Det kristne budskap om livet
Med blikket rettet mot Kristus, «livets Ord»
For livet åpenbarte seg, og vi har sett det.
29. Konfrontert med de mange alvorlige trusler som retter seg mot livet i dagens verden, kan man føle seg overveldet av maktesløshet: det gode kan aldri bli sterkt nok til å beseire det onde!
Det er nettopp da Guds folk, med andre ord alle troende, kalles til ydmykt og frimodig å bekjenne troen på Jesus Kristus, «livets Ord» (1. Joh. 1,1). Livets Evangelium er ikke bare en ny og dypere refleksjon over menneskelivet. Det er heller ikke bare et bud som har til hensikt å bevisstgjøre og bevirke endringer i samfunnet. Enda mindre er det et illusorisk løfte om en bedre fremtid. Livets Evangelium er konkret og personlig, det består i forkynnelsen av Jesu Kristi egen person. Jesus gav seg til kjenne for apostelen Thomas, og ved ham til alle mennesker, med ordene: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6). Slik omtalte han også seg selv overfor Marta, Lasarus’ søster: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn er død. Og enhver som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (Joh. 11,25–26). Jesus er Sønnen som fra evighet av mottar livet fra Faderen (kfr. Joh. 5,26), og som har bodd blant menneskene for å gi dem del i denne gaven: «Jeg er kommet for at de skal ha liv og det i overflod» (Joh. 10,10).
Gjennom Jesu ord, handlinger og egen person lærer mennesket den fullkomne sannhet om livet å kjenne. Fra denne «kilden» mottar mennesket evnen til å «oppfylle» sannheten (kfr. Joh. 3,21), det vil si å akseptere og påta seg det fulle ansvar for å tjene og elske livet; forsvare og fremme det. I Kristus blir Livets Evangelium definitivt forkynt og fullt ut overlevert. Dette budskap som allerede var tilstede i Det gamle testamentes åpenbaring, og som også er skrevet i hvert menneskes hjerte, har gitt gjenlyd i hver samvittighet helt «fra opphavet av», fra skapningens morgen, på en slik måte at det til tross for syndens negative følger også kan erkjennes i dets vesentlige trekk ved hjelp av den menneskelige fornuft. Som Det annet Vatikankonsil lærer: Kristus «fullfører det frelsesverk som Faderen har betrodd ham. Når man ser ham, ser man også Faderen. Derfor er det han som gjennom hele sitt nærvær og manifestasjon av seg selv, gjennom sine ord og gjerninger, sine tegn og underverker, især sin død og sin oppstandelse, og endelig ved utsendelsen av den Hellige Ånd, fullbyrder åpenbaringen og med guddommelig vidnesbyrd bekrefter den, så det står fast at Gud er med oss for å frigjøre oss fra synden og dødens mørke og for å vekke oss opp til evig liv».[22]
30. Det er med blikket rettet mot Kristus at vi igjen vil lese «Guds ord» (Joh. 3,34) og meditere over Livets Evangelium. Den dypeste og opprinnelige mening av meditasjonen over åpenbaringens budskap om menneskelivet, tar apostelen Johannes opp i begynnelsen av sitt første brev: «det var fra opphavet av, og vi har hørt det og sett det med våre øyne; vi har skuet det, våre hender rørte ved det. Det er livets Ord vi taler om. For livet åpenbarte seg, og vi har sett det og vidner om det, og forkynner det for dere, – det evige liv, som var hos Faderen og har åpenbart seg for oss. Ja, det vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss» (1,1–3).
I Jesus, «livets Ord», blir Guds evige liv forkynt og formidlet. Takket være denne forkynnelse og gave oppnår mennesket allerede i sitt legemlige og åndelige liv her på jorden, sin fulle verdi og mening, fordi Guds evige liv jo er det mål menneskets liv i verden streber mot og er kalt til. På denne måten inkluderer Livets Evangelium alt det som menneskelig erfaring og fornuft kan si oss om menneskelivets verdi; aksepterer det, renser det, opphøyer det og bringer det til sin fullbyrdelse.
Livet er alltid et gode
Herren er min kraft og min styrke, og han er blitt min redning.
31. Evangeliets fullstendige budskap om livet ble forberedt i Det gamle testamente. Især erfaringene fra Eksodus, utgangen av Egypt, som utgjør kjernen i den gammeltestamentlige troserfaring, lærer Israel hvor verdifullt livet er i Guds øyne. Da Israel syntes å være dømt til tilintetgjørelse på grunn av trusselen om at alle nyfødte guttebarn skulle drepes (kfr. 2. Mos. 1,15–22), åpenbarte Gud seg som Israels frelser med makt til å sikre en fremtid for dem som var uten håp. Israel kom til den klare erkjennelse at dets eksistens ikke var overgitt en faraos nåde som kunne utnytte dem etter eget despotisk forgodtbefinnende. Derimot var Israels liv gjenstand for Guds milde og sterke kjærlighet.
Frihet fra slaveriet gav identitet, erkjennelsen av en uforgjengelig verdighet og begynnelsen til en ny historie hvor det å oppdage Gud går hånd i hånd med oppdagelsen av seg selv. For dette er Eksodus den grunnleggende erfaring og modell. Her lærte Israel at hver gang deres eksistens var truet, behøvde de bare vende seg til Gud med fornyet tillit for i ham å finne effektiv hjelp: «Jeg har dannet deg, du er min tjener, Israel, du blir ikke glemt av meg» (Jes. 44,21).
Idet Israel vokser i erkjennelsen av sin verdi som folk, vokser det også i forståelsen av livets verdi og mening. Denne tenkningen utvikles ganske særlig i Visdomslitteraturen på bakgrunn av den usikkerhet og de mulige overgrep som var en del av dagliglivets erfaringer. Stilt overfor tilværelsens paradokser, kreves det stadig at troen gir svar.
Mer enn noe annet er det lidelsen som utfordrer troen og setter den på prøve. Hvordan kan vi unngå å bli grepet av den universelle klage som gjenlyder i Jobs bok? Det uskyldige menneske som overveldes av lidelse ledes til undring: «Hvorfor gir han de lidende lys, hvorfor lar han de ulykkelige leve? De venter forgjeves på døden og søker den med større iver enn en graver etter skjulte skatter» (3,20–21). Men selv når mørket er på sitt dypeste, peker troen hen til «mysteriet» i tillit og tilbedelse: «Jeg vet at du makter alt; ingenting er umulig for deg av det du har satt deg fore» (Job 42,2).
Åpenbaringen lar kimen til evig liv som Skaperen har nedlagt i hvert menneskehjerte, gradvis tre klarere frem: «Alt skapte han vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter» (Fork. 3,11). Denne kimen til helhet og fylde forventes å ytre seg i kjærlighet, og den bringes til fullkommenhet ved Guds frie gave, å ta del i hans evige liv.
I menneskelivets uvisshet bringer Jesus livets mening til sin fullendelse
Jesu navn ... har gitt ham sin fulle førlighet.
32. Den erfaring som ble den gamle paktens folk til del, blir på ny alle de «fattige» til del i møtet med Jesus fra Nasaret. Akkurat som Gud som «elsker alt som lever» (Visd. 11,26) beroliget Israel i vanskelige tider, forkynner nå Guds Sønn alle som føler seg truet og hemmet, at også deres liv er et gode som Faderens kjærlighet gir mening og verdi.
