Pavens katekese i Den stille uke: Tålmodighet

Øyvind Evenstad

Publisert 1. april 2024 | Oppdatert 13. mai 2024

TILBAKE I SALEN: Pave Frans leder generalaudiensen i Paul VI-salen i Vatikanet, 27. mars 2024. Foto: NTB / Reuters, Remo Casilli

– Tålmodighet er evnen til å tåle vanskeligheter, sier pave Frans i en ny del av katekeseserien om laster og dyder. Han siterer Den hellige Augustin på at «kristen dyd handler ikke bare om å gjøre det gode, men også om å tåle det onde». Til slutt peker han på to menn i salen som et godt eksempel: en israeler og en araber som har lidd det samme under krigen i Det hellige land.

Oversettelse: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad

Midt i den stille uke, onsdag 27. mars, var Paul VI-salen i Vatikanet full av mennesker som hadde møtt opp i ly for regnet for å delta på den ukentlige generalaudiensen. Etter en lesning fra Paulus’ første brev til korinterne (1 Kor 13,4–5; 7) på flere språk, fortsatte pave Frans med en ny del av sin katekeseserie om laster og dyder. Denne gangen handlet katekesen om dyden tålmodighet, og paven var tilbake til å lese den selv. Etter katekesen fulgte pavens hilsener til pilegrimer og besøkende, før audiensen ble avsluttet med Fader vår (Pater noster) på latin og en velsignelse.

Les mer

I en notis på Vatikanets nettside står det: Den følgende teksten inneholder deler som ikke ble lest høyt, men bør betraktes som om de var det.

Katekeseserie om laster og dyder

Tålmodighet

Kjære brødre og søstre, god morgen!

Forrige søndag lyttet vi til Herrens lidelseshistorie. Jesus svarer på lidelsene han gjennomgår med en dyd som, selv om den ikke regnes blant de tradisjonelle, er så viktig: tålmodighet. Det handler om å holde ut det man lider. Det er ikke tilfeldig at ordet tålmodighet (patientia) har samme rot som lidelse (passio). Og det er nettopp i lidelsen at Kristi tålmodighet kommer til syne, når han med saktmodighet og mildhet godtar å bli arrestert, slått og urettferdig dømt. Han klager ikke foran Pilatus. Han tåler å bli fornærmet, spyttet på og pisket av soldatene. Han bærer vekten av korset. Han tilgir dem som spikrer ham fast til veden. På korset svarer han ikke på provokasjoner, men viser barmhjertighet i stedet. Dette er Jesu tålmodighet. Alt dette forteller oss at Jesu tålmodighet ikke består i en stoisk motstand mot lidelse, men er frukten av en større kjærlighet.

«Tålmodighet … handler om å holde ut det man lider. Det er ikke tilfeldig at ordet tålmodighet (patientia) har samme rot som lidelse (passio).»

I den såkalte «kjærlighetens høysang» (jf. 1 Kor 13,4–7) knytter apostelen Paulus kjærlighet og tålmodighet tett sammen. Når han beskriver kjærlighetens første egenskap, bruker han et ord som kan oversettes med «storsinnet» eller «tålmodig». Kjærligheten er storsinnet og tålmodig. Det uttrykker et overraskende konsept som ofte dukker opp i Bibelen: I møte med vår utroskap viser Gud seg å være «sen til vrede» (jf. 2 Mos 34,6; 4 Mos 14,18). I stedet for å slippe løs sin avsky for menneskets ondskap og synd, viser han seg å være større, alltid klar til å begynne på nytt med uendelig tålmodighet. For Paulus er dette det første kjennetegnet på Guds kjærlighet, som i møte med synden tilbyr tilgivelse. Men ikke bare det: Det er det første trekket ved enhver stor kjærlighet – som vet å møte det onde med det gode og som ikke trekker seg tilbake i sinne og motløshet, men som holder ut og prøver på nytt. Tålmodigheten som begynner på nytt. Kjærlighet ligger altså til grunn for tålmodighet, som Den hellige Augustin sier: «Hver og en av de rettferdige er modigere i utholdelsen av alle lidelser i den grad Guds kjærlighet er sterkere i ham» (De patientia, XVII).

Da kan man kanskje si at det ikke finnes noe bedre vitnesbyrd om Jesu kjærlighet enn å møte en tålmodig kristen. Men tenk også på hvor mange mødre og fedre, arbeidere, leger og sykepleiere, syke, som hver dag, i det skjulte, pryder verden med en helgenaktig tålmodighet! Som Skriften sier: «Bedre å være sen til vrede enn å være krigshelt» (Ordsp 16,32). Men vi må være ærlige: Vi mangler ofte tålmodighet. I hverdagen er vi utålmodige, alle sammen. Vi trenger den som et «essensielt vitamin» for å klare oss, men vi mister instinktivt tålmodigheten og gjengjelder ondt med ondt. Det er vanskelig å beholde roen, å kontrollere instinktene våre, å avstå fra dårlige reaksjoner, å dempe krangler og konflikter i familien, på jobben eller i det kristne fellesskapet. Reaksjonen kommer umiddelbart; vi klarer ikke å være tålmodige.

«I stedet for å slippe løs sin avsky for menneskets ondskap og synd, viser han seg å være større, alltid klar til å begynne på nytt med uendelig tålmodighet.»

