. Det er når vi hjelper den sultne eller tørste, den fremmede, den nakne, den som er syk eller i fengsel – såvel som det ufødte barn, det aldrende mennesket som lider eller står foran døden – at vi tjener Jesus, han som sa: «Alt hva dere har gjort mot selv den ringeste av mine brødre, det har dere gjort mot meg» (Matt. 25,40). Derfor kan vi heller ikke unngå å føle oss truffet eller dømt av den hellige Johannes Krysostomos’ ord: «Du vil ære Kristi legeme? Ikke overse det når du ser det nakent. Ikke ær det med silke inne i kirken når du lar det lide utenfor under frost og mangel på klær.»[113]
Når det står om livet, må den karitative tjeneste være gjennomført helhetlig: den kan ikke tolerere ensidighet eller diskriminering, for menneskelivet er hellig og ukrenkelig i absolutt alle faser og under enhver omstendighet; det er et udelelig gode. Det dreier seg følgelig om å vise omsorg for alt liv og alles liv. Eller heller og på et enda dypere plan, å gå til livets og kjærlighetens røtter.
Det er denne dype kjærlighet til hvert enkelt menneske som har vært utgangspunkt for kjærlighetens enestående historie slik den har utfoldet seg gjennom århundrene, en historie som har frembragt tallrike institusjoner både i kirken og i samfunnet som står i livets tjeneste og som kaller på beundring hos alle fordomsfrie tilskuere. Det er en historie som ethvert kristent fellesskap med fornyet ansvarsfølelse må fortsette å skrive gjennom et mangfoldig pastoralt og sosialt arbeide. Med dette for øye må det settes i verk hensiktsmessige og virksomme programmer til støtte for det nye liv og med særlig omsorg for de mødre som selv uten fedres hjelp ikke er redde for å sette sitt barn til verden og ta hånd om det. Tilsvarende omsorg må vies de marginaliserte og lidende, især dem som er i livets siste faser.
88. Alt dette forutsetter en tålmodig og oppriktig undervisning som oppmuntrer hver enkelt til å bære hverandres byrder (kfr. Gal. 6,2). Det fordrer at man støtter opp om og fremmer kallet til tjeneste især blant unge. Det innebærer at man fremmer og opprettholder initiativer og prosjekter inspirert av Evangeliet.
For å nå dette målet er det nødvendig å utvikle formålstjenlige midler med kompetanse og seriøst engasjement. Når det gjelder livet i dets tidligste faser, bør det opprettes sentra for naturlig fødselsregulering til fremme for ansvarlig foreldreskap, hvorved enhver person, og i første rekke ethvert barn, blir anerkjent og respektert i seg selv, og hvor enhver avgjørelse ledes av idealet om å gi seg selv som gave. Ekteskaps- og familieveiledning er også verdifulle hjelpemidler for å gjenoppdage meningen med kjærligheten og med livet og for å støtte og ledsage familiene i deres misjon som «livets helligdom». Dette skjer såfremt det forebyggende og rådgivende arbeidet drives i overensstemmelse med en antropologi som harmonerer med det kristne syn på mennesket, ekteskapet og seksualiteten. Hjem eller tiltak for å fremme livet, står også i det nyfødte livs tjeneste. Takket være dette arbeidet kan mange enslige mødre og foreldrepar i vanskeligheter få nytt håp og finne hjelp og støtte til å komme gjennom vanskelighetene og frykten som er forbundet med å akseptere det liv som nylig er unnfanget, eller som nettopp har sett dagens lys.
Når livet utfordres av motgang og prøvelser, sykdom eller marginalisering, er det allikevel tiltak som gir håp: kollektiver for narkomane, hjem for mindreårige og mentalt syke, omsorg og avlastningssentre for AIDS-pasienter, og vennskapsforeninger til støtte for handicappede – talende eksempler på hva praktisk medfølelse og nestekjærlighet kan oppvise for å gi nytt håp og konkret hjelp til å leve.
Og endelig, når det jordiske liv nærmer seg slutten, er det i barmhjertighetens lys vi må søke å hjelpe eldre, især de som ikke kan klare seg selv, og terminalt syke til å nyte godt av genuin menneskelig bistand og få hjelp som svarer til deres virkelige behov, især deres angst og ensomhet. Her er den rolle familien spiller uerstattelig, men familien kan også finne betydelig støtte i sosiale velferdsordninger, også om nødvendig til palliativ behandling, og dra fordel av egnede medisinske og sosiale tjenester både i offentlige institusjoner og i hjemmet.
Her skal særlig nevnes hospitalenes, klinikkenes og rekonvalesenthjemmenes betydning. Disse skulle ikke bare være institusjoner som tilbyr pleie for syke og døende. Fremfor alt burde de være steder hvor lidelse, smerte og død blir anerkjent og forstått i sin menneskelige og spesifikt kristne mening. Dette må være særlig tydelig og virksomt i institusjoner som drives av ordenssamfunn eller på annen måte er knyttet til Kirken.
89. Organisasjoner og institusjoner i livets tjeneste, såvel som alle andre initiativer for støtte og solidaritet som omgivelsene kan oppdrive i hvert enkelt tilfelle, må ledes av personer som generøst stiller seg til disposisjon og er seg dypt bevisst viktigheten av Livets Evangelium for enkeltpersoners og hele samfunnets beste.
