Publisert 8. september 2023
|
Oppdatert 20. september 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Nederst i saken finner du 7 hilsener til biskop Bernt ved hans 70-årsfeiring
JESUS ER NÅ: – Hvis vi ikke møter Gud nå – og i den umiddelbare fremtid, så har vi simpelthen ikke noe møte med ham. Vi kan ikke møte Gud i en annen tid enn vår egen, sier biskop Bernt i forbindelse med sin 70-årsfeiring. Foto: Tor Stenersen
Han gleder seg ikke til å bli 70, men over å bli det. Tirsdag 12. september fyller biskop Bernt Eidsvig år.
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Å gå forover med blikket festet bakover, er en krevende øvelse. Til slutt snubler du og faller. Det vil bursdagsbiskopen unngå både for Kirkens og eget vedkommende.
– I sitt intervju med Arnt Stefansen sier biskopen at Kirken aldri kan bli tilbakeskuende. Hva legger han i det?
– I den menneskelige natur finnes en viss begavelse for nostalgi; den kan også melde seg i kirkelig sammenheng. Man forteller andre og seg selv at ‘alt var så meget bedre dengang’ – ofte en konkret epoke, og man risikerer til slutt å leve etter den overbevisning, sier biskopen og advarer mot en idealisering i fortiden:
– Nå ser vi en hang blant enkelte til å idealisere det 19. århundre; i reformasjonsårhundret lengtet mange tilbake til det de mente var en ideell apostolisk tid. Men man behøver bare lese Paulus for å forstå at slik var det ikke. Hvis vi ikke møter Gud nå – og i den umiddelbare fremtid, så har vi simpelthen ikke noe møte med ham. Vi kan ikke møte Gud i en annen tid enn vår egen, sier biskop Bernt.
– Er det en tendens i vår samtid at man vil «gå baklengs inn i fremtiden»?
– Jeg tror det alltid har vært en fristelse for mange, men det kan virke som om den er sterkere nå enn for 30 – 40 år siden. Kanskje fordi dagens verden er så omskiftelig, mens fortiden ikke er det. En slik innbilt stabilitet kan virke forlokkende, spesielt hvis man tar fantasien i bruk og lager sin egen versjon av det som er skjedd, sier biskopen med en sterk sans for historievitenskapen.
Han presiserer:
– Det å ha idealer fra fortiden anbefales; de store helgener for eksempel, men livet leves nå: Trekk gjerne på fortiden, men vær i nåtiden, sier han med sant konservativt ettertrykk i Edmund Burkes tradisjon.
LIVSVISDOM: – Å lære seg å se stort på ting og personer; ikke la tilværelsen dreie seg om detaljer og småting, som bare irriterer og distraherer deg fra det vesentlige. Jeg har kastet bort mye tid og energi på det, sier biskopen. Foto: Tor Stenersen
Se stort på det
Bilde
«Kirken den er et gammelt hus», skrev Grundtvig – og hadde rett. Man kan lett bli tilbakeskuende når man har en 2000-årig historie å lene seg på. Biskopen har bare 70, men likevel: Hva gjør han for å holde blikket festet fremover?
– Det beste hjelpemiddel er å besøke menighetene, samt samtaler og bønn med de troende. Jeg har også en ambisjon om å holde meg informert om det som skjer i samfunnet forøvrig, slik som for eksempel gjennom god og åpen kontakt med andre tros- og livssynssamfunn, sier biskopen, som synes begge deler er virkningsfull medisin mot sneversyn.
– Du har investert 70 år i å bli en vis eldre mann. Hva slags livsvisdom vil du gjerne dele med oss andre?
– Først og fremst er jeg ikke helt sikker på egen visdom, men fragmenter av den har jeg muligens tilegnet meg gjennom årene: Å lære seg å se stort på ting og personer; ikke la tilværelsen dreie seg om detaljer og småting, som bare irriterer og distraherer deg fra det vesentlige. Jeg har kastet bort mye tid og energi på det. Dette gjelder både personer, saker og i prinsipielle anliggender, reflekterer biskopen og konkluderer med at man slett ikke kan tillate bagateller å oppta for mye plass i tilværelsen. Livet er for kort. Det lærer man seg etterhvert, helst ikke når det er for sent.
– Min erfaring er at man ofte ser klarere når man ser stort på det og har et grunnleggende positivt menneskesyn. Troen kan hjelpe oss i så måte: I vår katolske tro kvalifiseres vi av vår vilje; hvis viljen er god, er vi gode – det betyr at vi alle har potensial til å bli et godt menneske. Det gir håp og grunn til å betrakte andre i et positivt lys.