Men la oss huske at tålmodighet ikke bare er et behov, det er et kall. Hvis Kristus er tålmodig, så er kristne kalt til å være tålmodig. Og dette krever at vi går mot strømmen i forhold til dagens utbredte mentalitet, som er dominert av hastverk og ønsket om «alt på én gang». I stedet for å vente på at situasjoner skal modnes, blir folk satt under press i forventningen om at de skal endre seg umiddelbart. La oss ikke glemme at hastverk og utålmodighet er det åndelige livets fiender. Hvorfor? Gud er kjærlighet, og de som elsker, blir ikke lei. De er ikke hissige, de stiller ikke ultimatum. Gud er tålmodig, Gud vet å vente. Tenk på beretningen om den barmhjertige faren som venter på sønnen sin som har forlatt hjemmet. Han lider tålmodig, og er bare utålmodig etter å omfavne ham så snart han ser ham vende tilbake (jf. Luk 15,21). Eller tenk på lignelsen om hveten og ugresset, med herren som ikke har hastverk med å rykke opp det onde før tiden, slik at ingenting går tapt (jf. Matt 13,29–30). Tålmodighet lar oss redde alt.

Men, brødre og søstre, hvordan kan man vokse i tålmodighet? Siden tålmodighet, som Paulus lærer oss, er en frukt av Den Hellige Ånd (jf. Gal 5,22), må vi be om den fra Kristi Ånd. Han gir oss tålmodighetens saktmodige styrke – tålmodighet er en saktmodig styrke – fordi «kristen dyd handler ikke bare om å gjøre det gode, men også om å tåle det onde» (Augustin, Prekener, 46.13). Spesielt i disse dager vil det være godt for oss å betrakte den korsfestede for å tilegne oss hans tålmodighet. En annen god øvelse er å ta med seg de mest plagsomme menneskene til ham og be om nåde til å praktisere den barmhjertighetsgjerningen som er så velkjent, men likevel så tilsidesatt: tålmodig å holde ut plagsomme mennesker. Og det er ikke lett. La oss tenke over hvorvidt vi gjør dette: tålmodig å tåle plagsomme mennesker. Det begynner med å be om å se på dem med medfølelse, med Guds blikk, og vite hvordan vi skal skille mellom ansiktene deres og feilene deres. Vi har for vane å katalogisere mennesker etter hvilke feil de gjør. Nei, dette er ikke bra. La oss søke mennesker etter ansiktene deres, etter hjertet deres og ikke etter feilene deres.

«En … god øvelse er å ta med seg de mest plagsomme menneskene til ham og be om nåde til å praktisere den barmhjertighetsgjerningen som er så velkjent, men likevel så tilsidesatt: tålmodig å holde ut plagsomme mennesker.»

Til slutt, for å kultivere tålmodighet, en dyd som gir pust til livet, er det bra å utvide perspektivet sitt. For eksempel ved ikke å begrense verden til våre egne problemer, slik Kristi etterfølgelse oppfordrer oss til: «Husk på andres svært smertefulle sorger, slik at du lettere kan bære dine egne små», og husk at «hos Gud er det ingenting av det som lides for hans skyld, uansett hvor lite det er, som ikke blir belønnet» (III, 19). Og igjen, når vi føler at vi er i motgangens vold, slik Job lærer oss, er det godt å åpne oss med håp for det nye hos Gud, i trygg forvissning om at han ikke lar våre forventninger bli skuffet. Tålmodighet er evnen til å tåle vanskeligheter.

Og her i dag, på denne audiensen, er det to mennesker, to fedre: en israeler og en araber. Begge har mistet døtrene sine i denne krigen, og de er venner. De ser ikke på krigens ondskap, men på vennskapet mellom to menn som bryr seg om hverandre og har opplevd den samme korsfestelsen. La oss tenke på det vakre vitnesbyrdet til disse to menneskene som har lidd under krigen i Det hellige land og mistet døtrene sine. Kjære brødre, takk for deres vitnesbyrd.

TRE FEDRE: Pave Frans møter Rami Elhanan og Bassam Aramin, to venner som begge har mistet en datter i Israel-Palestina-konflikten. Foto: NTB / Vatican Media via Reuters

Spesielle hilsener

Jeg ønsker alle engelsktalende pilegrimer og besøkende som deltar i dagens audiens, spesielt gruppene fra Filippinene, Pakistan, Canada og USA, hjertelig velkommen. Idet vi forbereder oss til det hellige triduum, påkaller jeg vår Herre Jesu Kristi nåde og fred over dere alle. Gud velsigne dere!

Brødre og søstre, la oss be om fred. Måtte Herren gi oss fred i det plagede Ukraina, som lider sterkt under bombeangrepene, så vel som i Israel og Palestina. Måtte det bli fred i Det hellige land. Måtte Herren gi oss alle fred, som en påskegave.

Jeg gir min velsignelse til dere alle.

Sammendrag av Den hellige fars ord

I vår fortsettende katekese om dydene vender vi oss nå til tålmodighet, som har sitt fremste forbilde i Jesu lidelse. Jesu tålmodighet besto ikke i en stoisk utholdelse av lidelsen, men var frukten av hans kjærlighet. Paulus knytter også tålmodighet til Guds kjærlighet, som er «sen til vrede» og rask til å gjengjelde ondt med godt. Kristen tålmodighet og overbærenhet er det mest overbevisende vitnesbyrdet om Kristi kjærlighet. La oss i denne uken be om Den Hellige Ånds nåde til å etterligne Kristus i hans tålmodighet og barmhjertige kjærlighet, som tilgir all urett og viser barmhjertighet selv mot sine fiender.