Helsepersonell – det være seg medisinere, farmasøyter, sykepleiere, prester og sjelesørgere, ordensbrødre og -søstre, administratorer og frivillige – er betrodd et særlig ansvar. Deres yrker gjør dem til livets beskyttere og tjenere. I den aktuelle kulturelle og sosiale kontekst hvor vitenskap og medisinsk praksis er i ferd med å tape sin naturlige etiske dimensjon, kan helsepersonell bli sterkt fristet til å manipulere med liv, eller til og med stille seg i dødens tjeneste. Stilt overfor denne fristelsen er deres ansvar i dag blitt vesentlig større. Personellets dypeste inspirasjon og sterkeste støtte ligger i helsearbeidets yrkesetos, som det allerede ble erkjent i den gamle, men like relevante Hippokratiske ed, som krever at hver lege forplikter seg til absolutt respekt for menneskelivet og dets hellighet.
Respekten for ethvert uskyldig menneskeliv krever også muligheten til å reservere seg av samvittighetsgrunner når det gjelder provosert abort og eutanasi. «Å forårsake død» kan aldri forstås som medisinsk behandling, selv når intensjonen er å svare på pasientens bønn; det er tvert imot en fornektelse av helsearbeidets iboende mening som defineres ved et lidenskapelig og vedvarende «ja» til livet. Også den biomedisinske forskning – som åpner for store goder for menneskeheten – må alltid avslå eksperimenter, forskning eller anvendelser som ikke tar hensyn til menneskelivets ukrenkelige verdighet, og følgelig ikke lenger står i menneskenes tjeneste, men isteden blir et middel som, under skinn av å ville være til hjelp for mennesker, faktisk gjør dem fortred.
90. Frivillige har en egen rolle i dette arbeidet: kombinasjonen av profesjonell kompetanse og generøs, uselvisk kjærlighet gjør deres bidrag i livets tjeneste særlig verdifullt. Deres velvillige innsats løftes ved Livets Evangelium opp til samme nivå som Kristi egen kjærlighet, slik at de hver dag midt i hardt arbeide og bekymringer kan fornyes i bevisstheten om hvert menneskes verdighet; at de er åpne for å se menneskers behov, og, om nødvendig, slå inn på nye veier der behovene er større, men omsorgen og hjelpen svakere.
Hvis barmhjertigheten skal være både realistisk og effektiv, må Livets Evangelium også settes ut i livet ved hjelp av visse former for sosial aktivitet og gjennom politiske forpliktelser. Bare slik vil man kunne fremme og forsvare livets verdi i samfunn som blir stadig mer komplekse og pluralistiske. Om enn av ulike grunner og på forskjellige måter, har alle – individer, familier, grupper og foreninger – et ansvar for å forme samfunnet og utvikle kulturelle, økonomiske, politiske og legislative prosjekter som, med respekt for alle og i overensstemmelse med demokratiske prinsipper, vil bidra til å bygge et samfunn hvor hvert enkelt menneskes verdighet blir anerkjent og beskyttet, og hvor den enkeltes liv blir forsvart og fremmet.
Denne oppgaven hviler i særdeleshet på de ansvarlige i det offentlige liv. Kalt til å tjene menneskene og det felles beste, er det deres plikt å treffe uredde valg i favør av livet fremfor alt på det rettslige område. I et demokrati hvor lover og beslutninger avgjøres på basis av flertallets enighet, kan følelsen av personlig ansvar svekkes hos mennesker som sitter med myndighet. Men dette ansvar kan man aldri fraskrive seg, i særdeleshet når man har et lovgivende eller beslutningsfattende mandat, og må svare foran Gud, foran sin egen samvittighet, og foran samfunnet som helhet for de valg som eventuelt står i motsetning til det felles beste. Om lovverket ikke er det eneste middel til forsvar for menneskelivet, så spiller det allikevel en svært viktig og til tider også avgjørende rolle for tilegnelsen og dannelsen av normer og adferdsmønster. Enda en gang vil jeg gjenta at en lov som krenker det uskyldige menneskes naturgitte rett til liv, er urettmessig og som sådan ikke gyldig som lov betraktet. Av denne grunn appellerer jeg enda en gang til alle politiske ledere om ikke å promulgere lover som ved at de underkjenner menneskets verdighet bidrar til å undergrave samfunnets fundament.
Kirken vet meget vel at det er vanskelig å opprettholde en effektiv legal beskyttelse av livet i pluralistiske demokratier, nettopp på grunn av sterke kulturelle strømninger som trekker i forskjellige retninger. Visse på at den moralske sannhet ikke kan unnlate å gi gjenlyd i dypet av samvittigheten, oppmuntrer Kirken politiske ledere, og fremfor alt de kristne blant dem, til ikke å gi opp, men å treffe valg som, tatt i betraktning hva som er realistisk oppnåelig, vil føre til å gjenetablere en rettferdig orden som forsvarer og fremmer livets verdi. I dette perspektiv må det tilføyes at det ikke er tilstrekkelig å eliminere urettferdige lover. Bekjempes må også de underliggende årsaker til angrep på livet. Det kan gjøres ganske spesielt ved å sikre den nødvendige støtte til familier og mødre. Familiepolitikken må være hjørnesten og drivkraft i all sosialpolitikk. Derfor må det lanseres sosiale og legislative initiativer som er i stand til å garantere betingelsene for autentisk valgfrihet hva foreldreskap angår. I tillegg er det nødvendig på ny å gjennomtenke den politiske oppfatningen av arbeide, livet i bysamfunn, boligforhold og tjenester, slik at man kan forene arbeidstider med tid for familien, og gjøre det faktisk mulig å ta hånd om barn og eldre.