«Blinde ser og lamme går, spedalske blir renset og døve får høre, døde oppstår, og det glade budskap forkynnes for de fattige» (Luk. 7,22). Med profeten Jesajas ord (35,5–6, 61,1) forklarer Jesus hensikten med sin sendelse: alle som lider under en eller annen form for «begrensning», får høre og får bekreftet det «glade budskap» at også deres liv omfattes av Gud Faders kjærlige omsorg (kfr. Matt 6,25–34).
Det er fremfor alt de «fattige» Jesus henvender seg til i sin forkynnelse og i sine gjerninger. Mengden av syke og utstøtte som følger og oppsøker ham (kfr. Matt 4,23–25), ser i hans ord og gjerninger livets store verdi og hva håpet om frelse bygger på.
Det samme har skjedd i Kirkens misjon fra begynnelsen av. Når Kirken forkynner Kristus som den som «gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var falt i djevelens makt, for Gud var med ham» (Apg. 10,38), er Kirken klar over at den frembærer et budskap om frelse som stadig på ny finner gjenklang i menneskelivets elendighet og fattigdom. Peter helbredet den vanføre som daglig satt og tigget ved «den fagre» tempelporten i Jerusalem, med ordene: «Sølv eller gull, det eier jeg ikke. Men det jeg har, det gir jeg deg: I Jesu Kristi, Nasareerens navn – reis deg og gå!» (Apg. 3,6). Ved troen på Jesus, «livets høvding» (Apg. 3,15), får det liv som er oppgitt av andre og som roper om hjelp, selvaktelse og verdighet.
Jesu ord og gjerninger, og Kirkens tilsvarende, henvender seg ikke utelukkende til dem som er syke, som lider eller som er utstøtt av samfunnet. På et dypere plan berører de selve den moralske og åndelige mening i ethvert menneskes liv. Bare de som erkjenner at deres liv er merket av syndens ondskap, kan i møte med Jesus Frelseren oppdage sannheten om og autentisiteten av deres egen eksistens. Jesus selv sier: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Og det er ikke de rettferdige jeg er kommet for, men for å kalle syndere til omvendelse» (Luk. 5,31–32).
Men det mennesket, som i likhet med den rike landeieren i lignelsen i evangeliet, tror at han kan trygge livet sitt ved hjelp av å eie meget, fører seg selv bak lyset. Livet glir bort fra ham og snart oppdager han at han har mistet det uten noen sinne å ha verdsatt dets egentlige mening: «Du vettløse mann! I natt kreves ditt liv av deg. Hvem skal så ha det du har samlet sammen?» (Luk. 12,20).
33. Jesu eget liv fremviser fra begynnelse til slutt en særegen «dialektikk» mellom erfaringen av menneskelivets ubeskyttethet og bekreftelsen av livets uendelige verdi. Jesu liv er merket av utsatthet like fra fødselen av. Han blir riktignok tatt imot av de rettferdige som forener seg med Marias umiddelbare og gledefylte «ja» (kfr. Luk. 1,38). Men helt fra starten av er der også noen som avviser ham; en verden som viser seg fiendtlig innstilt og ettersøker barnet for «å slå det ihjel» (Matt. 2,13), eller en verden som viser seg likegyldig og uberørt av det mysterium at et liv kommer til verden: «i herberget var det ikke plass til dem» (Luk. 2,7). Kontrasten mellom trusler og usikkerhet på en side og kraften av Guds gave på den andre, får i enda sterkere grad glansen fra huset i Nasaret og krybben i Betlehem til å bryte frem: dette livet som er født er frelse for menneskeheten (kfr. Luk. 2,11).
Det motsetningsfylte og risikofylte ved livet ble fullt ut akseptert av Jesus: «han som var rik, ble fattig for deres skyld, og gjennom sin fattigdom gjorde han dere rike» (2. Kor. 8,9). Den fattigdom Paulus taler om består ikke bare i å bli fratatt de guddommelige privilegier, men også i å ta del i menneskelivets mest ydmykende og utsatte kår (kfr. Fil. 2,6–7). Jesus levde denne fattigdommen livet igjennom, like til det ytterste øyeblikk på korset: han «bøyde seg, underkastet og lydig til døden – ja, døden på et kors! Derfor er det Gud har hevet ham så høyt og skjenket ham det navn som står over alle andre» (Fil. 2,8–9). Det er nettopp ved sin død at Jesus åpenbarer livets storhet og verdi, fordi hans offer på korset ble kilde til nytt liv for alle mennesker (kfr. Joh. 12,32). I møte med livets paradokser og foran tilintetgjørelsen ledes Jesus av vissheten om at hans liv er i Faderens hender. Derfor kan han på korset utbryte: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd» (Luk. 23,46), det vil si, mitt liv. Sannelig, stort er menneskelivets verdi når Guds Sønn har tatt det på seg og gjort det til et redskap for menneskehetens frelse!
Guds herlighet lyser over menneskets ansikt
Kalt ... til å bli dannet i hans Sønns bilde.
34. Livet er alltid et gode. Dette er både en intuisjon og en erfaring som mennesket er kalt til å fatte den dypereliggende grunn for.
Hvorfor er livet et gode? Dette spørsmålet finnes overalt i Bibelen, og allerede på dens første sider gis et mektig og overveldende svar. Det livet Gud gir mennesket, er helt forskjellig fra andre levende skapningers, ettersom mennesket, selv om det er formet av jord (kfr. 1. Mos. 2,7, Job 34,15, Sal. 103,14, 104,29), er en manifestasjon av Gud i verden, et tegn på hans nærvær, et spor av hans herlighet (kfr. 1. Mos. 1,26–27, Sal. 8,6). Dette er hva den hellige Ireneus av Lyon ønsket å fremheve i sin berømte definisjon: «Guds ære er det levende menneske».[23] Mennesket er gitt en opphøyet verdighet, basert på den intime forbindelse mellom mennesket og dets Skaper: mennesket reflekterer Guds egen glans
1. Mosebok bekrefter dette når den i den første skapelsesberetningen holder mennesket frem som høydepunktet i Guds skapende virksomhet, kronen på skaperverket; selve kulminasjonen av en prosess som går fra ubestemmelig kaos til den mest fullkomne av alle skapninger. Alt i skapningen er rettet mot mennesket, og alt er underlagt det: «Fyll jorden og legg den under dere» (1,28); dette er Guds bud til mannen og kvinnen. Et lignende budskap finnes også i den andre skapelsesberetningen: «Så tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden til å dyrke og passe hagen» (1. Mos. 2,15). Vi ser her en klar bekreftelse av menneskets primat over tingene; disse er til for mennesket og overgitt menneskets ansvarlige varetekt, men mennesket selv kan ikke under noen omstendighet la seg underkaste andre og nærmest reduseres til samme nivå som ting.
I den bibelske fortellingen kommer forskjellen mellom mennesket og andre skapninger først og fremst til syne i det faktum at skapelsen av mennesket er resultatet av et spesielt valg fra Guds side, en beslutning om å etablere et særlig og spesifikt bånd til Skaperen: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss» (1. Mos. 1,26). Livet Gud tilbyr mennesket er en gave ved hvilken Gud gir skapningen del i noe av seg selv.
