NYTT ATELIER:For sr. Dana handler kunst om å finne sannhet gjennom lyset.
Den unge, polske kunststudenten Dana Benedicta Pawlowicz kalte seg selv en fri kristen og syntes Kirken var stiv og livløs. Nå er hun nonne på Sta. Katarinahjemmet i Oslo.
Tekst og foto: Linda Therese Utstøl
Da sr. Dana forelsket seg i Jesus, var det enten alt eller ingenting. Den flittige, talentfulle kunststudenten var til og med villig til å forsake sin første lidenskap, kunsten, for å leve helt og fullt bare for Ham. Sakte, men sikkert snek kunsten seg tilbake i livet hennes gjennom oppdrag og oppfordringer. Tidligere i vår fikk hun eget atelier i Katarinahjemmets nye etasje.
– Kunsten er fortsatt noe som er sekundært for meg. Samtidig er det språket mitt. Jeg beundrer folk som kan systematisere og analysere, mens jeg kommer til tingene helt intuitivt. Noen ting kan jeg ikke kommunisere med ord, men jeg kan male dem.
Å MALE JESUS: – Hvordan male en munn som aldri har fortalt en løgn? spør dominikanerinne og kunster sr. Dana Benedicta Pawlowicz.
Et første møte med farger
Bilde
Da hun var yngre trodde sr. Dana at kunsten kom til å bli det viktigste i livet hennes. Hun forteller om følelsen hun fikk som barn, da faren hennes en dag tok med seg maling hjem. Det var kjærlighet ved første blikk. Hun ble så fascinert av fargene og forteller at hun endelig fant sin måte å uttrykke seg på.
– Han ville vise meg, men noe inni meg sa at jeg allerede kunne male.
Kunst var også en måte å få orden på indre kaos. Sr. Dana forklarer hvordan det å lage kunst, materialiserer denne prosessen.
– Når jeg maler begynner jeg med hele lerretet. Jeg maler etter intuisjonen og koker ned farger og former til det blir en komposisjon. Til noe jeg vet hva er.
Sr. Dana ble sikker på at kunsten var hennes vei, og hun var villig til å betale en høy pris for det. Slektninger forsøkte å få henne inn på en mer «matnyttige» tanker, men hun ville heller kjøre trikk og drive med det hun elsket, enn å kjøre dyre biler og ha mye penger. Hun var 25 år gammel da hun begynte på Kunstakademiet i Krakow.
– Jeg måtte bestå opptakseksamenen tre ganger. Det var mange søkere og bare tjue plasser, så det var likevel vanskelig å få plass. En professor sa at de hadde så mange gode søkere, at de nesten kunne velge tilfeldig fra søknadsbunken. En annen professor måtte bestå eksamenen syv ganger før han kom inn.
Nå tror sr. Dana at lidenskapen for kunsten, kom fra en drivkraft etter å finne sannhet.
– Sannheten kunne jeg kjenne i lyset. Allerede da visste jeg at lyset hadde noe hellig ved seg.
Sr. Dana tok studietiden veldig alvorlig. Mens mange av de andre studentene gikk ut og tok en øl, var hun den første som kom om morgenen og den siste som gikk om kvelden.
– Jeg var veldig målrettet, og én av de beste elevene ved Kunstakademiet, det var derfor overraskende for alle at jeg i løpet av det femte året mistet interessen.
Trådte inn på Katarinahjemmet, Oslo, i 2010. Avla timelige løfter 19. mai 2013 (pinsedag), og evige løfter 14. september 2016.
Utdannet i maleri, tegning, grafikk og skulptur ved Kunstakademiet i Kraków/Katowice (diplom med mastergrad).
Arbeider som kunstner og har hatt og har flere oppdrag for kirken i Norge, bl.a. Hammerfest og Lillehammer. Har erfaring som kunstlærer både med voksne og barn.