91. Demografiske problemer er i dag et viktig aspekt ved politikken for livet. Offentlige myndigheter har sant nok ansvar for å ta initiativer «for å påvirke befolkningsstrukturen».[114] Men slike inngrep må alltid ta hensyn til og respektere ektefolkenes og familienes primære og ufravikelige ansvar, og kan heller ikke ta i bruk metoder som ikke respekterer personen og fundamentale menneskerettigheter, og som det mest grunnleggende: hvert enkelt uskyldig menneskes rett til liv. Det er derfor moralsk uakseptabelt å oppmuntre til eller til og med påtvinge noen, preventive metoder, sterilisering og abort for å regulere fødselstallene.
Der er helt andre metoder for løsning av befolkningsproblemet. Regjeringer og ulike internasjonale institusjoner må fremfor alt strebe etter å legge til rette økonomiske, sosiale, medisinske, sanitære og kulturelle forhold som setter ektefolk i stand til å treffe frie og genuint ansvarlige valg når det gjelder å sette barn til verden. De må videre bestrebe seg på «bedre muligheter og en mer rettferdig fordeling av rikdom slik at alle kan få sin rettmessige del av skapningens goder. Løsninger på globalt plan må søkes ved å etablere en sann økonomi for fellesskap og fordeling av goder, både i den internasjonale og nasjonale orden».[115] Dette er den eneste måte som respekterer personens og familiens verdighet, såvel som folkenes autentiske kulturelle arv.
Å stå i Livets Evangeliums tjeneste er følgelig en omfattende og sammensatt oppgave. Denne tjenesten er i stigende grad egnet for et verdifullt og fruktbart samarbeide med våre brødre og søstre i andre Kirker og kirkesamfunn, og fullt i overensstemmelse med den praktiske økumenikk som Det annet Vatikankonsil så sterkt oppmuntret til.[116] Det synes også å være et egnet sted, villet av Forsynet, for dialog og felles sak med tilhengere av andre religioner og alle mennesker av god vilje. Ingen enkelt person eller gruppe har monopol på å forsvare og fremme livet. Dette er alle menneskers oppgave og ansvar. Den utfordring vi står overfor nå ved inngangen til det tredje årtusen, er krevende: bare en forening av alle de krefter som tror på livets verdi, kan forhindre et tilbakefall med uoverskuelige konsekvenser for sivilisasjonen.
Familien som «livets helligdom»
Se, barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn fra ham.
92. I det folk som er «av livet og for livet», har familien et avgjørende ansvar: et ansvar som avledes av familiens egen natur, og som består i å være et livets og kjærlighetens fellesskap grunnlagt på ekteskapet med den misjon å «bevare, vitne om og formidle kjærlighet».[117] Her er det tale om Guds egen kjærlighet, som foreldrene nettopp samvirker med og «fortolker» når de gir livet videre og oppfostrer det i henhold til Faderens plan.[118] Denne kjærligheten blir uselviskhet, mottagelighet og gave: i familien blir hver enkelt anerkjent, respektert og æret som person, og skulle et familiemedlem ha behov for hjelp, vil oppmerksomheten og omsorgen være desto mer inderlig.
Familien spiller en rolle i hele menneskets liv, fra fødsel til død. Den er virkelig «livets helligdom (...) det sted, hvor livet – Guds gave – kan mottas på rett vis og forsvares mot de mange angrep det utsettes for, og kan utvikles i overensstemmelse med hva som er ekte menneskelig vekst».[119] Det følger av dette at familiens rolle er avgjørende og uerstattelig for å bygge livets kultur.
Som huskirke er det familiens kall å forkynne, feire og tjene Livets Evangelium. Dette ansvar påhviler først av alt ektefolk som er kalt til å gi livet videre, og ansvaret grunnes på bevisstheten om meningen med å føre livet videre som en enestående begivenhet som gjør det klart at menneskelivet er en gave vi mottar for i sin tur å gi det videre. Ved å unnfange nytt liv, erkjenner foreldrene at barnet «som en frukt av deres gjensidige kjærlighets gave, i sin tur blir en gave for dem begge, en gave som springer ut av deres egen gave!»[120]
Det er fremfor alt i oppfostringen av barna at familien fullfører oppdraget med å forkynne Livets Evangelium. Gjennom ord og eksempel, i dagliglivets relasjoner og avgjørelser, og ved konkrete handlinger og tegn, leder foreldrene barna til autentisk frihet som ytrer seg i det å gi seg selv helt og fullt, fremelsker respekten for ens neste, sansen for rettferdighet, velvillig åpenhet, dialog, generøs tjeneste, solidaritet og alle de andre verdiene som hjelper en å leve livet som gave. I oppdragelsen av barna må kristne foreldre gi rom for barnas tro og hjelpe dem å svare på det kall Gud har gitt dem. Det inngår også i foreldrenes oppdragende sendelse å lære barna lidelsens og dødens sanne mening. Det vil de være i stand til om de er vare for ulike former for lidelse i de nære omgivelser, og enda mer, om de lykkes i å fostre holdninger som nærhet, assistanse og medlidenhet med eldre og syke medlemmer av familien.