Israel skulle grunne lenge over meningen med det spesielle båndet mellom mennesket og Gud. Siraks bok erkjenner også at Gud, da han skapte mennesket, «kledde det i sin egen styrke og skapte det i sitt bilde» (17,3). Den bibelske forfatteren ser som del av dette bilde, ikke bare menneskets herredømme over jorden, men også de åndelige evner som er spesifikt menneskelige, som fornuft, evne til å skjelne mellom godt og ondt, og fri vilje: «Han fylte dem med viten og innsikt og viste dem godt og ondt» (Sir. 17,7). Evnen til å kunne erkjenne sannhet og frihet er menneskelige fortrinn som følge av at mennesket er skapt i Guds bilde, Gud som alene er sann og rettferdig (kfr. 5. Mos. 32,4). Blant alle synlige skapninger er mennesket alene om å ha «mulighet i seg til å erkjenne og elske sin Skaper».[24] Det liv Gud gir mennesket er mye mer enn ren eksistens i tiden. Det streber mot fullkommenhet; det er kimen til en eksistens som overgår tidens begrensninger: «Gud skapte mennesket til udødelighet, til et bilde av sitt eget evige vesen gjorde han det» (Visd. 2,23).
35. Jahvistens beretning om skapelsen uttrykker samme overbevisning. De gamle fortellingene taler om et guddommelig åndedrag som blåses inn i mennesket for å gi det liv: «Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning» (1. Mos. 2,7).
Livsåndens guddommelige opphav forklarer den varige utilfredsstillelse som ledsager mennesket gjennom jordelivet. Fordi mennesket er skapt av Gud og er uutslettelig preget av Gud, trekkes mennesket naturlig mot Gud. Når mennesket lytter til hjertets dypeste lengsler, kan enhver gjøre den hellige Augustins ord til sine: «For du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile hos deg.»[25]
Hvor talende er ikke den utilfredshet som preger mannens liv i Eden så lenge hans eneste referansepunkter er planter og dyr (1. Mos. 2,20). Bare kvinnen, som er kjøtt av hans kjøtt og ben av hans ben (1. Mos. 2,23), og som er bærer av Gud Skaperens ånd, kan tilfredsstille behovet for den mellom-menneskelige dialog som er så vital for menneskets eksistens. I den andre, det være seg mann eller kvinne, reflekteres Gud selv, Gud som er hver persons endelige mål og fullbyrdelse.
«Hva er da et menneske at du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?» spør salmisten (Sal. 8,5). Sammenlignet med universets uendelige storhet er mennesket veldig lite, og allikevel er det denne kontrasten som åpenbarer menneskets storhet: «Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet» (Sal. 8,6). Guds herlighet lyser over menneskets ansikt. I Skaperen finner mennesket sin hvile, noe som den hellige Ambrosius kommenterer med beundring og følsomhet: «Den sjette dagen er slutt og verdens skapelse fullbragt ved dannelsen av mesterstykket mennesket, som utøver herredømme over alle levende skapninger og er som universets krone og skapningens høyeste skjønnhet. Vi burde i sannhet holde ærbødig stillhet, for Herren Gud hvilte fra alt det han hadde gjort. Han hvilte i menneskets innerste, han hvilte i menneskets sinn og tanke; han hadde jo skapt mennesket og utstyrt det med fornuft og evne til å etterligne ham, til å vokse i dyd, til å hungre etter himmelske nådegaver. Gud som hviler i disse sine egne gaver, sier: «Hvilken bolig kan dere gi meg? ... Det er disse jeg ser nådig til: de hjelpeløse som kjenner seg knust og som skjelver for mitt ord» (Jes. 66,1–2).[26]
36. Ulykkeligvis ble Guds storartede plan forstyrret ved syndens inntreden i historien. Ved synden gjorde mennesket opprør mot Skaperen og endte opp med å dyrke skapningen: «De har gitt Guds sannhet i bytte for løgn, og æret og dyrket skapningen i stedet for Skaperen» (Rom. 1,25). Som et resultat forvrenger mennesket ikke bare Guds avbilde i sin egen person, men fristes også til å krenke det hos andre, idet det som bygger og skaper enhet, erstattes med holdninger som mistillit, likegyldighet, fiendskap, til og med morderisk hat. Når man ikke anerkjenner Gud som Gud, forråder man menneskets dypeste mening, og enheten mellom menneskene skades.
Men i menneskenes liv lyser Guds bilde på ny og det åpenbares i hele sin fylde ved Guds Sønns komme til verden. «Han er den usynlige Guds bilde» (Kol. 1,15), «han er Guds herlighets strålende avglans, Guds vesens rene avbilde» (Hebr. 1,3). Han er Faderens fullkomne bilde.
Den livsbestemmelse som ble den første Adam til del, finner sin endelige fullbyrdelse i Kristus. Mens Adams ulydighet ødela og forstyrret Guds plan med menneskene og førte døden inn i verden, så er Kristi forløsende lydighet kilden til nåde som strømmer ut over menneskeheten og åpner portene til livets kongerike for hver enkelt (kfr. Rom. 5,12–21). Som apostelen Paulus sier: «Det første menneske, Adam, ble skapt som ‘et levende vesen’; men derpå kom den nye Adam, som et livgivende, åndelig vesen» (1. Kor. 15,45).
Alle som går inn for å etterfølge Kristus, får del i livets fylde: det guddommelige bilde blir gjenopprettet, fornyet og bragt til fullkommenhet. Guds bestemmelse med menneskene er denne, at de skal «bli dannet i hans Sønns bilde» (Rom. 8,29). Bare slik, i glansen av dette bilde, kan mennesket befris fra avgudsdyrkelsens slaveri, gjenoppbygge tapt enhet og gjenoppdage sin sanne identitet.
Det evige livs gave
Enhver som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.
37. Det liv Guds Sønn kom for å gi menneskene, kan ikke reduseres til en ren eksistens i tiden. Det livet som alltid var «i ham» og som er «menneskenes lys» (Joh. 1,4), består i å være innlemmet i Gud og ha del i fylden av hans kjærlighet: «De som tok imot ham, dem gav han evne til å bli Guds barn; han som selv er født, ikke ved manns eller menneskes vilje, men av Gud» (Joh.1,12–13).
Noen ganger omtaler Jesus det liv han er kommet for å gi simpelthen som «livet», og han fremstiller det å være født av Gud som en nødvendig betingelse for mennesket som skal nå det mål det er skapt for: «Uten å bli født på ny, kan ingen skue Guds rike» (Joh. 3,3). Det å formidle dette livet er den egentlige hensikt med Jesu misjon: han er den som «stiger ned fra himmelen og gir verden liv» (Joh. 6,33). Således kan han i sannhet si: «Den som følger meg ... har det lys som fører ham til livet» (Joh. 8,12).
Andre ganger snakker Jesus om «det evige liv». Her gjør adjektivet mer enn bare å vekke til live et perspektiv ut over tiden. Det liv Jesus lover og gir er «evig» fordi det betyr den fulle deltagelse i «Den Eviges» liv. Enhver som tror på Jesus og lever i samfunn med ham, har evig liv (kfr. Joh. 3,15; 6,40), for fra ham kommer de eneste ord som åpenbarer og meddeler den menneskelige eksistens fylden av liv. Det er «det evige livs ord» som Peter erkjenner i sin trosbekjennelse: «Herre, til hvem skulle vi gå? Det er du som har det evige livs ord. Vi tror, og vi vet at du er Guds Hellige» (Joh. 6,68–69). Henvendt til Faderen i sin store yppersteprestelige bønn, sier Jesus hva det evige består i: «Det evige liv, det er å kjenne deg, den ene, sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus» (Joh. 17,3). Å kjenne Gud og hans Sønn er å ta imot mysteriet om den kjærlighetsfulle enhet mellom Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd i sitt eget liv, et liv som alt nå er åpent for det evige liv fordi det har del i Guds liv.
