Søndag 1. februar ledet p. Torbjørn Holt en vandring i den pavelige basilikaen St. Paulus utenfor murene, i anledning den norske jubelårsvalfarten til Roma.
En total omvendelse
Det første som møter pilegrimene til basilikaen, er en ruvende Paulus-statue fra 1800-tallet som står i atriet foran kirken. På sokkelen står inskripsjonen «Til sannhetens forkynner, folkeslagenes lærer» (Prædicatori veritatis doctori gentium).
Paulus er som vanlig avbildet med langt skjegg og sverd i høyre hånd, som er et av hans helgenattributter, i tillegg til boken han holder i venstre hånd.
– Det symboliserer sverdet han ble henrettet med, men også troens «sverd» som han forkynte med, forklarer p. Torbjørn.
Han påpeker at Paulus kanskje var 5–10 år yngre enn Jesus, og at han ikke ville ha sett så gammel ut ved begynnelsen av sin apostelgjerning.
Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. [...] Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. (Ef 6,13; 17)
Den hellige Paulus kom til troen senere enn de tolv andre apostlene. Han var fariseer og hadde forfulgt de kristne, men Jesus viste seg for ham på veien til Damaskus og utvalgte ham som «mitt redskap til å bære mitt navn fram for folkeslag» (Apg 9,15).
P. Torbjørn kaller det «en total omvendelse på alle måter».
– Paulus mister synet, hører en stemme og faller av hesten. Det er så drastisk som det går an. Nå må han tilbake til start når det gjelder alle verdier og prioriteringer. Han må jobbe gjennom teologien sin på nytt.
Senere ble Paulus selv utsatt for kristenforfølgelse. Han ble arrestert og led martyrdøden i Roma, i likhet med apostelen Peter, rundt år 67.
Den katolske kirkes jubelår har siden 1300 hatt et fokus på å reise til Roma for å besøke apostlenes graver.
Tett på historien
Det er mange pilegrimer til St. Paulus-basilikaen som kneler foran Paulus’ grav for å be der, ved relikviene hans. Mange går også herfra til Peterskirken, for å be ved apostelen Peters grav og relikvier.
– Det som er spesielt i Roma er at det finnes lag på lag med historie og kulturer her. Av og til kan vi komme helt ned til grunnen, sier p. Torbjørn.
Han sier at det katolske har en materialitet ved seg som han, som konvertitt fra Den norske kirke, synes er fascinerende.
– Vi mennesker har et behov for å komme tett på ting, også helt fysisk. Det gir en særlig erfaring å besøke disse stedene i Roma som pilegrim, ikke minst fordi man kommer nærmere Bibelens hendelser.
Fra lutheraner til katolikk
P. Torbjørn er ikke bare interessert i Paulus på et teoretisk plan. Han har også en personlig forbindelse til apostelen. For fem år siden ble han tatt opp i Kirkens fulle fellesskap på festen for Paulus’ omvendelse, 25. januar.
– Hvordan vil du beskrive overgangen til Den katolske kirke?
– Det var et element av brudd der, men mest kontinuitet. Noen ganger trenger man et brudd i livet for å komme videre, og det skulle jo mye «krutt» til for å omvende Paulus. Likevel tar man med seg det beste av det man har fra før; kanskje var det nettopp det Paulus gjorde.
Siden 1993 hadde p. Torbjørn vært prest i Den norske kirke, blant annet som sjømannsprest i London. Da han konverterte til katolisismen i 2020, fikk han et ikon av Peter og Paulus som omfavner hverandre i gave av en gruppe venner – hovedsakelig lutherske.
Det sies iblant at Den katolske kirke er basert på Peter, mens protestantismen i større grad bygger på Paulus. Dette henger sammen med at Martin Luther på 1500-tallet ble inspirert av Paulus’ brev og særlig Romerbrevet.
– Paulus har alltid vært sentral også for Den katolske kirke og er på ingen måte et luthersk særeie, presiserer p. Torbjørn.
Et keiserlig rom
St. Paulus utenfor murene er en av de tidlige kristne basilikaene fra keiser Konstantins tid. Den ble opprinnelig bygget rundt år 325 på stedet der Paulus ble gravlagt etter sin martyrdød. Her har det altså stått en kirke i 1700 år sammenhengende.
– Kirken har vært knyttet til Paulus’ grav fra tidlig av, og mye tyder på at det faktisk er hans levninger som ligger der, sier p. Torbjørn. Unntaket er hodeskallen hans, som i likhet med Peters hodeskalle befinner seg i Laterankirken.
Graven, i tillegg til lenkene som Paulus skal ha vært bundet med før han ble henrettet, befinner seg under høyalteret i enden av det massive midtskipet med søyler på hver side.
P. Torbjørn påpeker at man kunne ha valgt å bygge et tempel i gammel hedensk stil, men i stedet valgte basilikaformen, som ble brukt til offentlige bygninger og markedshaller.
– Det var tydelig at man trengte andre typer rom til den kristne gudsdyrkelsen enn den hedenske. Den kristne gudsdyrkelsen var en fusjon av gudstjenesten i synagogen (ordets liturgi) og den jødiske tempelkulten (eukaristien), forklarer han.
Basilikaen var lenge relativt velbevart, men ble nesten helt ødelagt i en brann i 1823. P. Torbjørn beskriver dette som en tragedie. Heldigvis er basilikaen rekonstruert i samme stil, slik at man også i dag får oppleve den i all sin prakt.