Sr. Dana har hatt flere opphold i Norge. Fra 2008 bodde hun i Aurdal, Valdres, hvor hun arbeidet på sykehjem og deltok i regionale kunstutstillinger.
Kirken var uten liv og lidenskap
Sr. Dana ble oppdratt katolsk, men i tenårene holdt hun seg borte fra Kirken. Hun måtte erfare Gud selv, med sine egne øyne. I begynnelsen av studietiden hadde hun kommet tilbake til troen på Gud og gikk alltid med et kors rundt halsen, men anså seg selv som en «fri» kristen.
– For meg var det å være katolikk så stivt. Det var å være uten liv.
Den store omvendelsen begynte med en togtur. Sr. Dana var på vei for å male utendørs; hun ville egentlig helst bare sitte stille og tegne da ei jente begynte å snakke til henne.
– Det ble en helt fantastisk samtale. Vi snakket om livet, om Gud, ja, om alt egentlig.
Den store skuffelsen kom da det viste seg at jenta var katolikk, allikevel fortsatte de å møtes jevnlig. Jenta studerte kunsthistorie og var ofte guide for forskjellige pilegrimsmål.
– Vi snakket om Gud i parker mens vi delte en flaske mineralvann, og vi snakket om Gud på McDonalds.
Etter to–tre måneder ble sr. Dana med henne i Kirken. Etterhvert flyttet jenta til Italia for å studere språk. Sr. Dana ble igjen, helt alene, med alle sine tanker om Gud. Hun fortsatte å gå i Kirken og opplevde en sterkere og sterkere lengsel etter å ta imot kommunion.
Bilde
ONE OF US: Bare en mann som også er Gud ble rett for sr. Dana da hun skulle velge hvem hun skulle dele livet med.
En drøm om pave Johannes Paul II og en ny vei
En natt drømte hun om en stor kirke, der de feiret messe. Sr. Dana forteller at til tross for at hun er polsk, var hun ikke særlig begeistret for pave Johannes Paul II. Allikevel var det han som i drømmen dyttet henne fremover mot kommunionen og sa til henne: «Gå nå, og ta imot».
– Det var som om det kom en vind, og en lukt av nyvaskede klær i sola.
Dette gjorde sr. Dana klar til å gå til skriftemålet og til å komme tilbake til Kirken.
Etter dette tenkte hun først at hun skulle fortsette som kunster, men ikke gifte seg. Det var en stor overraskelse, for hun hadde hele livet tenkt at hun nok kom til å bli sammen med en mann. Nå ville hun bare være for Gud og gikk med giftering på fingeren for å symbolisere det. I denne tiden forelsket hun seg allikevel i en mann, men selv han forsto at han aldri kom til å være nok for henne.
ALTOPPSLUKENDE: Kunsten mistet sin farge da sr. Dana møtte Jesus.
Sr. Dana som tidligere hadde vært en dedikert student, ble nå en enda mer dedikert katolikk. Den første forelskelsen til Gud ga henne en utrolig drivkraft. Hun forteller at det skjedde mye, også mye hun vil holde for seg selv, men hun deler noen eksempler på sin altoppslukende dedikasjon.
Bilde
– Hvis du ser på meg nå, er det kanskje vanskelig å forestille seg, men jeg fastet en gang så mye at jeg til slutt bare veide 54 kg. Og før jeg dro på Kunstakademiet om morgenen, var jeg på messe hos Karmelittene halv sju, selv om det var langt å gå.
Hun forteller at hun måtte advare professoren sin på Kunsthøyskolen om at prioriteringene hennes hadde endret seg, og at hun ikke lenger kom til å gjøre det så godt på skolen som de forventet av henne.
– Jeg husker jeg så på bildene rundt meg og tenkte ‘men Gud, hva er dette? Hvorfor strever jeg så mye med å male alle disse bildene? Hva er vitsen med dette når jeg har Gud?’.