Velg din fremtid
Den pessimistiske devisen «alt var bedre før» kan kontres med Kåre Willochs optimistiske «nu går alt så meget bedre». Og jo eldre man blir, jo større er forrådet av argumenter – for begge livsholdninger.
– Hva var bedre? Og hva er bedre?
– Det som var bedre ... jo, verden var nok mindre komplisert: Hvis du ble født i Tolga i Østerdalen, visste du at du også skulle dø der. Jeg mener – du visste hva din fremtid var; den var så å si gitt ved fødselen. Det som er godt nå, er at du selv avgjør din fremtid. I vårt samfunn i Norge kan alle – utfra sine evner og forutsetninger – bestemme hva de selv vil bli. Det er et enormt gode, sier biskopen, som selv er fra Rjukan i Vestfjorddalen.
– Biskopen er glad i norsk visesang, herunder Einar Roses revy-rimkunst. Kan du referere et eksempel og forklare oss hvorfor dette begeistrer det biskoppelige fin-sinn?
– Einar Rose klippet seg i Grand Hotels frisørsalong. Det gjorde jeg også noen år. Et par ganger hadde jeg gleden av å sitte ved siden av ham under klippen – og utfra de få setninger vi utvekslet, forsto jeg at her var det potensial for humor, spesielt av det litt mørke slag, på folkelig Kristiania-mål, sier biskopen.
Revyartist Rose kunne fremkalle latter og smil, ofte med ironiske observasjoner fra livets skyggesider: «Kjærligheta er som sitronbrus, når den har bobla fra seg, er’e sluss!», sang han skjelmsk som den skuffede ektemann.
– Et åpenbart tilfelle for sjelesorgen, presiserer biskopen muntert.
«Pessimister har aldri hatt mangel på råvarer; det de ikke finner i den store verden, finner de gjerne opp selv.»
Finn håp
Verden står på sett og vis i brann i biskopens bursdagsår: Vi har nettopp lagt bak oss en pandemi – den første sin spanskesyken. Det kriges i Ukraina, militæret kupper makten i afrikanske demokratier og gjør diktatur utav dem, Hellas ligger avsvidd tilbake etter skogbrannenes herjinger. Det er også politisk turbulens og kultur-krig i vestlige land, USA ikke minst. Selv Kirken preges av polarisering og ideologisk posisjonering.
– Eskapisme er en fristende løsning på problematiske omgivelser, men hva anbefaler biskopen?
– Pessimister har aldri hatt mangel på råvarer; det de ikke finner i den store verden, finner de gjerne opp selv. Kirken er ikke i den bransjen. Vi er kalt til å være bærere av håpet, ellers slutter vi å være Kirke.
– Hvor finner du håp?
– Håpet finnes i mennesker – i de mennesker jeg har med å gjøre, finner jeg alltid grunn til håp. Det store flertall har en god vilje, selv om den ikke alltid leder dem til de rette valg, og den er en refleksjon av Guds lysende kjærlighet.
– Lokomotivfører på Rjukanbanen, som ble åpnet 9. august 1909.
2. Hvilken helgen vil du helst ha tilbragt en helg med?
– John Henry Newman.
3. Du er kjent for de gode replikker. Hva er din egen favoritt hos andre?
– C. J. Hambros oppsummering av Odelstingets debatt om hvorvidt regjeringen Nygaardsvold skulle stilles for riksrett etter andre verdenskrig: ‘De gjorde så godt de kunne. Deri ligger deres unnskyldning, og deri ligger deres dom.’
4. Hvilken bok (bortsett fra Boken) vil du anbefale folk å lese?
– Lord Hailshams (Quintin Hogg) «The door wherein I went». Jeg leste den da jeg var «gjest» hos KGB i 1976; min mor sendte den til meg. Den handler om hans refleksjoner om tro og religion, jus og politikk i en selvbiografisk fremstilling.
5. Hvilket musikkstykke lytter du helst til?
– Händels oratorium «Solomon» (HWV 67).
6. Hva er vennskap for deg?
– Det som gjør livet verdt å leve, en gave som jeg takker Gud for.
7. Hva er ditt bursdagsønske, for Kirken og verden?
– God vilje og, som en konsekvens, fred.
7 personer hilser biskop Bernt ved hans 70-årsfeiring
Biskop Erik Varden:
Bilde
Kjære Biskop Bernt,
«Gud vil aldri nekte oss sin nåde». Dette er noe du i din forkynnelse har minnet oss om ofte i årenes løp; det er også noe ditt eget kall, liv og virke bærer trofast vitnesbyrd om. Takk for dette vitnesbyrd!