93. Familien feirer Livets Evangelium gjennom den daglige bønn, både enkeltvis og samlet: i bønnen lover og takker man Herren for livets gave og ber om opplysning og styrke til å møte vanskeligheter og lidelse uten å miste håpet. Men den feiring som gir mening til alle andre former for bønn og gudstjeneste, er den som kommer til uttrykk i familiens daglige liv, hvis det er et liv i kjærlighet og selvhengivelse.
Denne feiringen kommer derved til å stå i Livets Evangeliums tjeneste; en tjeneste som ytrer seg i den solidaritet som i og omkring familien erfares som omtanke, oppmerksomhet og kjærlighetsfull omsorg i dagliglivets små og ordinære hendelser. Solidariteten uttrykker seg på en særlig måte når familiene er åpne for å adoptere eller ta til seg barn som er forlatt av sine egne foreldre eller som befinner seg i alvorlige vanskeligheter. Den sanne fars- og morskjærlighet vet å gå ut over kjødets og blodets bånd og kan også ta imot barn fra andre familier og gi dem alt hva de trenger for å leve og utvikle seg på en fullverdig måte. Blant de forskjellige former for adopsjon må også fjern-adopsjon nevnes. Den er å foretrekke når den eneste grunnen til å måtte gi fra seg et barn er ekstrem fattigdom i barnets familie. Ved denne type adopsjon får foreldrene hjelp til å underholde og oppdra barna uten at de rives opp fra sine naturlige omgivelser.
Som «fast og vedholdende besluttsomhet om å gjøre en innsats for det allmenne vel»,[121] må solidariteten også praktiseres gjennom deltagelse i det sosiale og politiske liv. Å tjene Livets Evangelium vil følgelig si at familien, især gjennom medlemskap i egnede organisasjoner, arbeider for å sikre at lovverk og statlige institusjoner ikke på noen måte krenker retten til liv fra unnfangelse til naturlig død, men heller beskytter og fremmer den.
94. Særlig oppmerksomhet må vies de eldre. I enkelte kulturer forblir eldre mennesker integrert i familien hvor de fortsetter å spille en aktiv og viktig rolle, mens de i andre kulturer anses for å være unyttige, og som sådanne en belastning, og er ofte overlatt til seg selv. Det er i denne situasjon at fristelsen til å ty til eutanasi lettere kan oppstå.
Enhver marginalisering eller til og med forkastelse av eldre personer er uakseptabel. Deres nærvær i familien, eller i det minste deres nærhet, om trangboddhet eller andre årsaker skulle tilsi at man må leve fra hverandre, er av stor viktighet for å skape et klima av gjensidig utveksling til berikelse for de forskjellige generasjoner. Det er av største betydning at man bevarer eller gjenskaper en «pakt» mellom generasjonene der hvor det er gått tapt, slik at aldrende foreldre når de nærmer seg slutten av livet, kan motta den samme velkomst og solidaritet fra sine barn som foreldrene i sin tid tok imot barna med da de kom til verden: dette ligger i Guds buds krav om å ære sin far og sin mor (kfr. 2. Mos. 20,12, 3. Mos. 19,3). Men det er ikke alt. De eldre må ikke bare anses for å være gjenstand for vår bekymring, nærhet og tjeneste. De har selv verdifulle bidrag å komme med til Livets Evangelium. Takket være den rike arv av erfaringer de har samlet gjennom årene, kan og må de eldre være kilder til visdom og vitner om håp og kjærlighet.
Hvis det er sant at «menneskehetens fremtid går gjennom familien»,[122] må det innrømmes at moderne sosiale, økonomiske og kulturelle forhold ofte gjør det vanskeligere og mer krevende for familier som ønsker å tjene livet. For å svare på sitt kall som «livets helligdom», som den cellen i samfunnet som elsker og tar imot livet, er det presserende nødvendig å støtte og hjelpe familien. Fellesskap og stater må sikre all nødvendig støtte, også økonomisk, som familier kan trenge for å møte sine problemer på en sant menneskelig måte. Kirken på sin side, må utrettelig fremme en plan for familienes pastorale omsorg, som setter familiene i stand til å utbre Livets Evangelium med glede og frimodighet.
Å frembringe et kulturelt omslag
Lev da som barn av lyset.
95. «Lev da også som barn av lyset (...) lær å forstå hva som er Herren kjært. Ta ingen del i mørkets golde gjerninger» (Ef. 5,8,10–11). I vår aktuelle sosiale situasjon som er merket av den dramatiske kampen mellom «livets kultur» og «dødens kultur», er det nødvendig å utvikle en skarp kritisk sans som setter en i stand til å utskille sanne verdier og autentiske behov.
Det haster med å mobilisere menneskenes samvittighet til et felles etisk krafttak for å sette i verk en omfattende strategi til fremme av livet. Vi må sammen bygge en ny livets kultur: ny, fordi den må konfronteres med og løse de hittil ukjente problemer som i dag reises angående menneskelivet; ny, fordi alle kristne vil måtte tilegne seg den med sterk og aktiv overbevisning; ny, fordi den må være i stand til å føre en seriøs og uredd kulturell dialog med alle involverte parter. Den presserende nødvendighet av et slikt kulturelt omslag henger sammen med den historiske situasjon vi nå lever i, men det utgår også fra Kirkens misjon og forkynneroppdrag. Evangeliets hensikt er faktisk «å endre den innenfra, fornye selve menneskeheten».[123] Det er som gjæren som får hele deigen til å heve (kfr. Matt. 13,33), og som den, er hensikten å prege alle kulturer og gi dem liv innenfra,[124] slik at de må være uttrykk for den fulle sannhet om mennesket og menneskelivet.
