HOLDT KATEKESE: Pave Frans taler under generalaudiensen, 24. april 2024. Foto: NTB / Reuters, Guglielmo Mangiapane
– De teologale dydene (tro, håp og kjærlighet) er den store motgiften mot selvtilfredshet, sier pave Frans i sekstende del av katekeseserien om laster og dyder. De fire kardinaldydene kan erverves gjennom gode gjerninger, men de teologale dydene er en gave fra Den Hellige Ånd og må mottas i ydmykhet. Til sammen utgjør de en motsats til de syv hovedlastene. Paven understreker at Ånden kan gjenopplive vår tro, vårt håp og vår kjærlighet når vi faller.
Oversettelse: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad
Under generalaudiensen onsdag 24. april var en stor folkemengde til stede på Petersplassen for å lytte til sekstende del av pavens katekeseserie om laster og dyder. Etter en lesning fra Paulus' brev til kolosserne (Kol 1,3–5) på flere språk, snakket pave Frans om de tre «teologale» (eller guddommelige) dyder: tro, håp og kjærlighet. Etterpå ga paven sine hilsener til pilegrimer og besøkende. Han ba også om Guds hjelp til fred i verden, før audiensen ble avsluttet med Fader vår (Pater noster) på latin og en velsignelse fra paven til alle de oppmøtte.
Les mer
- Del 11 av pavens katekeseserie: Dydig handling
- Del 12 av pavens katekeseserie: Klokskap
- Pavens katekese i Den stille uke: Tålmodighet
- Del 13 av pavens katekeseserie: Rettferdighet
- Del 14 av pavens katekeseserie: Mot
- Del 15 av pavens katekeseserie: Måtehold
- Del 17 av pavens katekeseserie: Tro
- Del 18 av pavens katekeseserie: Håp
I en notis på Vatikanets nettside står det: Følgende tekst inneholder deler som ikke ble lest høyt, men som bør betraktes som om de var det.
Katekeseserie om laster og dyder
16. Nådens liv i Ånden
Kjære brødre og søstre, god morgen!
De siste ukene har vi reflektert over kardinaldydene: klokskap, rettferdighet, mot og måtehold. Dette er de fire kardinaldydene. Som vi har understreket flere ganger, tilhører disse fire dydene en svært gammel visdom som til og med går forut for kristendommen. Allerede før Kristus ble ærlighet forkynt som en borgerdyd, visdom som en regel for handlinger, mot som den grunnleggende ingrediensen i et liv som tenderer mot det gode, og måtehold som det nødvendige målet for ikke å bli overveldet av utskeielser. Denne urgamle arven, menneskehetens arv, er ikke blitt erstattet av kristendommen, men fokusert på, forsterket, renset og integrert i troen.
Det finnes altså i hjertet til enhver mann og kvinne en evne til å søke det gode. Den Hellige Ånd er gitt for at de som mottar den, klart skal kunne skille godt fra ondt, ha styrke til å holde fast ved det gode ved å unngå det onde, og på denne måten oppnå full selvrealisering.
«Det finnes altså i hjertet til enhver mann og kvinne en evne til å søke det gode. [...] Men på den veien vi alle er på … får den kristne en særlig hjelp fra Den Hellige Ånd.»
Men på den veien vi alle er på mot livets fylde, som er ethvert menneskes skjebne – ethvert menneskes skjebne er fylde, å være full av liv – får den kristne en særlig hjelp fra Den Hellige Ånd, Jesu Ånd. Den realiseres gjennom tre andre, særskilt kristne dyder, som ofte nevnes sammen i de nytestamentlige skriftene. Disse grunnleggende egenskapene, som kjennetegner den kristnes liv, er tre dyder som vi ofte snakker om sammen: tro, håp og kjærlighet.
La oss si det sammen: Tro, håp… Jeg hører ingenting! Høyere! Tro, håp og kjærlighet! Godt gjort!
Kristne forfattere kalte dem snart «teologale» dyder, siden de mottas av og leves ut i relasjon til Gud. Det var for å skille dem fra de andre fire, som kalles «kardinaldyder», siden de utgjør «hengselet» (cardine) i et godt liv. Disse tre mottas i dåpen og kommer fra Den Hellige Ånd. De ene og de andre, både de teologale dydene og kardinaldydene, er satt sammen i mange systematiske refleksjoner. De har dermed utgjort en vidunderlig syvfoldighet, som ofte settes i kontrast til listen over de syv dødssyndene. Den katolske kirkes katekisme definerer de teologale (guddommelige) dydenes virkning slik: «De guddommelige dyder begrunner, besjeler og kjennetegner kristnes moralske handlemåte. De preger og gir liv til alle moralske dyder. Av Gud inngydes de i de troendes sjel for å sette dem i stand til å te seg som Guds barn og fortjene evig liv. De er pantet på at Den Hellige Ånd er til stede og handler i menneskets evner» (nr. 1813).
«En person kan ha utført en mengde gode gjerninger og ha høstet ros og anerkjennelse. Men hvis han har gjort alt dette … for å opphøye seg selv, kan han da fortsatt kalle seg et dydig menneske? Nei!»