På egne vegne og på vegne av både Trondheim og Tromsø stift gratulerer jeg med 70-årsdagen. Jeg ønsker deg nådens fredelige glede for tiden fremover.
+Erik Varden
biskop av Trondheim og apostolisk administrator av Tromsø
Foto: NTB
Knut Olav Åmås:
Bilde
Å møte biskop Bernt er hver gang som å hensette seg i en større geografisk, historisk og åndelig sammenheng. Perspektivene blir videre, utsynet bredere, diskusjonene får schwung og luft under vingene.
Jeg husker ikke hvordan vi ble kjent, trolig gjennom felles venner for en 15 års tid siden. Så er det blitt mange møter i de forskjelligste anledninger.
Å treffe biskopen i selskapelig lag i Akersveien innebærer alltid et gjensyn med det beste av østerriksk vin fra Klosterneuburg, som Bernt kjenner så godt etter de mange årene der. Så da jeg utga en kulturguide om Wien for noen år siden, var det naturlig å spørre ham om han ville skrive en anbefaling til byen. Og den kom – av spisestedene Julius Meinl i Graben og Stiftskeller i Klosterneuburg. Sistnevnte sted har han «spist noen hundre ganger», som han nøkternt slår fast i en briljant artikkel om det wienerske kjøkken.
Jeg er sikker på at han lengter tilbake til Østerrike og Wien ganske ofte, han har tross alt tilbrakt «halve livet» der. Jeg håper han får anledning til flere besøk der de neste årene.
Som mangeårig kulturredaktør i Aftenposten og de siste årene direktør i Stiftelsen Fritt Ord, har jeg hatt mye med de religiøse samfunnene i Norge å gjøre. Ved siden av det jødiske miljøet er det katolske, representert ved og åpnet for meg av biskop Bernt, det jeg selv har tilbrakt mest tid i. Det er jeg glad for. Ja, jeg kaller meg selv ikke-religiøs (ikke ateist, det er en for aktiv innstilling), men jeg er dypt interessert i religion som historisk, kulturelt og sosialt fenomen. Jeg er bare ikke i stand til å gripe troen som fenomen «innenfra».
Da jeg var 21 år reiste jeg ens ærend fra Bergen til Oslo for å delta på pave Johannes Paul 2.s messe på Akershus festning - like ikke-religiøs den gang, men åpen og nysgjerrig. En setning under messen gjorde spesielt sterkt inntrykk på meg: «Se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro.» Etterpå løp jeg opp til Akersveien, til St. Olavs bokhandel, for å finne litteratur som kunne utdype dette. De siste årene har jeg kunnet få det utdypet på en annen måte, ved å gå inn porten til bispegården på andre siden av gaten litt lenger ned i veien. Samværet med biskop Bernt setter tidvis min holdning som ikke-religiøs i fare, humrer jeg for meg selv.
I juli 2018 dro vi sammen med venner til 950-årsjubileet for Bjørgvin bispedømme, det fant sted på Selja. Det var en utsøkt glede å studere ansiktene hver gang Bernt skred inn på vestlandske bensinstasjoner i sin habitt og med stort, solid kors på brystet. Jeg tror det var på samme reise at vi var innom Hove steinkirke fra 1170-tallet, i Vik i Sogn, blant annet sammen med daværende riksantikvar Jørn Holme. Vi introduserte oss alle for de lokale ansvarlige som tok imot oss. Biskop Bernt presenterte seg aller sist. Med et lurt smil om munnen innledet han med følgende ord:
«Ja, jeg representerer vel nærmest den opprinnelige byggherre.»
Knut Olav Åmås
Pater Jon Atle Wetaas O.P.:
Bilde
Biskopen vår fyller 70 år, og hylles av hele sitt bispedømme,
og med på denne hyllesten er selvsagt også vi dominikanere, som føler at vi er knyttet til vår kjære biskop på en litt spesiell måte. For det var i St. Dominikus kirke at herr Bernt Eidsvig 20. desember 1977 ble tatt opp i Den katolske Kirkes fulle fellesskap av pater Ellert Dahl O.P..
Og ikke nok med det: Når han etter noen år som sogneprest i Bergen trådte inn i en religiøs orden, hadde den samme klosterregel som den vi lever etter i Dominikanerordenen: Den hellige Augustins regel. Men, i et historisk perspektiv blir naturligvis dominikanerne nærmest som skolegutter å regne sammenlignet med augustinerne. Det har gått lang tid, og hendt uendelig mye, mellom antikken og middelalderen ... .