Jesus satte livet hennes på hodet. Ingenting var så viktig som Gud. Ingenting var viktigere enn å være ett med Ham. Hun mistet nesten lysten til å leve, fordi alt annet opplevdes så meningsløst i forhold. Alt annet mistet sin farge.
– Jeg hadde nevnt noe av dette i skriftemålet, men jeg følte meg så dum. Det var ikke før jeg leste Teresa av Avila at jeg så noen sette ord på det jeg opplevde.
Tidligere hadde hun ikke turt å åpne bøkene til disse som er beæret med tittelen kirkelærere. Hun forventet at hun ikke kom til å forstå noen ting.
– Men da jeg gjorde det, viste det seg at det var veldig enkelt å forstå. Jeg visste akkurat hva hun snakket om.
Karmel og Norge
Sr. Dana trodde først at hun skulle slutte seg til Karmelittordenen og klosteret i Tromsø, Totus Tuus. Hun hadde et sterkt ønske om å be og gi livet sitt for andre. Tromsø valgte hun, fordi det var langt fra venner og familie i Polen. Hun sa til søstrene i Karmel at hun ikke ønsket å fortsette med kunst. Skulle hun gå i kloster, skulle det være alt eller ingenting.
– Men etter tre måneder visste jeg at dette ikke var min vei, og etter ti måneder visste novisemesterinnen det også. Jeg er altfor knyttet til det materielle og det var vanskelig for meg å forestille meg at mine ofre i det skjulte kunne gjør noe godt for folk.
Novisemesterinnen trodde sr. Dana kanskje hadde eremittkall, og det prøvde hun ut i tre år i Aurdal, Valdres, mens hun jobbet på et sykehjem. Men heller ikke dette var helt riktig. Det var ikke før hun kom til Sta. Katarinahjemmet på Majorstuen i Oslo at hun fant sitt sted.
Da sr. Dana kom til Katarinahjemmet, ble det raskt snakk om at hun skulle fortsette med kunsten. Hun satte foten ned – og nektet.
– Jeg ville være i klosteret og gjøre alt bortsett fra kunst. Men sr. Ane-Elisabet Røer har vært veldig flink til å lure meg ved å be meg om små tjenester: ‘Kunne du ikke bare lage et lite kors?’; ‘Kunne du ikke ha laget en rosenkrans?’
Etterhvert har friheten hun har fått av de andre søstrene, gjort det mulig for henne å jobbe med kunst igjen. I den grad et klosterliv gir henne tilgang til det. Etterhvert fikk hun også oppdrag fra personer utenfor klosteret, og behovet for et rom å arbeide på meldte seg.
– Da jeg malte, kunne alle i hele huset kjenne terpentinlukten. Jeg har jobbet overalt på huset. Til slutt sa søstrene at hvis jeg skulle bli der, måtte jeg ha et verksted.
Bilde
Å BETRAKTE: – Det er alltid en dialog mellom gjenstander og omgivelser. Gjenstander forteller oss også veldig mye. Alt snakker om Gud, sier sr. Dana.
Et eget rom
Oppgjennom årene har det vært mange forskjellige planer om hvor verkstedet skulle være og hvordan det skulle se ut. En gang sr. Dana var på taket, der atelieret befinner seg i dag, fikk hun en følelse av at det var her det skulle være. Her var det lys og en beliggenhet som hindret innbrudd. Men ingen ble med på sr. Danas visjon før en mann som jobbet for dem, foreslo det samme. Dermed begynte ideen om verksted på taket å feste seg mer og mer også hos de andre søstrene. Da de inviterte inn en arkitekt for å se på ulike muligheter, og hun også var enig i at dette var det beste stedet, var bestemmelsen gjort. Det tok likevel 15 år før drømmen ble en realitet.
Parallelt ble kjærligheten til Gud og lidenskapen til kunst mer integrert i hverandre, og sr. Dana ser ikke lenger på dem som konkurrenter. Gud er Gud, mens kunsten er et språk som snakker om Gud. Kunst er sekundært.