38. Evig liv er derfor Guds eget liv og samtidig Guds barns liv. Troende kan ikke unngå å bli fylt av undring og glede når de grunner over denne uventede og uutsigelige sannhet som kommer til oss fra Gud i Kristus. De kan si med apostelen Johannes: «Se hvilken kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn – ja, vi er det! ... Allerede nå er vi Guds barn, men hva vi skal bli, er ennå ikke åpenbart. Vi bare vet at den dag det blir åpenbart, skal vi bli ham lik, for da skal vi se ham som han er» (1. Joh. 3,1–2).
Her når den kristne sannhet om mennesket sitt høydepunkt. Dette livets verdighet er ikke bare forbundet med dets guddommelige opphav, men også med dets bestemmelse som er enhet med Gud for å kjenne og elske ham. I lyset av denne sannhet presiserer og kompletterer den hellige Ireneus sin lovprisning av mennesket: «Guds ære» er virkelig «det levende menneske», men «menneskets liv er å se Gud».[27]
Det får umiddelbare konsekvenser for menneskelivet i dets jordiske tilstand som allerede bærer kimen i seg og gir grobunn for det evige liv. Selv om mennesket nærmest instinktivt elsker livet fordi det er et gode, så finner denne kjærligheten inspirasjon og styrke, nytt omfang og dybde, i dette godes guddommelige dimensjon. Likeledes kan ikke den kjærlighet menneskene har til livet reduseres til et enkelt ønske om å ha tilstrekkelig plass for selvutfoldelse og for å inngå forhold til andre; snarere utvikles kjærligheten i den glade bevissthet om at livet er «stedet» hvor Gud gir seg til kjenne, hvor vi kan møte ham og leve i samfunn med ham. Det liv Jesus gir, svekker på ingen måte verdien av vår timelige eksistens; den føres ved det til sitt endelige mål: «Jeg er oppstandelsen og livet. ... enhver som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (Joh. 11,25–26).
Ærefrykt for og kjærlighet til ethvert liv
Jeg vil kreve hver mann til regnskap når han tar livet av sin neste.
39. Menneskets liv kommer fra Gud; det er hans gave, hans bilde og hans avtrykk, delaktighet i hans livsånde. Gud er derfor dette livets eneste Herre: mennesket kan ikke gjøre med det som det vil. Gud selv gjør dette klart for Noa etter syndfloden: «Bare for deres eget blod vil jeg kreve hevn. ... Jeg vil kreve hver mann til regnskap når han tar livet av sin neste» (1. Mos. 9,5). Og den bibelske teksten understreker hvordan livets hellighet har sitt utspring i Gud og hans skaperverk: «For Gud skapte mennesket i sitt bilde» (1. Mos. 9,6).
Menneskets liv og død er følgelig i Guds hender, i hans makt. «Han har hver levende sjel i sin hånd og rår over ånden i hver manns kropp», utbryter Job (12,10). «Herren tar liv og gir liv, han sender mennesker til dødsriket og kan føre dem opp derfra» (1. Sam. 2,6). Han alene kan si: «Jeg bringer død og jeg gir liv» (5. Mos. 32,39).
Gud utøver imidlertid ikke sin makt på en vilkårlig og truende måte, men med den varetekt og kjærlige omsorg han har for alle skapninger. Hvis det er sant at menneskelivet er i Guds hender, er det ikke mindre sant at dette er kjærlige hender, lik morens som tar imot, gir næring og beskytter sitt barn: «Jeg har bragt min sjel til ro og gjort den ganske stille, som et lite barn hos sin mor når det har stilt sin tørst; slik er min sjel i meg» (Sal. 131,2, kfr. Jes. 49,15, 66,12–13, Hos. 11,4). Israel ser følgelig ikke folkeslagenes historie eller enkeltindividers lodd som resultat av rene tilfeldigheter eller blind skjebne, men heller som resultat av Guds kjærlige forsyn hvor alt som gir liv forenes og motsetter seg de dødbringende krefter som synden avføder: «Det er ikke Gud som har skapt døden, og han gleder seg ikke over de levendes undergang. Gud skapte alle ting for at de skulle vare ved» (Visd. 1,13–14).
40. Livet er hellig, dets ukrenkelighet er fra opphavet av innskrevet i menneskets hjerte, dets samvittighet. Spørsmålet Gud stiller Kain etter mordet på broren Abel, «hva har du gjort?» (1. Mos. 4,10), tolker menneskets erfaring: i dypet av sin samvittighet blir mennesket alltid minnet om livets ukrenkelighet – det egne såvel som andres – som noe som ikke tilhører en selv, fordi det tilhører og er en gave fra Gud, vår Skaper og Fader.
Budet om livets ukrenkelighet står sentralt i «de ti bud» i Sinai-pakten (kfr. 2. Mos. 34,28). Først og fremst innebærer budet et forbud mot mord: «Du skal ikke slå i hjel» (2. Mos. 20,13); ikke la «en rettferdig og skyldfri mann miste livet» (2. Mos. 23,7). Men som det senere nedfelles i Israels lovgivning, betyr det også et forbud mot alle krenkelser mot nesten (kfr. 2. Mos. 21,12–27). Det må bemerkes at den oppmerksomhet som rettes mot og den bekreftelse av livets verdi som man finner i Det gamle testamente, ennå ikke har Bergprekenens forfinede trekk. Det kommer tydelig frem i enkelte aspekter ved den gjeldende straffelovgivningen, som kunne idømme alvorlige former for korporlig straff og også dødsstraff. Men det samlede budskap som Det nye testamente skal kunngjøre til fulle, er en kraftfull appell om respekt for det legemlige livs ukrenkelighet og personens integritet. Det kulminerer i det positive bud som pålegger oss å ta ansvar for vår neste som for oss selv: «Du skal elske din neste som deg selv» (3. Mos. 19,18).
41. Budet «Du skal ikke slå i hjel» inkluderes og uttrykkes mer fullstendig i det positive bud om å elske sin neste, og bekreftes på ny og med fornyet styrke av Herren Jesus. Når den rike unge mann spør ham: «Mester, hva godt må jeg gjøre for å oppnå det evige liv?», svarer Jesus: «Vil du virkelig gå inn til Livet, så hold budene» (Matt. 19,16,17). Og han siterer som det første av disse: «Du skal ikke slå i hjel» (Matt. 19,18). I Bergprekenen krever Jesus av disiplene at de skal vise en rettferdighet som overgår de skriftlærdes og fariseernes, også med henblikk på livet: «Dere har hørt det er sagt til deres forfedre: ‘Du skal ikke slå i hjel’, og den som slår i hjel, skal svare for det for retten. Men jeg sier dere, at enhver som blir arg på sin bror, skal svare for det for retten» (Matt. 5,21–22).
Gjennom ord og gjerninger forklarer Jesus i fortsettelsen hva budet om livets ukrenkelighet positivt krever: Disse krav gjaldt allerede i Det gamle testamente, hvor lovgivningen beskyttet og forsvarte det svake og utsatte liv: fremmede, enker, foreldreløse, syke og fattige i alminnelighet, inkludert barnet i morens mage (kfr. 2. Mos. 21,22, 22,21–26). Med Jesus får disse positive budene ny kraft og styrke og utlegges i bredden og i dybden: fra nødvendigheten av å ta omsorg for sin bror (enten det dreier seg om blodsbånd, om samme folk eller om fremmede som lever i Israel), til å bry seg om den fremmede, ja like til å elske ens fiender.