– Her får man den overveldende følelsen av å komme inn i et keiserlig rom, sier p. Torbjørn.
Sterke personligheter
P. Torbjørn påpeker at hovedpersonene i Bibelen ofte er sterke personligheter, og apostlene er intet unntak. De er ressurssterke, men svakhetene deres er åpenbare, og det er ikke noe forsøk på å hvitvaske dem.
– Det sier litt at Jesus velger Peter og Paulus, med alle deres svakheter, som nøkkelpersoner når han skal etablere en ny tro, sier han.
– Hvordan skiller Paulus seg fra Peter?
– Paulus var mer av en intellektuell, han var skriftlærd og lært opp i den rabbinske tradisjonen. Han tilhørte den jødiske diasporaen i Lilleasia, men var også romersk borger og kunne både hebraisk og gresk – kanskje også latin. Han kom fra et annet sjikt enn fiskeren fra Galilea.
I Galaterbrevet skriver Paulus at han på et tidspunkt kom i krangel med Peter: «Men da Kefas [Peter] kom til Antiokia, sa jeg ham imot rett opp i ansiktet, for oppførselen hans avslørte ham» (Gal 2,11).
Likevel har apostlene Peter og Paulus felles festdag i Kirken, 29. juni. P. Torbjørn sier at det er for å understreke at de var de to sentrale «kirkefyrstene», til tross for enkelte gnisninger mellom dem.
– Hva var forholdet mellom Paulus og de andre apostlene?
– Til å begynne med, mens det jødiske tempelet i Jerusalem ennå sto, befant apostlene seg hovedsakelig i nærområdet. Paulus var derimot på reise og trålet rundt i middelhavsområdet. Han var en slags kosmopolitt, mer enn resten av apostelgruppen. De delte verden mellom seg.
På reisefot
P. Torbjørn føler på et visst «veifellesskap» med den reisende apostelen.
– Jeg identifiserte meg mye med Paulus på den tiden jeg var studentprest og reiste mye rundt i Europa, sier han.
– Da møtte jeg mange mennesker på egen hånd, uten noe team rundt meg, og det eneste redskapet jeg hadde var samtalen.
Han påpeker at det også er noen forskjeller mellom ham og Paulus.
– Paulus var kompromissløs, mens jeg er mer diplomatisk og opptatt av å finne felles basis. Det gjør at han er utfordrende for meg. Det er viktig å være tydelig, men man må vite hva man skal være tydelig på og være tydelig i forhold til de riktige tingene.
Satte troen i system
Paulus skrev størstedelen av tekstene i Det nye testamente, og spilte en viktig rolle som kristendommens tidlige organisator.
P. Torbjørn forklarer at Jesus er kristendommens innhold, mens det var Paulus som satte troen i system og kan beskrives som en «religionsstifter».
– Det kristne budskapet er ikke primært Jesu lære, men Jesu person. Kristendommen måtte struktureres og bli et tankemessig system for å kunne formidles til andre, sier han.
– Hva sier du til dem som påstår at Paulus forvrengte Jesu budskap?
– Det finnes en tanke om at Jesu ord i evangeliene er av en annen art enn Paulus’ ord, men de eldste tekstene i Det nye testamente er jo av Paulus. Han siterer innstiftelsesordene i nattverden på et veldig tidlig tidspunkt, 15 år etter oppstandelsen, og henviser til en eldre muntlig tradisjon.
For jeg har mottatt fra Herren det jeg også har gitt videre til dere:
I den natt da Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det og sa: «Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Hver gang dere drikker av det, gjør det til minne om meg!» (1 Kor 11,23–25)
P. Torbjørn fortsetter:
– Jesus gjengis gjennom ulike stemmer, og jeg tror det er lite hensiktsmessig å stille disse opp mot hverandre. Hvis folk tror at evangeliene kom først og at Paulus var sekundær, så er det ikke dekning for det. Paulus er den primære teologiske fortolkeren.
Et forbilde for i dag
For katolikker er Paulus ikke bare en historisk person, men en helgen som lever for Guds åsyn i himmelen. Ifølge p. Torbjørn er det en del av rikdommen i det katolske at man kan få et personlig forhold til de hellige.
– Hvis jeg kan be deg om å be for meg, gir det mening at jeg også kan be Paulus om å be for meg. Helgenene er våre eldre trossøsken, som vi kan prøve å forme våre liv etter. Vi står i en stor sammenheng med dem, sier han.
P. Torbjørn er spent på om Den norske kirke i tiden frem mot Olavsjubileet i 2030 vil åpne seg mer for tanken om Olav den hellige som en aktiv forbeder i himmelen.
– Tanken er ikke helt fraværende i luthersk tradisjon, men man vet nok ikke helt hvordan man skal forholde seg til den.
Paulus har noen særskilte forutsetninger til å hjelpe oss i vår tid. P. Torbjørn viser til at apostelen gikk ut i periferien og forholdt seg til ulike kulturer. Han talte på Areopagos-høyden i Athen, siterte greske diktere og gikk i møte med Artemis-kulten i Efesos.
– Vi befinner oss i dag i et kulturskifte der den gamle kulturen er under press, og vi ser mange endringer. Paulus levde også i en brytningstid.