Man må begynne med å fornye livets kultur innen de kristne fellesskapene. De troende, også de som deltar aktivt i det kirkelige liv, skiller ofte mellom kristentroen og de etiske krav som stilles til livet, og ender opp med en moralsk subjektivisme og en i visse henseender uakseptabel adferd. Vi må med stor åpenhet og frimodighet stille spørsmål ved hvor utbredt livets kultur i dag er blant de kristne, familier, grupper og fellesskap i våre bispedømmer. Med tilsvarende klarhet og besluttsomhet må vi bestemme hvilke skritt vi er kallet til å ta for å tjene livet i hele dets sannhet. På samme tid er det nødvendig å føre en seriøs og dyptpløyende debatt med alle, også med ikke-troende, om menneskelivets fundamentale problemer, i intellektuelle kretser, i ulike yrkessammenhenger, og i folks daglige liv.
96. Det første og grunnleggende skritt mot et kulturelt omslag består i dannelsen av samvittigheten og en bevisstgjøring om hvert menneskelivs uendelige og ukrenkelige verdi. Det er av største viktighet å gjenoppdage forbindelsen mellom liv og frihet. Dette er goder som ikke kan skilles fra hverandre: et av dem kan ikke krenkes uten at man også krenker det andre. Der er ingen sann frihet hvor livet ikke ønskes velkommen og elskes, og livet er ikke fullstendig uten frihet. Både livet og friheten har et første og spesifikt referansepunkt som knytter dem uløselig til hverandre: kallet til kjærlighet. Den kjærlighet, som uten forbehold gir seg selv,[125] gir sann mening til menneskets liv og frihet.
For denne bevisstgjøringen er en gjenoppdagelse av det grunnleggende bånd som forener friheten med sannheten ikke mindre avgjørende. Som jeg allerede tidligere har sagt: når friheten løsrives fra objektiv sannhet, blir det umulig å begrunne personlige rettigheter på et solid, rasjonelt grunnlag. Veien ligger derimot åpen for et samfunn der individers hemningsløse vilje eller offentlige myndigheters drepende totalitarisme blir rådende.[126]
Det er derfor av avgjørende betydning at mennesket erkjenner de uomtvistelige betingelser for sin egen eksistens: som skapning som har mottatt væren og liv fra Gud som en gave og en oppgave. Bare ved å akseptere denne medfødte avhengigheten kan mennesket fullt ut realisere sitt liv og sin frihet, og samtidig fullt og helt respektere ethvert annet menneskes frihet og liv. Her ser man ganske spesielt at «i sentrum av enhver kultur ligger den holdning som mennesket inntar overfor det største mysterium: Guds mysterium».[127] Hvor Gud fornektes og menneskene lever som om Gud ikke fantes, eller ignorerer Guds bud, ender også menneskets verdighet og menneskelivets ukrenkelighet opp med å fornektes eller kompromitteres.
97. Nært forbundet med dannelsen av samvittigheten går en opplæring som hjelper mennesket til å bli mer menneskelig, fører det til sannheten, til en voksende respekt for livet, og til å inngå i sunne mellommenneskelige relasjoner.
Det er i særdeleshet nødvendig med en innføring som legger vekt på livets verdi fra dets tidligste begynnelse. Det er en illusjon å tro at man kan bygge en sann livets kultur uten å hjelpe de unge til å forstå hvordan de kan leve seksualiteten, kjærligheten og livet og å se deres virkelige mening og nære forbindelse. Seksualiteten som er en berikelse for hele mennesket, «viser sin dypeste mening når den leder mennesker til å gi seg selv i kjærlighet».[128] Banaliseringen av seksualiteten er blant de viktigste årsaker til ringeakt for nytt liv. Bare sann kjærlighet er egnet til å beskytte livet. Man kan ikke frasi seg plikten til å gi unge mennesker en autentisk undervisning i seksualitet og kjærlighet, en undervisning som holder kyskheten frem som et gode som fremmer menneskets modenhet og gjør det i stand til å respektere kroppens «ekteskapelige» mening.
Opplæringen i livets tjeneste betyr også at ektefeller lærer ansvarlig foreldreskap. Det innebærer at ektefellene lytter til Guds kall og trofast handler i overensstemmelse med hans vilje: det skjer når familien er åpen for å ta imot nye liv, og når ekteparet fastholder denne holdning av åpenhet og tjeneste overfor livet, selv om man av alvorlige grunner og i respekt for moralloven, avstår fra en ny fødsel for en begrenset tid eller for godt. Moralloven pålegger dem å kontrollere sine instinktive impulser og lidenskap og å respektere de biologiske lover som er i hvert menneske. Det er nettopp denne respekten som gjør det legitimt å bruke naturlige metoder for fødselsregulering i det ansvarlige foreldreskaps tjeneste. Fra et vitenskapelig synspunkt blir disse metodene viet stadig større oppmerksomhet, og de gir konkrete muligheter for å treffe valg i overensstemmelse med moralske verdier. En ærlig vurdering av deres virkning skulle kunne fjerne visse fordommer som fremdeles er utbredt, og kunne overbevise ektepar så vel som helse- og sosialarbeidere om viktigheten av gagnlig opplæring på området. Kirken er takknemlig overfor dem som, med personlige offer og manglende anerkjennelse for sitt engasjement, vier seg til forskning og spredning av disse metodene, såvel som fremme av de moralverdier som metodene bygger på.