En fremmed er ikke fremmed for den som blir den nødstiltes neste. Lignelsen om den barmhjertige samaritan viser tydelig hvor langt ansvaret for nestens liv strekker seg (kfr. Luk. 10,25–37). Selv en fiende opphører å være fiende for det mennesket som har i oppdrag å elske ham (kfr. Matt. 5,38–48, Luk. 6,27–35), å gjøre godt mot ham (kfr. Luk. 6,27, 33, 35), og umiddelbart å svare på hans behov uten å vente noe igjen (kfr. Luk. 6,34–35). Denne kjærligheten når sitt høydepunkt når vi ber for våre fiender. Gjør vi det, er vi i overensstemmelse med Guds altomfattende kjærlighet: «Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere; slik at dere kan bli barn av deres Far i himlene, – han som lar sin sol gå opp over ond og god, og lar det regne både over rettferdig og synder» (Matt. 5,44–45, kfr. Luk 6,28,35).
Det dypeste nivå i Guds bud om å verne om menneskelivet er altså kravet om ærefrykt og kjærlighet til hvert menneske og hvert enkelt menneskes liv. Det er dette apostelen Paulus lærer de kristne i Roma: «Disse budene: ‘Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære’, og hva andre bud der er, de kan jo alle sammenfattes i dette ene: ‘Du skal elske din neste som deg selv’. For kjærligheten gjør ingen urett mot nesten. Så er da hele Loven oppfylt i kjærligheten» (Rom. 13,9–10).
Menneskets ansvar for livet
Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere.
42. Å forsvare og fremme livet, å vise det ærefrykt og kjærlighet, er en oppgave Gud betror det enkelte menneske, idet Gud kaller mennesket – sitt levende avbilde – til å ta del i hans herredømme over verden: «Gud velsignet dem og sa til dem: ‘Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden’» (1. Mos. 1,28).
Den bibelske beretningen viser omfanget av det herredømme Gud betror mennesket. Som Visdommens bok tydelig sier, så dreier det seg først og fremst om herredømme over jorden og alle levende skapninger: «Du mine fedres Gud, barmhjertige Herre ... ved din visdom dannet du mennesket til å herske over hele din skapning, du (som) satte det til å styre verden i hellighet og rettferdighet» (Visd. 9,1,2–3). Også salmisten priser menneskets herredømme som et tegn på ære og heder fra Skaperens side: «Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også de ville dyr i marken, fuglen i luften og fisken i sjøen, alt som ferdes på havets stier» (Sal. 8,7–9).
Mennesket ble kalt til å dyrke og passe verdens hage (kfr. 1. Mos. 2,15), og har derfor et særlig ansvar for livsmiljøet, det vil si den skapning Gud har stilt til menneskets disposisjon og som er ment å tjene dets personlige verdighet og liv, ikke bare nålevende, men også fremtidige generasjoners. Det økologiske spørsmål – som rangerer fra ulike dyrearters og andre former for livs naturlige vekstmiljøer til «menneskelig økologi» i egentlig forstand[28] – finner klare og sterke etiske retningslinjer i Bibelen som munner ut i en uttalt respekt for det store gode som livet – ethvert liv – er. «Det herredømme som Skaperen betrodde mennesket, er ikke en absolutt makt, heller ikke er det tale om frihet til å ‘bruke og kaste’ eller disponere etter eget forgodtbefinnende. Den grense som Skaperen satte fra begynnelsen av og som uttrykkes symbolsk ved forbudet mot å ‘spise av treets frukt’ (kfr. 1. Mos. 2,16–17), viser tydelig nok at når det dreier seg om naturen, er vi ikke bare underlagt biologiske, men også moralske lover, som ikke kan overtredes ustraffet.»[29]
43. Mennesket tar på en særlig måte del i Guds herredømme ved det spesifikke ansvar som er det betrodd for menneskelivet som sådant. Det er et ansvar som når sitt høydepunkt når det ekteskapelige samliv resulterer i nytt liv. Som Det annet Vatikankonsil lærer: «Gud selv (som) har sagt at ‘det er ikke godt for mennesket å være alene’ (1. Mos. 2,18), og ‘som fra begynnelsen av skapte mennesket mann og kvinne’ (Matt. 19,4), har villet gi mennesket en særegen del i sin skapergjerning, og derfor velsignet han mannen og kvinnen og sa: ‘Vær fruktbare og bli mangfoldige’ (1. Mos. 1,28).»[30]
Når Konsilet taler om at mann og kvinne har en «særegen del i skapergjerningen», er det for å fremheve at det å sette barn til verden er en hendelse som både er dypt menneskelig og i høy grad religiøs, fordi den involverer både ektefellene som er «ett» (1. Mos. 2,24), og samtidig Gud som gjør seg selv nærværende. Som jeg skrev i mitt «Brev til familiene»: «Når den ekteskapelige forening resulterer i et nytt liv, bringer den nyfødte med seg et særlig bilde og likhet med Gud selv: personens genealogi er innskrevet i generasjonens biologi. Når vi bekrefter at ektefellene, som foreldre, er Gud Skaperens medarbeidere idet et nytt menneskeliv unnfanges og settes til verden, tenker vi ikke bare på biologiens lover. Vi ønsker i stedet å understreke at Gud selv er nærværende i det menneskelige foreldreskap på en helt annen måte enn i alle andre former for forplantning på jorden. I virkeligheten er det slik at Gud alene er kilde til ‘det bilde og den likhet’ som er særegen for mennesket, slik det ble dannet ved Skapelsen. Forplantningen er Skapelsens fortsettelse.»[31]
Dette er hva Bibelen lærer når den direkte og begeistret forteller om den første kvinnens gledefylte utbrudd, hun som er «mor til alt som lever» (1. Mos. 3,20). Oppmerksom på at Gud hadde grepet inn, utbryter hun: «Jeg har fått en gutt av Herren» (1. Mos. 4,1). I slektens videreføring, når liv formidles fra foreldre til barn, overføres Guds eget bilde og likhet, takket være skapelsen av den udødelige sjel.[32] Begynnelsen på «boken om Adams ætt» uttrykker det slik: «Den dagen Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds bilde. Til mann og kvinne skapte han dem. Og han velsignet dem og gav dem navnet menneske, den dagen de ble skapt. Da Adam var 130 år, fikk han en sønn som var ham lik, som hans eget bilde, og han kalte ham Set» (1. Mos. 5,1–3). Det er nettopp i denne rollen som Guds medarbeidere, hvor Gud overfører sitt bilde til den nye skapning, at storheten hos de par kommer til syne som er rede til «å forplante slekten og oppdra nye mennesker» idet de er seg bevisst «at de er delaktige i og formidlere av Gud Skapers kjærlighet».[33] Det er derfor biskop Amphilocius priste «ekteskapet som utvalgt og opphøyet over alle jordiske gaver» fordi det er «menneskehetens skaper, en gjengiver av det guddommelige bilde».[34]
Følgelig vil den mann og kvinne som er forenet i ekteskapet, være delaktige i et guddommelig foretak: ved forplantningsakten blir Guds gave akseptert og et nytt liv åpner seg for fremtiden.
Men bortsett fra foreldrenes spesifikke kall og oppgave, involverer selve oppdraget å ta imot og tjene livet alle mennesker; og dette oppdraget må først og fremst gi seg til kjenne når livet er på sitt svakeste. Kristus selv minner oss om dette når han ber om å bli elsket i sine lidende brødre og søstre: de sultne, de tørste, de fremmede, nakne, syke, fengslede... Alt det som blir gjort mot hver av dem gjøres mot Kristus (kfr. Matt. 25,31–46).
Det ufødte barns verdighet
For du har skapt mitt indre.