– Kunst tiltrekker seg folk, og det er veldig bra.
– Det kan dessuten være fruktbart for et rikt åndsliv. Som kunstner må man være forbered på skuffelser og være i kamp med materien. Kunsten har lært meg tålmodighet og å kunne akseptere feil.
Meningen med kunsten
Uansett hva hun maler, merker hun Den hellige ånds assistanse. Hun er ikke enig med dem som påstår man kan sidestille kunst med skapelse. Å male handler om å åpne seg, sier hun. Man banker på, og ved å søke, får du noe. Hun kan male realistiske bilder hvor alt er bestemt på forhånd, «kjedelige bilder» som hun kaller det. Hvis man virkelig skal male, må man gå inn i en prosess hvor man lar seg overraske. Da hun malte «Noli Me Tangere», fra Vulgata: «Rør meg ikke!», et maleri inspirert av da Maria Magdalena møter Jesus for første gang etter oppstandelsen, hadde sr. Dana bestemt seg for å male et enkelt monokromatisk bilde med mye lys.
– Plutselig sto jeg foran et bilde fullt av farger, nesten som et diskotek. I ettertid har jeg tenkt at det måtte vært slik for Maria Magdalena å se Jesus, som et elektrisk sjokk i hennes hjerte.
Bli som barn
Selv om sr. Dana først hadde blitt interessert i kunst på grunn av farger, malte hun på Kunstakademiet gode monokromatiske bilder med nesten kjedelige farger. Nå har fargene kommet tilbake.
– Jeg tror kunst åpner noe i oss. Noen ganger kommer vi tilbake til barndommen vår for å rydde opp i den. Da jeg vokste opp, kunne jeg ikke klage; jeg kunne ikke si det og det; jeg skulle oppføre meg pent og være stille. Da jeg ble over 30, kom barnet frem igjen, men det barnet var ganske rampete. Det ville leve fargerikt!
Sr. Dana maler ofte stilleben, og prøver å trene på å bruke farger, komposisjon og lys. Hvis man ser på en gjenstand lenge nok, en appelsin for eksempel, så ser man først bare oransje, men hvis man fortsetter å se over lengre tid, dukker det plutselig opp masse farger, forteller hun.
– Det er alltid en dialog mellom gjenstander og omgivelser. Gjenstander forteller oss også veldig mye. Alt snakker om Gud.
For sr. Dana handler kunsten om ærlighet. Den autentiske kunsten er knyttet til opplevelse. Kunsten handler om å dele erfaringer.
– Om jeg er ærlig, og forsøker å vise noe ærlig, kommer andre mennesker til å erfare noe ærlig som appellerer til dem, sier hun, og legger til:
– Du må erfare for å bli god. Du må erfare lyset, og la det gjøre inntrykk på deg, for å kunne videreformidle det til andre. Det er da det blir levende.
Når hun ser på hvordan Caravaggio (1571– 1610) malte Jesus, for eksempel, ligger ikke ærligheten i at Jesus så akkurat slik ut, men at hun erfarer en implisitt sannhet.
– Sist jeg satt og bladde i et album med malerier av Carravagio, la jeg merke til at det var stor forskjell på hvordan han malte vanlige mennesker og hvordan han malte Kristus. Selv om Jesus aldri ble portrettert likt på bildene hans, er det likevel fellestrekk, noe jeg ikke kan sette fingeren på.
– Han må ha vært veldig oppmerksom og betraktet Jesu skikkelse med stor ømhet for å få frem en slik indre skjønnhet.
Bilde
MATERIALISERES:Ved å male Jesus kommer flere aspekter ved Gud til syne.
Hvordan male Jesus?
Sr. Dana maler mye forskjellig, stilleben, landskap og portretter. Hun driver også med treskjæring, skulpturer, grafikk og har til og med laget sin egen gitar. Men motivet som ligger hennes hjerte nærmest, er Jesus. Hun vil bli bedre kjent med Ham, sier hun.