For meg dukker det alltid opp en dobbelt følelse når biskopen går til prekestolen. En følelse av stolthet over det vi har til felles, men også en umiddelbar følelse av ydmykhet. Og som prekebror har jeg ofte spurt meg selv om det er biskopens fortid som journalist, sogneprest og novisemester som har lagt det solide grunnlaget for hans brilliante prekener, som bestandig inneholder et element av subtil og elegant humor. Men, etter 18 års funderinger, har jeg kommet frem til at det må være biskop Bernts personlige talent og biskoppelige erfaring vi har å takke for hans førsteklasses og engasjerende prekener.
På mine medbrødres og egne vegne vil jeg få takke biskop Bernt for hans raushet i både små og store ting, og fra hjertet ønske ham tillykke med 70-årsdagen!
Pater Jon Atle Wetaas O.P.
St. Dominikus kloster
Georg Fredrik Rieber-Mohn:
Bilde
Mitt første inntrykk av Bernt fikk jeg på 1970-tallet:
En ung, høyreist og slank ung nordmann ble arrestert i Moskva for å ha delt ut løpesedler med et «antikommunistisk» innhold. Det var jo midt i den kalde krigen, og Bernt var neppe så godtroende at han ikke så arrestasjonen som en mulighet. Da jeg mange år senere, faktisk etter at han ble biskop, ble kjent med Bernt, registrerte jeg nemlig raskt at naivitet er en egenskap som er ham fremmed. Første gang jeg snakket med ham var i A5 om en kirkelig sak. På den tid var jeg leder av Menighetsrådet i St. Teresia. Etter hvert fikk jeg oppgaver i OKB sentralt, og bekjentskap utviklet seg til vennskap. Jeg ble tidlig sjarmert av Bernts evne til korte, treffende og presise replikker – ofte med et understatement som jo egentlig forsterker et budskap. Som venn er Bernt ytterst lojal, gjestfri og trofast. Som forkynner er han på høyt nivå – med konsise, treffende formuleringer i kjernen av det kristne budskapet. Siden hans 70 års-dag faller sammen med årets kommunevalg, kan jeg ikke unnlate å gjengi et eksempel på hans humor og replikkunst. For noen år siden, rett før et stortingsvalg, ble han intervjuet og spurt om han ville stemme taktisk eller av overbevisning? Bernt svarte: «Ingen av delene, jeg stemmer Høyre». Gratulerer med de 70 år, kjære venn!
Georg Fredrik Rieber-Mohn
Foto: NTB
Helga Haugland Byfuglien:
Bilde
Kjære biskop Bernt ,
med stor glede gratulerer jeg deg med fylte 70 år. Jeg er svært takknemlig for å ha lært å kjenne deg og ha stått sammen med deg i tjeneste som biskop i mange år. Begge er vi vel vitende om at vi tilhører hver vår kirke – med ulike oppfatninger i viktige spørsmål. Men jeg har alltid hatt opplevelsen av gjensidig respekt, vennlighet og raushet. Slik har det vært når vi har vært sammen i STL, i Norges kristne råd og i andre felleskirkelige sammenhenger. Jeg har gledet meg over å ha blitt invitert til å medvirke ved gudstjenester i din kirke, jeg minnes særlig gudstjenesten etter massakren på Sri Lanka og gravferden til Arnfinn Haram. Du sa ja til å lede Credo i Nidarosdomen da vi markerte 500 år siden reformasjonen. Det var et vitnesbyrd om alt vi står sammen om som Kristi etterfølgere i møte med en ny tid.
Du er en ordkunstner, Bernt, som mestrer en fascinerende blanding av dypt alvor og raffinert humor. Jeg har opplevd deg som en super vert ved middagsbordet i Akersgaten og en som visste om en eksklusiv aspargesrestaurant i Wien.
Jeg er glad for å kunne kalle deg min venn, og ønsker deg Guds velsignelse over dagene. Må Guds gode hånd verne om deg – til vi møtes igjen.
Helga
Helga Haugland Byfuglien
Biskop-preses em. i Den Norske Kirke
Foto: NTB
Sr. Else-Britt Nilsen O.P.:
Bilde
Kjære biskop Bernt,
«I ettermiddag venter jeg besøk av en spesiell ung mann – kom og hils på ham» inviterte sr. Mary Reginald engang i 1977. Hun var sekretær for biskop Gran, følte bispedømmet på pulsen og var en klok samtalepartner. Den spesielle unge mannen viste seg å hete Bernt Eidsvig. Kanskje hadde jeg skimtet ham i høyblokken på Blindern, der teologistudentene den gang holdt til, men nå plutselig rikskjendis etter tøffe dager i sovjetisk fengsel. Og dessuten underveis mot Den katolske kirke. Det ble flere slike ettermiddagstreff i Katarinahjemmets storstue akkompagnert av et lite glass sherry. Stil hørte med.