44. Menneskelivet er på sitt mest sårbare når det kommer til verden og når det går ut av tiden for å tre inn i evigheten. Guds ord gjenkaller hyppig oppfordringen til å vise omsorg og respekt for livet, fremfor alt når det trues av sykdom og alderdom. Selv om man ikke finner noen direkte og eksplisitt oppfordring til å beskytte menneskelivet i dets begynnelse, som det ufødte liv, eller det liv som nærmer seg slutten, så kan det forklares med det faktum at selve tanken på å skade, angripe eller faktisk fornekte livet under disse omstendigheter var fullstendig fremmed for Gudsfolkets religiøse og kulturelle mentalitet.
I Det gamle testamente ble ufruktbarhet ansett for å være en forbannelse, mens tallrikt avkom ble sett på som en velsignelse: «Se, barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn fra ham» (Salm. 127,3, kfr. Salm. 128,3–4). Til grunn for denne overbevisningen ligger også Israels bevissthet om å være paktens folk, kalt til å bli mange ifølge det løfte som ble gitt Abraham: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du er i stand til det! Så tallrik skal ætten din bli» (1. Mos. 15,5). Men det som først og fremst teller, er vissheten om at det liv som bringes videre har sitt opphav i Gud. Dette bekreftes gjennomgående i Bibelen når det med respekt og kjærlighet tales om unnfangelse, om barnet i morens liv, om fødsler og om den intime forbindelsen mellom livets unnfangelsesøyeblikk og Gud Skaperens handlen.
«Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du ble født, helliget jeg deg» (Jer. 1,5): hvert enkelt menneskes liv er, helt fra begynnelsen av, del av Guds plan. Selv fra dypet av sin smerte betrakter Job det mirakuløse i Guds verk idet han ble formet i sin mors liv. Her finner han grunn til tillit og tro på en guddommelig plan for livet: «Det er du som har formet og skapt meg, og så snur du om og utsletter meg! Husk, du har laget meg av leire, og så lar du meg bli til jord igjen! Du lot meg renne ut som melk og løpe sammen med ost. Du kledde meg med hud og kjøtt og vevde ben og sener i meg. Du gav meg liv og var trofast mot meg, omhyggelig vernet du min ånd» (Job 10,8–12). Salmene gir gang på gang uttrykk for undring og ærefrykt over hvordan Gud former barnet i mors liv.[35]
Hvordan kan noen forestille seg at et eneste øyeblikk av den vidunderlige prosessen hvor livet utfolder seg skulle kunne adskilles fra Guds vise og kjærlige omsorg, og overlates til menneskelig vilkårlighet? Mor til de syv brødrene tenkte visselig ikke slik da hun bekjente sin tro på Gud, livets kilde og garant fra unnfangelsen av og på samme tid fundamentet for håpet om et liv etter døden: «Jeg vet ikke hvordan dere ble til i mitt morsliv, og ikke var det jeg som gav dere liv og ånde. Det var ikke jeg som føyde sammen kroppens enkelte deler. Nei, det er verdens skaper som former mennesket, og som har tenkt ut hvordan alt skulle bli til. Derfor skal han i sin barmhjertighet gi dere både liv og ånde tilbake, fordi dere nå ofrer dere selv for hans lover» (2. Makk. 7,22–23).
45. Det nye testamentes åpenbaring bekrefter den ubestridelige erkjennelse av menneskelivets verdi fra begynnelsen av. Den glede og ivrige forventning som Elisabet gir uttrykk for når hun vet at hun er med barn, viser hvor høyt fruktbarheten verdsettes: «Dette er Herrens verk... (for) å slette ut det som var min skam blant folk» (Luk. 1,25). Men personens verdi fra unnfangelsen av blir enda tydeligere feiret i møtet mellom jomfru Maria og Elisabet og mellom de to barna som de er svangre med. Det er nettopp barna som åpenbarer den messianske alders komme: i deres møte blir for første gang Guds Sønns frelsende makt virksom. Som St. Ambrosius skriver: «Velsignelsene ved Marias komme og Herrens nærvær lar seg straks kjenne... Elisabet var den første til å høre ordet, men Johannes den første til å fornemme nåden. Hun hørte ifølge naturens orden; han hoppet av fryd i mors liv på grunn av mysteriet. Hun gledet seg over Marias komme; han over Herrens. Kvinnen erkjente kvinnens komme, barnet, barnets. Kvinnene taler med hverandre om nåden; barna handler ut fra den i sine mødre og beveger dem ved et dobbelt mirakel til å profetere. Barnet hoppet, moren ble fylt av Ånden. Moren var ikke fylt før sønnen, men da sønnen var fylt av den Hellige Ånd, fylte han også sin mor.»[36]
Livet i alderdom og lidelse
Jeg trodde, også da jeg sa: «Jeg er ille plaget.»
46. Hva livet i dets avsluttende faser angår, ville det være anakronistisk å forvente at den bibelske åpenbaring eksplisitt skulle vise til aktuelle problemstillinger når det gjelder respekten for eldre og syke personer, eller eksplisitt fordømme forsøk på å fremskynde livets avslutning med vold. Bibelens kulturelle og religiøse kontekst er ikke på noen måte berørt av slike fristelser; tvert imot, i denne kontekst blir de eldres visdom og erfaring ansett for å være en uerstattelig rikdom for familie og samfunn.
Høy alder gir prestisje og omfattes med ærbødighet (kfr. 2. Makk. 6,23). Den rettferdige søker ikke å bli løst fra alderdommen og dens plager; hans bønn er tvert imot denne: «Herre, Gud, du er jo mitt håp, fra ungdommen av har jeg satt min lit til deg... Forlat meg heller ikke, Gud, når jeg blir gammel og grå. Så skal jeg tale om din mektige gjerning til hele den kommende slekt» (Sal. 71,5 & 18). Den messianske tidsalders ideal fremstilles som en tid hvor «det ikke lenger (skal) finnes... gamle som ikke når sine dagers fulle mål» (Jes. 65,20).
Men i alderdommen, hvordan skal man møte livets uomgjengelige forfall? Hvordan forholde seg til døden? Den troende vet at hans liv er i Guds hender: «Herre,... det er du som bestemmer min lodd» (Sal. 16,5), og aksepterer nødvendigheten av å dø: «Dette er hva Herren har fastsatt for alt som lever. Hvorfor skulle du avvise det som Den Høyeste har bestemt?» (Sir. 41,4). Mennesket er ikke livets herre, heller ikke dødens. I livet som i døden må mennesket overgi seg til Gud og hans kjærlighetsfulle plan; «det som Den Høyeste har bestemt».
Også under perioder med sykdom er mennesket kalt til å sette sin lit til Gud og fornye sin fundamentale tro på Den Ene som «leger all din sykdom» (kfr. Sal. 103,3). Selv når ethvert håp om helbredelse svinner hen, og mennesket utbryter: «Min dag heller, skyggen blir lang, jeg visner bort som gress» (Sal. 102,12); selv da, kan den troende leve forvisset om Guds livgivende makt. Alvorlig sykdom driver ikke denne personen ut i desperasjon og til å søke døden, men får ham til i håp å utbryte: «Jeg trodde, også da jeg sa: ‘Jeg er ille plaget’» (Sal. 116,10); «Herre, min Gud, jeg ropte til deg, og du helbredet meg. Herre, fra dødsriket førte du meg opp, du gav meg liv og reddet meg fra graven» (Sal. 30,3–4).
47. Jesu sendelse og de mange helbredelser som han bevirket viser oss Guds store omsorg også for menneskets legemlige liv. Jesus, «legemets og sjelens lege»,[37] var sendt av Faderen for å forkynne det glade budskap for de fattige og for å lege de sønderbrutte (kfr. Luk. 4,18, Jes. 61,1). Når han senere sender disiplene sine ut i verden, gir han dem et oppdrag hvor helbredelsen av de syke går hånd i hånd med forkynnelsen av Evangeliet: «Og hvor dere kommer, skal dere forkynne at himlenes rike er nær. Helbred syke, oppvekk døde, rens spedalske, driv ut demoner» (Matt. 10,7–8, kfr. Mark. 6,13, 16,18).