– Jeg er nysgjerrig på hvordan han oppførte seg som barn og som tenåring. Var han rampete for eksempel?
I Bibelen leser vi at han gråt og ble sint. Hun tror Jesus var veldig levende.
– Jeg kjenner Han fra skriften, jeg kjenner Hans hjerte når jeg tar imot kommunion. Jeg erfarer Han i andre mennesker, men jeg vil alltid vite mer!
I bildene hun maler av Jesus, er dette alltid motivasjonen, å utforske forskjellige aspekter ved hvem Han er. Sr. Dana sier at hun alltid bruker likkledet i Torino som utgangspunkt. I det ser hun noe som på mystisk vis viser henne alt.
I maleriet hennes over, «One of Us», ser han ganske vanlig ut. Det er kanskje noen vi kunne gått forbi på en flyplass. Han har ikke skinnende hvite klær, men en rød t-skjorte. Bare øynene avslører noe mer. Sr. Dana forteller at det intense blikket får henne til å lure på hva han tenker på.
MIRAKULØST?Etter sr. Dana ble ferdig med skulpturen «Presence» begynte treet og misfarges. Nå ser det ut som om Jesus gråter blod.
Det aller helligste
Bilde
I det nye atelieret til sr. Dana er det en dør, som ingen får åpne. Hun forteller at privatliv er viktig når hun maler et nytt bilde. Hun må være fri til å utforske og fri til å bli kjent med Gud uten andres blikk. Maleriet hun jobber med nå, er inspirert av bildet av «Den guddommelige miskunn» som sta. Faustina Kowalska fikk malt etter at Jesus viste seg for henne og ba henne få malt et bilde av det hun så med påskriften «Jesus, jeg stoler på deg». Det originale bildet ble malt av Eugeniusz Kazimirowski, og viser Jesus med venstre hånden over sitt hellige hjerte. Fra dét skinner en rød og en hvit stråle, som symboliserer rensende blod og vann. Hele bildet skal minne oss om Guds tilgivelse, nåde og kjærlighet.
– Jeg har også truffet den barmhjertige Jesus og øst fra hans kjærlighet og tilgivelse, og gjør det hele tiden. For en som vil bli bedre kjent med Ham, var det veldig naturlig å ha lyst til å male det bildet.
Da sr. Anne Bente Hadland var priorinne på Katarinahjemmet, spurte hun sr. Dana om å male en liten kopi av «Den guddommelige miskunn» som de kunne ha utenfor kapellet.
– Jeg ville være lydig, men jeg måtte fortelle henne at jeg ikke var i stand til å male Jesus slik hun ville. For meg må det alltid være et reelt møte med Ham. Jeg ville at bildet skulle være stort. Jeg ønsket en annen komposisjon.
Hun har malt Ham fra knærne og opp siden vi bare ser Ham i helfigur om vi står langt unna. For sr. Dana er det viktig at Jesus skal føles nær.
– Slik som Van Gogh når han malte sypresser. Når man ikke ser toppen, kan man tenke seg at de aldri slutter å vokse.
– Og jeg ville male Ham sterk. Han skal være noen du virkelig kan stole på. Jeg ønsker at folk som ser bildet, skal erfare at de møter Gud.
Derfor var også størrelse så viktig for henne. Hun ville ikke forminske Gud, tvert imot.
Katarinahjemmet er et såkalt apostolisk kloster i Dominikanerordenen.
Sommeren 1928 grunnlagt av mère Marie des Anges Glaizot og tre andre apostoliske dominikanerinner fra Chatillon utenfor Paris i Gjørstads gate 9, på Majorstuen, Oslo.
Klosteret i dag består av to bygninger. Den eldste, et mindre trehus fra rundt 1850, inneholder blant annet møtelokaler. Den andre bygningen består av en klosterdel fra 1936, om- og påbygget i 1976. Den rommer gjestehuset og studenthjemmet.