Opplæringen kan heller ikke unnlate å berøre lidelse og død. Som uomgjengelig del av den menneskelige eksistens ville det være fåfengt, for ikke å si misvisende, å legge skjul på eller ignorere lidelse og død. Tvert imot må hver og en bistås i å gripe det dype mysterium som ligger i de brutale realitetene. Selv smerte og lidelse har en verdi og en mening når de leves i den kjærlighet som man tar imot for å gi. Det er i dette perspektiv jeg hvert år har villet markere Verdensdagen for syke, for å understreke «den frelsende karakter ved lidelsens offer, som når det leves i enhet med Kristus, hører til Frelsens vesen».[129] Døden i seg selv er alt annet enn en hendelse uten håp: den slår opp døren til evigheten, og for dem som lever i Kristus, til erfaringen av å være delaktig i hans død og oppstandelses mysterium.
98. Samlet kan vi si at det ønskede kulturelle omslag krever av oss motet til å anta en ny livsstil, som består i å treffe praktiske avgjørelser på grunnlag av en riktig verdiskala, både på det personlige, familiære, sosiale og internasjonale plan, og hvor selve paradigmet er at det å være har primat over det å ha,[130] og personen over tingene.[131] Denne fornyede livsstil innebærer at man går fra likegyldighet til omsorg for sin neste, fra avvisning til aksept. Andre blir ikke rivaler som en må beskytte seg imot, men brødre og søstre som skal støttes og elskes for sin egen del, og hvis nærvær i seg selv er berikende.
Ingen må føle seg utelukket fra å delta i denne mobilisering for en ny livets kultur: alle har en viktig rolle å spille. Sammen med familiene er lærere og oppdrageres bidrag svært verdifulle. Mye vil avhenge av dem om unge mennesker som er lært opp til sann frihet, skal bli i stand til å bevare og spre et ekte livsideal, og om de skal vokse i respekt og tjeneste for andre mennesker i familien og i samfunnet.
Intellektuelle kan også gjøre mye for å bygge opp en ny menneskelivets kultur. Katolske intellektuelle har en spesiell rolle, for de er kalt til å være nærværende og aktive i ledende sentra hvor kulturen formes, ved skoler og universiteter, innen vitenskapelig og teknologisk forskning, og i kretser for kunstnerisk kreativitet og humanistisk refleksjon. Ved å la sine talenter og aktiviteter næres av Evangeliets levende kraft kan de stille seg til tjeneste for en ny livets kultur idet de tilbyr seriøse og vel dokumenterte bidrag som i kraft av sin holdbarhet vinner respekt og interesse. Det var nettopp av denne grunn at jeg opprettet Det pavelige akademi for livet, med det oppdrag å «studere, informere og undervise i rettslige og biomedisinske prinsipielle problemer i relasjon til fremme og forsvar av livet, særlig i det som direkte angår kristen moral og læreembetets direktiver».[132] Et særlig bidrag må også komme fra universitetene, især de katolske, og fra sentra, institusjoner og kommisjoner for bioetikk.
Et stort og viktig ansvar påhviler dem som er engasjert i massemedia, og som er kalt til å påse at det budskap som formidles med så stor effektivitet, støtter opp under livets kultur. De må holde frem gode og verdifulle eksempler på menneskers liv, og gi rom for positive og iblant heroiske vitnesbyrd om menneskers kjærlighet til andre. Med stor respekt bør de også presentere seksualitetens og den menneskelige kjærlighets positive verdier, og ikke insistere på det som tilsøler og fornedrer menneskets verdighet. I sin tolkning av realitetene bør de avstå fra å fremheve det som påvirker eller forverrer følelsen eller holdninger av likegyldighet, forakt eller fornektelse av livet. Alt mens de forblir tro mot den faktiske virkelighet, må de forene friheten til å gi informasjon med respekt for enhver person og dypfølt menneskelighet.
99. For å skape et kulturelt klima til vern om livet, inntar kvinnen en unik og avgjørende stilling, både i tanker og handling. Det står på dem å arbeide for en «ny feminisme» som avslår fristelsen til å imitere modeller for mannlig dominans, og heller gi anerkjennelse og bekreftelse til den kvinnelige begavelse på alle livets og samfunnets områder og overvinne all diskriminering, vold og utnyttelse.
Jeg gjør Det annet Vatikankonsils avsluttende ord til mine idet jeg henvender meg til kvinner med en brennende appell: «Forson menneskene med livet.»[133] Dere er kalt til å bære vitnesbyrd om meningen med ekte kjærlighet, som er å gi seg selv og ta imot andre, og som ganske spesielt kommer til uttrykk i forholdet mellom mann og hustru, men som også burde være i hjertet av ethvert annet mellommenneskelig forhold. Erfaringen av å bli mor gir dere en egen følsomhet for medmennesker og tildeler dere på samme tid en særlig oppgave: «Moderskapet innebærer et særlig fellesskap med livets mysterium, mens livet utvikles i kvinnens skjød. (...) Den enestående kontakt med det nye menneske som utvikler seg i henne, gir henne en holdning overfor mennesker – ikke bare overfor hennes eget barn, men overfor ethvert menneske – som preger kvinnens personlighet dypt.»[134] En mor ønsker velkommen og bærer frem et annet menneske, lar det vokse i seg selv, gir det rom og respekterer det for dets annerledeshet. Således kan kvinner både forstå og formidle at menneskelige relasjoner først er virkelig menneskelige når de er åpne for å akseptere den andre: en person som elskes og anerkjennes for sin verdighet som menneske, og ikke av andre hensyn som nytte, styrke, intellekt, skjønnhet eller helse. Dette er det fundamentale bidrag som Kirken og menneskeheten venter av kvinnen. Og det er en uomgjengelig forutsetning for et virkelig kulturelt omslag.