For den troende er riktignok ikke det jordiske liv noe absolutt gode, i særdeleshet fordi man kan bli bedt om å oppgi livet for et høyere godes skyld. Som Jesus sier: «For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det; mens den som setter livet til for min skyld og for evangeliets skyld, han skal frelse det» (Mark. 8,35). Det nye testamente gir mange forskjellige eksempler på dette. Jesus nøler ikke med å gi seg selv som offer, og han gir frivillig sitt liv som en offergave til Faderen (kfr. Joh. 10,17) og til dem som hører ham til (Joh. 10,15). Jesu forløper, Johannes Døperens død vitner også om at den jordiske eksistens ikke er et absolutt gode; hva som er viktigere er å forbli tro mot Guds ord selv om man skulle risikere livet for det (kfr. Mark. 6,17–29). Stefanus, som mistet livet på grunn av sitt trofaste vitnesbyrd om Herrens oppstandelse, følger i Mesterens fotspor og møter dem som stener ham med bønn om tilgivelse (kfr. Ap.gj. 7,59–60). Derved blir han den første i en tallrik skare av martyrer som Kirken har æret fra dens tidligste begynnelse.
Men ingen kan egenrådig velge om man vil leve eller dø; den absolutte herre over slike avgjørelser er alene Skaperen, ved hvem «vi lever, beveger oss og er til» (Ap.gj. 17,28).
Fra Sinais lov til Åndens gave
Alle som fastholder den skal ha liv.
48. Livet er bærer av sin egen sannhet og uutslettelig preget av den. Ved å akseptere Guds gave forplikter mennesket seg til å holde livet fast i denne vesentlige sannhet. Å skille seg fra sannheten er å dømme seg selv til meningsløshet og ulykkelighet. Sannsynligheten for å kunne bli en trussel mot andres eksistens er også tilstede siden grensene som garanterer respekten og forsvaret av livet i alle situasjoner er brutt ned.
Sannheten om livet er åpenbart i Guds bud. Herrens ord gir klare indikasjoner på hvilken retning livet må ta for å respektere sannheten om livet og verne om dets verdighet. Det er ikke bare det spesifikke bud «Du skal ikke slå i hjel» (2. Mos. 20,13, 5. Mos. 5,17) som sikrer vern av livet, hele Guds lov tjener til å verne om livet, fordi den åpenbarer den sannhet som gir livet dets fulle mening.
Det er derfor ikke overraskende at Guds paktslutning med sitt folk er så nært knyttet til livets perspektiv, også i dets legemlige dimensjon. I pakten fremstilles Guds bud som livets vei: «Se, i dag har jeg lagt frem for deg livet og det gode og døden og det vonde. Gjør du som jeg byr deg i dag, så du elsker Herren din Gud og går på hans veier og holder hans bud, forskrifter og dommer, da skal du leve og bli tallrik. Herren din Gud skal velsigne deg i det landet du går inn i og legger under deg» (5. Mos. 30,15–16). Det som står på spill, er ikke bare Kanaans land og Israel-folkets eksistens, men dagens og fremtidens verden og hele menneskehetens eksistens. I virkeligheten er det slik at det er absolutt umulig å opprettholde et autentisk og fullstendig liv hvis det adskilles fra det gode; og det gode på sin side er fundamentalt knyttet til Guds bud, til «livets lov» (Sir. 17,11). Det gode som må gjøres legges ikke på livet som en tyngende byrde, det gode er selve hensikten med livet, og bare ved å gjøre det kan livet nå sin bestemmelse.
Det er følgelig Loven som helhet som beskytter menneskelivet. Dette forklarer hvorfor det er så vanskelig trofast å holde budet «Du skal ikke slå i hjel» når de andre «livgivende ord» (kfr. Ap.gj. 7,38), som dette bud er forbundet med, ikke overholdes. Løsrevet fra dette perspektiv blir budet ingenting annet enn et forbud pålagt en utenfra, og ganske snart søker man dets grenser og prøver å finne formildende omstendigheter og unntak. Ikke før man åpner seg for den fulle sannhet om Gud, mennesket og historien, vil budordet «Du skal ikke slå i hjel» tre lysende frem som et gode for det enkelte menneske og menneskets relasjoner til andre. Det er i dette perspektiv vi også kan gripe den fulle sannhet i det som står skrevet i 5. Mosebok og som Jesus også gjør til sitt svar på den første fristelsen: «Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som går ut fra Herrens munn» (5. Mos. 8,3, kfr. Matt. 4,4).
Det er når vi lytter til Guds ord at vi blir i stand til å leve i verdighet og rettferd. Det er ved å overholde Guds lov at vi blir i stand til å frembringe liv og lykke: «Alle som fastholder den, skal ha liv, alle som viker fra den, skal dø» (Bar. 4,1).
49. Israels historie viser hvor vanskelig det er å forbli tro mot livets lov som Gud har skrevet inn i menneskenes hjerter, og som han gav på Sinai til paktens folk. Når folket leter etter måter å leve på som ignorerer Guds plan, kommer profetenes kraftfulle påminnelser om at Herren alene er livets egentlige kilde. Jeremia skriver: «For to onde ting har mitt folk gjort: De har gått bort fra meg, kilden med levende vann, og de har hogd seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann» (Jer. 2,13). Profetene retter en anklagende finger mot dem som viser forakt for livet og øver vold mot personens rettigheter: «De tråkker småkårsfolks hoder i støvet» (Amos 2,7); de «fylte dette stedet med blod av uskyldige» (Jer. 19,4). Og blant dem er det profeten Esekiel som hyppig anklager Jerusalem for «blodskyld» (22,2, 24,6,9), byen som «lar blodet flyte i gatene» (22,3).
Men alt mens profetene fordømmer krenkelser mot livet, er de først og fremst opptatt av å vekke håpet om et nytt livsprinsipp. Det skal fornye menneskets forhold til Gud og andre og åpne for nye og ekstraordinære muligheter når det gjelder å vinne innsikt i og virkeliggjøre de fordringer som ligger i Livets Evangelium. Dette er bare mulig takket være Guds gaver som renser og fornyer: «Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. For all urenhet som skyldes de mange avgudene, vil jeg rense dere. Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere» (Esek. 36,25–26, kfr. Jer. 31,33). Takket være dette «nye hjertet» kan man forstå og virkeliggjøre livets sanneste og dypeste mening: å være gave og å gi seg selv som gave. Dette er det lysende budskap om livets verdi som Herrens tjener viser oss: «Fordi han gav sitt liv til soning, skal han få etterkommere og leve lenge, og ved ham skal Herrens vilje ha fremgang. Etter all sin møye og sjelenød skal han se lys og mettes» (Jes. 53,10.11).
Loven fullbyrdes ved Jesus fra Nasarets komme, og det nye hjerte gis ved hans Ånd. Jesus fornekter ikke Loven, men han fullbyrder den (kfr. Matt. 5,17): Loven og Profetene oppsummeres i den gyldne regel om den gjensidige kjærlighet (kfr. Matt. 7,12). I Jesus blir Loven en gang for alle «evangelium», det glade budskap om Guds herredømme over verden, som bringer alt liv tilbake til dets røtter og sin opprinnelige hensikt. Den nye lov er «Åndens lov, som gir livet i Kristus Jesus» (Rom. 8,2). Og denne nye lovs grunnleggende uttrykk er Herren selv som gir sitt liv for sine venner (kfr. Joh. 15,13). Etterfølgelsen er å gi seg selv av kjærlighet til sine brødre: «Selv er vi gått over fra døden til livet; det vet vi, fordi vi elsker våre brødre» (1. Joh. 3,14). Det er frihetens, gledens og saligprisningens lov.