Mens kardinaldydene risikerer å skape menn og kvinner som er heltemodige i utøvelsen av det gode, men som er helt alene og isolerte, er de teologale dydenes store gave et liv i Den Hellige Ånd. Den kristne er aldri alene. Han gjør ikke det gode som følge av en titanisk innsats med personlig engasjement, men fordi han som en ydmyk disippel går i Jesu, Mesterens, fotspor. Han går fremover på veien. Den kristne har de teologale dydene, som er den store motgiften mot selvtilfredshet. Hvor ofte risikerer ikke enkelte moralsk uklanderlige menn og kvinner å bli innbilske og arrogante i øynene til dem som kjenner dem? Det er en fare som evangeliet med rette advarer oss mot, når Jesus råder disiplene: «Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ‘Vi er unyttige slaver og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.’» (Luk 17,10). Hovmod er en gift, en kraftig gift. Én dråpe av den er nok til å ødelegge et helt liv preget av godhet. En person kan ha utført en mengde gode gjerninger og ha høstet ros og anerkjennelse. Men hvis han har gjort alt dette bare for sin egen skyld, for å opphøye seg selv, kan han da fortsatt kalle seg et dydig menneske? Nei!
Det gode er ikke bare et mål, men også et middel. Godhet krever mye diskresjon, mye vennlighet. Fremfor alt må godheten strippes for den til tider altfor tyngende tilstedeværelsen som egoet vårt er. Når vårt «jeg» står i sentrum for alt, blir alt ødelagt. Hvis vi utfører alle handlinger i livet bare for oss selv, er denne motivasjonen egentlig så viktig? Det stakkars «jeget» tar over alt, og dermed fødes hovmod.
«Vi faller alle i livet, for vi er alle syndere. [...] Men hvis vi åpner våre hjerter for Den Hellige Ånd – det indre livs Mester – gjenoppliver han de teologale dydene i oss.»
For å rette opp alle disse situasjonene, som noen ganger blir smertefulle, er de teologale dydene til stor hjelp. De er spesielt viktige i tider med fall, for selv de med gode moralske intensjoner faller av og til. Vi faller alle i livet, for vi er alle syndere. På samme måte som selv de som utøver dyder daglig, av og til gjør feil, gjør vi alle feil i livet: intelligensen er ikke alltid klar, viljen er ikke alltid fast, lidenskapene er ikke alltid under kontroll, motet overvinner ikke alltid frykten. Men hvis vi åpner våre hjerter for Den Hellige Ånd – det indre livs Mester – gjenoppliver han de teologale dydene i oss. Hvis vi har mistet tilliten, åpner Gud oss for troen igjen med Åndens styrke. Hvis vi er motløse, vekker Gud håp i oss, og hvis vårt hjerte er forherdet, myker Gud det opp med sin kjærlighet. Takk skal dere ha.
AUDIENSENS SLUTT: Paven hilser fra bilen sin idet han forlater Petersplassen. Foto: NTB / Reuters, Guglielmo Mangiapane
Spesielle hilsener
Jeg hilser alle engelsktalende pilegrimer og besøkende som deltar i dagens audiens, spesielt de som kommer fra England, Finland, India, Indonesia, Tanzania og USA. I gleden over den oppstandne Kristus påkaller jeg Guds, vår Fars, kjærlige barmhjertighet over dere og deres familier. Må Herren velsigne dere alle!
Og så går tankene til det plagede Ukraina, Palestina, Israel, Myanmar, som er i krig, og så mange andre land. Krig er alltid et nederlag, og de som tjener mest på det, er våpenprodusentene. La oss be for fred, la oss be for det plagede Ukraina. Det lider så, så mye. Unge soldater går i døden… La oss be. Og la oss også be for Midtøsten, for Gaza. De lider så mye der, i krigen. For fred mellom Palestina og Israel, at de må være to stater, frie og med gode relasjoner. La oss be for fred.
Sammendrag av Den hellige fars ord
Kjære brødre og søstre, i vår fortsettende katekese om dydene vender vi oss nå fra kardinaldydene til de teologale dydene. Som vi har sett, er kardinaldydene vesentlige bestanddeler av et godt liv. Men livets fylde i Kristus som vi er kalt til – vårt endelige mål – er bare mulig med de inngytte dydene tro, håp og kjærlighet som Gud har skjenket oss. Disse dydene kalles teologale fordi de plasserer oss i et dynamisk forhold til den treenige Gud. De gir liv til og former vår utøvelse av alle de andre dydene, og er dermed grunnlaget for det kristne moralske livet, som gjør at vi kan fortjene det evige livs gave (KKK 1813). Måtte vi hver dag på nytt åpne oss for Den Hellige Ånds kraft og be om at han gir nytt liv til vår tro, vekker vårt håp og myker opp våre hjerter med sin kjærlighet.
Her kan du se katekesen
Les mer
- Pavens generalaudiens på Vatikanets nettside (flere språk)
- Den katolske kirkes katekisme om de teologale dyder: tro, håp og kjærlighet