Jeg vil gjerne rette noen ord til kvinner som har tatt abort. Kirken er seg bevisst de mange faktorer som kan ha bidratt til din beslutning, og vi tviler ikke på at det ofte kan ha vært en smertefull og tung beslutning å ta. Kanskje er såret i ditt hjerte ennå ikke leget. Det som har skjedd er og forblir galt. Men ikke la deg tynge av mismot og håpløshet. Forsøk snarere å forstå hva som har skjedd og ta ditt ansvar. Om du ikke allerede har gjort det, så ta angeren inn over deg i ydmykhet og tillit. Barmhjertighetens far gir deg sin forlatelse og fred i forsoningens sakrament. Du kommer til å forstå at ingenting er gått tapt for alltid, og du kommer også til å kunne be ditt barn om forlatelse som nå lever hos Gud. Med hjelp og råd fra andre og som en følge av din egen smertefulle opplevelse kan du bli en av de mest overbevisende forsvarere av menneskets rett til liv. Gjennom ditt engasjement for livet, ved å ta imot andre barn eller ved å bistå andre som trenger hjelp og ømhet, kommer du til å bli en av forkjemperne for en ny måte å se på menneskelivet.
100. I anstrengelsene for en ny livets kultur, støttes og inspireres vi i tilliten til at Livets Evangelium, i likhet med Guds Rike, vokser og bærer frukt i mengde (kfr. Mark. 4,26–29). Riktignok eksisterer det et misforhold mellom de enorme og mektige midler som «dødskulturen» har til rådighet, og de midler som står til disposisjon for dem som arbeider for livets og kjærlighetens kultur, men vi vet at vi kan stole på Guds hjelp, for hvem ingenting er umulig (kfr. Matt. 19,26).
Fylt med denne visshet og beveget av dyp omsorg for hver mann og hver kvinnes bestemmelse, vil jeg gjenta det jeg sa til de familier som utfører sitt utfordrende oppdrag under så vanskelige forhold:[135] en innstendig bønn for livet er nødvendig, en bønn som vil stige opp over hele verden. Måtte en lidenskapelig bønn stige opp til Gud, livets og kjærlighetens opphav, fra ethvert kristent fellesskap, fra grupper og foreninger, fra familiene og fra de troendes hjerter, som resultat av egne initiativer eller i de daglige gudstjenester. Jesus har selv vist oss ved sitt eget eksempel at bønn og faste er de fremste og mest virkningsfulle våpen mot det ondes makt (kfr. Matt. 4,1–11), og som han lærte disiplene kan noen demoner ikke drives ut på andre måter (kfr. Mark. 9,29). La oss derfor på ny i ydmykhet og med mot be og faste slik at en kraft fra det høye vil bryte ned løgnens og bedrageriets murer som stenger for synet hos så mange brødre og søstre at de ikke ser den ondskap og livsfiendtlighet som ligger i lovgivningen og det som praktiseres. Måtte den samme kraft omvende deres hjerter slik at deres beslutninger og mål inspireres av livets og kjærlighetens sivilisasjon.
Livets Evangelium er til for hele det menneskelige samfunn
Dette skriver vi til dere for at vår glede må bli full og hel.
101. «Dette skriver vi til dere for at vår glede må bli full og hel» (1. Joh. 1,4). Åpenbaringen av Livets Evangelium er et gode gitt oss for at vi skal dele det med alle mennesker: for at alle, menn og kvinner, skal ha samfunn med oss og med Treenigheten (kfr. 1. Joh. 1,3). Vår glede kunne aldri bli full og hel om vi forsømte å dele evangeliet med andre og beholdt det for oss selv.
Livets Evangelium er ikke eksklusivt rettet til troende, det er for alle. Spørsmål om vern og fremme av livet er ikke et kristent privilegium. Selv om kristne gjennom troen får opplysning og kraft, tilligger det enhver som samvittighetsfullt søker sannheten og som har omtanke for menneskets bestemmelse, å arbeide for det. Livet har avgjort en hellig og religiøs verdi, men dette er ikke på noen måte en realitet som ikke angår andre enn troende. Det dreier seg i virkeligheten om en verdi som ethvert menneske kan begripe ved fornuftens lys og som nødvendigvis angår hele verden.