Livets Evangelium fullbyrdes på korsets tre
De skal se på ham som de har gjennomboret.
50. Mot slutten av dette kapittelet hvor vi har meditert over det kristne budskap om livet, vil jeg gjerne gjøre et opphold med hver enkelt av dere for å betrakte den Ene som var gjennomboret og som drar alle til seg (kfr. Joh. 19,37, 12,32). Ved å betrakte korset (kfr. Luk. 23,48) vil vi oppdage hvordan Livets Evangelium fullbyrdes og åpenbares helt og fullt i dette opphøyede tre.
Langfredag tidlig om ettermiddagen «sortnet solen til, og det ble mørkt over hele landet ... Da revnet forhenget i templet tvers over» (Luk. 23,44.45). Dette symboliserer en stor kosmisk uro og en massiv konflikt mellom gode og onde krefter, mellom liv og død. I dag befinner vi oss i en dramatisk konflikt mellom «dødens kultur» og «livets kultur». Men korsets glans overskygges ikke av dette mørket; det fortsetter å skinne enda klarere, enda mer strålende, og åpenbares som historiens og det enkelte menneskelivs sentrum, mening og mål.
Jesus nagles til korset og løftes opp fra jorden. Han erfarer øyeblikk av total «maktesløshet», og hans liv synes fullstendig utlevert til motstandernes spott og bødlenes hender: han blir hånet, spottet og krenket (kfr. Mark. 15,24–36). Og likevel, midt i dette, etter at Jesus har utåndet, utbryter den romerske offiseren: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!» (Mark. 15,39). I den ytterste svakhet åpenbarer altså Guds Sønns identitet seg: hans ære manifesterer seg på korset!
Ved sin død kaster Jesus lys over meningen med menneskets liv og død. Før han dør, ber Jesus til Faderen, og ber om tilgivelse for sine forfølgere (kfr. Luk. 23,34), og til røveren som ber om å bli husket når han kommer i sitt rike, svarer han: «Sannelig, det lover jeg deg: Ennå i dag skal du være med meg i Paradis!» (Luk. 23,43). Og etter hans død «(ble) mange av de hellige henfarnes legemer vakt til live» (Matt. 27,52). Den frelse som Jesus bevirker er en livets og oppstandelsens gave. Under sin jordiske eksistens hadde Jesus også bragt frelse ved helbredelser og ved å gjøre det gode (kfr. Ap.gj. 10,38). Men miraklene, helbredelsene og oppvekkelsene fra de døde var tegn på en annen frelse, som består i syndenes forlatelse, det vil si befrielsen fra menneskets dypeste elendighet og opphøyelsen til Guds eget liv. På korset blir Mose mirakel da han reiste slangen i ørkenen (Joh. 3,14–15, 4. Mos. 21,8–9), fornyet og bragt til fullkommenhet.
Også i dag kan mennesker, hvis liv er truet, finne styrke i håpet om frihet og frelse ved å betrakte ham som var gjennomboret.
51. Men der er også en annen hendelse som beveger meg dypt når jeg mediterer over den. «Så snart han hadde fått eddiken, sa han: 'Det er fullbragt.' Så bøyde han sitt hode og utåndet» (Joh. 19,30). Deretter stakk den romerske soldaten «et spyd i siden på ham, så blod og vann fløt ut» (Joh. 19,34).
Alt hadde med dette nådd sin fullendelse. Jesu «utånding» beskriver hans død, en død som ligner ethvert annet menneskes, men som samtidig hentyder til «Åndens gave», ved hvilken Jesus kjøper oss fri og åpner for oss et nytt liv.
Det er Guds eget liv som nå blir mennesket til del. Dette livet gis kontinuerlig til Guds barn gjennom Kirkens sakramenter, symbolisert ved vannet og blodet som strømmer ut av Kristi side. Dette liv gjør dem til den nye pakts folk. Det er fra korset, livets kilde, at «livets folk» fødes og spres.
Kontemplasjonen over korset fører oss til hendelsenes dypeste røtter. Jesus som begynte sitt offentlige virke med å si: «Her er jeg, for å gjøre din vilje» (Hebr. 10,9), var lydig mot Faderen i alle ting. Og «som han alltid hadde vist dem som var hans her i verden, hvor han hadde dem kjær, gav han dem nå det ytterste bevis på sin kjærlighet» (Joh. 13,1), idet han gav seg selv fullstendig for dem.
Han som var kommet «ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv som løsepenger for de mange» (Mark. 10,45), viser på korset kjærlighetens ytterste konsekvens: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh. 15,13). Og han døde for oss mens vi enda var syndere (kfr. Rom. 5,8).
Jesus forkynner med dette at livet finner sitt sentrum, sin mening og sin fullbyrdelse når det blir gitt, når det blir gave.
På dette punkt munner vår meditasjon ut i lovprisning og takksigelse, og på samme tid oppfordres vi til å etterligne Kristus og følge i hans fotspor (kfr. 1. Pet. 2,21).
Vi er også kallet til å gi våre liv for våre brødre og søstre, og derved i sannhet å virkeliggjøre vår eksistens’ mål og mening.
Vi vil være i stand til å gjøre dette på grunn av deg, Herre, som har gitt oss et eksempel og meddelt oss kraften av din Ånd. Vi vil være i stand til å gjøre dette hver dag, med deg og som deg, hvis vi er lydige mot Faderen og gjør hans vilje.
Gi derfor at vi lytter med åpne og generøse hjerter til hvert ord som går ut av Guds munn. Da skal vi lære, ikke bare å følge budet om ikke å slå i hjel, men også å ære livet, å elske og fremme det.
Noter
[22] Den dogmatiske konstitusjon om Guds Åpenbaring, Dei Verbum (DV), 4.
[23] «Gloria Dei vivens homo»: Adversus Haereses, IV, 20, 7: SCh 100/2, 648–649.
[24] GS, 12
[25] Bekjennelser I,1, overs. Sigmund Hjelde, Oslo 1974.
[26] Exameron, VI, 75–76: CSEL 32, 260–261.
[27] «Vita autem hominis visio Dei»: Adversus Haereses, IV, 20, 7: SCh 100/2, 648–649.
[28] Kfr. Johannes Paul II, Centesimus annus (CA), 38
[29] Johannes Paul II, Sollicitudo Rei Socialis, 30. desember 1987, 34: AAS 80 (1988), 560.
[30] GS, 50
[31] Brev til familiene, Gratissimam sane (2. februar 1994), 9:AAS 86 (1994), 878, kfr. Pius XII, Humani Generis (12. august 1950): AAS 42 (1959), 574.
[32] «Animas enim a Deo immediate creari catholica fides nos retinere iubet»: Pius XII, Humani Generis (1950): AAS 42 (1959), 575.
[33] GS, 50
[34] Prekener, II,1; CCSG 3, 39.
[35] Se for eksempel Salmene 22,10–11, 71,6, 139,13–14.
[36] Expositio Evangelii secundum Lucam, II, 22–23: CCL, 14, 40–41.
[37] St. Ignatius av Antiokia, Brevet til Efeserne, 7,2: Patres Apostolici, ed. F.X. Funk, II, 82.