Fem år senere ble du presteviet, og en paraply overrakt etterpå sa alt: Du skulle til Bergen. I 1991 kaller Klosterneuburg. Men kirkens 150-årsjubileum sto for døren og bok skulle skrives. Du fikk oppdraget å forfatte verkets hoveddel om Kirkens nyere historie i landet. Det skulle gjennomføres i ditt novisiatsår og i utlendighet. Her var nok optimismen større enn realismen. Høsten 1992 må biskop Gran med beklagelse melde: «Bernt Eidsvig er av forskjellige – og skjellige – årsaker blitt forsinket i sin fremdrift.» Etterhvert som bokkapitlene ankom, ble jeg selv med i et revisjonsutvalg, som skulle gjennomgå tekstene. Da du etter en stund omdøpte oss til «destruksjonsutvalget», kan det antyde at vi ble i overkant nidkjære. Men resultatet ble bra. Det henvises stadig vekk til ditt arbeid. Og jeg håper på en oppfølging fra deg med en biografi om din forgjenger Johannes Olav Fallize, biskopen som ikke tålte motsigelser. Hans ambisjoner for Kirken i Norge var mildt sagt store, men han plantet menigheter og bygget kirker. Han ryddet grunn for kirkens videre utvikling i landet.
Det var gledelig nytt da du ble utnevnt til biskop av Oslo i 2005. Du har i disse årene ledet en Kirke i sterk ekspansjon, møtt materielle og menneskelige utfordringer. Men ditt blikk har vært og er klart fremtidsrettet. Selvdefinert konservativ, men med stor åpenhet i møte med dagens mennesker og utfordringer. Det siste også i forhold til andre troende – det være seg kristne eller ikke-kristne. Jeg har satt stor pris på samarbeidet med deg, vennskapet, og ønsker deg rike år videre i Herrens og Kirkens tjeneste.
Sr. Else-Britt Nilsen O.P.
Priorinne ved Katarinahjemmet
Ingrid Rosendorf Joys:
Bilde
Kjære biskop Bernt,
du ble biskop i en tid da mangfoldssamfunnet for alvor viste seg i Norge. Innvandringen som også førte til en kraftig vekst i Den katolske kirke, ga Norge mange nye religiøse minoriteter. Du har åpnet opp Kirken i møte med våre nye – og gamle – minoriteter. Du var med fra starten da Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunns Religions- og livssynslederforum ble etablert, og har vært en viktig stemme der. Du har også vært pådriver i dialogen med jødene og med muslimene. Du har åpnet opp Kirken og helt konkret din spisestue til møter og middager med folk langt utenfor Den katolske kirke. For dem du har møtt, har det vært viktig. Du møter dem personlig og nært, og er en tydelig kirkeleder, konservativ i uttrykket og liberal i omtanken. Det har vært et privilegium å få jobbe tett med deg i disse prosessene, og det har styrket meg i troen om at Kirken kan og må være i verden av i dag: Gaudium et Spes.
Kjære Bernt, gratulerer med dagen!
Ingrid Rosendorf Joys
Generalsekretær, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL)
BISKOPENS VÅPENSKJOLD:Våpenskjoldet med grønn bispehatt og seks dusker i tre rekker på hver side samt et gyllent bispekors, viser biskopens hierarkiske stilling og oppgave. Valgspråket lyder «Labori non honori» – for arbeid, ikke for ære.
Biografi: Biskop Bernt I. Eidsvig
Bilde
Født i Rjukan (bispedømmet Oslo) 12. september 1953.
Tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap 20. desember 1977.
Fullførte teologiske studier ved Universitet i Oslo (Cand. Theol.) i 1978 og ved Heythrop College i England (Master of Theology) i 1982.
2. mai 2014: Storprior for Ordenen av Den Hellige Grav i Jerusalem sin magistrale delegasjon i Norge. Utnevnt til Ridder-Kommandør med stjerne i Ordenen av Den hellige grav i Jerusalem av stormester kardinal Edwin Fredrick O'Brien.
I Oslo katolske bispedømme har han sittet i Presterådet 1983–1990, i Konsultorkollegiet 1987–1990, og i Pastoralrådet 1988–1991. Han var medforfatter (Del III) til boken "Den katolske kirke i Norge" (Aschehoug 1993).