Følgelig henstiller vi, «folk av livet og for livet», om at vårt engasjement tolkes rett og tas imot med sympati. Når Kirken erklærer at den ubetingede respekt for ethvert uskyldig menneskes rett til liv – fra unnfangelsen til naturlig død – er en av pilarene som vårt samfunn bygger på, så ønsker den bare «å fremme en menneskelig stat. En stat som ser det som sin fremste plikt å forsvare menneskets, især de svakestes, grunnleggende rettigheter».[136]
Livets Evangelium er til for hele det menneskelige samfunn. Å aktivt handle i favør av livet, er å medvirke til en fornyelse av samfunnet gjennom å fremme det felles beste. Det er faktisk ikke mulig å fremme det felles beste uten å fremme og beskytte retten til livet, for på denne retten hviler og fra den avledes alle de andre menneskets umistelige rettigheter. Et samfunn har ikke et solid fundament, hvis det, til tross for at det bekrefter verdier som personens verdighet, rettferdighet og fred, allikevel motsier dette radikalt ved å akseptere eller tolerere ulike former for ringeakt eller krenkelser av menneskelivet, især når det er svakt eller marginalisert. Bare respekten for livet kan legge grunnen for og garantere samfunnets mest verdifulle og nødvendige goder, som demokrati og fred.
Faktisk kan der ikke være noe sant demokrati om man ikke anerkjenner hvert menneskes verdighet og respekterer dets rettigheter.
Man får heller ingen sann fred uten å forsvare og støtte livet. Som Paul VI bemerket: «Ethvert angrep mot livet er et angrep mot freden, spesielt hvis det berører menneskenes moralske adferd. (...) Men der hvor menneskerettighetene virkelig bekjennes og blir offentlig anerkjent og forsvart, vil freden bevirke en gledefylt og virksom atmosfære i samfunnets liv.»[137]
«Folket av livet» gleder seg over å kunne dele sitt engasjement med så mange andre. Måtte «folket for livet» stadig vokse i antall, og måtte en ny kjærlighetens og solidaritetens kultur utvikle seg til hele det menneskelige samfunns sanne vel.
Noter
[101] Den apostoliske skrivelse Evangelii Nuntiandi (1975), 14.
[102] Kfr. Det romerske missale, celebrantens bønn før kommunion.
[103] Kfr. St. Ireneus: «Omnem novitatem attulit, semtipsum afferens, qui fuerat annuntiatus», Adversus Haereses: IV, 34,1: SCh 100/2, 846–847.
[104] Kfr. St. Thomas Aquinas, «Peccator inveterascit, recedens a novitate Christi», In Psalmos Davidis Lectura: 6,5.
[105] De Beatitudinibus, Oratio VII: PG 44, 1280.
[106] Kfr. Johannes Paul II, Veritatis Splendor (1993), 116: AAS 85 (1993), 1224.
[107] CA, 37.
[108] Kfr. Julebudskap 1967: AAS 60 (1968), 40.
[109] Pseudo-Dionysius Areopagiten, On the Divine Names, 6,1–3, PG 3, 856–857.
[110] Paul VI, Pensiero alla Morte, Istituto Paolo VI, Brescia 1988, 24.
[111] Johannes Paul II, preken ved saligkåringen av Isidore Bakanja, Elisabetta Canori Mora og Gianna Beretta Molla (24. april 1994): L’Osservatore Romano, 25.–26. april 1994, 5.
[112] Ibid.
[113] In Matthaeum, Hom. L, 3: PG 58, 508.
[114] Den katolske kirkes katekisme, nr. 2372.
[115] Johannes Paul II til den fjerde latinamerikanske råd for biskoper (CELAM) i Santo Domingo (12. oktober 1992), N. 15: AAS 85 (1993), 819.
[116] Kfr. Dekretet om økumenikk, Unitatis Redintegratio, 12; og Gaudium et Spes, 90.
[117] Johannes Paul II, post-synodale apostoliske skrivelse Familiaris Consortio (22. november 1981), 17: AAS 74, (1982), 100.
[118] Kfr. GS, 50.
[119] CA, 39.
[120] Johannes Paul II til deltagerne ved Det syvende symposium for europeiske biskoper med tema: «Contemporary Attitudes towards Life and Death: a Challenge for Evangelization» (17. oktober 1989), nr. 5: Insegnamenti XII, 2 (1989), 945. Barn blir i bibelsk tradisjon presentert som en Guds gave (kfr. Sal. 127,3) og som et tegn på hans velsignelse for den som vandrer på hans veier (kfr. Sal. 128,3–4).
[121] Johannes Paul II, Sollicitudo Rei Socialis (30. desember 1987), 38.
[122] Familiaris Consortio (22. november 1981), 86: AAS 74 (1982), 188.
[123] Evangelii Nuntiandi, 18.
[124] Kfr. ibid., 20, loc. cit., 18.
[125] Kfr. GS, 24.
[126] Kfr. CA, 17, Veritatis Splendor, 95–101.
[127] CA, 24.
[128] Familiaris Consortio, 37.
[129] World Day of the Sick (13. mai 1992), nr. 2: Insegnamenti XV, 1 (1992), 1410.
[130] Kfr. GS, 35, og Populorum Progressio, 15.
[131] Kfr. Johannes Paul II, brev til familiene, Gratissimam sane (2. februar 1994), 13: AAS 86 (1994), 892.
[132] Johannes Paul II, Motu Proprio Vitae Mysterium (11. februar 1994), 4: AAS 86 (1994), 386–387.
[133] Det avsluttende budskap til konsilet (8. desember 1965): Til kvinnene.
[134] Mulieris Dignitatem, 18.
[135] Kfr. Gratissimam sane, 5.
[136] Johannes Paul II til deltagerne ved konferansen «The Right to Life in Europe» (18. desember 1987): Insegnamenti X, 3 (1987), 1446.
[137] Budskap til Verdensdagen for fred, 1977: AAS 68 (1976), 711–712.